Mars 2012

Sutring

I dag skal jeg linke mot en interessant tekst som er skrevet av Paal Leveraas for HR Norge som handler om hvordan norske arbeidstakere sutrer i melk og honning.

Det vises til en index som illustrerer hvordan Norge har blitt en trygg oase i et kaotisk europeisk marked med arbeidstakere som ønsker sterkere fokus på faglig og personlig utvikling – noe som ikke rimer med arbeidsgivernes prioriteringer, seffern sett fra medarbeidernes side som også viser sin misnøye med lønnsnivået.
Jeg er enig i viktigheten av å holde på den arbeidskraften virksomheten har behov for, men ikke for en hver pris.
Sutring fra ansatte bør kvalifisere til degradering eller transfer som det heter på fotballspråket.
Stikkordet er kommunikasjon og gjensidig forventningsavklaring.
Ikke bare klaging og krav.
Dersom du er så jævlig misfornøyd, så får du finne deg et annet hotell.

Dårlig ledelse er en annen vesentlig faktor – det er ikke til å stikke under en stol at det er det er ledelsen som legger premissene, forutsetningene og forventningene. Da må de vite hva de skal gjøre og her er det overraskende mange som ikke vet hva det er …

Jeg tror nøkkelen ligger i ansettelsesprosessen av riktige hoder.
Det syndes ganske mye når iveren etter å få tak i «den beste» tar overhånd og folk ansettes på feil grunnlag.
Mennesker ansetter mennesker og da er det viktig at brikkene faller på plass der de hører hjemme.
Du skal kjenne det på kroppen.

Dagens musikktips er YOUNG GUNS med «Bones»

Det harde studentlivet …

Jeg liker jo å lese sånne sider med karrieretips og sånt, og fant en snutt på DN Talent som inviterer studenter til nettmøte de kan få tips om drømmejobben hvor et ekspertpanel skal svare på spørsmål om utdanning.

Rent umiddelbart så slår det meg hvor «hjelpeløse» mange av dagens studenter oppfattes.
De skal velge en utdannelse, men vet ikke hva de skal bli.
Tre spørsmål kommer opp i teksten, antageligvis ment som forslag, men hør på dette:
Hva skal jeg bli, hvilken utdannelse sikrer meg jobb og hvor mye skal jeg tjene etter studiene?

Jeg tror jeg skriver «fortsettelse følger …» på denne.
Jeg syns dette er trist lesing.
Dette er mangel på selvinnsikt.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tråkket rundt på diverse karrieredager på ymse høyskoler hvor studentene skal fristes av det ene og det andre hvor «vinnerne» ofte er en bedrift som en eller annen kjenner til fra før, kulepenner og sukkertøy flyter og noen får gleden av å leke karriererådgiver for en dag.
Samtidig snakker man om talent …
Grøss.

Dagens musikktips er ‘TIL TUESDAY med «Coming Up Close”

Varemerke

Jeg har i noen av mine tidligere innlegg tastet inn ord om visjoner og verdier og hvordan ulike selskaper tenker på hvordan de ønsker å fremstå – kanskje i noen tilfeller uten tanke på hvordan de faktisk er, men det er en annen sak. Bedriftens varemerke er ofte synonymt med deres logo, et varemerke som i brøkdelen av et sekund gir assosiasjoner til et eller annet – det er som om selskapets varemerke spiller den samme rollen som en personlighet eller et rykte hos et menneske.

Jeg er ganske sikker på at du ikke kan komme på et eneste vellykket selskap som ikke har en logo. Rett og slett fordi vellykkede selskap bruker tid og krefter på å skape en logo som passer sin virksomhet.
Og penger.
Masse penger.
Jeg har mange ganger stusset over hvilke kostnader som kommer fram når man leser om bedrifter som har omstrukturert eller slått seg sammen eller har gjort noe annet som får dem til å forandre på varemerket sitt. Eksempelvis DNB som søkte hjelp hos Snøhetta – de som er ganske flinke til å tegne hus – for utvikling av ny design som de i følge enkelte medier er priset til rundt 150 millioner kroner. Det hører selvfølgelig med at digitale rammeverk og skilter rundt omkring skal byttes ut og da forsvinner jo kronene raskt, men ærlig talt …
Jeg syns logen deres er stygg, og det jeg stusser mest på er uttalelsene om at målet med den nye logoen er et ønske om å fremheve bankens norske tilhørighet.
Ehh …
Hvitt og grønt?
Jeg regner med at de kanskje har tenkt snø og skog, eller noe.
Skispor?
Nå er det også et annet stort selskap som er i sving.
EDB ErgoGroup har blitt til EVRY.
Jeg syns den nye logoen deres er bra, enkel og stilren, ser kanskje ut som om noen har skrevet bokstavene med blå sprittusj på whiteboard, men jeg liker den.
Det er sikkert mange som ikke liker den.
Uansett, jeg leser at de har svidd av 50 millioner kroner til et byrå som antageligvis skrev designprosjektet med store bokstaver med blå tusj på tavla, kanskje telefonen ringte eller alle gikk til lunsj og etterpå var de enige om at det ikke var noen grunn til å endre på det første utkastet.
Pen timepris …
Det er ganske mange som har kommentert navnevalget, men dette designbyrået som fikk fett betalt hevder at de har gjennomført mange tester i forskjellige land og ulike språk og det er kanskje disse tingene som koster så jævlig mye penger …
De har kanskje ”glemt” at dagligtale og normal oppfatning også bør komme i betraktning?
Du som ikke vet hva Evry betyr, kan jo google litt.
Statoil er en historie for seg.
Deres logo er ikke bare stygg, men de stjal den jo fra Husfliden, en eller annen gjøk sa etterpå noe om at et av kronbladene pekte en annen vei eller noe ræl mens Husfliden skal ha kred for at de syns det var morsomt med oppmerksomhet og at de heller vil strikke luer til ledelsen enn å saksøke dem for logotyveriet.
Netcom hadde en lett gjenkjennelig logo.
Nå ser de ut som en legemiddelprodusent.
Historiene er mange.
Kred til Coca Cola som tar vare på historien sin …

Tenk over hvordan ditt eget varemerke oppfattes.
Det er dette som i brøkdelen av et sekund gir assosiasjoner til et eller annet.
Husk at du kan komme ganske langt med et smil.

Dagens musikktips er GELKA med ”Budapest Calling”

Sexy?

Vi som er tørre bak øra husker en tid hvor jentene gikk rundt med sykkelbukser.
Eller sykkeltights.
Samma det …
Sikkert greit på en sykkel, men ikke til daglig.
Greia var at jentene gikk ut på byen i sykkelbukser – eller sykkeltights – og følte seg rimelig digg i antrekket sitt. Dette var en tid hvor jentene også brukte skulderputer og dressjakker med oppbrettede ermer.
Og det var helt greit, liksom …
Greia med moteting er jo at det blir allemannseie. Moteskaperne er jo de som drister seg til å gå rundt med noe som ingen andre går med, tiden går og så kommer de andre diltende etter når det har blitt «mote”.
Da kommer bermen.
Da kommer disse som ikke eier selvinnsikt.
Det er nemlig sånn at det ikke er alle som bør gå rundt i sykkelbukser – eller sykkeltights, what ever – men det er som om det ikke betyr noe, for man vil jo gjerne følge moten …

Jeg pleier å plugge inn ørepropper om morgenen når jeg henger på ekspressbussen til Fornebu, og her om dagen var det noen på P3 som diskuterte sånne nylontights som jentene går i til og fra treningssenteret.
Jeg ser dem om morgenen, disse som trener før dem skal på jobb.
Fleksitid.
Jeg ser dem om ettermiddagen, også – disse som trener etter arbeidstid.
Fleksitid kan være så mangt.
Men greia som ble diskutert på P3 var at jentene hadde begynt å kle seg i nylontights på byen, radiogutta på P3 syns de var dritsexy og da var det som om et grusomt deja vu viste seg på netthinnen.
Jeg tenker selvfølgelig på disse som ikke eier selvinnsikt.
Det er nemlig sånn at det ikke er alle som bør gå rundt i nylontights …
Folk er forskjellige.
Godt er det.
Man kan som regel ikke noe for hvordan man ser ut – eller noen kan faktisk det, men det er en annen sak – men det kan virke som om dette med selvinnsikt ikke er tilstede. Det er jo det samme med symboler på klærne sine, jeg har ved en rekke anledninger kommentert ikonifiseringen av Che Guevara – en av nyere tids største massemordere – uten sammenligning for øvrig, men det handler om å gi signaler til folk rundt seg og eksempelet som mennesker er mest kjent for i sånne tilfeller er faktisk hvordan de kler seg.
Like it or not.

Smak og behag.
Noen spyr av hva andre syns er sexy, men det er jo nå en gang sånn at de fleste kler seg i noe som de syns er pent for å føle seg vel sammen med andre.
Akkurat som fugler i flokk bruser med fjæra …

Nå kan det være at vi som digger å ha sex med lyset på har en litt annen oppfatning av begrepet sexy, og på den annen side er det noen som hevder at man tenker på sex ganske mange ganger i løpet av døgnet.
Mer eller mindre ubevisst – husker ikke tallene, tall har liksom aldri vært min greie – man får en eller annen reminder, ser noe som man syns er ganske digg og så *kabosh* …

Ja ja – nok om det …
Jenter, no offense by the way …
Som en liten digresjon så finnes det fremdeles menn som digger å gå med rosa skjorter.

Det er endelig fredag og jeg ønsker alle en sexy helg.
Dagens musikktips er RIGHT SAID FRED med ”I’m Too Sexy”