Spontant oppgulp

Du er det vakreste mennesket i hele verden

Jeg er ganske sikker på at du ikke husker det og det er kanskje derfor jeg fikk lyst til å minne deg på det, – en eller annen gang var det noen som sa at du er det vakreste mennesket i hele verden.
Kan du tenke deg.
Gud bedre, liksom.
Den som sa det først var en fullstendig fremmed som så deg en gang i noe som beskrives som spesielle omstendigheter og som siden aldri har hatt noe med deg å gjøre og da mener jeg ikke en ONS.
Jeg mener en jordmor.
Moren og faren din har helt sikkert sagt det.
Kanskje du hadde en mormor og morfar og farmor og farfar og oldemor og oldefar og søster og bror og onkel og tante og kusine og fetter og til og med noen naboer og folk som noen av de som jeg ramser opp kan ha møtt når de gikk sammen med deg som liten baby og da har de sikkert sagt det samme.
Kanskje til og med en drosjesjåfør eller en som jobbet i butikk.
En vaktmester.
En postmann.
Det finnes en hel haug med folk som har sett på deg og sett at du er det vakreste mennesket i hele verden.
Kan du tenke deg.
Du husker ikke en dritt av det og det er derfor det kan være litt kult å bli minnet på det og da kommer man liksom ikke unna det faktum at det har skjedd en del siden den gangen og det som har skjedd er noe som har gjort at du ikke får høre det så ofte som du fikk høre det når du bare lå der i barnevogna og ga fullstendig faen og nevnt med visshet om at du ikke var kapabel til å vise det på en annen måte enn å bare være deg selv.

Jordmoren sa det sikkert til noen andre så fort du var ute av verden.
Eller inne i verden.
I hvert fall din verden.
Hvis det kom en bror eller en søster etter deg, så fikk sikkert de også høre det av alle de som jeg ramser opp.
Blås i det.
Det har ikke noe med deg å gjøre.
Gamledama eller gamletypen har sikkert sagt det.
Blås i det.
De er ute av verden, ikke sant.
Hvis noen hadde sagt noe sånt til meg i dag, så hadde jeg selvfølgelig skjønt at de bare skulle låne penger til en øl eller noe sånt.
– «Drit i de greiene der», hadde jeg svart.
– «Hvor mye trenger du?»
Jeg er ikke helt sikker, men hvis noen hadde sagt noe sånt til meg i en seriøs setting eller i hvert fall noe som kan ligne på en seriøs setting, så tror jeg ikke at jeg hadde blitt flau eller brydd eller forsøkt å rette meg litt opp i ryggen og bøye øyebrynene mine i noe som jeg satser på er noe som kan få alt sammen til å se enda bedre ut, – jeg hadde kanskje sagt «takk» og fulgt opp med noe som ligner «det var hyggelig sagt av deg» eller noe sånt og så hadde jeg antageligvis ikke tenkt så mye mer over det.
Jeg vet ikke.
Jeg får ikke høre det så ofte, og da blir det litt vanskelig for meg å ha noe forhold til det. Når det er nevnt og nevnt på den måten, så bør jeg kanskje legge til at det begynner å bli ganske lenge siden det gikk opp for meg hva som egentlig ligger i dette begreper som kalles «vakker».
Hmm.
Hvordan kom jeg inn på dette, egentlig?
Jo.
Jeg sitter og skriver på noen greier og da har jeg en del fine bilder i hodet mitt.
Jeg sitter og skriver på noe annet enn det som du leser nå, og da bygger jeg opp dialoger og forsøker å huske dem så godt jeg kan og jeg har en greie med at jeg pleier å huske dialoger. Jeg husker at jeg sto midt på gulvet i stua og husker at jeg bare sa det sånn rett fram til hun som nettopp hadde kommet inn døra og sa det som jeg ikke kunne huske at jeg hadde sagt til noen på veldig mange år, – jeg husker ikke hvor jeg tok det fra eller hvordan denne merkelige kroppen min klarte å konstruere sånne lyder som kom ut av munnen min på en sånn måte at jeg var rimelig sikker på at hun faktisk trodde på meg.
– «Fy faen, du er så utrolig vakker».
Det er nesten som om jeg blir litt flau når jeg tenker tilbake på det, – rart å tenke på akkurat det for jeg er jo ikke typen som pleier å bli flau over noe som helst, men jeg tror at jeg er litt flau for at jeg slapp dette banneordet først.
Jeg vet ikke hvorfor.
Budskapsforsterker, kanskje.
Jeg snakket jo til hun som sto foran meg og ikke til han som jobber der nede.
Ja, ikke «der nede» men mye lenger ned.
Faen i Helvete, ikke sant.
Det er jo litt seint å gjøre noe med det nå, men det var sånn jeg sa det.

Jeg har som nevnt en ganske grei oppfatning av hva jeg mener med «vakker», men den gangen sa jeg det på en sånn måte som kanskje kan ligne på den måten som du og jeg fikk høre det når vi var små og vi bare lå der og alle som var rundt oss sa det samme:
– «Du er det vakreste mennesket i hele verden …»
Kan du tenke deg.
Gud bedre, liksom.
Det er kanskje ikke det man sier så ofte og da kan man jo si at det er et ganske stort og trist paradoks at man ikke gjør det av frykt for at det skal miste sin hensikt. Det er greit at noen har med seg en ONS og har med seg akkurat hun eller han fordi hun eller han ser jævlig bra ut der og da, men det er antageligvis ikke det vakreste mennesket i hele verden.
De som ikke ser forskjellen kan slenge seg i veggen.
Seriøst.

Men du, – jeg er egentlig litt «ferdig» med blogging og dere som har fulgt denne bloggen har kanskje lagt merke til akkurat det.
Jeg vet ikke hvorfor jeg nevner det i denne teksten.
Ta det som en digresjon.
Hvis du er sammen med noen akkurat nå eller ser hun eller han litt senere og det regner jeg med at du gjør, så syns jeg du skal si det.
Gjør dagen fin.
Gjør den vakker.

Du får ABI OCIA med «Konfyt»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Homojævel?

Klokka viste at det var midt på natten da telefonen dirret på nattbordet, ukjent nummer på displayet men jeg valgte å svare siden jeg fryktet at det kunne være fra sykehuset hvor faren min ligger.
Det var det ikke, og godt var nå det.
Jeg hørte snøvling og litt banning og gjorde meg klar for fyllerør.

Det er kanskje et halvt år siden jeg snakket med henne sist, og den gangen var hun sur fordi jeg ikke ville ansette henne i rollen som veileder på et av kursene mine.
Hun tror at hun vil bli en god veileder.
Hun har opplevd så mye og kjenner utfordringene til jobbsøkere.
Det var sånn hun hadde sagt det den gangen, men den gangen hadde jeg ikke plass til noen som tror at de kan bli noe siden det kan gå på bekostning av de som er noe. Det var en tilbakemelding som hun ikke fant passende, – jeg var i tillegg klar over at dama hadde seriøse problemer i sin personlige tilværelse, hun var glad i å drikke og hadde fått noen gule kort på banen som medførte regelmessige miljøskifter som hun senere har kamuflert under samlebetegnelsen «konsulent».

Jeg fortalte henne den gangen at jeg ikke har kompetanse til å hjelpe henne med hennes virkelige utfordringer og at det finnes flinke mennesker i hjelpeapparatet som hun burde oppsøke for å få orden på livet sitt, noen av de som jeg kan oppfattes som litt nedlatende til når de beveger seg inn på områder som de ikke har kompetanse på men som jeg vet er flinke til å utføre de andre tingene som de kan gjøre.
Sånn er det.
Vi kan forskjellige ting.
Jeg lot henne snakke.
Jeg var allerede våken og plugget henne på øret mens jeg lagde nattmat og så på de mørke trærne utenfor stuevinduene.
– «Jeg er en god veileder», mumlet hun og fortalte at hun hadde begynt å jobbe for en tiltaksarrangør som jeg ikke er så begeistret for fra før.
– «Og du … du bare … du bare skriver piss om nettverk og LinkedIn og … være deg sjøl, hva faen er det, liksom … man får jo ikke jobb hvis man ikke spiller med, ikke sant … faen heller … hva veit du om problemer …»
Nei, tenkte jeg.
Hva vet vel jeg om problemer.
– «Du tror at du er så jævlig smart», fortsatte hun.
– «Men veit du hva … jeg tror ikke du tør å jobbe med meg … jeg skal si deg hvorfor … du tror du er så jævlig smart, men du tør ikke å jobbe med noen som er smartere enn deg … du er redd for å bli satt i skyggen av en kvinne, skal jeg si deg … det skal jeg si deg … du begynte jo sammen med han andre … henger bare sammen med gutta, det er sånn du er … du er en sånn … du er en homojævel …»
Ja, tenkte jeg.
Hun hadde rett i en ting, og det var at jeg ikke turde å jobbe med henne og det bekreftet hun med denne samtalen.
– «Hvorfor sier du ikke noe … du skjønner kanskje at du ikke er så jævla smart … du er en homojævel som henger med gutta … hvorfor sier du ikke noe?»
Jeg svelget den siste brødbiten med sjokopålegg og tok en slurk av melkeglasset, en kort pause som hun sikkert oppfattet som en evighet selv om det ikke er så veldig mange som egentlig vet hvor lang en evighet er bortsett fra at det i enkelte tilfeller kan oppfattes som veldig lenge.

Jeg fortalte henne at dette bare ble dumt og spurte hvor mye hun hadde drukket, et helt betimelig spørsmål fra en som ikke legger noen pinner i kors for å si hva jeg mener og hva jeg står for og som mer enn gjerne tar den direkte og rett i trynet.
Det er som regel det beste.
Jeg visste at jeg kanskje ikke burde konkretisere spørsmålet med et kvantitetsbegrep som antageligvis lå litt utenfor hennes målekriterier, men så kom det fram at hun hadde vært på ferie i utlandet og nå hadde hun mer enn bare drikkevarer for å si det sånn.
– «Du veit faen ikke en dritt», snøvlet hun.
– «Folk mister jo jobba sine over alt … hva faen skal du gjøre med alle de hundre tusen som må gå på NAV, liksom … hjelper ikke å si at de skal være seg sjøl, veit du … faen, så dumt … det er sånn dærre homopreik».
Nå skal det sies at jeg har flere homofile venner, men måtte innrømme for meg selv at homopreik var et ukjent begrep for meg.
– «Og se på oljebransjen … du skriver ikke en jævla linje om oljebransjen … jeg skal si deg en ting, og det er fordi du ikke har peiling … du tør faen ikke å flytte deg ut av den jævla komfortsona di … er det fordi det ikke finnes homojævler i oljebransjen, tror du … du veit faen ikke alt og det må du for faen tåle å høre …»
Ja, tenkte jeg.
Hun hadde rett i at jeg ikke vet alt, men på den annen side så tør jeg faktisk å høre det selv om jeg har en greie med å vite hvem jeg kan gå til eller hvem jeg kan anbefale i forhold til noe som jeg ikke kan. Det var nesten som jeg fikk lyst til å svare på spørsmålet hennes med å si at jeg har en meget god bransjekollega som er en jævel med oljebransjen (Hei Erik!) men jeg lot det være.
– «Og du», fortsatte hun.
– «Ikke kom til meg når du trenger folk … jeg jobber hos noen andre og vi tar inn det som kommer og … faen så gode resultater vi har …»
Jeg trykket på det røde ikonet for å avslutte samtalen, det hadde blitt en ny pause som hun antageligvis ville komme til å bryte med spørsmålet om hvorfor jeg ikke sa noe, gikk bort til vinduet og så ned på en morgenjogger i stram nylon og vitenskapelige kliv etterfulgt av en jente som bodde i oppgangen ved siden av, bustete hår og sjenerte blikk mellom buskene, en blomsterbukett som var forvandlet til et pjuskete fuglenek som fortsatt var fornøyd med det lille som hun hadde blitt fylt opp med i løpet av natten der hun holdt jakken sammen for å skjule kort skjørt og utringet topp, det som for noen timer siden skulle til for å erobre verden, hun så mot meg i lampelyset og smilte mellom rester av trøtthet og gammel sminke, ingen bekymring, bare et savn etter sminkefjerneren og tannbørsten, et rent håndkle og kanskje noe å spise.
Ingen ting å ringe hjem om.

For å være helt ærlig, så driter jeg ganske langt i denne dama og er rimelig sikker på at det finnes noen som syns jeg er kynisk og brutal når jeg nevner at det eneste som festet seg hos meg var tanken på hvordan hun har kommet seg inn i rollen som veileder hos den aktuelle tiltaksarrangøren. Jeg vet at jeg egentlig burde drite i det også, men det er liksom noe med hvordan jeg selv er rigget sammen. Nå har jeg hatt en fugl på vinduskarmen som har fortalt at hun ble anbefalt praksisplass i regi av NAV med oppfordring og referanse fra en veileder fra et tidligere jobbsøkerkurs.
Trist og tragisk.
Jeg har tilgang på en del historier og mange av dem finner jeg nesten litt for vanskelig å tro på, – skjønner at det kanskje er på tide å skyve tvilen til side.
Men homojævel?
Det var det sterkeste kruttet hun kunne fyre opp når alt det andre var røyka bort.
Trist og tragisk …

Du får BRONSKI BEAT med «Love and Money»

Tre ting du må gjøre for å komme deg fram i arbeidslivet

Jeg satt på terrassen under markisene og hørte på regnet da jeg fikk en tekst i fanget fra en venninne som hadde bladd seg gjennom ett eller annet gjenglemt ukeblad.
– «Se» strålte hun.
– «Dette er noe for deg …»
Jeg kikket ned på bildet av en jente i svarte blonder som reklamerte med to for prisen av en hos Kappahl.
– «Den andre siden», rettet hun og pekte på en tekst med et bilde av en dame som ikke var like fin, hun var faktisk ikke fin i det hele tatt og presenterte seg som konsulent med en lang liste over ting som var viktig å få med seg hvis man ønsket å gjøre seg bemerket i arbeidslivet. Jeg skal spare dere for detaljene, men flirte av tanken på at kompisene mine legger merke til at jeg har en greie med sånne tekster som beskriver fem ting du ikke må gjøre og ti ting du må gjøre og sju ting som hjelper for ditt og tjue ting som hjelper for datt.
Det meste er jo egentlig bare bullshit.
– «Du burde lage en sånn liste», fortsatte hun.
– «Det hadde vært noe …»
– «Nei», sukket jeg og strakk e’en så langt jeg kunne, flyttet blikket tilbake til Kappahl-dama som antageligvis i dette øyeblikk hadde en eller annen eksistens i den virkelige verden og ikke bare på glanset papir, selvfølgelig hadde hun det, kanskje hun i dette øyeblikket gikk rundt i en eller annen forretning, handlet melk og brød, kanskje satt hun på kafé med en god venninne og smilte og lo og kanskje til og med hadde på seg akkurat dette undertøyet mens hun drakk cappuccino fra slanke glass og lagde lister med interessante ting som bare de brydde seg om.
– «Vet du», begynte jeg.
– «Det er tekster som dette som har skyld i faenskapet som ødelegger arbeidslivet … man leser dritt som dette og tror at det er sånn … eller forventer at det er sånn … fordi en eller annen som av en eller annen grunn blir hørt på får det på trykk i en blekke som dette … nei, da er det bedre med to for prisen av en hos Kappahl».

Jeg dro opp en kulepenn fra pc-mappen min og skrev tre setninger på det blanke feltet under den tåpelige teksten.
– «Her», nikket jeg og ga henne bladet.
– «Har du tegnet briller og bart på dama?»
– «Nei», smilte jeg og det var min tur til å peke på riktig side.
– «Her er tipsene mine …»

Vær en kopi
Vær en rævslikker
Vær et ja-menneske

Hun kunne sikkert kommentert at mine tre punkter egentlig går ut på det samme.
Hun gjorde det ikke.
Hun skjønte hva jeg mente.
Kanskje noe å tenke på for de som publiserer sånne lister …

Du får BJØRN SKIFS med «Hooked on a Feeling»

Saltvann i tastaturet

Jeg hadde en interessant diskusjon med en dame som snakket om profilen sin på LinkedIn, nå hadde hun vært der i i flere måneder og det skjedde ingen verdens ting.
Jeg spurte hva hun forventet.
Jeg spurte hva hun trodde skulle skje.
– «Jeg har lest om mennesker som har fått jobb fra virksomheter gjennom LinkedIn», begynte hun.
– «Jeg ser at det er mange som er inne på profilen min og så får jeg invitasjoner fra folk som jeg ikke en gang vet hvem er …»
Jeg spurte om det var sånn at hun ikke var åpen for å komme i kontakt med nye mennesker og at det er dette som kan gi grunnlag for noe mer.
– «Jeg kjenner de ikke», nølte hun.
– «Jeg vet jo ikke hva de vil med meg …»
Jeg så på henne.
Jeg visste hva jeg skulle si, men visste ikke helt hvor jeg skulle begynne.
Jeg kunne selvfølgelig ha sagt noe om de som ikke personifiserer invitasjonene sine, men tenkte at det kanskje ville bli litt for mye for henne. Jeg kunne legge til at det var hun selv som måtte ta initiativet til å skape dialog, men lot det være.
Sommerkvelden var fortsatt ung.
– «Når jeg ser på profilene deres så ser jeg mye rart som jeg ikke skjønner», sukket hun.
– «Folk viser seg fram på så rare måter … alt fra rare titler og tåpelige bilder og linker til andre nettsider og blogger og en hel haug med ting som jeg ikke skjønner meg på … de kan umulig tenke på hva slags inntrykk de gir til potensielle arbeidsgivere … eller kollegaer, mener jeg … eller sånne som deg … sånne som ser etter flinke folk og kommer inn og ser hvordan de presenterer seg».
Det var da jeg sa det.
– «Du er på bærtur».
– «Ehh … hva?»
– «Du er på bærtur», gjentok jeg.
– «Du bryter ned noe av det viktigste i et menneskes tilværelse … det som handler om identitet … eller det som vi på jobbsøkerspråket kaller foredling av et personlig varemerke … det er klart at det finnes en del diltere som legger ut tull og tøys for å glede andre eller for å vise andre at de gleder de samme menneskene, men du må huske på at inntrykk vurderes av den som ser … du er i ferd med å gi deg selv formaninger som ligger tett opp til mye av det som man ikke skal gi formaninger om».
– «Skjønner ikke …»
– «Det handler som nevnt om identitet», svarte jeg.
– «Det handler om noe så enkelt som å vite at noe som eventuelt ekskluderer deg på et sted vil inkludere deg på et annet … folk liker jo forskjellige ting».
– «Men ikke i arbeidslivet», forsøkte hun.
– «Man ansettes for å gjøre en jobb og da må man fremstå som kvalifisert».
– «Og hva mener du er viktig for å fremstå som kvalifisert?»
Hun så på meg.
Jeg tror ikke hun skjønte spørsmålet.
Nå skal det sies at hun jobber i det offentlige, men dog.
– «Har du sett reklamefilmer for senger og madrasser?»
– «Hva har det med saken å gjøre?»
– «De forteller at et menneske bruker en tredel av livet sitt i senga, og da bør det være en forutsetning at senga er god … skjønner du?»
– «Skjønner ikke hva det har med saken å gjøre».
– «Et menneske bruker en annen tredel av livet sitt på arbeidsplassen», fortsatte jeg.
– «Da bør det være en forutsetning at arbeidsplassen er god».
Tomt blikk.
Tomt hode.
– «Den siste tredelen handler om øvrige energikilder hvor det er viktig at alt er i balanse … se for deg et bilde av livet ditt i en branntrekant, så skjønner du hvordan du skal vedlikeholde flammen».
– «Du kan jo ikke sammenligne sånt med arbeidslivet», sukket hun.
– «Arbeidslivet handler ikke om sånt …»
– «Gjør det ikke?»
Jeg visste at diskusjonen var dødfødt.
Jeg visste at det ikke var noen hjemme.
Jeg visste at hun sto i den lange rekken med broilere som hadde fått halsen stappet full av guffe og endt opp som en usmakelig foie gras.

Jeg hadde sittet og hørt på hvordan hun snakket til noen studentberter som satt på den andre siden av bordet, stort sett svada om hvor viktig det var å ha en ryddig CV. Jeg hadde spurt hva hun mente med «ryddig CV» og fikk et kort svar i retur.
– «Fakta».
Jeg nikket.
– «Dere må kutte ut alt som ikke er relevant», fortsatte hun.
– «Og så må dere for all del tenke på hvordan dere fremstår i sosiale medier».
Det var her jeg kom inn i samtalen.
Eller meldte meg på.
Kastet meg inn.
Kall det hva du vil.
Jeg vet at det noen ganger er best å holde seg unna, langt unna, jeg opplever det samme med «diskusjoner» på LinkedIn og andre digitale fora hvor det virker håpløst å nå fram til mennesker som har latt seg hjernevaske av sukkerspinn og smiletryner, men så er det noe med denne yrkesstoltheten min som får meg til å blande meg inn.
– «Dere må ha bilde på CV’en deres», fortsatte hun.
– «Og det må være et bra bilde …»
Jeg spurte hva hun mente med «bra bilde», men jeg tror ikke at hun skjønte det spørsmålet heller.
– «Du bare kverulerer», sukket hun.
– «Ja», nikket jeg.
– «Og det faller seg ganske lett for meg når du serverer så mye tull og tøys».
Hun gikk.
Jentene på den andre siden av bordet ble sittende å se på meg.
– «Dere må fremstå sånn som dere ønsker å fremstå», begynte jeg og smilte til jenta som dukket opp bak meg og tok med seg tomflaskene på bordet vårt, tømte askebegeret og dro en fuktig klut over bordflaten.
Dama til Pål.
Den perfekte vert.
– «Blås i hva alle andre mener og tror», fortsatte jeg.
– «Det som er viktig er at dere beskriver dere på en måte som er dekkende for hvordan dere er i virkeligheten».
– «Men hva hvis det ikke er bra nok», forsøkte hun ene.
– «Hva mener du med bra nok?»
– «Bra nok til å ikke få jobben, vel».
– «Du skal i hvert fall ikke ofre identiteten din for å få en jobb», svarte jeg.
– «Du må ikke gå rundt med en form for angst for at noen skal tro eller mene at du er sånn eller sånn, det vil alltid være noen som av en eller annen grunn ikke liker deg og hvordan du står fram og da må du tenke som så at det er deres problem».
– «Det er jo urettferdig?»
– «Urettferdig?»
– «Ja», nølte hun.
– «Man kan ikke velges bort bare fordi noen ikke liker deg …»
– «Kan man ikke?»
– «Kan man?»
– «Ja».

Vi hadde fått nye sommerpils på bordet i det jeg fortalte at det ikke finnes noen som passer inn over alt.
De som hevder at de gjør det er falske.
– «Det finnes mennesker som er så redd for å være på utsiden at de til og med glemmer at det kanskje ikke er så hyggelig på innsiden», fortsatte jeg.
– «Jeg tror at det er nettopp dette som er noe av årsaken til mye av dette gnålet …»
Jeg la merke til at begge nikket.
– «Det finnes til og med folk som tror at noen som er flinke på et sted vil være like flinke på et annet … jeg vet om flere i min bransje som stoler blindt på kvalifikasjonsreferentene sine når de ser etter nye hoder … de glemmer noe av det vesentligste som handler om omgivelser og rammer … det er derfor jeg oppfattes som lunken i forhold til kandidater med stjernereferanser fra noen av virksomhetene som av en eller annen grunn topper sånne karrierebarometere … sånne lister som viser hvor alle har lyst til å jobbe … hva sier det om virksomhetsomdømmet deres, tror dere?»
– «Ehh … kanskje ikke så mye?»
– «Ikke en dritt», smilte jeg og tok en slurk av sommerpilsen, så at begge jentene gjorde det samme bare litt mindre slurker.
– «Mennesker som ikke vet hvor de er og som ikke tør å finne seg selv på grunn av denne bunnløse frykten for hva andre vil tro og mene … de trøstesuper seg fulle på denne indoktrineringspunsjen fra talentfabrikkene som masseproduserer klonedukker fordi vi har konstruert en skammekultur hvor det mest paradoksale er hvordan mennesker låses inne i de fine glitterburene hvor de blir fortalt hvordan virkeligheten bør oppfattes … det er jo bare trist …»
Jeg fikk lyst til å legge til at jeg ikke la noen pinner i kors får å si at det norske kandidatmarkedet er i ferd med å bli jævlig kjedelig.
Jeg lot det være.
Hvis jeg ser en CV med passbilde og en tekst som forteller at vedkommende er motivert og dynamisk og løsningsorientert, så blar jeg videre i søknadbunken. Jeg gjør det samme når jeg ser noen som bruker masse plass på utdannelsen sin med fokus på en A som ikke forteller noe annet enn at de har lært seg hvordan de kan kopiere gamle tekster.
Jeg tenkte at de fikk finne ut av det selv.
Livets skole.
Den beste utdannelsen.
Jeg visste at det ville gå opp for dem at studiekatalogene deres ikke var noe annet enn en blekke hvor det egentlig ikke står en dritt, men folk flest er jo så redde for å si det at de velger å produsere den samme dritten for å passe inn.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er visst det.
Det blir bekreftet av menneskene som kaller seg «eksperter» og «veiledere» som sitter på den samme skåla og presser ut noe av det samme.
Form og farge stemmer.
Lukta, også.

Sommerkvelden var fortsatt ung, men konturene av kvelden viste seg når noen av kompisene mine dukket opp med invitasjon til klippehopping.
– «Studentpris», smilte Pål og dultet meg i siden.
– «På jobbsøkerkurset ditt, mener jeg …»
– «Ikke faen …»
– «Trodde du hadde ferie?»
– «Kjente en rykning», smilte jeg.
– «Måtte sjekke …»

Gratulerer med dagen, Emma – her kommer MATTAFIX med «Cool Down the Pace»