Oktober 2013

Hvem snakker om verdensproblemer?

– «Kriminelt liminelt», mumlet en fyr med sort høyhalset genser i ull og en dressjakke som så dyr ut. Han minnet meg først om en eller annen fotballspiller som jeg ikke husket navnet på, ved nærmere ettertanke ville jeg kanskje heller tippet at han var forsikringsagent eller økonomiansvarlig i en middels stor religiøs sekt.
– «Liminalfasen», fortsatte han.
– «Liminalfasen er mellomfasen i alle rituelle prosesser hvor vanlige regler er satt til side …»
Jeg bare nikket og hadde ikke noe særlig å tilføre.
– «Rusen er akkurat en slik liminalfase», fortsatte han og tok den siste slurken av ølglasset.
– «Det er som en slags ekstatisk time-out, du vet en sånn fase hvor alt er tillatt … det er tillatt å brøle i gatene og tisse i søplebøtter og spytte hverandre i ansiktet».
– «Nesten som Grete Waitz-løpet», forsøkte jeg med en gryende frykt for å helle bensin på bålet.
– «Ja», nikket han og la en hånd på skulderen min.
– «Du har skjønt poenget … du har skjønt poenget … det … det er jo bare helt for jævlig, ikke sant?»
Jeg tok en slurk og kikket ut i luften som ble fullt opp av klirrende glass og flasker som lød som usynkroniserte trommeslag i larmen, dukene hadde for lengst fått våte flekker og jeg var i ferd med å få et hull i maven.
– «Det hadde jo vært genialt om dem kunne arrangert dette … jo, dette hersens Grete Waitz-løpet på den åttende mars», fortsatte han og kikket ned i det tomme ølglasset sitt.
– «Det hadde jo vært greit å slippe å treffe mutter’n full på byen flere ganger i løpet av året, mener jeg …»
– «Godt poeng», nikket jeg og fikk et klapp på skulderen fra en som trodde han hadde funnet en ny venn.
– «Legen min», fortsatte han ivrig og løftet glasset til munnen, oppdaget at det var tomt og satte det fra seg.
– «Legen min ba meg bytte ut alkoholen med brus … ha, ha … vet du hva jeg gjorde?»
Jeg ristet på hodet.
Det var ikke det at jeg brydde meg, men jeg kom ikke på noe å si.
– «Jeg byttet lege!»
Det var nå han antageligvis forventet at jeg skulle le. Jeg valgte i stedet å flytte blikket mot jenta som stanset rett foran meg i en merkelig stilling, helt stiv og med så stor avstand mellom bena at jeg trodde hun skulle pisse stående. Hun gjorde ikke det, hun spurte om vi skulle danse, og av ren høflighet følte jeg meg tvunget til å takke ja før jeg i det samme øyeblikk ble oppmerksom på redningen som viste seg fra siden med to nye ølglass og et inviterende nikk.
– «Full?»
– «Nja», nølte jeg.
– «Han var kanskje litt … hva heter det, sliten?»
Hun nikket.
– «Blir du lenge?»
– «Så lenge», smilte jeg og nikket ned mot glasset.
– «Siste banen?»
Det var min tur til å nikke.
– «Blir med», svarte hun og strakk litt på den lange kroppen som var pakket inn i en tettsittende kjole som sikkert ga henne en god porsjon selvtillit.
– «Vi går sammen og så kan folk tro hva de vil …»
Det prikket på skulderen, han hadde fulgt etter og smilte på en måte som fikk han til å se ut som noe Ivo Caprino kunne ha konstruert. Jeg så hvordan hånden hans kom mot henne som et oppadstigende jagerfly og klemte fingrene hennes sammen til en stiv bunt. Hun er ganske tøff og tåler mer enn andre tror, men ansiktsuttrykket hennes så ut som om hun hadde kjøpt noe hun ikke ville ha. Deretter sa han et eller annet som jeg ikke hørte, men det slo meg at han virket litt brydd, litt sitron i trynet liksom. Antageligvis passet jeg ikke inn i planene hans, jeg la merke til at han hadde begynt å slurre litt med s-ene, litt sliten i de blanke øya selv om natten var ung.
– «Problemet», begynte han.
– «Problemet er å kombinere det nødvendige med det … nødvendige».
– «Akkurat», nikket hun og flyttet blikket mot meg som om hun ikke var helt sikker på om han egentlig snakket til henne, gjennom henne eller til noen andre.
– «Det du må», fortsatte han.
– «Det du må … med det du må gjøre».
– «Ja vel?»
– «Det nyttige med det nyttige».
– «Greit», nikket hun og slapp et smil som fikk henne til å blomstre opp som en jente av det slaget man bare ser om sommeren når det er fint vær.
Hun visste at det kunne være lurt å nikke på de riktige stedene.
Man kunne unngå mye tull og tøys på den måten.
Det var tydelig at denne taskenspilleren kjente sin besøkelsestid.
Han så skeptisk ut.
Veldig skeptisk.
Spilletiden hans var over, men det virket ikke som om han ville klare å logge seg av på egenhånd.
Vi tømte glassene på likt og sneik oss ut før skjermbildene gikk i svart.
– «Nivå fire», smilte hun i det vi hadde funnet plass på t-banen.
– «Hva?»
– «Nivå fire … du vet, disse tingene som handler om å nå sitt fulle potensial som menneske … han hadde kommet til nivå fire».
– «Jeg er ikke med», nølte jeg.
– «Det er enkelt», fortsatte hun.
– «Mennesker bruker ikke mer enn ti prosent av hjernen, og det betyr at det ligger et enormt potensiale i de øvrige nitti prosentene og vet du hva løsningen er?»
– «Nei …»
– «Øl».
– «Øl?»
– «Øl», nikket hun.
– «Svaret ligger i øl … man setter seg ned med sine ti prosent i full sving og tar sin første øl og prosessen begynner mer eller mindre umiddelbart … når du har tømt din første halvliter så har du svaret på hvordan favorittlaget ditt skal begynne å vinne kamper, etter den andre så kommer det fakta, forklaringer og løsninger på filosofiske problemer og så tar du den tredje og finner forklaringen på universets gåter, mot, kunnskap og glemte sangtekster og etter den fjerde så tenker hjernen så mye at man rett og slett ikke har anledning til å tenke over hvordan kroppen funker, hjernen jobber så hardt og man får fram så mange svar at man rett og slett begynner å snøvle … det er så mye som skal ut på en gang og hjernen jobber så effektivt at du rett og slett ikke rekker å avslutte et poeng før det dukker opp et annet … alle tankene dine bobler og koker, kreativiteten blomstrer og man er så smart at man er klar for å klatre opp på toppen av alt i hele verden … er du med?»
– «Ja …»
– «Det er derfor jeg sier at det er mange som burde gjøre seg ferdig med studiene i rimelig tid», fortsatte hun.
– «Eller i hvert fall til … hva heter det, normert tid».
– «Godt poeng», nikket jeg og visste å trekke til meg livets visdom fra riktige kanaler.
– «Nachspiel?»
– «Nei», nølte jeg og rettet meg litt opp i setet, møtte blikket hennes og kjente etter at jeg virkelig var i kontakt med de opprinnelige ti prosentene som visste hvordan jeg skulle finne veien hjem.
– «Tror det holder med kunnskap for i dag …»

Skjønnhet kommer innenfra

Jeg har vært på et inspirerende foredrag om employer branding med fokus på den viktigste nøkkelen, nemlig differensiering. Du har sikkert lagt merke til hvordan ulike bedrifter presenterer seg i stillingsannonsene sine med tanke på hva de «står for» og hva de tilbyr sine ansatte og sånne ting.
Det meste er egentlig bare fjas.
Eller, litt feil å si akkurat det, men jeg bruker det begrepet fordi det er så få som klarer å komme fram til noe annet som virkelig gjør en forskjell. Tenk over hva du leser når du ser en stillingsannonse som du føler treffer deg på en eller annen måte, forhåpentligvis er det arbeidsoppgavene som er den første gjenkjennelseseffekten men så begynner du kanskje å tenke på hva som skal til for at du egentlig har lyst til å begynne der.
Det skal treffe dine motivasjonstriggere, og det er jo nettopp det som er poenget med employer branding.
Da er det viktig å forstå at mennesker tiltrekkes av forskjellige ting.
Du kan gjøre en kjempejobb et sted, mest fordi du trives med menneskene rundt deg og er trygg på arbeidsoppgavene dine, får noen nye utfordringer og … ja, rett og slett har det ganske bra.
Det betyr ikke nødvendigvis at du kommer til å gjøre det like bra et annet sted.
Faktorene er endret.
Det er med andre ord ikke lett å beskrive hva som er bra og hva som kanskje ikke er like bra, det er en vurdering som leseren må foreta selv. Man må også huske på at det som du syns var bra for noen år siden, kan være noe som ikke betyr så mye for deg i dag.
Mennesker er i endring.
Verdibildet forandrer seg.

En av foredragsholderne har en god tekst på sine firmasider hvor han beskriver hvordan de fleste bedriftene i Norge er bygget på et hierarki der suksess er synonymt med å nå toppen og tjene mye penger og ha mye makt. Sannheten er at det ikke er alle som trigges av dette, det er ikke alle som har lyst til å røske opp i eget verdibilde for penger og makt og det er en godt bevart hemmelighet at mange selskaper går glipp av gode kandidater på grunn av disse tvangstankene.
Jeg anbefaler denne øvelsen:
Spør deg selv hvorfor du går på jobb …

Jeg har nevnt i tidligere tekster at det finnes en del selskaper som konstruerer et kulturbilde og visjon og verdier på lukkede styrerom og presenterer et resultat hvor de forteller at de ønsker å fremstå som sånn eller sånn mens de i virkeligheten ikke har filla peiling på hvordan de faktisk blir oppfattet. Jeg er klar over at dette kan være en frase eller en litt ullen fremstillingsform, men greia er at det er mange som gir inntrykk av at det ikke har så mye å si hvem du er bare du fremstår som noe bestemt.
Skjønnhet kommer innenfra.

Jeg har sett en del stillingsannonser i mitt liv, – en ting er hva de ulike selskaper mener de kan tilby, men noe helt annet er dette med hvilke kompetansekrav som de får seg til å liste opp.
Det er trist.
Det er for lite fokus på «hvem» de ønsker inn i den aktuelle rollen, og det er jo det som er poenget.
Min oppfatning av en god tekst er en som rett og slett ikke lister opp formelle «krav», men som kan få kandidaten til å se sitt eget speilbilde når vedkommende har annonseteksten foran seg og leser hva oppgavene går ut på.
– «Dette kan jeg …»
– «Dette har jeg lyst til å gjøre …»
Deretter må man fortelle bedriften hva de kan bidra med for å bevise at de kan svare på spørsmålet som de kommer til å stille – «hvorfor skal vi ansette deg?»
Jeg har ikke sett så mange av disse annonsene.
Jo, ved nærmere ettertanke så kan jeg trekke fra en tekst jeg husker fra Hard Rock Cafe som viste logo og en eneste setning: You know who you are and where to work
Genialt.

Ja, og så var det fredag, da …
Lev lurt, tenk fine tanker og gjør noe med dem.
Jeg har sagt det før og sier det igjen – jeg tror verden hadde blitt et litt bedre sted å leve hvis vi køler på med mer funk …
– «Over til Bergen … her er BABA NATION»

Papirfly

Det er mange måter å brette papirfly på, og den raskeste er vel den hvor du bretter arket i to og bretter ned de to hjørnene i den ene enden så du får en fin tupp for deretter å brette ut vingene og sende den avgårde.
Svosj.
Verdensrekorden ble satt 10. august 1998 og det svevde i 28 sekunder.
Nice to know …

Det hender jeg bruker papirfly som et begrep for å beskrive en tekst eller melding eller en rask kommentar.
Svosj.
Der gikk den ut.
Noen ganger får jeg den i retur.
Svosj.
Det blir i hvert fall et forsøk på en retur, for papirfly pleier som regel ikke å lande der man forventer at de skal lande.
Hvis den gjør det, så er det bra.
Hvis den ikke gjør det, så kommer det som regel en kommentar som ikke rimer med den opprinnelige intensjonen.
Det er rart med det …

Når jeg har gjort meg ferdig med en tekst og trykker på publiseringsknappen i WordPress, så slipper jeg teksten på samme måte som når jeg sender ut et papirfly.
Svosj.
Noen ganger lander det feil og treffer på steder hvor de ikke skal treffe, reaksjonen blir at det rives fra hverandre og strøs utover og kanskje til og med havner på steder hvor jeg ikke vil at det skal havne.
Sånn er det bare.
Jeg er klar over det.
Den største forskjellen på denne sammenligningen er nok den at jeg ikke sender så mange papirfly …
Noen skjønner sammenligningen.
Noen skjønner den ikke.
Dette skal handle om de som ikke skjønner den, og da sier det seg selv at det er ganske utfordrende å fortelle noe til noen som ikke skjønner hva det dreier seg om.

Man kan lese på Wikipedia – den frie encyklopedi – at troll er et fenomen som forekommer på forskjellige debattfora hvor en person skriver innlegg og kommentarer som ikke er egnet til annet enn å provosere. Det er fra denne praksis, og ikke ved sammenligning med mytologiens troll, at dette har navnet sitt som viser til det engelske «to troll» som er en fiskemetode hvor man sleper en krok med påsatt agn gjennom vannet og venter på at noe skal bite på.
Det blir som dorging.
Det er forbausende mange som finner glede i å slippe fri sitt vrangeste og mest vriene ego på nettsteder, som regel med et innhold som tyder på større skrivekløe enn konstruktivitet og som egentlig ikke gir noe annet inntrykk enn at de ikke mener noe i det hele tatt men finner en slags glede i å provosere med patetisk kverulering.

Det finnes en del mennesker som betrakter diskusjoner og kommentarer som en del av det opprinnelige innholdet, som om et kommentarfelt er en komponent i et redaksjonelt produkt som også skal være givende for andre lesere. De som følger med på disse sidene vet at jeg er ganske lunken til det i og med at jeg slipper teksten når den er publisert og lar den leve sitt eget liv. Jeg leser kommentarer, det er ikke det, men jeg sitter ikke «på» og venter på at det skal dukke opp noe for deretter å krysskommentere fram og tilbake.

Det finnes ganske mange mennesker som fastholder sin rett til å være anonyme, ofte argumentert med en barnslig og misforstått oppfatning av ytringsfrihet. Jeg syns det er blir helt feil å trekke inn begrepet ytringsfrihet dersom man ikke tør å stå for sine ytringer. Det blir på samme måte som de som vifter og fjaser oppunder nesa di med påstanden om at lufta er for alle.

Jeg var på et foredrag en gang hvor en smart person hevdet at et utspill på nett har en levetid på seks sekunder før noen har fanget den opp og gjort noe med den. Det betyr at man ikke har så mye kontroll over hvor budskapet havner, og faren med det er at man plutselig befinner seg på en arena hvor man kanskje ikke bør befinne seg.
Sånn er det bare.
Den som er med på leken, og så videre …
Jeg oppfordrer alle jeg treffer som liker å publisere tekster og bilder og andre budskap på nett til å holde seg unna sånne bloggeportaler og nettsteder som driftes av klikkfinansierte sponsorer, rett og slett fordi dette er en yngleplass for trollene som ikke har noe annet for seg enn å utøve faenskap. Alternativet er at du må stå i dritten, og mediabildene er fullt opp av mennesker som tydeligvis ikke er klar over hvordan det er …

Dagen i dag er den store refleksdagen, det var du kanskje ikke klar over men nå vet du det.
En refleks er et hjelpemiddel som brukes til å reflektere lys, og i motsetning til et speil så sender den lyset tilbake uansett hvilken innfallsvinkel det kommer fra. På fagspråket kalles dette retrorefleksjon, og det er med andre ord noe helt annet enn hva som skjer med et papirfly.
Det er det jo ingen som vet hvor lander …

Fotballen er rund

Livet er morsommere for oss som liker fotball. Det er tittelen på et av mine foredrag, og i forbindelse med fotballkampen i går så var jeg på et arrangement hvor jeg snakket om alle likhetene mellom næringslivet og fotball. Jeg innrømmer at jeg ikke er like interessert i dette spillet som jeg var for noen år tilbake. Jeg syns rett og slett at det har blitt for kjedelig – ikke bare spillet men også alt rundt – og jeg velger å klynge meg sammen med de som hevder at det er en del av disse utenomsportslige tingene som langt på vei har tatt livet av denne ubestemmelige greia som gjør dette spillet så interessant for en så stor del av befolkningen. Fotball er definitivt en av de største underholdningstilbudene i verden, men det blir med dette som med alt annet når det dukker opp klovner som skal rive til seg en del av kaka.
Det blir søl.

Det har vært mye styr den siste tiden med diskusjoner og analyser som skal forsøke å gi svar på hvorfor norsk fotball er så jævlig dårlig.
Norsk fotball suger.
Resultatene uteblir og det er noen som skal få skylda. Jeg skal ikke kaste meg på denne Drillo-debatten, men jeg innrømmer at jeg likte han litt bedre i den første perioden hans enn når han ble børstet støvet av i den siste.
Det henger ikke bare sammen med resultatene, men det henger sammen med alt dette som han skapte og som førte til at det gikk som det gikk.
Det var moro.
Det var entusiasme.
Det finnes noen som hevder at hans runde nummer to skapte negativitet rundt produktet «Norsk Fotball» fordi han spilte folket vekk fra tribunene, han var opptatt av resultater og ikke så opptatt av å tenke på de som skulle se på. Markedsavdelingen fikk ikke akkurat noen enkel oppgave med å selge et produkt der landslagssjefen fortalte hva han mente om saker og ting som stort sett var ord og setninger som ikke rimte med hva menneskene i styre og stell ville at han skulle si. Spesielt vanskelig blir det når disse ikke klarer å snakke sammen for å forsøke å bli enig om hva dette «produktet» skal være, og da går det som det går …
Nå er mediene fullt opp av mange som skal si noe, men det meste blir bare fjas.
Det er sånn det pleier å bli når det skjer noe galt – man snakker ikke sammen om ting som funker, men så snart det er noe som skurrer så dukker det plutselig opp noen her og noen der som føler at de har noe å si.
Det er resultatene som teller, men suksess har en tendens til å skjule sannheten.

Det finnes en del mennesker som hevder at det ikke er lett å bli kvitt ansatte, de tror så mye på akkurat det at de finner på «alternative løsninger» som skal skape inntrykk av at vedkommende går av etter eget ønske.
Signer her, så er vi enige.
Særlig.
Jeg har vært med på en del tøffe runder gjennom omstilling og nedbemanning og har erfart at det ikke er så vanskelig å komme til «enighet» dersom man klarer å snakke sammen. Alternativet er at andre begynner å snakke sammen samtidig som de som egentlig burde si noe kommer med alternative begreper og uttrykk, – nå får de endelig anledning til å «kvitte seg med daukjøttet» eller den litt mer nøytrale hvor de skal «tune organisasjonen».
Og så begynner alle de andre å snakke.
De begynner å snakke fordi det er ingen andre som gjør det, i hvert fall ikke de som man forventer skal snakke.
The shit hits the fan.

Når jeg snakker om dette fotballforedraget mitt, så pleier jeg å trekke fram alle disse analysene og målingene som har dukket opp – likheten med næringslivet er slående – også med vissheten om at det sikkert kan finnes noen som er interessert i hvor mange spark på ballen hver enkelt spiller har gjennomført, hvor langt de har klart å sparke ballen og hvem som hadde ballen mest og sånne ting. Hele kampen måles og analyseres og plukkes fra hverandre til det ikke er noen ting igjen. Det er som i arbeidslivet når det er mer fokus på å måle og rapportere enn å legge forholdene til rette for at flinke folk kan få gjøre jobben sin. De som bryr seg om sånne ting kan sikkert mene av landslaget vant statistikken som teller hvem som hadde ballen mest og hvem som hadde flest pasninger og innkast.
Poenget er at det ikke betyr en dritt.
Det er mange måter å måle resultater på, og Drillo har selv sagt at man ikke deler ut stilkarakterer i fotball.
Det er hans filosofi.
Det er noe som funket en gang når landslaget ikke hadde en dritt å vise til, man så begynte de å vinne kamper fordi det var et eller annet som funka og det gikk bra og det pleier som regel å skje noe med mennesker når det går bra og man har det moro og noen heier på dem.
Det er jo også som i næringslivet, er det ikke?

Jeg skriver en del om arbeidsledige på disse sidene, det er mange årsaker til at man plutselig befinner seg på sidelinja og det tar som regel litt tid før man finner ut at veien tilbake er litt mer kronglete og tidkrevende enn man kanskje trodde i utgangspunktet. Jeg nevner i det samme foredraget mitt at sammenligningen med fotballen ligger i dårlig treningskultur, det handler ikke bare om formasjon og system og hva og hvis og sånne ting når man ikke klarer å være enig i noe annet enn at fotballen er rund …
Det handler om å jobbe målrettet og riktig.
Det handler om holdninger.
Det handler om å bli god sammen med andre og på den måten gjøre hverandre gode.

Jeg tror nok at fotballforbundet har en jobb å gjøre der, de må i hvert fall begynne med å snakke sammen …
– «Hold stanga, Peter!»