Liv og død og krig og fred og sånt

Angst

Det er ganske sjelden at jeg oppsøker foredrag, – mest fordi jeg ikke vil la meg påvirke av hvordan andre gjør noe av det samme som meg og hvor det meste dreier seg om en eller annen forherligelse av seg selv og sitt, men også fordi jeg oppfatter at publikum har en tendens til å være heiagjenger eller sånne som ikke vet at det finnes alternative måter å finne ut av tingene på i sin søken etter denne merkelige greia som handler om hva som er «riktig» eller «galt» og som tilsynelatende er veldig viktig for folk i dagens samfunn å finne ut av.
Nesten som en feilslått oppfatning av identitet og integritet.
Nesten.
Det er først når man får anledning til å treffe noen som flesker til med en privatoppvisning at det blir noe annet, – du slipper å høre på dustespørsmål fra salen og all mumlingen fra sånne som er veldig opptatt av å vise at de følger med og som tror at det er viktig å vise alle de andre som er rundt dem at de følger med og er enig med sine likesinnede. Det får stå som en aldri så liten digresjon, men jeg tror at de værste foredragsfolka jeg vet om er sånne avdanka idrettsfanatikere som snakker om hvordan de følte det når de fikk gull rundt halsen og sånne som legger ut på tur for å fortelle hvor digg det er å komme hjem i stedet for at de ble der hvor de syns det var så fint. Men i dag har vi møtt en fyr som har litt peiling på angst og som snakker om det på en sånn måte som får deg til å skjønne at han har levd og fortsatt lever med denne tilstanden som kjennetegnes av kroppslige, følelsesmessige, kognitive og atferdsmessige komponenter som kan innebære frykt, bekymring, uro eller panikk og andre normale reaksjoner som dukker opp i dette spillet som handler om selve livet. Angst er jo ikke noe annet enn en forsvarsmekanisme hvor man kan velge å legge seg ned for å ta det som kommer eller reise seg opp for å gjøre motstand.
Lett å si?
Ja.
Hvis du tenker litt ekstra etter, så handler det faktisk om hvordan du vil ha det i livet ditt. Det blir på den samme måten som når folk velger hvem de vil være sammen med og hvor de som har det som kjipest har en merkelig tendens til å henge sammen med sånne som underbygger angsten med rosa hjerter og smiletryner og tåpelig trøst.
– «Se for dere angst som et menneske», begynte han.
– «En som bryter seg inn i tiden deres … alt for mange folk oppfatter angst som en som har kommet for å bli, som en gjest eller en av disse som har skumle hensikter med å tilby noe som du ikke trenger … hold dem unna».
– «Nesten som telefonselgerjævler og møtebookere», smilte jeg.
– «Riktig», smilte han.
– «Hva gjør du når sånne kontakter deg?»
– «Legger på», flirte jeg.
– «Riktig», gjentok han.
– «Hvis du i tillegg har baller til å si at de skal gi faen i å ringe deg igjen, så er du på god vei».

Utfordringen er at sånne som initierer en eller annen form for angst er sånne som alltid vil finnes og det er faktisk noe som man må akseptere på den samme måten som man må akseptere alle de andre dustene som du møter i hverdagen.
De er der.
De er mange.
De drives av sånne som har hjernevasket dem og belønner dem på den samme måten som man belønner rotter og apekatter i testlaboratorier. Det vil si at de får noe som de ikke vet at de klarer seg fint uten.
– «Dere kan ikke fjerne dem», fortsatte han.
– «Men dere kan holde dere unna dem … greia er at det finnes noen som oppfatter det som feigt og som gønner på med retorikk og akademisk fjas eller bling og boller og brus som er et begrep som jeg låner fra deg».
– «Kjør på», smilte jeg.
– «Forskjellen», fortsatte han.
– «Forskjellen er at du ikke skal være så jævlig hyggelig mot hverken telefonselgerjævler eller møtebookere eller falske venner på Facebook som er der mest for å vise til sine like falske likesinnede at de er der for å jokke seg sjøl … du skal ta dem på den samme måten som du tar angsten og det er å si til dem at de skal holde seg jævlig langt unna livet ditt».

Han snakket om disse tingene som initierer angsten på den samme måten som de som tar kontakt fordi du selv har signalisert tilgjengelighet. Hvis du tenker litt ekstra etter, så skjønner du at det handler om slimsporene som pipler fra sneglehuset ditt.
De kommer før du vet ordet av det.
De kommer når du minst venter det.
De kommer når det ikke passer.
De kommer selv om du ikke vil at de skal komme.
De kommer og de har en merkelig tendens til å bli.
Nesten som et besøk av en svigermor fra helvete.
Nesten.
Frostrøyk kan skjules i ti minus hvis du legger en liten isbit i kjeften.
– «Du har et kult kroppsspråk», fortsatte han.
– «Har jeg?»
– «Ja», nikket han.
– «Det virker nesten som om du gir litt beng og det er en kul greie».
Jeg nikket.
– «Kroppsspråk er viktig», nikket han.
– «Kroppsspråk blir påvirket av angst, og det er når dere kjenner at den kommer at dere skal rette dere opp i ryggen eller legge beina på bordet eller vise dere fram på en måte som bekrefter at dere gir beng».
Deretter fortsatte han å snakke om sånne som ser verdien av å snakke med seg selv, – en greie som minnet meg på en tekst som jeg leste for ikke så lenge siden og som handler om at folk som snakker med seg selv er de smarteste folka og det er ikke på grunn av at de får de svarene som de selv vil ha eller bare snakker om de tingene som de selv vil snakke om, men fordi dette er mennesker som er litt bedre på refleksjon.
– «Riktig», nikket han.
– «Og da er jeg nesten fristet til å legge til at det finnes folk som til og med frykter at dette blir oppfattet som et angstsymptom, og til dem sier jeg at de kan sette mobilproppene i øra og late som om de snakker med en annen … smart?»

Angst er faktisk en form for energi, – den er riktignok en negativ form for energi som får deg til å kortslutte, men i likhet med all annen form for energi så er den ikke nedbrytbar.
Den kan imidlertid overføres til en annen form.

Vi fikk hver vår blekke som han selger på kurs og foredrag, en bok som er skrevet på den samme måten som jeg selv ville ha likt å skrive den, fullstendig fritt for akademisk pjatt og falsifiserbar forskning.
Eller sjablongspikking, som jeg kaller det.
– «Når tankene kommer», fortsatte han.
– «For dere vet at de kommer og det kan dere ikke gjøre noe med, så skal dere tenke at dette er sånne som dere ikke vil ha noe med å gjøre … tenk hvor digg det er når gjesten går og dere lukker døra og kan nyte stillheten … hvis dere går i forsvarsposisjon og begynner å argumentere, så er det de negative tankene som kommer i fokus og som får overtaket og da er dere ferdige».
Jeg nikket igjen.
Jeg lot det bli en pause for å skape denne naturlige overgangen som fikk meg til å spørre om hva man gjør med abstinens.
– «Det går ut på det samme», svarte han kort.
– «Abstinensen styres på den samme måten som de fleste kjemiske reaksjoner og kroppen vår er faktisk den beste kjemiske fabrikken som finnes».

Mind is everything.
What we think, we become.

– Buddha

Hjernen vår er som en CPU som splitter datakraften etter behov, det handler ikke om at vi bare bruker noen prosent og de greiene der for det er en gammel myte som egentlig er helt feil.
Vi bruker faktisk hele hjernen, men ikke på en gang.
Nesten som en form for appkontroll.
Nesten.
Diskfragmentering er bra.
Du har en drøss med filer som kan slettes, – du kommer ikke til å få bruk for gammel data og du kommer ikke til å oppleve denne dagen hvor du tror at du kanskje får bruk for dem.
Minner er som historie og historie holder oss tilbake.
Lett å si?
Ja.
Hvis du tenker litt ekstra etter, så handler det faktisk om hvordan du vil ha det i livet ditt her og nå.
Nå.
Akkurat nå.
Dagen i går var noe dritt.
Dagen i morgen vet du ingen verdens ting om bortsett fra at det kan være mulig å gjøre den fin.



Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kan jeg finne på å skrive om andre ting.
Som dette.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Lukk øya så ser du bedre

– «Hvor har du vært hele livet mitt?»
– «Her og der», smilte jeg og la til at jeg hadde vært opptatt med å gjøre disse tingene som har formet meg til å bli den som satt foran henne akkurat nå.
Ting som hun liker.
Ting som hun ikke liker.
Ting som jeg selv liker og ikke liker og alle de andre tingene.
– «Jo», fortsatte jeg og lot det bli en pause mens hun tok en slurk av kaffen.
– «Det er jo alltids noe som man gjerne skulle vært foruten …»
Hun så på meg.
Hun ventet på at jeg skulle si noe mer.
– «Det hender jo at det skjer noe som man ikke liker og sånt», fortsatte jeg omsider.
– «Ting som man gjerne … ja, sånt som kommer litt skeivt ut og som man gjerne kunne tenkt seg å få slippe, for å si det det sånn … men så er det jo dette som er livet, ikke sant?»
Hun nikket.
Hun var blank i øynene sine.
– «Du må huske på at alt som skjer med deg er ting som former deg og det inkluderer i aller høyeste grad alle tingene som er litt kjipe».

Det er ikke så rent sjelden at jeg stusser litt over hvorfor folk ikke ser seg selv som et resultat av alle disse greiene som inkluderer omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen andre ting som gjør deg interessant og presentabel for den som venter på en som deg.
Noen skjønner hva jeg mener.
Noen skjønner det ikke.
Jeg har ikke tall på hvor mange jeg treffer som ikke er i stand til å formidle historien sin med visshet om at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg så til de grader på et annet.
Det tar litt tid før man skjønner det.
Det tar litt tid før man skjønner at det er nettopp disse tingene som gjør deg til den som du er her og nå.
– «Det er kjipt», fortsatte jeg.
– «Og vet du hva som er det kjipeste?»
– «Nei», nølte hun.
– «Det kjipe er at man omsider skjønner at man snakker med feil folk».
– «Feil folk?»
– «De som ikke skjønner det», sukket jeg.
– «De som streber etter å kopiere en mal fra sånne som ikke tør å løfte på rævva av falsk frykt for at det kanskje kan finnes noen som ikke liker deg og fy faen som jeg hater sånne folk som gjør alt de kan og gjerne litt til for å passe inn i et bilde som det ikke er meningen at de skal passe inn i».
– «Strebere», nikket hun.
– «Strebere og patetiske perfeksjonister», nikket jeg og ble sittende og snurre litt på kaffekoppen før jeg omsider tok den siste slurken.
– «De som i virkeligheten kommer til å se opp til morgendagens vinnere og hyller dem som stjerner når de har bygget ferdig glitterburene sine … uten tanke på at det er dem selv som kan gå ut og finne materialene som ligger rett foran nesa deres men som er så jævlig redd for at noen skal se dritten i midten».
– «Jo», flirte hun.
– «Nå er ikke det så lett i det samfunnet som vi har konstruert, da».
– «Er det ikke?»
– «Nei».
– «Hvorfor ikke?»
– «Det bare er sånn», sukket hun og lot det bli en liten pause i det serveringsdamen dukket opp og fyllte på kaffekoppene våre.
– «Og da bare må du være med, liksom?»
Hun svarte ikke.
Hun tenkte.
Det så i hvert fall sånn ut.
– «La meg si det sånn», fortsatte jeg.
– «Det er lettere å se når du lukker øynene dine … du har hele fargekartet på innsiden av hodet ditt».
Jeg tok en ny slurk av kaffen, kjente at den var litt for varm og ble sittende og blåse litt mens jeg så at hun lukket øynene.

Jeg er ikke helt sikker for helt sikker kan man jo aldri være på noen verdens ting, men jeg føler meg ganske sikker på at denne dagen nærmer seg når jeg skal finne på noe annet. Jeg har et håp om at det skal skje i år, men tviler på at jeg virkelig vil være i stand til å slippe taket. Greia er at jeg er så møkka lei av å jobbe med noe som alle andre tjener blodpengene sine på å gjøre vanskeligere enn det er med å legge ut om en drøss med ting som skal få fine folk til å skamme seg og gjemme seg og gjøre hva de kan og gjerne litt til for å «vinne konkurransen om drømmejobben» når de i virkeligheten underbygger noe som får disse fine folka til å føle seg som et offer. Alt fra «dårlige valg» til disse dustete «hull i cv-greiene» og en rekke andre ting som hopper og danser som dritten i midten.
Det er livet, for faen.
Det er det som får det til å bli noe som får det til å handle om «oss» og det som får to mennesker til å bli «vi» og vissheten om at det også er disse tingene som man gjerne skulle vært foruten som legger grunnlaget for at det som man er i ferd med å innlede kan bli til noe mer.

Jeg kan si til et menneske som jeg liker at jeg liker deg for den du er.
Her og nå.
Jeg trenger ikke å vite om alt det andre som skjedde før det ble noe som vi kanskje kan definere som «oss» med mindre du har lyst til å si det og jeg opplever at de fleste tør å si det til meg fordi jeg allerede har gjort dem kjent med at jeg er rigget sammen sånn at jeg vet at alle mennesker bærer på noe som ingen andre vet eller som ingen andre har noe med, – noe som man i hvert fall ikke trenger å bry seg om hvis man ikke takler det.
Dårlige valg fører også fram til noe, – kanskje det neste dårlige valget ditt fører fram til noe som du kan gjøre fint.
Tenk litt på den.

Svart sjel med blå tanker
Framtiden er uklar, men øynene ser fargene
Kom
La oss male

Jeg gir deg MESHELL NDEGEOCELLO med «Free My Heart»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Karriereverkstedet og metoo

Karriereverkstedet har fått en invitasjon til å støtte opp under et opprop for metoo.
Jeg trykket delete.
Jeg tar avstand fra metoo-maset i likhet med det meste maset som havner på sosiale medier, men kom til å tenke på en ting og kanskje det eneste som kommer ut av denne hypen og det er vissheten om at det finnes utrolig mange feige folk der ute i det norske arbeidslivet.

Det renner over med historier som beskriver hvor lenge det hadde pågått og falsk frykt for å si fra i stedet for å gjøre det som man faktisk må gjøre der og da når livet butter i mot. Sosiale medier skaper en ukultur med feige folk som velger å sitte og ta i mot dritt mens de venter på invitasjoner til å like grupper som forhåpentligvis kan ende opp i et rosetog og det er det.
Husk å legge ut en selfie når du først er der, liksom.
Kanskje du får likerklikk.

Noen sier at det ikke hjelper å si fra.
Noen strekker den litt lenger ved å si at de ikke tør.
Hva faen er det for noe piss?
Må de virkelig vente på en hype som de kan gjemme seg bak i tåpelig trøst om at de ikke er alene?
Setter de arbeidsgiveren sin høyere enn sitt eget liv og leven før de omsider finner tiden inne for å ta på seg rollen som et offer?
Når det er nevnt så har jeg ikke sansen for sånne som bruker det meste av livet sitt i sånne roller, sånne som skal gi ansiktet sitt til en eller annen sak og sitte og sutre i en sofa på TV2. Jeg har erfart at det i de fleste sammenhenger er de som snakker høyest om ting som er sånne som ikke har peiling på hva de snakker om, – en greie som jeg egentlig syns er litt paradoksalt, men på den annen side så gjenspeiler det hvordan samfunnet sponser drivhus til at sånne kan dyrkes.

Jeg er heller ikke typen som tar lett på dette som handler om seksuell trakassering eller misbruk av makt, nevnt i tråd med denne whatabout-retorikken som har en tendens til å blusse opp i de fleste debatter som sklir ut og som det ikke gikk så lang tid før den dukket opp også her, – jeg kjenner alt for mange jenter og gutter som har vært der og kjenner minst like mange som hevder at de har vært der og nesten like mange som av merkelige grunner ikke har meldt seg på og som kan oppfattes i sammenheng med hvordan de selv har kommet seg inn og opp i arbeidslivet
Noe jeg har hørt fra en venn, selvsagt.

Hele greia topper seg når jeg leser historier fra jenter og gutter som ikke skjønte at de ble voldtatt. Jeg kjenner alt for mange som har blitt voldtatt på ordentlig, og de sier det samme:
Hvis du ikke skjønner at du har blitt voldtatt, så har du ikke blitt det.
Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på en venninne som ble voldtatt av sjefen sin på sommerfesten i fjor, en fyr som solte seg litt for mye i glansen av å være et ledertalent. Hun gjorde ikke så mye mer ut av det bortsett fra at hun til slutt valgte å ta livet sitt og jeg tror jeg har lagt henne til som et symbol på setningen om at det ikke finnes en regel uten unntak for alle de som kommer seg videre i livene sine fordi de faktisk har et ønske om å komme seg videre. Jeg rakk å bli kjent med henne på en sånn måte at jeg er rimelig sikker på at hun også er en av dem som tar avstand fra metoo-hypen som domineres av sånne som er mer opptatt av at andre skal høre stemmen deres og da blir det nesten sånn at det kanskje ikke er så lett å si hvem som egentlig er værst.

Folkens, – være greie mot hverandre.
De fleste folk er faktisk greie, og så pleier vi å finne ut hva man kan gjøre med de som ikke er det.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Livstegn

Det hender at det dukker opp meldinger fra folk som spør om jeg har sluttet å blogge.
– «Nja», sier jeg da.
– «Jeg skriver på så mye annet på andre steder».
Fagfora.
Andre blogger.
Bokprosjekter.
Her og der men ikke «her» på denne siden.
Nå er det kanskje ikke sånn at jeg går rundt og tror at noen savner tekstene mine eller noe sånt, men du vet sikkert hvordan det blir.
Det blir som det blir.
Men så var det en fin fyr som skrev en hyggelig kommentar om at jeg har gjort Facebook til min egen.
Ja, for jeg skriver på Facebook og det er faktisk mulig å bruke den som en slags blogg hvor jeg skriver små snutter som i og for seg kunne ha blitt publisert på denne siden men som ikke blir det, – noen av tekstene settes «offentlig» og vises til flere enn de som jeg har som venner og du må gjerne ta en kikk hvis det virkelig skulle være sånn at du lurer på hvor det har blitt av tekstene mine og selvfølgelig nevnt med denne vissheten som jeg viser til lenger opp om at det ikke er sånn at jeg går rundt og tror at noen savner dem.
Tekstene, mener jeg.
Jeg sier ikke at jeg inviterer deg til å bli «venn» med meg på Facebook, – jeg har ryddet opp ganske kraftig og fjernet en del av de som jeg egentlig ikke vet hvorfor jeg har hatt som venn og nå er jeg nede i et akseptabelt antall og et antall som rimer med en slags virkelighet om at dette er folk som jeg kunne ha fyllt opp stua med.
Rart?
Nei, jeg syns ikke det.
Det hender at jeg lurer på hva som bor i folk som har hundrevis av «venner», men de har kanskje en større stue enn meg. Jeg vet ikke, men da vet du i hvert fall hvorfor publiseringsfrekvensen på denne siden som du leser nå er så redusert som den er.
Det var vel ikke noe mer enn det.
Det var bare det.

Du får PORTUGAL – THE MAN med «Feel It Still»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.