Liv og død og krig og fred og sånt

The best things in life are free

Jeg er sikker på at du har lest eller hørt eller til og med sagt denne setningen som er en setning som kanskje står som den største livsløgnen av dem alle. Det finnes noen som hevder at den har en opprinnelse fra tanken om at de mest verdifulle tingene i livet er ting som ikke koster penger, og hvis du søker opp sitatet på google så får du en liste over det som oppfattes som de viktigste:
– Klemmer
– Venner og familie
– Smil
– Søvn
– Latter
– Gode minner
– Kjærlighet

Nå kan det være at du klarer å finne noen flere eksempler og nevnt med visshet om at noe som kan ha en verdi for deg er noe som kanskje ikke har en verdi for andre og sånne ting, men det er først når du setter dette sitatet i sammenheng med en god del av de andre sitatene som har en tendens til å dukke opp i den samme slengen fra de samme folka som digger dette sitatet at du vil se et ganske stort paradoks:
Livet er kostbart.
Hmm.
Det vil med andre ord si at listen over de beste tingene i livet som er gratis vil bli oppfattet som alt annet enn gratis og det ender opp som et sitat som rimer med de fleste sitater som deles av folk som antageligvis ikke har peiling på hva de snakker om.

Jeg traff en dame i dag som jobber som «livscoach» og da fikk jeg en ny stillingstittel på den lange listen over det som kan kalles «bullshit-jobber». Hun var prototypen på den som du ser for deg når du lukker øya og tenker på en som jobber med sånne ting.
Det var ganske mye batikk, for å si det sånn.
Greia er at hun vil diskutere et samarbeid med virksomheten min.
Greia er at jeg ikke ser verdien i det, – hverken for meg eller noen av de fine folka som jeg av ulike grunner jobber sammen med og hvor begrepet «jobber» er noe som brukes med visshet om at man alltid jobber med noe selv om man jobber med noe i livet som ikke gir inntekt i form av penger.
Skjønner du?
Dama hadde med seg nettbrettet sitt og viste bilder av blomster og steiner med sitater som hun antageligvis benytter som en refleksjonsbygger og det er i og for seg greit nok.
Det med refleksjonsbygger, mener jeg.
Listen med metoder og verktøy var ganske lang og litt lenger enn listen over sertifikater som antageligvis var ment for å verifisere kunnskapen hennes. Hun hevder at hun kan hjelpe noen av de som sliter med å finne verdier i livene sine og presenterte et tjenestespekter som strakk seg fra «personlig merkevarebygging» og «kommunikasjon» og hvor jeg ramlet ut når hun oppfordret folk til å komme seg ut av komfortsonen.
Grøss.

Hun hadde kommet i bunnen av den andre tekoppen når hun spurte om hun skulle fortsette og det var kanskje fordi hun la merke til at jeg så på klokka og fant ut av jeg fremdeles hadde god tid før jeg skulle over til noe annet av det som jeg gjør i Praha.
Det var da jeg sa det.
Det var da jeg spurte om hun kunne fortelle meg hva hun selv hadde opplevd i livet.
– «Opplevd?»
– «Ja», svarte jeg raskt.
– «Tingene som har formet deg … omgivelser og omstendigheter og disse greiene som former deg til å bli den som du er og den som sitter foran meg nå».
Nei.
Det var ikke så mye å snakke om.
Det var noe med en skole som jeg aldri har hørt om og det var det.
Det var null og niks fra den beste skolen som finnes og den eneste skolen som gir en utdannelse som kan brukes til noe:
Livets skole.
– «Du», fortsatte jeg.
– «Fortell meg litt om følelsene dine».
– «Følelser?»
– «Ja».
Det ble stille.
Det ble en sånn stillhet som det er viktig å ta vare på, og det er mest fordi det er stillheten som følger en påstand som poengterer virkeligheten.

Jeg er sikker på at det finnes noen som syns at jeg kan virke litt rå og brutal når jeg sitter i settinger som dette, – jeg er en sånn som kan finne på å spørre om alt og det er fordi jeg ønsker svar på noe av det som jeg lurer på og da faller det seg helt naturlig for meg å spørre. Det finnes en drøss med folk som hevder at de jobber med noe av det samme som meg og som hverken tør eller vil eller kan jobbe på den samme måten som meg.
Nei, det skulle jo ta seg ut.
Det finnes jo regler og retningslinjer, ikke sant.
Det er mulig at det gjør det, – en eller annen nisse eller et nek har sittet og hugget en tekst i stein på den samme måten som Moses gjorde det for mange år siden og så går det som det går og hu hei hvor det går.

De beste tingene i livet er gratis, men da må du være klar over hva det egentlig vil koste deg i en helt annen valuta og en valuta som hverken har form eller farge eller tall og symboler eller noe annet. Jeg pleier å si at det ikke koster meg en kalori å gjøre de tingene som er listet lenger opp og det er ikke bare fordi jeg ikke teller kalorier.
Det er fordi jeg har følelser.
Skjønner du?
Jeg gadd ikke å gjøre stillheten så lang som at det kunne bli oppfattet som pinlig, – dama var rimelig klar for å vise meg den siste siden i presentasjonsmateriellet sitt og det var prislisten.
Fordelingsnøkkelen blir vi enig om.
Det var sånn hun sa det.
Det blir vi enig om.
Særlig.
Det minner meg om et annet sitat:
Gode råd er dyre.
Hmm.
Det er kjekt å vite når livet ditt er så kostbart som det er og du kan falle for fristelsen av å sløse bort den verdifulle tiden din på å be andre folk om råd på ting som du må finne ut av selv.

Du får ELISE LeGROW med «Who Do You Love»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Emosjonell energi

– «Du», hvisket jeg.
– «Hvor lenge tror du vi kommer til å stå sånn?»
Hun svarte ikke.
Jeg kjente at grepet bak ryggen min flyttet på seg.
Ikke mye.
Bare litt.
Fire centimeter, kanskje.
Det hender at hun får noen sånne øyeblikk hvor alt bare går i svart og da er det ikke så mye annet å gjøre enn å bare være der. Jeg vet hva jeg skal gjøre og det fine er at hun vet at jeg vet det og da bare kommer hun mot meg og gir meg dette tegnet som bare jeg skjønner.

Det kan være en lukt eller en lyd eller noe som hun ser eller som hun tror at hun ser og da er det som om det er noe som knekker inni kroppen hennes. Det begynner å bli ganske lenge siden jeg fryktet disse greiene, og det var kanskje mest fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre eller hva hun ville at jeg skulle gjøre eller om jeg skulle gjøre noe i det hele tatt.
Det er så lett å tråkke feil, liksom.
Det er så lett å si noe eller gjøre noe som får det til å bli værre.
Hun sier at jeg klarer meg bra.
Det er da også noe.
Det er lenge siden jeg sa det som det var og sa at hun måtte hjelpe meg.
Si hva jeg skal gjøre.
Si hva jeg skal si.
Si en eller annen hemmelig kode som bare vi skjønner.
– «Bare vær der», svarte hun.
– «Bare … vær der».

Litt senere løsner grepet og og det løsner som regel på en sånn måte at hendene hennes glir ned langs armene mine og helt ut til fingertuppene som hun fletter inn i sine og klemmer hendene våre sammen i noen raske trykk og så er vi ferdig for denne gang.
Det er egentlig ganske enkelt.

Denne gangen hadde vi stått sånn ganske lenge og litt lenger enn det som vi pleier å gjøre og det var derfor jeg hadde spurt.
Hun trakk seg litt tilbake og så på meg.
– «Jeg er ikke ferdig», hvisket hun og kjente at jeg trakk på skuldrene i en bevegelse som jeg er sikker på at noen andre kunne misoppfatte.
– «Du», fortsatte jeg.
– «Jeg må tisse …»

Det var en gang en hemmelighet, men så kom tiden hvor vi bestemte oss for å fortelle det og det gikk ganske bra. Når det er nevnt og nevnt på den måten så kan det være ganske tungt å bære på enkelte hemmeligheter.
Vi har alle våre greier.
Noen har noe som ingen andre vet om og som de i hvert fall ikke trenger å få vite om hvis de ikke klarer å takle det som kommer.
Jeg gjorde det.
Jeg taklet det.
Jeg bare er sånn og jeg kommer tilbake til det litt lenger ned i denne teksten. Har du forresten lurt på hvor mange som kan dele den samme hemmeligheten?
Jeg tenker på sånne som er med på noe som kanskje kan oppfattes som en hemmelig klubb eller noe som ligner og som gjør ting som bare de som er med i denne «klubben» får vite og som er en sånn hemmelighet som skjules som en pakt som har blitt markert med blod.
Ti kniver i hjertet.
Mor og far i døden.
Noen vet noe som du ikke vet og som du aldri får vite.
Noen skjønner noe eller tror at de skjønner noe.
Noen tenker sitt og lar det være med det og så finnes det noen som gjør noe ut av det som de tror at de vet og som liker å spille denne viktige rollen som den som vet noe som ingen andre vet og som får seg til å slippe en lyd som skaper en gjenklang som kan tolkes på forskjellige måter når den blir til en søt vind som skjelver under rytmen.

Jeg tror at hun syns det er litt kjipt at jeg ikke vil fortelle hvem som er den spesielt utvalgte som skal fikse alle de greiene som skal fikses når jeg dør.
– «Det blir feil», svarte jeg når hun spurte.
– «Du kjenner meg på en helt annen måte enn det som vedkommende gjør og det er noe som kan få det til å handle om deg og ikke meg».
Hun tar ikke den.
Hun er med andre ord ikke så veldig ulik alle andre som ikke tar den og som gir inntrykk av å være en sånn som vil spille hovedrollen i den siste filmen.
Jeg er ganske klar på akkurat det.
Jeg er ganske klar på at døden handler om den som er død og ikke hvordan de etterlatte skal ta regi og bestemme scenografien.
– «Det blir bra», fortsatte jeg.
– «Det blir dødsbra …»
Jeg er ikke helt sikker for det er jo nå en gang sånn at man aldri kan være helt sikker på noen verdens ting, men jeg tror at det er den eneste hemmeligheten jeg skjuler for henne. Alt annet kan hun spørre om og det hender at hun gjør det og da får hun svar selv om jeg kan finne på å si at dette er noe som ikke handler om oss.
Hvor mye vil du vite?
Hvor mye trenger du å vite?
Jeg pleier å si det på den måten at alt som ikke handler om oss er noe som det ikke er noe poeng å snakke om før jeg strekker den litt lenger og sier at det er noe som har formet meg til å bli den som er hos deg akkurat nå.
Jeg sier det samme til de fleste jeg møter.
Jeg sier at det eneste som betyr noe er det som handler om oss, og da sier det seg nesten selv at jeg kjenner en del mennesker som bærer på tunge tanker og som finner ut at jeg er en sånn som tåler å høre det.
Jeg bryr meg ikke om hva du gjorde for fire år siden.
Jeg bryr meg ikke om du er en eks ditt eller eks datt.
Noen skal vite alt.
Noen skal snakke om alt.
Noen skjønner ikke poenget med det og jeg er en av noen som ikke skjønner det.
Noen skal borre i ting som ikke handler om det som skjer her og nå og det hender ganske ofte at jeg snakker om sånne ting når jeg snakker om sånne jobbeting og trekker fram de som graver i gammel moro som skjedde for fjorten år siden.
Valg eller handling som senere blir oppfattet som feil.
Jeg syns det er tull.
Jeg syns det er viktigere å være åpen i møte med fremmede mennesker og jeg bruker det som får meg til å like dette mennesket for alt det er verdt.
Det som handler om oss.
Det som handler om det som fikk oss til å komme nærmere hverandre og holde sammen og holde sammen i noe som kanskje ikke blir noe mer enn denne kvelden eller denne timen og som er påvirket og fremprovosert av tilfeldigheter og omstendigheter og noen andre greier som egentlig ikke betyr noen verdens ting og spesielt ikke hvis vi skal dø i morgen.
Det er sånn jeg lever.

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg egentlig tenkte når Andrea slapp alt hun hadde i fanget mitt på en fredag kveld for noe som føles som en evighet siden.
Det hender at jeg forsøker å spole tilbake.
Det hender at jeg forsøker å skjønne noe av det som jeg kanskje tenkte eller som jeg tror at jeg tenkte, men så ender jeg opp med å tro at det ikke er noe å tenke på.
Det er egentlig ganske enkelt og det er faktisk så enkelt at jeg skal skrive om det.
Han ringte på torsdag.
Han er psykolog og skal skrive en bok om alle disse tingene som noen tenker på og som tenker så mye på disse tingene at det skaper nye tanker som ødelegger for alle de andre tankene og som også skal skrive ganske mye om de som klarer å blokkere eller tenke sånn som jeg tenker når jeg tenker på det. Han er riktignok psykolog, men han kombinerer noe av det med kinestetiske greier som dessverre kan gi en risiko for funn som ikke kan verifiseres.
Det er kjipt.
Det er sånn han sa det.
Det er kjipt.
Det er kjipt at alt skal verifiseres og falsifiseres og stemples som en diagnose. Han snakket ganske mye om evolusjon og soner og kompensering og alt som førte fram til ulike reaksjonsmønstre og komplikasjoner og konsekvenser.
Noen bare er sånn.
Det er sånn han sier det.
Noen bare er sånn og det virker som om du er sånn.
Hmm.
Det er ikke så ofte at jeg får høre at jeg er sånn eller sånn og dette gleder jeg meg til å være med på. Det skal handle om noe som han kaller for emosjonell energi og emosjonelle reaksjoner og emosjonelle paradokser og noen andre greier som egentlig ikke betyr så mye for meg som var «på» fra den første tilnærmelsen.
Emosjonell energi.
Det er en energi som i likhet med alle andre former for energi er sånn at den ikke er nedbrytbar, men den kan overføres til noe annet og det er noe av det som denne boken skal handle om.

Hun sto der når jeg kom tilbake fra do.
Hun sto der i det samme bildet og som om bildet var fryst. Det var bare tårene som rant nedover kinnene hennes som røpet at hun var et levende menneske som lot meg kysse dem bort.
– «Det går bra», hvisket hun.
– «Nå er jeg ferdig».

Du får LONDON GRAMMAR med «Strong»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Du er det vakreste mennesket i hele verden

Jeg er ganske sikker på at du ikke husker det og det er kanskje derfor jeg fikk lyst til å minne deg på det, – en eller annen gang var det noen som sa at du er det vakreste mennesket i hele verden.
Kan du tenke deg.
Gud bedre, liksom.
Den som sa det først var en fullstendig fremmed som så deg en gang i noe som beskrives som spesielle omstendigheter og som siden aldri har hatt noe med deg å gjøre og da mener jeg ikke en ONS.
Jeg mener en jordmor.
Moren og faren din har helt sikkert sagt det.
Kanskje du hadde en mormor og morfar og farmor og farfar og oldemor og oldefar og søster og bror og onkel og tante og kusine og fetter og til og med noen naboer og folk som noen av de som jeg ramser opp kan ha møtt når de gikk sammen med deg som liten baby og da har de sikkert sagt det samme.
Kanskje til og med en drosjesjåfør eller en som jobbet i butikk.
En vaktmester.
En postmann.
Det finnes en hel haug med folk som har sett på deg og sett at du er det vakreste mennesket i hele verden.
Kan du tenke deg.
Du husker ikke en dritt av det og det er derfor det kan være litt kult å bli minnet på det og da kommer man liksom ikke unna det faktum at det har skjedd en del siden den gangen og det som har skjedd er noe som har gjort at du ikke får høre det så ofte som du fikk høre det når du bare lå der i barnevogna og ga fullstendig faen og nevnt med visshet om at du ikke var kapabel til å vise det på en annen måte enn å bare være deg selv.

Jordmoren sa det sikkert til noen andre så fort du var ute av verden.
Eller inne i verden.
I hvert fall din verden.
Hvis det kom en bror eller en søster etter deg, så fikk sikkert de også høre det av alle de som jeg ramser opp.
Blås i det.
Det har ikke noe med deg å gjøre.
Gamledama eller gamletypen har sikkert sagt det.
Blås i det.
De er ute av verden, ikke sant.
Hvis noen hadde sagt noe sånt til meg i dag, så hadde jeg selvfølgelig skjønt at de bare skulle låne penger til en øl eller noe sånt.
– «Drit i de greiene der», hadde jeg svart.
– «Hvor mye trenger du?»
Jeg er ikke helt sikker, men hvis noen hadde sagt noe sånt til meg i en seriøs setting eller i hvert fall noe som kan ligne på en seriøs setting, så tror jeg ikke at jeg hadde blitt flau eller brydd eller forsøkt å rette meg litt opp i ryggen og bøye øyebrynene mine i noe som jeg satser på er noe som kan få alt sammen til å se enda bedre ut, – jeg hadde kanskje sagt «takk» og fulgt opp med noe som ligner «det var hyggelig sagt av deg» eller noe sånt og så hadde jeg antageligvis ikke tenkt så mye mer over det.
Jeg vet ikke.
Jeg får ikke høre det så ofte, og da blir det litt vanskelig for meg å ha noe forhold til det. Når det er nevnt og nevnt på den måten, så bør jeg kanskje legge til at det begynner å bli ganske lenge siden det gikk opp for meg hva som egentlig ligger i dette begreper som kalles «vakker».
Hmm.
Hvordan kom jeg inn på dette, egentlig?
Jo.
Jeg sitter og skriver på noen greier og da har jeg en del fine bilder i hodet mitt.
Jeg sitter og skriver på noe annet enn det som du leser nå, og da bygger jeg opp dialoger og forsøker å huske dem så godt jeg kan og jeg har en greie med at jeg pleier å huske dialoger. Jeg husker at jeg sto midt på gulvet i stua og husker at jeg bare sa det sånn rett fram til hun som nettopp hadde kommet inn døra og sa det som jeg ikke kunne huske at jeg hadde sagt til noen på veldig mange år, – jeg husker ikke hvor jeg tok det fra eller hvordan denne merkelige kroppen min klarte å konstruere sånne lyder som kom ut av munnen min på en sånn måte at jeg var rimelig sikker på at hun faktisk trodde på meg.
– «Fy faen, du er så utrolig vakker».
Det er nesten som om jeg blir litt flau når jeg tenker tilbake på det, – rart å tenke på akkurat det for jeg er jo ikke typen som pleier å bli flau over noe som helst, men jeg tror at jeg er litt flau for at jeg slapp dette banneordet først.
Jeg vet ikke hvorfor.
Budskapsforsterker, kanskje.
Jeg snakket jo til hun som sto foran meg og ikke til han som jobber der nede.
Ja, ikke «der nede» men mye lenger ned.
Faen i Helvete, ikke sant.
Det er jo litt seint å gjøre noe med det nå, men det var sånn jeg sa det.

Jeg har som nevnt en ganske grei oppfatning av hva jeg mener med «vakker», men den gangen sa jeg det på en sånn måte som kanskje kan ligne på den måten som du og jeg fikk høre det når vi var små og vi bare lå der og alle som var rundt oss sa det samme:
– «Du er det vakreste mennesket i hele verden …»
Kan du tenke deg.
Gud bedre, liksom.
Det er kanskje ikke det man sier så ofte og da kan man jo si at det er et ganske stort og trist paradoks at man ikke gjør det av frykt for at det skal miste sin hensikt. Det er greit at noen har med seg en ONS og har med seg akkurat hun eller han fordi hun eller han ser jævlig bra ut der og da, men det er antageligvis ikke det vakreste mennesket i hele verden.
De som ikke ser forskjellen kan slenge seg i veggen.
Seriøst.

Men du, – jeg er egentlig litt «ferdig» med blogging og dere som har fulgt denne bloggen har kanskje lagt merke til akkurat det.
Jeg vet ikke hvorfor jeg nevner det i denne teksten.
Ta det som en digresjon.
Hvis du er sammen med noen akkurat nå eller ser hun eller han litt senere og det regner jeg med at du gjør, så syns jeg du skal si det.
Gjør dagen fin.
Gjør den vakker.

Du får ABI OCIA med «Konfyt»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Angst

Det er ganske sjelden at jeg oppsøker foredrag, – mest fordi jeg ikke vil la meg påvirke av hvordan andre gjør noe av det samme som meg og hvor det meste dreier seg om en eller annen forherligelse av seg selv og sitt, men også fordi jeg oppfatter at publikum har en tendens til å være heiagjenger eller sånne som ikke vet at det finnes alternative måter å finne ut av tingene på i sin søken etter denne merkelige greia som handler om hva som er «riktig» eller «galt» og som tilsynelatende er veldig viktig for folk i dagens samfunn å finne ut av.
Nesten som en feilslått oppfatning av identitet og integritet.
Nesten.
Det er først når man får anledning til å treffe noen som flesker til med en privatoppvisning at det blir noe annet, – du slipper å høre på dustespørsmål fra salen og all mumlingen fra sånne som er veldig opptatt av å vise at de følger med og som tror at det er viktig å vise alle de andre som er rundt dem at de følger med og er enig med sine likesinnede. Det får stå som en aldri så liten digresjon, men jeg tror at de værste foredragsfolka jeg vet om er sånne avdanka idrettsfanatikere som snakker om hvordan de følte det når de fikk gull rundt halsen og sånne som legger ut på tur for å fortelle hvor digg det er å komme hjem i stedet for at de ble der hvor de syns det var så fint. Men i dag har vi møtt en fyr som har litt peiling på angst og som snakker om det på en sånn måte som får deg til å skjønne at han har levd og fortsatt lever med denne tilstanden som kjennetegnes av kroppslige, følelsesmessige, kognitive og atferdsmessige komponenter som kan innebære frykt, bekymring, uro eller panikk og andre normale reaksjoner som dukker opp i dette spillet som handler om selve livet. Angst er jo ikke noe annet enn en forsvarsmekanisme hvor man kan velge å legge seg ned for å ta det som kommer eller reise seg opp for å gjøre motstand.
Lett å si?
Ja.
Hvis du tenker litt ekstra etter, så handler det faktisk om hvordan du vil ha det i livet ditt. Det blir på den samme måten som når folk velger hvem de vil være sammen med og hvor de som har det som kjipest har en merkelig tendens til å henge sammen med sånne som underbygger angsten med rosa hjerter og smiletryner og tåpelig trøst.
– «Se for dere angst som et menneske», begynte han.
– «En som bryter seg inn i tiden deres … alt for mange folk oppfatter angst som en som har kommet for å bli, som en gjest eller en av disse som har skumle hensikter med å tilby noe som du ikke trenger … hold dem unna».
– «Nesten som telefonselgerjævler og møtebookere», smilte jeg.
– «Riktig», smilte han.
– «Hva gjør du når sånne kontakter deg?»
– «Legger på», flirte jeg.
– «Riktig», gjentok han.
– «Hvis du i tillegg har baller til å si at de skal gi faen i å ringe deg igjen, så er du på god vei».

Utfordringen er at sånne som initierer en eller annen form for angst er sånne som alltid vil finnes og det er faktisk noe som man må akseptere på den samme måten som man må akseptere alle de andre dustene som du møter i hverdagen.
De er der.
De er mange.
De drives av sånne som har hjernevasket dem og belønner dem på den samme måten som man belønner rotter og apekatter i testlaboratorier. Det vil si at de får noe som de ikke vet at de klarer seg fint uten.
– «Dere kan ikke fjerne dem», fortsatte han.
– «Men dere kan holde dere unna dem … greia er at det finnes noen som oppfatter det som feigt og som gønner på med retorikk og akademisk fjas eller bling og boller og brus som er et begrep som jeg låner fra deg».
– «Kjør på», smilte jeg.
– «Forskjellen», fortsatte han.
– «Forskjellen er at du ikke skal være så jævlig hyggelig mot hverken telefonselgerjævler eller møtebookere eller falske venner på Facebook som er der mest for å vise til sine like falske likesinnede at de er der for å jokke seg sjøl … du skal ta dem på den samme måten som du tar angsten og det er å si til dem at de skal holde seg jævlig langt unna livet ditt».

Han snakket om disse tingene som initierer angsten på den samme måten som de som tar kontakt fordi du selv har signalisert tilgjengelighet. Hvis du tenker litt ekstra etter, så skjønner du at det handler om slimsporene som pipler fra sneglehuset ditt.
De kommer før du vet ordet av det.
De kommer når du minst venter det.
De kommer når det ikke passer.
De kommer selv om du ikke vil at de skal komme.
De kommer og de har en merkelig tendens til å bli.
Nesten som et besøk av en svigermor fra helvete.
Nesten.
Frostrøyk kan skjules i ti minus hvis du legger en liten isbit i kjeften.
– «Du har et kult kroppsspråk», fortsatte han.
– «Har jeg?»
– «Ja», nikket han.
– «Det virker nesten som om du gir litt beng og det er en kul greie».
Jeg nikket.
– «Kroppsspråk er viktig», nikket han.
– «Kroppsspråk blir påvirket av angst, og det er når dere kjenner at den kommer at dere skal rette dere opp i ryggen eller legge beina på bordet eller vise dere fram på en måte som bekrefter at dere gir beng».
Deretter fortsatte han å snakke om sånne som ser verdien av å snakke med seg selv, – en greie som minnet meg på en tekst som jeg leste for ikke så lenge siden og som handler om at folk som snakker med seg selv er de smarteste folka og det er ikke på grunn av at de får de svarene som de selv vil ha eller bare snakker om de tingene som de selv vil snakke om, men fordi dette er mennesker som er litt bedre på refleksjon.
– «Riktig», nikket han.
– «Og da er jeg nesten fristet til å legge til at det finnes folk som til og med frykter at dette blir oppfattet som et angstsymptom, og til dem sier jeg at de kan sette mobilproppene i øra og late som om de snakker med en annen … smart?»

Angst er faktisk en form for energi, – den er riktignok en negativ form for energi som får deg til å kortslutte, men i likhet med all annen form for energi så er den ikke nedbrytbar.
Den kan imidlertid overføres til en annen form.

Vi fikk hver vår blekke som han selger på kurs og foredrag, en bok som er skrevet på den samme måten som jeg selv ville ha likt å skrive den, fullstendig fritt for akademisk pjatt og falsifiserbar forskning.
Eller sjablongspikking, som jeg kaller det.
– «Når tankene kommer», fortsatte han.
– «For dere vet at de kommer og det kan dere ikke gjøre noe med, så skal dere tenke at dette er sånne som dere ikke vil ha noe med å gjøre … tenk hvor digg det er når gjesten går og dere lukker døra og kan nyte stillheten … hvis dere går i forsvarsposisjon og begynner å argumentere, så er det de negative tankene som kommer i fokus og som får overtaket og da er dere ferdige».
Jeg nikket igjen.
Jeg lot det bli en pause for å skape denne naturlige overgangen som fikk meg til å spørre om hva man gjør med abstinens.
– «Det går ut på det samme», svarte han kort.
– «Abstinensen styres på den samme måten som de fleste kjemiske reaksjoner og kroppen vår er faktisk den beste kjemiske fabrikken som finnes».

Mind is everything.
What we think, we become.

– Buddha

Hjernen vår er som en CPU som splitter datakraften etter behov, det handler ikke om at vi bare bruker noen prosent og de greiene der for det er en gammel myte som egentlig er helt feil.
Vi bruker faktisk hele hjernen, men ikke på en gang.
Nesten som en form for appkontroll.
Nesten.
Diskfragmentering er bra.
Du har en drøss med filer som kan slettes, – du kommer ikke til å få bruk for gammel data og du kommer ikke til å oppleve denne dagen hvor du tror at du kanskje får bruk for dem.
Minner er som historie og historie holder oss tilbake.
Lett å si?
Ja.
Hvis du tenker litt ekstra etter, så handler det faktisk om hvordan du vil ha det i livet ditt her og nå.
Nå.
Akkurat nå.
Dagen i går var noe dritt.
Dagen i morgen vet du ingen verdens ting om bortsett fra at det kan være mulig å gjøre den fin.



Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kan jeg finne på å skrive om andre ting.
Som dette.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.