Arbeidsliv og karriere

The Mystery Applicant

Det begynner å bli en stund siden jeg søkte på en stilling i en relativt kjent virksomhet, – personlighetstest ble mottatt og gjennomført før noen annen form for dialog og det er jo det som er så jævlig fint med Webcruiter.
Man slipper å snakke med folk, ikke sant.
Litt senere ble det intervju.
Hmm.
Det er bare det at det ikke er jeg som var der.
Nina var der klokka ti.
Karoline var der klokka tre og Harald klokka fire.
Ja.
Jeg sendte tre forskjellige søknader og alt sammen var så bra at hun som sitter i den andre enden av rekrutteringsprosessen fortalte at hun gledet seg til å treffe meg. Hun skrev for øvrig at de hadde mottatt over tre hundre søknader og det er kanskje derfor hun følte seg programforpliktet til å legge inn en aldri så liten beklagelse om at prosessen har strukket litt ut i tid. Jeg var rimelig sikker på at hun satt og gnei seg i hendene og kanskje et annet sted, – fryden freste gjennom blodet på tanken om at ledelsen blir stolt av henne og ser resultatet fra alt sløseriet med å utvikle et godt virksomhetsomdømme.
Grøss.
Hva annet er det å forvente når man vet at store søkermasser er det beste tegnet på en utrolig dårlig rekrutteringskommunikasjon?

Nina, Karoline og Harald er skuespillere som vet hvordan de skal oppføre seg og hva de skal fortelle om seg selv og sitt. De har vært med på noen av disse oppleggene mine før og er godt kjent med poenget bak et intervju og hva man skal fokusere på. De gledet seg skikkelig til å maltraktere et møte som egentlig skal handle om mennesker og hva mennesker kan få til når de er sammen, men som i virkelighetene blir ødelagt av struktur og systematikk i en kvalitetssikret prosess og hvor de selvfølgelig fikk høre en gjennomgang av virksomhetens historie og beskrivelse av rollen som de allerede hadde søkt på, – tjue minutter med misbruk av tid før de ble bedt om å ta en gjennomgang av sin egen CV før hun som satt på den andre siden av bordet kunne komme med sine tjue forhåndsdefinerte spørsmål.
De visste at de skulle ta kontrollen.
De visste at de skulle utfordre.
De visste at de har frie tøyler og visste at dette ville komme til å bli dødskult og visste til og med mer om dama på den andre siden av bordet enn hun antageligvis vet at det er mulig for fremmede folk å finne ut.

Hele greia er bare en liten del av noen andre greier som jeg skal gjøre utover høsten og hvor alt sammen skal avsluttes og avsløres på et foredrag i oktober.
Det er bare det at det dukket opp en aldri så liten greie.
Det dukket opp noe intrikat, en liten vri som fikk alt sammen til å vokse ut av sine proporsjoner og som begynte med en melding med invitasjon til en ny intervjurunde, – en melding som riktignok inkluderte en setning om at det var åtte kandidater som er med videre og det er en setning som er like teit som når hun fortalte innledningsvis om hvor mange søkere som har kommet inn. Det har kanskje noe med disse patetiske greiene som handler om å vise seg fram å gjøre.
Noe må det jo være.
Kanskje du vet hva det er og hva sånne folk tror at de skal oppnå med dette tullet.

Det som er det mest morsomme med bruk av «mystery applicants» er dette som handler om å få bekreftet hvor dårlige ansettelsesprosessene blir når de «kvalitetssikrede prosessene» driftes av sånne som burde gjøre noe helt annet enn å kødde med mennesker og hva som egentlig skjer når man stoler blindt på tester og metoder som er utviklet av sånne som helst ikke vil ha noe med mennesker å gjøre i det hele tatt. Det kjipe med disse greiene er den vitterlige vissheten om at vi ikke kan strekke det så langt og det er derfor jeg valgte å sende svar fra to av dem som fortalte at de ikke var interessert i å være med videre. Jeg benyttet selvfølgelig anledningen til å legge på noen kommentarer om dårlig kandidatopplevelse og at virksomheten hennes har gitt et inntrykk som ikke rimer med forventningene og i hvert fall ikke med forventningene som de legger opp til med tull og tøys i beskrivelsen av sitt eget virksomhetsomdømme.

Nina tok neste runde hvor hun fikk møte noen av folkene som man burde dra inn i begynnelsen av en ansettelsesprosess og det er folkene som jobber med det som den nye personen skal jobbe med.
HR har ingen verdens ting med en ansettelsesprosess å gjøre.
Det gikk bra.
Det gikk som forventet, med andre ord.
Det gikk faktisk så bra at det tikket inn en tekstmelding fra han som liksom kan bli den nye sjefen hennes, – takk for hyggelig møte og greier. Når det er nevnt og nevnt på den måten så er det jeg som fikk den, men det vet jo ikke han.

Nina ble ikke overrasket i det hele tatt, – hun sa at det var noe ekkelt med hele typen og hun er tøff nok til å strekke den litt lenger og det er her det blir litt intrikat med en aldri så liten vri som har fått alt sammen til å vokse ut av sine proporsjoner. Nå skal jeg ikke røpe alt som jeg skal røpe på foredraget mitt, men dagen etter så var vi på en restaurant og så på Nina og Markedsdirektøren som satt ved nabobordet.
Nina hadde rett.
Det var noe ekkelt med hele typen, – han kjørte på med alt han hadde og han hadde ganske mye, for å si det sånn. Jeg kjenner hun som serverer og kjenner hele restauranten og det var jo derfor vi valgte akkurat dette stedet hvor servitøren fikk beskjed om å servere solbærsaft i vinglasset til Nina og påfølgende blanke drinker i baren. Klokka var kvart på stengetid da hånden hans var på låret hennes. Litt senere fleipet vi med at det tok jævlig lang tid før den omsider kom dit og det er jo egentlig ganske lett å fleipe med sånne ting når man får det litt på avstand. Det var da hun hadde sagt at hun måtte på do og det var da hun foretok et kostymeskifte før vi dro på nachspiel og oppsummerte.
Uten Markedsdirektøren, men det skjønte du kanskje.
Han hadde fått en tekstmelding hvor det sto at hun var litt for lenge på do og ble skikkelig dårlig.
Det var kanskje noe med rekene.
Vi hadde egentlig planer om å avslutte på en litt ryddig måte, – kjøre en sånn «takk for i aften og dette var hyggelig-greie», men så skjønte vi på Nina at det begynte å bli litt kjipt.

Det dukket opp noen tekstmeldinger i løpet av natten og den påfølgende dagen, – det var i og for seg som forventet, men jeg har ikke hørt noe mer fra hun som er prosjektleder for denne ansettelsesprosessen.
Det er litt rart, er det ikke?
Det er nesten som om jeg vurderer å sende et aldri så lite hint om at «Nina» fremdeles lever og kanskje til og med stille spørsmålet om hvordan det går med den usedvanlige hyggelige Markedsdirektøren som til og med sendte et bilde av tissen sin for å vise hva hun går glipp av.

Jeg tror ikke dette er representativt for så mange virksomheter og sånn sett så var det kanskje maks uflaks at jeg valgte akkurat denne.
Noen vil sikkert si flaks.
Noen sier mye rart, ikke sant.
Det er bare det at jeg vet litt om denne sjappa fra før og sånn sett så burde jeg ha visst bedre og valgt noen andre, – det er jo utrolig mange andre å velge mellom.
Alle vil være med på spillet om jakten på de beste talentene, ikke sant.

Du får POMPLAMOOSE med «Something about us»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

When in Rome

Jeg pleier å si at noe som funker på ett sted kan suge som faen på ett annet.
Eksemplene er mange.
Hvis man har lyst til å forandre på noe eller prøve på noe nytt som en eller annen tror på så kan det være lurt å få med seg noen som klarer å overbevise røkla om at dette kan være smart.
Noen er flinke til å snakke om det og noen snakker så godt at røkla tror på det.
Noen er litt mer effektive og drar fram sverdet.
Det er bare det at man har lett for å glemme at noe som funker er noe som funker fordi sånne som får det til å funke har erfart at det funker fint som det er og i hvert fall i disse omgivelsene og omstendighetene.

Det er ikke så rent sjelden at jeg stusser over jobbsøkere som bare er SÅ klar for å komme her og komme her og kommer for å gjøre en forskjell og sånt liksom, – de fleste blir tomme i blikket og tomme for ord når jeg spør hva de skal gjøre og hvorfor og hvordan. De blir som regel litt sure i trynet når jeg forteller hvordan sjappa ser ut og at den ser ut sånn som den skal se ut og at vi ikke har planer om å gjøre noe av det som de selv har lyst til å gjøre, – de tror at jeg ikke skjønner noen verdens ting som ikke vil ta inn en som bare er SÅ godt kvalifisert og sånt liksom.
– «Greit», svarer jeg da.
– «Si noen ord om hvem du er hva du kan og hvordan du skal bruke noe av det som du mener at du kan».
Da blir det stille.
Da blir det stille i fjøset.
Blikket stiller spørsmålet om jeg egentlig har sett på søknadsdokumentene deres, – noe som bare er noe som jeg egentlig ikke oppfatter som noe annet enn tomme ord og setninger som er kopiert fra gamle tekster og korrekturlest fra en «mentor» eller «coach» som tjener pengene sine på å fortelle hvor vanskelig det er og som av merkelige grunner får lytterne sine til å tro på dem.
Valgte sannheter, ikke sant.
Du må få med noen gloser som kan selge deg inn.
Du må få med noen ord om at du er en fremoverlent og lidenskapelig lagspiller.
Innovasjon og bærekraft, kanskje.
Grøss.

Det er fortsatt populært å snakke om globalisme i arbeidsmarkedet, – et begrep som vi begynte å leke med på den tiden hvor det fantes folk som trodde at det kunne være smart å snakke om når alle virksomhetene som var på vei til dundas bestemte seg for å sette bort enkelte funksjoner på den andre siden av kloden hvor det jobbet folk som ikke kostet så mye som norske og morske arbeidstagere.
Fem myror er fler enn fyra elefanter.
Det som er litt rart og kanskje litt paradoksalt med akkurat dette er den korte tiden som det tok før de samme folka begynte å snakke om hvordan vi misbrukte billig arbeidskraft, men det får bli en helt annen sak og det er fordi det faktisk er en helt annen sak.

Jeg har etablert en hel haug med sånne lokasjoner hvor man ansetter folk fra ulike land som kan hjelpe brukere som ikke får tingene sine til å funke, – du har sikkert ringt til noen som forsøker å ligne på dem og fått høre på den fine pausemusikken med regelmessige avbrytelse fra en blid telefonsvarerstemme som forteller at de har stor pågang men at du stadig rykker fram i køen.
Wow.
Det er bra.
Det er ikke bare jeg som har problemer.
Det er ikke bare meg som det er noe galt med.
Hmm.
Det er bare det at det også kan oppfattes sånn at det betyr at det er litt for mange problemer og da bør det ringe noen bjeller hos folka som styrer og steller om at de har noe annet som de bør ta tak i. Jeg har for øvrig aldri hatt problemer med å ansette disse folka og det er fordi jeg forteller dem hvordan det er å jobbe her og der og hva de må tenke på.
When in Rome, ikke sant.

Jeg har rigget opp en del inkubatorer i lavkostland som leverer rosa penselstrøk til fargeblinde virksomheter som kjøper kred og konkurransekraft.
Det er bra, er det ikke?
Det er bra at man skaffer dem en jobb, er det ikke?
En sånn seriøs jobb, mener jeg?
Det er i hvert fall bedre at de jobber her enn at de jobber på gata hvor de får glassperler for et knull med de samme folkene som de egentlig jobber for.

Det hender at jeg lurer på hva som får alle disse som skriver i søknadsdokumentene sine at de er tilpasningsdyktige og fleksible og jeg lurer fordi setningen som følger er setningen som forteller at de vil gjøre en forskjell.
– «Nå er du i Roma», begynner jeg.
– «Nå må du gjøre det sånn som dem gjør det her».
Du vet hva som kommer, ikke sant.
Du vet at det blir stille.
Du vet at det blir stille i fjøset.
Det hender at jeg får spørsmål om hva jeg gjør og hvordan jeg får til det som jeg gjør og det er et spørsmål som jeg ikke kan svare på.
Det ligger i blodet, liksom.
Det er ikke det svaret som rimer med svaret fra røkla som drømmer om enhjørninger og som ikke vet at en regnbue blir borte så snart lysbrytningen stabiliserer seg. En regnbue er for øvrig bare et optisk fenomen som oppstår når sola skinner gjennom regndråper i atmosfæren, men det visste du kanskje.
Det får kanskje stå som en aldri så liten digresjon, men hvis du ser to regnbuer – det vil si en primærbue og en sekundærbue – så vil du oppdage at fargene er i motsatt rekkefølge.
Hmm.
Du kan kanskje oppfatte akkurat det som en metafor.

Globalisme er definitivt ikke et nytt fenomen selv om den blomstrer som en form for religion som oppfattes som ny men som verden har sett i mange former.
Hippiebevegelsen, for eksempel.
Alle er glade og alle er like.
Vel og merke de som er som oss og stakkars de som ikke er som oss.
Aleksander den Store tenkte sikkert på noe av det samme.
Romerne, også.
De fleste store antikke kulturer, når jeg tenker ordentlig etter.
Korsfarerne, – de som var den tidens versjon av IS.
Prester og misjonærer og sånne som fortsatt kalles for store oppdagere.
Stalin.
Hitler.
FN og EU.
Du vet sikkert om noen flere.
Det kan virke som om alle disiplene som forherliger globalismen har glemt at vi faktisk snakker om mennesker og mennesker har ulike behov og preferanser som ikke nødvendigvis rimer med omgivelser og omstendigheter og det er fordi jordkloden er som den er.
Du digger velferden, men du digger ikke de klimatiske forholdene.
Eller været som jeg kaller det og det er fordi jeg kaller tingene for det som det er.
Globalisme fremmes av folk som oppfattes som flinke til å forføre folk på den samme måten som han eller hun som er flinke til å få deg med på et fylleknull.
Stakkars deg som ikke leverer.
Stakkars deg som ender opp med å fortelle en løgn som hinter om voldtekt.

Jeg syns det er litt rart når jeg snakker med noen av dem som heier på globalismen og spør om de har tenkt tanken på at det bare er eliten som tjener på dette, – rart fordi jeg opplever så mange av disse disiplene og misjonærene som anarkister og anarkister er jo ikke akkurat kjent for å være så veldig begeistret for eliten.
Ja ja.
Det er mye som er rart i verden.
Det er da det er fint å vite at verden snart skal gå til helvete på den samme måten som vi har forsøkt å ødelegge den en rekke ganger tidligere i stedet for å la den være som den er.

Nå er jeg i Roma og her gjør jeg de tingene som man skal gjøre i Roma og det betyr at en pizza smaker sånn som en pizza skal smake i Roma og ikke sånn som den gjør på en pizzasjappe i Norge.
Jeg er med på et morsomt opplegg som handler om disse greiene. Når det er nevnt og nevnt på den måten så handler det egentlig ikke om disse greiene i det hele tatt, og det er jo derfor jeg er her og derfor jeg er med i denne gjengen som liker å kødde med sånne som ikke vet hva det egentlig handler om.

Du får PARCELS med «Gamesofluck»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Hvorfor har det blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb?

Hvorfor har det blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb?
Godt spørsmål, ikke sant?
Det finnes en drøss med apper og innovative rekrutteringsløsninger som skal få det til å virke enkelt samtidig som det finnes en drøss med folk som tjener penger på å si hvor vanskelig det er og hvilket paradoks er ikke det.

Jeg har skrevet en liten bok om disse greiene, – tohundreogsekstifire sider med bokstaver som ikke er satt sammen på den måten at de fremstår som jobbsøkertips, men snarere som en slags transkribering fra noen av de mange samtalene som jeg har hatt med jobbsøkere og de som sitter i den andre enden av jobbsøkerprosessen din i tillegg til en del av mine egne opplevelser og oppfatninger.

Det var en jente på slippfesten som sa noe som jeg syns var ganske kult, – jeg husker ikke ordrett hvordan hun sa det, men det var noe som ligner på at den handler om greier som får alt sammen til å stå fram i et litt klarere lys og gjør det lettere å se det som man skal se.
Hmm.
Alternativet er enkelt.
Alternativet er å lukke øya og høre på alle tipsene som får deg til å ligne på alle de andre som har gått på kurs for å lære seg hvordan man skal skille seg ut og gjøre en forskjell.
Grøss.

Jeg har ventet noen dager med å legge ut en snutt på sosiale medier om at denne boken er klar, og det er basert på et morsomt eksperiment for å se hvor mange som følger med eller som vet at det har vært noe som de burde følge med på når jeg allerede har signalisert at boken er klar.
Jeg har sett at noen av dere antageligvis har fått det med seg.
Jeg har sett at noen av dere allerede har bestilt den med visshet om at den vil ligge i postkassen deres når påskeferien er over.
Noen av dere var på slippfesten og så kan det jo være at noen av dere har fått referat fra noen som var der.
Noe sånt.

Jeg gjør oppmerksom på at dette er en bok som inneholder ord og uttrykk som enkelte kan oppfatte som støtende.
Det er jo min historie, ikke sant.
Det er med andre ord akkurat sånn som det skal være når det er du som skal fortelle historien om deg selv og ditt på et språk som bekrefter din integritet og identitet.

Hvis du klikker på kaffesølet så kommer du til bestillingsiden.


Du får DAVID BOWIE med «Rebel Rebel»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Hva er forskjellen?

Vil du være med og gjøre en forskjell?
Hmm.
En forskjell fra hva?
Du leser denne setningen i stillingsannonser fra virksomheter som paradoksalt nok jobber på den samme måten som alle andre og som til og med gjør hva de kan for å ligne på noen andre eller i hvert fall for å ligne på noe som de definitivt ikke er i sin iver etter å tiltrekke seg folk.
Employer Branding.
Talentjakt.
Jeg vet ikke hvem av disse begrepene jeg misliker mest.
De slår riktignok ikke «humankapital», men kvelden er fortsatt ung for et arbeidsliv som ikke finner veien til Drømmeland.

Du leser denne setningen i stillingsannonser fra virksomheter som forteller at de gjør en forskjell selv om de har indoktrineringsprogrammer som sørger for at alle skal bli klin like.
Onboarding.
Introduksjonskurs.
Best Practices.
Til og med kleskoder.
Er det mulig, liksom.
Jeg syns det blir ekstra ille når jobbsøkere som fortsatt tror på bruken av antikverte søknadsdokumenter får seg til å skrive dette:
Jeg ønsker å gjøre en forskjell.
Hmm.
Har du prøvd å stille dem spørsmålet om hva som er forskjellen og hva de skal gjøre og hvordan de gjør det?
Prøv.
Du får ikke noe svar.
Du får stillhet, svette smil og unnvikende blikk mens du skjønner at de forsøker å finne noen fluktkommentarer som de kan ha lært på «kurs» og «karriereprogrammer» av folk som oppfatter arbeidslivet som et realityshow.
Folkens, – finn på noe annet.

puzzle-pieces

Du får RHYE med «Waste»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.