Liv og død og krig og fred og sånt

Det bare skjedde, liksom

Det var når Andrea hadde lest et utdrag fra boken vår at vi begynte å snakke om det.
Ny bok.
Ny film.
Kanskje bare bok.
Det var på den samme måten som det pleier å være når vi gjør noe som vi syns er fint og som skaper en tankerekke.
Kreativitet er medfødt.
Kreativitet er en egenskap som har en lei tendens til å bli ødelagt av sånne som er lønnet for å lære folk til å lukke øynene for alt som ikke rimer med sin egen virkelighet.

Jeg vet at det finnes folk som rynker på nesa når vi sier at voldtekt er en del av historien til forholdet vårt, men de forsøker å skjønne poenget når de får høre hvordan det formet oss og noen påfølgende prosjektbeskrivelser med jenter som har opplevd kjipe ting.
Det er da de skjønner at vi vet hva vi snakker om.
Vi har valgt en foreløpig arbeidstittel som er den setningen som står som en gjenganger for de som omsider finner en anledning til å snakke om det, – gjerne med venninnen sin mens de sitter i en sofa og drikker te:
Det bare skjedde, liksom.
Det er foreløpig arbeidstittel og sikter til de som ikke sier noe før det er mange andre som sier noe og som utløser en hype som de benytter anledningen til å kaste seg på.

Det skal handle om jentene på danseskolen som plutselig finner ut at de ikke syns det er noe gøy å danse lenger når den kjekke instruktøren viser at han ikke bryr seg om det som skjedde.
Det bare skjedde, liksom.
Det skal handle om jentene som bytter skole når fadderuka er over og han som hadde så mye fint å si ikke har så mye mer å si om det som de selv har lyst til å snakke om.
Det skal handle om jentene som er fulle på ferie og flørt og som blir med på hotellrommet til den kjekke gutten som danset så kult og som var så kul at de følte seg som ingenting og som litt senere fikk dem til å føle seg enda mindre enn ingenting og hva er man da, liksom.
Det skal handle om jentene som sier opp jobben når de våkner opp fra firmafesten og sjefen sier at han oppfattet det som skjedde som noe som bare skjedde.
Det var jo bare morsomt, ikke sant.
Vi er jo voksne mennesker, er vi ikke?

Det skal handle om jentene som lukker øynene når de omsider får seg til å si at de tror at de har blitt voldtatt, – denne setningen som er ganske tøff for jentene som vet at de har blitt voldtatt og som ikke er så begeistret for naive jenter som søker tåpelig trøst og vinning basert på dårlig dømmekraft.

Det blir en stygg historie som kommer til å få batikkfeministene til å gå bananas.
Emneknagg føkk ju tu, liksom.
Vi har en hel haug med historier, men vil gjerne ha flere. Hvis du kjenner noen som kjenner noen som kan tenke seg å dele sin historie med oss, så kan du be vedkommende sende en melding:
andrea.dziubenko@gmail.com


.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Dagens outfit og kos i sola

Du leser en fin overskrift som kanskje lager fine bilder i hodet ditt, – dette er en tekst som handler om de fine bildene som publiseres for å vise at man føler seg fin og har det fint, men som av og til blir misbrukt av noen som har helt andre hensikter.

Jente (20) har en venninne som uten samtykke har lastet ned hennes bilder fra ulike fotodelingstjenester og sosiale nettverk, redigert bildene ved å klippe inn utsnitt fra andre bilder, påført stygge tegninger og grisete ordspill av eksplisitt seksuell karakter og distribuert på pornografiske nettsteder og sosiale medier.
Bilder som er søkbare med image reverse.
Bilder som opprinnelig ble publisert av en uskyldig jente på tjue år som legger ut dagligdagse bilder på den samme måten som de fleste jenter i denne aldersgruppen, men som har en venninne som til og med har brukt hennes bilder i falske profiler på datingsider som definitivt ikke er datingsider for sånne som ser etter venner for livet.

Jente (20) er student og oppfattes som en typisk jente for sin generasjon, – påvirket av influencere og rosabloggere som fremstår som vår tids største idoler i tillegg til viktigheten av store vennelister på sosiale medier. Hun er interessert i klær og mote og ble introdusert for et filmproduksjonsselskap som så etter en ny jente til reklamefilminnspilling for kjente klesmerker, men kunne ikke benytte seg av henne basert på etiske regler rundt synlighet på sosiale medier og frykt for å bli identifisert med noe som de selvfølgelig ikke vil bli identifisert med. Bildene ble oppdaget ved en tilfeldighet av noen som ikke liker bilder som dette og som viste vilje til skadebegrensning. Det er imidlertid ingen som vet hvor mange som rakk å se på dem, – det være seg en prins i Arabia eller skumle menn med store tatoveringer i Albania eller noen av de som ser vedkommende i hennes daglige gjøremål. De ønsker selvfølgelig å slå hardt ned på dette, men jenta signaliserte raskt at hun ikke vil være med på anmeldelse eller være en del av dette hvis det blir sak. De har følgelig ingen fornærmet part, men sier at de retter sak på prinsipielt grunnlag.

Jente (20) var ikke interessert i å få vite hvordan hennes bilder er ødelagt og hvordan de ble oppfattet.
Dette skjer ikke meg, liksom.
Dette kan ikke være sant.
Hun sa kanskje ikke noe av det, men det er lett å forestille seg at hun kan ha gjort det og like lett som det er lett å bli overrasket over at jentas respons var preget med skepsis og liten vilje til å forstå at dette handlet om henne og hennes framtid.
Jente (20) valgte flukt foran fokus.
Jente (20) gir inntrykk av at det er viktigere med et høyt tall på en venneliste ute av kontroll.
Hvor mye er et «vennskap» egentlig verdt?
Er det verdt så mye at det gir deg kred for å vise til alle andre at dere er venner?
Jente (20) klarte ikke å forstå hvorfor jentene i filmproduksjonsselskapet ønsket å beskytte henne og bruke riktige kanaler for skadebegrensning, og det er kanskje derfor de valgte å informere om viktighet, fare og konsekvens ved å søke kontakt med kjæresten hennes som av ukjente grunner valgte å ikke respondere.
Det er kjæresten sin, det.
Det er mulig at han forsøkte å trøste henne på sin egen måte som kanskje er til større trøst for seg selv, men det blir bare en sleivete påstand fra ansatte i et filmproduksjonsselskap som viser at de har ekte hjerter i motsetning til de som begrenser sin egen hjertevarme ved å klikke på et ikon på sosiale medier.

Filmproduksjonsselskapet ble omsider kontaktet av faren til hun som har utført handlingene og som sa at anmeldelsen må trekkes tilbake med påstand om at dette er «harmløs moro» før han fulgte opp med å si at en anmeldelse kan gjøre det vanskelig for hans egen datter å få innreise til USA for videre studier.
Kan du tenke deg.
Harmløs moro?

Jente (20) presenterte innledningsvis et positivt inntrykk som fikk filmproduksjonsselskapet til å glede seg til å profilere henne profesjonelt som en vakker jente for hele verden, – en drøm for en jente i den alderen og potensiell inngangsbillett til en arena for hennes egne idoler. Selskapet fant en annen jente til de aktuelle rollene og saken kunne vært avsluttet med visshet om at dette er «harmløs moro» og et endret inntrykk av en naiv jente som ikke bryr seg om at en publisering på sosiale medier lever sitt eget liv i 8 sekunder før noen har gjort noe med den og gitt den et nytt liv som ikke nødvendigvis rimer med intensjonen. Hun kommer kanskje til å få vite mer om dem hvis hun blir gjenkjent og kontaktet av de som ønsker å være med på å betale studielånet hennes med korte møter i bil eller på hotell eller hvis hun har venner som forteller at de tilfeldigvis har sett bildene når de var på nachspiel hos en kompis av en venn som trener på det samme senteret. Kanskje det er det som får henne til å klikke seg inn og sjekke hvert eneste bilde med image reverse før hun lager vin av sine egne tårer som serveres til venninnene sine.

Don’t fear the enemy that attacks you,
but fear the fake friend that hugs you.

Bildene er ikke lenger søkbare med image reverse, men de ligger der ute som følge av alle som har kommentert og klistra på noen hjerter og stjerner. Skadebegrensningen kunne blitt utført av de som har et mandat og myndighet til å gjøre det som det er forventet av samfunnet at de må gjøre, – det er bare det at menneskene som tok saken i sine egne hender visste at de ikke kunne vente på at noen skulle ta seg tid til å snakke med dem, logge seg inn i ett eller annet system og bruke enda mere tid på tastetrykkene som får noen andre til å reise seg opp fra skrivebordet for å allokere ressursene som tror at de kan gjøre det som må gjøres.
De kunne ikke vente.
De kunne ikke vente når de visste at det finnes noen andre som taster noe helt annet.

Handlingsbeskrivelsene kan ha skjedd i Norge.
Handlingsbeskrivelsene kan ha skjedd i Sverige eller i Tsjekkia eller hvor som helst.
Handlingsbeskrivelsene er anonymisert for å unngå represalier mot filmproduksjonsselskapet som oppdaget bildene, men som likevel lot saken eskalere til et ønske om å iverksette en prosess som ligner på det som skjedde i den filmen med Jodie Foster hvor dem ikke kom noen vei med å anmelde voldtektsmannen, men som dro sak mot alle som heia. Det er bare det at mange av de som heia på de ødelagte bildene er sånne som alt for mange vet hvem er og som alt for mange liker og da koker det bort til noe som konkluderes som harmløs moro av sånne som misbrukte taletiden med forherligelse av fuck buddies, sugar daddies og idoler som driter seg ut på TV.
Dette er jo bare helt vanlig, liksom.
Dette er noe som dere ikke skjønner.
Ehh …
Veien videre er utsatt.
Veien videre har fått noen hindringer som ble lagt ut av sånne som bekrefter hvor små de er når de forsøker å gjøre seg store med påstander som skulle få jentene i filmproduksjonsselskapet til å fremstå som kriminelle når de bare forsøkte å redde livet til en jente typisk for en generasjon som kåtes opp til å lage mange spor som dokumenterer hvor lite de gjør.

Jente (20) har kanskje våknet og sier til seg selv at det bare var en vond drøm.
Det er en ny dag.
Det er en dag som kan fylles med mye fint uten at man trenger å ta bilde av det med mindre man ikke er så nøye på at bildene kan køddes med av noen som av ukjente grunner finner glede av å kødde med dem. Hun fremstår egentlig ikke som særlig smart, men hun har kanskje skjønt at hun bør rydde opp i vennelisten sin før hun seiler videre på sin egen bølge.
Et bilde sier mer enn tusen ord, ikke sant.
Jeg lurer på hva Sokrates hadde sagt.
Jeg lurer på hvordan Sokrates hadde blitt oppfattet hvis han hadde holdt det gående i disse dager, – han ble jo i sin tid oppfattet som en av de klokeste av de kloke.
Hmm.
Ungdommen nå til dags blir jo bare dummere og dummere jo lenger de går på skolen og jo mer de lytter til de som blir oppfattet som de klokeste av de kloke. Det er nesten som om jeg begynner å skjønne meg litt bedre på de som sier at verden går til helvete.
Nesten.

. . .

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri, – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Meningen med livet

Det er den ultimate samtalen når man sitter rundt et leirbål i naturen med fremmede folk.
Hmm.
Hva kan det være, mon tro?
Det handler definitivt ikke om hva man jobber med og sånt.
Det handler heller ikke om klimafascismen eller lignende ræl.
Nei.
Det handler selvfølgelig om meningen med livet.

Vi traff noen kule folk på en utflukt i skogen og de var faktisk så kule at vi kom «dit» med en gang.
Vi var «der», for å si det sånn.
Noen ganger treffer man sånne folk, og da må man ta vare på de øyeblikkene som dette gir.
Det begynte med at jeg sa hva jeg mente om den saken og så ble de helt stille.
Det gikk noen sekunder.
Fem eller seks, kanskje.
Det gikk i hvert fall ikke så mange som ti sekunder før de så på hverandre og sa at dette var som å høre deres egen oppfatning og hvor spesielt er ikke det?

Vi er bare brikker i et spill.
Vi vet ikke hvem som styrer eller hva eller hvor det styres mot, men greia er at vår rolle er bare en liten greie i dette store spillet og hvor vårt lille bidrag er det som får spillet til å gå sin gang.
Det som er kjipt er at vi ikke vet hva vi skal gjøre, men vi må bare gjøre det som faller oss inn.
Det er sånn det skal være.
Det er det som driver spillet.
Det er det som er litt vanskelig å skjønne for sånne som ikke tør å legge ut brikkene og kaste terningen før de er helt sikre på at de har lest og forstått spillereglene som fremmede folk som de aldri kommer til å ha noe med å gjøre har trykket på baksiden av esken.

Jeg er sikker på at du har spurt deg selv om hva som egentlig er poenget.
Hva er vitsen, liksom.
Jeg regner nesten med at du har vært med på en sånn samtale når det er seint og man befinner seg i dette svarte hullet i tilværelsen som litt senere vil bortforklares med at det må ha vært noe med rekene.
Du skjønner hva jeg mener, ikke sant?
Alle disse merkelige replikkene som utveksles i en eller annen seriøs nattprat, antageligvis på et nachspiel hvor det er helt vanlig å snakke om meningen med livet og sånne viktige ting som det ikke er så viktig å snakke om ellers.
Du har faktisk en eller annen misjon.
Du tror det kanskje ikke, men du er her av en eller annen grunn.
Jeg er sikker på at du en eller annen gang har spurt deg selv om hva som er vitsen med alt dette som handler om liv og død og krig og fred og sånt. Tankene kommer som regel når man er litt nede eller kanskje litt fjern, – det er som om man ikke bryr seg så mye om sånne ting når man er på topp og har mer enn nok med å være høy på seg selv og da er det jo ingen andre ting som betyr noe.

Jeg pleier å si at det er du som er hovedpersonen i ditt eget liv og det er mest fordi det er du og ingen andre som kan mene noe som helst om hva du skal gjøre og hvem du skal holde deg sammen med, – noe som står i kontrast til alle de som er så enkle å ha med å gjøre at de snur hele greia og bare holder seg sammen med sånne som bestemmer hva de skal gjøre.
De kan umulig ha det godt med seg selv.
Det vet jeg forresten ikke noe om.
Jeg er ikke så begeistret for sånne, og derfor holder jeg meg langt unna dem.
Vi vet som nevnt ikke hvem som styrer spillet eller hva eller hvor det styres mot, men det er en eller annen handling som du har gjort eller kommer til å gjøre som skal påvirke det som skjer videre. Det kan være så enkelt som at du er den som åpner en dør for en eller annen som kommer til å bli den som åpner døra for en annen som kommer til å gjøre noe helt annet og som blir en del av en lang kjede med små viktigheter som driver hele greia videre.
Hadde det ikke vært for deg så hadde ikke … – ja, du har sikkert hørt noe lignende før.

Det er jo ofte sånn med disse ultraseriøse nattpratene at man sjelden husker hvordan man kommer inn på den ulike tematikken, – det bare blir sånn og man drives inn i en eller annet setting og så demper man lyset og legger på litt tåke og kul musikk, senker hastigheten til slow motion og så pleier resten å gå av seg selv før det dukker opp en eller annen grisedeilig superbabe eller kjekk handyhunk – stryk det som ikke passer – som drar deg inn i en ny setting, kanskje med et annet tempo og noen andre lyder mens poenget egentlig går ut på det samme og du fortsatt ikke skjønner en dritt.

Meningen med livet er med andre ord så enkel som at man skal være åpen i møte med fremmede mennesker og gjøre det som faller seg inn.
Her og nå.
Du er bare en liten brikke i det store spillet og hvis det ikke er du som gjør akkurat det som du gjør eller skal gjøre, så kan du bli satt ut før du vet ordet av det.
Du må bare fortsette med ditt.
Du må bare fortsette å gjøre det som faller deg inn.

Det finnes en del folk som gir faen og som viser at de ikke bryr seg om hva som er meningen.
Jeg er sikker på at du kjenner noen.
Kanskje det er deg.
Det finnes en del folk som bare gjør det som det er forventet at de skal gjøre, – folk som hevder at de er store men som ikke skjønner at de egentlig er små og som til og med gjør seg enda mindre enn dem er når de bare sitter der og nikker på de riktige stedene eller i hvert fall på de stedene som de tror og håper er de riktige stedene mens de produserer dritt som man klarer seg bedre uten men som hjelper dem til å leve livene sine litt enklere og raskere og mer effektivt selv om ingen skjønner hva man skal rekke før det er slutt.

Det som er enda kjipere enn alt det andre som allerede er kjipt er at man ikke vet om man allerede har gjort det som det er meningen at man skal gjøre og det er kanskje derfor det finnes noen som oppfatter det som urettferdig når noen avslutter før deg, – de som har gjort det som de skal gjøre og som bør minne deg på at det er noe som betyr at du skal fortsette med å gjøre det som du gjør og det som faller deg inn.

Livet er ikke urettferdig.
Alt skjer av en eller annen grunn og hvis du ikke vil være med så er det mange som står i kø for å ta plassen din.

Men tilbake til disse folka som vi satt og snakket med og som litt senere fortalte hvordan de hadde truffet hverandre, – en greie som jeg er sikker på at det er noen som oppfatter som litt spesielt, men de traff hverandre i en begravelse hvor ingen av dem kjente hun som var død.
Litt sært, er det ikke?
Noen måtte dø for at noen andre fikk treffe hverandre.
Det er et ganske spennende spill, ikke sant?
Det er sikkert noen som til og med oppfatter det som litt creepy, og det er kanskje derfor jeg kom til å tenke på en greie som jeg kom til å tenke på i helgen mens jeg sto og spilte musikk på en bryllupsfest.
Det var kanskje da det skjedde.
Jeg vet ikke.
Man kan jo aldri vite, men det var noe med blikket som jeg fikk av en fin fyr som jeg hadde snakket med litt tidligere på dagen og som hørte en låt som fikk han til å gå bort til en fremmed jente og så begynte de å danse sammen. Det var riktignok ikke klinelåta, – det var alt for tidlig for den selv om jeg selvfølgelig fikk med meg at de litt senere skulle få med seg klinelåta.
Gjett hvem som gikk først?
Det var ikke brudeparet, for å si det sånn.
Kanskje det var det som var meningen med det som jeg skal gjøre?
Kanskje jeg har gjort mitt?
Hmm.
Meningen med livet kan kanskje oppfattes som en ukjent greie for sånne som oppfatter seg selv og sitt som noe av det viktigste som finnes, men som egentlig faller seg helt naturlig for de som er smarte nok til å holde døra åpen for de som går bak dem.

Jeg vet ikke om det betyr noen verdens ting for noe av alt det andre, men siden jeg pleier å avslutte alle tekstene mine med musikk så legger jeg ut musikken som fikk disse fremmede menneskene til å komme nærmere hverandre, –
de fikk GROOVE DA PRAIA med «Latch»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Gullrekka, – en spennende historie om ukjent opphav

Du har en spennende historie.
Det var sånn hun sa det.
Du har en spennende historie.
Det begynner å bli en stund siden jeg snakket med en dame som har denne genuine interessen for slektsforskning, – hun er en sånn som finner stor glede av å lese gamle kirkebøker og sånt og det var på denne måten at hun klarte å spole sammen noe av historien min. Hun har jobbet ganske lenge og vel og jeg har ikke brydd meg om å mase på henne for å sjekke hvordan det går og om det går i det hele tatt og det kan selvfølgelig ha en sammenheng med at hun mistet mannen sin som egentlig tok på seg oppgaven. Hun ringte meg for noen dager siden og inviterte oss hjem hvor hun serverte kaffe og eplekake med krem.

Jeg pleier å si det ganske ofte og sier det i de fleste settinger hvor samtalen kommer inn på det som handler om hvem vi er, – din historie er formet av dine omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen andre greier som av ulike grunner har fått deg til å bli som du har blitt. Når det er nevnt og nevnt på den måten, så fortsetter denne «prosessen» så lenge man lever. Jeg pleier å legge til at jeg egentlig ikke er så veldig interessert i alt som skjedde før det ble noe som handler om «oss» og hvor det er det som fikk oss til å komme sammen og finne glede av å være sammen som er det eneste som betyr noe.
Du kan være eks ditt eller eks datt.
Du kan være hva som helst eller hvem som helst.
Du kan til og med heie på et annet møkkalag eller stemme på et annet parti når det er valg og sånt, men det er disse ubestemmelige greiene som førte oss sammen og som gjør at vi fortsatt holder sammen som er avgjørende.
Sånn er jeg.
Jeg er kanskje ikke en sånn som liker å flæshe at man bare er så opptatt av mangfold og sånt, liksom. Når det er nevnt og nevnt på den måten så kjenner jeg en del folk som enkelte kan finne på å spørre hvordan jeg kjenner eller til og med hvorfor jeg kjenner dem.
Jeg vet ikke.
Det bare blir sånn.
Det handler kanskje om vibber og hvis jeg møter folk som ikke gir meg gode vibber så blir det ikke noe som vi kan kalle for «oss», for å si det sånn.
Enkelt.
Nok om det og tilbake til det som jeg egentlig skulle skrive om:
Slektsforskning.
Noen av dere fulgte sikkert med på den serien som gikk på NRK – «hvem tror du at du er» – og da kom det fram en del greier som omsider fikk meg til å kontakte noen som har litt peiling på sånne ting.

Jeg har fått en oversikt som kan ligne på organisasjonskartene som får NPM-fascistene i HR til å bli klamme i hakket, – her snakker vi humankapital, liksom.
Gud bedre.
Sammenligningen er egentlig ganske god og det er kanskje fordi det finnes så mange folk litt nedover i systemet som de som sitter på toppen ikke bryr seg om, – det vil i dette tilfellet si meg og den nye vissheten om at generasjonene bak meg har en del avleggere og skudd i natten.
Det er «gullrekka» som betyr noe.

Den registrerte historien min på morsiden er begrenset til fire ledd fra Oslo og hvor det stopper opp allerede i 1864 hvor den siste personen som hun klarte å spore opp dukket opp som en jente med ukjent opphav som føder et barn med ukjent far.
Jeg lurer på hva som var hennes historie.
Eller hans også, for den saks skyld.
Firmafest, kanskje.
Nachspiel i bakgården.
Hmm.
Det er lett å forestille seg en drøss med alternativer, men man kan aldri være sikker bortsett fra at det står skrevet et annet sted at hun ikke klarte å ta vare på barnet sitt og måtte levere det fra seg på sosialen.

Den registrerte historien min på farsiden stopper opp 1761 hvor det er registrert en fyr med ukjent opphav i Sachsen, – det som i dag er begrenset til et distrikt i Tyskland og ligger mot grensen til Polen og Tsjekkia. Det er seks generasjoner med Oslo-folk mellom meg og en danske som flyttet nordover og giftet seg med en Oslojente med ukjent opphav og det er denne dansken som har en far som først dukket opp i systemet når han fikk barn med en jente fra Bohemia og som heller ikke finnes i noen tekster bortsett fra at hun står oppført som «dienerin» som betyr tjener.
Hun kan ha vært en slave.
Hun kan ha vært en jente som jobbet med det eneste som hun kunne jobbe med og det kan begrunnes med at denne ukjente tyskeren kjøpte henne fri.
Hun var litt sånn som Askepott, med andre ord.
Jeg lurer på hvor han fikk penger fra.
Jeg lurer på hvorfor han kjøpte akkurat henne.
Jeg lurer på sånne ting som kan fylle historien og når det er nevnt og nevnt på denne måten så finnes det sikkert flere folk på familiekartet mitt som fortjener noen rader.

Gullfuglen (kjæresten min – red.anm) er egentlig ikke så veldig interessert, og det kan selvfølgelig ha en sammenheng med at hun har den historien som hun har og som begrenses med en mor og en tante og ikke vil vite noe mer enn det.
– «Ny bok, kanskje?»
– «Ny bok?»
– «Ja», smilte hun når jeg hadde lest litt for henne på sengekanten.
– «Du kan jo skrive en sånn sagaserie som det er så utrolig mange som liker å lese … og så kan jeg lage TV-serie som vi selger til Netflix … spekket med liv og død og krig og fred og sånt».
Nei.
Jeg tror jeg holder historien for meg selv.
Det var noe med dette som skal begrense historien til det som handler om «oss», ikke sant.

Du har en spennende historie.
Det var sånn hun sa det.
Du har en spennende historie.
Jeg syns det er mest spennende med det som handler om «ukjent opphav», – det kan jo være hvem som helst og nevnt med denne tanken på at det hender at jeg liker å definere med som norrøn.
Det er kanskje feil.
Det er ingen bevis for at jeg kan ha vikingblod i årene mine, men det skjedde jo ganske mye i vår del av verden før denne sakseren møtte Askepott og denne Oslojenta ruslet rundt i de mørke gatene i Kristiania.
Hmm.
Sånn sett så kan jeg fortsatt leve i troen og jeg vet foreløpig ikke hvor disse andre avleggerne kommer fra, – sånne juletrær har jo en merkelig tendens til å bli rimelig komplekse.
Mye kan ha skjedd på tusen år, ikke sant.

Du får GROOVE ARMADA – going back to my roots

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.