Arbeidsliv og karriere

Getting funky

Jeg får en del spørsmål fra sånne som lurer på hvordan jeg jobber.
Hva som gjør meg annerledes.
Hva som gjør at det funker.
– «Jeg vet hva jeg holder på med», svarer jeg da.
– «Jeg kan faget mitt og veit hva kundene mine holder på med».

Hvem som helst kan lese en søknad og en CV og hvem som helst gjør det, – rekrutteringsbransjen domineres av de som ikke skjønner en dritt av hva kundene holder på med eller hva kandidatene skriver og som følgelig velger å skjule sin manglende kunnskap bak tåpelige rekrutteringsverktøy.
Grøss.
Det er min jobb å kartlegge kandidatens kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon og mitt viktigste verktøy er google og alle menneskene jeg kjenner, – når jeg finner noe som jeg syns er kult så snakker jeg med vedkommende.
Det er ganske enkelt.
De samme menneskene som lurer på hvordan jeg jobber kan finne på å spørre hva jeg gjør med de som jeg ikke finner.
Svaret er enkelt.
Hvis du ikke vil at noen skal finne deg, så lar jeg få lov til å være i fred.

Jeg oppfordrer jobbsøkere til å gjøre seg synlig og være aktive i det som finnes av relevante fagfora og ikke minst på sosiale medier, – du skal ikke bare «være» på LinkedIn og Facebook, men du skal engasjere deg med kommentarer og innspill som får flinke folk til å se deg.
Hvis du klarer å publisere dine egne greier, så er det gull.
Hold deg langt unna de som sier at det er farlig å vise seg fram som deg selv, – husk at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg så det holder på et annet.
Hold deg langt unna jobbsøkertips, også. Jeg tror ikke jeg kan få sagt det mange nok ganger og det er ikke så lenge siden en eller annen dust sa at det var teit å si når jeg selv snakker om jobbsøkertips.
– «Jeg gjør ikke det», svarte jeg raskt.
– «Jeg forteller jobbsøkere hvordan de skal bli bedre til å snakke om seg selv og sitt, og det er noe helt annet enn pisset som fargelegger de såkalte karrieresidene som føkker opp tilværelsen til flinke folk som klarer å tenke sjøl».

Det som er litt kult, eller kult og kult for det avhenger jo av hvilken side du ser det fra, er jobbsøkere som overkjører den som sitter på den andre siden av bordet og som av ulike grunner som det ikke alltid er så lett å forstå seg på har fått rollen som møteleder. Konsekvensen kan riktignok være at de ikke blir med videre siden de oppfattes som en trussel, men det er fint å få avdekket sånne ting med en gang med mindre du vil ha slavekontrakt og til og med risikere å jobbe i virksomheter som ledes av sånne som ser på stoppeklokka hver gang du kikker bort fra det som de forventer at du skal se på. Det som er enda kulere når det allerede er kult fra før er når disse jobbsøkerne treffer de som forstår seg på rekruttering og som selv kan fortelle hva de kan brukes til og glir gjennom dørene med frikort i brystlomma.

Kandidatmarkedet domineres av folk i hypnose.
Zombies.
Det er nesten som en lørdagskveld i sånne lokaler som fylles av klisne honningstemmer som forfølger deg helt ut på dass hvor de flyter gjennom sluket og såper hele tilværelsen inn i et klissete skum av bobler, de som holder seg unna dansegulvet og søker trøst i de mørke hjørnene, der hvor det er fritt og hvor ingen ser dem.
Jeg vet hva som får dem til å danse.
Jeg vet til og med hva de har på nattbordet.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet

Dette skal du gjøre med et hull i CV

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om «hull i CV» og det er fordi jeg ikke ser poenget med å skrive noe om det, men så havnet jeg i dialog med en jente som var veldig påståelig på at det som handlet om å avdekke huller i CV var en av hennes sterkeste sider.
Grøss.
Nå skal det sies at hun var ansatt som «senior rekrutteringsrådgiver» og lampa lyser når jeg treffer folk som identifiserer seg med titler. Når det er nevnt så jobber hun i en virksomhet som ligger i bunnskiktet for kandidatopplevelser, og sett i ettertid så var jeg kanskje litt slem mot henne.
Men men.
Det får hun tåle.
Hun var veldig interessert i å høre hvordan jeg lærte jobbsøkere å snakke om det og skjønte ikke hva jeg mente når jeg sa at jeg ikke lærer jobbsøkere noen verdens ting bortsett fra hvordan de skal bli flinkere til å snakke om seg selv og sitt. Jeg er ikke så veldig begeistret for mennesker som tror de kan servere jobbsøkertips til andre voksne mennesker, for å si det sånn.
– «Seg og sitt», snøftet hun.
– «Det handler om å få jobben da».
– «Nei», svarte jeg raskt.
– «For det første så er det ikke noe som handler om å få en jobb med mindre du vil bli en feilansettelse, og for det andre så handler det om at det er dette med seg og sitt som skal passe med omgivelsene og omstendighetene for den aktuelle rollen i den konkrete virksomheten».
Jeg så at hun ikke var med.
Jeg så mitt snitt til å trykke litt til.
Noen ganger så er jeg bare sånn og dette var en av de gangene.
Men men.
Det får hun tåle.
– «Men dette med hull», fortsatte jeg.
– «Det er bare en ting man kan gjøre med et hull i en CV, og det er å drite i det».
Det kom en rar lyd fra munnen hennes.
Jeg hørte ikke hva hun sa eller om hun sa noe i det hele tatt.

Når jeg har en kandidat på den andre siden av meg og mitt så er jeg interessert i det som handler om vedkommende her og nå. Hva han eller hun gjorde eller ikke gjorde for fem år siden eller hvor vedkommende kan ha fått med seg noe som han eller hun mener er noe som kan komme til nytte i den aktuelle rollen er faktisk revnende likegyldig.

Hvis du er så dust at du legger fokus på sparkelmasse så flytter du fokus bort fra deg selv og din egen kunnskap og personlighet, – akkurat på den samme måten som de som skryter av en skole eller smører på med et ansettelsesforhold fra en virksomhet som enkelte oppfatter som kjent.

Du er den du er – akkurat nå – og du har en historie som har blitt formet av dine omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen andre ting som gjør deg interessant og presentabel for den som ser etter en som deg og som vil være sammen med en som deg.
Alt som ikke handler om «oss» er faktisk ikke interessant i det hele tatt.
Det er summen av hele deg som skal få meg til å se et bilde som skal passe inn med mitt eget bilde av den aktuelle rollen og som er det beste argumentet for at jeg aldri har foretatt en eneste feilansettelse.
Summen av hele deg.
Det er det jeg vil ha.
Jeg blåser i hvordan du har kommet fram til svaret.
– «Men», fortsatte hun i det jeg trodde hun hadde blitt kvalt i sin egen boble.
– «Det er vel interessant å vite hva vedkommende bærer på?»
– «Bærer på?»
– «Ja», nølte hun.
– «Det kan jo være noe som ikke er bra, mener jeg».
Jeg så på henne.
Lenge.
Det var egentlig ikke så lenge, men jeg tror hun oppfattet det som lenge.
Fire sekunder eller noe sånt.
Fem, kanskje.
– «Hvorfor det?»
– «Hvorfor?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Hvorfor vil du vite det hvis vedkommende er klar for alt som handler om det som skal skje nå?»
– «Ehh», nølte hun.
– «Jeg tror ikke du skjønner hva jeg mener».
– «Du», sa jeg og merket en endring i tonefallet mitt.
– «Jeg skjønner jævlig godt hva du mener og det er at sånne som deg blir sittende og søke etter dritt og vil finne den i likhet med alle andre som søker etter dritt og hvor definisjonen på dritt er alt som du ikke ønsker å se og som du bruker som argument når du ikke vil deale med sånne som ikke er like glatte og blankpolerte og falske som deg selv».

Så folkens, – hvis dere treffer folk i jobbsøkerprosessene deres som er opptatt av «hull i CV» så vet dere at dette er feil sted. Og for å understreke så kan man jo lure på hva som får dem til å dra deg inn til et intervju når de allerede har grini seg til å få søknadsdokumentene dine og likevel har lyst til å snakke med deg.
Vet du hvorfor?
De har ikke noe annet å snakke om.

Du får M PEOPLE med «Don’t Look Any Further», – bare fordi du fortjener det.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet

Vibber

– «Det er som om jeg skulle sagt det selv».
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Du hadde aldri fått deg til å si det».
– «Det er derfor jeg sa det er som om jeg skulle gjort det», smilte han.
– «Det er sånn jeg hadde sagt det, mener jeg … men jeg kan jo ikke si det?»
– «Dust».
– «Dust?»
– «Du er dust som mener det», nikket jeg.
– «Du er forbanna feig som leder når du ikke kan si hvem du vil ha med deg og hvem du ikke vil ha med deg».
– «Ja», sukket han.
– «Det er nok dessverre riktig».

Jeg har hjulpet en virksomhet med det som på nynorsk kalles «second opinion», – de hadde en liste med fire kandidater som skulle bli til en og så ønsket de at jeg skulle komme og ta en ekstra sjekk.
En enkel jobb.
Avdelingsleder med resultat- og personalansvar.
Tre skulle bort og to av dem var enkle å ta bort, jeg valgte å ta en prat med de to gjenlevende og så ble det utformet et tilbud til den ene av dem.
Greit.
No bullshit.
Men så hadde en av de første som det hadde vært enkelt å luke bort kommet tilbake på banen og lurt på hvordan vi hadde foretatt utvelgelsen, hun oppfattet seg som bedre kvalifisert og kunne vise til ansiennitet fra virksomheten i motsetnng til hun som fikk tilbudet og som kom utenfra med fire år fra barnehage og to år i kaffesjappe. Jeg la merke til at høvdingen krympet seg litt, så jeg tok henne til side og sa at jeg ikke kunne se noe som fikk meg til å tenke tanken på at hun kunne være kvalifisert før jeg la til at dette med å være ansatt i den samme virksomheten ikke nødvendigvis var noe som printer fribilletter.
– «Hun kommer fra barnehage», forsøkte hun.
– «Ja», bekreftet jeg.
– ‘Det er en stor fordel og et godt grunnlag for denne rollen».
– «Men hva med mine kvalifikasjoner?»
– «Du gir ikke kule vibber», smilte jeg.
– «Og det må man ha».
– «Kule vibber?»
– «Jepp», nikket jeg.
– «Det er det som er poenget med en utvelgelse … valget står mellom den eller den og kanskje den og den, du vet at du bare kan ta med deg en og da må du bestemme deg … det er enkelt».
– «Hallo», stønnet hun.
– «Vi snakker om en ansettelse … du får det til å høres ut som om du snakker om sko».
– «Kult», nikket jeg.
– «Det var en kul sammenligning som jeg ikke har tenkt på før … det går faktisk ut på det samme».

Jenta ble sur og i dag fikk jeg høre at hun hadde levert oppsigelsen sin.
– «Kult», smilte jeg til høvdingen.
– «Som om jeg skulle sagt det selv», smilte han tilbake.
– «Nei», svarte jeg kort og kunne forestille meg hvordan denne jenta ville komme til å melde seg inn i klikken som forteller i fremtidige jobbintervjuer at de stagnerte i sin forrige jobb.
Det er lurt å si.
Det er i hvert fall mange som sier at det er lurt, faktisk så mange at det nesten kan oppfattes som noe som faktisk er sant.
Det er ikke lurt i det hele tatt.
Kanskje for den som sier det, men ikke for den som lytter og det er jo den som lytter som bestemmer.
– «Du hadde aldri fått deg til å si at det er kult».
– «Jeg sier det nå», forsøkte han og flyttet blikket i den samme retningen som mitt blikk, vi hadde gått en tur rundt Nøklevann og endt opp på Haraløkka hvor jeg så ballen som lå ensom i gresset.
Tjue meter fra mål.
Blank kasse.
– «Nå vet jeg at det høres ganske fint ut å si det og jeg skal si det til de andre på mandag».
Jeg svarte ikke, ble stående og se på at han tok sats og dro til.
– «Dust», smilte jeg tilbake.
– «Du kan ikke spille fotball i sandaler, vet du».

Jobbsøk er enkelt.
Rekruttering er enkelt.
Det er først når det kommer kvasistasikvalifiserte mennesker på banen som forteller hvor jævlig vanskelig det er at det begynner å bli litt vanskeligere enn det er. Hvis du befinner deg i en rolle som kanskje rimer med noe av det som jeg jobber med og får en henvendelse fra en eller annen som lurer på hvordan og hvorfor og sånne ting, så si det som det er og gjerne argumentert med vissheten om at alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv. Noe som eventuelt kan oppfattes som feil på et sted kan være bra på et annet. Husk samtidig at du må fortelle jobbsøkere at man ikke kan lære en dritt fra et prosjekt til et annet.

Den beste responsen får du hvis du sier at du rett og slett ikke liker vedkommende, – vel og merke hvis det er det du ikke gjør. Det finnes noen som syns den er litt drøy, men jeg syns ikke den er drøy i det hele tatt. Det er mulig at du ikke syns det heller, men at du tilhører bermen som ikke tør å si det av falsk frykt for at noen ikke vil like deg og det du får deg til å gjøre, – da har du ikke skjønt en dritt av dette som handler om identitet og integritet.
Mennesker ansetter mennesker.
Når det er nevnt, så er det ikke jeg som skal jobbe med vedkommende.
I could not care less.
Men jeg liker kundene mine, det er jo derfor de er kundene mine og da vet jeg hva de liker og som regel så liker de det samme som meg.
Men jeg legger selvfølgelig til at det kan finnes noen andre som liker vedkommende.
Det er da noe.

MASSIVE ATTACK.
Tidløst.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Avslag

Noe av det kjipeste som finnes for en jobbsøker er et avslag. De blir selvfølgelig vant til det, men det er like kjipt hver gang. Vel og merke de som får noen tilbakemelding i det hele tatt, da. Det syndes utrolig mye på denne fronten hvor det fremdeles råder en viss usikkerhet om hvem som er værst i klassen, – bemanningsbransjen eller de som av ulike grunner har fått ansvar for rekrutteringsprosessen i store virksomheter som paradoksalt nok har en tendens til å skrive varme ord om humankapital.
Humankapital.
Grøss.
Jeg kan ikke tenke meg et værre ord.
Men avslag skal ut når avslag skal ut, og selv om jeg sjelden og nesten aldri jobber på den måten at jeg forventer noe som enkelte oppfatter som formelle søknader, så hender det at noen melder seg på gjennom nettverkstips og får seg til å sende inn det ene og det andre og da sender jeg selvfølgelig ut noen ord tilbake.
Skulle bare mangle.

Det finnes jobbsøkere som tror det er mulig å tolke eller analysere et avslag, – når jeg treffer noen som forteller at de gjør det, så spør jeg hvorfor og da svarer de som regel at det er noe de har lært på kurs.
Kan du tenke deg.
Noen følger oppfordring fra en venn eller venninne, – dette må du ikke finne deg i, liksom.
Urettferdig.
Diskriminerende.
Du er jo kvalifisert.
Jobbsøkeren har det kjipt og gjør det kjipere for seg selv uten å vite det.
Avslaget kommer som regel fra en «noreply at bullshit dot com» og det er selvfølgelig fordi avsenderen ikke vil stå fram og som merkelig nok får jobbsøkeren selv til å lage støy som kanskje kan få en eller annen til å ønske velkommen som søker en annen gang.
Registrer CV i basen vår, liksom.
Grøss.

Jeg sendte den første til en jente som hadde skrevet en melding hvor hun lurte på om hun skulle søke.
Der var sånn hun skrev det.
Jeg lurer på om jeg skal søke.
Hun hadde lagt ved en CV som ikke sa meg noen verdens ting bortsett fra at hun var søt på bildet, men det er jo ikke derfor jeg ansetter folk. Jeg skrev tilbake at hun får si fra når hun er ferdig med å lure og at hun kunne sende meg noen ord om hva hun mener at hun kan og hvordan hun kan tenke seg å bruke noe av det som hun mener at hun kan i den aktuelle rollen.

Melding nummer to gikk til en jente som listet opp en drøss med krav, en jente som signerte seg som «Senior Rekrutteringsrådgiver» uten at jeg kunne se noen verdens ting som underbygger en sånn tittel og nevnt med visshet om at jeg aldri har vært særlig begeistret for titler og langt mindre mennesker som identifiserer seg med dem. Jeg skrev som sant var at kravene hun stilte var urimelige og spesielt urimelige i forhold til hva hun hadde tenkt å ta med seg inn i prosessen.
Men hun skal ha kred for å blåse ut alle lysene på første forsøk, da.

Melding nummer tre gikk til en jente som skrev at hun var litt usikker på hva jobben gikk ut på og at hun oppfattet det som spesielt vanskelig siden jeg ikke listet opp noen kvalifikasjonskrav.
Jeg lister aldri opp kvalifikasjonskrav.
Hun la ved en glattbarbert CV med flekker fra høyskolen.
Hun fikk en kort melding hvor jeg skrev at jeg ikke oppfatter henne som kvalifisert.

Den fjerde og siste gikk til en jente som skrev at hun ville gjøre noe helt annet og hadde kommet så langt at hun omsider hadde funnet ut hva hun kunne tenke seg å forsøke seg på, hun hadde til og med lagt ved en anbefaling fra en veileder på jobbsøkerkurset hun var på, en som mente at han kjente meg og mitt og som var rimelig klar på at vi ville passe fint sammen. Jeg har aldri hørt om han før, men det trenger selvfølgelig ikke bety noe. Det er bare det at det ikke er jeg som skal jobbe sammen med henne, det er kanskje denne vissheten som mangler hos de fleste som hevder at de jobber med noe av det samme som meg, – det er mulig at hun passer sammen med meg for det virket som om hun hadde gjort mye kult i tillegg til at hun forstod viktigheten av å stå i rollen som historieforteller.
Hun skal jeg bruke til noe annet.
Jeg skrev ikke det til henne, jeg syns det er viktig å holde prosessene fra hverandre siden alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv.
Men jeg skal ringe henne i morgen.
Da tror jeg hun blir glad.
Jeg kom til å tenke på en fyr som viste meg et avslag som han syns var så bra, det var nesten sånn litt personlig og greier, tror det var ordene han brukte og som nesten var i ferd med å få han til å sende en melding tilbake for å takke, han måtte bare spørre meg først om jeg syns det kunne være en smart ting å gjøre.
Jeg viste han meldingen som to andre på det samme kurset hadde fått og vist meg like før.
– «Åja», sukket han.
– «Ja», svarte jeg kort og spurte om han skulle ha påfyll i kaffekoppen.

Et av de bedre jobbsøkertipsene som finnes er at du skal holde deg unna jobbsøkertips.
Hvilket paradoks.
Finn din greie og gjør det.
Bare gjør det.
Hvis du ikke vet hva som er «din greie» så skjønner du i hvert fall hvor du skal begynne. Og du, – sannsynligheten for at greia di ikke rimer med greia deres er stor og hvor kult er det kke når du finner ut det med en gang og slipper å bruke tid på bullshit.

Jeg er sikker på at du husker når du sto klistra mot veggen og tvang blikket mot dansegulvet hvor du så på han eller henne – stryk det som ikke passer – og var sur og bitter for at han eller henne danset med han eller henne etter at vedkommende nettopp hadde sagt nei til deg.
Da er det bare å begynne å drekka, liksom.
Alternativt gi faen.
Noen mener at de to tingene handler om det samme, men det gjør det ikke.

Teksten er tastet inn på verandaen hvor jeg sitter i sola og hører på naboen som spiller musikk mens hun støvsuger, – lenge siden jeg har hørt denne og derfor deler jeg den med deg.

TONY JOE WHTE.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Dere som opplever lang publiseringsfrekvens på disse sidene for tiden, skal vite at jeg skriver på noen helt andre plattformer og da har jeg ikke tid til å være her så ofte.
Ny bok på gang :)