August 2012

Norske jenter er tilbake på toppen

Jeg har tidligere kommet med «konstruktiv kritikk» til norske jenter og hvordan jeg oppfatter dem som kjedelige og tomme og i og for seg klin like. Det er jo bare å se på bloggene – vel og merke de rosa – som fylles med bilder av unge jenter med nye klær som skal forsøke å få dem til å se annerledes, kreative og nyskapende ut i denne suppen av overfladisk forbruksfanatisme hvor det meste dreier seg om hva de har på seg og skal ha på seg og ønsker at de skal ha på seg … Jeg har dessuten kommentert de som man ikke kan unngå å legge merke til i Oslo by på en lørdagskveld med vulgære preferanser til «Sex in the City” og “Paradise Hotel” og hvilke idealer som løftes fram.

Fulle damer er ikke noe pent syn, men det er likevel et paradoks at mange menn syns det er ulekkert med fulle damer. Hadde det ikke vært for alle de fulle damene så hadde mange menn aldri fått pult.

Denne lørdagskvelden vi har lagt bak oss var annerledes takket være Melafestivalen – jeg kan rett og slett ikke huske sist jeg var omringet av så mange flotte og hyggelige og veloppdragne jenter som befant seg på Rådhusplassen. Dagens korte tekst er helt og holdent dedikert disse vakre eventyrprinsessene med minoritetsbakgrunn – primært India og Pakistan – som vet hvordan man kommer seg fram med et pent smil og at det går an å kle seg sexy uten å være vulgær eller patetisk, flotte jenter som ikke trenger å fylle munnen med alkohol før de åpner den igjen og som vet at 1001 natt er en bok og ikke et mål …

BAHRAMJI & MASHTI var ikke på Melafestivalen dette året men får likevel gleden å krydre musikktipset.

Det siste oppdraget

Jeg leser en historie i Dagbladet om en soldat og hans siste oppdrag, og ser at det er ganske mange som «liker» historien på Facebook med kommentarer som bekrefter at de tydeligvis ser det romantiske i den.
Det paradoksale er at det er Dagbladet som formidler den …

Krig er jævlig.
Det er derfor det er krig.
Det er krig fordi mennesker velger å slåss for noe som de tror på og vil vise motstand mot noe som de syns er for jævlig. Som regel henger det sammen med religion eller misunnelse eller makt, men det skriver jeg om i en annen sak.
Når man velger å være med på en krig så er det fordi man skal ta de som mener noe annet.
Det vil med stor sannsynlighet bety at noen skal drepes.
Det vil også bety at man må risikere å selv bli drept.
Historien i Dagbladet er i og for seg en god historie, litt «Se & Hør» og sikkert noe som kan bli til en film.
Eller en bok i det minste.
For all del.
Men denne konkrete krigen stiller seg i rekken av kriger i moderne tid som «vi» taper. Eller sagt på en riktigere måten, så vinner vi den der den hører hjemme – på slagmarken – mens mediene sender bilder og lyder og historier hjem til et folk som ikke er i stand til å tolke det som presenteres.

Dagens musikktips er INXS med «Never Tear Us Apart»

.

Relaterte poster:
Medienes makt
Krig er helvete

Walking on the Moon

Det eneste som er sikkert her i livet er at vi alle skal dø. Stort sett bruker man denne teksten når enkeltmennesker går bort, men det finnes jo de som tror på store smell og sånne ting hvor røkla blir borte.
Nå er det ikke det jeg skal tekste om i dag, men Neil Armstrong som døde i en alder av 82 år.
Det sies at han var den første mannen på månen.
Jeg tror dette er vår tids største konspirasjonsteori – kanskje med unntak av hva disse klimafolkene lirer ut av seg – men innrømmer at en liten del av meg ser muligheten for at de kanskje var der men at de måtte «jukse» litt siden de ikke klarte å videreformidle dette godt nok til verden.
Jeg bare … hallo … det sies at man har snakket med folk på månen i 1969 liksom, men så blir man brutt når man snakker i mobiltelefonen på T-banen når den kjører gjennom en liten tunnell i 2012.
Jeg bare … ehh, særlig!

Jeg er for øvrig ikke typen som gidder å dele alt.
Ikke fordi jeg er ego, men fordi jeg vet å verdsette historier og minner.
Dersom jeg skulle tatt meg en tur opp dit i morgen kveld, så tror jeg ikke at jeg hadde delt det på Facebook en gang …
Lurer på om Neil Armstrong hvisket noe i øret til noen før han trakk det siste sukket.
Man kan jo bare spekulere.
Dersom man forteller en bløff mange nok ganger, så vil man til slutt tro på den selv.
– «One small step for a man, one giant leap for mankind».
Det var det han sa når han tråkket ut i det.
Det var sikkert det som hadde stått på statusoppdateringen hans på Facebook, også.
Jeg syns at den korte kommentaren som Buzz Aldrin sendte hjem er mye bedre:
– «Magnificent desolation».
Den sier alt.
Det er en sånn kommentar som man egentlig ikke skal sende, si eller skrive – man skal bare se og trekke det til seg og si at dette er noe jeg opplever fordi jeg er så utrolig heldig.

Jeg skal ikke komme inn på denne konkrete konspirasjonsteorien her, mest av respekt for en som har dødd, men jeg syns at vi skal la månen få være i fred. Akkurat som Mars, egentlig – denne dustete «forskningsreisen» – ikke minst med tanke på hvordan det står til på vår egen planet.
Menneskene kan ikke stanse klimaendringene – de har eksistert siden tidenes morgen – men vi kan gjøre noe for miljøet ved å gi faen i all bilkjøringen og det unødvendige strømforbruket, trappe ned på egotripper til eksotiske land eller sende dritt ut i verdensrommet.
Disse milliardene kunne vært brukt til å utvikle jordbruksløsninger i Sahara.
Kan komme på mange andre eksempler også, men det var ikke det som var meningen med dagens tekst.

Dagens låt kan jo ikke bli noe annet enn THE POLICE med «Walking on the Moon»

Mannen som alle snakker om

John Carew er kanskje på vei tilbake til Vålerenga. Denne store spilleren som har vært med på å prege norsk fotball i mange år hvor litt for mange kanskje kunne vært fokusert på andre ting enn vesker og tatoveringer og damer.
På den annen side så er det jo sånn det har blitt.
Fotballstjerner er ikke noe bedre enn popstjerner.
Det går jo stort sett ut på det samme.
Underholdning.

Jeg innrømer at jeg er litt skeptisk.
John Carew er på vei ned og ut og har i alle år snakket om å avslutte karrieren i klubben i hans hjerte.
Isolert sett en god sak.
Det med klubben i sitt hjerte, mener jeg.
Jeg siterer talsmannen i Klanen, Christian Kjellsen, som forteller hvordan supporterne bygget opp denne John Carew til det han ble og at det vil være trist hvis de skal være med på å bryte han ned.
Når jeg først er i gang, klipper jeg litt til:
– «Vi er jo kommet dit at vi egentlig bare er fornøyde dersom noen scorer mål for oss. Ingenting er hyggeligere enn at Carew kommer tilbake og avslutter karrieren her med å bli toppscorer i eliteserien …»

Sammenligningen mot arbeidslivet er slående for mitt vedkommende. Dersom jeg mottar en åpen henvendelse fra en som virkelig har lyst til å jobbe hos meg og som har de kvalitetene som jeg ser etter, så vil jeg selvfølgelig snakke med vedkommende.
Stikkordet er motivasjon.
Jeg bryr meg ikke om hvor gammel eller ung vedkommende er dersom vedkommende kan gjøre jobben som skal gjøres. Jeg er nemlig klar over at «de eldre» gjør ting litt bedre.
Det har rett og slett med erfaring å gjøre.

John Carew har opplevd mye som fotballspiller.
Han har spilt i alle de store ligaene, har vunnet Kniksenprisen og spilt på landslaget.
Han har sikkert opplevd mye på partyfronten, også.
Det er dette som muligens kan hindre han, nemlig det bildet som sentrale mennesker blir påvirket av.
Akkurat som i vanlige jobbsøkerprosesser hvor spørsmålet blir om vedkommende klarer å holde fokus på de riktige tingene og identifisere seg med den kulturen, visjonen og verdiene som preger bedriften eller organisasjonen. Dessuten er det vanlig at det skjer noe med nevnte kultur når det dukker opp nye elementeter. Det er akkurat på samme måte som når luften begynner å gå ut av festen og det tropper opp en gjeng med deilige damer eller handy hunks.
Stryk det som ikke passer.
Dette kan lede meg inn på dette med «ting man gjør utenfor jobb» og som kanskje ikke de som jeg jobber med bør vite eller skal vite og sånne ting.
Det er nemlig feil.
Det betyr faktisk mer enn du er klar over …
Husk at du blir guglet.
Jeg har skrevet noe om dette tidligere – sjekk i arkivet – og gir ikke plass til dette i dagens tekst.

Jeg er med andre ord litt usikker på motivene til John Carew samtidig som jeg tror at han heller ville valgt Qatar eller USA dersom hans eneste motiv var dette med penger.
Jeg er spent på fortsettelsen.
Det er jo «klubben for alle» …

Det er endelig fredag og en passende snutt er JAMES BROWN med «Papa’s Got a Brand New Bag»