Jeg nevnte i teksten min i går at jeg har holdt noen foredrag på ulike skoler hvor hovedfokuset er rettet mot terskelen til arbeidslivet hvor jeg legger inn noen bevingede ord om hva som skjer på veien inn og hvordan de bør pakke sekken sin.
Sosiale medier er en del av dette.
Sosiale medier funker som faen når det brukes riktig.
Sosiale medier er også en stor trussel i helt andre sammenhenger – ikke minst «når den dagen kommer» at arbeidsgivere følger litt ekstra med på hvilke spor man etterlater seg i den virtuelle verden.
Jeg må selvfølgelig benytte anledningen til å slenge litt dritt om disse rosa pudderludderne, og da trakk jeg fram en fyr som hadde fått en del kjeft og dritt på skolen for at han hadde tatt telefonen til en jente som satt og postet noe fjas til bloggen sin og kastet den i veggen.
Telefonen, alstå.
Hvis du var i tvil.
Kræsj.
Det var ganske mange som begynte å bruse med fjærene, men når den værste kaklingen hadde dempet seg så var det flere og flere som faktisk skjønte at han hadde et poeng.
Stikkord er jente mot jente, misunnelse og sjalusi.
Gammelt nytt, med andre ord.
Han hadde rett og slett fått nok av dette Facebookhelvetet og Instagramfaenskapet og tok affære.
Respekt.
Det blir litt som oppgjøret i Gøteborg, bare i en langt mindre skala.
Det er ventet.
Det smeller når som helst og du kan selv ha skyld i det.
Jeg får ofte kommentarer rundt dette med bruk av sosiale medier i ansettelsesprosesser, som regel argumentert med at man ønsker fritiden sin for seg selv. Jeg pleier mange ganger å stille spørsmålet tilbake om dette er de samme menneskene som forherliger en utvasking av grensene mellom jobb og fritid, hjemmekontor, BYOD og annet i tillegg til at jeg spør hva sånne mennesker egentlig ønsker å oppnå når de søker oppmerksomhet gjennom disse mediene ved å ta bilde av seg selv hver eneste morgen før de går ut døra, publiserer sladder og faenskap eller driter seg ut i fylla foran kamera – dette sier ganske mye om personen (det meste, egentlig …) og jeg vil definitivt ikke se vedkommende i en rolle hvor det er viktig å fremstå som seriøs.
Hver tredje leder bruker sosiale medier som informasjonskilde før de ansetter en ny medarbeider.
Hver fjerde av disse velger bort kandidater etterpå.
– kilde: Work Life @ Manpower
Undersøkelser rundt vårt bruk av sosiale medier i jobbsammenheng bekrefter at skillet mellom privatliv og yrkesliv flyter i hverandre. De fleste bruker sosiale nettverk i arbeidstiden, noen er til og med så naive at de legger til kollegaer og til og med sjefen sin som Facebook-venn.
Man kan like det eller ikke, men nå er det en gang sånn at alle midler benyttes av de som ønsker å kartlegge om kandidaten oppfattes som riktig eller ikke. Spørsmålet om hva som defineres som “riktig” kan være så mangt, men det kan handle om selskapskultur, visjon og verdier eller helt andre ting. Det er hele totalbildet som skal stemme – en god miks av kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon. De to første er mer eller mindre “målbart” mens kartlegging av personlighet og motivasjon – som tross alt er de viktigste punktene – krever en viss form for kreativ research og gode samtaler. Det er her dette med sosiale medier kommer inn i bildet, og søkeresultatene forteller ganske mye om kandidatens verdier, intellekt og ikke minst vurderingsevne – når man velger å offentliggjøre “private ting” så må man faktisk regne med at det finnes noen som vurderer din person ut fra opplysningene som man publiserer om seg selv.
Jeg har stor sans for mennesker som byr på seg selv, og pleier alltid å informere “mine” kandidater om sporene jeg finner – med mindre det er informasjon fra en uformell referanse som ikke vil røpes – og så snakker vi om det og finner som regel ut av det, også …
Livets skole gir faktisk den beste utdannelsen – det er bare så trist at den hverken gir bachelor eller master som (dessverre) alt for mange ser på som en gullbelagt inngangsbillett.