September 2012

Nordmenn som ønsker å jobbe mer

Overskriften er dristig.
Det er som om påstanden mangler substans.
Nå er den heller ikke min egen, men er sakset fra dagens VG om nordmenn som ønsker å jobbe mer.
Mellom linjene kan man lese om yrkesstolthet og livsglede. Vi snakker selvfølgelig om seniorene og det vises til en fersk måling som viser at 60 prosent av de spurte kan tenke seg å jobbe mer etter at de går av med pensjon.

Eldre mennesker skjønner hva arbeidslivet dreier seg om. Jeg er fristet til å bruke begrepet «voksne» siden jeg oftere og oftere treffer på snørrunger i næringslivet. Det er flott at det finnes mennesker som finner glede i jobben sin i motsetning til de som trigges av denne overfladiske forbruksfanatismen.
Selve reportasjen suger.
Det er tematikken som interesserer meg.
Det er derfor med en smule forundring jeg leser det eneste spørsmålet som stilles i denne teksten:
– «Men det er jo gull å få pensjon og slippe å jobbe?»

Jeg regner med at det er denne velferdsstaten som har skylden for de dårlige holdningene som preger en ganske stor del av den norske arbeidsstokken.
De som kjenner sin besøkelsestid kan begynne med å røyke sokkene sine og slurpe i seg lattesølet rundt kjeften.
Noen kommer jo snart og redder deg ut av den knipa du befinner deg i …

Her er THE ROLLING STONES med «Sympathy for the Devil»

.

Relaterte poster:
Jobbsøkere 40+
40 versus isomorfi
The end of another Monday

Stygge ord

Dagens tekst inneholder ord og uttrykk som enkelte kan oppleve som støtende.
Du er herved advart.

Det norske språket er i kontinuerlig endring – i likhet med de fleste andre språk, egentlig – og det er et naturlig resultat av sammenslåing av kulturer, dialekter, opplevelser og verdivalg.
Jeg så en film her om dagen hvor store og skumle menn med onde hensikter brukte begrepet «motherfucker» en god del. Isolert sett er dette et stygt ord, men på den annen side så har det blitt sagt så mange ganger av så mange ulike mennesker at det rett og slett har blitt tonet litt ned. Nå skal det sies at jeg er oppvokst på Oslo Øst og har hørt mye rart gjennom årene, men jeg innrømmer at når en person roper «jævla morrapuler» så vet jeg ikke helt hvordan jeg skal tolke den lille rykningen i munnviken min.
Her om dagen hørte jeg en fyr som kalte t-baneføreren «fittetryne» – antageligvis bare fordi dørene ble lukket litt for fort – og dette er jo en tittel som muligens er litt … flatterende. Det kan være noen som oppfattet han som en «jævla pikk», og man kan jo lure på hvorfor det er sånn at kjønnsorganer trekkes inn i språket vårt på denne måten.
Kanskje noe som henger igjen som noe tabu-greier.
Man skal jo ikke snakke om disse «tingene» men jeg er så gæern at jeg gjør det likevel, liksom.
Det er sikkert en sammenheng.
Man kan si «faen» og alle skjønner hva man mener selv om det ikke er så mange som tror at de som sier det påkaller selveste djevelen.

Jeg har en venninne – for ordens skyld kan jeg nevne at jeg har flere venninner, men det er irrelevant i denne teksten – og hun kom trekkende med «fittesaft».
Ja, ikke bokstavelig men som ord i denne konkrete diskusjonen med stygge ord.
Når det er sagt så vil jeg si at jeg syns «klamydia» er et fint ord selv om det gir ekle assosiasjoner.
Det er nesten som et navn på en søt jente eller kanskje en blomst.
Må for all del ikke forveksles med Klematis.
Man får som regel visuelle preferanser når man nevner stygge ord – alternativt dårlige smaker, som for eksempel «snerk» eller «mugg» – men tilbake til kjønnsorganer, så er jo «pungsvette» et realt alternativt til nevnte «fittesaft».
Eller «bæsj».
De som har barn er sikkert kjent med uttrykket «sprutebæsj».
De som ikke har barn skjønner sikker hva jeg mener, de også …

Kvinner og menn har i prinsippet tilgang til det samme ordforrådet i sitt felles språk, men sånn er det ikke over alt – enkelte språk har nemlig et komplisert system for slektskapstermer hvor noen betegnelser bare er tillatt for menn og noen andre bare for kvinner. Kvinner må kanskje bruke en betegnelse på sin svigermor som markerer mer respekt og underdanighet enn den betegnelsen som menn bruker.
Menn kan si … ja, hva dem vil, egentlig.
På den annen side så er det kanskje ikke så lurt å snakke nedlatende om sin svigermor.
Kan jo bli en stund til det blir noe på deg, da …
Det er logisk at systemet for slektskapsbetegnelser er komplisert i samfunn hvor familierelasjoner er viktige, og der hvor kvinnene har lavere status enn menn må de vise mer respekt for sine menns mødre enn menn for sine koners mødre. Likestilling er for øvrig et ord som ikke finnes i alle språk.
Uten sammenligning, by all means.
Det har ingen sammenheng med «stygge ord», hvis du trodde det – eksemplet er brukt på samme måte som eskimoene har hundre (?) ord for «snø».
Man skal heller ikke langt tilbake i tid for når man mente at det var en del ord som kvinner ikke kunne bruke.
Mest rettet mot kropp og sex.
De kunne bruke dem, for all del.
De brukte dem sikkert, også – det var bare det at det ikke tok seg så bra ut.
Nå kommer disse orden ut fra de fleste – spesielt når de blir sinte, glade, skremt eller litt stressa for at de gjør noe som de ikke får til. Ordene kommer helt av seg selv uten at vi egentlig tenker på at de kan oppfattes som stygge.
– «Hvor i helvete la jeg den forpulte fittehammeren?»
– «Det må da for faen i fittefaen gå an å tømme den jævla oppvaskmaskinen?»

Jeg husker en kandidat i en jobbsøkerprosess som hadde et ganske tøfft språkbruk.
Kjekk fyr, jobbet med finans og hadde en bra konsulentprofil men det var som om hele pakka ikke rimte med hva som kom ut av munnen hans.
Det ble litt feil, for å si det sånn.
Tenk over det.
I dag tidlig fikk jeg for øvrig høre at jeg var «teit» – jeg gikk bak en gutt, han var kanskje ti år eller noe, og kom ut fra Narvesen med et lite stykke Norge hvor hvor innpakningen ble kastet på bakken. Jeg klappet han vennskapelig på skulderen og pekte på søppelbøtta foran han mens jeg sa at han skulle kaste papiret i søpla. Gutten skal ha kred for at han bøyde seg ned og faktisk gjorde opp for seg, men han kunne likevel ikke dy seg og slang en glose som han regnet med at jeg ikke ville høre.
Greit nok.
Jeg kan leve med å være teit hvis det ikke er mer som skal til for å redde miljøet.
Dessuten er det vel ikke så stygt, når alt kommer til alt …

Her er DEPECHE MODE med «Enjoy the Silence»

Innblikk i det harde studentlivet

02:42
Klokka nærmet seg tiden hvor desperate sjekketryner med riktig promille og farge på skjorta trålte lokalet med drømmer om fangst og pene smil mens de kikket håpefullt mot stadig styggere damer.
Morgendagen var langt unna.
Morgendagen eksisterte ikke.
Det var lenge til tiden med angst eller skryt eller bortforklaringer på bussen som førte dem tilbake til universitetet eller deltidsjobben de måtte ha for å ha råd til å drikke øl med studentkompisene sine.
Siste runde i baren var definitivt ingen æresrunde, snart ville løpet være over og de skal raske med seg det de kan av sigaretter, jakker og kanskje et halvfullt ølglass hvis sjansen byr seg.
Jeg hadde gjennomført noen foredrag på karrieredagen på universitetet og takket ja til å slå følge på studentkro.
Lenge siden sist, for å si det sånn.
Alibiet var perfekt påfyll for mine sosialantropologiske selvstudier.

Musikken hadde stanset og ukjente mennesker trakk seg fra dansegulvet og søkte tilbake til de mørke hjørnene, der hvor det var fritt og man trodde at ingen kunne se dem, man kunne være alene og finne en slags trøst i en kort og lykksalig tid som antageligvis ikke varte lenger enn til neste kveld men som akkurat i dette øyeblikket føltes som en evighet.
Det perfekte øyeblikk.
En evighet i det mørke hjørnet.
Jeg la merke til en mørk jente i enden av bardisken, jeg hadde henne i sideblikket og så at hun kikket i min retning. Muligens litt usikker på hva jeg gjorde i denne forsamlingen.
Jeg tok en slurk og lot som om jeg ikke hadde lagt merke til henne men at det antageligvis ville være like før, snudde meg ganske langsomt så hun ville være klar over at jeg snart ville se på henne og kunne velge se bort men hun fanget blikket mitt som jeg fulgte opp med et smil, ikke et hvilket som helst smil, men et sånt hei-på-deg-og-takk-for-sist-smil slik at hun ville få noen sekunder hvor hun ikke klarer å plassere deg og velger til slutt å smile tilbake for ikke å fremstå som overlegen eller glemsk.
Et ganske bra triks som pleide å funke hver gang i min egen glansperiode.
Det funket nå, også.
Jeg gikk mot henne, la merke til at hun hadde flyttet blikket så langt ned i glasset som det var mulig å komme og var nesten framme i det hun gløttet opp og det gikk opp for henne at jeg var på vei bort til nettopp henne. Jeg stanset akkurat der hvor hun måtte lene seg litt fram for å høre hva jeg skulle si, men trikset var at jeg ikke sa noe, bare et kort smil etterfulgt av fire sekunder som sikkert føltes som en evighet for henne inntil hun fikk for seg at det var hun som måtte si noe som jeg selvfølgelig ville gi inntrykk av at jeg tolket som at hun kjente meg igjen.
Det funket virkelig fremdeles.
Nervøse pianofingre klapret på et tomt vinglass, blikket virket litt flakkende som om hun ventet på en eller annen som kanskje ikke var meg, halvsløve mandeløyne som var i ferd med å miste det meste som var av glød. Hun sa ingenting, noe som jeg tolket som at hun var typen som foretrakk å uttrykke seg visuelt eller rett og slett ikke hadde behov for å uttrykke seg i det hele tatt. Under det pene dukkeansiktet hadde hun en yppig ballerinakropp pakket inn i en kort skinnjakke og svart strutteskjørt i tyll over svarte strømper.

I don`t know if this is what it seems
Is it real or just a fantasy
Aim to please is all you ever do
Making all my fairytales come true

Hun vridde seg litt rundt på barkrakken og strakk seg glatt og struttende bakover mot bardisken mens hun lokket innsmigrende og insisterte på å få oppmerksomhet ved å legge stemmen ned til et slags «klokken er what ever men jeg er våken og er kjælen«-leie. Jeg hørte at hun fulgte opp med noe om at jeg klarte meg bra, jeg trodde først det hadde noe med det andre å gjøre, livet og døden og kjærligheten og sånt, men så forstod jeg at hun mente foredraget mitt.

Scared of waking up and you`ll be gone
Face the truth and I`ll be all alone
Baby let`s get into the groove
Show me all you`re dirty moves

Hun het Mira og var som klippet ut fra et eventyr fra tusen og en natt. Det tok ikke lang tid før vi sto ute i frisk luft og sugde nikotin. Hun snakket med hele kroppen, det ble en del gestikulering og hun virket som en type som hele tiden måtte ta på den hun snakket med, i dette tilfellet meg, noe jeg egentlig ikke hadde noe i mot. Jeg kom borti hånda hennes som var veldig varm, ikke sånn klam og varm, men bare deilig varm. Hun minnet litt om Hennes & Mauritz-reklamedamene og det var egentlig en ganske bra ting å bli minnet om.
Det kom litt støy fra siden som tvang meg til å flytte blikket mot paret i det mørke hjørnet hvor lange armer grep rundt en pløsete jentekropp og fant den ene halvdelen av munnen hennes som en løve angriper en antilope, uventet og nådeløst. Det var ikke noe pent syn når to fulle mennesker kysset.
Det så jævlig dumt ut.
Jeg fikk en hånd på skulderen og kjente lepper mot øret uten at jeg kunne høre hva som ble sagt. Jeg merket bare blikket hennes gjennom den seige tåka som pakket seg rundt meg, kjente at øyelokkene mine var tunge og at det egentlig var sengetid for sånne som meg.
I en annen tid hadde jeg sikkert tatt henne med meg.
Nå var det bare et tidsspørsmål før jeg ville være ute av leken og klar for å smake steken.
Alternativet var å gi fullstendig faen.
Det var det jeg gjorde …

Her er WIGWAM med «In My Dreams»

Klar til strid

Norge er et tradisjonsrikt land – vi har mange tradisjoner som bekrefter at vi lider av beslutningsvegring og gjennomføringsevne, manglende vilje til samarbeid og store forventninger om at noen kommer og hjelper oss når det koker som verst …
Mange mennesker skal dø i trafikken før veiene utbedres.
Mange mennesker skal dø i sykehuskø og i trange korridorer på gamlehjem.
Mange skolebarn skjønner ikke bæret fordi undervisningen er så dårlig.

Nå kan vi lese at regjeringens største primadonna, Anne-Grethe Strøm-Erichsen, har ansatt en militærnekter som sin nye forsvarspolitiske rådgiver. Atle Ottesen er 34 år og har aldri tatt et ladegrep og skal være med på å utforme norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Lurer på hva han skal stanse fienden med …
Rosetog?

Det er utrolig at dette kvinnemennesket får fortsette i den politiske eliten. Det er galskap når partiboka er det eneste kompetansegrunnlaget og det er naturlig å spørre hvor mange skarpe skudd som skal rettes mot landet vårt innen vi skifter ut rødfisen.

Her er PROPAGANDA med «Duel»