– «Fortell om deg selv».
– «Hva vil du vite?»
– «Du kan jo begynne med hva du liker og sånn …»
– «Liker?»
– «Ja», smilte hun.
– «Liker … ting du liker å gjøre, filmer og musikk og hobby og sånne ting».
Hmm.
Jeg lurte på hva jeg egentlig liker.
Jeg liker henne, kanskje det var det hun ville høre, jeg trodde det, men trodde også at hun ville høre mye annet som jeg ikke hadde lyst til å fortelle, i hvert fall ikke enda, men jeg kunne godt fortelle at jeg liker Betty Blue med de flotte bildene, lyset og filmmusikken og selvfølgelig selve handlingen, selv om det var en trist slutt men alt har sin slutt og en slutt er som regel trist. Jeg liker hvite rom og kaktusplanter, utsikt til havet og varm sand under føttene, runde steiner og snorkling i varme hav, lys melkesjokolade, sørlandschips med spansk paprika, milkshake med jordbærsmak og cheeseburger og pommes frites når jeg var fyllesjuk og det var jeg ikke akkurat nå, jeg kunne si at jeg liker jenter i sexy undertøy og samtidig nevne at jeg er ganske mye mer enn hva jeg klarer å fange med noen få ord, men visste at det muligens ville høres litt pompøst ut.
– «Jeg er veldig glad i å le», begynte jeg.
– «Det sies at jeg er morsom …»
– «Godt humør?»
– «Stort sett …»
Jeg skulle til å nevne at det er sånn man blir når man ikke kan flyte på utseendet, men jeg lot den kommentaren vente på seg, fikk lyst til å snakke om et eller annet som kunne få henne på et sidespor siden jeg ikke var så veldig glad i å snakke om meg selv.
– «Jeg vil at du skal si mer …»
– «Mer».
– «Jeg mener at jeg vil at du skal si mer om deg selv …»
– «Ja», sukket jeg og lente meg tilbake i stolen som for å gjøre meg klar til å lire av meg en lengre avhandling, la hendene i fanget og forsøkte å låse blikket mot et eller annet på den andre siden av vindusglasset.
– «Jeg er smart, kreativ og varm».
– «Se det», nikket hun.
– «Rolig, selvstendig og jordnær», fortsatte jeg.
– «Men samtidig er jeg en naiv drømmer som håper at jeg en dag skal redde verden fra all nød og lidelse … dessuten er jeg veldig filosofisk av meg, jeg liker å gruble over verdensproblemer og prøve å gjennomskue de etablerte sannheter … jeg tror nok at jeg på overflaten er en ganske streit fyr, men inni meg er det en hippie som bobler av opprør, livsglede og en trang til å utfordre normer og regler og gjøre alt som ikke skal gjøres».
Hun ble litt stille.
Jeg spurte om hun hadde sett Betty Blue.
– «Fin film», nikket hun.
– «Stemningsfull hele veien», fortsatte jeg.
– «Lykke og sorg … fine karakterer og bilder og musikk …»
– «Litt trist, er den ikke?»
– «De fleste gode historier er triste», parerte jeg.
– «Det har kanskje med forventninger å gjøre … man har et ønske om at det skal gå bra eller ende på en eller annen spesiell måte og så opplever man det som trist dersom det ikke ender som man ønsker».
– «Hun dør, gjør hun ikke?»
– «Han dreper henne», nikket jeg.
– «Han kveler henne på sykehuset … akkurat den scenen er ganske sterk når han har kledd seg opp i hennes klær og presser puta over ansiktet hennes».
– «Jeg husker ikke hvorfor han drepte henne …»
– «Det klikker for henne».
– «Ja», sukket hun.
– «Nå husker jeg … hun er ganske pen, er hun ikke?»
Jeg nikket.
– «Jeg syns Pretty Woman er fin», fortsatte hun.
– «Det er en litt hyggeligere film, liksom … en sånn moderne Askepotthistorie med happy ending».
– «Julia Roberts», nikket jeg.
– «Richard Gere», parerte hun og smilte et fornøyd smil samtidig som hun la fra seg kulepennen som et tegn på at samtalen hadde gått mot slutten.
Jeg visste at jeg ikke ville få en rolle som matchet manuset hennes.
Jeg hadde snakket meg bort.
Det var det jeg håpet på.
Det var det som var rollen jeg spilte i mitt eget manus siden dette var en sjanger jeg ikke behersket.

Et intervju kan være vanskelig – det er i hvert fall mange som sier det, og en av grunnene til det er dårlig forberedelse og dårlig forståelse for sin egen historie. Mitt råd er å være lojal mot hva du har bestemt deg for å fortelle på forhånd, du skal leve deg inn i den aktuelle rollen og dersom du finner ut at karakteren din ikke er identisk med publikums forventning så er det ikke rom for kostymeskift.

Jeg hører stadig om flere som gruer seg til spørsmålet «fortell litt om deg selv» eller «hvem er du» og ulike andre varianter. Husk at rollefiguren du ønsker å presentere skal være så lik den som vises på plakaten som mulig.
Dette er ditt ansvar.
Scenen er din.
Gå ut og ha det gøy!

.

Relaterte tekster:
Hva du snakker om i intervjuet