Mai 2013

Snart sommer

Jeg syns det var ganske deilig i helgen med alt dette fine været.
Jeg liker meg best når sola skinner og jeg kan gå barbeint i gresset, alternativt i sanda men det var det ikke anledning til.
Kanskje mest fordi jeg ikke har så mye sand i hagen …

Jeg fikk en mail her om dagen fra en jente som hadde funnet meg på Soundcloud hvor jeg av og til legger ut noen snutter, fikk noen komplimenter og siden jeg syns det var litt hyggelig så velger jeg å dele denne via denne siden, også.

Slapp av, etter regn kommer sol og så videre … sommeren kommer snart og mens du venter skal du få en tropisk nektar i form av en sommermix som jeg blandet sammen på Edem Beach Bar på Korfu for noen år siden.
Du kan til og med laste den ned hvis du vil.
Helt gratis.


Død med flagget til topps

Jeg hadde en nabo som døde på selveste 17. mai. Sykebilen sto på veien når vi kom hjem fra byen, jeg kjente igjen et par andre mennesker som bor i strøket som sto og snakket med den ene ambulansefyren og skjønte at de enten hadde full kontroll eller at det ikke lenger var noe å ha kontroll over.
Jeg kjente han ikke så godt bortsett fra småprat på veien og til og fra jobb og sånne ting.
Han var stadig på farten.
Han var en sånn som jeg aldri så sto stille, i hvert fall ikke i lenger enn tre minutter av gangen, ut av egen bil eller av og til en drosje, småjogg inn og hei og hå til kona, kanskje et kyss på kinnet for alt jeg visste før det bar ut på sykkel eller tjukke gummisåler, heisann sveisann og en treningsbag over skulderen, årskort på Elixia eller på en annen luguber bule. Han var en sånn fargerik person i negativ forstand. De som følger med på disse sidene vet at jeg liker fargerike mennesker, men da mener jeg i form av dette som kommer innenfra. Denne typen var stort sett fasade og fjas i form av selvlysende farger på nylon og hjelmer og briller og sånne ting.
Kona hans er nesten like ille.
En gang traff jeg henne på t-banen, det var som om hun ikke kunne komme seg fort nok ut av vogna der hun sto og trippet ved døra og trykket og trykket på denne døråpneren som ikke responderer før vogna står helt stille på stasjonen. Kanskje hun ikke var klar over det.
Kanskje hun virkelig ønsket å hoppe av i fart.
Jeg trodde først at hun var noe så inn i helvetes tissetrengt eller noe sånt, men så sa hun at hun hadde så sinnsykt dårlig tid for hun var allerede for sent ute til meditasjonstimen sin.
Ehh …
Rekk opp hånda alle som ser det paradoksale i den setningen.

Denne naboen døde av hjertestans, det kom vel ikke som noen overraskelse på noen, kanskje de nærmeste kollegaene hans som er av den samme ulla og som forhåpentligvis får en liten påminnelse når pinsen er over og de er tilbake på jobb og skjønner at alt dette bare er tull og tøys.
– «Jeg må holde meg i form, vet du …»
Det var sånn han pleide å si det, og det var som om han ikke skjønte spørsmålet mitt når jeg spurte om hva han skulle være i form til. Han var en av alle disse som tror det er bra å kombinere en masete jobb som de ikke behersker og hardtrening i fritiden.
Gjerne krydret med en eller annen form for ekstremsport.
De er hele tiden på.
De hører hele tiden om hvordan alle de andre gjør det og er opptatt av å gjøre minst like mye og helst enda bedre.
Hele tiden.
Kjør på.
Full fart.
Vi bor i et land som snur ryggen til daglig helseproblematikk samtidig som vi hyller de som legger opp til sniking i køene. Jobben sluker mye tid med stress og reiser og såkalte sosiale forpliktelser.
De er på hele tiden og oppfører seg som sånne alfahanner i apeflokker som hele tiden må være parat til å møte utfordrerne som står i kø for å vippe dem av pinnen.
Noen fyller på med litt dop, to gule piller til frokost eller en kjapp kanyle på dassen før lunsj, kanskje kombinert med noen hvite striper på skrivebordet.
Noen fyller på med blodtrykksdempende, men når alt kommer til alt så er det samme møkka.
Noen er bare et begrep, men «noen» er overraskende mange av den vanlige befolkningen som lytter til de som bråker mest og som ikke tør annet enn å følge bjellesauen.
De leser om den raskeste veien til god helse, lykke og rikdom.
Sex og penger er det eneste som betyr noe.
Taksameteret tikker i takt med pulsklokka.

Jeg lurer på når «noen» eller «en eller annen» skal stå fram i rosapressen, for det er jo den de leser, og fortelle at dette maset kanskje ikke er så bra.
Noen bør fortelle hva det egentlig betyr å være i form.
Jeg tror at det handler om noe helt annet enn oksygenopptak og rå styrke.
Jeg tror det handler om å være i balanse med seg selv og kanskje tørre å drite i alle de andre som uansett ikke kommer til å støtte deg når du begynner å sjangle litt. Det handler om dette mentale perspektivet som handler om at det noen ganger er mer enn godt nok når ting er bra nok.

Jeg leste en artikkel på baksiden av et ledermagasin at nordmenn er på topp i verden når det gjelder hjerteflimmer. Arbeidsplasser oppfordrer til å ha hjertestartere og tilbyr førstehjelpskurs og skriver fint om HMS og trening i arbeidstiden og annet fjas i stedet for å få folk til å skjønne at det faktisk går an å ta det litt med ro.

Jeg skal dø i likhet med deg, det er det eneste som er sikkert her i livet, og jeg har lyst til å gjøre hva jeg kan for å få med meg hele greia, som om jeg rett og slett blir skuffa dersom det plutselig bare skal si «plopp» og så blir det mørkt.
Når tiden er inne så vil jeg forhåpentligvis skjønne det.
Det ville vært et ganske stort priviliegium.
Nå skjer det.
Da har jeg lyst til å sette med ned på en stein eller kanskje på en stubbe eller rett og slett ned på gresset og så skal jeg se meg rundt, trekke det siste trekket og si et eller annet som jeg ikke har funnet på å si i skrivende stund bortsett fra at det sikkert kommer til å bli noe som høres litt fint ut akkurat der og da.
Det må jo være utrolig kjipt å dø alene på en tredemølle eller over et sykkelstyre.
Eller kanskje ikke.
Kanskje det er fint å ikke vite noe i det hele tatt.
Plopp.
Det er kanskje fint å kunne si at man døde som man levde.
Det er som et slags siste privilegium.
Denne naboen min døde med flagget til topps, tross alt …

This is not my idea of fun

Jeg er sikker på at du en eller annen gang i livet ditt, kanskje i en fjern fortid som du forsøker å fortrenge, har vært på en fest hvor du ikke følte deg … la meg bruke begrepet «vel tilpass».
Kanskje det var noe med menneskene.
Kanskje det var musikken.
Kanskje det var noe annet som manglet eller kanskje det bare var deg.
Du har mest lyst til å si takk for deg og komme deg videre, kanskje til en annen fest eller kanskje hjem.
Du har uansett lyst til å komme deg bort.
Du trives ikke.
This is not your idea of fun.

Noen ganger er det vanskelig å komme seg ut.
Du klarer ikke å avslutte.
Du vil ikke såre verten eller bli oppfattet som en festbrems eller det er noe annet som hindrer deg.
Du tenker på de andre i stedet for deg selv, isolert sett en god tanke men kanskje ikke i det lange løp.

Her om dagen fikk jeg et slags flashback til sånne tanker bortsett fra at settingen var litt annerledes.
Den var helt annerledes, for å si det sånn.
Jeg var i et møte med en bedrift som ønsket at jeg skulle begynne å jobbe hos dem, isolert sett en flatterende tanke og av og til så er det jo sånn at det skjer noe med deg når den kuleste dama eller typen – stryk det som ikke passer – kommer bort til deg og … ja, prater, flørter, begynner å klenge litt eller what ever, jeg kjente litt til dem fra tidligere men ikke nok til å vite om dette var bra eller ikke.
Det var derfor jeg takket ja til et møte.
Det ble helt feil.
Det var menneskene.
Det var musikken.
Det var hele pakka.
Jeg lot det gå tjue minutter.
Det var tiden de brukte på å fortelle om seg selv og sin egen fortreffelighet.
Jeg skjønte ikke en dritt og det var min egen feil.
Jeg burde ha visst bedre.
This is not my idea of fun.
Noen ganger er det faktisk best å holde seg hjemme …

– for spesielt interesserte:

Det finnes ganske mange innlegg på bloggesider hvor det burde ha vært en liten merkelapp som poengterer at den påfølgende teksten kanskje ikke passer for alle – den burde være merket «- for spesielt interesserte:» .
Det gjelder kanskje de fleste når jeg tenker ordentlig etter, men på den annen side så er det jo en grunn til at man velger å følge en og annen blogg. Selv er jeg så gæern at jeg har tatt bort noen fra følgelisten min siden det ikke kommer noen oppdateringer fra den kanten eller at jeg rett og slett har mistet sansen siden piffen ser ut til å være borte.
Du vet, denne «snerten» som gjør at man liker noe litt bedre enn noe annet.
Nok om det.
Dagens tekst burde definitivt ha en sånn merkelapp hvor det står «- for spesielt interesserte:» siden det skal handle litt om dette møkkalaget som jeg heier på.
Jeg snakker fotball.
Du kan godt klikke deg over til noen andre sider.

Dagens tekst skal handle om budskap på nettsider, og jeg ser mange eksempler fra bedrifter i næringslivet som er flinke til å legge ut ditt og datt når ting skjer. Det være seg nye hoder, nye salg eller nye prosjekter eller what ever som det heter på nynorsk. De som følger med på en eller annen side av en eller annen grunn syns det er fint at sidene holdes oppdatert og ikke minst i henhold til realiteter og lesernes behov for informasjon.
Det er jo derfor man skal ha informasjonssider …
Uansett, jeg klikket meg inn på sidene til dette møkkalaget som jeg heier på for å sjekke om det er noen som har noe fornuftig å melde siden det ser ut til å gå til helvete med hele dritten. Jeg minner om at dette er en tekst som er i kategorien «- for spesielt interesserte:» og da kan det være at jeg benytter en ordbruk og terminologi som for enkelte kan virke støtende eller vanskelig å forstå.
Nok om det.
Du leser fremdeles selv om jeg har nevnt at du kan klikke deg over til noen andre sider.
Hvor er jeg … jo, dette møkkalaget som jeg heier på har i skrivende stund bilde av jublende lagkamerater på forsiden, et bilde som dekker hele siden med en undertekst som forteller at denne glade gjengen inviterer til fotballfest på 16. mai …
Særlig.
Vi som heier på dette møkkalaget kan ikke huske sist det var noe å juble for …
Lenger ned kan man lese om noen frivillige som har fått diverse priser for sin innsats for klubben og billettinfo til et sirkusarrangement som dette møkkalaget skal være med på i sommer.
Lenger ned, burde nesten vært merket «- for spesielt interesserte:» kommer noen linker om fadesen i siste kamp.
Jeg forventer mer.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg forventer, men jeg syns likevel det er litt rart at man ikke forsøker å legge ut noe som henger litt tettere sammen med virkeligheten. Sånn som det ser ut nå, syns jeg det nesten virker som om de som er ansvarlige for denne nettsiden gir fullstendig faen og forsøker å glatte over at dette kan gå strake veien til helvete hvis laget ikke skjerper seg drastisk. Nå skal det sies at det finnes en del bra lag i den divisjonen som jeg omtaler som «helvete», men med tanke på at dette er et innlegg som er for spesielt interesserte så regner jeg med at de som kjenner seg igjen i kategorien «- for spesielt interesserte:» vet at dette er en definisjon på nedrykk.
Nok om det.
Dagens glupe spørsmål kunne vært noe sånt som om det er smart å smøre ut all dritten for å gjøre vondt værre eller om det virkelig er sånn at det er smartere å tenke på alle lysene i tunnellene og oppover i motbakke og hva man ikke kan få seg til å si når man skriker etter trøst.
Og hvis det var noen forklaring, ville den vært god?
Finnes det en god forklaring når noe er dårlig?
Finnes det noen som tåler å høre det?
Nja …

Det er mandag.
Det regner.
Jeg er ikke sur.
For all del.
Livet er litt morsommere for oss som liker fotball.

Du får HAPPY MONDAYS med «Hallelujah»