2018 – nytt år og nye muligheter

Jeg får en del meldinger fra folk som etterlyser ny kurskalender fra Karriereverkstedet, – svaret mitt er at jeg driver med så mye annet som er morsomt, og derfor har jeg ikke prioritert tidfesting av dette.

Året går mot slutten og nytt år betyr nye muligheter, – det er i hvert fall det mange folk sier og spesielt sånne som trenger en eller annen form for markering når de skal begynne med noe eller slutte med noe.
Folk er rare.
Det kan også bety nye muligheter for deg som er lei av gnål fra sånne som kanskje burde gå tilbake til det som de egentlig burde drive med, – litt usikker på hva det er, men regner med at de vet det selv.
De er jo karriereveiledere, liksom.
På en måte.
De liker i hvert fall å si at de er det.
Jeg tror det var på denne tiden i fjor at jeg sa at 2017 skulle bli et hvileår, og når jeg ser tilbake på året som snart går mot slutten så kan jeg ikke akkurat si at jeg har jobbet meg ihjel selv om jeg likevel har ansatt noen flinke folk her og der og møtt en del kule karakterer som har funnet nye linjer. Jeg har litt lyst til å strekke det litt lenger, men har likevel ikke tenkt å glemme noen av de tingene som gir meg anledning til å leve livet som jeg gjør og derfor har jeg laget en foreløpig plan:

Det ultimate jobbsøkerkurset reiser til Praha med 8 deltagere i januar, og dette er selvfølgelig fullbooket. Det kommer en greie som ligner, og det er en langhelgesamling på Bornholm med 8 deltagere i mai og her kan det se ut som om det er noen ledige plasser.

Sommerkampus på Håøya er dritkult og jeg skal sette opp en helgesamling i slutten av juni og i slutten av august for 10 deltagere.

De ordinære tirsdagskursene og torsdagskursene som initierte alle de andre greiene er foreløpig ikke tidfestet, men hvis du ønsker å komme i betraktning så sender du en snutt og kommer på liste.

Som om ikke det er nok, så finnes det en rekke mennesker som forslår at jeg burde inkludere «walk and talk» rundt Nøklevann på listen min, – en tur på åtte kilometer i fantastisk natur.
Nei.
Det er en eksklusiv greie som er forbeholdt noen spesielt utvalgte.

Jeg liker egentlig ikke å si oppleggene mine er det eneste som funker, men siden det er så mange andre som sier det så kan det kanskje være noe i det. Du finner det du egentlig trenger å vite på nettsiden til Karriereverkstedet – hvis du ikke gidder å klikke deg inn dit, så kan jeg kort fortelle at opplegget mitt handler om det eneste som betyr noe i en jobbsøkerprosess og det er rekrutteringskommunikasjon. Folk som messer om viktigheten av søknadsdokumenter og stillingsportaler og intervjutrening misbruker tiden din.

Jeg har aldri vært noe særlig motivert av kred, og det er kanskje noe sånt jeg kan finne på å svare hvis jeg skulle forville meg inn i en situasjon hvor en eller annen spirrevipp som later som om jobben deres er den samme som min skulle finne på å spørre om når vedkommende har kommet dit på det forhåndsprogrammerte intervjuskjemaet sitt som handler om dårlige sider.
Grøss.

Jeg har med andre ord en foreløpig plan for det nye året, men mye kan skje underveis. Det er mange folk som glemmer sånne ting, – de er så fokusert på mål og retning og tull og tøys at de lukker øya for alt annet som kan være noe som er enda finere.
Jeg tror det har sammenheng med at folk går for lenge på skolen.
Det eneste som jeg er sikker på er at jeg kommer til å fortsette med å slenge meldinger og sparke litt her og der til sånne som føkker opp tilværelsen for seriøse jobbsøkere, – enten det dreier seg om nyutdannede HR-spirer med master i hersketeknikker og bedrag eller sånne som tjener blodpengene sine på å pushe «verktøy» til sånne som trenger å skjule sin manglende kunnskap om hva rekruttering egentlig handler om.
Og Great Place to Work, selvsagt.
Arbeidsmarkedet er ikke et realityshow.

Men nå er butikken stengt.
Jeg kommer tilbake i 2018.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

En god karakter …

Det var egentlig ingen utfordring, men det var i forbindelse med denne obligatoriske runden rundt bordet når man sitter i en arbeidsgruppe og skal presentere seg selv og sin virksomhet og legge til noen ord om hvordan man oppfatter arbeidsmarkedet for nyutdannede som har lyst til å flytte til landet du representerer.
Som nevnt, ikke som en utfordring.
Jeg visste hva jeg skulle si.
Jeg har det med det.
Jeg sier det.

Arbeidsmarkedet i Norge domineres av virksomheter som juger til seg kred gjennom karrierebarometere og Great Place to Work, prebubertale HR-spirer benytter hersketeknikker som de har lært på studentkroa på BI hvor summen av alt dette får jobbsøkere til å følge opp med å juge på seg karakteristikker som ikke rimer med virkeligheten.
Jeg lurer deg og du lurer meg og feilansettelsen er et faktum.

Jeg er en jævlig dårlig ambassadør for hjemlandet mitt.
Jeg sier sannheten.
Det ble en runde til, det var tross alt en greie som ble dominert av akademikere og de blir jo aldri ferdige med å snakke varmt om søknadsdokumenter og gode karakterer. Jeg satt der og holdt på å spy, men er topptrent til å overleve under ekstreme forhold.
Jeg fikk det siste ordet:
Den eneste gode karakter er den du viser i ditt møte med fremmede mennesker.

Utrolig god lunsj, – danskene vet hvordan de arrangerer sånne samlinger, men siden jeg oppfattet programmet for resten av dagen som ganske kjedelig så valgte jeg å gå gatelangs og shoppe litt. Du kan sikkert forestille deg sånne karrieremesser hvor folk som ikke har peiling på hva de snakker om skal forføre flinke ungdommer med fargerike kulepenner og sukkertøy.
Grøss.
No reason to stay is the best reason to leave.

Du får gode toner fra CPH, – du får FUTURE ANIMALS


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Normal people scare me

Jeg kan ikke fordra folk som oppfatter seg som normale, sånne som har strukket den så langt at det ikke finnes noe som beskriver hvem de egentlig er. Jeg skal treffe en av dem senere i dag, og hun kommer helt sikkert til å få noen linjer i den nye boken.
Ja, for nå er vi i gang med å skrive en ny bok.
Nesten som en oppfølger til «Den ultimate jobbsøkerboken».
Nesten.
Den skal handle om mennesketyper og fordelen med å drite i hvordan andre oppfatter deg, – legg til hvordan du sal bruke din egen styrke for å punktere andres svakhet, så nærmer du deg.
ADHD, sier du?
Dyslektiker?
Introvert?
Jeg er nesten fristet til å legge til «hull i CV», men det er en greie som er så dumt at det nesten vil virke normalt å ta det med. Folk som fortsatt snakker om dette bør grave seg ned.

Jeg vet ikke hvor mange som spør seg selv om hva det egentlig vil si å være «normal» og hvem som egentlig har denne retten til å ta på seg dette mandatet med å definere en norm. Jeg kan ikke tenke meg noe mer kjedelig enn sånne som er så redd for å vise sitt virkelige ego av falsk frykt for å ikke passe inn med noe som de ikke vet hva er, – det være seg i forbindelse med jobb eller sammen med noen som de liker å kalle venner eller sånne som de gjerne vil skal bli venner. Jeg kan ha en rævva dag på en torsdag og da blir jeg sikkert oppfattet sånn som jeg oppfører meg når jeg har en rævva dag. Når fredagen kommer, så blomstrer jeg opp og de samme folka får seg til å si at jeg er utilregnelig.
Drit og dra, liksom.
Det finnes jo en drøss med greier som blir diagnostisert som tilstander, greier som egentlig er ganske sykt i seg selv og som spykologer og legemiddelbransjen tjener masse penger på.
– «Du vil vel være som alle andre, vil du ikke?»
– «Du vil vel ikke bli oppfattet som unormal?»
Mitt svar på det første spørsmålet er «nei».
Svaret på det andre er «jo».

Vi har konstruert et samfunn som kan oppfattes som en mental catwalk, fullstendig intolerant for avvik og så ekstremt idealisert at ingen kan leve opp til det.
Det er livet, for faen.
Det er ganske mye som tyder på at terskelen for livets utfordringer ligger alt for lavt og gjør at vi ikke finner ut av hvordan vi skal håndtere skuffelser og prøvelser som faktisk er en del av livet. Nei, da er det bedre å finne en eller annen form for behandling, terapi, trening, kall det hva du vil.
Grøss.
Livet er fullt av dritt og utfordringen er at det finnes så mange mennesker som ikke tør å møte dritten av frykt for å bli oppfattet som den som de egentlig er.
Nei, da er det bedre å få en diagnose.
Kjør på med dop og litt annen faenskap, så blir du oppfattet som normal.
Finnes det normale spykologer?
Finnes det normale terapeuter?
Sosionomer kan umulig være normale og de fleste som serverer tåpelige tips om hvordan andre kan få det bedre med seg selv kan umulig ha det godt med seg selv når de konstruerer tvangstanker som fører til helsekøer på bekostning av eldre mennesker som stues bort i bøttekottet for å dø.

Livet er som nevnt fullt av dritt og dritt er organisk materiale som forsvinner av seg selv.
Livet er med andre ord ganske enkelt.
Du blir født med en hjerne og et hjerte og de funker fint av seg selv. Det er først når du hører på alle de som forteller hvor jævlig vanskelig det er at det blir så vanskelig at du må bruke opp livet ditt på å bli like føkka som dem.
Sykt.
Denne dama som jeg skal treffe er for øvrig datteren til en kompis og sliter med å skaffe seg en jobb til tross for sin høye utdanning.
– «Det er der det ligger», begynte jeg når han spurte.
– «Det er alt for mange folk som tror at høy utdanning gir jobbgaranti, men mitt inntrykk er at jo lenger de har gått på skolen jo mindre er det igjen av dem selv».
– «Dem selv?»
– «Det eneste som betyr noe», nikket jeg.
– «Med mindre du skal jobbe på tekstilfabrikk i landet som du kommer fra».
– «Vil du ta en prat med henne?»
– «Selvfølgelig», nikket jeg og så slo vi potet.

Hun er så opptatt av mangfold i arbeidslivet at det er lenge siden det rant over, – hun er mer fokusert på alt som er rundt og ikke hva som skal gjøres.
Det kjipe er at det er mange av dem.
Det kjipe er at dette er folk med stemmer som rekker litt høyere enn de som egentlig burde synge og skrike men som ikke gjør det av falsk frykt for at stemmebåndene deres ikke treffer en tone på den måten som andre forventer å høre den.
Grøss.
Tenk hvilket paradoks det er at folk er så opptatt av å «passe inn» at de ikke passer inn med noen verdens ting, de hevder at de «jobber med seg selv» og jobber så mye med seg selv at de glemmer at de begynner i feil ende. De glemmer at det handler om seg selv og sitt, – det som kalles egenskaper og forutsetninger, omstendigheter og begrensninger hvor det er sistnevnte som er vanskeligst å innrømme for folk som er så opptatt av en politisk korrekthet som kan oppfattes som sykt i seg selv. Hun leser blader og blogger og selvhjelpslitteratur i tillegg til at hun har regelmessige treff med venninner som har tatt brevkurs i livsstilscoaching, folk som overbeviser henne om at de har kommet betraktelig mye lenger i livene sine enn hun selv.
Pisspreik, med andre ord.
Jeg pleier å si til henne at hun er helt føkka i hjernen. Hun skjønner ikke hva jeg mener, så da sier jeg det på nytt og kutter ut ordet «føkka» og legger til at hun har gått alt for lenge på skolen. Hvis noen spør hva hun «er» så svarer hun «ingenting», – det er jo dette dustespørsmålet som ofte kommer opp ganske tidlig når et menneske møter et annet menneske og hvor hun følger opp det tåpelige svaret sitt med å si at hun fortsatt er under utdanning.
Grøss.

Jeg lever fint med påstanden om at jeg løser mine rekrutteringsprosjekter basert på trynefaktor, og det er fordi jeg vet hva trynefaktor handler om og det handler ikke om å være pen hvis det er det du tror i likhet med alle de som bruker varierende stemmeleie når de forfører sitt publikum. Det hender at jeg leser tekster fra frustrerte folk som forherliger anonymifiserte jobbsøknadsprosesser og likhet for alle, urettferdighet og trynefaktor og annet pisspreik som får dem til å gjøre hva som helst og alt og gjerne litt til for å passe inn i noe som de ikke vet hva er og så går det som det går.
Det skal vi skrive om.
Jeg har ansatt en drøss med mennesker som har noe ved seg som røkla oppfatter som et hinder, – det være seg flinke folk som holdes nede på grunn av at en eller annen nisse har stemplet dem med en «diagnose» eller mennesker som har vært med på kjipe ting eller ting som folk betrakter som sært. En av mine favorittreferanser er jenta som sitter i toppledelsen i en norsk virksomhet med bakgrunn som gledespike. Hun kan ganske mye om disse tingene som får folk til å tikke, for å si det sånn.

Vi glemmer ikke de som av ulike grunner får lov til å jobbe med det som de jobber med, de som har blitt forført til å tro på viktigheten av «employer branding» og HR-spirer som bare syns det er så gøy å jobbe med mennesker liksom. Vi har feika oss inn på en del jobbintervjuer for å ta pulsen på dem, og der har vi funnet mye rart.
Det er bare å glede seg.

Men jeg er er litt usikker på tittelen selv om jeg vet at den kommer av seg selv.
Det er som med alt annet, med andre ord.
Tilfeldigheter er undervurdert.
Flaks er ingen tilfeldighet.
Jeg har en t-trøye med teksten «Normal People Scare Me», men den er brukt opp på en måte.
Teksten, mener jeg.
Ikke trøya.



Du får THE OTHER ONES med «We Are What We Are»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Det ultimate jobbsøkerkonseptet reiser til Praha

Det begynte som en fleip.
Det fortsatte med «hvorfor ikke» og nå er det klappet og klart:
Vi tar med oss det ultimate jobbsøkerkonseptet vårt og reiser til Praha.

8 deltagere
4 dager
Avreise mandag morgen med retur torsdag kveld.
Pris per person kr 3900, –

Jeg vet ikke om noen som gjør dette bedre enn meg og det er kanskje fordi jeg følger en enkel oppskrift som hverken inkluderer latterlige påstander om søknadsdokumenter på en side og en CV på to – uten hull – skrevet i skriftstørrelse tolv og Times New Roman.
Grøss.
Jeg retter fokus mot det eneste som betyr noe:
Deg og ditt og din historie.
Sagt på en annen måte, – rekrutteringskommunikasjon.

Dette er et jobbsøkerkonsept som funker og som funker fordi det ikke handler om akademisk pjatt fra sånne som ikke kjenner mekanismene i det virkelige arbeidslivet eller dynamikk i kollegiale relasjoner, de som tror at det er mulig å lage formler og maler for hvordan du kan «vinne intervjuet» og «konkurransen om drømmejobben», – setninger som begrenser seg til mas og fjas og som ikke gjør annet enn å kødde med seriøse jobbsøkere.
Jeg legger til et aldri så lite grøss til, jeg.
Grøss.
Snart vinter, ikke sant.
Det handler ikke en gang om viktigheten av blanke sko og hvordan du skal sitte i stolen når du treffer en som du håper vil ansette deg fordi noen har sagt at det er kult å jobbe der. Summen av alle disse tingene får meg til å begynne kursene mine med å si at du skal glemme alt du har hørt og lest fra sånne som ikke har peiling på hva de driver med.
Deretter gønner vi på.

Hvordan er det mulig å komprimere et opplegg på denne måten?
Du har kanskje deltatt på jobbsøkerkurs som strekker seg over mange uker på isolat hvor du har dorma deg gjennom ting som du gjør bedre når du er hjemme alene, svimla rundt på en tiltakskarusell som snurres av sosionomer og avdanka selgere som lener seg på et «pedagogisk opplegg» med innhold som begrenses til programforpliktet messing fra gamle tekster.
Svaret er enkelt.
Alt er mulig for mennesker som vet hva de holder på med.

Du får fire fine dager i Praha hvor du bor på et koselig sted.
Du får fin frokost og lekker lunsj.
Du får flytur ned og flytur hjem.
Du får en bok, – «Den ultimate jobbsøkerboken»
Du får det kult.

Du får ikke ny jobb når du kommer hjem, – nevnt med den store selvfølgeligheten om at det ikke er noe som heter at man kan «få» en jobb. Når det er nevnt så får du et solid grunnlag for hvordan du kan skaffe deg en ny jobb i samsvar med alle disse greiene som rimer med deg og ditt.

Du får ikke middag og ferdigsnekrede aktivitetsplaner på fritiden, – denne sosiale tvangstrøya som kjennetegner sånne som arrangerer «events» og «teamsamlinger» og hva man ikke får seg til å kalle det.
Du får ikke barnevakt og lommepenger.
Du får fri til å gjøre hva du vil og hvilket privilegium er ikke det …
Når det er nevnt, så skal du ikke se bort i fra at du får et vennskapelig klaps på skulderen med ønske om at du kommer til å gå deg bort og nevnt med vissheten om at det er når man går seg bort at man får gleden av å komme til steder som man ikke hadde funnet hvis man ikke hadde gått seg bort.

Fortvil ikke, – du får egen info når du er blant de åtte heldige utvalgte som er plukket ut på bakgrunn av hvordan de beskriver sin motivasjon og delaktighet og forståelse for hva som er mulig å få ut at komprimerte opplegg som dette. Sentrale stikkord er bevisstgjøring og refleksjon og selvransakelse og en del av disse tingene som har en tendens til å komme av seg selv når man får rævva i gir. Åpenhet i forhold til gruppemetodikk med vilje til å by på seg selv og sine historier er viktige elementer for seriøse jobbsøkerkursdeltagere, det nytter ikke å sitte alene og tro og mene at noe er riktig eller galt etter alt for lang tid med likesinnede som underbygger egne tvangstanker og valgte sannheter.

Den første delen handler om en slags form for realitetsorientering hvor du må finne svaret på spørsmålet om hvordan du beskriver din kunnskap og hvordan du frambringer resultater som gir grunnlag for noen suksesshistorier. Det handler om å vite hva du kan og hvordan du bruker det som du mener at du kan, – alt det andre som du hører og leser om jobbsøkertips er ikke annet enn emballasje.

Deretter skal du utforme en strategi som rimer med egenskaper og forutsetninger og til og med begrensninger hvor sistnevnte er ganske tøff å innrømme for de fleste i et samfunn som tviholder på myten om at det skal være like muligheter for alle.
– Hva skal du gjøre?
– Hvordan skal du gjøre det?
– Hvem skal du snakke med?
– Hvorfor mener du at det er riktig å snakke med akkurat dem?

Den andre delen har fokus på presentasjon og historiefortelling og hvordan du formidler gode opplevelser til en forhåndsdefinert målgruppe. Du har et budskap og dette skal du fortelle til noen, aller helst til de som har behov for en som deg men også til de som kan sette deg i dialog med noen av de som kan ha behov for en som deg. Vi snakker om rekrutteringskommunikasjon og nettverk og disse tingene som handler om å være trygg på sin egen historie og fortelle den med en viss innlevelsesevne.

Jobbsøk handler om deg og ditt og hvordan summen av dette gjør deg til den som er best kvalifisert for den aktuelle jobben. Kvalifikasjoner handler ikke om hvor lenge du har sittet og svettet skinkene dine i en lesesal hvor noen avslutter med å gi deg et symbol for at du klarer å kopiere gammel moro. Det handler heller ikke om hvor god du blir oppfattet hos en tidligere arbeidsgiver, – noe som kan være fint på et sted kan suge som faen på et annet.
Det er for øvrig ganske mange jobbsøkere som ikke er klar over det.
Dine kvalifikasjoner vurderes gjennom hvordan du profilerer din kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon.
Det handler om eierskap.
Det handler ikke om hvordan du skal tilpasse deg en fremmed sjablong.

Det legges selvfølgelig opp til god tid for å utforske denne flotte byen.
Europas hjerte.
Det skulle bare mangle.
Det skal være morsomt og inspirerende, – det høres nesten litt surrealistisk ut, men det er ikke så rent sjelden at jeg stiller meg spørsmålet om når man egentlig begynte med alle disse formaningene om hvor kjipt det er og hvor vanskelig det er og hvor mye man skal gjennom som jobbsøker og det er ikke måte på. Tenk på noe av dette neste gang du skal gå bort til et fremmed menneske som egentlig ikke er noe annet enn en venn som du ikke har truffet.
Det er ikke vanskelig i det hele tatt.
Det går ut på det samme.

Vi har foreløpig kun satt opp et kurs, – mest for å sjekke om dette blir kult.
Avreisedato er mandag 15. januar 2018.
Du sender en snutt på email, merk den med PRG og så tar vi det derfra.
morten@karriereverkstedet.no

Ahoj!


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.