Liv og død og krig og fred og sånt

Karriereverkstedet og metoo

Karriereverkstedet har fått en invitasjon til å støtte opp under et opprop for metoo.
Jeg trykket delete.
Jeg tar avstand fra metoo-maset i likhet med det meste maset som havner på sosiale medier, men kom til å tenke på en ting og kanskje det eneste som kommer ut av denne hypen og det er vissheten om at det finnes utrolig mange feige folk der ute i det norske arbeidslivet.

Det renner over med historier som beskriver hvor lenge det hadde pågått og falsk frykt for å si fra i stedet for å gjøre det som man faktisk må gjøre der og da når livet butter i mot. Sosiale medier skaper en ukultur med feige folk som velger å sitte og ta i mot dritt mens de venter på invitasjoner til å like grupper som forhåpentligvis kan ende opp i et rosetog og det er det.
Husk å legge ut en selfie når du først er der, liksom.
Kanskje du får likerklikk.

Noen sier at det ikke hjelper å si fra.
Noen strekker den litt lenger ved å si at de ikke tør.
Hva faen er det for noe piss?
Må de virkelig vente på en hype som de kan gjemme seg bak i tåpelig trøst om at de ikke er alene?
Setter de arbeidsgiveren sin høyere enn sitt eget liv og leven før de omsider finner tiden inne for å ta på seg rollen som et offer?
Når det er nevnt så har jeg ikke sansen for sånne som bruker det meste av livet sitt i sånne roller, sånne som skal gi ansiktet sitt til en eller annen sak og sitte og sutre i en sofa på TV2. Jeg har erfart at det i de fleste sammenhenger er de som snakker høyest om ting som er sånne som ikke har peiling på hva de snakker om, – en greie som jeg egentlig syns er litt paradoksalt, men på den annen side så gjenspeiler det hvordan samfunnet sponser drivhus til at sånne kan dyrkes.

Jeg er heller ikke typen som tar lett på dette som handler om seksuell trakassering eller misbruk av makt, nevnt i tråd med denne whatabout-retorikken som har en tendens til å blusse opp i de fleste debatter som sklir ut og som det ikke gikk så lang tid før den dukket opp også her, – jeg kjenner alt for mange jenter og gutter som har vært der og kjenner minst like mange som hevder at de har vært der og nesten like mange som av merkelige grunner ikke har meldt seg på og som kan oppfattes i sammenheng med hvordan de selv har kommet seg inn og opp i arbeidslivet
Noe jeg har hørt fra en venn, selvsagt.

Hele greia topper seg når jeg leser historier fra jenter og gutter som ikke skjønte at de ble voldtatt. Jeg kjenner alt for mange som har blitt voldtatt på ordentlig, og de sier det samme:
Hvis du ikke skjønner at du har blitt voldtatt, så har du ikke blitt det.
Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på en venninne som ble voldtatt av sjefen sin på sommerfesten i fjor, en fyr som solte seg litt for mye i glansen av å være et ledertalent. Hun gjorde ikke så mye mer ut av det bortsett fra at hun til slutt valgte å ta livet sitt og jeg tror jeg har lagt henne til som et symbol på setningen om at det ikke finnes en regel uten unntak for alle de som kommer seg videre i livene sine fordi de faktisk har et ønske om å komme seg videre. Jeg rakk å bli kjent med henne på en sånn måte at jeg er rimelig sikker på at hun også er en av dem som tar avstand fra metoo-hypen som domineres av sånne som er mer opptatt av at andre skal høre stemmen deres og da blir det nesten sånn at det kanskje ikke er så lett å si hvem som egentlig er værst.

Folkens, – være greie mot hverandre.
De fleste folk er faktisk greie, og så pleier vi å finne ut hva man kan gjøre med de som ikke er det.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Livstegn

Det hender at det dukker opp meldinger fra folk som spør om jeg har sluttet å blogge.
– «Nja», sier jeg da.
– «Jeg skriver på så mye annet på andre steder».
Fagfora.
Andre blogger.
Bokprosjekter.
Her og der men ikke «her» på denne siden.
Nå er det kanskje ikke sånn at jeg går rundt og tror at noen savner tekstene mine eller noe sånt, men du vet sikkert hvordan det blir.
Det blir som det blir.
Men så var det en fin fyr som skrev en hyggelig kommentar om at jeg har gjort Facebook til min egen.
Ja, for jeg skriver på Facebook og det er faktisk mulig å bruke den som en slags blogg hvor jeg skriver små snutter som i og for seg kunne ha blitt publisert på denne siden men som ikke blir det, – noen av tekstene settes «offentlig» og vises til flere enn de som jeg har som venner og du må gjerne ta en kikk hvis det virkelig skulle være sånn at du lurer på hvor det har blitt av tekstene mine og selvfølgelig nevnt med denne vissheten som jeg viser til lenger opp om at det ikke er sånn at jeg går rundt og tror at noen savner dem.
Tekstene, mener jeg.
Jeg sier ikke at jeg inviterer deg til å bli «venn» med meg på Facebook, – jeg har ryddet opp ganske kraftig og fjernet en del av de som jeg egentlig ikke vet hvorfor jeg har hatt som venn og nå er jeg nede i et akseptabelt antall og et antall som rimer med en slags virkelighet om at dette er folk som jeg kunne ha fyllt opp stua med.
Rart?
Nei, jeg syns ikke det.
Det hender at jeg lurer på hva som bor i folk som har hundrevis av «venner», men de har kanskje en større stue enn meg. Jeg vet ikke, men da vet du i hvert fall hvorfor publiseringsfrekvensen på denne siden som du leser nå er så redusert som den er.
Det var vel ikke noe mer enn det.
Det var bare det.

Du får PORTUGAL – THE MAN med «Feel It Still»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Starstruck

Det er kanskje et aldri så lite paradoks, men jeg er ikke så veldig begeistret for sånne som finner glede av å flæshe hvor mange mennesker de kjenner, – et paradoks med tanke på hva jeg jobber med og hvordan jeg jobber og hvor jeg selv benytter meg av gode kildetips fra andre som også kjenner en del mennesker.
Men ikke privat.
Jeg kjenner en del mennesker som jeg er sikker på at det er mange som hadde blitt overrasket over å se at jeg kjenner etterfulgt av spørsmål om gratisbilletter og autografer og sånt.
Ja, for det hender fortsatt at folk ber om autografer.
Jeg kjenner dem på en annen måte.
Jeg kjenner dem fordi jeg har blitt kjent med dem uten å la meg påvirke av alt det andre.
Hmm, – kanskje en litt diffus sammenligning, men det blir nesten på den samme måten som når jeg blir kjent med mennesker som jeg drar inn i rekrutteringsprosjekter.
Nesten.

Det var mens datteren min var på sykehus at jeg ble kjent med henne, en rosablogger som bodde litt lenger ned i korridoren og som jeg traff første gangen mens hun sto utenfor og røyka. Vi snakket antageligvis om helt andre ting enn de som forsøker å komme i kontakt med henne, og det var kanskje derfor hun syns det var fint å gå ut og snakke med meg når jeg hadde vært på sykebesøk. Det vet jeg egentlig ikke noe om siden jeg aldri har spurt, men det endte med at hun fikk boken min og jeg kan antageligvis takke anbefalinger mot hennes følgerskare for det formidable salget.
Men blås i det.
Dette handler ikke om det.
Dette handler om en venninne som har en datter som også har vært syk og som er stor fan av denne rosabloggeren, det kom fram i en eller annen samtale hvor det også kom fram at jeg kjente vedkommende. Den satt langt inne, men jeg valgte til slutt å spørre om hun ville bli med på sykehusbesøk for å si hei og kanskje legge til noen ord som kunne gi en positiv opplevelse i en krevende livssituasjon.

Vi satt og spiste lunsj.
Jeg har aldri vært starstruck, men der og da så følte jeg litt på hvordan mange har det når de ser en som de bare ser på bilder.
Skolefri, ikke sant.
Valgdag og greier.
Flusst at kids i byen.
Jeg vet at hun får mange rare henvendelser, de fleste er uskyldige og handler om selfies og sånne teite ting, men hun var ganske tidlig ute med å si at hun ville være med og treffe denne jenta som opplever kjipe ting. Hun er ganske lik meg når det kommer til dette som handler om å gjøre noe og når man bestemmer seg for å gjøre noe så gjør man det med en gang.
Det var sånn hun sa det.
Vi gjør det nå.
– «Nå?»
– «Nå», nikket hun.
– «Hvis vi ikke gjør det nå, så koker det bort … noen får vite at vi kommer og det blir bare styr».
Jeg så på henne.
Jeg så på øynene og smilet og hånden som la seg på min.
– «Vi spiser ferdig», fortsatte hun.
– «Vi spiser ferdig, og så stikker vi bort».
Vi dro innom en bokhandel, mest for at jeg skulle kjøpe en bok som jeg visste at hun ville like og som ville gi meg et slags alibi for å komme på besøk. Litt sånn «her har du denne boka som jeg har snakket om» og «jeg var tilfeldigvis på disse kanter» og så trengte jeg egentlig ikke å si noe mer siden hun så hvem som sto ved siden av meg.

Jeg fulgte med moren ut på felleskjøkkenet for å fikse kaffe og det hører med til historien at det var der vi ble sittende mens de to andre snakket om sine ting på rommet ved siden av.
Rom 701.
Det kommer til å bli tittelen på boken hennes, jenta er glad i å skrive og skriver godt og jeg har sagt at jeg skal hjelpe henne med å publisere historien som handler om hvordan hun opplever å være på sykehus og hvordan hun lever med denne sykdommen som til stadighet skremmer henne med trusselen om at dagen i dag kan være den siste.

Jeg vet ikke hvor lenge vi ble sittende.
Jeg har aldri brydd meg noe særlig om tid, – en setning som er nevnt med visshet om at jeg kan bruke et begrep som «en evighet» når jeg egentlig snakker om fire sekunder i et helvete med folk som jeg ikke liker.
Dette var noe annet.
Dette var en god evighet med to kopper kaffe og en skål med Maryland Cookies i en kjøkkenkrok med små bilder av bamser og en stor plakat med One Direction. Det gikk kanskje en halvtime før rosabloggeren viste seg i døra og fortalte at hun sov, en greie som fikk meg til å vurdere et fleipete sleivspark om hvor kjedelig praten måtte ha vært.
Jeg lot det være.
– «Hun er sliten», smilte hun tappert til moren som hadde reist seg opp for å gi en klem.
– «Jeg fikk liksom ikke sagt ordentlig ha det til henne, men du får hilse henne fra meg og så ses vi en annen gang … og beklager at jeg har snakka høl i huet på henne».
Deretter tok hun hånden min og begynte å gå på den måten som når man går sammen med noen og konkurrerer om å være den som går foran og drar den andre etter seg, nesten som om vi ikke kunne komme fort nok fram og det var kanskje sånn det var.
– «Nå må jeg ha en sigg», sukket hun når vi rundet hjørnet og var blank i øynene sine.

Faen, som jeg digger mennesker som kan få seg til å gjøre noe for andre uten å vise til hele verden at de får seg til å gjøre noe.

Dagen etter.
Jeg har nettopp sendt en tekstmelding til rosabloggeren, – jeg kaller henne bare for det for hun vil ikke at jeg skal kalle henne for noe annet i denne teksten, det var en kort og konsis melding i likhet med de fleste tekstmeldinger jeg sender og jeg sender egentlig ikke så mange tekstmeldinger.
Det var hun som begynte.
Det var hun som sendte meg en mms i går kveld, like etter at hun fikk vite det, – det var en selfie med to glade jenter og «starstruck» skrevet med rød skrift etterfulgt av en kort setning som sa at det har kommet en ny lysende prikk på stjernehimmelen.

Det er ganske vanskelig å finne mening i noe som helst når man opplever sorg og tomhet, og de som kjenner meg og mitt vet at jeg begynner å skrive.
Det er min greie.
Du har din.
Det hadde vært kult hvis det ikke blir så mange skyer i kveld.
Det hadde vært kult å se den nye stjernen.

Keyla 2004-2017


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Livet er en fest

Flere tanker i hodet på en gang er kult, det er nesten som å jobbe med flere prosjekter samtidig.
Nesten.
Jeg har vært en kjapp tur i Danmark og de som kjenner meg og mitt vet jo at jeg henter inspirasjon og innspill fra de fleste steder. Der hadde jeg gleden av å treffe en del flinke folk som skjønner seg på dette med jobbsøk og rekruttering og vissheten om at det ikke er en sammenheng mellom karakterer og karrieresuksess.
Dette er jo en av mine fanesaker i mitt daglige virke.
Synopsis 1.

Synopsis 2 dukket opp på en bar hvor jeg ble sittende og ølle med en jente som snakket varmt om liv og død og krig og fred og sånt.
Jente etter min smak.
Livet er en fest.
Det er sånn hun sa det.
Livet er en fest.
En herlig setning, ikke sant?
Det er mange som har sagt det før henne, både i seriøse settinger og settinger som enkelte kan oppfatte som useriøse. Det handler om hvordan du er og blir og endres og alle de tingene der, mest basert på omgivelser og omstendigheter.
Det handler om å komme inn i en stemning som allerede er satt.
Det handler om dette spillet mellom karakterer og koloritter og hvordan du påvirkes og til og med legger deg på ryggen for å la deg tvinges til å tilpasse deg.
Noen kommer.
Noen går.
Noen blir lenger enn andre mens andre ikke burde vært der i det hele tatt.
Noen snakker om hvordan det var tidligere på kvelden.
Noen snakker om de som har gått.
Noen snakker om de som kommer og de som kanskje kommer og de som de ønsker skal komme men som er på et annet sted som kanskje er kulere eller ikke så kult i det hele tatt.
Umulig for deg å vite.
Du er jo ikke der.
Du er her.
Noen vil aldri gå selv om de burde gått for lenge siden.
Og når du har bestemt deg for å gå, eller latt deg overtale eller overbevise til å gå, så vet du ikke hva som skjer bak døra som du lukker bak deg.
Var det virkelig nå jeg skulle gå?
Burde jeg vært her lenger?
Vil jeg gå glipp av noe?
Skal jeg virkelig gi meg nå?
Du tenker på forskjellen på første dans og siste dans og alle dansene i midten og vet at det handler om mye mer enn bare musikken.
Du tenker på nattmat.
Du tenker til og med på morgendagen.
Kan du tenke deg …

Er det smart å sjangle videre med hun eller han som holder deg så hardt i fingertuppene at de klemmes sammen til en stiv bunt, som om det ikke er like alvorlig som å holde deg ordentlig i hånden mens dere balanserer bortover svaberget med dramatiske skritt, nesten som om dere frykter at store bølger eller tidevannet skal velte over dere og skylle hele greia ut i havet eller som en falsk forsikring om at vedkommende ikke håper at dere gjør det selv om det er en viss fare for at dere vil gjøre det.
Noe sånt.

Livet er som en fest, folkens. Hvis du ikke ser sammenhengen, så er du kanskje en av dem som er på feil fest og ved nærmere ettertanke på er det jo ganske mange av dem.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.