Liv og død og krig og fred og sånt

Starstruck

Det er kanskje et aldri så lite paradoks, men jeg er ikke så veldig begeistret for sånne som finner glede av å flæshe hvor mange mennesker de kjenner, – et paradoks med tanke på hva jeg jobber med og hvordan jeg jobber og hvor jeg selv benytter meg av gode kildetips fra andre som også kjenner en del mennesker.
Men ikke privat.
Jeg kjenner en del mennesker som jeg er sikker på at det er mange som hadde blitt overrasket over å se at jeg kjenner etterfulgt av spørsmål om gratisbilletter og autografer og sånt.
Ja, for det hender fortsatt at folk ber om autografer.
Jeg kjenner dem på en annen måte.
Jeg kjenner dem fordi jeg har blitt kjent med dem uten å la meg påvirke av alt det andre.
Hmm, – kanskje en litt diffus sammenligning, men det blir nesten på den samme måten som når jeg blir kjent med mennesker som jeg drar inn i rekrutteringsprosjekter.
Nesten.

Det var mens datteren min var på sykehus at jeg ble kjent med henne, en rosablogger som bodde litt lenger ned i korridoren og som jeg traff første gangen mens hun sto utenfor og røyka. Vi snakket antageligvis om helt andre ting enn de som forsøker å komme i kontakt med henne, og det var kanskje derfor hun syns det var fint å gå ut og snakke med meg når jeg hadde vært på sykebesøk. Det vet jeg egentlig ikke noe om siden jeg aldri har spurt, men det endte med at hun fikk boken min og jeg kan antageligvis takke anbefalinger mot hennes følgerskare for det formidable salget.
Men blås i det.
Dette handler ikke om det.
Dette handler om en venninne som har en datter som også har vært syk og som er stor fan av denne rosabloggeren, det kom fram i en eller annen samtale hvor det også kom fram at jeg kjente vedkommende. Den satt langt inne, men jeg valgte til slutt å spørre om hun ville bli med på sykehusbesøk for å si hei og kanskje legge til noen ord som kunne gi en positiv opplevelse i en krevende livssituasjon.

Vi satt og spiste lunsj.
Jeg har aldri vært starstruck, men der og da så følte jeg litt på hvordan mange har det når de ser en som de bare ser på bilder.
Skolefri, ikke sant.
Valgdag og greier.
Flusst at kids i byen.
Jeg vet at hun får mange rare henvendelser, de fleste er uskyldige og handler om selfies og sånne teite ting, men hun var ganske tidlig ute med å si at hun ville være med og treffe denne jenta som opplever kjipe ting. Hun er ganske lik meg når det kommer til dette som handler om å gjøre noe og når man bestemmer seg for å gjøre noe så gjør man det med en gang.
Det var sånn hun sa det.
Vi gjør det nå.
– «Nå?»
– «Nå», nikket hun.
– «Hvis vi ikke gjør det nå, så koker det bort … noen får vite at vi kommer og det blir bare styr».
Jeg så på henne.
Jeg så på øynene og smilet og hånden som la seg på min.
– «Vi spiser ferdig», fortsatte hun.
– «Vi spiser ferdig, og så stikker vi bort».
Vi dro innom en bokhandel, mest for at jeg skulle kjøpe en bok som jeg visste at hun ville like og som ville gi meg et slags alibi for å komme på besøk. Litt sånn «her har du denne boka som jeg har snakket om» og «jeg var tilfeldigvis på disse kanter» og så trengte jeg egentlig ikke å si noe mer siden hun så hvem som sto ved siden av meg.

Jeg fulgte med moren ut på felleskjøkkenet for å fikse kaffe og det hører med til historien at det var der vi ble sittende mens de to andre snakket om sine ting på rommet ved siden av.
Rom 701.
Det kommer til å bli tittelen på boken hennes, jenta er glad i å skrive og skriver godt og jeg har sagt at jeg skal hjelpe henne med å publisere historien som handler om hvordan hun opplever å være på sykehus og hvordan hun lever med denne sykdommen som til stadighet skremmer henne med trusselen om at dagen i dag kan være den siste.

Jeg vet ikke hvor lenge vi ble sittende.
Jeg har aldri brydd meg noe særlig om tid, – en setning som er nevnt med visshet om at jeg kan bruke et begrep som «en evighet» når jeg egentlig snakker om fire sekunder i et helvete med folk som jeg ikke liker.
Dette var noe annet.
Dette var en god evighet med to kopper kaffe og en skål med Maryland Cookies i en kjøkkenkrok med små bilder av bamser og en stor plakat med One Direction. Det gikk kanskje en halvtime før rosabloggeren viste seg i døra og fortalte at hun sov, en greie som fikk meg til å vurdere et fleipete sleivspark om hvor kjedelig praten måtte ha vært.
Jeg lot det være.
– «Hun er sliten», smilte hun tappert til moren som hadde reist seg opp for å gi en klem.
– «Jeg fikk liksom ikke sagt ordentlig ha det til henne, men du får hilse henne fra meg og så ses vi en annen gang … og beklager at jeg har snakka høl i huet på henne».
Deretter tok hun hånden min og begynte å gå på den måten som når man går sammen med noen og konkurrerer om å være den som går foran og drar den andre etter seg, nesten som om vi ikke kunne komme fort nok fram og det var kanskje sånn det var.
– «Nå må jeg ha en sigg», sukket hun når vi rundet hjørnet og var blank i øynene sine.

Faen, som jeg digger mennesker som kan få seg til å gjøre noe for andre uten å vise til hele verden at de får seg til å gjøre noe.

Dagen etter.
Jeg har nettopp sendt en tekstmelding til rosabloggeren, – jeg kaller henne bare for det for hun vil ikke at jeg skal kalle henne for noe annet i denne teksten, det var en kort og konsis melding i likhet med de fleste tekstmeldinger jeg sender og jeg sender egentlig ikke så mange tekstmeldinger.
Det var hun som begynte.
Det var hun som sendte meg en mms i går kveld, like etter at hun fikk vite det, – det var en selfie med to glade jenter og «starstruck» skrevet med rød skrift etterfulgt av en kort setning som sa at det har kommet en ny lysende prikk på stjernehimmelen.

Det er ganske vanskelig å finne mening i noe som helst når man opplever sorg og tomhet, og de som kjenner meg og mitt vet at jeg begynner å skrive.
Det er min greie.
Du har din.
Det hadde vært kult hvis det ikke blir så mange skyer i kveld.
Det hadde vært kult å se den nye stjernen.

Keyla 2004-2017


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Livet er en fest

Flere tanker i hodet på en gang er kult, det er nesten som å jobbe med flere prosjekter samtidig.
Nesten.
Jeg har vært en kjapp tur i Danmark og de som kjenner meg og mitt vet jo at jeg henter inspirasjon og innspill fra de fleste steder. Der hadde jeg gleden av å treffe en del flinke folk som skjønner seg på dette med jobbsøk og rekruttering og vissheten om at det ikke er en sammenheng mellom karakterer og karrieresuksess.
Dette er jo en av mine fanesaker i mitt daglige virke.
Synopsis 1.

Synopsis 2 dukket opp på en bar hvor jeg ble sittende og ølle med en jente som snakket varmt om liv og død og krig og fred og sånt.
Jente etter min smak.
Livet er en fest.
Det er sånn hun sa det.
Livet er en fest.
En herlig setning, ikke sant?
Det er mange som har sagt det før henne, både i seriøse settinger og settinger som enkelte kan oppfatte som useriøse. Det handler om hvordan du er og blir og endres og alle de tingene der, mest basert på omgivelser og omstendigheter.
Det handler om å komme inn i en stemning som allerede er satt.
Det handler om dette spillet mellom karakterer og koloritter og hvordan du påvirkes og til og med legger deg på ryggen for å la deg tvinges til å tilpasse deg.
Noen kommer.
Noen går.
Noen blir lenger enn andre mens andre ikke burde vært der i det hele tatt.
Noen snakker om hvordan det var tidligere på kvelden.
Noen snakker om de som har gått.
Noen snakker om de som kommer og de som kanskje kommer og de som de ønsker skal komme men som er på et annet sted som kanskje er kulere eller ikke så kult i det hele tatt.
Umulig for deg å vite.
Du er jo ikke der.
Du er her.
Noen vil aldri gå selv om de burde gått for lenge siden.
Og når du har bestemt deg for å gå, eller latt deg overtale eller overbevise til å gå, så vet du ikke hva som skjer bak døra som du lukker bak deg.
Var det virkelig nå jeg skulle gå?
Burde jeg vært her lenger?
Vil jeg gå glipp av noe?
Skal jeg virkelig gi meg nå?
Du tenker på forskjellen på første dans og siste dans og alle dansene i midten og vet at det handler om mye mer enn bare musikken.
Du tenker på nattmat.
Du tenker til og med på morgendagen.
Kan du tenke deg …

Er det smart å sjangle videre med hun eller han som holder deg så hardt i fingertuppene at de klemmes sammen til en stiv bunt, som om det ikke er like alvorlig som å holde deg ordentlig i hånden mens dere balanserer bortover svaberget med dramatiske skritt, nesten som om dere frykter at store bølger eller tidevannet skal velte over dere og skylle hele greia ut i havet eller som en falsk forsikring om at vedkommende ikke håper at dere gjør det selv om det er en viss fare for at dere vil gjøre det.
Noe sånt.

Livet er som en fest, folkens. Hvis du ikke ser sammenhengen, så er du kanskje en av dem som er på feil fest og ved nærmere ettertanke på er det jo ganske mange av dem.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Ett år siden starten på nittisju dager …

Det er snart ett år siden alt sammen skjedde.
Tiden flyr.
Det er det eneste som er sikkert her i verden.
Det skjedde så utrolig mye og alt sammen skjedde på en gang. Når det er nevnt, så skjedde det som skjedde som konsekvens av andre ting som allerede hadde skjedd og det er jo sånn det er og sånn det blir.
Everything happens for a reason.

Sommer 2016 og påfølgende nittisju dager.
Det ble bok.
Jeg skrev en tekst som endte opp som trehundreogfemti sider, publisert gjennom print on demand og det er jo det som definerer en indie-skribent som står for alt sammen uten innblanding og mas og styr fra forlag og sånne som tror de vet best om hva andre vil ha og hvordan de vil ha det.

Hun spurte om jeg ville skrive og jeg skrev den for henne, tenkte ikke så mye på om det var noen som ville lese eller noen som ville bry seg i det hele tatt.
Nesten som terapi.
Like mye for meg som for henne, egentlig.
Det ble en historie om kjærlighet, tilfeldigheter og omstendigheter.
Liv og død og krig og fred og sånt.
Alt skjer av en eller annen grunn.
Eller?
Boken handler faktisk om noe så stygt som voldtekt og hvordan det oppleves å være kjæresten til en jente som har blitt utsatt for mishandling i ung alder.
Solgte den?
Tja.
Boken ble publisert i februar og er kun markedsført gjennom sosiale medier, – jeg kjenner en del folk og en del av disse har fortalt at dette er en bra bok og selv om jeg ikke bryr meg om salgstall og sånt så er det litt kult å si at salget ligger tett oppunder tretusen.
Wow, liksom.
Men det som skjedde senere ble litt spesielt, jeg traff noen nerver og selv om jeg ikke vil strekke det så langt som å si at det ble foredrag og sånt, så lot jeg meg dra ut til en del jenter som ville snakke om det.
Ganske sterkt.
Jeg er egentlig ikke så veldig begeistret for sånne fellesskap hvor man sitter og utveksler vanskeligheter, tror det er mot sin hensikt og noe som gir bekreftelser fra andre som også har det vanskelig og som bare får dem til å oppleve hvordan det er å ha det vanskelig sammen med andre.
Men for all del.
Vi har alle våre greier.
Husker første gangen, – jeg vet ikke hva jeg forventet og vet heller ikke hva de forventet, klatret oppover knirkende trapper og kjente at det luktet pizza i tredje og noe ubestemmelig i fjerde.
Jeg forventet røkelse, stearinlys og te.
Alternativt ferskpresset juice.
Definitivt stearinlys.
Jenta som åpnet døra var ganske snerten, pent ansikt med mørkt hår som var satt sammen i en flette som falt ned på den ene siden. Hun viste meg inn i den store stua hvor det satt fem jenter som var minst like pene og nevnt med vissheten om at et begrep som «pen» er ganske ullent og bestemmes av øynene som ser og hjernen som konverterer inntrykkene samtidig som jeg må få legge til at jeg oppfatter de fleste mennesker som ganske pene på hver sin måte. Jeg følte meg ganske liten, – det er i og for seg en greie som jeg gjør ganske ofte, men når det er nevnt så vet dere som kjenner meg og mitt litt bedre enn andre at jeg sier at det er følelsen av å oppleve seg selv som liten som får meg til å føle meg stor.
Hvilket paradoks.
Jeg fikk te.
De fikk bøker.
Ganske sterkt.
Det var en sånn time av livet mitt hvor jeg trakk fram noen av de kreftene som de fleste mennesker klarer å hente fra ett eller annet sted i kroppen som man vanligvis ikke vet hvor er.

Jeg fikk lyst til å rette en hilsen til dere som skjønner at det finnes mennesker som bærer på noe tungt, dere som ønsker å hjelpe selv om de som sliter har mest lyst til å klare seg selv på den måten som passer dem best.
Fortsett med det.

Men du, – hvis du er der når noen har lyst til å gråte så vit at det kan føles ganske fint for den som gråter og bare få lov til å gråte.
Bare vær der.
Det er ikke sikkert at det er mer som skal til.
Når jeg kom hjem i dag, så fant jeg kjæresten min på stuegulvet.
Hun lå og gråt.
Det var en sånn dag.
Jeg la meg ved siden av henne.
Jeg har gjort det noen ganger før.
Som om det er vår greie, liksom.
Det er da også noe.
Vi har alle våre greier.
Husk at de fleste menneskene som du treffer på din ferd gjennom livet har noe ved seg og vet noe som du ikke vet eller noe som du ikke har noe med, – noe som du i hvert fall ikke trenger å bry deg med hvis du vet at du ikke takler det.
Vær snill.
Alltid.

Stor takk til alle dere som har sendt meldinger og kommentarer og sånne greier.
Dere vet hvem dere er.
Hvis innholdet i denne teksten er ukjent for deg, så vil boken være i salg ut juni, –
info finner du på Facebook: @mortenbessho97


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Li da di

Nettavisen er antageligvis den blekka med lavest troverdightesfaktor i norske medier, og det sier kanskje ikke så mye med tanke på hvor mye rævva journalistikk som finnes. Noen vil sikkert ha det til at det ikke lenger finnes noe som heter god journalistikk, men det får bli en annen sak.
Hei DN!
Det handler om likerklikk for å tilfredsstille sponsorene.
Det handler om å få kroner for å publisere tekster som er skrevet av de som håper på egen vinning ved at noen kan få seg til å snakke om dem i lunsjen.
Det handler om alt annet enn dem selv.
Men det hender at jeg klikker innom, mest for å ta en kikk på tippesidene deres, men i dag så valgte jeg også å klikke meg inn på en tekst som forteller at nesten alle kvinner feiker en orgasme. Den viser selvfølgelig til en amerikansk undersøkelse i likhet med de fleste norske søpletabloidene, men det er ikke poenget mitt siden poenget mitt er spørsmålet om hvorfor disse kjerringene virkelig gidder å feike i stedet for å sørge for at noe som skal gjøres fint blir gjort ordentlig og til glede for alle parter.

Denne gangen er det et av de mange opphausede universitetene der borte som bekrefter at åtte av ti damer har simulert en orgasme og følger opp med å nevne at mer enn halvparten har sagt at de feiker orgasmen jevnlig. Svaret som går igjen bør ikke være overraskende for noen, – de opplever at det er forventet av dem at de skal få orgasme og kødder for å vise gubben som peiser på dem at de virkelig digger han.
Bli ferdig, liksom.
De ligger der og ser at taket kan trenge et nytt strøk med maling, kjenner at det er lenge siden noen har børstet støv av sengestolpene og er egentlig mest glad for at de husket å tisse før de gikk og la seg.
Det handler om alt annet enn dem selv.
Nå skal det sies at det ikke er så jævlig lett for en mann å vite hva som er ekte og hva som er tull og tøys når omgivelsene fylles med pust og salte smaker, men jeg er fristet til å trekke fram en påstånd som funker i det fleste settinger – ikke minst med tanke på hva jeg jobber med sånn til vanlig – og det er noe så enkelt som at man ikke skal holde på noe som det ikke er verdt å holde på.
– «Nei», sier noen.
– «Det blir for enkelt».
Jeg syns ikke det.
Get a life, liksom.
Hvis dette er noe som betyr noe for deg og hvordan du har det, så skal du selvfølgelig ikke utsette deg for noe som ikke gir deg noe med mindre du skjønner at det også er mulig at inspirerende initiativ også kan komme fra deg selv.

Jeg traff en dame for ikke så lenge siden som fortalte at hun hadde gått fra typen sin fordi han var helt dust i senga.
Det var sånn hun sa det.
Han var dust i senga.
Nå skal det sies at dette var i en setting hvor tanken på at vi skulle komme til å ha sex var fullstendig fjern, men dette var en dame som var «der» når det kom til sånne tåpelige debatter om kvinner i næringslivet og regler og retningslinjer og noe så dust som «best practice».
Jeg kan snakke om alt.
Jeg kan spørre om alt.
Det er sånn jeg er, og på ett eller annet tidspunkt så spurte jeg om hun feika orgasmene sine.
– «Ja», svarte hun kort.
– «Selvfølgelig gjorde jeg det».
Jeg spurte hvorfor og da så hun bare rart på meg.
– «Snakket dere sammen?»
– «Ja», nølte hun.
– «Men ikke om … det».
– «Hvorfor ikke?»
– «Nei», kom det raskt.
– «Det blir litt kleint, på en måte … når man først er i gang og sånn, mener jeg … man håper liksom at det skal bli bedre men så blir det ikke det og da … ja, til slutt så valgte jeg å gå fra han».
Jeg nikket.
Jeg sa at det sto respekt av det.
Det er som når man er møkka lei av jobben sin.
Kom deg videre.

Jeg har mange favorittmetaforer som jeg trekker fram på foredrag og kurs og stort sett på de fleste stedene som jeg henger på, og ett av mange er det som sier at en pluss en ikke er to når man snakker om et menneske i møte med et annet menneske. Det som er litt kult men som egentlig ikke er noe kult i det hele tatt er at det er mange som ikke skjønner den.

Det fantes en tid hvor det var kult å ha en kjæreste som alle andre syns var kul, skal ikke gå så langt tilbake hvor poppisfaktoren i skolegården er identisk med hvem du henger med, men jeg husker en sommerflørt med en sånn skikkelig kramperaddis med rastafletter og hippieskjerf som gikk i demonstrasjonstog og tagget ned Hennes & Mauritz-plakater. Det gikk aldri opp for meg hva hun egentlig tenkte på ved å være sammen med en som meg og det er jo heller ikke sånne ting man går rundt og tenker på når man først har denne følelsen av at man er sammen med noen og når sant skal sies så gikk jeg ikke rundt og tenkte så mye på det før hun gjorde det slutt og sa at hun ville savne sexen vår.
Det er ganske sterkt å høre noe sånt.
Det var antageligvis bare en ting som engasjerte henne mer enn politikk og anarki og det var sex. Dersom jeg skulle prøve å forestille meg tankerekken hennes, så måtte det bli noe sånt som pule-pule-pule faen ta materialismen pule-pule-pule i morgen skal jeg faen meg rive ned den jævla Hennes & Mauritz-plakaten pule-pule-pule.
Jeg tror det var en som het Hans Petter som fikk seg til å spørre hvorfor vi var sammen.
Jeg tror ikke at jeg klarte å finne på noe svar og det var svar godt nok for han.
Litt senere ble jeg sammen med en jente som jeg er rimelig sikker på at de fleste gutta hadde lyst til å pule, og det sier seg selv at det heller ikke er så mye å skrive hjem om.
Hmm.
Tenk på det som en metafor når du kommer dit hvor noen spør deg hva du jobber med eller hvor du jobber, dette dustespørsmålet som kommer opp i de fleste sosiale settinger for at en eller annen skal forsøke å sortere klistrelappene sine.

Husker en fyr som satt i den andre enden og som lurte på hvordan han kunne vite om dama feika.
Var sikkert på et nachspiel.
Det er jo der de beste samtalene vokser.
Jeg husker at jeg så på han og så på han så lenge at han til slutt så på meg med et sånt blikk som lignet på et stort spørsmål om jeg var en av dem som trodde at de satt med svaret.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.