Januar 2013

Sosiale medier over terskelen

Jeg nevnte i teksten min i går at jeg har holdt noen foredrag på ulike skoler hvor hovedfokuset er rettet mot terskelen til arbeidslivet hvor jeg legger inn noen bevingede ord om hva som skjer på veien inn og hvordan de bør pakke sekken sin.
Sosiale medier er en del av dette.
Sosiale medier funker som faen når det brukes riktig.
Sosiale medier er også en stor trussel i helt andre sammenhenger – ikke minst «når den dagen kommer» at arbeidsgivere følger litt ekstra med på hvilke spor man etterlater seg i den virtuelle verden.
Jeg må selvfølgelig benytte anledningen til å slenge litt dritt om disse rosa pudderludderne, og da trakk jeg fram en fyr som hadde fått en del kjeft og dritt på skolen for at han hadde tatt telefonen til en jente som satt og postet noe fjas til bloggen sin og kastet den i veggen.
Telefonen, alstå.
Hvis du var i tvil.
Kræsj.
Det var ganske mange som begynte å bruse med fjærene, men når den værste kaklingen hadde dempet seg så var det flere og flere som faktisk skjønte at han hadde et poeng.
Stikkord er jente mot jente, misunnelse og sjalusi.
Gammelt nytt, med andre ord.
Han hadde rett og slett fått nok av dette Facebookhelvetet og Instagramfaenskapet og tok affære.
Respekt.
Det blir litt som oppgjøret i Gøteborg, bare i en langt mindre skala.
Det er ventet.
Det smeller når som helst og du kan selv ha skyld i det.

Jeg får ofte kommentarer rundt dette med bruk av sosiale medier i ansettelsesprosesser, som regel argumentert med at man ønsker fritiden sin for seg selv. Jeg pleier mange ganger å stille spørsmålet tilbake om dette er de samme menneskene som forherliger en utvasking av grensene mellom jobb og fritid, hjemmekontor, BYOD og annet i tillegg til at jeg spør hva sånne mennesker egentlig ønsker å oppnå når de søker oppmerksomhet gjennom disse mediene ved å ta bilde av seg selv hver eneste morgen før de går ut døra, publiserer sladder og faenskap eller driter seg ut i fylla foran kamera – dette sier ganske mye om personen (det meste, egentlig …) og jeg vil definitivt ikke se vedkommende i en rolle hvor det er viktig å fremstå som seriøs.

Hver tredje leder bruker sosiale medier som informasjonskilde før de ansetter en ny medarbeider.
Hver fjerde av disse velger bort kandidater etterpå.

– kilde: Work Life @ Manpower

Undersøkelser rundt vårt bruk av sosiale medier i jobbsammenheng bekrefter at skillet mellom privatliv og yrkesliv flyter i hverandre. De fleste bruker sosiale nettverk i arbeidstiden, noen er til og med så naive at de legger til kollegaer og til og med sjefen sin som Facebook-venn.

Man kan like det eller ikke, men nå er det en gang sånn at alle midler benyttes av de som ønsker å kartlegge om kandidaten oppfattes som riktig eller ikke. Spørsmålet om hva som defineres som “riktig” kan være så mangt, men det kan handle om selskapskultur, visjon og verdier eller helt andre ting. Det er hele totalbildet som skal stemme – en god miks av kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon. De to første er mer eller mindre “målbart” mens kartlegging av personlighet og motivasjon – som tross alt er de viktigste punktene – krever en viss form for kreativ research og gode samtaler. Det er her dette med sosiale medier kommer inn i bildet, og søkeresultatene forteller ganske mye om kandidatens verdier, intellekt og ikke minst vurderingsevne – når man velger å offentliggjøre “private ting” så må man faktisk regne med at det finnes noen som vurderer din person ut fra opplysningene som man publiserer om seg selv.

Jeg har stor sans for mennesker som byr på seg selv, og pleier alltid å informere “mine” kandidater om sporene jeg finner – med mindre det er informasjon fra en uformell referanse som ikke vil røpes – og så snakker vi om det og finner som regel ut av det, også …

Livets skole gir faktisk den beste utdannelsen – det er bare så trist at den hverken gir bachelor eller master som (dessverre) alt for mange ser på som en gullbelagt inngangsbillett.

Repeat 7

Det finnes en del mennesker som sier at en god ting aldri kan bli sagt for ofte, og derfor har jeg satt på en liten repeteringstekst i dag. Jeg har tidligere skrevet noen ord om de syv dødssyndene og et annet sted på disse sidene kan du lese at jeg er tilhenger av Gandhis syv sosiale dødssynder:

1. Politikk uten prinsipper
2. Rikdom uten arbeid
3. Handel uten moral
4. Utdanning uten dannelse
5. Vitenskap uten humanitet
6. Fornøyelser uten samvittighet
7. Engasjement uten offer

Og så er det torsdag i dag og dere vet jo hva det betyr …

Arbeidsmarkedstiltak som ikke virker

Du har helt sikkert vært på møter som du raskt har funnet ut at du ikke hører hjemme på – mangel på møtedisiplin, styring og ikke minst agenda, mennesker som har feil fokus, eksemplene kan være mange og da er det greit å si fra eller kanskje reise seg opp og gå. Jeg er for eksempel typen som låser døra når møtene mine starter, dersom noen kommer for sent så sier det noe om vedkommendes prioritering.

Fantomet er hard mot de harde
– gammelt jungelord

Du har helt sikkert også vært på noen seminarer og foredrag som du heller ikke hører hjemme på med mindre du er typen som syns det er deilig å komme litt bort og få litt luftforandring, gjøre noe annet i en hektisk hverdag, kanskje bruse litt med fjæra og heve stemmen et par hakk så du er sikker på at alle kan høre at du skal på seminar.

Jeg var på et arrangement i dag som handlet om arbeidsmarkedstiltak og hva som virker for hvem.
Det var overskriften.
Det er jo sånn at tilbudet til NAV om arbeidsrettede tiltak skal styrke deltakernes muligheter til å komme i arbeid gjennom blant annet kvalifisering og eventuelle tilpassede tiltak. Jeg ble trigget at spørsmålet som sto i invitasjonen, nemlig hva som kjennetegner gode kurs og hvilke barrierer som står mellom kursdeltakere og arbeidsdeltakelse.
Jeg ble skuffet.
Jeg ble også klar over at mine egne fordommer forsterkes ved sånne sammenkomster, og det første som slo meg var at det var veldig mange mennesker der – isolert sett veldig bra, men så gikk det opp for meg at de fleste jobbet i bygget. Adgangskortene fra NAV bekreftet at de så sitt snitt til å komme litt bort fra pulten sin (les: deres «hektiske hverdag») og høre på noe som jeg trodde var selvfølgeligheter i deres ører.

Først var det en dame som snakket om tall og statistikk, hun presenterte resultatet av en eller annen oppgave eller undersøkelse med materiale fra 1993-2007.
Det begynner å bli litt gammelt materiale, spør du meg …
Imidlertid klarte hun omsider å peke på noe sentralt, og det var at tiltakene hun snakket om hadde dårlig effekt fordi mange av deltakerne hadde fokus på å fullføre kurset – noe som egentlig betyr noe så enkelt som å være fysisk tilstede slik at de kunne forsvare sine krav på ytelser.
Dette er ensbetydende med dårlig informasjon og kartlegging fra NAV, liten vilje til å vise handling og myndighet.
NAV har ikke gjort jobben sin.

Den andre foreleseren hadde litt ferskere tall i sin rapport, hun hadde materiale fra tidsrommet 2003-2005 og var mer tydelig i presentasjonen sin enn hun første men jeg noterte meg at materialet hadde et avvik som ble presentert som «uobservert heterogenitet» som viste til helse og motivasjon.
Tallmaterialet hennes inkluderte med andre ord ikke de to viktigste faktorene.
NAV kommer generelt dårlig ut i alle undersøkelser.
NAV syns det er vanskelig å finne riktige kurs til sine deltakere.
Disse tre påstandene – som i og for seg oppfattes som riktige av de fleste mennesker jeg kjenner – ble kommentert og beskrevet som «hinder» og «vanskelig oppgave» i tillegg til at «NAV har stor arbeidsmengde» …

Den tredje sydde det sammen med gode konklusjoner – uten bruk av powerpoint og det er bra for jeg hater powerpoint – hvor jeg selvfølgelig la merke til at han stillte spørsmål ved den store avstanden mellom NAV og kursleverandørene deres. De kan kanskje skylde seg selv med tanke på eget anbudsregime, men det ble også kommentert at ansatte i NAV ikke vet forskjell på de ulike aktørene, de vet ikke hvor de skal handle slik at det ofte ender med feil person på feil tiltak.

Jeg har lenge presentert påstander om at NAV kjennetegnes av en hel drøss med feilansettelser i tillegg til vissheten om at de sender deltakere rundt i systemet sitt for å pynte på statistikken sin. De bør stake opp i denne sosionomgrøten sin og ansette noen som skjønner seg på arbeidsliv og mennesker. Samtidig må flere bli flinkere til å stille spørsmålet om ulikheter skal utjevnes eller rett og slett anerkjennes i tillegg til en selvfølgelighet om at brukere må eie sin egen sak slik at forankringen blir tydeligere.

Når en blind leder en blind faller begge i grøften
– arabisk ordtak

Det er ikke lett å trekke sammenligninger med hvordan næringslivet åpner for alternative ansettelsesmetoder, men jeg sitter likevel igjen med noen tanker som kanskje NAV kan spinne litt videre på i sin iver med å synliggjøre sin produktivitet:
Trainee-ordninger.
Næringslivet elsker trainee-ordninger, vel og merke disse som inkluderer «talentene» fra ulike utdanningskverner, disse kyllingene som spås det ene og det andre før de bare pfffft som en fyrstikk og det var det. Jeg har tidligere linket til en god tekst som handler om nettopp traineeordninger – en tidligere kollega av meg har en blogg hvor han skriver om denne broilerfriteringen …

Essensen dreier seg om selskaper som finner en viss glede av å ta inn nyutdannede med et eller annet glanset papir i de glatte lankene sine, syr store puter under armene på dem i tillegg til at de fetes opp med store lønningsposer.
Jeg har et ord på sånne ordninger, og det er «grøss».
Se for deg en student fra en eller annen polert kvern, høy på seg selv fra før og som blir fortalt at h*n er utvalgt som en av hundre søkere, får egen mentor og tilgang til toppledergruppen i et stort konsern og blir på alle måter behandlet som en eller annen som er sendt fra Gud …
Jeg er ikke så sikker på at dette er en smart start på en arbeidskarriere. Mange av disse selskapene burde i stedet blitt pålagt å ta inn folk med alternativ bakgrunn.
Ha, det skulle vel tatt seg ut …

Som en liten sluttsnutt så burde NAV i det minste slutte med fokus på innvandrere som en målgruppe.

Hvem er du?

Dagens tekst er inspirert av Lammelårtanker og hun har en god tekst som tar opp et spørsmål som handler om identitet. Teksten hennes stiller spørsmål rundt hva du legger vekt på når du skal fortelle om deg selv og er selvfølgelig veldig relevant for mine virkeområder.

Som hodejeger stiller jeg dette spørsmålet for å kartlegge hvem som er mennesket bak en CV og blir stadig overrasket over hvordan mange mennesker velger å presentere seg. Jeg vet at spørsmålet kan oppfattes som litt «ullent» men det er ment som en invitasjon til å få kandidaten til å komme med en umiddelbar beskrivelse, som en spontan reaksjon på hvordan de oppfatter seg selv i henhold til stillingen som vi sitter og diskuterer, men som jeg ofte må omformulere og spisse fordi kandidaten som regel er bundet fast i hvordan vedkommende ønsker å bli oppfattet.
Det er trist.
Det betyr samtidig at kandidaten er på tynn is og i ferd med å lure seg selv.

Det er mange som identifiserer seg med tittelen sin:
– «Jeg er siviløkonom».
– «Jeg har en master i ditt eller datt».
Det er hva jeg kaller pjatt.
Det er ikke interessant å høre på for det er info som jeg allerede er klar over samtidig som det er info som ikke sier noe om hvem du er bortsett fra at du har prioritert å gjøre et eller annet på bekostning av noe annet.
Jeg har en del tekster på disse sidene hvor jeg trekker fram den viktige rollen du har som “historieforteller” når du skal presentere deg selv for potensiell ny arbeidsgiver. Det er historien som skal gi lytteren svaret på hvem du er og svaret er ikke avgitt før du har tatt av deg masken.

Menneskets identitet er ofte knyttet opp mot jobb – bare tenk på hvor ofte du får spørsmålet om hva du jobber med eller hvor du jobber. Selv om sånne spørsmål ofte legges i et tonefall som forteller deg at den som spør egentlig ikke bryr seg men noe skal man jo snakke om, så er det et forsøk på å finne ut hvor de skal plassere deg.
Det er egentlig ganske trist siden det er med på å sette deg i en bås som du kanskje ikke har lyst til å bli satt inn i.
Jeg kjenner for øvrig en revisor som er ganske morsom …

Svaret på hvem du er henger sammen med forhold fra oppvekst og miljø og ulike påvirkninger fra normer og holdninger. Svaret henger også sammen med hvordan du oppfatter andre. Du kjenner sikkert noen som tenderer til å speile seg i andres identitet – kanskje du er sånn selv – som forsøk på å tilpasse seg omgivelsene.
Noe som egentlig er litt trist.
Generelt kan man kan si at mennesker med en klar og sikker identitet viser større selvstendighet og integritet, men også ekte omsorg og nærvær i sine handlinger. Samtidig er de i stand til å være spontante og umiddelbare i situasjoner hvor dette faller naturlig.
Noen bare er sånn.
Identiteten kan også endres over tid, vi tar den opp til vurdering etter hvilken livssituasjon vi befinner oss i og hvor vi ferdes, men samtidig vil den likevel bære preg av den som har vært tidligere.

Jeg har tidligere skevet en tekst som jeg kallte «hvordan vil du bli husket«, og det går jo litt ut på noe av det samme med tanke på at det er en oppsummering av hvordan andre oppfatter deg. Dette bør på en eller annen måte henge sammen med hva du selv måtte mene, og det er som regel ved denne sammenligningen at enkelte får seg noen overraskelser.
Du vil kanskje ikke være han som prater for mye.
Du vil kanskje ikke være hun som driter seg ut på firmafestene.
Du vil kanskje ikke være han med den rosa genseren eller hun med brillene, men på den annen side så er det kanskje ikke så ille å bli husket som hun som alltid var så blid og han som alltid hadde tid til en hyggelig prat.

Samtidig så ønsker jeg å poengtere at man hverken skal gjøre noe eller fremstå som noe på bakgrunn av hva andre mener – du skal være deg selv og det er da du kan spørre deg selv om hvem du er …

Her er MANFRED MANN’S EARTH BAND med «You Are – I Am»