Oktober 2013

Kunnskapsdatabase uten datostempel

Dagens tekst er inspirert av en blogg som jeg følger som har en meget god tekst som trekker fram elementer fra en ny bok skrevet av Sir Alex Ferguson. Det kan sikkert finnes lesere som ikke vet hvem han er, men han er en av de mest kjente fotball-sjefene gjennom tidene.

Det som jeg syns er fint med denne konkrete teksten jeg viser til, er hvordan Steffen Fjærvik klarer å finne studiemateriale fra en alternativ arena. Jeg bruker begrepet «studiemateriale» fordi jeg leser at han holder foredrag om intervjuteknikk og forteller at han ble litt overrasket over å finne disse klokkeklare rådene når han i utgangspunktet kastet seg over boken i egenskap av å være fotballsupporter. Sir Alex Ferguson er en mann med stor erfaring fra dette med å behandle pressen, han har vært på en del intervjuer, for å si det sånn.

Dette er sånt som jeg liker, – mennesker som klarer å finne lærdom og påfyll fra inntrykk som i utgangspunktet er ment for å fargelegge noe helt annet.
Dette er hva jeg kaller en ekte kunnskapsbase, det som ligger foran deg og bare venter på at du skal gripe tak i det og forme det til hva du vil.

Jeg gjør selvfølgelig oppmerksom på at dette er min oppfatning av den gode bloggeteksten, og jeg har ikke vært i dialog med han for verifisering eller bekreftelser på noe – de som følger med på disse sidene vet at jeg henter innspill og inspirasjon fra de fleste arenaer og mennesketyper.
Bare sånn for ordens skyld, liksom.
Nok om det.
Digresjon.

Livet er morsommere for oss som liker fotball, og sammenligningen mellom spill og virkelighet er ganske påfallende. Dersom du ikke bryr deg om fotball, og man må jo ikke glemme at det finnes en del av dem, så kan du i og for seg bytte ut «fotball» med korps eller teater for den saks skyld.
Det går litt ut på det samme …
Nok om det.
Det er sammenligningsgrunnlaget mot arbeidslivet som er interessant, og med tanke på at jeg identifiserer meg med fotballmetaforen og nevnte inspirasjon, så trekker jeg fram biografien til en fyr som heter Harry Redknapp som også er en ganske kjent leder i engelsk fotball. Han er også bokaktuell og langer ut mot fotballforbundet som driftes av folk som ikke har peiling, en påstand som han begrunner med at det sitter for mange mennesker i styre og stell som hverken har vært på gressmatta selv eller kjenner noen av de som er der. De som følger med på disse sidene, begynner kanskje å skjønne litt av sammenhengen jeg refererer til …

Jeg syns det er synd når mennesker begynner å rote med ting som de burde holde seg langt unna. Man kan være flink i et eller annet, men det er ikke ensbetydende med at dette «et eller annet» er overførbart til hva som helst. Dette er det mange som ikke skjønner, og et godt eksempel på dette er hvordan økonomer og markedsfolk er i ferd med å ta livet av dette fantastiske spillet ved å tilrettelegge for at de som bygger opp og holder liv i tribunekulturen må vike for turister.

Jeg er sikker på at det finnes noen som betrakter Sir Alex Ferguson og Harry Redknapp som gretne gamle gubber, men når disse som går i kategorien «noen» har en tendens til å være identiske med de som gir inntrykk av at innspill og kommentarer og tips som er skrevet med bokstaver som ikke passer inn i fastlåste mønster er til å stole på, så faller innspillene og kommentarene deres på sin egen urimelighet. De som følger med på disse sidene, skjønner kanskje at akkurat den går til alle disse «ekspertene» der ute som benytter enhver anledning til å forherlige sin egen arbeidsplass og virkefelt med å fortelle hvor dårlig alle andre er …
Verden blir mindre og mindre, trangere og trangere, og jeg tror at det en eller annen dag kommer til å gå opp for enkelte at det kan være lurt å lytte til de som har vært ute noen vinternetter og funnet kunnskap fra ekte kilder.

Når hjertet vrenger seg …

Fredag er en sånn grei dag på jobben, det skjer noe med stemningen og de fleste går rundt og gleder seg til å ha fri i helgen, kanskje komme litt bort og tenke på noe annet. Det er bra, men noen ganger snakker vi om at dette henger sammen med en ønske om å komme seg bort fra arbeidsplassen fordi man ikke trives eller om det bare er den samme gamle greia at man skal ha litt fri og slappe av så man er opplagt til å møte nye utfordringer i uka som kommer.
Det er dette jeg hadde tenkt å skrive litt om i dag, men så har jeg nettopp sett på nyhetene at «dommen» har falt i Sigrid-saken og nå har jeg rett og slett ikke lyst til å gjøre noen ting …

Jeg nevner i en rekke tekster på disse sidene at jeg syns det er trist at det finnes så mange som ikke lar mennesker får lov til å være mennesker – tekster som primært retter seg mot arbeidslivet men som definitivt er overførbart til øvrige arenaer og spesielt når det handler om mennesker som går så langt at de utfører handlinger som tar livet av andre mennesker.

Det er menneskelig å reagere med avsky og hevn og annet når man opplever mennesker som vrenger hjertet sitt og styrer handlingene sine fra den mørke siden.
Det er en del av dette med å være menneske.

Det meldes på nyhetene at det ikke finnes noen enkeltbevis, men retten mener en samlet vurdering ikke gir tvil om at 38-åringen drepte Sigrid og at tiltalte har opptrådt som det står beskrevet i tiltalen …

Jeg så en mamma og en pappa i en rettsal mens de ventet på at dommen skulle forkynnes, tenker at de må ha en vanvittig indre styrke der de sitter i samme rom som et menneske som har tatt livet av datteren deres på en bestialsk måte, bevisene er så klare som de kan bli men mannen på den andre siden klarer ikke å gjøre rede for seg så da kan vi ikke annet enn å ta han i hånda og leie han ut til en tilværelse med rent sengetøy og kanskje noen blomster i vinduskarmen for alt jeg vet.

Det er fredag, himmelen er blå og solen skinner, i hvert fall her hvor jeg befinner meg. Naturen inviterer med flotte farger og jeg skal gå meg en tur i skogen, jeg bor sånn til at jeg kan gå en tur i skogen og høre skogens ro i løpet av ti minutter.
Jeg skal finne meg en stubbe, kanskje en stein eller kanskje jeg bare setter meg rett ned.
Jeg trenger å være alene.
Jeg tror det er mange mennesker som kan ha godt av det en gang i blant …
Jeg blir noen ganger skremt over mitt iboende hat for mennesker som utfører stygge handlinger mot andre mennesker og spesielt saker som dette med tanke på at jeg også er pappa til to jenter. Jeg håper at jeg aldri vil få oppleve noe sånt slik at jeg må vrenge hjertet mitt og utføre handlinger som kanskje ikke kan forsvares i en rettsstat.
Jeg tror jeg deler disse tankene med de fleste, men blir likevel skremt av tanker som jeg håper aldri vil bli noe annet enn mørke tanker samtidig som jeg vet at Gud i Himmelen eller Faen i Helvete vil gi meg den styrken som jeg trenger.
Det er med andre ord best at jeg får lov til å være litt alene, men jeg tror ikke … eller jeg har lyst til å påpeke at dette ikke er skrevet i affekt.
Det er sånn jeg er, og det er kanskje noe jeg blir bura inne for en dag for alt jeg vet …

Dette er favorittsangen til Sigrid, regner med at hun har trådløst der opp i skyene så hun kan høre sammen med alle de andre englene …

.

– Det er dette det handler om
– Når gråt du sist

Målbar kompetanse …?

Jeg har erfart at det er mange måter å definere «kompetanse» på, men en av mine favoritter er den som beskriver dette begrepet som en evne og vilje til å utføre en oppgave.
Noen mener at dette er målbart.
Noen mener at dette ligger i genene.
Noen mener noe helt annet.
Det er det som er bra, men som i alt annet så er det alltid «noen» som mener at det ikke er bra å mene noe annet enn dem.

Jeg liker å oppsøke miljøer hvor likesinnede ferdes, noen kaller det nettverksbygging mens andre kaller det erfaringsutveksling eller kanskje noe helt annet, og der pleier det å være en del mennesker som tror de sitter med de riktige kortene eller aller helst de riktige svarene. Jeg innrømmer samtidig at jeg begynner å bli mer og mer lei av det jeg holder på med – jeg trives med meg og mitt, det er ikke det – men jeg syns det begynner å bli litt trangt og jeg finner det mer og mer naturlig å legge skylden på all denne industrialiseringen av jobbsøkerprosesser.
Jeg var på et foredrag i går hvor en dame prikket meg på skulderen og trakk meg litt tilbake fra de andre. Hun syns jeg hadde en del gode kommentarer og innspill, smisk smisk, og for å gjøre en kort historie litt kortere så endte det med at hun ville diskutere noen innspill til en debatt som handlet om elektroniske rekrutteringsverktøy, personlighetstester og ulike HR-prosesser. Jeg vet at det finnes en del mennesker der ute som er kjent med at jeg ikke går av veien for å bruke sterke ord og begreper og virkemidler, men det er likevel sjelden at jeg tar i bruk et begrep som for eksempel “hat”.
Fy faen, som jeg hater begrepet «prosesser».
Jeg sa det ikke.
Jeg tenkte det inni meg.
Jeg har truffet en del mennesker i denne bransjen som ikke klarer å løfte på rævva uten at det skal kalles for en eller annen prosess.
Jeg sa ikke det, heller.
Jeg valgte imidlertid å fortelle hva jeg mener om elektroniske rekrutteringsverktøy og personlighetstester, men jeg tror ikke det var det hun forventet å høre.
Kanskje det var noe med settingen.
Kanskje det var noe med drikkevannet.
Kanskje det var noe helt annet …

Det hadde vært en fyr fra et konsulentselskap som fikk lov til å dele noen minutter av sitt liv til å forherlige sin egen arbeidsplass og virkefelt med å fortelle hvordan man kan spare store summer ved å forbedre stillingsannonsene sine, blant annet med å trekke fram noen av disse adjektivene som mange bedrifter fargelegger tekstene sine med, det meste er er jo bare fjas, og det er fordi det er alt for mange som bruker stillingsportalene til reklame- og markedsføringstiltak med mer fokus på å selge virksomheten enn å tiltrekke seg det riktige utvalget av kandidater.
Poenget hans var likevel ikke alle disse adjektivene.
Poenget hans var at han ville måle dem.
Jeg syns dette er tullete, og når alt kommer til alt så er det like tåpelig som å høre en eller annen si at han har større pikk enn deg …

Jeg tror ikke på de som mener at de kan måle kompetanse.
Jeg mener at kompetanse har en tendens til å henge sammen med omgivelser, tilfeldigheter og detaljer.

Jeg fikk en tanke i hodet mitt som fortalte at han egentlig snakket om seg selv ved å vise sin nedlatenhet ovenfor de andre, det var ikke akkurat sånn at det oste fleksibilitet av ekspertuttalelsene hans når alt som rant over fra den stive skjortesnippen hans var ord om validering og tester og analyser og målinger. Det hører med til historien at jeg er rimelig skeptisk til tester og tilhører gruppen av mennesker som mener at «resultatet» ikke sier så mye om hvordan en kandidat vil lykkes i en aktuell rolle. Den kan sikkert fortelle hvordan du antageligvis er og hvordan du oppfattes, men det er vel strengt tatt noe som du vet fra før og som du antageligvis har forsøkt å formidle til de som sitter på den andre siden av bordet …
Jeg har en rekrutteringsfilosofi som funker ganske bra, og det er å bruke litt mer tid på å lete etter gode kandidater og deretter finne ut hva de virkelig kan og hva de har lyst til å gjøre med utfordringene i stillingen som vi sitter og snakker om. Det er overraskende mange som glemmer å trekke fram typiske oppgaver og situasjoner som man kan havne i når man sitter i den eller den rollen, og det er jo morgendagen som er interessant …
Jeg pleier dessuten å si at den beste måten å jobbe med mennesker på er å treffe mennesker.
Den beste måten å treffe mennesker på er å finne ut hvor de er og komme seg dit.
Det finnes ikke noe verktøy eller en prosess som funker bedre enn personlig kommunikasjon.
Det finnes heller ingen selskaper som er bedre enn menneskene som jobber der. Det blir det samme som når vi som vet at livet er morsommere for oss som liker fotball sier at ingen spillere er større enn laget.
Hele vitsen med employer branding er vissheten om at dette er en langsiktig investering på lik linje med hvordan en arbeidstaker skal markedsføre seg i eget nettverk: Behov – i likhet med sult og tørst – endres over tid.

Det ble poengtert hvor vanskelig det er å måle de ulike adjektivene som listes opp i ulike stillingsannonser, men tanken streifer meg at dette gjelder alt annet også.
– «Litt sulten, jeg …»
– «Hvor sulten?»
– «Nei, på en skala til ti så er jeg nok sånn mellom seks eller syv … vil nok si syv».
– «Tørst også, kanskje?»
– «Nei, ikke så mye … men kan jo bli det … spørs jo hva jeg skal spise …»

Det burde være en kjent sak for alle som har tenkt å ansette noen at en stillingsannonse fungerer som et slags filter.
Du er med.
Du er ikke med.
Dette forutsetter at man er klar over hva man ser etter og hva som man opplever er vesentlig for at en eller annen skal funke i den aktuelle rollen. Jeg nevnte noen eksempler i en annen tekst her om dagen, men det som er minst like viktig når det kommer til dette med stillingsannonsering er hvor man har tenkt å lime opp teksten sin for at man i det hele tatt skal kunne snakke om «riktig utvalg». Det er nemlig ikke sånn at dette «riktige utvalget» sitter og glaner på de ulike stillingsportalene hver eneste dag. Det er heller ikke sånn at det er begrensede åpningstider for når det kan være smart å blinke med lysene, og i den anledning er jeg rimelig sikker på at det finnes en og annen der ute som mener at de har fått en god signatur men som griner blekk når de oppdager at det dukker opp et alternativ fra et rom som de ikke fant nøkkelen til.
Det handler like mye om det å kunne bestemme seg, man må kunne si ja eller nei og aller helst skjønne at noen ganger er «godt nok» godt nok. Når jeg spiller inn en kandidat til en kunde, så er det min oppgave å formidle vedkommendes profil i forhold til hele syklusen av den aktuelle rollen.
Det betyr at jeg må tørre å utfordre.
Det betyr at jeg må tørre å trykke på noen punkter som jeg vet at de ikke liker at jeg trykker på for de veit at det kommer til å gjøre litt vondt og ikke nok med det, – det værste er at det finnes noen som ikke vet at det gjør vondt men de har blitt fortalt at det kan være at det vil komme til å gjøre litt vondt …

Man kan lure på hvorfor så mange av disse «ekspertene» er så nedlatende ovenfor intuisjon og mavefølelse og kreative virkemidler, men svaret er jo så enkelt som at de lever av å selge løsninger som skal bekrefte at det ikke finnes noen i hele verden som er bedre enn deres verktøy og prosesser.
– «Dårlige stillingsannonser kan føre til feilansettelser. Man kan ende opp med noen som rett og slett er ukvalifisert for stillingen i tillegg til at man kan gå glipp av den beste søkeren».
Hmm.
Tidenes understatement i min bransje …
Dette var teksten på det nest siste lysarket og jeg pleier å reise meg opp og gå når det er like før det siste lysarket klikkes fram, det som viser en oversikt med store og kjente referansekunder som skal forføre de små og mellomstore til å tro at dette er selskaper som har profesjonelle rekrutteringsteam men som i virkeligheten ikke gjør noe annet enn å børste av seg noe av det som de får i fanget.

Naturens iboende råskap

Jeg fikk et flashback her om dagen mens jeg satt og jobbet med en markedsplan og et tilbud, fingrene begynte å bli litt slitne etter mye tasting og pausen ble framtvunget da det smalt i stuevinduet. Jeg hørte mye skrik og skrål og så noen flagrende fjær på terrassen, en drøss med skjærer flakset rundt og det ble en del leven som fikk meg til å strekke på beina og ta noen skritt ut i hagen.
Fuglene fløy og roen senket seg.
Kaffepause.
Det gikk ikke lang tid før fuglene var tilbake, mer skrik og skrål.
Det var da jeg så den.
Det var en trost.
Den satt i enden av terrassen med den ene vingen litt på snei og jeg fikk som nevnt et flashback til en episode hvor jeg var vitne til en påkjørsel, en due som havnet i grillen på en bil og ble liggende å flakse før den på et merkverdig vis klarte å karre seg i trygghet under noen parkerte sykler på den andre siden av gaten før jeg tok følge med en kollega for å avslutte lidelsene. Dette var noe som jeg ikke ønsket å oppleve på nytt, men jeg tok likevel med meg en taustump dersom det ville bli aktuelt å lage et meksikansk slips …
Jeg så hvordan skjærene flakset rundt som gribber.
De skulle ta trosten.
Ikke faen, tenkte jeg.
Jeg løftet den opp og plasserte den på den andre enden av terrasen, den delen som er overbygget og hvor den kunne sitte og slappe av og komme til hektene.

Trost

Jeg ble sittende i motsatt ende med kaffekoppen, helt vanlig pulverkaffe, og spilte rollen som fugleskremsel.
Jeg er god på det.
Det faller seg nesten naturlig, sånn som jeg ser ut.
Trosten satt og så på meg. Den så litt bedre ut, vingen lå sånn som den skulle ligge, ikke det at jeg har noe peiling på fugler, men fugl er fugl. Jeg hentet noen brødsmuler, men den virket ikke så interessert. Jeg var i det hele tatt ganske overrasket over at den ikke viste mer frykt for meg som tross alt spilte rollen som fugleskremsel selv om det var en greie i forhold til de skrålete skjærene, men det kunne jo ikke den vite.
Skjærene satt her og der.
Noen på taket og noen i trærne.
Det virket som om de hadde en eller annen form for samspill og kommunikasjon.
Det hørtes i hver fall sånn ut, men som nevnt så har jo ikke jeg så mye peiling på fugler.
De fulgte med.
De skulle ta trosten.
Ikke faen, tenkte jeg.
Den hadde en liten rift på ryggen, etter alle fjærene som lå strødd rundt å dømme så hadde den nok fått litt juling fra skjærene som tydeligvis hadde hakket litt i den. Smellet i vinduet var kanskje bare en liten del av et større hendelsesforløp i form av en jakt eller noe.
Det var alle mot en.
Jeg hørte at det ringte, regnet med at det var en fyr som heter Pål som jeg hadde forsøkt å få tak i litt tidligere på dagen, og han hadde jeg lyst til å snakke med.
Tjue minutter senere var fuglen borte.
Jeg regner med at den fløy sin vei, men innrømmer at jeg tok en ekstra runde i hagen for å sjekke.
Det satt en skjære på taket til naboen.
Det var noe med måten den så på meg på, men hva vet vel jeg om fugler.

Sånn er naturens gang.
Sånn er naturens iboende råskap.
Det handler ikke bare om å leve, men det handler mest om å overleve og da blir det sånn.
Det handler om å ta det man kan i eget territorium.
Det handler om posisjon og makt, og inntrengere og konkurrenter må fjernes. Livet er tøft, men jeg innrømmer en viss fascinasjon for flokkdyr.
Ikke bare fugler, for å si det sånn.
Jeg så et program på Animal Planet en gang om ulike dyr på savannen som har lært seg at det kan være ganske smart å henge sammen med andre typer dyr, både for å få hjelp til å holde farene på avstand og for å få tak i noe av det som blir til overs.
Det er nesten som i arbeidslivet.
Det handler om posisjon og makt og markedsandeler og resultater og kanskje noe så sterkt som overlevelse.
Det er i hvert fall ganske mange som tenker sånn, men lufta er for alle – det er mange fugler der ute, jeg treffer en del gribber og noen som oppfører seg som om de er ørner.
De om det.
Fugl er fugl.