Vibber

– «Det er som om jeg skulle sagt det selv».
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Du hadde aldri fått deg til å si det».
– «Det er derfor jeg sa det er som om jeg skulle gjort det», smilte han.
– «Det er sånn jeg hadde sagt det, mener jeg … men jeg kan jo ikke si det?»
– «Dust».
– «Dust?»
– «Du er dust som mener det», nikket jeg.
– «Du er forbanna feig som leder når du ikke kan si hvem du vil ha med deg og hvem du ikke vil ha med deg».
– «Ja», sukket han.
– «Det er nok dessverre riktig».

Jeg har hjulpet en virksomhet med det som på nynorsk kalles «second opinion», – de hadde en liste med fire kandidater som skulle bli til en og så ønsket de at jeg skulle komme og ta en ekstra sjekk.
En enkel jobb.
Avdelingsleder med resultat- og personalansvar.
Tre skulle bort og to av dem var enkle å ta bort, jeg valgte å ta en prat med de to gjenlevende og så ble det utformet et tilbud til den ene av dem.
Greit.
No bullshit.
Men så hadde en av de første som det hadde vært enkelt å luke bort kommet tilbake på banen og lurt på hvordan vi hadde foretatt utvelgelsen, hun oppfattet seg som bedre kvalifisert og kunne vise til ansiennitet fra virksomheten i motsetnng til hun som fikk tilbudet og som kom utenfra med fire år fra barnehage og to år i kaffesjappe. Jeg la merke til at høvdingen krympet seg litt, så jeg tok henne til side og sa at jeg ikke kunne se noe som fikk meg til å tenke tanken på at hun kunne være kvalifisert før jeg la til at dette med å være ansatt i den samme virksomheten ikke nødvendigvis var noe som printer fribilletter.
– «Hun kommer fra barnehage», forsøkte hun.
– «Ja», bekreftet jeg.
– ‘Det er en stor fordel og et godt grunnlag for denne rollen».
– «Men hva med mine kvalifikasjoner?»
– «Du gir ikke kule vibber», smilte jeg.
– «Og det må man ha».
– «Kule vibber?»
– «Jepp», nikket jeg.
– «Det er det som er poenget med en utvelgelse … valget står mellom den eller den og kanskje den og den, du vet at du bare kan ta med deg en og da må du bestemme deg … det er enkelt».
– «Hallo», stønnet hun.
– «Vi snakker om en ansettelse … du får det til å høres ut som om du snakker om sko».
– «Kult», nikket jeg.
– «Det var en kul sammenligning som jeg ikke har tenkt på før … det går faktisk ut på det samme».

Jenta ble sur og i dag fikk jeg høre at hun hadde levert oppsigelsen sin.
– «Kult», smilte jeg til høvdingen.
– «Som om jeg skulle sagt det selv», smilte han tilbake.
– «Nei», svarte jeg kort og kunne forestille meg hvordan denne jenta ville komme til å melde seg inn i klikken som forteller i fremtidige jobbintervjuer at de stagnerte i sin forrige jobb.
Det er lurt å si.
Det er i hvert fall mange som sier at det er lurt, faktisk så mange at det nesten kan oppfattes som noe som faktisk er sant.
Det er ikke lurt i det hele tatt.
Kanskje for den som sier det, men ikke for den som lytter og det er jo den som lytter som bestemmer.
– «Du hadde aldri fått deg til å si at det er kult».
– «Jeg sier det nå», forsøkte han og flyttet blikket i den samme retningen som mitt blikk, vi hadde gått en tur rundt Nøklevann og endt opp på Haraløkka hvor jeg så ballen som lå ensom i gresset.
Tjue meter fra mål.
Blank kasse.
– «Nå vet jeg at det høres ganske fint ut å si det og jeg skal si det til de andre på mandag».
Jeg svarte ikke, ble stående og se på at han tok sats og dro til.
– «Dust», smilte jeg tilbake.
– «Du kan ikke spille fotball i sandaler, vet du».

Jobbsøk er enkelt.
Rekruttering er enkelt.
Det er først når det kommer kvasistasikvalifiserte mennesker på banen som forteller hvor jævlig vanskelig det er at det begynner å bli litt vanskeligere enn det er. Hvis du befinner deg i en rolle som kanskje rimer med noe av det som jeg jobber med og får en henvendelse fra en eller annen som lurer på hvordan og hvorfor og sånne ting, så si det som det er og gjerne argumentert med vissheten om at alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv. Noe som eventuelt kan oppfattes som feil på et sted kan være bra på et annet. Husk samtidig at du må fortelle jobbsøkere at man ikke kan lære en dritt fra et prosjekt til et annet.

Den beste responsen får du hvis du sier at du rett og slett ikke liker vedkommende, – vel og merke hvis det er det du ikke gjør. Det finnes noen som syns den er litt drøy, men jeg syns ikke den er drøy i det hele tatt. Det er mulig at du ikke syns det heller, men at du tilhører bermen som ikke tør å si det av falsk frykt for at noen ikke vil like deg og det du får deg til å gjøre, – da har du ikke skjønt en dritt av dette som handler om identitet og integritet.
Mennesker ansetter mennesker.
Når det er nevnt, så er det ikke jeg som skal jobbe med vedkommende.
I could not care less.
Men jeg liker kundene mine, det er jo derfor de er kundene mine og da vet jeg hva de liker og som regel så liker de det samme som meg.
Men jeg legger selvfølgelig til at det kan finnes noen andre som liker vedkommende.
Det er da noe.

MASSIVE ATTACK.
Tidløst.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Avslag

Noe av det kjipeste som finnes for en jobbsøker er et avslag. De blir selvfølgelig vant til det, men det er like kjipt hver gang. Vel og merke de som får noen tilbakemelding i det hele tatt, da. Det syndes utrolig mye på denne fronten hvor det fremdeles råder en viss usikkerhet om hvem som er værst i klassen, – bemanningsbransjen eller de som av ulike grunner har fått ansvar for rekrutteringsprosessen i store virksomheter som paradoksalt nok har en tendens til å skrive varme ord om humankapital.
Humankapital.
Grøss.
Jeg kan ikke tenke meg et værre ord.
Men avslag skal ut når avslag skal ut, og selv om jeg sjelden og nesten aldri jobber på den måten at jeg forventer noe som enkelte oppfatter som formelle søknader, så hender det at noen melder seg på gjennom nettverkstips og får seg til å sende inn det ene og det andre og da sender jeg selvfølgelig ut noen ord tilbake.
Skulle bare mangle.

Det finnes jobbsøkere som tror det er mulig å tolke eller analysere et avslag, – når jeg treffer noen som forteller at de gjør det, så spør jeg hvorfor og da svarer de som regel at det er noe de har lært på kurs.
Kan du tenke deg.
Noen følger oppfordring fra en venn eller venninne, – dette må du ikke finne deg i, liksom.
Urettferdig.
Diskriminerende.
Du er jo kvalifisert.
Jobbsøkeren har det kjipt og gjør det kjipere for seg selv uten å vite det.
Avslaget kommer som regel fra en «noreply at bullshit dot com» og det er selvfølgelig fordi avsenderen ikke vil stå fram og som merkelig nok får jobbsøkeren selv til å lage støy som kanskje kan få en eller annen til å ønske velkommen som søker en annen gang.
Registrer CV i basen vår, liksom.
Grøss.

Jeg sendte den første til en jente som hadde skrevet en melding hvor hun lurte på om hun skulle søke.
Der var sånn hun skrev det.
Jeg lurer på om jeg skal søke.
Hun hadde lagt ved en CV som ikke sa meg noen verdens ting bortsett fra at hun var søt på bildet, men det er jo ikke derfor jeg ansetter folk. Jeg skrev tilbake at hun får si fra når hun er ferdig med å lure og at hun kunne sende meg noen ord om hva hun mener at hun kan og hvordan hun kan tenke seg å bruke noe av det som hun mener at hun kan i den aktuelle rollen.

Melding nummer to gikk til en jente som listet opp en drøss med krav, en jente som signerte seg som «Senior Rekrutteringsrådgiver» uten at jeg kunne se noen verdens ting som underbygger en sånn tittel og nevnt med visshet om at jeg aldri har vært særlig begeistret for titler og langt mindre mennesker som identifiserer seg med dem. Jeg skrev som sant var at kravene hun stilte var urimelige og spesielt urimelige i forhold til hva hun hadde tenkt å ta med seg inn i prosessen.
Men hun skal ha kred for å blåse ut alle lysene på første forsøk, da.

Melding nummer tre gikk til en jente som skrev at hun var litt usikker på hva jobben gikk ut på og at hun oppfattet det som spesielt vanskelig siden jeg ikke listet opp noen kvalifikasjonskrav.
Jeg lister aldri opp kvalifikasjonskrav.
Hun la ved en glattbarbert CV med flekker fra høyskolen.
Hun fikk en kort melding hvor jeg skrev at jeg ikke oppfatter henne som kvalifisert.

Den fjerde og siste gikk til en jente som skrev at hun ville gjøre noe helt annet og hadde kommet så langt at hun omsider hadde funnet ut hva hun kunne tenke seg å forsøke seg på, hun hadde til og med lagt ved en anbefaling fra en veileder på jobbsøkerkurset hun var på, en som mente at han kjente meg og mitt og som var rimelig klar på at vi ville passe fint sammen. Jeg har aldri hørt om han før, men det trenger selvfølgelig ikke bety noe. Det er bare det at det ikke er jeg som skal jobbe sammen med henne, det er kanskje denne vissheten som mangler hos de fleste som hevder at de jobber med noe av det samme som meg, – det er mulig at hun passer sammen med meg for det virket som om hun hadde gjort mye kult i tillegg til at hun forstod viktigheten av å stå i rollen som historieforteller.
Hun skal jeg bruke til noe annet.
Jeg skrev ikke det til henne, jeg syns det er viktig å holde prosessene fra hverandre siden alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv.
Men jeg skal ringe henne i morgen.
Da tror jeg hun blir glad.
Jeg kom til å tenke på en fyr som viste meg et avslag som han syns var så bra, det var nesten sånn litt personlig og greier, tror det var ordene han brukte og som nesten var i ferd med å få han til å sende en melding tilbake for å takke, han måtte bare spørre meg først om jeg syns det kunne være en smart ting å gjøre.
Jeg viste han meldingen som to andre på det samme kurset hadde fått og vist meg like før.
– «Åja», sukket han.
– «Ja», svarte jeg kort og spurte om han skulle ha påfyll i kaffekoppen.

Et av de bedre jobbsøkertipsene som finnes er at du skal holde deg unna jobbsøkertips.
Hvilket paradoks.
Finn din greie og gjør det.
Bare gjør det.
Hvis du ikke vet hva som er «din greie» så skjønner du i hvert fall hvor du skal begynne. Og du, – sannsynligheten for at greia di ikke rimer med greia deres er stor og hvor kult er det kke når du finner ut det med en gang og slipper å bruke tid på bullshit.

Jeg er sikker på at du husker når du sto klistra mot veggen og tvang blikket mot dansegulvet hvor du så på han eller henne – stryk det som ikke passer – og var sur og bitter for at han eller henne danset med han eller henne etter at vedkommende nettopp hadde sagt nei til deg.
Da er det bare å begynne å drekka, liksom.
Alternativt gi faen.
Noen mener at de to tingene handler om det samme, men det gjør det ikke.

Teksten er tastet inn på verandaen hvor jeg sitter i sola og hører på naboen som spiller musikk mens hun støvsuger, – lenge siden jeg har hørt denne og derfor deler jeg den med deg.

TONY JOE WHTE.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Dere som opplever lang publiseringsfrekvens på disse sidene for tiden, skal vite at jeg skriver på noen helt andre plattformer og da har jeg ikke tid til å være her så ofte.
Ny bok på gang :)

Forskjellen på et arbeidsforhold og et parforhold er ikke stor

Kaffe på verandaen, – har tatt en pause fra noen andre skrivegreier og nyter kaffe og fuglekvitter, tenker på hvordan dagen hadde vært hvis jeg hadde strukket nattpraten litt lenger og kommet dit hvor jeg forsøkte å bli oppfattet som seriøs når jeg snakket om å flytte madrassen ut på verandaen og sove ute.
Hun sa nei.
Hun sa det var kaldt, men fulgte likevel opp med å si at jeg gjerne måtte gjøre det selv om hun lagde rynketryne når hun sa at det ikke var kult å sove alene når vi er så nær hverandre.

Det var et dårlig forslag, – jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, men det er sånn at man noen ganger blir litt revet med av omstendigheter og omgivelser og sånt, noe som i og for seg har en tendens til å bli fint siden jeg skjønner hva som trigger og hva som ikke trigger, noe som er en forutsetning for at man i det hele tatt skal foreslå noe som dette.
Men dette falt ikke i smak.
Sagt på en annen måte så kom det et motforslag.

Kan du huske sist du gjorde noe kult?
En sånn greie hvor «kult» kan oppfattes som en greie som nesten grenser til noe som andre kan oppfatte som «sykt» eller «rart» eller et annet begrep som er like ullent?
En sånn greie som du kanskje ikke snakker om siden det kan være smart å la det være deres egen greie og la det bli med det?
Jeg heier for øvrig på det siste.
Gjør det og gjør det til deres greie.
Gjør det som får dere til å falle inn i en sånn bekvem sameksistens som underbygges av en slags fortrolighet som det ikke er nødvendig å snakke om eller forsøke å holde fast ved fordi denne tilstanden griper tak i deg og holder seg fast av egen kraft.

Gjør det som blir deres spesielle greie, eller gjøremål, en «greie» som dere gjør i en tidlig fase i forholdet og som blir noe som dere får en slags identifisering til men som likevel aldri skal bli noe som kan oppfattes som rutine, – gjør det til en kul opplevelse som bare er deres, nesten som en hemmelighet selv om det sjelden er noen grunn til at det er noe poeng at man holder det hemmelig med mindre det handler om noe som er helt spesielt eller litt på kanten og som normer og hylekor vil definere som sykt. Hemmeligheter er noe annet, det er noe som dukker opp litt senere, når man har kommet dit hvor man begynner å kalle hverandre med navn som det er ingen andre som får vite. Ved nærmere ettertanke så kan man vel si at de fleste forhold begynner med at man har enkelte små hemmeligheter.
Enkelte løgner, også.
Det er jo samtidig sånn de fleste forhold ender, også.
Det er som regel basert på en hemmelighet eller en løgn.

Jeg husker tiden hvor jeg jobbet i virksomheter som arrangerte en drøss med greier som noen trodde var bra for de ansatte, men som i virkeligheten bare var tull og tøys.
Teambuilding.
Grøss.
Man står der i en sirkel og drikker dårlig vin fra plastglass mens en eller annen nisse står i midten og snakker om følelsen av å stå på seierspallen eller på toppen av et fjell eller noe annet som handler mest om dem selv.
Legger inn et grøss til, jeg.
Grøss.
Senere på kvelden, når alle er sånn passe fulle, så klapper vi for arrangementskomiteen og smiler på en sånn måte at ingen skjønner at vi egentlig klapper for at det hele snart skal være over.

Nå har jeg fått en invitasjon fra en virksomhet som vil ha meg med på en sånn sommergreie hvor de spør om jeg kan snakke litt om de tingene som jeg pleier å snakke om i andre fora.
Jeg skal si «nei», men vet ikke hvordan jeg skal si det.
Kanskje jeg rett og slett bare skal si nei selv om jeg føler at jeg bør legge til noe mer enn en takk for forespørselen og en fluktkommentar om at det ikke passer eller noe sånt.
Drøyern litt.
Finner sikkert på noe.
Greia er at jeg rett og slett ikke har lyst, og det hadde kanskje vært på sin plass å si det som det er.

Men jeg har fått en annen invitasjon som jeg liker mye bedre og det er fra en dame som vil at jeg skal komme og snakke litt om sånne ting som handler om hvordan man får tak i flinke folk og hvordan man får dem til å bli.
Dette er morsomt.
Dette er samtidig et menneske som jeg liker godt, så dette gleder jeg meg til.
Dette er samtidig en tematikk som mange av de som hevder at de jobber med det sammen som meg er opptatt av, – de gjør i hvert fall hva de kan med å vise at de er opptatt av det, men de bruker en del andre ord og virkemidler som ikke jeg digger, for å si det sånn. Vi skal med andre ord snakke om noen av de løse trådene som handler om forelskelse og frynsene som blafrer før man er i knute. Hun syns det hørtes ut som en fin vinkling og er en av de som ikke kan fordra sånne HR-spirer som tror de snakker om «employer branding» når de sitter med en venninne fra Marked som utformer fine slides til glede for et styre og stell som de gjerne suger på sommerfesten hvis det gir finere tittel, de som tror at en god rekrutteringsprosess kjennetegnes av store søkermasser.

Forskjellen på et arbeidsforhold og et parforhold er ikke stor, og de som ikke skjønner seg på en sånn uttalelse bør gå inn i seg selv.
Det handler om å bli kjent.
Det handler om å finne denne greia som binder mennesker sammen og ikke la seg påvirke av alt som er rundt og hva alle andre måtte tro og mene.
For de er det mange av.
Alt for mange.
Det handler om å være trygg og være så trygg at du klarer å stå i den eneste rollen som du skal stå i og det er rollen som deg selv, en rolle som er akkurat den samme som du sto i når dere traff hverandre første gangen og som fikk dere til å gjøre noe mer ut av treffet.
Skjønner du?

Når kan en virksomhet være trygg på at den ansatte vil trives og trives så godt at vedkommende vil bli?
Svaret mitt: Aldri.
Mennesker forandrer seg, verdibilder og interesser endres.
Sånn er det bare.
Husker en fyr som listet seg inn på kontoret mitt, lukket døra og sa at han lurte på om han skulle slutte, han hadde fått et tilbud fra en annen virksomhet og spurte hva jeg skulle gjøre med det.
Han slutta, for å si det sånn.

Jeg pleier å si at hvis du ikke veit hvorfor noen kommer bort til deg og signaliserer en eller annen form for interesse for deg og ditt som du får litt lyst til å finne litt mer ut av, så bør du også gå inn i deg selv. Jeg har med andre ord ikke sansen for sånne som kjøper tjenester fra andre som tror at de kan hjelpe dem med å finne ut av noe av dette og til og med få noen til å tro på at de kan hjelpe til med å få det bedre. Jeg har like lite sansen for de som jeg har til sånne som stirrer litt for lenge på alle andre, misunnelige blikk som får dem til å drømme om noe som de aldri har hatt og aldri kan få hvis de ikke ser poenget med å gå inn i seg selv. Forskjellen på et arbeidsforhold og et parforhold er som nevnt ikke så stor, – nevnt med visshet om at man ikke går rundt og tenker på når man skal gå videre hver til sitt med mindre man er en sånn karriereklatrer eller selvutnevnt ledertalent. Det hjelper i hvert fall ikke med medarbeiderundersøkelser og annet fjas som settes bort til HR når man skjønner at folka ikke kan snakke sammen som voksne folk og som ender opp i et excel-ark som fargelegger kred fra GPTW med håp om å toppe et klønete karrierebarometer.
Skjønner du?

Virksomheter som hevder at de er opptatt av disse tingene gjør en paradoksal tabbe, – de glemmer at flinke folk må få lov til å gjøre jobben sin i fred. Akkurat som i et parforhold som vil kveles hvis du ikke føler deg trygg i alenetid.

Jeg sitter på verandaen og ser at madrassen ikke hadde fått plass.
Hmm.
Jeg lurer på om hun noen gang tenkte tanken på å bruke det som en fluktkommentar for svaret sitt, men tror jeg kjenner henne godt nok til å vite at hun valgte å si det som det er.
Hun er ganske smart.
Hun må jo være det for å være sammen med en som meg, mener jeg.
Tror det var derfor hun sa nei.

Men dere, – uten sammenligning til tekst eller annet, men jeg har fått dilla på en låt og den fikk jeg lyst til å dele med dere:


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Dere som opplever lang publiseringsfrekvens på disse sidene for tiden, skal vite at jeg skriver på noen helt andre plattformer og da har jeg ikke tid til å være her så ofte.
Ny bok på gang :)

Li da di

Nettavisen er antageligvis den blekka med lavest troverdightesfaktor i norske medier, og det sier kanskje ikke så mye med tanke på hvor mye rævva journalistikk som finnes. Noen vil sikkert ha det til at det ikke lenger finnes noe som heter god journalistikk, men det får bli en annen sak.
Hei DN!
Det handler om likerklikk for å tilfredsstille sponsorene.
Det handler om å få kroner for å publisere tekster som er skrevet av de som håper på egen vinning ved at noen kan få seg til å snakke om dem i lunsjen.
Det handler om alt annet enn dem selv.
Men det hender at jeg klikker innom, mest for å ta en kikk på tippesidene deres, men i dag så valgte jeg også å klikke meg inn på en tekst som forteller at nesten alle kvinner feiker en orgasme. Den viser selvfølgelig til en amerikansk undersøkelse i likhet med de fleste norske søpletabloidene, men det er ikke poenget mitt siden poenget mitt er spørsmålet om hvorfor disse kjerringene virkelig gidder å feike i stedet for å sørge for at noe som skal gjøres fint blir gjort ordentlig og til glede for alle parter.

Denne gangen er det et av de mange opphausede universitetene der borte som bekrefter at åtte av ti damer har simulert en orgasme og følger opp med å nevne at mer enn halvparten har sagt at de feiker orgasmen jevnlig. Svaret som går igjen bør ikke være overraskende for noen, – de opplever at det er forventet av dem at de skal få orgasme og kødder for å vise gubben som peiser på dem at de virkelig digger han.
Bli ferdig, liksom.
De ligger der og ser at taket kan trenge et nytt strøk med maling, kjenner at det er lenge siden noen har børstet støv av sengestolpene og er egentlig mest glad for at de husket å tisse før de gikk og la seg.
Det handler om alt annet enn dem selv.
Nå skal det sies at det ikke er så jævlig lett for en mann å vite hva som er ekte og hva som er tull og tøys når omgivelsene fylles med pust og salte smaker, men jeg er fristet til å trekke fram en påstånd som funker i det fleste settinger – ikke minst med tanke på hva jeg jobber med sånn til vanlig – og det er noe så enkelt som at man ikke skal holde på noe som det ikke er verdt å holde på.
– «Nei», sier noen.
– «Det blir for enkelt».
Jeg syns ikke det.
Get a life, liksom.
Hvis dette er noe som betyr noe for deg og hvordan du har det, så skal du selvfølgelig ikke utsette deg for noe som ikke gir deg noe med mindre du skjønner at det også er mulig at inspirerende initiativ også kan komme fra deg selv.

Jeg traff en dame for ikke så lenge siden som fortalte at hun hadde gått fra typen sin fordi han var helt dust i senga.
Det var sånn hun sa det.
Han var dust i senga.
Nå skal det sies at dette var i en setting hvor tanken på at vi skulle komme til å ha sex var fullstendig fjern, men dette var en dame som var «der» når det kom til sånne tåpelige debatter om kvinner i næringslivet og regler og retningslinjer og noe så dust som «best practice».
Jeg kan snakke om alt.
Jeg kan spørre om alt.
Det er sånn jeg er, og på ett eller annet tidspunkt så spurte jeg om hun feika orgasmene sine.
– «Ja», svarte hun kort.
– «Selvfølgelig gjorde jeg det».
Jeg spurte hvorfor og da så hun bare rart på meg.
– «Snakket dere sammen?»
– «Ja», nølte hun.
– «Men ikke om … det».
– «Hvorfor ikke?»
– «Nei», kom det raskt.
– «Det blir litt kleint, på en måte … når man først er i gang og sånn, mener jeg … man håper liksom at det skal bli bedre men så blir det ikke det og da … ja, til slutt så valgte jeg å gå fra han».
Jeg nikket.
Jeg sa at det sto respekt av det.
Det er som når man er møkka lei av jobben sin.
Kom deg videre.

Jeg har mange favorittmetaforer som jeg trekker fram på foredrag og kurs og stort sett på de fleste stedene som jeg henger på, og ett av mange er det som sier at en pluss en ikke er to når man snakker om et menneske i møte med et annet menneske. Det som er litt kult men som egentlig ikke er noe kult i det hele tatt er at det er mange som ikke skjønner den.

Det fantes en tid hvor det var kult å ha en kjæreste som alle andre syns var kul, skal ikke gå så langt tilbake hvor poppisfaktoren i skolegården er identisk med hvem du henger med, men jeg husker en sommerflørt med en sånn skikkelig kramperaddis med rastafletter og hippieskjerf som gikk i demonstrasjonstog og tagget ned Hennes & Mauritz-plakater. Det gikk aldri opp for meg hva hun egentlig tenkte på ved å være sammen med en som meg og det er jo heller ikke sånne ting man går rundt og tenker på når man først har denne følelsen av at man er sammen med noen og når sant skal sies så gikk jeg ikke rundt og tenkte så mye på det før hun gjorde det slutt og sa at hun ville savne sexen vår.
Det er ganske sterkt å høre noe sånt.
Det var antageligvis bare en ting som engasjerte henne mer enn politikk og anarki og det var sex. Dersom jeg skulle prøve å forestille meg tankerekken hennes, så måtte det bli noe sånt som pule-pule-pule faen ta materialismen pule-pule-pule i morgen skal jeg faen meg rive ned den jævla Hennes & Mauritz-plakaten pule-pule-pule.
Jeg tror det var en som het Hans Petter som fikk seg til å spørre hvorfor vi var sammen.
Jeg tror ikke at jeg klarte å finne på noe svar og det var svar godt nok for han.
Litt senere ble jeg sammen med en jente som jeg er rimelig sikker på at de fleste gutta hadde lyst til å pule, og det sier seg selv at det heller ikke er så mye å skrive hjem om.
Hmm.
Tenk på det som en metafor når du kommer dit hvor noen spør deg hva du jobber med eller hvor du jobber, dette dustespørsmålet som kommer opp i de fleste sosiale settinger for at en eller annen skal forsøke å sortere klistrelappene sine.

Husker en fyr som satt i den andre enden og som lurte på hvordan han kunne vite om dama feika.
Var sikkert på et nachspiel.
Det er jo der de beste samtalene vokser.
Jeg husker at jeg så på han og så på han så lenge at han til slutt så på meg med et sånt blikk som lignet på et stort spørsmål om jeg var en av dem som trodde at de satt med svaret.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.