Arbeidsliv og karriere

Dele godene?

Jeg var ute og ølla litt med en kompis i går kveld, – han er ganske rik etter et kult arbeidsliv og noen gode investeringer og «sitter godt i det» som det heter. Jeg vet at jeg burde bytte ut begrepet «ganske rik» med «økonomisk velstående» siden jeg oppfatter rikdom som noe helt annet enn hva som kan måles i penger, men det er mest for at du skal skjønne at han er rik på den måten som de fleste oppfatter et menneske som rik. Han er riktignok ikke typen som ser noe poeng i å flæshe at han er millionær, men lever fornuftig i en leilighet og handler First Price på Kiwi og klær på H&M og sånne ting.
Han er heller ikke typen som tar rundene, for å si det sånn.
Han gjør det hvis noen spør, men det er ikke så ofte at det er noen som spør.
Det er kanskje fordi han kjenner kompisene sine og vet at de ikke liker sånne ting.

Jeg kunne brukt et begrep som «to kjekke menn», men det holder jeg meg for god til å gjøre. Greia er at det kom to damer som spurte om det var ledig her og siden det var ledig her så sa vi «ja» og så gikk det ikke så lang tid før vi kom inn på disse tingene som handler om hva man jobber med og sånt.
Kjedelig.
Jeg syns det er teit å snakke om sånne ting, men ingen av dem var i jobb og det var sånn det begynte, – en prat som sklei litt ut og endte med at dem gikk.
Helt greit.
Vi hadde det fint før de kom og hadde det fint når de dro og de fikk underbygget sine fordommer mot sånne som oss og hun ene fikk sikkert noe å skrive om på bloggen sin.

De sleit med sitt.
De fikk ikke jobb og hadde CV som var full av hull på grunn av manglende evne til å stå i jobben.
– «Dere søker på feil jobber», sa jeg mellom to slurker.
– «Dere må skjønne at dere må søke på jobber som rimer med omstendighetene deres».
Nei.
Det skjønte de ikke.
Da var det bedre å gå på NAV.
De hadde tross alt en utdannelse i bunnen av det store hullet deres.
Hva er det med sånne folk?
Jeg sa at jeg var en av de som mener av velferdspolitikken har gått alt for langt når alle som mener at de har krav på noe kan få noe selv om de ikke har gjort noen verdens ting for å gjøre seg fortjent til det. Jeg var imidlertid rask til å tilføre at det ikke er alle som er i stand til å jobbe, men la til at de virket som noen damer som beviste at de ikke tilhørte den kategorien. De virket ganske fjonge, for å si det sånn, – isolert sett en grei ting, men det var før de begynte å snakke om hvor fint det var å få penger av NAV og vissheten om at de kunne sove lenge i morgen.
– «Vi må jo få lov til å gå ut», forsøkte hun ene da kompisen min hadde servert denne brannfakkelen som fyrer opp det som finnes av kommentarfelt i sosiale medier.
– «Det handler jo ikke om det», forsøkte han.
– «Det handler om det som er i den andre enden».
Nei.
Det var ikke så enkelt.
Det var jo det de ville bort fra.
Vi skjønte jo ingen ting, liksom.
De hadde krav på penger fra NAV så lenge de ikke fikk jobb, ikke sant.
– «Vi går ut for å feire livet», smilte hun andre.
Jeg fikk lyst til å si noe, men kom ikke på noe å si.
Det var godt sagt, jeg digger folk som feirer livet.
Det var bare det at det hørtes litt annerledes ut når det kom fra henne.
De hadde allerede rukket å snakke varmt om gründere og kunne ikke skjønne at jeg ikke var like begeistret får disse opphausede jyplingene som slanger seg i sofgruppene i sånne jobbekollektiver og drikker kaffe mens de venter på inspirasjon til en smart plan for hvordan de skal kamuflere pengene som legges i fangene deres.
– «For å si det sånn», fortsatte jeg.
– «Jeg kunne godt tenkt meg å bruke resten av livet mitt på å skrive bøker og det er fordi jeg liker å skrive … det er bare det at jeg ikke kan gjøre det hvis ingen kjøper bøkene mine … det er det samme for de som maler og de som gjør andre fine ting som de liker å gjøre … hvis ingen andre ser gleden av arbeidet ditt, så må du faktisk finne på noe annet som kan få deg til å holde det gående».
Jeg vet at det ikke finnes blikk som dreper.
Det er kanskje derfor jeg fortsatt er i live siden jeg har fått noen sånne blikk gjennom livet.

Jeg syns det blir helt feil når velferdspolitikkfanatikerne trekker inn et begrep som «livskvalitet» uten tanke på at dette blir utnyttet av de som tror det dreier seg om å flæshe at de lever.
Flokken passer på deg.
Hvis den ikke gjør det, så må du finne deg en ny flokk og den flokken bør definitivt ikke være med likesinnede som underbygger dine egne tvangstanker og valgte sannheter.
Brutalt?
Ja, livet er brutalt men du lærer av det.
Jeg har vært på skyggesiden selv og veit at det går an å fange noen solstråler hvis man gidder å flytte seg litt vekk fra de mørkeste hjørnene. Det handler om å se seg rundt og til og med skjønne at det kan være fint å gå seg bort med vissheten om at det er da man kommer til steder som man ikke hadde kommet til hvis man ikke hadde gått seg bort.

Jeg liker ikke disse «dele godene-greiene», og det er fordi det er et begrep som har blitt ødelagt av alle de som tror det handler om å få. Det værste er at de ikke vet bedre, det er jo sånn det har blitt fortalt i alt for mange år og det er jo sånn systemet fungerer, er det ikke?
Grøss.
Jeg liker heller ikke disse som griner i mediene og sipper i alle fora som de frekventerer når de ikke kommer på intervju en gang.
De søker og søker og søker på firehundreogsyttifire jobber.
Svaret er enkelt, – de søker på feil jobber og på feil måte og så ender det med at de ikke har jobb i det hele tatt og det skal være helt greit for alle, liksom.
Legger inn et grøss til, jeg.
Grøss.
Jobbing er en del av livet og livet er enkelt, – det handler om å kunne tilpasse seg til sine egne forutsetninger og egenskaper, personlighet og til og med begrensninger hvor sistnevnte kan være ganske tøff å innrømme for de fleste. Det er hverken politisk korrekt eller etisk eller rettferdig eller noe annet som alt for mange finner på å si i sin iver etter å tjene smiletryner og rosa hjerter på sosiale medier ved å fremme patetiske forsøk på å glatte over at den virkelige verden er litt tøffere enn man liker og visst faen er den tøff og det er fordi det er vi selv som har gjort den så tøff som den er basert på dusteting som tro og ære og en del annet faenskap.

Jeg spurte om de ville ha en runde til, da.
Det er da også noe, liksom.
Jeg sa til og med at jeg kunne ta den, kunne lagt til at det var mine penger uansett, jeg betaler da skatt, men de hadde allerede sagt nei og jeg hadde kanskje ikke ventet noe annet. De ville antageligvis ikke gi inntrykk av at de ikke kunne gjøre opp for seg og i hvert fall ikke foran sånne som oss. Kanskje hadde de en falsk frykt for at jeg ville ned i trusene deres og det er jo ikke alltid så lett for en mann å vite hva som rører seg i hodet på en dame og det syns jeg egentlig er ganske fint å vite.
Fint å vite at jeg ikke vet det, mener jeg.
Det er derfor det kan være smart å bli kjent og bygge tillit.
Det er derfor det kan være smart å være seg selv og leve godt med vissheten om at det er mange som kanskje ikke liker deg.
De som liker deg, derimot.
De liker deg så det holder og det holder lenge for meg.

.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

The Flipside of Experience – part 2

Det hender at jeg kjeder meg litt, noe som isolert sett er en fin greie og jeg tror det er mange som kan ha godt av å kjede seg litt for det er da man kan finne på noen rare ting som gjør at man ikke kjeder seg. Sånne ting som enkelte definerer som en utvidelse av sine horisonter, – noen får seg til å kalle det nettverksbygging, og jeg har en kontakt på LinkedIn som i lang tid har signalisert at hun er veldig klar for at vi skal møte hverandre, en greie som vi ikke har funnet tid til og det er kanskje mest fordi jeg har en uggen følelse rundt virksomheten som hun er ansatt i.
The Flipside of Experience, – en greie som jeg nevner i en tidligere tekst.
Man skjønner at det som handler om å være forutinntatt og fordomsfull er en fin greie.
Men i dag sa jeg ja.
– «Vi skal etablere en ny enhet», begynte hun.
– «Og det er der du kommer inn i bildet».

Hun sitter i Stockholm, og det var som om jeg kunne se for meg en tur over.
Et steinkast.
Jeg kaster langt.
Hun spurte om jeg ville møte en kollega som tilfeldigvis var i Oslo i dag og i morgen.
– «Greit», svarte jeg.
– «Jeg har tid i dag».

Kollegaen hennes hadde booket seg inn et rom hos en annen samarbeidspartner, – de hadde ikke kommet så langt at de hadde eget kontor, men jeg visste hvor de var og var der som avtalt og møtte en jente som smilte og virket blid.
En god start.
Jeg fikk kaffe.
De hadde en sånn kaffeautomat som bråker og som man må ha kursbevis for å betjene. Jeg ba om svart kaffe og fikk svart kaffe, – hun var heldigvis ikke den som fikk seg til å spørre om den skulle være sånn eller sånn.
Svart kaffe er svart kaffe.
Jeg er en enkel fyr og er ganske lett å ha med å gjøre, – hvis jeg får kaffe og sitter i et rom hvor det er tørt så er jeg fornøyd. Det virket som om jenta også var ganske fornøyd, jeg la merke til at hun speilet seg i de mange speilene som hang nedover korridoren på vei til møterommet og det så ut som om hun likte det hun så.
Greit nok.
Jeg kunne trukket henne noen poeng for at hun hadde vært litt for aktiv med parfymeflaska, men bordet som skilte oss på møterommet var ganske stort.
Dessuten hadde jeg fått kaffe.
– «Så», begynte hun.
– «Er du klar?»
Det var da det stoppet opp.
Hun hadde skjema.
Intervjuskjema.
Jeg sa til henne at jeg ikke var der for et intervju, men for å høre mer om hva de så for seg rundt denne nye foretningsenheten deres.
– «Nja», nølte hun.
– «Det er sånn vi gjør det her».
Hun fulgte opp med å spørre om jeg hadde en CV.
Jeg svarte nei.
Det ble en pause.
Det gikk noen sekunder som endte med at hun sa at vi kunne begynne med registrering av det som var merket med «personlige opplysninger», – navn og adresse og de greiene der.
Helt greit.
Det er mange måter å kjede seg på og jeg er rigget sammen sånn at jeg liker å gjøre ting ordentlig når jeg først er i gang, nevnt med visshet om at jeg kan finne på å si at «godt nok» er godt nok og disse greiene som handler om at jeg ikke er fremmed for å ta den litt ut når jeg først finner anledningen moden for å ta den ut. Det var når hun kom litt lenger ned på skjemahelvetet sitt og spurte om sivilstatus at det stoppet opp på nytt. Det som var litt kult var at hun løftet nettbrettet opp i luften og begynte å vifte langsomt fram og tilbake som for å fange wifi-signalene.
Herregud, hva er det ned sånne mennesker.
– «Der», smilte hun.
– «Der er vi …»
Hun ramset opp noen alternativer som fikk meg til å svare at jeg var skilt, men at jeg hadde ny kjæreste.
– «Hmm», nølte hun.
– «Jeg kan bare krysse av for en».
– «Kryss på kjæreste, da», svarte jeg raskt og trakk på skuldrene.
Hun så på meg.
Det ble en ny pause før hun spurte om det var formelt.
– «Formelt?»
– «Ja», svarte hun med et forsøk på å legge litt selvfølge i spørsmålet sitt før hun gjentok spørsmålet om det var formelt.
– «Hva legger du i begrepet formelt?»
– «Dokumentert samboerskap».
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg og la til at hun nettopp har begynt på skole i Polen.
Big mistake.
Wrong answer.
Det ble en ny pause som jeg fikk lyst til å torpedere med å si noe som lignet på at jeg oppfattet det som viktigere at jeg hadde et uformelt forhold enn det å være skilt.
Jeg dreit i det.
Jeg lurte på hvor lenge vi kom til å sitte her, – jeg sa det ikke, men tenkte tanken på at jeg kanskje burde gå ut og kjede meg med noe annet.
– «Var det sånn at du ikke hadde CV?»
– «Ja».
– «Du har CV?»
– «Nei».
– «Har du attester og vitnemål?»
– «Nei».
– «Kan du få en attest fra din siste arbeidsgiver?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei».
Det ble en ny pause.
Jeg flyttet blikket mot vinduet.
Jeg så noen fugler og lenger opp så jeg et fly.
Jeg så noen mørke skyer og hørte lyden av trikken som kjørte fordi på utsiden.
– «Jeg driver egen virksomhet», sukket jeg omsider.
– «Jeg kan godt skrive noen ord om det, men virksomheten består av meg og meg alene og da blir det litt teit å skrive om hvordan jeg oppfatter meg selv og de greiene som pleier å stå i sånne antikverte attester … kjekk og grei og at jeg vil anbefale meg selv til spennende virksomheter og sånt …. enig?»
– «Nei».
– «Du vil at jeg skal skrive min egen attest?»
– «Ehh …»
Det ble en ny pause.
Jeg tror hun var litt usikker på hvorfor jeg egentlig var her, men jeg gadd ikke minne henne på det.
Jeg lurte ikke lenger på hvor lenge vi kom til å sitte her, – mentalt sett så var jeg ute for lenge siden, men så var det noe som fikk meg til å bli sittende. Alle har en aldri så liten jævel i seg, og jeg er ikke noe unntak.
Kanskje det var fordi jeg fortsatt hadde kaffe i koppen.
Kanskje det var noe annet.
Jeg så på henne.
Jeg så at hun tastet og lurte på hva hun tastet.
Jeg sa det ikke.
Jeg bare lurte litt i hodet mitt.
Kanskje hun skrev handleliste som hun snart skulle sende til den andre siden av det formelle samboerskapet sitt.
Melk og brød og middag.
Torsdag.
Hmm.
Pasta Bolognese, kanskje.
Rundstykker og salat.
Definitivt salat.
Jeg lurte på hvem hun var.
Sånn på ordentlig, mener jeg.
Jeg så en kloning av noe som jeg ikke likte å se og lurte på hva hun hadde tenkt når hun kledde på seg i dag tidlig, stått og mønstret seg selv i helfigur i det store speilet på soverommet, hvordan hun snudde seg og betraktet seg selv fra siden, kastet litt på håret før hun samlet det opp i denne signaturfletten, så hendene som strøk nedover den tettsittende drakten, så hvordan hun bøyde seg litt fram før hun snudde seg og betraktet sitt eget speilbilde over skulderen, alle kvinners favorittposityr som antageligvis endte opp med at hun lagde kyssemunn.
Moahh.
Noe sånt.
Jeg lurte på om hun sov godt om natten.
Jeg lurte på om hun brukte lang tid på badet om kvelden for å gjøre seg klar for sex med typen sin.
Jeg lurte på hvor lenge hun kom til å være ansatt i denne jobben eller om hun ville ta snarveien til et opprykk.
Stakkars jente, hun følte seg sikkert overkvalifisert så det holdt.

Kollegaen hennes ringte meg litt senere på dagen.
Hun som satt i Stockholm og som var den som startet hele greia.
Hun spurte hvordan det hadde gått, et spørsmål som jeg fulgte opp med et kontraspørsmål:
– «Hvordan i all verden kan du jobbe der?»
– «Nei», nølte hun.
– «For å være ærlig, så ville jeg få en slags bekreftelse fra deg om at jeg bør komme meg bort».
– «Den kan du få med en gang», svarte jeg raskt.

Det begynner å bli en stund siden rekrutteringsbransjen ble dominert av sånne som hun jeg traff i dag og det er ganske sykt at de fortsatt får lov til å holde på. Det er ikke noe rart i det hele tatt at det finnes så mange flinke folk som aldri får jobb gjennom de trange nåløyene deres, – for å si det på en annen måte, så er det ikke noe rart i det hele tatt at det finnes så mange virksomheter som ikke klarer å ansette riktige folk når de ledes av styre og stell som forføres til å tro at ansettelser må gjøres gjennom sånne som kaller seg for eksperter på disse tingene.

Denne teksten kunne blitt jævlig lang hvis jeg skulle ramse opp navnene på virksomheter som du skal holde deg langt unna. Jeg skal ikke gjøre det, men tro meg når jeg sier at jeg har en svarteliste som ikke bare er konstruert av mine egne fordommer og forutinntatthet, men signaler fra en del av menneskene som jeg kjenner og jeg kjenner sykt mange mennesker. Jeg nøyer meg med å si at du skal styre unna sånne som har lange rapporteringsveier og som ledes av mennesker som ikke befinner seg der hvor du befinner deg.
Det er sånne ting man bare vet.
Det er The Flipside of Experience.
– «Men du», fortsatte hun omsider.
– «Vet du om noen muligheter?»
– «Samarbeid, mener du?»
– «Ja», kom det nølende.
– «Eller jobb for meg i Norge …»
– «Vi vet jo allerede om hverandre», begynte jeg.
– «Vi holder det der, og så ser vi hva som skjer».
– «Vil du ha CV?»
– «CV?»
– «Ja», svarte hun.
– «Jeg kan sende deg CV».
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg og fulgte opp med å si at jeg ikke så poenget med det siden jeg følger henne på LinkedIn og regnet med at det som står der er sant og relevant og ikke som røkla som tror det er smart å flæshe alt annet som ikke handler om dem selv.
Det er sånne ting man ser.
Det er sånne ting som underbygges av et trenet øye.
Det er The Flipside of Experience – part 2.

.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

The Flipside of Experience

Jeg ble invitert inn til en skole i forrige uke, servering av kaffe og kake og det er jo så nær «full pakke» som det går an å komme, – det var et par kollokviegrupper som hadde slått seg sammen og som ønsket at jeg skulle komme og si noen ord om utfordringene som venter på dem når de omsider kan fly ut av buret.

Jeg liker ikke jobbsøkertips, og det er en setning som jeg følger opp med å si denne selvfølgeligheten om at det ikke finnes noen mennesker i hele verden som kan introdusere deg selv bedre enn deg. Hvis du opplever at noen ikke liker deg og det som du kommer med, så er sannsynligheten stor for du heller ikke liker dem.
Da er det bare en ting å gjøre:
Drit og dra.

Deretter punkterer jeg jobbsøkertipsballongen og forteller at den sure lufta er blåst opp av sånne som tror de kan fortelle andre mennesker hva som er riktig eller galt når et menneske skal møte et annet menneske. Jobbsøking er ikke vanskelig i det hele tatt, – det skjønner du først når du holder deg langt unna de som tjener pengene sine på å fortelle hvor vanskelig det er og som toppes av «karriereveiledere» og «rådgivere» som forteller hvordan du kan «vinne intervjuet» og «konkurransen om drømmejobben».
Grøss.

Det er som litt kult med noe av dette, er at jeg treffer en del av de som har latt seg lure og da er det lett for en enkel fyr som meg å lure på hva som får mennesker til å legge seg på ryggen og gi seg ende over i alt dette griseriet.
Hvor er du i alt dette?
Et enkelt spørsmål, ikke sant?
Det er bare det at folk ikke tør å svare av falsk frykt for å si noe som kan oppfattes som galt.

Jeg bruker den første fasen på kurs og foredrag til å snakke litt om disse bremseklossene som handler om alt fra «hull i CV» til alder og hudfarge og ikke minst oppfattelsen av mismatch i forhold til kompliserte kompetansekrav i stillingsannonser som er publisert av folk som ikke har peiling på hva som står der men som skriver at du gjerne må ringe dem hvis det er noe du lurer på og som sier det samme til alle de som får seg til å ringe for det har de lært på jobbsøkerkurs.
Hmm.
Kult med folk som ikke vet hva de skal spørre om til sånne som ikke vet hva de skal svare.
Hallo?
Det handler selvfølgelig om disse tingene som jeg kaller «valgte sannheter» og som allokerer tvangstanker som flytter fokus fra det eneste som betyr noe. Jeg syns for øvrig at det er ganske kjipt at et begrep som «rekrutteringskommunikasjon» er i ferd med å bli ødelagt av de samme menneskene som egentlig burde jobbe med noe helt annet, men det tror jeg er dekket så det holder i andre tekster.

I dag traff en en jente som hadde veldig lyst til å treffe meg og det tok ikke så lang tid før jeg lurte på om det var noen som kødder med meg. Det finnes jo noen som får seg til å si at hvis noe er for godt til å være sant så er det kanskje nettopp det.
The Flipside of Experience.
Man skjønner at det som handler om å være forutinntatt og fordomsfull er en fin greie.
Man har optimalisert denne primalfunksjonen som heter «intuisjon».
Det begynte med en melding hvor hun viste til nevnte foredrag på skolen og så hadde hun googlet meg og sett at jeg ser etter en som kan fylle en rolle som hun følte at hun kunne identifisere seg med.
Hmm.
Denne jenta fortjener kred.
Denne jenta har skjønt poenget.

Jeg er alltid tidlig ute til møter, hater at noen må vente på meg og hun var av den samme ulla.
Jeg så henne med en gang, – en greie som ikke var så vanskelig i det hele tatt siden hun var den eneste som satt der og som reiste seg opp i det samme som hun så at jeg så henne.
Jeg så at kaffekoppen hennes var tom.
Jeg så røykpakken på bordet og to sneiper i askebegeret.
Jeg så at hun hadde sittet her en stund.
– «Koser meg i sola», smilte hun.
– «Fint å se deg og takk for at du ville se meg i dag … jeg ville ikke gå bort til deg på skolen når du hadde sagt det som du sa … dritbra … det du sa, mener jeg … og her er vi … hvor mye tid har vi?»
– «God tid», svarte jeg i det samme som jeg nikket mot serveringsdamen som sto i døra.
– «Påfyll?»
– «Ja, takk …»

Det er overraskende mange jobbsøkertips som handler om antrekk, og hvis noen får seg til å tvinge meg til å si noe om dette så sier jeg at det er så enkelt som at du har på deg det som du vil ha på deg i den aktuelle rollen. Når det er nevnt, så har jeg truffet mennesker som kommer fra noe annet eller som skal til noe annet etter møtet med meg, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har sett det meste. Når det er nevnt, så har jeg aldri brydd meg noe særlig om hva folk har på seg eller hvordan de ser ut på håret eller om de har metall i ansiktet eller blekk på huden. Jeg bruker aldri noe skjema eller sånne tåpelige verktøy hvor jeg kan sette kryss i en firkant på et forhåndsdefinert skjemahelvete, men hvis jeg hadde gjort det så hadde jeg satt kryss i rubrikken «full pakke». Hun satt foran meg i en hvit bluse som framhevet den lysebrune huden hennes, de svarte krøllene ble holdt bort fra ansiktet av et rastafarget skjerf og hånden som ristet ut en ny sigarett fra røykpakken viste konturene av noen mørke blekkstreker.
Hun så ut som en jente som var trygg i kaos.
Hun så ut som en jente som visste hvorfor vi var her.
Hun så ut som en som visste hva hun skulle si og som startet med en gjentagelse av setningen som jeg hadde lest i meldingen hennes, – hun identifiserte seg med beskrivelsen av den som skulle fylle rollen.
– «Jeg snakker flytende tysk», fortsatte hun.
– «Jeg er født i Tyskland … moren min er tysk … jeg er litt over gjennomsnittet interessert i tekstil og mote og er god til å designe nettsider som gir gode brukeropplevelser … jeg har nettopp sendt deg en link som viser arbeidene mine, venta til du kom for at du ikke skulle være påvirket av noe annet enn det som jeg har å si til deg og når du ser dette når du kommer hjem så ser du at jeg har jobbet for virksomheter som kunden din oppfatter som konkurrenter og det tror jeg kan være en bra ting».
Det ble en pause.
Serveringsdamen kom med kaffen.
– «Jeg har ingen bindinger og kan flytte til Berlin så snart jobben er min», fortsatte hun.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der.
Jeg vet bare at vi snakket lenge om disse tingene som hadde formet henne til den hun var akkurat nå, – disse tingene som handler om omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen av tilfeldighetene som gjorde henne interessant og presentabel for den som ser etter en som henne.
Det vil si meg.
Eller kunden min, men det skjønte du kanskje.
Noen timer senere satt jeg hjemme og tenkte på sånne som trenger intervjuskjema og verktøy og tester og analyser for å skjule at de ikke har peiling på hvordan de skal oppføre seg i møte med andre mennesker, sånne som ikke tør å vise åpenhet i møte med fremmede mennesker og som følgelig ikke får fremmede mennesker til å åpne seg tilbake, sånne som bruker tid og ressurser på å dokumentere arbeidet sitt med lange avhandlinger for å forsvare en feit faktura. Jeg hadde ringt til hun som sitter i den andre enden av rekrutteringsprosjektet og sagt at jeg hadde funnet jenta som hun så etter, vi kjenner hverandre så godt at vi vet at det ikke er så mye mer å si om den saken.

Det finnes en drøss med mennesker som tjener pengene sine på å underbygge sin forakt for arbeidsmetodene mine, kamuflert med sin egen forherligelse av «kvalitetssikrede prosesser» og «sertifiserte medarbeidere».
Vet du hva jeg kaller det?
Falsk trygghet.
Jeg er så trygg i min egen rolle at jeg tør å si det.
The Flipside of Experience.
Det er der den kommer inn.
Budskapet mitt handler om at det er noe som du også skal være.
Trygg på deg selv.
Trygg i kaos.
Alt det andre kommer av seg selv.

Nei, jeg får vel legge på litt feit lyd sånn på tampen, – EN VOGUE, kanskje?


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

True To Life

Hun fulgte meg med blikket fra jeg kom inn døra og begynte på de sju skrittene mot disken hennes, jeg hadde for lengst sett at hun sto og svaiet rytmisk med overkroppen og nå så jeg også at hun beveget leppene til teksten fra tonene som smøyg seg ut av de svarte høyttalerne som hang i taket. Jeg fikk lyst til stoppe opp og bare stå der og se på henne og det fine samspillet mellom lyd og bilde.
Roxy Music.
True To Life.
Spor nummer ni fra denne skiva som ble sluppet i 1982 og som er en av de ti som jeg har sagt at jeg skal ha med meg på en øde øy, en sånn «listegreie» som var helt vanlig på en tid hvor en plate var en plate og en bok var en bok og sånt.
Og det var det jeg gjorde.
Stoppet opp, mener jeg.
Jeg så at gulvflisene var sjakkmønstret.
Jeg så at skyggen fra den store planten i vinduet tegnet et bevegelig mønsker på framsiden av den mørkerøde disken, så kakene på den nederste hylla og leste at dagens anbefaling var en Pacayalito fra Guatemala, hørte hvordan instrumentalpartiet i midten av låta nærmet seg slutten og visste hva som skulle komme.

There are complications
And compensations
If you know the game
Agitated in Xenon nightly
I’ll take you home again

Travel way downtown
In search of nothing
But the sky at night
And the diamond lady
Well she’s not talking
But that’s alright

Hun sto der og danset og var trygg og vakker i en hvit skjorte som virket litt for stor for henne, ermene var brettet opp og viste en svart tekst med arabiske tegn på den venstre underarmen.
Det var noe med blikket hennes.
Svarte øyne som gnistret bak brillene som hadde glidd litt ut på nesen slik at hun måtte skyve dem opp med pekefingeren, en ganske sjarmerende detalje som ble fulgt opp av en ny bevegelse som strøk det mørke håret bak ørene.
– «Den er fin», smilte hun.
– «Den er episk», nikket jeg tilbake og flyttet blikket mot den ene høyttaleren og var spent på neste låt eller om det kom en reklamepause eller en tilfeldig låt som ikke kunne måle seg med den som vi nettopp hadde hørt.
Den sto på repeat.
– «Skal jeg skippe?»
– «Nei», smilte jeg.
– «Den tåler en runde til».
– «Mine egne favoritter», smilte hun.
– «Akkurat som kaffen og kakene …»
Det var som om hun minnet meg på hvorfor jeg egentlig var her, og litt senere spurte hun om jeg skulle ha med kaffen ut eller om jeg ville sitte her.
Valget var enkelt.
Valgene mine er som regel det.
– «Så», fortsatte hun da hun hadde satt seg ned ved siden av meg etter at hun hadde låst døra og sett trikken som dundret forbi de store vinduene, denne lyseblå boksen som passerte hvert tiende minutt og dro med seg alle menneskene som skulle til noe eller fra noe.
– «Kjedelig å være hjemme alene?»
– «Det går greit», smilte jeg.
– «Trives?»
– «Tror hun har det fint», nikket jeg.
– «Tenkte mest på deg», flirte hun.
Jeg svarte ikke.
Jeg ble bare sittende å se på henne og alle tegnene som bekreftet at hun digget jobben sin.

Jeg tror det er fire år siden jeg traff henne første gang, hun kom fra et annet jobbintervju som fikk henne til å bekrefte at hun egentlig ikke var klar for å snakke om det som vi egentlig skulle snakke om.
– «Det smaker bare surt», sukket hun.
– «Det smaker noe som … ja, det smaker i hvert fall ikke noe godt».
Jeg skulle til å si noe som handlet om ingredienser eller i hvert fall noe som lignet.
Hemmeligheten ligger i råvarene.
Jeg lot det være.
Jeg lot henne fortsette, mest på grunn av min egen visshet om hvor mange mennesker som kan ha godt av et karriereskifte og vissheten om at hun var en av mange som har disse greiene i kroppen sin, – dette som enkelte mennesker som tror at de sier noe som andre har godt av å høre på får seg til å kalle drømmer og fantasier og som forfører flinke folk til å la det være med å bare kalle det for drømmer og fantasier mens de fortsetter å leve med falsk frykt for å fargelegge et bilde fra en sjablong som er tegnet av andre.

Jeg flyttet blikket fra den tomme kaffekoppen og over på hånden hennes som hadde lagt seg på min, denne hånden som for lengst hadde løsnet seg fra klamme grep og tegnet sine egne linjer på et gammelt kart. Jeg tror det var i den første samtalen med henne at jeg sa det første gangen, – denne setningen som har blitt stående som en metafor i min rolle som guide og stifinner:
Man skal aldri være redd for å gå seg bort.
Det er da man kommer til steder som man aldri hadde funnet hvis man ikke hadde gått seg bort.


Musikken sier seg selv.
Du får ROXY MUSIC med «True To Life»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.