August 2012

Sannheten om SV

Jeg kjenner en del folk som hevder at de er ganske interessert og engasjert i politikk. De fleste av disse har ganske klare standpunkter, så jeg vet godt hvor de befinner seg på fargekartet. Det som jeg likevel syns er litt rart, er at de jeg kjenner på den røde fargeskalaen bruker det meste av sin «argumentasjon» på å fortelle hva som er dårlig eller galt med de andres meninger i stedet for å komme med noe konstruktivt om seg selv.
Det er som om andres fornedrelse er viktigere enn egen vinning.
Jeg liker ikke SV.
Jeg skjønner heller ikke at noen andre kan gjøre det, men på den andre siden så virker det heldigvis som om det er flere og flere i dette landet som ser alternative farger. Da er det bare å se hvor lang tid det tar før det fattes et eller annet vedtak som åpner for å nedjustere denne berømte sperregrensa som partiet ligger og vaker på …

Overskriften provoserer og jeg skal være så kjip at jeg ikke skal servere noen sannhet – rett og slett fordi det ikke finnes noen sannhet i dette partiet – og jeg vil heller stille spørsmålet om hvorfor denne sosialismen har funket så godt i Norge. Svaret er selvfølgelig oljen.
Denne svarte guffa som disse rødfisene ikke vil at landet skal fortsette å suge opp fordi det er kjipt for miljøet.
Sannheten er jo at SV ikke hadde eksistert hvis landet ikke hadde vært bygget opp rundt oljen.
Denne velferdsstaten som de liker å kalle det.
Dele godene.
Fy faen, for noe piss.
Sannheten er at disse godene – som eies av det norske folk hvor majoriteten driter i SV – blandes inn i denne røde suppa hvor en stor del videreformidles til støtte av regimer som er kjent for å undertrykke folk.
Paradoksalt så er det oljen som tillater dette etegildet, spesielt hvis man tenker over at hver krone setter sitt klimaspor. Paradoksalt så har budsjettet økt med svimlende 258 milliarder kroner siden 2005 – noe som er ganske langt over den generelle prisstigning – og da kan man lure på hvorfor dette landet bruker så enormt mye mer enn Sverige som har bedre skoler, bedre barnehagedekning og bedre helsestell med et statsbudsjett som er nesten en tredel av det norske målt per innbygger. Jeg tror noe ligger i at de for lenge siden ryddet opp i offentlig sektor og rasjonaliserte bort en drøss med direktorater og fikk mennesker til å gjøre mer ut av jobbene sine, men det gidder jeg ikke å skrive om her i denne omgang.

Sannheten om SV er at de står i spissen for å sløse bort pengene våre i stedet for å etablere tiltak som kan styrke et samarbeid med Europa.
Det er en stor skam at vi tillater fagforeninger å tvinge fram lønnsøkninger når det ser ut som det gjør nedover på kartet. Det er en like stor skam at vi har svidd av så mye tid og penger på å presentere en dom til en massedrapsmann som i utgangspunktet var så krystallklar. Sosialistene er jo så redde for å bruke penger på fornuftige ting, så kanskje noen burde tipse dem om at det kunne vært lurt å bytte boliger mellom fangene og de eldre som støver bort i sykehuskorridorer og fellesdasser som takk for at de har bygget opp landet vårt så rødfisene kan nyte sekstimersdagene sine …

Sannheten kom fram når muren falt.
Sannheten er også at de liker å harselere med folk og har fått noen mennesker til å tro at det er mulig å redde verden med å sortere søppelen sin i blå og grønne poser i stedet for å rette fokus på hvor søppelen faktisk kommer fra. Sannheten om SV er at de oppfatter seg som moralsk hevet over alle som mener noe annet og er dermed uangripelige. Når Klysebakken kan dele ut penger til kompiser som driver pøbelprosjekter og jenteforsvarsgrupper, så er det liksom så riktig og godt at de kan bagetellisere anbudsregler.

Høyre kastet ut en stortingspolitiker som hadde en narkokompis i huset, han hadde visst snusa litt på dopet hans i tillegg og ble bedt om å ikke ta gjenvalg.
Venstre markerte klar avstand fra en som hadde tuklet med småbarn.
Begge partier snakker om nulltoleranse.
Plikt.
Rett og slett fordi det finnes mennesker som gjør gale ting i alle miljøer hvor mennesker kommer sammen.
Uavhengig av farge.
Det er en del av det å være menneske og disse menneskene må faktisk lukes bort.

Man kan lese i dagens Aftenposten hvordan politiet ikke er klare for å møte den økende hverdagskriminaliteten fordi annenhver politimann ikke har nødvendig opplæring og trening. Samtidig har landet vårt vært gjennom en tid hvor politiet må sitte og vri seg på stolen og beklage at de ikke får gjort det dem skal fordi de som burde sittet i disse stolene gjemmer seg. Jeg merker at jeg blir litt «uggen» hver gang jeg hører rødfisene snakker seg bort fra ansvar og forventninger og rører seg inn i sine egne rosebusker med sin naivitet og beslutningsvegring.

Jeg avslutter med å klippe fra Klassekampen hvor tidligere RV-leder Aslak Sira Myhre kritiserer sine egne for å trekke rasismekortet for lett fordi det er en ganske stor forskjell på å være uenig i norsk innvandringspolitikk og å være rasist. Han forteller hvordan venstresiden og den liberale kulturoffentligheten i dette landet har store problemer med dette skillet og innrømmer hvordan det blir oppfattet som ødeleggende for gode humanister at de har vært forpliktet til å mene at alle sider ved andre kulturer er en berikelse. Det er nemlig en stor forskjell på å være kritisk til tvangsekteskap og omskjæring og påstander om at alle muslimer er sånn eller sånn.
I den samme avisen kan man lese at Audun Klysebakken har våknet opp av pappadvalen sin og mumler noe som han ønsker skal bli tolket som en advarsel mot vidtrekkende terrortiltak.
Dersom SV fremdeles vil at sannheten skal skjules, bør de snarest forlenge pappapermen hans.

Her er UB40 med «Red Wine»

Teksten til Merethe

Det var en jente som kom bort til meg og spurte hva jeg hadde tenkt å skrive om i dagens innlegg. Klokka nærmet seg ett men jeg visste at jeg hadde et innlegg på forsiden som tålte å ligge på overtid.
– «Nja», svarte jeg og tenkte på et av mine karrieretips som lyder så enkelt som så at man kan komme ganske langt med et pent smil dersom man oppfatter en slags usikkerhet eller nøling i den andre enden når man befinner seg i en intervjusituasjon.
– «Jeg kan jo skrive litt om deg?»
– «Kult …»

Neste gang noen guggler Merethe Ingvaldsen vil de finne fram til min blogg. Nå kan det være at det er flere som deler akkurat dette navnet så det vil sikkert bli noen alternative treff før du omsider kommer til denne siden.
Hei på deg, kan jeg si.
Du guggler opp Merethe Ingvaldsen og kommer hit.
Her er det ikke mye å hente.
Merethe er en av mine lesere – akkurat som deg – og smilte mellom to slurker med kaffe etter å ha tygd i seg to knekkebrød med sånn hvit smøreost som jeg ikke husker hva heter, to agurkskiver på toppen og to glass appelsinjuice. Dessuten hadde hun en yoghurt som hun sikkert skulle kose seg med senere på dagen.
Jordbær.
Hun spiser pent, snakker ikke med mat i munnen og sier ”takk for maten” selv om det ikke er jeg som har laget den.
Det er sånne ting jeg liker.
Og osten heter forresten Philadelphia.
Jeg tror i hvert fall det var den …

Sånn.
Det var dagens innlegg.

Og dagens musikktips?
Merethe ønsket seg JANET JACKSON med «That’s the Way Love Goes»

Unngå CV-fellene

Jeg klipper fra Aftenposten som tar for seg arbeidsgivere som ser etter grunner til å ekskludere deg fra søknadsbunken. Det dukker stadig opp spesialister som mener ditt og datt, og denne gang er det en som mener at de fleste reagerer negativt på avvik fra standarden med påstanden om at små grafiske sprell kan gjøre at du ikke når opp til en shortlist blant søkere.
Nja …
Jeg er ikke helt enig i den påstanden, men støtter hans oppfølgingskommentar om at det er mange uprofesjonelle rekrutterere med overdreven tro på egen evne til å plukke riktig kandidat. Grunnen til at jeg ikke er enig, er at layout og design kan fortelle ganske mye on en person – da mener jeg ikke gjalla og fjas og border og sånn, men små grafiske detaljer som «luft» og font og generell setningsoppbygging og -plassering. Du lager nemlig et dokument som skal vise hva du kan og hvordan du velger å presentere denne til en fremmed.
Arkivet mitt er stinn av CV-tips …

En tidligere kollega av meg hevder i den samme teksten at personlige egenskaper ikke skal gjenspeiles i en CV.
Han er i og for seg programforpliktet til å nevne dette, men jeg mener uansett at det er feil fordi en CV må kunne stå på egne ben uten støtte fra en god søknadstekst. Dette kan du løse ved å skrive noen gode ord og kommentarer i et tekstfelt som du kaller «Nøkkelkvalifikasjoner», «Profil» eller kanskje «Personlige egenskaper».

Det er trist at rekrutteringsprosessene blir industrialisert med elektroniske verktøy. Strømlinjeformede skjemaer legger klare føringer på formen, gir liten fleksibilitet for de som ønsker å skille seg ut i mengden hvor tanken er å bidra til et mer rettferdig arbeidsliv.
En god tanke.
Det blir med tanken …
Feilansettelser skyldes i de fleste tilfeller en dårlig gjennomført rekrutteringsprosess.
Mennesker ansetter mennesker.

– «You’re a traveller, not a passenger in life» … en setning som gir en glidende overgang til dagens musikktips som er BRAND NEW HEAVIES med «You Are the Universe»

Arbeidsgivere velger bort overvektige

Jeg klipper opp en tekst fra Aftenposten som viser til en svensk undersøkelse som avslører omfattende diskriminering av overvektige arbeidssøkere i tillegg til andre grupper.
Jeg må si at jeg er mektig lei av sånne tekster – en ansettelse dreier seg nemlig om å finne riktig person i forhold til gitte kriterier hvor et av de viktigste kriteriene faktisk er personlighet.
Mennesker ansetter mennesker.
Man er faktisk avhengig av at folk funker sammen for at de skal holde ut med hverandre.
Det er faktisk så enkelt.
Noen liker ikke feite mennesker.
Noen liker ikke halvstuderte røvere og noen liker ikke BI-spirer.
Noen liker ikke folk som røyker.
Det finnes også folk som ikke liker folk som ikke røyker.
Mennesker har forskjellige preferanser og det går nemlig ikke an å stigmatisere ansettelsesprosesser i og med at selskapene har ulike forutsetninger.
Størrelse på kandidaten er en ting – en annen ting er størrelsen på bedriften. Det sier seg selv at en bedrift på tusen ansatte kan foreta en feilansettelse mens et lite selskap på feil person kan skape ganske mye støy i et selskap med fire. Når man har et knippe med finalekandidater som er i stand til å utføre jobben, så koker det hele ned til at man ansetter den som man tror vil skape minst fuss.

Jeg har faktisk diskriminert bort noen treningsnarkomane i mine prosesser. Du vet, disse som sykler til og fra og forventer disp til dusj og klesskift og til og med trening i arbeidstiden og jeg vet ikke hva.
Grøss.
Jeg har diskriminert bort en dame på grunn av overdreven og sterk parfymelukt, men de fleste diskrimineringene jeg har foretatt er basert på kandidatens holdninger som ikke rimer med hva som er forventet.
Og ja, jeg har faktisk diskriminert bort en fyr som var *kremt* ganske stor. Husker at jeg møtte han i resepsjonen og bestemte meg for å «teste han» med å si at heisen var i ustand så vi måtte gå trappene opp i tredje.
Han brukte litt for lang tid etter mitt skjønn med å ta seg inn.
Små marginer, vet du …
På den annen side har jeg aldri diskriminert på farger og tall.

Dersom du merker at de på den andre siden av bordet ditt i en intervjusituasjon begynner å bevege seg i retning av noen av dine … la meg bruke begrepet «ulemper», så tenk at det går an å dra seg inn med selvironi.
Humor er sterkt undervurdert.
Et av mine bedre karrieretips er nemlig å være trygg på seg selv og sin egen histore.
De som følger med på disse sidene har lest den før, det er jo bare å bla i arkivet.

Dagens musikktips er YAZOO med «Situation»