Det var egentlig ingen utfordring, men det var i forbindelse med denne obligatoriske runden rundt bordet når man sitter i en arbeidsgruppe og skal presentere seg selv og sin virksomhet og legge til noen ord om hvordan man oppfatter arbeidsmarkedet for nyutdannede som har lyst til å flytte til landet du representerer.
Som nevnt, ikke som en utfordring.
Jeg visste hva jeg skulle si.
Jeg har det med det.
Jeg sier det.

Arbeidsmarkedet i Norge domineres av virksomheter som juger til seg kred gjennom karrierebarometere og Great Place to Work, prebubertale HR-spirer benytter hersketeknikker som de har lært på studentkroa på BI hvor summen av alt dette får jobbsøkere til å følge opp med å juge på seg karakteristikker som ikke rimer med virkeligheten.
Jeg lurer deg og du lurer meg og feilansettelsen er et faktum.

Jeg er en jævlig dårlig ambassadør for hjemlandet mitt.
Jeg sier sannheten.
Det ble en runde til, det var tross alt en greie som ble dominert av akademikere og de blir jo aldri ferdige med å snakke varmt om søknadsdokumenter og gode karakterer. Jeg satt der og holdt på å spy, men er topptrent til å overleve under ekstreme forhold.
Jeg fikk det siste ordet:
Den eneste gode karakter er den du viser i ditt møte med fremmede mennesker.

Utrolig god lunsj, – danskene vet hvordan de arrangerer sånne samlinger, men siden jeg oppfattet programmet for resten av dagen som ganske kjedelig så valgte jeg å gå gatelangs og shoppe litt. Du kan sikkert forestille deg sånne karrieremesser hvor folk som ikke har peiling på hva de snakker om skal forføre flinke ungdommer med fargerike kulepenner og sukkertøy.
Grøss.
No reason to stay is the best reason to leave.

Du får gode toner fra CPH, – du får FUTURE ANIMALS

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Jeg kan ikke fordra folk som oppfatter seg som normale, sånne som har strukket den så langt at det ikke finnes noe som beskriver hvem de egentlig er. Jeg skal treffe en av dem senere i dag, og hun kommer helt sikkert til å få noen linjer i den nye boken.
Ja, for nå er vi i gang med å skrive en ny bok.
Nesten som en oppfølger til «Den ultimate jobbsøkerboken».
Nesten.
Den skal handle om mennesketyper og fordelen med å drite i hvordan andre oppfatter deg, – legg til hvordan du sal bruke din egen styrke for å punktere andres svakhet, så nærmer du deg.
ADHD, sier du?
Dyslektiker?
Introvert?
Jeg er nesten fristet til å legge til «hull i CV», men det er en greie som er så dumt at det nesten vil virke normalt å ta det med. Folk som fortsatt snakker om dette bør grave seg ned.

Jeg vet ikke hvor mange som spør seg selv om hva det egentlig vil si å være «normal» og hvem som egentlig har denne retten til å ta på seg dette mandatet med å definere en norm. Jeg kan ikke tenke meg noe mer kjedelig enn sånne som er så redd for å vise sitt virkelige ego av falsk frykt for å ikke passe inn med noe som de ikke vet hva er, – det være seg i forbindelse med jobb eller sammen med noen som de liker å kalle venner eller sånne som de gjerne vil skal bli venner. Jeg kan ha en rævva dag på en torsdag og da blir jeg sikkert oppfattet sånn som jeg oppfører meg når jeg har en rævva dag. Når fredagen kommer, så blomstrer jeg opp og de samme folka får seg til å si at jeg er utilregnelig.
Drit og dra, liksom.
Det finnes jo en drøss med greier som blir diagnostisert som tilstander, greier som egentlig er ganske sykt i seg selv og som spykologer og legemiddelbransjen tjener masse penger på.
– «Du vil vel være som alle andre, vil du ikke?»
– «Du vil vel ikke bli oppfattet som unormal?»
Mitt svar på det første spørsmålet er «nei».
Svaret på det andre er «jo».

Vi har konstruert et samfunn som kan oppfattes som en mental catwalk, fullstendig intolerant for avvik og så ekstremt idealisert at ingen kan leve opp til det.
Det er livet, for faen.
Det er ganske mye som tyder på at terskelen for livets utfordringer ligger alt for lavt og gjør at vi ikke finner ut av hvordan vi skal håndtere skuffelser og prøvelser som faktisk er en del av livet. Nei, da er det bedre å finne en eller annen form for behandling, terapi, trening, kall det hva du vil.
Grøss.
Livet er fullt av dritt og utfordringen er at det finnes så mange mennesker som ikke tør å møte dritten av frykt for å bli oppfattet som den som de egentlig er.
Nei, da er det bedre å få en diagnose.
Kjør på med dop og litt annen faenskap, så blir du oppfattet som normal.
Finnes det normale spykologer?
Finnes det normale terapeuter?
Sosionomer kan umulig være normale og de fleste som serverer tåpelige tips om hvordan andre kan få det bedre med seg selv kan umulig ha det godt med seg selv når de konstruerer tvangstanker som fører til helsekøer på bekostning av eldre mennesker som stues bort i bøttekottet for å dø.

Livet er som nevnt fullt av dritt og dritt er organisk materiale som forsvinner av seg selv.
Livet er med andre ord ganske enkelt.
Du blir født med en hjerne og et hjerte og de funker fint av seg selv. Det er først når du hører på alle de som forteller hvor jævlig vanskelig det er at det blir så vanskelig at du må bruke opp livet ditt på å bli like føkka som dem.
Sykt.
Denne dama som jeg skal treffe er for øvrig datteren til en kompis og sliter med å skaffe seg en jobb til tross for sin høye utdanning.
– «Det er der det ligger», begynte jeg når han spurte.
– «Det er alt for mange folk som tror at høy utdanning gir jobbgaranti, men mitt inntrykk er at jo lenger de har gått på skolen jo mindre er det igjen av dem selv».
– «Dem selv?»
– «Det eneste som betyr noe», nikket jeg.
– «Med mindre du skal jobbe på tekstilfabrikk i landet som du kommer fra».
– «Vil du ta en prat med henne?»
– «Selvfølgelig», nikket jeg og så slo vi potet.

Hun er så opptatt av mangfold i arbeidslivet at det er lenge siden det rant over, – hun er mer fokusert på alt som er rundt og ikke hva som skal gjøres.
Det kjipe er at det er mange av dem.
Det kjipe er at dette er folk med stemmer som rekker litt høyere enn de som egentlig burde synge og skrike men som ikke gjør det av falsk frykt for at stemmebåndene deres ikke treffer en tone på den måten som andre forventer å høre den.
Grøss.
Tenk hvilket paradoks det er at folk er så opptatt av å «passe inn» at de ikke passer inn med noen verdens ting, de hevder at de «jobber med seg selv» og jobber så mye med seg selv at de glemmer at de begynner i feil ende. De glemmer at det handler om seg selv og sitt, – det som kalles egenskaper og forutsetninger, omstendigheter og begrensninger hvor det er sistnevnte som er vanskeligst å innrømme for folk som er så opptatt av en politisk korrekthet som kan oppfattes som sykt i seg selv. Hun leser blader og blogger og selvhjelpslitteratur i tillegg til at hun har regelmessige treff med venninner som har tatt brevkurs i livsstilscoaching, folk som overbeviser henne om at de har kommet betraktelig mye lenger i livene sine enn hun selv.
Pisspreik, med andre ord.
Jeg pleier å si til henne at hun er helt føkka i hjernen. Hun skjønner ikke hva jeg mener, så da sier jeg det på nytt og kutter ut ordet «føkka» og legger til at hun har gått alt for lenge på skolen. Hvis noen spør hva hun «er» så svarer hun «ingenting», – det er jo dette dustespørsmålet som ofte kommer opp ganske tidlig når et menneske møter et annet menneske og hvor hun følger opp det tåpelige svaret sitt med å si at hun fortsatt er under utdanning.
Grøss.

Jeg lever fint med påstanden om at jeg løser mine rekrutteringsprosjekter basert på trynefaktor, og det er fordi jeg vet hva trynefaktor handler om og det handler ikke om å være pen hvis det er det du tror i likhet med alle de som bruker varierende stemmeleie når de forfører sitt publikum. Det hender at jeg leser tekster fra frustrerte folk som forherliger anonymifiserte jobbsøknadsprosesser og likhet for alle, urettferdighet og trynefaktor og annet pisspreik som får dem til å gjøre hva som helst og alt og gjerne litt til for å passe inn i noe som de ikke vet hva er og så går det som det går.
Det skal vi skrive om.
Jeg har ansatt en drøss med mennesker som har noe ved seg som røkla oppfatter som et hinder, – det være seg flinke folk som holdes nede på grunn av at en eller annen nisse har stemplet dem med en «diagnose» eller mennesker som har vært med på kjipe ting eller ting som folk betrakter som sært. En av mine favorittreferanser er jenta som sitter i toppledelsen i en norsk virksomhet med bakgrunn som gledespike. Hun kan ganske mye om disse tingene som får folk til å tikke, for å si det sånn.

Vi glemmer ikke de som av ulike grunner får lov til å jobbe med det som de jobber med, de som har blitt forført til å tro på viktigheten av «employer branding» og HR-spirer som bare syns det er så gøy å jobbe med mennesker liksom. Vi har feika oss inn på en del jobbintervjuer for å ta pulsen på dem, og der har vi funnet mye rart.
Det er bare å glede seg.

Men jeg er er litt usikker på tittelen selv om jeg vet at den kommer av seg selv.
Det er som med alt annet, med andre ord.
Tilfeldigheter er undervurdert.
Flaks er ingen tilfeldighet.
Jeg har en t-trøye med teksten «Normal People Scare Me», men den er brukt opp på en måte.
Teksten, mener jeg.
Ikke trøya.

Du får THE OTHER ONES med «We Are What We Are»

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.