Gullrekka, – en spennende historie om ukjent opphav

Du har en spennende historie.
Det var sånn hun sa det.
Du har en spennende historie.
Det begynner å bli en stund siden jeg snakket med en dame som har denne genuine interessen for slektsforskning, – hun er en sånn som finner stor glede av å lese gamle kirkebøker og sånt og det var på denne måten at hun klarte å spole sammen noe av historien min. Hun har jobbet ganske lenge og vel og jeg har ikke brydd meg om å mase på henne for å sjekke hvordan det går og om det går i det hele tatt og det kan selvfølgelig ha en sammenheng med at hun mistet mannen sin som egentlig tok på seg oppgaven. Hun ringte meg for noen dager siden og inviterte oss hjem hvor hun serverte kaffe og eplekake med krem.

Jeg pleier å si det ganske ofte og sier det i de fleste settinger hvor samtalen kommer inn på det som handler om hvem vi er, – din historie er formet av dine omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen andre greier som av ulike grunner har fått deg til å bli som du har blitt. Når det er nevnt og nevnt på den måten, så fortsetter denne «prosessen» så lenge man lever. Jeg pleier å legge til at jeg egentlig ikke er så veldig interessert i alt som skjedde før det ble noe som handler om «oss» og hvor det er det som fikk oss til å komme sammen og finne glede av å være sammen som er det eneste som betyr noe.
Du kan være eks ditt eller eks datt.
Du kan være hva som helst eller hvem som helst.
Du kan til og med heie på et annet møkkalag eller stemme på et annet parti når det er valg og sånt, men det er disse ubestemmelige greiene som førte oss sammen og som gjør at vi fortsatt holder sammen som er avgjørende.
Sånn er jeg.
Jeg er kanskje ikke en sånn som liker å flæshe at man bare er så opptatt av mangfold og sånt, liksom. Når det er nevnt og nevnt på den måten så kjenner jeg en del folk som enkelte kan finne på å spørre hvordan jeg kjenner eller til og med hvorfor jeg kjenner dem.
Jeg vet ikke.
Det bare blir sånn.
Det handler kanskje om vibber og hvis jeg møter folk som ikke gir meg gode vibber så blir det ikke noe som vi kan kalle for «oss», for å si det sånn.
Enkelt.
Nok om det og tilbake til det som jeg egentlig skulle skrive om:
Slektsforskning.
Noen av dere fulgte sikkert med på den serien som gikk på NRK – «hvem tror du at du er» – og da kom det fram en del greier som omsider fikk meg til å kontakte noen som har litt peiling på sånne ting.

Jeg har fått en oversikt som kan ligne på organisasjonskartene som får NPM-fascistene i HR til å bli klamme i hakket, – her snakker vi humankapital, liksom.
Gud bedre.
Sammenligningen er egentlig ganske god og det er kanskje fordi det finnes så mange folk litt nedover i systemet som de som sitter på toppen ikke bryr seg om, – det vil i dette tilfellet si meg og den nye vissheten om at generasjonene bak meg har en del avleggere og skudd i natten.
Det er «gullrekka» som betyr noe.

Den registrerte historien min på morsiden er begrenset til fire ledd fra Oslo og hvor det stopper opp allerede i 1864 hvor den siste personen som hun klarte å spore opp dukket opp som en jente med ukjent opphav som føder et barn med ukjent far.
Jeg lurer på hva som var hennes historie.
Eller hans også, for den saks skyld.
Firmafest, kanskje.
Nachspiel i bakgården.
Hmm.
Det er lett å forestille seg en drøss med alternativer, men man kan aldri være sikker bortsett fra at det står skrevet et annet sted at hun ikke klarte å ta vare på barnet sitt og måtte levere det fra seg på sosialen.

Den registrerte historien min på farsiden stopper opp 1761 hvor det er registrert en fyr med ukjent opphav i Sachsen, – det som i dag er begrenset til et distrikt i Tyskland og ligger mot grensen til Polen og Tsjekkia. Det er seks generasjoner med Oslo-folk mellom meg og en danske som flyttet nordover og giftet seg med en Oslojente med ukjent opphav og det er denne dansken som har en far som først dukket opp i systemet når han fikk barn med en jente fra Bohemia og som heller ikke finnes i noen tekster bortsett fra at hun står oppført som «dienerin» som betyr tjener.
Hun kan ha vært en slave.
Hun kan ha vært en jente som jobbet med det eneste som hun kunne jobbe med og det kan begrunnes med at denne ukjente tyskeren kjøpte henne fri.
Hun var litt sånn som Askepott, med andre ord.
Jeg lurer på hvor han fikk penger fra.
Jeg lurer på hvorfor han kjøpte akkurat henne.
Jeg lurer på sånne ting som kan fylle historien og når det er nevnt og nevnt på denne måten så finnes det sikkert flere folk på familiekartet mitt som fortjener noen rader.

Gullfuglen (kjæresten min – red.anm) er egentlig ikke så veldig interessert, og det kan selvfølgelig ha en sammenheng med at hun har den historien som hun har og som begrenses med en mor og en tante og ikke vil vite noe mer enn det.
– «Ny bok, kanskje?»
– «Ny bok?»
– «Ja», smilte hun når jeg hadde lest litt for henne på sengekanten.
– «Du kan jo skrive en sånn sagaserie som det er så utrolig mange som liker å lese … og så kan jeg lage TV-serie som vi selger til Netflix … spekket med liv og død og krig og fred og sånt».
Nei.
Jeg tror jeg holder historien for meg selv.
Det var noe med dette som skal begrense historien til det som handler om «oss», ikke sant.

Du har en spennende historie.
Det var sånn hun sa det.
Du har en spennende historie.
Jeg syns det er mest spennende med det som handler om «ukjent opphav», – det kan jo være hvem som helst og nevnt med denne tanken på at det hender at jeg liker å definere med som norrøn.
Det er kanskje feil.
Det er ingen bevis for at jeg kan ha vikingblod i årene mine, men det skjedde jo ganske mye i vår del av verden før denne sakseren møtte Askepott og denne Oslojenta ruslet rundt i de mørke gatene i Kristiania.
Hmm.
Sånn sett så kan jeg fortsatt leve i troen og jeg vet foreløpig ikke hvor disse andre avleggerne kommer fra, – sånne juletrær har jo en merkelig tendens til å bli rimelig komplekse.
Mye kan ha skjedd på tusen år, ikke sant.

Du får GROOVE ARMADA – going back to my roots

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Vil du dele din historie fra et møte med en «coach» ?

Vi ser etter deg som har en morsom historie fra ditt møte med en «coach» og som har lyst til å dele den med resten av verden.

Det spiller i og for seg ingen rolle hva slags «coach» – de er jo klin like alle sammen – for greia er at det skal skrives noen ord om disse svindlerne som tar betalt for å lure folk og gi dem en eller annen form for kortvarig lykke.
Nesten som horer, med andre ord.
Nesten.
Jeg har faktisk mer respekt for horene, og derfor blir det en kjip sammenligning.

Prosjektet blir en bok som er skrevet i romanform og som handler om hva som egentlig skjer med folk som har sluttet å tenke og handle av egen vilje, – de som trenger hjelp til å finne kjærlighet og farge på kjøkkenet, hva man skal spise på en vanlig tirsdag og selvfølgelig hvordan man skal kle på seg når de skal ut og fortelle en fremmed hvem de egentlig er.
Sånne ting.
Du skjønner sikkert hva jeg mener.
Hvis du ikke skjønner det, så kan du bare drite i det.

Hvis du er en sånn som tror at jeg mener sånne som Jørgen Klopp, så er det ikke sånne jeg skal snakke med i denne omgang.
Han har jeg for øvrig snakket med før i en helt annen setting.
Fin fyr.
Akkurat som på TV.
Nok om det.
Det er digg hvis du kjenner noen som kjenner noen av disse som hevder at de har helbredende evner og som er skikkelig gode til å svinge med fjær og pyre litt røkelse og de greiene der.
Kumbaya.
Livstilscoachene er kanskje våre egne favoritter, – influencers er av den samme ulla sammen med sånne folk som er opptatt av personlig merkevarebygging og det våset der. Du skjønner sikkert hvem jeg mener, og som nevnt kan du bare drite i det hvis du ikke skjønner det.

Visste du forresten at det finnes folk som tror at de har en diagnose når de blir røde på halsen og får tung pust når de elsker med kjæresten sin?
Hva feiler det meg, liksom?
Kom kjære, – vi må gå til en coach …

Vi ser ikke etter noen lange avhandlinger og sånt, – vi kan lage storm ut av den korte pusten mot øret, men syns at det hadde vært litt kult med noen ekstra referanser i tillegg til alle de som vi allerede har. Det er kanskje unødvendig og nevne at romanen får en satirisk twist med tanke på at verden i seg selv har blitt til en eneste stor satire, – mye takket være disse folka som tror at de har et mandat til å forføre folket og tjene pengene sine på å få dem til å passe inn i sitt eget bilde.

Og bare så det er nevnt, – ingen ting av det som du skriver vil bli brukt mot deg og de greiene der. Du forblir anonym og når det er nevnt og nevnt på den måten så er jo de fleste anonyme på plattformer som dette.
De forsøker i hvert fall.
Det er jo så mange morsomme nick der ute, ikke sant.
Jeg pleier å si at hvis man virkelig er interessert i å komme i kontakt med noen som man vil komme i kontakt med så finner man fram til kontaktinformasjon, men hvis du bruker kommentarfeltet så blir teksten din ikke lest av andre enn meg, – kopiert inn i ny tekst og deretter slettet.
Bare så det er nevnt.
Nesten som en sånn dustete GDPR-greie.
Nesten.

Lev lurt.

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

Noen ord om vekst

Virksomheter har en tendens til å være opptatt av vekst og da er det lett for sånne som meg å tenke på at vekst er en greie som gjør noe med kjernen i tingene og som medfører en konsekvens som gjør at noe blir borte hvor et begrep som «noe» kan defineres som så mangt.
Det er ikke så mange som kan gi et godt svar på hvorfor det er sånn.
Det bare er sånn.
Det er det beste svaret på det meste.
Det bare er sånn.

Vekst er isolert sett et positiv begrep når man snakker om trær og planter og øvrig organisk materiale og positivt så lenge det ikke skygger for sola.

Vekst vil medføre en endring som ikke nødvendigvis rimer med omstendigheter og omgivelser og de andre greiene som er viktig for at man skal ha det bra eller for å bli oppfattet som bra og hvor det er det som egentlig er det viktigste.
Oppfattelsen, mener jeg.
Oppfattelsen fra de andre.
Oppfattelsen som bunner i noe som man kanskje ikke vet hva er før man pøser på med kroner for å leie inn noen markedskonsulenter med en fersk pensumplan i minne som inkluderer fine ord som «benchmarking» og «return of investment» og som omsider finner ut at alle de gode tingene som man spiser faktisk kommer ut som dritt.
Neste steg er enkelt.
Neste steg inkluderer en analyse av dritten som kommer ut før prosessen konkluderer med at dritten er brun.
Hmm.
Det får stå som en aldri så liten digresjon, men dritten som kommer ut av meg er svart og det er fordi jeg er på en sånn kur som inkluderer jerntilskudd. Det var en periode hvor det var rødt og rødt er en farlig farge på disse greiene.
Men den er hard og fin, da.
Dritten, mener jeg.
Det er da også noe og spesielt i en verden som domineres av suppe og kliss som det er jævlig vanskelig å tørke bort med mindre man får noen andre til å gjøre det.
Nok om det.

Vekst fører til endring og endring kan være positivt.
Endring kan være en nødvendighet for videre eksistens.
Ja, – det er bare det at man må ta høyde for (!) at man kan vokse fra noe annet og til og med vokse fra noe som man egentlig ikke har så veldig lyst til å vokse fra, og det er da man kommer til dette som handler om kjernen i tingene.
Det har vært sånn siden tidenes morgen.
Klanen klarer seg bra.
Klanen blir større.
Klanen klarer seg bedre enn andre klaner og så ender det med en merkelig form for fred og ironisk idyll hvor enkelte føler at de vil ha noe mer eller føler at de ikke er med eller ikke får lov til å være med og da flytter de til et annet sted når det går opp for dem at fraksjonen ikke funker og tar med seg et kjernemateriale som ligner eller som de i hvert fall tror er noe som ligner på det som var og det som var fint og hvor det fine var noe som litt senere dannet grunnlaget for vekst.
Paradoks.
Nå skal alt bli så mye bedre.
Nå har vi lært av våre feil.
Nå har vi til og med lært av andres feil og det er i og for seg en dårlig måte å lære på, – en greie som det ikke er så mange som tenker på eller som tør å tenke på, og det har kanskje en sammenheng med at de har latt seg forføre av sånne som får seg til å bruke enda finere ord enn de som jeg nevner litt lenger opp.
Humankapital.
Progresjon.
Prosess.
Det finnes flere ord som er finere eller som i hvert fall oppfattes som finere og som blir enda finere når de legges inn i et excel-ark med fine farger.
Grønt, kanskje.
Oransje.
Jeg slenger inn en digresjon til og det er fordi jeg kom til å tenke på en batikkdundre som forsøkte å rakne et kundemøte med å si at ord er sterke saker og ord er som våpen.
Det er feil.
Det er ingen som kan drepe noen med ord.
Det er mulig at ørene til den som lytter vil falle av, men man dør ikke av det.
Hvis du ikke tåler å høre det, så får du gå ut.
Det var sånn jeg sa det.
Dama gikk.
Dama sluttet litt senere, men det får bli en annen sak.
Nok om det.
Vekst har som nevnt en tendens til å gjøre noe med kjernen i tingene og det var dette jeg snakket om med en hyggelig dame som har lyst til å slutte der hvor hun jobber for å begynne å jobbe hos en virksomhet som ser etter en som henne. Det var like etter at jeg hadde sagt at det var hun som var den nye markedsdirektøren at hun sa det:
– «Ordene».
Det var som om det ikke var så mye mer å si.
Det var kanskje derfor det ble en liten pause og som ble en sånn pause som jeg benyttet til å ta en ny slurk av kaffen mens hun så en annen vei og lot fingrene fjerne noe bøss eller noe annet fra øynene sine.
– «Ordene», fortsatte hun og fulgte opp med å si noen ord om hvordan jeg hadde sagt disse ordene som hadde fått henne til å gå opp på en stein for at hun kunne få en litt bedre oppfattelse av klanen som preget omgivelsene og omstendighetene.
– «Ordene som fikk meg til å skjønne at jeg ikke gjør det som jeg syns er morsomt og gjør det som jeg gjør for å bli oppfattet som morsom …»

Litt senere kom jeg til å tenke på Facebook og hvordan Facebook har vokst ut av seg selv. Det er nesten som om jeg savner kattepusbildene og gamle klassevenner som poserer i dagens outfit, vinglass i solnedgang og barna deres med syltetøy i trynet.
Nesten.
Facebook har tatt kvelertak på seg selv og puster av gammel vane og det kommer en tid for alle hvor man ikke hører forskjellen på hikst og hyl som følge av kåthet og glede eller en pinefull smerte som ikke skal vises til andre av falsk frykt for at det kommer noen som finner ut at de skal bryte ut og gjøre noe av dette til noe annet.
Nå kommer de andre.
Nå kommer de andre som lukker øya for alle de som har daua på veien.
The Next-Gen Social Networking.
Særlig.
Det er lett å overføre denne tanken til mye annet som berører det samme og det minner meg på hvordan en nabodame vokste i skoa når hun fikk rollen som ansvarlig for en plantedugnad i borettslaget.
Nå var hun sjef.
Nå kunne hun komme til sin rett.
Nå kunne hun endelig få glede av sine bortkastede år på BI.
Det var bare det at dama ikke hadde peiling på planter og plantevalget passet ikke med omstendigheter og omgivelser.

Jeg finner det ganske lett å sammenligne en virksomhet med et parforhold og spesielt i de tilfellene hvor alt for mange benytter rollen i den aktuelle virksomheten til å utvikle et parforhold. Noen går den andre veien og det går jo som det går og det går som regel ikke i det hele tatt.
Vi skal vokse og vi skal vokse sammen.
Vi tenker ikke på at vi ender opp med å vokse fra hverandre med mindre vi klarer å beholde fokus på kjernen i tingene.

Du får SERSHEN & ZARITSKAYA med litt øs og pøs

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.

The best things in life are free

Jeg er sikker på at du har lest eller hørt eller til og med sagt denne setningen som er en setning som kanskje står som den største livsløgnen av dem alle. Det finnes noen som hevder at den har en opprinnelse fra tanken om at de mest verdifulle tingene i livet er ting som ikke koster penger, og hvis du søker opp sitatet på google så får du en liste over det som oppfattes som de viktigste:
– Klemmer
– Venner og familie
– Smil
– Søvn
– Latter
– Gode minner
– Kjærlighet

Nå kan det være at du klarer å finne noen flere eksempler og nevnt med visshet om at noe som kan ha en verdi for deg er noe som kanskje ikke har en verdi for andre og sånne ting, men det er først når du setter dette sitatet i sammenheng med en god del av de andre sitatene som har en tendens til å dukke opp i den samme slengen fra de samme folka som digger dette sitatet at du vil se et ganske stort paradoks:
Livet er kostbart.
Hmm.
Det vil med andre ord si at listen over de beste tingene i livet som er gratis vil bli oppfattet som alt annet enn gratis og det ender opp som et sitat som rimer med de fleste sitater som deles av folk som antageligvis ikke har peiling på hva de snakker om.

Jeg traff en dame i dag som jobber som «livscoach» og da fikk jeg en ny stillingstittel på den lange listen over det som kan kalles «bullshit-jobber». Hun var prototypen på den som du ser for deg når du lukker øya og tenker på en som jobber med sånne ting.
Det var ganske mye batikk, for å si det sånn.
Greia er at hun vil diskutere et samarbeid med virksomheten min.
Greia er at jeg ikke ser verdien i det, – hverken for meg eller noen av de fine folka som jeg av ulike grunner jobber sammen med og hvor begrepet «jobber» er noe som brukes med visshet om at man alltid jobber med noe selv om man jobber med noe i livet som ikke gir inntekt i form av penger.
Skjønner du?
Dama hadde med seg nettbrettet sitt og viste bilder av blomster og steiner med sitater som hun antageligvis benytter som en refleksjonsbygger og det er i og for seg greit nok.
Det med refleksjonsbygger, mener jeg.
Listen med metoder og verktøy var ganske lang og litt lenger enn listen over sertifikater som antageligvis var ment for å verifisere kunnskapen hennes. Hun hevder at hun kan hjelpe noen av de som sliter med å finne verdier i livene sine og presenterte et tjenestespekter som strakk seg fra «personlig merkevarebygging» og «kommunikasjon» og hvor jeg ramlet ut når hun oppfordret folk til å komme seg ut av komfortsonen.
Grøss.

Hun hadde kommet i bunnen av den andre tekoppen når hun spurte om hun skulle fortsette og det var kanskje fordi hun la merke til at jeg så på klokka og fant ut av jeg fremdeles hadde god tid før jeg skulle over til noe annet av det som jeg gjør i Praha.
Det var da jeg sa det.
Det var da jeg spurte om hun kunne fortelle meg hva hun selv hadde opplevd i livet.
– «Opplevd?»
– «Ja», svarte jeg raskt.
– «Tingene som har formet deg … omgivelser og omstendigheter og disse greiene som former deg til å bli den som du er og den som sitter foran meg nå».
Nei.
Det var ikke så mye å snakke om.
Det var noe med en skole som jeg aldri har hørt om og det var det.
Det var null og niks fra den beste skolen som finnes og den eneste skolen som gir en utdannelse som kan brukes til noe:
Livets skole.
– «Du», fortsatte jeg.
– «Fortell meg litt om følelsene dine».
– «Følelser?»
– «Ja».
Det ble stille.
Det ble en sånn stillhet som det er viktig å ta vare på, og det er mest fordi det er stillheten som følger en påstand som poengterer virkeligheten.

Jeg er sikker på at det finnes noen som syns at jeg kan virke litt rå og brutal når jeg sitter i settinger som dette, – jeg er en sånn som kan finne på å spørre om alt og det er fordi jeg ønsker svar på noe av det som jeg lurer på og da faller det seg helt naturlig for meg å spørre. Det finnes en drøss med folk som hevder at de jobber med noe av det samme som meg og som hverken tør eller vil eller kan jobbe på den samme måten som meg.
Nei, det skulle jo ta seg ut.
Det finnes jo regler og retningslinjer, ikke sant.
Det er mulig at det gjør det, – en eller annen nisse eller et nek har sittet og hugget en tekst i stein på den samme måten som Moses gjorde det for mange år siden og så går det som det går og hu hei hvor det går.

De beste tingene i livet er gratis, men da må du være klar over hva det egentlig vil koste deg i en helt annen valuta og en valuta som hverken har form eller farge eller tall og symboler eller noe annet. Jeg pleier å si at det ikke koster meg en kalori å gjøre de tingene som er listet lenger opp og det er ikke bare fordi jeg ikke teller kalorier.
Det er fordi jeg har følelser.
Skjønner du?
Jeg gadd ikke å gjøre stillheten så lang som at det kunne bli oppfattet som pinlig, – dama var rimelig klar for å vise meg den siste siden i presentasjonsmateriellet sitt og det var prislisten.
Fordelingsnøkkelen blir vi enig om.
Det var sånn hun sa det.
Det blir vi enig om.
Særlig.
Det minner meg om et annet sitat:
Gode råd er dyre.
Hmm.
Det er kjekt å vite når livet ditt er så kostbart som det er og du kan falle for fristelsen av å sløse bort den verdifulle tiden din på å be andre folk om råd på ting som du må finne ut av selv.

Du får ELISE LeGROW med «Who Do You Love»

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Denne siden vil for øvrig snart forsvinne i sin nåværende forfatning, men det kan være at noe som ligner vil dukke opp som noe annet.