Mai 2012

Arbeidsledig …

Jeg treffer en del arbeidsledige som forteller om ulike opplevelser med en viss form for stigmatisering. Bare tenk deg selv hvor raskt spørsmålet om hvor du jobber eller hva du jobber med dukker opp i ulike settinger – det være seg et sosialt arrangement eller møte med en tidligere klassekompis eller kollega eller noe helt annet.
Dersom man forteller sannheten – som man skal gjøre i alle sammenhenger – blir dette ofte etterfulgt av en form for pinlig taushet og en slags kunstig medlidenhet før spørsmålsstilleren trekker seg langsomt og beklemt ut av situasjonen. Beklager.
Det var jeg ikke klar over.
Ha meg unnskyldt.
Sorry.
Du blir stående og lure på hva i all verden du egentlig har sagt, men vet innerst inne at du fortalte sannheten og ikke at du var døden nær eller hadde fått pest eller kolera eller noe annet skummelt.
For all del, arbeidsledighet kan være skummelt nok, men det er hverken smittsomt eller dødelig. Det er en periode i livet som forhåpentligvis er kortvarig og som for enkelte kan oppleves som en gylden mulighet til å rydde litt opp i livet sitt. Først er det kjipt.
For all del.
Fortvilelse.
Møte med NAV og full pakke.
Plutselig har du tid til å male taklistene på soverommet og legge heller på terrassen.
Du får bedre tid sammen med barna om morgenen.
Du får bedre tid for deg selv og dine egne aktiviteter og går etter hvert inn i en slags merkelig døs som setter deg i en diffus transe hvor hjernen begynner å filosofere over hva som egentlig får mennesker til å gidde å produsere så mye søppel som vises på tv.
Det står ingen ny jobb og venter på deg, heller.
Nettverket ditt er kanskje ikke like interessert i deg når du ikke lenger sitter i din vanlige stol.
Noen mister selvtilliten.
Noen mister mye annet, også.

Samfunnet er dessverre satt sammen på den måten at identitet og suksess måles gjennom hva vi jobber med og ikke hvem du faktisk er.
Tiden går og hullet i CV’en blir større og større. Til slutt er det så stort at du føler at du nesten kan krabbe inn i det, og du får følelsen at det kanskje hadde vært litt fint om du kunne gjøre nettopp det.
Plupp.
Bare bli borte.
Det er jo ingen som trenger deg, likevel …

Neste gang du treffer en som forteller sannheten, så bli stående. La vedkommende få lov til å snakke om hva vedkommende kan og har lyst til å gjøre videre i livet.
Kanskje du til og med kjenner noen som kjenner noen og så kan det kanskje balle på seg til å bli noe.
Ikke for deg, tenker du.
Jo, for faen.
Bare vent å se hvilken reaksjon du får i retur.
Da skal jeg love deg at det baller på seg.
Og til deg som kjenner deg igjen i historien:
Vær ærlig.
Ikke minst ovenfor deg selv.
Det lønner seg.

Dagens musikktips er MEN AT WORK «Who Can It Be Now»

Viljen til å produsere store øyeblikk

Man kan lese om norske elever som dropper ut av skolen og blir NAV-klienter. Samtidig kan man også lese om de nye talentene som har utspring fra en annen kultur og at næringslivet oppfatter det som en velsignelse at hver fjerde person man møter er av en annen etnisk opprinnelse enn norsk – de stiller nemlig med et helt annet forhold til viktige aspekter som holdninger og adferd, kanskje kombinert med en dæsj arbeidsmoral og disiplin, planlegging og klare mål.

Norske ungdommer har ganske mye å lære, og en forutsetning for vilje til å lære er å være våken og følge med i timen. Det er lov å tro at fremskritt springer ut av drømmer, men da må man ikke glemme at de fleste drømmer produseres når man sover.

Man bør også tenke på at et dårlig karrierevalg basert på hvilken vei vinden blåser stanser når det er vindstille.
Sikkert noen der ute som ikke tok den …
Utfordringen ligger i mangel på vilje til å produsere store øyeblikk.
Det er noe som kan oppfattes som vanskelig med tanke på at originalene korrigeres til å bli dårlige kopier som ender opp med blikket festet på en skjerm i stedet for noe som kan minne om virkelig liv.
Og apropos stolte øyeblikk – eller helst mangel på disse – så må det joe være noe fundamentalt galt når folket stemmer fram et nek som jokker en hummer som et av årets største øyeblikk i deres firkentede verden.
Grøss.

Dagens musikktips er BEE GEES med «I’ve Gotta Get a Message To You» – hvil i fred og takk for alt, Robin!

Dagen derpå …

Norges nasjonaldag fornektet seg ikke med mange flotte opplevelser – jeg fikk høy score med både sennep og ketchup og isflekker på dressen.
Det er jo noe som hører med.
For all del.
Norges nasjonaldag er jo en fantastisk dag for sånne som driver med sosialantropologiske selvstudier – som meg – hvor man bokstavelig talt vasser i karakterer og karikaturer og et stort hav av spennende materie.
Stor takk til alle som bidrar.
Og for et vær, da dere …
Flaggheising i øs pøs, tunge paraplyer og kalde fingre var glemt en time senere når jeg dukket opp på Egertorget mens skylaget slo sprekker og nasjonaldagen vartet opp med en ny opplevelse hvor politiet spilte hovedrollen i kampen mot de fryktinngytende ballongselgerne. Sivile spanere og aggressive politimotorsykler, lovens voktere fikk virkelig vist seg fra sin beste side foran glade og forventningsfulle barn som helt sikkert revurderer sine ambisjoner om å bli pol’ti …
Det viste seg at dette prioriteringssterke og integritetsfokuserte justisdepartementet har sett seg lei av ulovlig salg av sånne produkter som bybildet preges av på en dag som dette – politiet forteller til pressen at de har sett så mye av dette og opplever det som et stort problem for samfunnet. Dette var faktisk en landsdekkende aksjon og man kan faktisk lese at tettstedet Trondheim hadde så mange ulovlige ballongselgere at politiet til slutt ikke hadde kapasitet til å registrere alle …
I etterpåklokskapens navn har jeg fått med meg at innspillet kommer fra en av de mange korrupte miljøorganisasjonene som ser med stor bekymring på dette heliumsmisbruket – en gjøk fra Bellona forteller at dette er nødvendig for å hindre manglende solidaritet med kommende generasjoner.
Lenger ned i paradegata ser du illegale innvandrere og asylsøkere pushe dop til inkluderende og feststemte borgere mens en bunadsvakker blondine viser sin fortvilelse over å ha blitt frastjålet den nye vesken sin med lommebok og iPhone og sikkert et sett med ekstra strømpebukser og to kondomer sånn for sikkerhets skyld. Selv om russen døde for lenge siden var det fremdeles mulig å skimte patetiske zombies som gjorde sitt beste for å ødelegge enda en hyggelig opplevelse for barna på deres store dag …
Apropos zombies, så ser man utrolig mange mennesker som ikke klarer å være til stede i øyeblikket men på død og lov må se verden gjennom linsen på en eller annen dings. Enkelte steder langs paradegaten så man flere som viftet med en iPhone enn det norske flagget.
Grøss.
Vestkantfiffen er en historie for seg som jeg sikkert kommer tilbake til i et annet innlegg.
Lurer på hvor mange av dem som vet hvorfor vi feirer 17. mai …
Jeg bare … who cares, liksom … hallo seriøst …
Dagen reddes av alle frivillige som stiller opp på en sånn dag med pølsesalg og vafler og vilje til å gå i barnetog og til de som fremdeles er overbevist om at den norske nasjonaldagen skal være hyggelig til tross for mange folk og frykt for regn. Høydepunktet er HMK Gardens Drilltropp som vet hvordan man skal levere til enhver tid og dama til Haakon som for en gangs skyld viste et snev av vilje til å bryte med svigermorens dårlige hattesmak selv om hun kunne spart seg tyggisen. Hurra for 17. mai!
Trekk for billettkontroll og uvettig bruk av begrepet nasjonalfølelse.
Sånne ting kan vekke de som bør få sove i fred.

Det er endelig fredag og jeg er sikker på at det er flere av dere som satt med en lignende følelse på onsdag som var.
Hu hei, hvor uka gikk.
Det var en tid hvor Donna Summer dominerte fredagskvelden – de som ikke kjenner henne kan enten skamme seg eller lese wikipedia eller spørre en venn som er litt tørrere bak øra enn deg selv – Donna Summer døde i går, men helter lever evig som nevnt i et tidligere innlegg – dagens musikktips er ”Last Dance”

Hurra for 17.mai!

Jeg var ute en kjapp tur i lunsjen og der dukket Oslopolitiets korps opp med gammel jegermarsj og *kabosh* så kom jeg litt inn i den stemningen jeg ønsker å komme inn i når man snakker om 17. mai.
Norges nasjonaldag.
Wergeland og 1814 og hele pakka, men først og fremst barnas dag. Jeg husker når jeg gikk i barnetoget selv og vinket til Kongen, syns det var stort – ikke bare sånn sett i ettertid – husker skolearrangementene og tivoli på Skeidbanen.
Husker russetiden – i hvert fall noe av det.
Det som er verdt å huske, og det er ikke så rent lite når jeg tenker ekstra etter …
Nok om det.
Det kom en periode i livet mitt hvor denne dagen falt litt bort og ble til en fridag og kanskje noen pils med gutta men nå som jeg har egne barn hvor hun ene til og med spiller i korps så har noe av denne ubestemmelige greie som jeg forbinder med 17. mai kommet tilbake.
Selvfølgelig sal vi spise is og pølser og kjøpe ballong og stå i kø og hele pakka, men jeg digger ikke at det er flere og flere som skal bruke denne dagen til å markere det ene og det andre. Jeg leste om grønne armbånd til støtte for noen asylsøkere og binders til støtte for klimahelvete eller noe sånt og det finnes sikkert en del andre ting – jeg bryr meg ikke fordi jeg ikke vil blande disse kortene. Det er nesten så man kan være redd for å bli oppfattet som nasjonalist dersom man hevder at man vil beholde nasjonaldagen i sin opprinnelige form med norske flagg, og jeg er til og med så ”snever” at jeg ikke vil mikse denne datoen med en annen dato som opptar de fleste – jeg syns det blir veldig feil at det finnes mange usikre talere fra elevrådet som sikkert vil tro at det kan være fint å si noe om dette ved den høytidelige flaggheisingen i skolegården.

17. mai er Norges nasjonaldag.
Politisk uavhengig.
17. mai skal vi vifte med flagg og ikke med roser.
Været blir som det blir.
Du kan i hvert fall ikke gjøre noe med det …
Nyt dagen!

Musikktipset sier seg selv – kom deg ut og hør på korpset!