Liv og død og krig og fred og sånt

Livet er en fest

Flere tanker i hodet på en gang er kult, det er nesten som å jobbe med flere prosjekter samtidig.
Nesten.
Jeg har vært en kjapp tur i Danmark og de som kjenner meg og mitt vet jo at jeg henter inspirasjon og innspill fra de fleste steder. Der hadde jeg gleden av å treffe en del flinke folk som skjønner seg på dette med jobbsøk og rekruttering og vissheten om at det ikke er en sammenheng mellom karakterer og karrieresuksess.
Dette er jo en av mine fanesaker i mitt daglige virke.
Synopsis 1.

Synopsis 2 dukket opp på en bar hvor jeg ble sittende og ølle med en jente som snakket varmt om liv og død og krig og fred og sånt.
Jente etter min smak.
Livet er en fest.
Det er sånn hun sa det.
Livet er en fest.
En herlig setning, ikke sant?
Det er mange som har sagt det før henne, både i seriøse settinger og settinger som enkelte kan oppfatte som useriøse. Det handler om hvordan du er og blir og endres og alle de tingene der, mest basert på omgivelser og omstendigheter.
Det handler om å komme inn i en stemning som allerede er satt.
Det handler om dette spillet mellom karakterer og koloritter og hvordan du påvirkes og til og med legger deg på ryggen for å la deg tvinges til å tilpasse deg.
Noen kommer.
Noen går.
Noen blir lenger enn andre mens andre ikke burde vært der i det hele tatt.
Noen snakker om hvordan det var tidligere på kvelden.
Noen snakker om de som har gått.
Noen snakker om de som kommer og de som kanskje kommer og de som de ønsker skal komme men som er på et annet sted som kanskje er kulere eller ikke så kult i det hele tatt.
Umulig for deg å vite.
Du er jo ikke der.
Du er her.
Noen vil aldri gå selv om de burde gått for lenge siden.
Og når du har bestemt deg for å gå, eller latt deg overtale eller overbevise til å gå, så vet du ikke hva som skjer bak døra som du lukker bak deg.
Var det virkelig nå jeg skulle gå?
Burde jeg vært her lenger?
Vil jeg gå glipp av noe?
Skal jeg virkelig gi meg nå?
Du tenker på forskjellen på første dans og siste dans og alle dansene i midten og vet at det handler om mye mer enn bare musikken.
Du tenker på nattmat.
Du tenker til og med på morgendagen.
Kan du tenke deg …

Er det smart å sjangle videre med hun eller han som holder deg så hardt i fingertuppene at de klemmes sammen til en stiv bunt, som om det ikke er like alvorlig som å holde deg ordentlig i hånden mens dere balanserer bortover svaberget med dramatiske skritt, nesten som om dere frykter at store bølger eller tidevannet skal velte over dere og skylle hele greia ut i havet eller som en falsk forsikring om at vedkommende ikke håper at dere gjør det selv om det er en viss fare for at dere vil gjøre det.
Noe sånt.

Livet er som en fest, folkens. Hvis du ikke ser sammenhengen, så er du kanskje en av dem som er på feil fest og ved nærmere ettertanke på er det jo ganske mange av dem.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Ett år siden starten på nittisju dager …

Det er snart ett år siden alt sammen skjedde.
Tiden flyr.
Det er det eneste som er sikkert her i verden.
Det skjedde så utrolig mye og alt sammen skjedde på en gang. Når det er nevnt, så skjedde det som skjedde som konsekvens av andre ting som allerede hadde skjedd og det er jo sånn det er og sånn det blir.
Everything happens for a reason.

Sommer 2016 og påfølgende nittisju dager.
Det ble bok.
Jeg skrev en tekst som endte opp som trehundreogfemti sider, publisert gjennom print on demand og det er jo det som definerer en indie-skribent som står for alt sammen uten innblanding og mas og styr fra forlag og sånne som tror de vet best om hva andre vil ha og hvordan de vil ha det.

Hun spurte om jeg ville skrive og jeg skrev den for henne, tenkte ikke så mye på om det var noen som ville lese eller noen som ville bry seg i det hele tatt.
Nesten som terapi.
Like mye for meg som for henne, egentlig.
Det ble en historie om kjærlighet, tilfeldigheter og omstendigheter.
Liv og død og krig og fred og sånt.
Alt skjer av en eller annen grunn.
Eller?
Boken handler faktisk om noe så stygt som voldtekt og hvordan det oppleves å være kjæresten til en jente som har blitt utsatt for mishandling i ung alder.
Solgte den?
Tja.
Boken ble publisert i februar og er kun markedsført gjennom sosiale medier, – jeg kjenner en del folk og en del av disse har fortalt at dette er en bra bok og selv om jeg ikke bryr meg om salgstall og sånt så er det litt kult å si at salget ligger tett oppunder tretusen.
Wow, liksom.
Men det som skjedde senere ble litt spesielt, jeg traff noen nerver og selv om jeg ikke vil strekke det så langt som å si at det ble foredrag og sånt, så lot jeg meg dra ut til en del jenter som ville snakke om det.
Ganske sterkt.
Jeg er egentlig ikke så veldig begeistret for sånne fellesskap hvor man sitter og utveksler vanskeligheter, tror det er mot sin hensikt og noe som gir bekreftelser fra andre som også har det vanskelig og som bare får dem til å oppleve hvordan det er å ha det vanskelig sammen med andre.
Men for all del.
Vi har alle våre greier.
Husker første gangen, – jeg vet ikke hva jeg forventet og vet heller ikke hva de forventet, klatret oppover knirkende trapper og kjente at det luktet pizza i tredje og noe ubestemmelig i fjerde.
Jeg forventet røkelse, stearinlys og te.
Alternativt ferskpresset juice.
Definitivt stearinlys.
Jenta som åpnet døra var ganske snerten, pent ansikt med mørkt hår som var satt sammen i en flette som falt ned på den ene siden. Hun viste meg inn i den store stua hvor det satt fem jenter som var minst like pene og nevnt med vissheten om at et begrep som «pen» er ganske ullent og bestemmes av øynene som ser og hjernen som konverterer inntrykkene samtidig som jeg må få legge til at jeg oppfatter de fleste mennesker som ganske pene på hver sin måte. Jeg følte meg ganske liten, – det er i og for seg en greie som jeg gjør ganske ofte, men når det er nevnt så vet dere som kjenner meg og mitt litt bedre enn andre at jeg sier at det er følelsen av å oppleve seg selv som liten som får meg til å føle meg stor.
Hvilket paradoks.
Jeg fikk te.
De fikk bøker.
Ganske sterkt.
Det var en sånn time av livet mitt hvor jeg trakk fram noen av de kreftene som de fleste mennesker klarer å hente fra ett eller annet sted i kroppen som man vanligvis ikke vet hvor er.

Jeg fikk lyst til å rette en hilsen til dere som skjønner at det finnes mennesker som bærer på noe tungt, dere som ønsker å hjelpe selv om de som sliter har mest lyst til å klare seg selv på den måten som passer dem best.
Fortsett med det.

Men du, – hvis du er der når noen har lyst til å gråte så vit at det kan føles ganske fint for den som gråter og bare få lov til å gråte.
Bare vær der.
Det er ikke sikkert at det er mer som skal til.
Når jeg kom hjem i dag, så fant jeg kjæresten min på stuegulvet.
Hun lå og gråt.
Det var en sånn dag.
Jeg la meg ved siden av henne.
Jeg har gjort det noen ganger før.
Som om det er vår greie, liksom.
Det er da også noe.
Vi har alle våre greier.
Husk at de fleste menneskene som du treffer på din ferd gjennom livet har noe ved seg og vet noe som du ikke vet eller noe som du ikke har noe med, – noe som du i hvert fall ikke trenger å bry deg med hvis du vet at du ikke takler det.
Vær snill.
Alltid.

Stor takk til alle dere som har sendt meldinger og kommentarer og sånne greier.
Dere vet hvem dere er.
Hvis innholdet i denne teksten er ukjent for deg, så vil boken være i salg ut juni, –
info finner du på Facebook: @mortenbessho97


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Li da di

Nettavisen er antageligvis den blekka med lavest troverdightesfaktor i norske medier, og det sier kanskje ikke så mye med tanke på hvor mye rævva journalistikk som finnes. Noen vil sikkert ha det til at det ikke lenger finnes noe som heter god journalistikk, men det får bli en annen sak.
Hei DN!
Det handler om likerklikk for å tilfredsstille sponsorene.
Det handler om å få kroner for å publisere tekster som er skrevet av de som håper på egen vinning ved at noen kan få seg til å snakke om dem i lunsjen.
Det handler om alt annet enn dem selv.
Men det hender at jeg klikker innom, mest for å ta en kikk på tippesidene deres, men i dag så valgte jeg også å klikke meg inn på en tekst som forteller at nesten alle kvinner feiker en orgasme. Den viser selvfølgelig til en amerikansk undersøkelse i likhet med de fleste norske søpletabloidene, men det er ikke poenget mitt siden poenget mitt er spørsmålet om hvorfor disse kjerringene virkelig gidder å feike i stedet for å sørge for at noe som skal gjøres fint blir gjort ordentlig og til glede for alle parter.

Denne gangen er det et av de mange opphausede universitetene der borte som bekrefter at åtte av ti damer har simulert en orgasme og følger opp med å nevne at mer enn halvparten har sagt at de feiker orgasmen jevnlig. Svaret som går igjen bør ikke være overraskende for noen, – de opplever at det er forventet av dem at de skal få orgasme og kødder for å vise gubben som peiser på dem at de virkelig digger han.
Bli ferdig, liksom.
De ligger der og ser at taket kan trenge et nytt strøk med maling, kjenner at det er lenge siden noen har børstet støv av sengestolpene og er egentlig mest glad for at de husket å tisse før de gikk og la seg.
Det handler om alt annet enn dem selv.
Nå skal det sies at det ikke er så jævlig lett for en mann å vite hva som er ekte og hva som er tull og tøys når omgivelsene fylles med pust og salte smaker, men jeg er fristet til å trekke fram en påstånd som funker i det fleste settinger – ikke minst med tanke på hva jeg jobber med sånn til vanlig – og det er noe så enkelt som at man ikke skal holde på noe som det ikke er verdt å holde på.
– «Nei», sier noen.
– «Det blir for enkelt».
Jeg syns ikke det.
Get a life, liksom.
Hvis dette er noe som betyr noe for deg og hvordan du har det, så skal du selvfølgelig ikke utsette deg for noe som ikke gir deg noe med mindre du skjønner at det også er mulig at inspirerende initiativ også kan komme fra deg selv.

Jeg traff en dame for ikke så lenge siden som fortalte at hun hadde gått fra typen sin fordi han var helt dust i senga.
Det var sånn hun sa det.
Han var dust i senga.
Nå skal det sies at dette var i en setting hvor tanken på at vi skulle komme til å ha sex var fullstendig fjern, men dette var en dame som var «der» når det kom til sånne tåpelige debatter om kvinner i næringslivet og regler og retningslinjer og noe så dust som «best practice».
Jeg kan snakke om alt.
Jeg kan spørre om alt.
Det er sånn jeg er, og på ett eller annet tidspunkt så spurte jeg om hun feika orgasmene sine.
– «Ja», svarte hun kort.
– «Selvfølgelig gjorde jeg det».
Jeg spurte hvorfor og da så hun bare rart på meg.
– «Snakket dere sammen?»
– «Ja», nølte hun.
– «Men ikke om … det».
– «Hvorfor ikke?»
– «Nei», kom det raskt.
– «Det blir litt kleint, på en måte … når man først er i gang og sånn, mener jeg … man håper liksom at det skal bli bedre men så blir det ikke det og da … ja, til slutt så valgte jeg å gå fra han».
Jeg nikket.
Jeg sa at det sto respekt av det.
Det er som når man er møkka lei av jobben sin.
Kom deg videre.

Jeg har mange favorittmetaforer som jeg trekker fram på foredrag og kurs og stort sett på de fleste stedene som jeg henger på, og ett av mange er det som sier at en pluss en ikke er to når man snakker om et menneske i møte med et annet menneske. Det som er litt kult men som egentlig ikke er noe kult i det hele tatt er at det er mange som ikke skjønner den.

Det fantes en tid hvor det var kult å ha en kjæreste som alle andre syns var kul, skal ikke gå så langt tilbake hvor poppisfaktoren i skolegården er identisk med hvem du henger med, men jeg husker en sommerflørt med en sånn skikkelig kramperaddis med rastafletter og hippieskjerf som gikk i demonstrasjonstog og tagget ned Hennes & Mauritz-plakater. Det gikk aldri opp for meg hva hun egentlig tenkte på ved å være sammen med en som meg og det er jo heller ikke sånne ting man går rundt og tenker på når man først har denne følelsen av at man er sammen med noen og når sant skal sies så gikk jeg ikke rundt og tenkte så mye på det før hun gjorde det slutt og sa at hun ville savne sexen vår.
Det er ganske sterkt å høre noe sånt.
Det var antageligvis bare en ting som engasjerte henne mer enn politikk og anarki og det var sex. Dersom jeg skulle prøve å forestille meg tankerekken hennes, så måtte det bli noe sånt som pule-pule-pule faen ta materialismen pule-pule-pule i morgen skal jeg faen meg rive ned den jævla Hennes & Mauritz-plakaten pule-pule-pule.
Jeg tror det var en som het Hans Petter som fikk seg til å spørre hvorfor vi var sammen.
Jeg tror ikke at jeg klarte å finne på noe svar og det var svar godt nok for han.
Litt senere ble jeg sammen med en jente som jeg er rimelig sikker på at de fleste gutta hadde lyst til å pule, og det sier seg selv at det heller ikke er så mye å skrive hjem om.
Hmm.
Tenk på det som en metafor når du kommer dit hvor noen spør deg hva du jobber med eller hvor du jobber, dette dustespørsmålet som kommer opp i de fleste sosiale settinger for at en eller annen skal forsøke å sortere klistrelappene sine.

Husker en fyr som satt i den andre enden og som lurte på hvordan han kunne vite om dama feika.
Var sikkert på et nachspiel.
Det er jo der de beste samtalene vokser.
Jeg husker at jeg så på han og så på han så lenge at han til slutt så på meg med et sånt blikk som lignet på et stort spørsmål om jeg var en av dem som trodde at de satt med svaret.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Brosteiner i Praha

Jeg fikk et spørsmål fra en fyr i Praha om jeg ville dele en historie i magasinet deres, en blekke som kan minne litt om det som du antageligvis kjenner som =Oslo.
Selvfølgelig.
Dette er ikke et reisebrev.
Dette er en hyllest til de vakre brosteinene i Praha med varme tanker til de som kjenner dem litt bedre enn andre.

Det er lett å la seg imponere av hus og broer og statuer og mennesker og mat og drikke når man er i Praha, men mitt tips er at man ikke må glemme å se ned.
Se hvor du går.
Se hvor du tråkker.
Brosteinene i Praha er kunstverk.
Brosteinene i Praha fortjener stiletthæler og lakksko, men det er det siste du har på føttene når du vandrer rundt i disse gatene.

Jeg husker et av mine første besøk hvor jeg kom i snakk med en steinlegger med yrkesstolthet fra en annen verden og en samtale som endte opp med at jeg fikk en stein.
Hvilken lykke.
Han var akkurat i ferd med å ta seg en kaffepause, men sa seg villig til å late som om han la på en stein for at jeg skulle få et fint bilde.
Og så fikk jeg kaffe, – han dro opp den feite kanna og der satt vi på fortauskanten og drakk av sånne plastkopper i forskjellige farger fra Ikea som du helt sikkert har i skapet ditt. Nå skal det sies at det er mange kule kaffesjapper i Praha, men dette ble noe helt annet.
Vi bare satt der.
Rett ned på brosteinene.

Hvis du strekker den litt lenger, så kan du se fangehullene langs den vakre elven som flyter dovent gjennom denne perlen av en by og som bindes sammen av en rekke broer hvor broen over alle broer er Karlsbroen som i sin tid ble konstruert etter innspill fra religiøse teologer og astronomiske mestere. Du kan se stedet hvor to unge studenter satt kroppene sine i brann og dannet grunnlaget for fløyelsrevolusjonen, markert av et kors som bryter det vakre brosteinsmønsteret som et minne om deres smertefulle offer.
Du kan se de hjemløse som puster forsiktig mot brosteinene.
Du kan ikke unngå å se dem.
Gi dem en peng og de vil se deg, også.
Jeg har sett mange av dem og mange har sett meg, og det var på min seneste tur at vi la merke til jenta som satt med pappkruset sitt foran seg og ansiktet som speilet seg mot brosteinene.
Vi satt oss ned ved siden av henne og ventet på at hun skulle se opp.
Blå øyne.
En eller annen gang og lenge før alt det andre så hadde det antageligvis vært noen som hadde sagt at hun var pen og hun var pen.
De fleste mennesker er pene på sin måte.
Vi hadde spurt henne om hun ville bli med og spise, så at hun fikk et uttrykk som sa at hun kanskje ikke trodde på oss, men så nikket hun når vi spurte en gang til.
Vi fikk blikk fra betjeningen.
Litt reservert, på en måte.
Jeg sa det som det var.
Jeg har det med det.
Jeg sa at vi ønsket å gi henne et avbrekk.

En time senere hadde hun sagt at hun måtte på do.
Vi regnet med at hun ville bli borte fra oss.
Forsvinne.
Sånn uten videre.
Vi satt på en fortausrestaurant og drakk øl, maten var spist opp for lenge siden.
Et godt måltid.
Kjæresten min lot fingrene gli over armbåndet som skulle bringe lykke, – dere som har lest boken vår vet hva dette armbåndet betyr for oss.
– «Hva syns du?»
– «Det går greit», smilte hun og strøk en finger under det ene øyet for å tørke bort litt av det våte.
– «Hun sa at det var så fint og da … ja, da er det greit, liksom».
Vi rakk en slurk til før hun viste seg.
Vi så at hun var blank i øynene sine.
Vi sa ikke så mye.
Noen ganger er det fint å bare sitte stille og bare være til.
Det var da det skjedde, – jeg nikket på servitøren som tegn på at vi var klar for regningen og regningen kom. Han smilte og så kom det en annen servitør med et serveringsbrett med tre is.
– «På huset», nikket han.
Kjæresten min lot fingrene gli over armbåndet som skulle bringe lykke før hun rullet det av håndleddet med langsomme bevegelser, tok hånden til Karolina og rullet det over på hennes hånd.
Det ble litt mye, for å si det sånn.
Karolina var den første til å begynne å gråte før kjæresten min flyttet seg inntil henne og holdt rundt henne og så gråt de sammen.
Jeg fikk rusk i øyet.

En time senere sto vi alene på broen over alle broer i Praha og kikket ned mot vannet med alle svanene.
– «Det gjør så jævlig vondt», sukket hun og tok hånden min.
– «Hvorfor i helvete er det sånn at noe som egentlig burde føles fint gjør så jævlig vondt …»
Jeg svarte ikke.
Jeg trengte ikke svare.
Jeg visste at hun kjente at jeg følte det samme.

Morgentur i Praha står høyt på min liste over anbefalinger til venner som har lyst til å reise ned.
Alternativt kveldstur.
Det er da det er lettest å komme i kontakt med menneskene og tro meg, – dette er en form for kontakt som gir deg de beste minnene i form av et blikk og et takknemlig smil i total ydmykhet.
Du får lyst til å grine, men du gjør det ikke.
Du kjenner klumpen i halsen, men svelger den bort for å vise deg stolt når du gir han eller henne noen kroner og et klapp på skulderen.
Se hva som skjer hvis du gir en sigg.
Se hva som skjer hvis du gir en bolle eller et eple.

Morgentur eller kveldstur lar deg slippe synet av kinesiske turister som fekter seg fram med selfiestengene sine og lever forestillingen om at det er den gule økonomien som vil ta over verdensherredømmet, de som ikke tar fem flate for å rette linsene sine helt oppunder hakene på menneskene som ligger der. Men for all del, – det er ikke bare derfor jeg ikke er så begeistret for plastikksuvenirene de produserer gjennom resirkulering av vårt eget søppel, men jeg er typen som samler på små ting som minner om opplevelser og omstendigheter og omgivelser og sånne ting som har en historie for meg og mitt.
Sånn er jeg, liksom.
Jeg reiser lett.
Jeg har kun håndbagasje.
Jeg har aldri med meg mer enn jeg trenger og jeg trenger ikke så mye, har med meg mindre og mindre for hver gang, – nevnt med visshet om at jeg kan kjøpe det som jeg eventuelt måtte mangle hvis det skulle knipe. Det kjipe med det er at det kan være litt vrient å få med seg noe på hjemveien som man kanskje ikke burde ta med seg, og denne gangen traff jeg en toller på flyplassen som så noe på skjermen sin som fikk han til å spørre hva jeg hadde i sekken min.
– «Nja», nølte jeg.
– «Et par sko og noen klær og sure sokker, ledninger til PC, mobil og kamera».
Jeg ble trukket til side og bedt om å åpne sekken min, han visste hva han så etter og hva han ville finne og han fant den, – en vakker brostein som jeg fikk av jenta som bodde på gaten.
Han spurte hva dette var.
Jeg fikk lyst til å spørre han tilbake om han virkelig var tsjekkisk, men lot det være med å si at det var et vakkert smykke og et minne fra en opplevelse i en av mine desiderte favorittbyer.
Nei.
Det holdt ikke, gitt.
Det er ulovlig.
Det er straffbart.
Men det gikk bra, da.
Det går som regel bra.
Jeg er rigget sammen sånn at jeg klarer å snakke meg ut av de fleste situasjoner, fikk en reprimande fra to unge tollere som virket så unge at de antageligvis ikke hadde kommet så veldig mye lenger enn at de fortsatt trodde på viktigheten av å vise seg fram for alle andre enn de som det er viktig å vise seg fram for. Men for all del, hvis alle turistene i Praha – og de er det veldig mange av – hadde gjort som meg, så hadde ikke Praha vært Praha.
Jeg tar den.
Flaut?
Nei, vil ikke si det.
Men det jeg kan si, er at jeg har flere steiner hjemme.
Jeg sa selvfølgelig ikke det til tollerne, – ha, det skulle jo tatt seg ut.

Litt senere satt vi med kald Urquell fra smilende servitører som for lengst har kommet dit at de skjønner viktigheten av å vise seg fram for de riktige menneskene. Vi har til og med fått sånne små glass ved siden av som er fylt opp med noe som man aldri får vite hva er men som smaker godt.
Something special.
From me to you.
Jeg ser ikke bort i fra at de små glassene kommer til å skli ned i sekken min, det er plass i siderommet sammen med to rørepinner fra Starbucks og et ikke forstyrr-skilt fra hotellrommet.

Fun fact, – INXS er det første bandet som ikke kom fra østblokk og som fikk lov til å spille inn en musikkvideo i denne vakre byen mens den fortsatt var underlagt kommunismen.
Du får «Never Tears Us Apart»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.