Tidligere innlegg

Når var det egentlig dette tåpelige jobbsøkertipsmaset begynte?

– «Nei», flirte jeg og møtte blikket hennes.
– «Jeg kan gjøre ganske mye for deg, men dette er noe av det jeg ikke gjør».
Hun så på meg.
Lenge.
Hun gjorde antageligvis bare det som andre forventet av henne, og nå hadde hun bedt meg på lunsj og jeg er skrudd sammen sånn at jeg egentlig er ganske lett å invitere til lunsj.

Hun hadde fortalt at de har en ny leder som ønsket seg en Kommunikasjonsrådgiver og nå ville hun at jeg skulle finne en som passer.
Grøss.
Jeg kan ikke tenke meg tristere ledere enn sånne som trenger andre til å snakke for seg.
Ja, bortsett fra ledertalenter.
De teller ikke i min verden.
– «Da vil jeg heller skaffe deg en ny leder», fortsatte jeg.
– «En som vet hva jobben går ut på og som gjør den».
– «Nja», nølte hun og virket nesten litt lei seg.
– «Kan du anbefale noen rekrutteringsselskaper?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg.
– «Gule sider viser deg hvem du kan bruke på sånne ting … horebedriftene kommer opp først».

Jeg er sikker på at det finnes noen som tror at resten av lunsjen ble litt rar, i hvert fall samtalen som vi hadde.
Det ble den ikke.
Vi snakket om viktigere ting og vi vet hvordan vi snakker om det og det var da vi kom inn på spørsmålet om når dette maset med jobbsøkertips egentlig begynte og hva som egentlig er grunnen til det.
Folk utdanner seg til noe som de ikke vet hva de skal gjøre med.
Folk sitter og svetter så lenge i studiesaler at kunnskapen deres koker bort.
Folk snakker om hvor vanskelig det er å få jobb.
Folk snakker om press.
Folk som selv velger å utsette seg for det.
Hver gang jeg leser om jobbsøkertips og karrieretips, så tenker jeg på hva det er med disse folka som får seg til å løsne på skinkemusklene og lar det renne. Jeg er sikker på at det finnes en del folk som vil påstå at jeg kaster stein i glasshus, men greia er at jeg ikke beveger meg inn i glasshus.
Jeg foretrekker frisk luft.
Jeg hjelper folk til å skjønne at de skal stole på seg selv og sitt og holde seg langt unna sånne som tror at de kan fortelle deg hva som er riktig eller galt hvor de værste folka er de som snakker om «konkurranser» og «salg» og viktigheten av fint bilde på søknadsdokumentene sine og hvordan LinkedIn-profilen din skal se ut, hva du ikke skal publisere på Facebook og det ene værre enn det amdre. Du må huske blankpussede sko og faste håndtrykk hvis du skulle være så jævlig heldig å komme på et jobbintervju og for ikke å snakke om disse latterlige begrepene som kalles «nettverk» og «skjult arbeidsmarked» og påstanden om at lange oppramsinger av adjektiver vil gjøre deg søkbar i cv-baser.
Er det mulig, liksom.
Jeg hjelper folk til å skjønne at jobbsøkertips og intervjutrening og manus og maler er ting som du skal holde deg langt unna, – vel og merke dersom du ikke ønsker å være en feilansettelse når du treffer folkene i rekrutteringsbransjen som ikke har peiling på hva dem holder på med.

Jeg har jobbet i noen av verdens største selskaper og husker at det fantes noen som hele tiden var kåte på å gjøre noe mer ut av seg enn hva som egentlig er nødvendig, – mye av dritten som dominerer dagens arbeidsmarked er noe som kommer som følgeskadene av vekst og vekst er noe som har en trist tendens til å gjøre noe med kjernen i tingene.
La oss gjøre det vanskelig.
La oss sørge for at kundene våre skjønner hvorfor de må betale så jævlig mye.
La oss le av kandidatene våre.
La oss sørge for at vi klarer å justere dem sånn som vi vil ha det.
Kurs?
Ja, for faen.
Kurs selger.
Noe sånt.
Deretter drøyde det ikke så lenge før røkla fulgte etter og så sitt snitt til å tjene noen kroner på andres fornedrelse.
Det er jo så jævlig vanskelig å være jobbsøker, ikke sant.
La oss gjøre hva vi kan for at de skal fortsette å tro på det.
Jeg tror bunnen er nådd nå som vi for lengst har kommet dit hvor flinke folk tvinges til å gå på kurs som ledes av avdanka bruktbilselgere og sosionomer som aldri har hatt en jobb. Det er i hvert fall lov å håpe, – litt drahjelp fra virksomhetene som skjønner at de kan kvitte seg med flesteparten av de som sitter i HR, så er vi der.

Nei, folkens, – kom dere ut i frisk luft …

Du får DJ JAZZY JEFF & THE FRESH PRINCE


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Sulten selger

Jeg traff en fyr i dag som nettopp hadde ramlet ut av et rekrutteringsprosjekt. Han viste enkelte små tegn til skuffelse, for dette var jobben han virkelig kunne ønske seg.
– «Håper da det», flirte jeg.
– «Man er jo ikke med på noe som man ikke vil, mener jeg».
Han hadde fått et avslagsbrev på mail og så hadde han gjort denne dustetingen som mange jobbsøkere gjør og som til og med enkelte folk som hevder at de jobber med de samme tingene som meg får seg til å si kan være en smart greie:
Han ringte for å få en begrunnelse.
Folkens, – ikke gjør det.
Det er bare dust.
Det er ingen verdens ting å hente på dette.
Alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv.
– «Vet du hva», fortsatte han.
– «Hun sa at jeg ikke virket sulten nok … hva faen er det, liksom?»
– «Fluktkommentar», sukket jeg og ristet på hodet.
– «Men når det er nevnt», fortsatte jeg.
– «Så skulle du gitt faen i å ringe henne i utgangspunktet … jeg kjenner denne sjappa fra før og de driver med CV-pushing og pisser så mye i kandidatmarkedet at seriøse jobbsøkere drukner i gult … men for å svare på spørsmålet ditt, så tror alt for mange folk at en selger skal være sulten og hele tiden være på jakt etter et nytt bytte, ikke sant … jage jage jage … det er bare bullshit og du ender opp som en feit faen med dårlig pust og det er ikke deg».
– «Nei», nølte han.
– «Men produktene og de greiene der er meg og det er det som … ja, det er det som irriterer meg litt, ikke sant».
– «De skjønte ikke det», svarte jeg kort.
– «De vet ikke bedre eller så klarte du ikke å få det fram … alternativt en kombinasjon som er helt vanlig når virksomheter bruker ekstern bistand når de skal ansette folk».
– «Jo», nølte han og ristet på hodet, ristet litt til som for å riste av seg skuffelsen.
– «Du skal aldri bruke tid på sånt», fortsatte jeg.
– «Du skal bruke tid på å finne ut hvem du skal snakke med og hvorfor du mener at det er viktig for deg å snakke med akkurat dem når du skal si hvem du er og hva du kan og hvordan du skal få summen av dette til å få sjappa som du ønsker å jobbe i til å funke enda bedre … jobbsøk er enkelt».
– «Ja», nikket han.
– «Ja … jo … men de som sitter i rekrutteringsselskapene veit jo ikke en gang hva jobben går ut på, ikke sant … de sitter der med småjenter som får bonus av å liste søknadsdokumenter som har ord som rimer med setningene som er limt sammen av folk fra markedsavdelingen til kunden, ikke sant … employer branding og talent attraction, my ass».
– «Som om jeg skulle ha sagt det selv», flirte jeg.
– «Ja», flirte han tilbake.
– «Tror kanskje at jeg har det fra deg».
– «Men du», avsluttet jeg og nikket mot hun som sto like bortenfor og viste de kjente tegnene med pekefinger og langfinger som fortalte at det var på tide å gå videre.
– «Er du sulten?»
– «Åhh», smilte han.
– «Ikke begynn du også, da!»
– «Tenkte mest på å spørre deg om du vil bli med oss på lunsj», smilte jeg tilbake.

En selger skal ikke være sulten.
En selger er ikke en «hunter».
Dette er sånne ting som jeg kaller «BI-piss» og som nytes lunka av utvekslingsstudenter som har vært i statene og som tok av når avdanka bruktbilselgere plutselig begynte å snakke om andre ting enn hva som er under panseret. Hvis du går rundt og er sulten hele siden, så bør du gå til legen for å få sjekka fargen på møkka som renner ut av deg.
Sult skaper desperasjon og du ender med fluer og daukjøtt på grillen.
En smart selger, derimot.
En smart selger vet hvor den beste maten serveres.
En smart selger takker for maten og rydder opp etter seg, tømmer oppvaskmaskinen og legger ny duk på bordet.

Det blir nesten det samme som når elskeren din eller elskerinna di er kåt hele tiden.
Nesten.
Du skjønner sikkert hva jeg mener med mindre du selv er tittelert som «account manager» eller noe annet ræl.
Salgstrener, kanskje.
Grøss.

MB LI28

.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Nettverksfeil

Det hender at jeg treffer på mennesker som klager over at de har brukt opp nettverket sitt.
Hør på den:
– «Jeg har brukt opp nettverket mitt».
Les den høyt for deg selv så du virkelig får fram hvor dumt det høres ut.
Les den høyt så de andre som er rundt deg kan høre.
Dette er noe jeg legger i kategorien «bullshit», også med visshet om at det finnes noen som bruker setningen som en frase som skal unnskylde en eller annen form for flukt og som beviser manglende forståelse for hva nettverk egentlig handler om.

Her om dagen snakket jeg med en jente som viste meg en tekst i et svensk magasin om en dame som hadde disputert på en avhandling om den sosiale kapitalens betydning i jobbsøkerprosesser.
Hun er for øvrig svensk hun som jeg snakket med, også.
Ikke at det betyr noe for denne teksten eller teksten hun viste til.
Vet egentlig ikke hvorfor jeg forteller det.
Samme det.
Hun vet at jeg er tilhenger av nettverk i jobbsøkerprosesser, når alt kommer til alt så er jeg tilhenger av nettverk i alle prosesser, men det er en annen sak. Anyways, hun trakk inn disse sytti prosentene av alle stillinger som ikke går gjennom formelle kanaler, et utsagn som for lengst har blitt et motebegrep som blir trukket fram som et mantra for karriereveiledere som kanskje er litt for fokusert på å skille de ulike arenaene.
Uvisst av hvilken grunn.
Jeg har alltid ment at det ikke spiller noen rolle hvor du finner det du ser etter, bare du finner det du vil ha eller noe som ligner. Jeg sier det samme om kompetanse, det spiller ingen rolle hvor du lærer noe bare du ender opp med å kunne noe.
Digresjon.
Det ligger hard jobbing bak det å få et godt nettverk hvor man først og fremst må forstå viktigheten av å være generøs, det kommer ingenting i en lukket hånd og det er mange som har en tendens til å tenke negativt når de hører begrepet nettverksbygging, som om de har et litt forvridd syn på dette begrepet og sammenligner det med at man utnytter venner og bekjentskaper. Det finnes også de som tenker på mørke styrerom med menn i enda mørkere dresser, pyramidespill og innsidehandel.
Dette er selvfølgelig helt feil.
Nettverksbygging handler om å dele kunnskap, vise raushet og bygge tillit mellom deg og andre hvor målet er å oppnå bedre resultater sammen enn hva man ville oppnådd hver for seg gjennom å gi hjelp til den som trenger det og motta hjelp når man trenger det selv. Nettverk bygger på tillit, og tillit bygges gjennom å gi av deg selv og være synlig.
Hundre prosent.
Første gangen jeg hørte om disse sytti prosentene var i 1997 da rekruttering ble et fag for meg og ikke bare et begrep når man skulle få seg ny jobb. Det er sikkert mange som er fristet til å mene at vi som jobber i denne bransjen lever godt av en sånn påstand eller myte. Det skapes litt mystikk rundt rekrutteringsprosesser i tillegg til vissheten om at sånne som oss er avhengig av gode nettverk, da sier det seg selv at vi vedlikeholder påstanden og påtar oss rollen som evangelister og gode misjonærer for viktigheten av nettverksbygging.

– «Så», smilte hun.
– «Har du någon åsikt om detta?»
Selvfølgelig hadde jeg det.
Litt senere valgte jeg å gugle litt og fant fort at denne svenske akademikerdamen som disputerte på en avhandling om den sosiale kapitalens betydning i arbeidslivet hadde kommet fram til en påstand om at det ikke er mulig for alle å bruke nettverket sitt for å finne ny jobb. En påstand som – hvis man trekker den helt ut av sin sammenheng – kan bekreftes av de som ikke kjenner noen og de som heller ikke har lyst til å bli kjent med noen.
Seriøst.
Hun viser til at den som forsøker å benytte seg av kontaktene sine må ha noe likeverdig å tilby.
Jeg velger å legge dette i den samme kategorien, den som er merket med «bullshit».

Hun kommer også trekkende med den største grublingsen av dem alle, den om høna og egget, og mener at man må ha en posisjon i arbeidslivet for å ha noe å bygge et nettverk fra. Hun mener at det er veldig vanskelig å ha en strategi for hvordan man skal etablere et godt kontaktnett og bruker begreper som at man ikke kan tvinge noen til å anbefale deg.
Til hennes forsvar så er hun tross alt akademiker …
Avhandlingen hennes har et avsnitt hvor det står «tipser du meg så tipser jeg deg» – et ganske tydelig bevis på at hun blander nettverksbegrepet med gutteklubber og syklubber og annet fjas.
Jeg kjenner en del flinke akademikere.
Jeg har imidlertid truffet enda flere som glemmer dette som jeg kaller smutthull og som er viktig for å få alle forhold til å fungere, nemlig det å gjøre noe helt annet enn de du henger sammen med hele tiden.
Studentene er jo godt kjent for å drikke øl hver dag.
På det samme stedet.
Med de samme menneskene.
Antageligvis i sammenheng med billig øl, men det sier seg selv at det ikke blir så mye nettverksbygging.
Flytt på deg.
Flytt blikket, om ikke annet.
Jeg leser i det samme avsnittet at hun har truffet mange mennesker som er redd for å ofre relasjoner hvis de anbefaler feil mennesker.
Tenk over den.
Selv tenker jeg litt på at jeg finner det merkelig at hun gjennomførte en doktoravhandling med dette, men det ble kanskje vurdert av likesinnede?
Hmm.
Hun avslutter med at hun har satt seg selv i et «utsatt läge i sin karriär», og vet dere hvorfor?
Hun har aldri beveget seg i andre miljøer enn de som har krabbeavstand til lesesalene …

You’ll never work alone

Noen ord om ledelse i dag, noen ord som knytter mine sammenligninger med arbeidsliv og karriere mot fotballen – verdens største idrett og kulturbygger – noen av dere har lest lignende før på disse sidene og noen av dere, i hvert fall dere som kan kategoriseres som «spesielt interesserte», vil skjønne grunnlagsmaterialet.
Det dreier seg om å få flinke mennesker til å funke med andre flinke mennesker.
Det dreier seg om å finne de riktige typene.
Det dreier seg om mye mer enn hva som ser bra ut på et papir.
Sjefen i Manchester United, en av verdens mest kjente fotballklubber, har nettopp fått fyken og de som hevder at de har litt peiling på sånne ting mener at han «mistet garderoben» – det er et begrep som er ganske dekkende siden det er der man legger grunnlaget. Bare sånn for ordens skyld, så handler det ikke om hverken skosamlinger eller kleskolleksjonen, men det er et uttrykk som brukes når spillerne er i opprør mot treneren, når budskap ikke når fram og når motivasjonsinnspillene ikke fester seg.
Det ligner med andre ord på noe som man kan oppleve i arbeidslivet.
Jeg snakket med en fyr i forrige uke som er trener for aldersbestemte lag, da kom vi inn på noe av dette hvor han fortalte om garderobekulturen som ble ødelagt av plakater med ulike samspillsregler og at man ikke skulle vaske klær og støvler i garderoben på grunn av fare for soppsykdommer, mobiltelefonforbud og mas om fair play, hvis de i det hele tatt var i garderoben for det hadde blitt sånn at mange møtes ferdigskifta på banen og dro rett hjem etter trening eller kamp. Da forsvinner garderobekulturen og man mister det viktigste rommet hvor klubbfølelse skapes, kameratskap utvikles, budskap kan spres og verdier kan skapes. Garderoben skal dekoreres med klubbens kjennetegn og historiske profiler, forbilder og sitater som skal festes i veggene og ikke fjernes av et rengjøringsbyrå som jobber på akkord. Det skal være et positivt samlingssted hvor minnene skapes og historiene fortelles, der konflikter blir løst og vennskap pleies.
Det ligner med andre ord på noe som man kan oppleve i arbeidslivet, hvis man har en god leder som har fokus på det som er viktig og som skjønner at man spiller for flere enn bare seg selv.
Det handler om å snakke med sine ansatte på en måte som gjør at de ansatte skjønner tegninga.
Sjefen i Manchester United klarte aldri dette.

Livet som fotballtilhenger bringer oppturer og nedturer.
Det er ingen spillere som er større enn laget.
Det er som i arbeidslivet, med andre ord.
Det er menneskene som gjør forskjellen, men menneskene skal funke sammen.
Det handler om mye mer, også. Det er mange som liker å snakke om det «mentale», og det er dette som skiller en god leder fra en leder som kanskje ikke er like god, for å si det på den måten. Jeg har skrevet noen ord om sånne «eksperter» som tror det er fritt fram for hvem som helst å få til hva som helst bare du står på, gutser, kliner til og gir alt og gjerne litt til, men på den annen side så er det ganske mye mer mellom himmel og hav, jord, helvete eller et annet sted.
Det handler blant annet om å ha kontakt med virkeligheten.

Nå som fotballsesongen er i gang her hjemme, så gjør jeg en kort historie litt kortere med å si at historien er så enkel som at det bare finnes et lag for meg.
En by.
Ett lag.
Jeg har egentlig aldri hatt noen spesielle følelser for engelske lag, der er jeg en vingler og vinglere blir ikke sett på som positive elementer blant fotballtilhengere. Ikke sånn at jeg bryr meg så mye om hva andre mener og tror, men det er sånn jeg er.
Ha, husker noen episoder fra syttitallet, var mye ute og sparka med en som het Leif som hadde en ganske kul Tottenham-bag, den var hvit og blå og det var farger som jeg kunne leve med, men så hadde det seg sånn at jeg fikk en Liverpool-bag i bursdagsgave uten at jeg begynte å holde med Liverpool av den grunn.
Snarere tvert i mot.
Det verste var at bagen var rød, ikke bare rød, men noe så inn i helvete rød. Det var umulig for meg å gå rundt med rød bag med lagbilde av langhårede menn med skinnskjegg avbildet på den ene siden, en gullfarget glidelås og med en så inn i helvete rød farge på resten. Det var ganske sikkert ikke så mye image jeg hadde den gangen, men en rød bag ville definitivt ta kverken på det lille som fantes. Bare så det er sagt, når det handlet om kred og image på den tiden så var det rettet mot damer. Jeg kunne sikkert klart meg ut av noen tøffe tak mellom gutta, men kampen om damene var mye vanskeligere.
Nok om det.
Jeg hadde som nevnt ingen spesielle følelser for engelske lag, og det var heller ikke sånn at det fantes så mange som analyserte de øverste divisjonene her hjemme for å finne det beste laget.
I hvert fall ikke i min krets.
Kanskje vi var tidlig ute med det som kalles tilhørighet for alt jeg vet, selv om vi bodde i den samme bydelen.
Leif holdt med Bodø/Glimt fordi faren hans var fra Nord-Norge, vi to var de eneste som hadde sterkere følelser for norske lag. Leif ble litt mobba for laget sitt, men etter hvert ble diskusjonene med gutta som holdt med Tottenham, Leeds eller Manchester United såpass engasjerte og opphetede at det kunne gå flere dager før man gadd å spille fotballkort med dem. Dersom jeg ikke husker helt feil, så mener jeg at Torgeir i oppgangen ved siden av skar opp sykkeldekka til Leif med speiderkniven sin fordi han holdt med feil lag.
Det var tøffe tider.
Noen hadde sagt at Peter Lorimer, en fotballspiller på Leeds, hadde skutt i hjel en keeper på straffe. Jeg tror det var mange som begynte å holde med Leeds fordi dem trodde på den historien.
Det skulle ikke så mye til, med andre ord.

Det kan se ut som om det blir Liverpool som blir vinneren i England i år, og det er takket være historien om en fyr som heter Brendan Rodgers, det er han som er sjefen i klubben. Han kommer fra Nord-Irland og måtte gi seg som spiller når han var tjue år, han fikk en smell som avsluttet karrieren før den egentlig hadde startet.
Sånn kan det gå.
Det var den karrieren.
Men vent litt.
Det trenger ikke å være så galt at det ikke er godt for noe.
Det handler om å tenke smart, og han hadde fått med seg noe som var overførbart til noe annet.
Det handler om lidenskap.
Det er som i arbeidslivet, med andre ord.
Det er i hvert fall sånn som det burde være.
Jeg kjenner mange mennesker som ikke har forutsetningene som skal til for å bli det som de kanskje tenkte de kunne bli, men det er da det gjelder å tenke kreativt. Det går an å konstruere sin egen stilling basert på nevnte lidenskap, overføre denne til en annen rolle og vips så blir det ikke så ille likevel. Jeg kjenner ikke Brendan Rodgers godt nok til å vite hvordan han tenkte, jeg kjenner han egentlig ikke i det hele tatt, men poenget er at han valgte å jobbe videre med noe som han likte å jobbe med. Han ble trener på ungdomslagene, og dette fikset han ganske bra siden han var godt kjent med de ulike mekanismene som får flinke folk til å funke med andre flinke folk.
Som en liten digresjon, kan jeg legge til mitt beste karrieretips:
Gjør en god jobb der du er, uansett hva du jobber med, for da vil du bli lagt merke til.
Det var det som skjedde med Brendan Rodgers, han ble lagt merke til av en fyr som heter José Mourinho som går for å være en av de bedre av de beste, han ble invitert til å lede ungdomssatsingen til det laget som på den tiden var best og gjorde det så bra at han ble forfremmet til å bli sjef for reservelaget.
Reservelaget, sier du?
Hva er det, liksom …
Godt nok er godt nok og han fikk omsider noen nye jobber som sjef – ordentlig sjef – i klubber som ikke var helt i toppen, men så gikk det ikke så lang tid før han omsider klarte å bringe et av dem opp til den øverste divisjonen, sammen med de virkelig store.
Premier League.
Da hadde han fått et navn.
Nja, han hadde jo fått en navn for lenge siden, men han hadde fått et navn som flere begynte å snakke om og som førte han fram til et jobbintervju hos sin nåværende arbeidsgiver. Det viste seg at historien hans var krystallklar på jobbintervjuet i tillegg til at han slo i bordet med et dokument på nesten tohundre sider hvor han beskrev filosofien sin, nedtegnelser fra de siste femten år som handlet om hvordan hans tanker om kulturbygging skulle drive klubben framover. Jeg går ikke så langt som at jeg ber jobbsøkere om å skrive noe lignende, men seriøse jobbsøkere skjønner sammenligningen.
Det handler om å ha tankene klare på hvordan man jobber og hvordan man tilpasser dette til omgivelsene og omvendt, ikke minst hvem som skal være med og hvem som skal gjøre hva og hvem som skal ut.
Det handler om klar tale.
Noen vil sikkert mene at dette handler om en person som tar mye plass.
Noen vil sikkert få rett dersom han ikke hadde fått det til.
Fallhøyden er stor, men på den annen side så handler det om ledelse.

Han har en ganske enkel visjon som går ut på å vinne flest mulig trofeer, det er det som er poenget, men han trekker den litt lenger og sier at de skal spille attraktiv og offensiv fotball med vissheten om at det handler om å spille for flere enn seg selv. Fokus på kultur underbygges med et ønske om å få fram så mange lokale helter som mulig, og dette er med på å skape gode rammer og solid forankring.
Det er det som gir gull.
Han gjennomførte en stor omstillingsprosess ved å kvitte seg med noen av de som han mente ikke passet inn i selskapet og fikk resten av de ansatte til å få lov til å jobbe med det som de likte å jobbe med.
Du spiller for flere enn bare deg selv.
Du spiller for de som står og heier, og de som står og heier har troen på klubbens første seriegull siden 1990.

Jeg er som nevnt en vingler, jeg liker gode historier, ikke nødvendigvis for at de er så gode at det blir til gull, men fordi det er historier som underbygger positive ting som troen på sine egne visjoner og verdier. Jeg er ikke der at jeg vingler meg ut for å kjøpe meg en rød bag, men kan sikkert finne på å stille meg i en eventuell kø av gratulanter når det hele er over.

.

Anbefalte tekster:
Livet er morsommere for oss som liker fotball
Fotballen er rund
Morgendagens helter
Møkkete CV og gammelt gress
Ledere uten galskap