Starstruck

Det er kanskje et aldri så lite paradoks, men jeg er ikke så veldig begeistret for sånne som finner glede av å flæshe hvor mange mennesker de kjenner, – et paradoks med tanke på hva jeg jobber med og hvordan jeg jobber og hvor jeg selv benytter meg av gode kildetips fra andre som også kjenner en del mennesker.
Men ikke privat.
Jeg kjenner en del mennesker som jeg er sikker på at det er mange som hadde blitt overrasket over å se at jeg kjenner etterfulgt av spørsmål om gratisbilletter og autografer og sånt.
Ja, for det hender fortsatt at folk ber om autografer.
Jeg kjenner dem på en annen måte.
Jeg kjenner dem fordi jeg har blitt kjent med dem uten å la meg påvirke av alt det andre.
Hmm, – kanskje en litt diffus sammenligning, men det blir nesten på den samme måten som når jeg blir kjent med mennesker som jeg drar inn i rekrutteringsprosjekter.
Nesten.

Det var mens datteren min var på sykehus at jeg ble kjent med henne, en rosablogger som bodde litt lenger ned i korridoren og som jeg traff første gangen mens hun sto utenfor og røyka. Vi snakket antageligvis om helt andre ting enn de som forsøker å komme i kontakt med henne, og det var kanskje derfor hun syns det var fint å gå ut og snakke med meg når jeg hadde vært på sykebesøk. Det vet jeg egentlig ikke noe om siden jeg aldri har spurt, men det endte med at hun fikk boken min og jeg kan antageligvis takke anbefalinger mot hennes følgerskare for det formidable salget.
Men blås i det.
Dette handler ikke om det.
Dette handler om en venninne som har en datter som også har vært syk og som er stor fan av denne rosabloggeren, det kom fram i en eller annen samtale hvor det også kom fram at jeg kjente vedkommende. Den satt langt inne, men jeg valgte til slutt å spørre om hun ville bli med på sykehusbesøk for å si hei og kanskje legge til noen ord som kunne gi en positiv opplevelse i en krevende livssituasjon.

Vi satt og spiste lunsj.
Jeg har aldri vært starstruck, men der og da så følte jeg litt på hvordan mange har det når de ser en som de bare ser på bilder.
Skolefri, ikke sant.
Valgdag og greier.
Flusst at kids i byen.
Jeg vet at hun får mange rare henvendelser, de fleste er uskyldige og handler om selfies og sånne teite ting, men hun var ganske tidlig ute med å si at hun ville være med og treffe denne jenta som opplever kjipe ting. Hun er ganske lik meg når det kommer til dette som handler om å gjøre noe og når man bestemmer seg for å gjøre noe så gjør man det med en gang.
Det var sånn hun sa det.
Vi gjør det nå.
– «Nå?»
– «Nå», nikket hun.
– «Hvis vi ikke gjør det nå, så koker det bort … noen får vite at vi kommer og det blir bare styr».
Jeg så på henne.
Jeg så på øynene og smilet og hånden som la seg på min.
– «Vi spiser ferdig», fortsatte hun.
– «Vi spiser ferdig, og så stikker vi bort».
Vi dro innom en bokhandel, mest for at jeg skulle kjøpe en bok som jeg visste at hun ville like og som ville gi meg et slags alibi for å komme på besøk. Litt sånn «her har du denne boka som jeg har snakket om» og «jeg var tilfeldigvis på disse kanter» og så trengte jeg egentlig ikke å si noe mer siden hun så hvem som sto ved siden av meg.

Jeg fulgte med moren ut på felleskjøkkenet for å fikse kaffe og det hører med til historien at det var der vi ble sittende mens de to andre snakket om sine ting på rommet ved siden av.
Rom 701.
Det kommer til å bli tittelen på boken hennes, jenta er glad i å skrive og skriver godt og jeg har sagt at jeg skal hjelpe henne med å publisere historien som handler om hvordan hun opplever å være på sykehus og hvordan hun lever med denne sykdommen som til stadighet skremmer henne med trusselen om at dagen i dag kan være den siste.

Jeg vet ikke hvor lenge vi ble sittende.
Jeg har aldri brydd meg noe særlig om tid, – en setning som er nevnt med visshet om at jeg kan bruke et begrep som «en evighet» når jeg egentlig snakker om fire sekunder i et helvete med folk som jeg ikke liker.
Dette var noe annet.
Dette var en god evighet med to kopper kaffe og en skål med Maryland Cookies i en kjøkkenkrok med små bilder av bamser og en stor plakat med One Direction. Det gikk kanskje en halvtime før rosabloggeren viste seg i døra og fortalte at hun sov, en greie som fikk meg til å vurdere et fleipete sleivspark om hvor kjedelig praten måtte ha vært.
Jeg lot det være.
– «Hun er sliten», smilte hun tappert til moren som hadde reist seg opp for å gi en klem.
– «Jeg fikk liksom ikke sagt ordentlig ha det til henne, men du får hilse henne fra meg og så ses vi en annen gang … og beklager at jeg har snakka høl i huet på henne».
Deretter tok hun hånden min og begynte å gå på den måten som når man går sammen med noen og konkurrerer om å være den som går foran og drar den andre etter seg, nesten som om vi ikke kunne komme fort nok fram og det var kanskje sånn det var.
– «Nå må jeg ha en sigg», sukket hun når vi rundet hjørnet og var blank i øynene sine.

Faen, som jeg digger mennesker som kan få seg til å gjøre noe for andre uten å vise til hele verden at de får seg til å gjøre noe.

Dagen etter.
Jeg har nettopp sendt en tekstmelding til rosabloggeren, – jeg kaller henne bare for det for hun vil ikke at jeg skal kalle henne for noe annet i denne teksten, det var en kort og konsis melding i likhet med de fleste tekstmeldinger jeg sender og jeg sender egentlig ikke så mange tekstmeldinger.
Det var hun som begynte.
Det var hun som sendte meg en mms i går kveld, like etter at hun fikk vite det, – det var en selfie med to glade jenter og «starstruck» skrevet med rød skrift etterfulgt av en kort setning som sa at det har kommet en ny lysende prikk på stjernehimmelen.

Det er ganske vanskelig å finne mening i noe som helst når man opplever sorg og tomhet, og de som kjenner meg og mitt vet at jeg begynner å skrive.
Det er min greie.
Du har din.
Det hadde vært kult hvis det ikke blir så mange skyer i kveld.
Det hadde vært kult å se den nye stjernen.

Keyla 2004-2017


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.
Av og til kommer det tekster som handler om noe annet.
Som denne.

Ingen blir profet i eget land

Nja, – har det skjedd noe siden sist?
Det er jo sykt lenge siden jeg har skrevet noe på disse sidene, og det er fordi jeg har vært opptatt med helt andre ting, – nevnt med visshet om at dette med skriving har vært en del av det.
Nok om det.
Jeg kom til å tenke på dette med at ingen blir profet i eget land, – en ganske kul setning som kan oppfattes som rimelig paradoksal, men det er antageligvis fordi man ikke skal la seg påvirke av sine egne. Du vet, – de som presser seg inn på første rad for å vise alle andre at de har plass på første rad og som sitter der og ler og klapper uansett hva som kommer fra vedkommende som står på scenen.

Ingen blir profet i eget land.
Det er en setning som er sakset fra Bibelen.
Lukas 4:24
Bibelen er jo en blekke som kan tolkes på mange måter, men jeg tror det handler litt om denne spenningen som oppstår når det kommer en fremmed, ikke nødvendigvis en som alle tror de har hørt om eller en som allerede er hauset opp fra en eller annen som de tror at de kjenner, men det som skjer når det kommer noe nytt som river alt det andre sønder og sammen og får alt til å se bedre ut i et annet lys. Jeg innrømmer at jeg noen ganger har invitert noen andre på mine egne greier, og selv om vedkommende sier akkurat det samme som jeg ville sagt så er det som om det skjer noe med salen når det kommer en ny stemme. Jeg har for øvrig sluttet med det og kan legge til at det også begynner å bli lenge siden jeg sluttet å dra på seminarer og foredrag hvor sånne kjente mennesker skal si noe og som sier noe som alle vet fra før siden de har hørt vedkommende si det samme fra en annen scene, det er nesten som sånne moroprogrammer på TV2 hvor du kommer til mitt show og jeg kommer til ditt show. Hvis du møter opp på et HR-arrangement eller rekrutteringsevent, så skjønner du ganske raskt hva jeg mener.
Vedkommende trenger ikke si noe.
Det holder at vedkommende viser seg og slipper en fis.

Når jeg er ute og reiser, for jeg er jo ute og reiser ganske mye, så hender det at jeg får spørsmål fra noen som spør om jeg kjenner han eller hun og som noen ganger får meg til å svare «ja» men hvor jeg er rask til å legge til at jeg ikke kjenner han eller hun på den måten som kan få meg til å si noe fint om vedkommende som egentlig ikke er en annen enn en som har blitt hauset opp av noen som er flinke til å hause opp sånne.
Det blir nesten som de som tror de blir noe av å ligge med de som tror de er noe.
Nesten.
De spør om mennesker som er hauset opp fra de som ønsker å bli som dem.
The shit hits the fan.

Jeg har nettopp kommet hjem fra Praha, en av mine desiderte favorittbyer både når det kommer til business and pleasure, og nå har jeg fått en invitasjon til å komme tilbake og si noe av det som jeg allerede har sagt på et annet arrangement, denne gangen til en enda større masse og en masse som jeg oppfatter som stivere og stølere enn sånne masser som jeg liker å snakke til. Det blir nesten som sånne som sitter i fløyelstoler i stive dresser på kongelig variete og later som om de klarer å klappe takten til bandet som horer seg på scenen.
Grøss.
Det kjipe er at sjefen i dette tsjekkiske eventbyrået er så jævlig søt og snill og har bedt meg på innvielsesfest i den nye leiligheten sin helgen i forveien og da er det plutselig som om hele greia begynner å ligne på noe som kan få denne byen til å fremstå som noe helt annet enn det som jeg har lyst til at den skal være.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Getting funky

Jeg får en del spørsmål fra sånne som lurer på hvordan jeg jobber.
Hva som gjør meg annerledes.
Hva som gjør at det funker.
– «Jeg vet hva jeg holder på med», svarer jeg da.
– «Jeg kan faget mitt og veit hva kundene mine holder på med».

Hvem som helst kan lese en søknad og en CV og hvem som helst gjør det, – rekrutteringsbransjen domineres av de som ikke skjønner en dritt av hva kundene holder på med eller hva kandidatene skriver og som følgelig velger å skjule sin manglende kunnskap bak tåpelige rekrutteringsverktøy.
Grøss.
Det er min jobb å kartlegge kandidatens kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon og mitt viktigste verktøy er google og alle menneskene jeg kjenner, – når jeg finner noe som jeg syns er kult så snakker jeg med vedkommende.
Det er ganske enkelt.
De samme menneskene som lurer på hvordan jeg jobber kan finne på å spørre hva jeg gjør med de som jeg ikke finner.
Svaret er enkelt.
Hvis du ikke vil at noen skal finne deg, så lar jeg få lov til å være i fred.

Jeg oppfordrer jobbsøkere til å gjøre seg synlig og være aktive i det som finnes av relevante fagfora og ikke minst på sosiale medier, – du skal ikke bare «være» på LinkedIn og Facebook, men du skal engasjere deg med kommentarer og innspill som får flinke folk til å se deg.
Hvis du klarer å publisere dine egne greier, så er det gull.
Hold deg langt unna de som sier at det er farlig å vise seg fram som deg selv, – husk at noe som eventuelt kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg så det holder på et annet.
Hold deg langt unna jobbsøkertips, også. Jeg tror ikke jeg kan få sagt det mange nok ganger og det er ikke så lenge siden en eller annen dust sa at det var teit å si når jeg selv snakker om jobbsøkertips.
– «Jeg gjør ikke det», svarte jeg raskt.
– «Jeg forteller jobbsøkere hvordan de skal bli bedre til å snakke om seg selv og sitt, og det er noe helt annet enn pisset som fargelegger de såkalte karrieresidene som føkker opp tilværelsen til flinke folk som klarer å tenke sjøl».

Det som er litt kult, eller kult og kult for det avhenger jo av hvilken side du ser det fra, er jobbsøkere som overkjører den som sitter på den andre siden av bordet og som av ulike grunner som det ikke alltid er så lett å forstå seg på har fått rollen som møteleder. Konsekvensen kan riktignok være at de ikke blir med videre siden de oppfattes som en trussel, men det er fint å få avdekket sånne ting med en gang med mindre du vil ha slavekontrakt og til og med risikere å jobbe i virksomheter som ledes av sånne som ser på stoppeklokka hver gang du kikker bort fra det som de forventer at du skal se på. Det som er enda kulere når det allerede er kult fra før er når disse jobbsøkerne treffer de som forstår seg på rekruttering og som selv kan fortelle hva de kan brukes til og glir gjennom dørene med frikort i brystlomma.

Kandidatmarkedet domineres av folk i hypnose.
Zombies.
Det er nesten som en lørdagskveld i sånne lokaler som fylles av klisne honningstemmer som forfølger deg helt ut på dass hvor de flyter gjennom sluket og såper hele tilværelsen inn i et klissete skum av bobler, de som holder seg unna dansegulvet og søker trøst i de mørke hjørnene, der hvor det er fritt og hvor ingen ser dem.
Jeg vet hva som får dem til å danse.
Jeg vet til og med hva de har på nattbordet.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet

Dette skal du gjøre med et hull i CV

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om «hull i CV» og det er fordi jeg ikke ser poenget med å skrive noe om det, men så havnet jeg i dialog med en jente som var veldig påståelig på at det som handlet om å avdekke huller i CV var en av hennes sterkeste sider.
Grøss.
Nå skal det sies at hun var ansatt som «senior rekrutteringsrådgiver» og lampa lyser når jeg treffer folk som identifiserer seg med titler. Når det er nevnt så jobber hun i en virksomhet som ligger i bunnskiktet for kandidatopplevelser, og sett i ettertid så var jeg kanskje litt slem mot henne.
Men men.
Det får hun tåle.
Hun var veldig interessert i å høre hvordan jeg lærte jobbsøkere å snakke om det og skjønte ikke hva jeg mente når jeg sa at jeg ikke lærer jobbsøkere noen verdens ting bortsett fra hvordan de skal bli flinkere til å snakke om seg selv og sitt. Jeg er ikke så veldig begeistret for mennesker som tror de kan servere jobbsøkertips til andre voksne mennesker, for å si det sånn.
– «Seg og sitt», snøftet hun.
– «Det handler om å få jobben da».
– «Nei», svarte jeg raskt.
– «For det første så er det ikke noe som handler om å få en jobb med mindre du vil bli en feilansettelse, og for det andre så handler det om at det er dette med seg og sitt som skal passe med omgivelsene og omstendighetene for den aktuelle rollen i den konkrete virksomheten».
Jeg så at hun ikke var med.
Jeg så mitt snitt til å trykke litt til.
Noen ganger så er jeg bare sånn og dette var en av de gangene.
Men men.
Det får hun tåle.
– «Men dette med hull», fortsatte jeg.
– «Det er bare en ting man kan gjøre med et hull i en CV, og det er å drite i det».
Det kom en rar lyd fra munnen hennes.
Jeg hørte ikke hva hun sa eller om hun sa noe i det hele tatt.

Når jeg har en kandidat på den andre siden av meg og mitt så er jeg interessert i det som handler om vedkommende her og nå. Hva han eller hun gjorde eller ikke gjorde for fem år siden eller hvor vedkommende kan ha fått med seg noe som han eller hun mener er noe som kan komme til nytte i den aktuelle rollen er faktisk revnende likegyldig.

Hvis du er så dust at du legger fokus på sparkelmasse så flytter du fokus bort fra deg selv og din egen kunnskap og personlighet, – akkurat på den samme måten som de som skryter av en skole eller smører på med et ansettelsesforhold fra en virksomhet som enkelte oppfatter som kjent.

Du er den du er – akkurat nå – og du har en historie som har blitt formet av dine omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen andre ting som gjør deg interessant og presentabel for den som ser etter en som deg og som vil være sammen med en som deg.
Alt som ikke handler om «oss» er faktisk ikke interessant i det hele tatt.
Det er summen av hele deg som skal få meg til å se et bilde som skal passe inn med mitt eget bilde av den aktuelle rollen og som er det beste argumentet for at jeg aldri har foretatt en eneste feilansettelse.
Summen av hele deg.
Det er det jeg vil ha.
Jeg blåser i hvordan du har kommet fram til svaret.
– «Men», fortsatte hun i det jeg trodde hun hadde blitt kvalt i sin egen boble.
– «Det er vel interessant å vite hva vedkommende bærer på?»
– «Bærer på?»
– «Ja», nølte hun.
– «Det kan jo være noe som ikke er bra, mener jeg».
Jeg så på henne.
Lenge.
Det var egentlig ikke så lenge, men jeg tror hun oppfattet det som lenge.
Fire sekunder eller noe sånt.
Fem, kanskje.
– «Hvorfor det?»
– «Hvorfor?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Hvorfor vil du vite det hvis vedkommende er klar for alt som handler om det som skal skje nå?»
– «Ehh», nølte hun.
– «Jeg tror ikke du skjønner hva jeg mener».
– «Du», sa jeg og merket en endring i tonefallet mitt.
– «Jeg skjønner jævlig godt hva du mener og det er at sånne som deg blir sittende og søke etter dritt og vil finne den i likhet med alle andre som søker etter dritt og hvor definisjonen på dritt er alt som du ikke ønsker å se og som du bruker som argument når du ikke vil deale med sånne som ikke er like glatte og blankpolerte og falske som deg selv».

Så folkens, – hvis dere treffer folk i jobbsøkerprosessene deres som er opptatt av «hull i CV» så vet dere at dette er feil sted. Og for å understreke så kan man jo lure på hva som får dem til å dra deg inn til et intervju når de allerede har grini seg til å få søknadsdokumentene dine og likevel har lyst til å snakke med deg.
Vet du hvorfor?
De har ikke noe annet å snakke om.

Du får M PEOPLE med «Don’t Look Any Further», – bare fordi du fortjener det.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet