Kjøp en lisens og få drømmejobben

Jeg ble invitert ned til Sveits på førpremiere og slippfest for en ny stillings- og jobbsøkerportal som skal ta det europeiske arbeidsmarkedet med storm.
Det var sånn han sa det.
The Founder and CEO av en nystartet virksomhet som smurte øreproppene mine med egomassasje og påtatt skryt om vissheten om min store påvirkningskraft.
– «You are a great influencer».
Jeg fikk lyst til å svare «yeah, right» eller noe som ligner, men kom til å tenke på at det er lenge siden jeg har vært i Sveits og har ikke så mye annet å gjøre siden jeg ikke er typen som lar meg distrahere av julestria.

If you want to attract the best talents or wish to find your dream job in Europe, this is a new jobs portal that can vastly improve your chances of success.

Jeg lurer på hvor de tar det fra og er sikker på at du også er en sånn som en eller annen gang kan ha blitt lurt av tekster som handler om vidunderprodukter som viser til en drøss med verifiseringer og forskning og annet svada som det bare er mennesker med den riktige markedsutdannelsen som klarer å presse ut av de stramme rumpehullene sine. Deretter får du et introduksjonstilbud som det er meningen at du skal oppleve som så utrolig bra at du får mest lyst til å legge deg ned og la deg rævpule av selgerjævelen som står foran deg.
Grøss.
Jeg lar meg ikke imponere av sånt, men er villig til å innrømme at jeg lar meg imponere av at det finnes så mange som tror på sånne ting og hvilket paradoks er ikke det.

Jeg hadde avtalt med en bransjekollega fra Tsjekkia at vi skulle møtes her, en jente som skriver på noen greier om denne horebransjen og som ikke vet om noen andre enn meg som har store nok baller til å tåle noen timer i en heksegryte som dette. Salen var dominert av glansbilder som jobber med HR og markedsføring på kontinuerlig jakt etter nye verktøy som kan skjule deres manglende kunnskap om faget som de av ulike grunner har valgt å jobbe med. Settingen var ganske kul med DJ fra Majestic og en hel haug med fargerike mennesker som hadde gått rett inn i reklamefilmene til Citroen i tillegg til en drøss med superbabes som vasset rundt i tettsittende drakter og hendene fulle av kort som var preget med en URL og et passord. Jeg vet om mange bransjekollegaer som blir kåte av mindre, rekrutteringsbransjen er et sirkus og her var det mange klovner samlet på ett sted, – folk som blir rike av å føkke opp arbeidsmarkedet for jobbsøkere som tror at det finnes en drømmejobb der ute, de som tror på det som står skrevet i studiekataloger og karrieresidene til medier som horer seg til klikk. Dette var heksegryta og vi var midt i mølja med folk som overbeviser andre om at de kan booste brand for virksomheter som ikke skjønner at de gjør det bedre selv, – kanskje mest på grunn av at de flinke folka som jobber der blir tvunget til å høre på kakling fra papegøyer i Marked og burugler i HR.
Employer Branding, folkens.
Det er tingen.
Det er tekstene med de største løgnene som vinner konkurransen om alle disse «talentene» som i virkeligheten ikke kan brukes til en dritt når det går opp for dem at de skal gjøre mer enn å drikke latte på Kaffebrenneriet i lunsjen og få maks utbytte av firmakortet på Elixia, – det er bare om å gjøre å få dem og vise at de har fått dem før de går til noen andre og det gjør de jo før eller siden uansett og helst før noen andre finner ut at de er en feilansettelse slik at de kan si på det neste jobbintervjuet at de opplevde stagnasjon.
Hmm.
Nesten som en hvilken som helst bar på Oslo Vest når han møter henne eller henne møter han.
Nesten.

Vi vandret rundt mellom sånne som utformer de optimale stillingsannonsene og søknadstekster som matcher alt og alle.
Proofreaders and Ghostwriters.
Det er viktig å skille seg ut, ikke sant.
Jeg syns synd på jobbsøkere som forføres til å tro på jobbsøkertips og som gjør sitt beste for å skjule sin forvirring bak den personlige egenskapen som kalles «kunnskapstørst», – dette ordet som de får seg til å føre opp på linje to mellom «dynamisk lagspiller» og «fremoverlent og løsningsorientert medarbeider som ønsker å gjøre en forskjell».
Nøkkelkvalifikasjoner, ikke sant.
Jeg kaller det bullshit og vet at det er sånn de feites når de fores opp av sånne som liker å kalle seg «karriereveiledere» men som burde holdt seg til selgerjobben i bruktbilforretningen eller yogakursene.
– «Jeg har bare blitt så god på jobbsøking, liksom».
– «Jeg har hylla full av kursbevis».
Nesten som å høre masterspirene fra BI.
Nesten.
Stillingsannonsemarkedet er spekket med massekopierte tekster som retter seg til jobbsøkere som aldri får vite at den som sitter i den andre enden får den samme møkka i fanget fra alle sammen og spesielt ikke når rekrutteringsmarkedet domineres av de som fryder seg over alle kandidatene som strømmer inn og som ikke skjønner at store søkermasser er det beste tegnet på dårlig rekrutteringskommuniksjon.
Det som er litt ekstra kult er at kandidatene til og med ser klin like ut på profilbildene sine.
De har gått på kurs, ikke sant.
Det er viktig å se proff ut, liksom.

Portalen var fin og kommer sikkert til å funke som faen – teknisk sett – men det er innholdet som ikke er bra og da blir det som det blir og går som det går i likhet med alt annet som handler om «content marketing», – dette opphausede begrepet som ikke er noe annet enn et synonym til «the shit hits the fan».
Vi så ikke noe til patetiske Great Place To Work, da.
Litt rart, egentlig.
Hmm.
Kanskje mest fordi vi ikke så etter dem og ikke har så mye til overs for sånne som tjener penger på å få arbeidsmarkedet til å fremstå som et realiityshow. Vi var der i fire timer, spiste tapas og drakk øl fra boks og snakket med noen av de som vi burde snakke med, – de som kan levere innspill til boken hennes og som kanskje kan få flere til å åpne øya for at bransjen er utpult.
Det var ikke så mange av dem, men de var der og vi fant dem.
Vi har det med det.
Vi finner de som vi ønsker å finne.
Vi klarte til og meg å finne veien ut før vi ville ende opp i noe som vi senere kunne finne på å oppfatte som seksuell trakassering.

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

2018 – nytt år og nye muligheter

Jeg får en del meldinger fra folk som etterlyser ny kurskalender fra Karriereverkstedet, – svaret mitt er at jeg driver med så mye annet som er morsomt, og derfor har jeg ikke prioritert tidfesting av dette.

Året går mot slutten og nytt år betyr nye muligheter, – det er i hvert fall det mange folk sier og spesielt sånne som trenger en eller annen form for markering når de skal begynne med noe eller slutte med noe.
Folk er rare.
Det kan også bety nye muligheter for deg som er lei av gnål fra sånne som kanskje burde gå tilbake til det som de egentlig burde drive med, – litt usikker på hva det er, men regner med at de vet det selv.
De er jo karriereveiledere, liksom.
På en måte.
De liker i hvert fall å si at de er det.
Jeg tror det var på denne tiden i fjor at jeg sa at 2017 skulle bli et hvileår, og når jeg ser tilbake på året som snart går mot slutten så kan jeg ikke akkurat si at jeg har jobbet meg ihjel selv om jeg likevel har ansatt noen flinke folk her og der og møtt en del kule karakterer som har funnet nye linjer. Jeg har litt lyst til å strekke det litt lenger, men har likevel ikke tenkt å glemme noen av de tingene som gir meg anledning til å leve livet som jeg gjør og derfor har jeg laget en foreløpig plan:

Det ultimate jobbsøkerkurset reiser til Praha med 8 deltagere i januar, og dette er selvfølgelig fullbooket. Det kommer en greie som ligner, og det er en langhelgesamling på Bornholm med 8 deltagere i mai og her kan det se ut som om det er noen ledige plasser.

Sommerkampus på Håøya er dritkult og jeg skal sette opp en helgesamling i slutten av juni og i slutten av august for 10 deltagere.

De ordinære tirsdagskursene og torsdagskursene som initierte alle de andre greiene er foreløpig ikke tidfestet, men hvis du ønsker å komme i betraktning så sender du en snutt og kommer på liste.

Som om ikke det er nok, så finnes det en rekke mennesker som forslår at jeg burde inkludere «walk and talk» rundt Nøklevann på listen min, – en tur på åtte kilometer i fantastisk natur.
Nei.
Det er en eksklusiv greie som er forbeholdt noen spesielt utvalgte.

Jeg liker egentlig ikke å si oppleggene mine er det eneste som funker, men siden det er så mange andre som sier det så kan det kanskje være noe i det. Du finner det du egentlig trenger å vite på nettsiden til Karriereverkstedet – hvis du ikke gidder å klikke deg inn dit, så kan jeg kort fortelle at opplegget mitt handler om det eneste som betyr noe i en jobbsøkerprosess og det er rekrutteringskommunikasjon. Folk som messer om viktigheten av søknadsdokumenter og stillingsportaler og intervjutrening misbruker tiden din.

Jeg har aldri vært noe særlig motivert av kred, og det er kanskje noe sånt jeg kan finne på å svare hvis jeg skulle forville meg inn i en situasjon hvor en eller annen spirrevipp som later som om jobben deres er den samme som min skulle finne på å spørre om når vedkommende har kommet dit på det forhåndsprogrammerte intervjuskjemaet sitt som handler om dårlige sider.
Grøss.

Jeg har med andre ord en foreløpig plan for det nye året, men mye kan skje underveis. Det er mange folk som glemmer sånne ting, – de er så fokusert på mål og retning og tull og tøys at de lukker øya for alt annet som kan være noe som er enda finere.
Jeg tror det har sammenheng med at folk går for lenge på skolen.
Det eneste som jeg er sikker på er at jeg kommer til å fortsette med å slenge meldinger og sparke litt her og der til sånne som føkker opp tilværelsen for seriøse jobbsøkere, – enten det dreier seg om nyutdannede HR-spirer med master i hersketeknikker og bedrag eller sånne som tjener blodpengene sine på å pushe «verktøy» til sånne som trenger å skjule sin manglende kunnskap om hva rekruttering egentlig handler om.
Og Great Place to Work, selvsagt.
Arbeidsmarkedet er ikke et realityshow.

Men nå er butikken stengt.
Jeg kommer tilbake i 2018.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

En god karakter …

Det var egentlig ingen utfordring, men det var i forbindelse med denne obligatoriske runden rundt bordet når man sitter i en arbeidsgruppe og skal presentere seg selv og sin virksomhet og legge til noen ord om hvordan man oppfatter arbeidsmarkedet for nyutdannede som har lyst til å flytte til landet du representerer.
Som nevnt, ikke som en utfordring.
Jeg visste hva jeg skulle si.
Jeg har det med det.
Jeg sier det.

Arbeidsmarkedet i Norge domineres av virksomheter som juger til seg kred gjennom karrierebarometere og Great Place to Work, prebubertale HR-spirer benytter hersketeknikker som de har lært på studentkroa på BI hvor summen av alt dette får jobbsøkere til å følge opp med å juge på seg karakteristikker som ikke rimer med virkeligheten.
Jeg lurer deg og du lurer meg og feilansettelsen er et faktum.

Jeg er en jævlig dårlig ambassadør for hjemlandet mitt.
Jeg sier sannheten.
Det ble en runde til, det var tross alt en greie som ble dominert av akademikere og de blir jo aldri ferdige med å snakke varmt om søknadsdokumenter og gode karakterer. Jeg satt der og holdt på å spy, men er topptrent til å overleve under ekstreme forhold.
Jeg fikk det siste ordet:
Den eneste gode karakter er den du viser i ditt møte med fremmede mennesker.

Utrolig god lunsj, – danskene vet hvordan de arrangerer sånne samlinger, men siden jeg oppfattet programmet for resten av dagen som ganske kjedelig så valgte jeg å gå gatelangs og shoppe litt. Du kan sikkert forestille deg sånne karrieremesser hvor folk som ikke har peiling på hva de snakker om skal forføre flinke ungdommer med fargerike kulepenner og sukkertøy.
Grøss.
No reason to stay is the best reason to leave.

Du får gode toner fra CPH, – du får FUTURE ANIMALS


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Normal people scare me

Jeg kan ikke fordra folk som oppfatter seg som normale, sånne som har strukket den så langt at det ikke finnes noe som beskriver hvem de egentlig er. Jeg skal treffe en av dem senere i dag, og hun kommer helt sikkert til å få noen linjer i den nye boken.
Ja, for nå er vi i gang med å skrive en ny bok.
Nesten som en oppfølger til «Den ultimate jobbsøkerboken».
Nesten.
Den skal handle om mennesketyper og fordelen med å drite i hvordan andre oppfatter deg, – legg til hvordan du sal bruke din egen styrke for å punktere andres svakhet, så nærmer du deg.
ADHD, sier du?
Dyslektiker?
Introvert?
Jeg er nesten fristet til å legge til «hull i CV», men det er en greie som er så dumt at det nesten vil virke normalt å ta det med. Folk som fortsatt snakker om dette bør grave seg ned.

Jeg vet ikke hvor mange som spør seg selv om hva det egentlig vil si å være «normal» og hvem som egentlig har denne retten til å ta på seg dette mandatet med å definere en norm. Jeg kan ikke tenke meg noe mer kjedelig enn sånne som er så redd for å vise sitt virkelige ego av falsk frykt for å ikke passe inn med noe som de ikke vet hva er, – det være seg i forbindelse med jobb eller sammen med noen som de liker å kalle venner eller sånne som de gjerne vil skal bli venner. Jeg kan ha en rævva dag på en torsdag og da blir jeg sikkert oppfattet sånn som jeg oppfører meg når jeg har en rævva dag. Når fredagen kommer, så blomstrer jeg opp og de samme folka får seg til å si at jeg er utilregnelig.
Drit og dra, liksom.
Det finnes jo en drøss med greier som blir diagnostisert som tilstander, greier som egentlig er ganske sykt i seg selv og som spykologer og legemiddelbransjen tjener masse penger på.
– «Du vil vel være som alle andre, vil du ikke?»
– «Du vil vel ikke bli oppfattet som unormal?»
Mitt svar på det første spørsmålet er «nei».
Svaret på det andre er «jo».

Vi har konstruert et samfunn som kan oppfattes som en mental catwalk, fullstendig intolerant for avvik og så ekstremt idealisert at ingen kan leve opp til det.
Det er livet, for faen.
Det er ganske mye som tyder på at terskelen for livets utfordringer ligger alt for lavt og gjør at vi ikke finner ut av hvordan vi skal håndtere skuffelser og prøvelser som faktisk er en del av livet. Nei, da er det bedre å finne en eller annen form for behandling, terapi, trening, kall det hva du vil.
Grøss.
Livet er fullt av dritt og utfordringen er at det finnes så mange mennesker som ikke tør å møte dritten av frykt for å bli oppfattet som den som de egentlig er.
Nei, da er det bedre å få en diagnose.
Kjør på med dop og litt annen faenskap, så blir du oppfattet som normal.
Finnes det normale spykologer?
Finnes det normale terapeuter?
Sosionomer kan umulig være normale og de fleste som serverer tåpelige tips om hvordan andre kan få det bedre med seg selv kan umulig ha det godt med seg selv når de konstruerer tvangstanker som fører til helsekøer på bekostning av eldre mennesker som stues bort i bøttekottet for å dø.

Livet er som nevnt fullt av dritt og dritt er organisk materiale som forsvinner av seg selv.
Livet er med andre ord ganske enkelt.
Du blir født med en hjerne og et hjerte og de funker fint av seg selv. Det er først når du hører på alle de som forteller hvor jævlig vanskelig det er at det blir så vanskelig at du må bruke opp livet ditt på å bli like føkka som dem.
Sykt.
Denne dama som jeg skal treffe er for øvrig datteren til en kompis og sliter med å skaffe seg en jobb til tross for sin høye utdanning.
– «Det er der det ligger», begynte jeg når han spurte.
– «Det er alt for mange folk som tror at høy utdanning gir jobbgaranti, men mitt inntrykk er at jo lenger de har gått på skolen jo mindre er det igjen av dem selv».
– «Dem selv?»
– «Det eneste som betyr noe», nikket jeg.
– «Med mindre du skal jobbe på tekstilfabrikk i landet som du kommer fra».
– «Vil du ta en prat med henne?»
– «Selvfølgelig», nikket jeg og så slo vi potet.

Hun er så opptatt av mangfold i arbeidslivet at det er lenge siden det rant over, – hun er mer fokusert på alt som er rundt og ikke hva som skal gjøres.
Det kjipe er at det er mange av dem.
Det kjipe er at dette er folk med stemmer som rekker litt høyere enn de som egentlig burde synge og skrike men som ikke gjør det av falsk frykt for at stemmebåndene deres ikke treffer en tone på den måten som andre forventer å høre den.
Grøss.
Tenk hvilket paradoks det er at folk er så opptatt av å «passe inn» at de ikke passer inn med noen verdens ting, de hevder at de «jobber med seg selv» og jobber så mye med seg selv at de glemmer at de begynner i feil ende. De glemmer at det handler om seg selv og sitt, – det som kalles egenskaper og forutsetninger, omstendigheter og begrensninger hvor det er sistnevnte som er vanskeligst å innrømme for folk som er så opptatt av en politisk korrekthet som kan oppfattes som sykt i seg selv. Hun leser blader og blogger og selvhjelpslitteratur i tillegg til at hun har regelmessige treff med venninner som har tatt brevkurs i livsstilscoaching, folk som overbeviser henne om at de har kommet betraktelig mye lenger i livene sine enn hun selv.
Pisspreik, med andre ord.
Jeg pleier å si til henne at hun er helt føkka i hjernen. Hun skjønner ikke hva jeg mener, så da sier jeg det på nytt og kutter ut ordet «føkka» og legger til at hun har gått alt for lenge på skolen. Hvis noen spør hva hun «er» så svarer hun «ingenting», – det er jo dette dustespørsmålet som ofte kommer opp ganske tidlig når et menneske møter et annet menneske og hvor hun følger opp det tåpelige svaret sitt med å si at hun fortsatt er under utdanning.
Grøss.

Jeg lever fint med påstanden om at jeg løser mine rekrutteringsprosjekter basert på trynefaktor, og det er fordi jeg vet hva trynefaktor handler om og det handler ikke om å være pen hvis det er det du tror i likhet med alle de som bruker varierende stemmeleie når de forfører sitt publikum. Det hender at jeg leser tekster fra frustrerte folk som forherliger anonymifiserte jobbsøknadsprosesser og likhet for alle, urettferdighet og trynefaktor og annet pisspreik som får dem til å gjøre hva som helst og alt og gjerne litt til for å passe inn i noe som de ikke vet hva er og så går det som det går.
Det skal vi skrive om.
Jeg har ansatt en drøss med mennesker som har noe ved seg som røkla oppfatter som et hinder, – det være seg flinke folk som holdes nede på grunn av at en eller annen nisse har stemplet dem med en «diagnose» eller mennesker som har vært med på kjipe ting eller ting som folk betrakter som sært. En av mine favorittreferanser er jenta som sitter i toppledelsen i en norsk virksomhet med bakgrunn som gledespike. Hun kan ganske mye om disse tingene som får folk til å tikke, for å si det sånn.

Vi glemmer ikke de som av ulike grunner får lov til å jobbe med det som de jobber med, de som har blitt forført til å tro på viktigheten av «employer branding» og HR-spirer som bare syns det er så gøy å jobbe med mennesker liksom. Vi har feika oss inn på en del jobbintervjuer for å ta pulsen på dem, og der har vi funnet mye rart.
Det er bare å glede seg.

Men jeg er er litt usikker på tittelen selv om jeg vet at den kommer av seg selv.
Det er som med alt annet, med andre ord.
Tilfeldigheter er undervurdert.
Flaks er ingen tilfeldighet.
Jeg har en t-trøye med teksten «Normal People Scare Me», men den er brukt opp på en måte.
Teksten, mener jeg.
Ikke trøya.



Du får THE OTHER ONES med «We Are What We Are»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.