Arbeidsliv og karriere

Hvorfor har det blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb?

Hvorfor har det blitt så jævlig vanskelig å søke på en jobb?
Godt spørsmål, ikke sant?
Det finnes en drøss med apper og innovative rekrutteringsløsninger som skal få det til å virke enkelt samtidig som det finnes en drøss med folk som tjener penger på å si hvor vanskelig det er og hvilket paradoks er ikke det.

Jeg har skrevet en liten bok om disse greiene, – tohundreogsekstifire sider med bokstaver som ikke er satt sammen på den måten at de fremstår som jobbsøkertips, men snarere som en slags transkribering fra noen av de mange samtalene som jeg har hatt med jobbsøkere og de som sitter i den andre enden av jobbsøkerprosessen din i tillegg til en del av mine egne opplevelser og oppfatninger.

Det var en jente på slippfesten som sa noe som jeg syns var ganske kult, – jeg husker ikke ordrett hvordan hun sa det, men det var noe som ligner på at den handler om greier som får alt sammen til å stå fram i et litt klarere lys og gjør det lettere å se det som man skal se.
Hmm.
Alternativet er enkelt.
Alternativet er å lukke øya og høre på alle tipsene som får deg til å ligne på alle de andre som har gått på kurs for å lære seg hvordan man skal skille seg ut og gjøre en forskjell.
Grøss.

Jeg har ventet noen dager med å legge ut en snutt på sosiale medier om at denne boken er klar, og det er basert på et morsomt eksperiment for å se hvor mange som følger med eller som vet at det har vært noe som de burde følge med på når jeg allerede har signalisert at boken er klar.
Jeg har sett at noen av dere antageligvis har fått det med seg.
Jeg har sett at noen av dere allerede har bestilt den med visshet om at den vil ligge i postkassen deres når påskeferien er over.
Noen av dere var på slippfesten og så kan det jo være at noen av dere har fått referat fra noen som var der.
Noe sånt.

Jeg gjør oppmerksom på at dette er en bok som inneholder ord og uttrykk som enkelte kan oppfatte som støtende.
Det er jo min historie, ikke sant.
Det er med andre ord akkurat sånn som det skal være når det er du som skal fortelle historien om deg selv og ditt på et språk som bekrefter din integritet og identitet.

Hvis du klikker på kaffesølet så kommer du til bestillingsiden.


Du får DAVID BOWIE med «Rebel Rebel»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Hva er forskjellen?

Vil du være med og gjøre en forskjell?
Hmm.
En forskjell fra hva?
Du leser denne setningen i stillingsannonser fra virksomheter som paradoksalt nok jobber på den samme måten som alle andre og som til og med gjør hva de kan for å ligne på noen andre eller i hvert fall for å ligne på noe som de definitivt ikke er i sin iver etter å tiltrekke seg folk.
Employer Branding.
Talentjakt.
Jeg vet ikke hvem av disse begrepene jeg misliker mest.
De slår riktignok ikke «humankapital», men kvelden er fortsatt ung for et arbeidsliv som ikke finner veien til Drømmeland.

Du leser denne setningen i stillingsannonser fra virksomheter som forteller at de gjør en forskjell selv om de har indoktrineringsprogrammer som sørger for at alle skal bli klin like.
Onboarding.
Introduksjonskurs.
Best Practices.
Til og med kleskoder.
Er det mulig, liksom.
Jeg syns det blir ekstra ille når jobbsøkere som fortsatt tror på bruken av antikverte søknadsdokumenter får seg til å skrive dette:
Jeg ønsker å gjøre en forskjell.
Hmm.
Har du prøvd å stille dem spørsmålet om hva som er forskjellen og hva de skal gjøre og hvordan de gjør det?
Prøv.
Du får ikke noe svar.
Du får stillhet, svette smil og unnvikende blikk mens du skjønner at de forsøker å finne noen fluktkommentarer som de kan ha lært på «kurs» og «karriereprogrammer» av folk som oppfatter arbeidslivet som et realityshow.
Folkens, – finn på noe annet.

puzzle-pieces

Du får RHYE med «Waste»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Slaver og horer og de andre

– «Men du», begynte hun da vi rundet hjørnet og klemte hånden min på den måten som hun pleier å gjøre når hun er klar for et sceneskifte.
– «Skal du ikke si hvordan det gikk på møtet?»
Jeg stanset, møtte de mørke øynene og dro det regnvåte håret hennes bort fra ansiktet før jeg flyttet blikket mot vanndråpen som hang i den ene øreflippen og ikke ville slippe taket.
Naturens bling.
Jeg hadde vært på middag med noen som ville at vi skulle finne på noe spennende, en virksomhet som snuser på nye forretningsområder og som vurderer snarveien med det som på nynorsk kalles dynamisk vekst.
Jeg burde holdt meg hjemme.
Jeg burde spist Grandis med Gullfuglen.

Plan A var ansettelsen av meg for å lede etableringen og drifte det videre på en måte som strider mot det meste av det som jeg selv opplever som morsomt.
Plan B var å kjøpe domenet mitt.
Plan C er jeg litt usikker på.
Vi kom ikke så langt.
Vi kom til Plan B før jeg takket for meg og sa at de kunne sende et tilbud, – jeg har likevel planer om å avslutte alt sammen og da kan det kanskje være greit å dra inn noen kroner som jeg kan sløse bort på sånne som trenger det mer enn meg.
Hva koster et domene?
Jeg har ikke peiling.
Prisen er bare et tall, men jeg liker ikke tanken på at noe som har vært mitt skal bli besudlet.
Besudlet?
Et merkelig ord, ikke sant?
Det høres ut som et sånt ord fra gamle dager, – et sånt ord som ikke finnes i språket vårt lenger og som får det til å stramme seg litt i brystet som om jeg ikke er så veldig klar for å høre ord fra gamle dager.
Besudlet.
Det minner litt om epler og druer og sånt som har ligget alt for lenge, men som ikke er helt ødelagt.
Man kan fortsatt spise dem.
Det blir nesten som når man ser en tidligere kjæreste med ny kjæreste.
Nesten.
Du ser det du ser og vet hva det smakte og lurer på hvordan den nye kjæresten opplever smaken som den samme smaken som du husker.
Jeg har navnene på en rekke virksomheter på min egen CV som jeg ikke vil vedkjenne meg i deres nåværende forfatning. Når det er nevnt og nevnt på den måten så er jeg ikke en som er så opptatt av en CV, men poenget er at noe som en gang var fint ikke lenger er så fint i forhold til din egen definisjon på hva som er fint og da handler det ikke om hvordan tiden har behandlet fasaden.
Det er menneskene som gjør forskjellen.
Det er menneskene som har skylda.
Det får stå som en aldri så liten digresjon, men jeg er sikker på at du ikke tenker tanken på at det finnes noen som hater et menneske som du elsker. Jeg kan godt finne på å si at vissheten om at det faktisk finnes noen som ikke liker deg og det du står for er det beste tegnet på identitet og integritet og jeg sier det ganske ofte, men det er først når man ser tilbake på noe som var fint og som ikke lenger er fint at man begynner å tenke tanken på hva som egentlig gjorde det fint til å begynne med. Det blir som denne følelsen som ødelegger deg fullstendig når du er forelska, – det er ikke da du går rundt og tenker på hvor lenge dette skal vare, for å si det sånn.

Jeg nevner i en rekke fora at rekrutteringsbransjen domineres av daukjøtt og HR er ikke noe annet en pain in the ass, karriereveiledere består stort sett av nyutdannede sosionomer og yogainstruktører blandet ut med en og annen avdanka bruktbilselger hvor det kule er at mange av dem frekventerer de samme syklubbene hvor de kan sitte å tøyse og tulle om hvor gode de er til å dra inn kroner på andres fornedrelse. Jeg traff en dame en gang som sammenlignet min virksomhet med detox og da ble jeg først litt usikker siden jeg ikke har noe tro på detox.
Det er kvakksalveri.
Kroppen regulerer seg selv.
Du kan selvfølgelig tolke det som du vil, men jeg oppfatter at spykologenes inntog i arbeidslivet er enda et godt eksempel på at noe er galt.
Hun fulgte opp med å si at jeg gir selvhjelp mot sånne som av merkelige grunner har gitt seg selv et mandat til å selge slimete selvhjelpsmetodikk og da ble det plutselig litt mer interessant for meg å høre på henne og spesielt når jeg treffer så mange av dem som ikke fremstår som noe annet enn luft med opphav i dårlig ånde.

Jobbsøkere oppfordres til å la seg forføre av de som roper høyest og de som finner de fineste bildene i fremmede bildebaser, – dette patetiske begrepet som kalles «employer branding» og som i sin tid ble konstruert av HR med håp om å skjule sin manglende forretningsforståelse før de iverksetter sin «prosess» basert på «kvalitetssikrede metoder og verktøy» men som i virkeligheten ikke er noe annet enn et skjold som skal skjule deres manglende kunnskap om hva det egentlig handler om.
Legg til «mangfold», så er du der.
Det handler om å gjøre en forskjell, ikke sant?
Grøss.
Jeg sier til seriøse jobbsøkere at hvis du skulle være så uheldig å treffe sånne som snakker om humankapital, så bør du samle sammen tingene dine og løpe fort som faen.
Alternativt la tingene ligge med visshet om at det bare er ting.
Jobbsøkeren som «vinner konkurransen om drømmejobben» basert på sin evne til å kopiere gamle tekster og fremføre et rollespill med ansiktsmaske preget av gamle svettemerker blir definert som et «talent» og så går det ikke så lang tid før han eller hun skvises gjennom et introduksjonsprogram som fungerer på den sammen måten som en kjøttkvern hvor krydderpulveret gjør sitt for at ingen vil kjenne forskjell på smaken av okse, sau eller gris eller noe helt annet som du kanskje ikke vil vite hva er.

Tilbudet kom på mail etter to uker. Jeg hadde ingen interesse av å purre, men innrømmer at jeg ble litt overrasket over å lese en tekst som bekrefter hvor kåte de er.
Det er sånn det har blitt i arbeidslivet, ikke sant.
Det er sånne ting som du må tenke på når du skal velge om du vil fremstå som en slave eller en hore og når tiden bringer deg dit at du blir trukket ut som den spesielt utvalgte som skal ofres til gudene så hever du armene i glede over å få slippe ytterligere lidelse og ikke for å vise ydmykhet til noe som du ikke vet hva er og som det heller ikke er meningen at du skal vite.

Jeg er litt usikker på når jeg skal slette nettsiden og tilhørende grupper på sosiale medier og om jeg kommer til å slette noe av det i det hele tatt. Kanskje jeg nøyer meg med å gi tingene et nytt navn og la det skure og gå på den samme måten som de fleste virksomhetene i næringslivet.
Same Shit.
New Wrapping.
Bare være klar over at dette dustebegrepet «content marketing» ligger på den lange listen min over ord som jeg ikke bruker og det er ikke noe jeg nevner for at de som lager kø på utsiden bruker det, for å si det sånn.

Ser deg senere.
Kanskje.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Valg av rekrutteringspartner

Det finnes en drøss med rekrutteringsvirksomheter som forfører det kalde kundemarkedet sitt med gjalla om hvor flinke de er til å finne den beste kandidaten til deg som plutselig befinner deg i en situasjon hvor du trenger en ny person som du savner i virksomheten din, – denne spesielt utvalgte som har kunnskap og erfaring som du er i ferd med å miste eller har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at dere skal komme dere videre med det som dere har planer om å komme dere videre med. Markedet domineres av sånne som forteller hvor jævlig vanskelig det er og det er nesten som om vi som er tørre bak øra og visse andre steder bør være takknemlig for at disse ekspertene får verden til å fortsette med snurringen.
Hvem skal du velge?
Det er lettere å si hvem du ikke skal velge, for å si det sånn. Du merker det allerede i den første setningen når du er i kontakt med dem, – vel og merke når det er du som skal ansette vedkommende som er i kontakt med dem og at du ikke er en sånn som sender en kjapp mail til burugla på HR som skal rigge opp et møte med bistand fra en papegøye på Innkjøp og fjorten slides fra venninnen i Markedsavdelingen.

La oss si at du drar representanten fra rekrutteringsvirksomheten inn til et møte og det er her det kommer, – kunsten å holde kjeft. Du skal si en eneste ting om kandidaten som du ønsker deg og det er hva vedkommende skal gjøre for å funke i virksomheten din. Sannsynligheten er stor for at selgeren du møter vil slenge opp en hjemmesnekret kravspesifikasjon og da skal du si at møtet er over. Det er ganske morsomt med sånne som sitter der og tegner hangman før de går ut på lageret og sier at de skal ha en «sånn», det er nesten like morsomt som sånne som hevder at de bare er så veldig opptatt av mangfold og emloyer branding og annet vås samtidig som de får seg til å spørre om du vil ha en «han» eller «hun» eller en som røyker eller enda værre, – hvor mange år vedkommende har svettet skinkene sine i en studiesal.

La oss si at møtet går bra og dere bestemmer dere for å gå en tur for å sjekke omgivelsene, – hvis dette er et initiativ fra selgeren selv, så skal du klype deg selv litt i armen og sette et kryss i taket.
Jeg bare hallo, liksom.
Hvis du treffer en selger fra en rekrutteringsvirkomhet som virker genuint interessert i faget som det skal rekrutteres til, så er du på god vei.
Du kan faget ditt.
Det er en grunn til at du sitter i den jobben som du sitter i.
Du vet hva du vil ha, men vet at det er ganske kult å bli utfordret litt når du først skal ha inn noe nytt. Vel og merke hvis vedkommende som henger etter deg har litt peiling på hva som vises i omgivelsene dine. Snakk med folka dine på den samme måten som du alltid snakker med dem og si at det kanskje kommer en eller annen som skal vise seg fram og at det er da det er viktig at det er de som jobber der som viser seg fram.

Tid er viktig og du skal selvfølgelig spørre hvor lang tid de vil komme til å bruke. Hvis det kommer noe vås med «annonsering» og «cv-baser» og sånt, så har vedkommende sjekket seg ut selv.
Annonsering?
Det kan du gjøre selv.
Du skal ikke betale for at en rekrutteringsvirksomhet skal flagge aktiviteten sin og kandidater som ligger i cv-baser er ikke noe så samle på. Det er heller ingen grunn til at prisen er annerledes for en leder enn en person som virkelig kan noe.
Rekrutteringsjobben går ut på det samme.
Når du har kommet så langt, så er sannsynlighet stor for at du kan ha hørt noen ord som ligner på «kvalitetssikrede prosesser» og dette er ord som du ikke vil høre. Det er nesten like jævlig som «humankapital», – ord som kamuflerer at de ikke har peiling på hva de driver med og da kan du spørre om de finner veien ut selv eller om du skal vise dem veien.
2-4 uker.
Det er tiden det skal ta før tilbudet ditt skal rettes til den heldige utvalgte.
– «Nei», kommer det nølende.
– «Vi trenger nok litt lenger tid enn som så …»
Det er da du skal spørre hvorfor og nevnt med visshet om at hvis det virkelig er sånn at de har så mye annet å gjøre som er viktigere enn deg og ditt, så finner du en annen.
– «Kandidaten må jo få lov til å tenke litt, da».
– «Bullshit», svarer du da.
Det er lov å bruke andre ord som ikke er på nynorsk, men det er ordet som jeg pleier å bruke.
Kulturell appropriasjon, ikke sant.
Kandidater som trenger betenkningstid på om de vil jobbe hos deg er ikke noe å samle på.

En annen morsom ting er vissheten om at denne selgeren som du møter vil presentere virksomheten sin, og dette er vel strengt tatt noe som du rett og slett driter i.
Historie og tall og kundereferanser betyr ingen verdens ting.
Kundereferanser har for øvrig en tendens til å være like kunstige som referansene som kandidatene presenterer i sine egne søknadsdokumenter.
De er ikke verdt noen verdens ting.

Det bør være en selvfølge, men jeg nevner det likevel:
Du skal ansette et menneske og dette er en som du og dine skal tilbringe mer tid med enn alle de andre som du og dine av ulike grunner bruker tid på.
I hvert fall i våken tilstand.
Rekrutteringsvirksomheter som pusher søknadsdokumenter med tall og symboler er sånne som du bør holde deg unna. Du skal ansette et menneske og dette skal være et menneske som passer inn med det som kreves for å passe inn med deg og ditt og dine. Tester og profilanalyser og hva faen dem får seg til å kalle det er ikke verdt en dritt. Dette er sånne greier som du finner ut over en kaffekopp med stjerna som har blitt hengt opp foran deg, og hvis stjerna lyser som den skal så skal du ikke gå tilbake til selgeren for å be om en hel stjernehimmel.

Rekruttering er enkelt og så enkelt at du egentlig bør gjøre hele greia selv. Hvis du likevel har lyst til å gjøre noe helt annet mens du lar noen andre finne noen til deg, så skal du vite at rekruttering handler om rekrutteringskommunikasjon og når du snakker reint til noen som gidder å lytte så finner dere ut av det. Det er som nevnt en grunn til at du selv sitter der du sitter og da er det ganske lett å skjønne hvem som skjønner seg på en som deg.
Du vet hva du liker og hva du ikke liker.
Du vet hvorfor du har blitt ansatt og hvorfor alle de andre som er rundt deg har blitt ansatt.
Rekruttering er enkelt.
Rekruttering er enkelt.
Repeat and fade.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.