Lukk øya så ser du bedre

– «Hvor har du vært hele livet mitt?»
– «Her og der», smilte jeg og la til at jeg hadde vært opptatt med å gjøre disse tingene som har formet meg til å bli den som satt foran henne akkurat nå.
Ting som hun liker.
Ting som hun ikke liker.
Ting som jeg selv liker og ikke liker og alle de andre tingene.
– «Jo», fortsatte jeg og lot det bli en pause mens hun tok en slurk av kaffen.
– «Det er jo alltids noe som man gjerne skulle vært foruten …»
Hun så på meg.
Hun ventet på at jeg skulle si noe mer.
– «Det hender jo at det skjer noe som man ikke liker og sånt», fortsatte jeg omsider.
– «Ting som man gjerne … ja, sånt som kommer litt skeivt ut og som man gjerne kunne tenkt seg å få slippe, for å si det det sånn … men så er det jo dette som er livet, ikke sant?»
Hun nikket.
Hun var blank i øynene sine.
– «Du må huske på at alt som skjer med deg er ting som former deg og det inkluderer i aller høyeste grad alle tingene som er litt kjipe».

Det er ikke så rent sjelden at jeg stusser litt over hvorfor folk ikke ser seg selv som et resultat av alle disse greiene som inkluderer omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen andre ting som gjør deg interessant og presentabel for den som venter på en som deg.
Noen skjønner hva jeg mener.
Noen skjønner det ikke.
Jeg har ikke tall på hvor mange jeg treffer som ikke er i stand til å formidle historien sin med visshet om at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg så til de grader på et annet.
Det tar litt tid før man skjønner det.
Det tar litt tid før man skjønner at det er nettopp disse tingene som gjør deg til den som du er her og nå.
– «Det er kjipt», fortsatte jeg.
– «Og vet du hva som er det kjipeste?»
– «Nei», nølte hun.
– «Det kjipe er at man omsider skjønner at man snakker med feil folk».
– «Feil folk?»
– «De som ikke skjønner det», sukket jeg.
– «De som streber etter å kopiere en mal fra sånne som ikke tør å løfte på rævva av falsk frykt for at det kanskje kan finnes noen som ikke liker deg og fy faen som jeg hater sånne folk som gjør alt de kan og gjerne litt til for å passe inn i et bilde som det ikke er meningen at de skal passe inn i».
– «Strebere», nikket hun.
– «Strebere og patetiske perfeksjonister», nikket jeg og ble sittende og snurre litt på kaffekoppen før jeg omsider tok den siste slurken.
– «De som i virkeligheten kommer til å se opp til morgendagens vinnere og hyller dem som stjerner når de har bygget ferdig glitterburene sine … uten tanke på at det er dem selv som kan gå ut og finne materialene som ligger rett foran nesa deres men som er så jævlig redd for at noen skal se dritten i midten».
– «Jo», flirte hun.
– «Nå er ikke det så lett i det samfunnet som vi har konstruert, da».
– «Er det ikke?»
– «Nei».
– «Hvorfor ikke?»
– «Det bare er sånn», sukket hun og lot det bli en liten pause i det serveringsdamen dukket opp og fyllte på kaffekoppene våre.
– «Og da bare må du være med, liksom?»
Hun svarte ikke.
Hun tenkte.
Det så i hvert fall sånn ut.
– «La meg si det sånn», fortsatte jeg.
– «Det er lettere å se når du lukker øynene dine … du har hele fargekartet på innsiden av hodet ditt».
Jeg tok en ny slurk av kaffen, kjente at den var litt for varm og ble sittende og blåse litt mens jeg så at hun lukket øynene.

Jeg er ikke helt sikker for helt sikker kan man jo aldri være på noen verdens ting, men jeg føler meg ganske sikker på at denne dagen nærmer seg når jeg skal finne på noe annet. Jeg har et håp om at det skal skje i år, men tviler på at jeg virkelig vil være i stand til å slippe taket. Greia er at jeg er så møkka lei av å jobbe med noe som alle andre tjener blodpengene sine på å gjøre vanskeligere enn det er med å legge ut om en drøss med ting som skal få fine folk til å skamme seg og gjemme seg og gjøre hva de kan og gjerne litt til for å «vinne konkurransen om drømmejobben» når de i virkeligheten underbygger noe som får disse fine folka til å føle seg som et offer. Alt fra «dårlige valg» til disse dustete «hull i cv-greiene» og en rekke andre ting som hopper og danser som dritten i midten.
Det er livet, for faen.
Det er det som får det til å bli noe som får det til å handle om «oss» og det som får to mennesker til å bli «vi» og vissheten om at det også er disse tingene som man gjerne skulle vært foruten som legger grunnlaget for at det som man er i ferd med å innlede kan bli til noe mer.

Jeg kan si til et menneske som jeg liker at jeg liker deg for den du er.
Her og nå.
Jeg trenger ikke å vite om alt det andre som skjedde før det ble noe som vi kanskje kan definere som «oss» med mindre du har lyst til å si det og jeg opplever at de fleste tør å si det til meg fordi jeg allerede har gjort dem kjent med at jeg er rigget sammen sånn at jeg vet at alle mennesker bærer på noe som ingen andre vet eller som ingen andre har noe med, – noe som man i hvert fall ikke trenger å bry seg om hvis man ikke takler det.
Dårlige valg fører også fram til noe, – kanskje det neste dårlige valget ditt fører fram til noe som du kan gjøre fint.
Tenk litt på den.

Svart sjel med blå tanker
Framtiden er uklar, men øynene ser fargene
Kom
La oss male

Jeg gir deg MESHELL NDEGEOCELLO med «Free My Heart»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Karriereverkstedet og metoo

Karriereverkstedet har fått en invitasjon til å støtte opp under et opprop for metoo.
Jeg trykket delete.
Jeg tar avstand fra metoo-maset i likhet med det meste maset som havner på sosiale medier, men kom til å tenke på en ting og kanskje det eneste som kommer ut av denne hypen og det er vissheten om at det finnes utrolig mange feige folk der ute i det norske arbeidslivet.

Det renner over med historier som beskriver hvor lenge det hadde pågått og falsk frykt for å si fra i stedet for å gjøre det som man faktisk må gjøre der og da når livet butter i mot. Sosiale medier skaper en ukultur med feige folk som velger å sitte og ta i mot dritt mens de venter på invitasjoner til å like grupper som forhåpentligvis kan ende opp i et rosetog og det er det.
Husk å legge ut en selfie når du først er der, liksom.
Kanskje du får likerklikk.

Noen sier at det ikke hjelper å si fra.
Noen strekker den litt lenger ved å si at de ikke tør.
Hva faen er det for noe piss?
Må de virkelig vente på en hype som de kan gjemme seg bak i tåpelig trøst om at de ikke er alene?
Setter de arbeidsgiveren sin høyere enn sitt eget liv og leven før de omsider finner tiden inne for å ta på seg rollen som et offer?
Når det er nevnt så har jeg ikke sansen for sånne som bruker det meste av livet sitt i sånne roller, sånne som skal gi ansiktet sitt til en eller annen sak og sitte og sutre i en sofa på TV2. Jeg har erfart at det i de fleste sammenhenger er de som snakker høyest om ting som er sånne som ikke har peiling på hva de snakker om, – en greie som jeg egentlig syns er litt paradoksalt, men på den annen side så gjenspeiler det hvordan samfunnet sponser drivhus til at sånne kan dyrkes.

Jeg er heller ikke typen som tar lett på dette som handler om seksuell trakassering eller misbruk av makt, nevnt i tråd med denne whatabout-retorikken som har en tendens til å blusse opp i de fleste debatter som sklir ut og som det ikke gikk så lang tid før den dukket opp også her, – jeg kjenner alt for mange jenter og gutter som har vært der og kjenner minst like mange som hevder at de har vært der og nesten like mange som av merkelige grunner ikke har meldt seg på og som kan oppfattes i sammenheng med hvordan de selv har kommet seg inn og opp i arbeidslivet
Noe jeg har hørt fra en venn, selvsagt.

Hele greia topper seg når jeg leser historier fra jenter og gutter som ikke skjønte at de ble voldtatt. Jeg kjenner alt for mange som har blitt voldtatt på ordentlig, og de sier det samme:
Hvis du ikke skjønner at du har blitt voldtatt, så har du ikke blitt det.
Jeg vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på en venninne som ble voldtatt av sjefen sin på sommerfesten i fjor, en fyr som solte seg litt for mye i glansen av å være et ledertalent. Hun gjorde ikke så mye mer ut av det bortsett fra at hun til slutt valgte å ta livet sitt og jeg tror jeg har lagt henne til som et symbol på setningen om at det ikke finnes en regel uten unntak for alle de som kommer seg videre i livene sine fordi de faktisk har et ønske om å komme seg videre. Jeg rakk å bli kjent med henne på en sånn måte at jeg er rimelig sikker på at hun også er en av dem som tar avstand fra metoo-hypen som domineres av sånne som er mer opptatt av at andre skal høre stemmen deres og da blir det nesten sånn at det kanskje ikke er så lett å si hvem som egentlig er værst.

Folkens, – være greie mot hverandre.
De fleste folk er faktisk greie, og så pleier vi å finne ut hva man kan gjøre med de som ikke er det.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Kjøp en lisens og få drømmejobben

Jeg ble invitert ned til Sveits på førpremiere og slippfest for en ny stillings- og jobbsøkerportal som skal ta det europeiske arbeidsmarkedet med storm.
Det var sånn han sa det.
The Founder and CEO av en nystartet virksomhet som smurte øreproppene mine med egomassasje og påtatt skryt om vissheten om min store påvirkningskraft.
– «You are a great influencer».
Jeg fikk lyst til å svare «yeah, right» eller noe som ligner, men kom til å tenke på at det er lenge siden jeg har vært i Sveits og har ikke så mye annet å gjøre siden jeg ikke er typen som lar meg distrahere av julestria.

If you want to attract the best talents or wish to find your dream job in Europe, this is a new jobs portal that can vastly improve your chances of success.

Jeg lurer på hvor de tar det fra og er sikker på at du også er en sånn som en eller annen gang kan ha blitt lurt av tekster som handler om vidunderprodukter som viser til en drøss med verifiseringer og forskning og annet svada som det bare er mennesker med den riktige markedsutdannelsen som klarer å presse ut av de stramme rumpehullene sine. Deretter får du et introduksjonstilbud som det er meningen at du skal oppleve som så utrolig bra at du får mest lyst til å legge deg ned og la deg rævpule av selgerjævelen som står foran deg.
Grøss.
Jeg lar meg ikke imponere av sånt, men er villig til å innrømme at jeg lar meg imponere av at det finnes så mange som tror på sånne ting og hvilket paradoks er ikke det.

Jeg hadde avtalt med en bransjekollega fra Tsjekkia at vi skulle møtes her, en jente som skriver på noen greier om denne horebransjen og som ikke vet om noen andre enn meg som har store nok baller til å tåle noen timer i en heksegryte som dette. Salen var dominert av glansbilder som jobber med HR og markedsføring på kontinuerlig jakt etter nye verktøy som kan skjule deres manglende kunnskap om faget som de av ulike grunner har valgt å jobbe med. Settingen var ganske kul med DJ fra Majestic og en hel haug med fargerike mennesker som hadde gått rett inn i reklamefilmene til Citroen i tillegg til en drøss med superbabes som vasset rundt i tettsittende drakter og hendene fulle av kort som var preget med en URL og et passord. Jeg vet om mange bransjekollegaer som blir kåte av mindre, rekrutteringsbransjen er et sirkus og her var det mange klovner samlet på ett sted, – folk som blir rike av å føkke opp arbeidsmarkedet for jobbsøkere som tror at det finnes en drømmejobb der ute, de som tror på det som står skrevet i studiekataloger og karrieresidene til medier som horer seg til klikk. Dette var heksegryta og vi var midt i mølja med folk som overbeviser andre om at de kan booste brand for virksomheter som ikke skjønner at de gjør det bedre selv, – kanskje mest på grunn av at de flinke folka som jobber der blir tvunget til å høre på kakling fra papegøyer i Marked og burugler i HR.
Employer Branding, folkens.
Det er tingen.
Det er tekstene med de største løgnene som vinner konkurransen om alle disse «talentene» som i virkeligheten ikke kan brukes til en dritt når det går opp for dem at de skal gjøre mer enn å drikke latte på Kaffebrenneriet i lunsjen og få maks utbytte av firmakortet på Elixia, – det er bare om å gjøre å få dem og vise at de har fått dem før de går til noen andre og det gjør de jo før eller siden uansett og helst før noen andre finner ut at de er en feilansettelse slik at de kan si på det neste jobbintervjuet at de opplevde stagnasjon.
Hmm.
Nesten som en hvilken som helst bar på Oslo Vest når han møter henne eller henne møter han.
Nesten.

Vi vandret rundt mellom sånne som utformer de optimale stillingsannonsene og søknadstekster som matcher alt og alle.
Proofreaders and Ghostwriters.
Det er viktig å skille seg ut, ikke sant.
Jeg syns synd på jobbsøkere som forføres til å tro på jobbsøkertips og som gjør sitt beste for å skjule sin forvirring bak den personlige egenskapen som kalles «kunnskapstørst», – dette ordet som de får seg til å føre opp på linje to mellom «dynamisk lagspiller» og «fremoverlent og løsningsorientert medarbeider som ønsker å gjøre en forskjell».
Nøkkelkvalifikasjoner, ikke sant.
Jeg kaller det bullshit og vet at det er sånn de feites når de fores opp av sånne som liker å kalle seg «karriereveiledere» men som burde holdt seg til selgerjobben i bruktbilforretningen eller yogakursene.
– «Jeg har bare blitt så god på jobbsøking, liksom».
– «Jeg har hylla full av kursbevis».
Nesten som å høre masterspirene fra BI.
Nesten.
Stillingsannonsemarkedet er spekket med massekopierte tekster som retter seg til jobbsøkere som aldri får vite at den som sitter i den andre enden får den samme møkka i fanget fra alle sammen og spesielt ikke når rekrutteringsmarkedet domineres av de som fryder seg over alle kandidatene som strømmer inn og som ikke skjønner at store søkermasser er det beste tegnet på dårlig rekrutteringskommuniksjon.
Det som er litt ekstra kult er at kandidatene til og med ser klin like ut på profilbildene sine.
De har gått på kurs, ikke sant.
Det er viktig å se proff ut, liksom.

Portalen var fin og kommer sikkert til å funke som faen – teknisk sett – men det er innholdet som ikke er bra og da blir det som det blir og går som det går i likhet med alt annet som handler om «content marketing», – dette opphausede begrepet som ikke er noe annet enn et synonym til «the shit hits the fan».
Vi så ikke noe til patetiske Great Place To Work, da.
Litt rart, egentlig.
Hmm.
Kanskje mest fordi vi ikke så etter dem og ikke har så mye til overs for sånne som tjener penger på å få arbeidsmarkedet til å fremstå som et realiityshow. Vi var der i fire timer, spiste tapas og drakk øl fra boks og snakket med noen av de som vi burde snakke med, – de som kan levere innspill til boken hennes og som kanskje kan få flere til å åpne øya for at bransjen er utpult.
Det var ikke så mange av dem, men de var der og vi fant dem.
Vi har det med det.
Vi finner de som vi ønsker å finne.
Vi klarte til og meg å finne veien ut før vi ville ende opp i noe som vi senere kunne finne på å oppfatte som seksuell trakassering.

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

2018 – nytt år og nye muligheter

Jeg får en del meldinger fra folk som etterlyser ny kurskalender fra Karriereverkstedet, – svaret mitt er at jeg driver med så mye annet som er morsomt, og derfor har jeg ikke prioritert tidfesting av dette.

Året går mot slutten og nytt år betyr nye muligheter, – det er i hvert fall det mange folk sier og spesielt sånne som trenger en eller annen form for markering når de skal begynne med noe eller slutte med noe.
Folk er rare.
Det kan også bety nye muligheter for deg som er lei av gnål fra sånne som kanskje burde gå tilbake til det som de egentlig burde drive med, – litt usikker på hva det er, men regner med at de vet det selv.
De er jo karriereveiledere, liksom.
På en måte.
De liker i hvert fall å si at de er det.
Jeg tror det var på denne tiden i fjor at jeg sa at 2017 skulle bli et hvileår, og når jeg ser tilbake på året som snart går mot slutten så kan jeg ikke akkurat si at jeg har jobbet meg ihjel selv om jeg likevel har ansatt noen flinke folk her og der og møtt en del kule karakterer som har funnet nye linjer. Jeg har litt lyst til å strekke det litt lenger, men har likevel ikke tenkt å glemme noen av de tingene som gir meg anledning til å leve livet som jeg gjør og derfor har jeg laget en foreløpig plan:

Det ultimate jobbsøkerkurset reiser til Praha med 8 deltagere i januar, og dette er selvfølgelig fullbooket. Det kommer en greie som ligner, og det er en langhelgesamling på Bornholm med 8 deltagere i mai og her kan det se ut som om det er noen ledige plasser.

Sommerkampus på Håøya er dritkult og jeg skal sette opp en helgesamling i slutten av juni og i slutten av august for 10 deltagere.

De ordinære tirsdagskursene og torsdagskursene som initierte alle de andre greiene er foreløpig ikke tidfestet, men hvis du ønsker å komme i betraktning så sender du en snutt og kommer på liste.

Som om ikke det er nok, så finnes det en rekke mennesker som forslår at jeg burde inkludere «walk and talk» rundt Nøklevann på listen min, – en tur på åtte kilometer i fantastisk natur.
Nei.
Det er en eksklusiv greie som er forbeholdt noen spesielt utvalgte.

Jeg liker egentlig ikke å si oppleggene mine er det eneste som funker, men siden det er så mange andre som sier det så kan det kanskje være noe i det. Du finner det du egentlig trenger å vite på nettsiden til Karriereverkstedet – hvis du ikke gidder å klikke deg inn dit, så kan jeg kort fortelle at opplegget mitt handler om det eneste som betyr noe i en jobbsøkerprosess og det er rekrutteringskommunikasjon. Folk som messer om viktigheten av søknadsdokumenter og stillingsportaler og intervjutrening misbruker tiden din.

Jeg har aldri vært noe særlig motivert av kred, og det er kanskje noe sånt jeg kan finne på å svare hvis jeg skulle forville meg inn i en situasjon hvor en eller annen spirrevipp som later som om jobben deres er den samme som min skulle finne på å spørre om når vedkommende har kommet dit på det forhåndsprogrammerte intervjuskjemaet sitt som handler om dårlige sider.
Grøss.

Jeg har med andre ord en foreløpig plan for det nye året, men mye kan skje underveis. Det er mange folk som glemmer sånne ting, – de er så fokusert på mål og retning og tull og tøys at de lukker øya for alt annet som kan være noe som er enda finere.
Jeg tror det har sammenheng med at folk går for lenge på skolen.
Det eneste som jeg er sikker på er at jeg kommer til å fortsette med å slenge meldinger og sparke litt her og der til sånne som føkker opp tilværelsen for seriøse jobbsøkere, – enten det dreier seg om nyutdannede HR-spirer med master i hersketeknikker og bedrag eller sånne som tjener blodpengene sine på å pushe «verktøy» til sånne som trenger å skjule sin manglende kunnskap om hva rekruttering egentlig handler om.
Og Great Place to Work, selvsagt.
Arbeidsmarkedet er ikke et realityshow.

Men nå er butikken stengt.
Jeg kommer tilbake i 2018.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.