ansettelsesprosesser

Dårlige hodejegere skyter seg selv i foten

Det hender at jeg får spørsmål fra folk som lurer på hva som skal til for å bli kontaktet av en hodejeger, jeg har sikkert nevnt det i noen tidligere tekster og noen ganger finner jeg glede av å vri spørsmålet og spør hvorfor de egentlig ønsker å bli kontaktet av en hodejeger.
Det er ikke så ofte at det kommer noe smart i retur, for å si det sånn.
Jeg tror at det kan skyldes en greie med at det fremdeles finnes noen som tror at hodejegere er noe av det mest spennende man kan støte på i rekrutteringsjungelen, selv om det stort sett begrenser seg til noen som peker på deg med plastikkpiler med sugekopper i enden.
Da er det bedre å stikke fingeren i jorda og konsentrere seg om sin egen rolle, hvis du ikke liker den møkka som presser seg inn under neglene dine så kan du ikke forvente at andre skal komme og tørke deg. Det er som regel de samme menneskene som er mer opptatt av å vise at de gjør noe i stedet for å gjøre noe, de som lar seg fange av hverdagen i stedet for å skape sin egen hverdag.
Det rare er at det er så mange av dem som hevder at de trives.
Det rare er kanskje at noe annet ikke ville tatt seg ut …

Det beste karrieretipset som finnes er å gjøre en god jobb der man er.
Det er faktisk så enkelt.
Sannsynligheten for at det kommer noen og banker på døra di er ganske liten hvis de ikke vet at du befinner deg der og vet at du tilhører en definert målgruppe som de ser etter her og nå.
Det finnes noen som tror at det betyr det samme som å være høyt og lavt på de fleste arenaer.
Det blir som regel feil.
Det blir også feil hvis du går rundt og tror at hodejegere kan skaffe deg en jobb. Det er ingen vits å spørre, og jeg innrømmer at jeg blir like overrasket hvert eneste år på denne tiden når mange «hodejegere» legger seg ut på LinkedIn og et par andre steder og forteller at sommerferien er over og nå er den beste tiden for å få jobb gjennom oss.
Registrer deg i basen så tar vi kontakt.
Særlig.
Et rekrutteringsprosjekt må styres av objektiv informasjon, og det betyr at en kandidat blir identifisert for hvert enkelt rekrutteringsprosjekt. Jeg pleier ofte å skrive på disse sidene at hver eneste ansettelsesprosess lever sitt eget liv, kanskje det beste argumentet mot bruk av elektroniske rekrutteringsverktøy og gamle cv-baser.

Jeg har fått en del henvendelser gjennom sommeren etter at jeg flagget at jeg var klar for nye utfordringer. Noen av dem kaller seg hodejegere, og det kan jo være sånn at tidens tann har slipt ned rollen til noe helt annet enn hva denne yrkesgruppen opprinnelig var kjent som. Svenske lesere får ha meg unnskyldt, men det blir som når svenskeknugen jakter elg på en inngjerdet hageflekk.

Du gjenkjenner dem som telefonselgere.
Du hører at de har en spennende mulighet for deg.
Du hører en drøss med adjektiver, men fint lite om de tre viktigste elementene, – hvem, hva og hvorfor.
Du hører en drøss med buzzwords og hører at vedkommende ikke har peiling på hva de betyr.

Jeg hadde fire ubesvarte anrop fra det samme nummeret, han hadde ikke brydd seg om å legge inn en beskjed på mobilsvar og den femte gangen satt jeg på det varme svaberget og tørket meg i solen.
– «Der er du», begynte han og så ble det en del fram og tilbake med sol og sommer og bla bla bla som det ofte blir før han begynte å snakke varmt om et selskap som jeg egentlig ikke er så begeistret for og introduserte den aktuelle rollen med en spennende stillingstittel.
– «Men du», avbrøt jeg i det jeg hørte at han inviterte meg inn til et møte hvor vi kunne diskutere mer, jeg er ikke så begeistret for sånne møter hvor man skal diskutere «mer» når man ikke blir vist tillit ved å bli introdusert for hele historien, og spurte om han kunne beskrive noe av selskapskulturen og deres definisjon på dette med ledelse.
– «Eh … ledelse?»
– «Du presenterer en lederstilling», svarte jeg og trakk på skuldrene, jeg aner ikke hvorfor jeg trakk på skuldrene siden vi snakket sammen i telefonen, men noen ganger så har jeg en tendens til å leve meg inn i samtalene.
– «Hvem skal ledes og hva skal de ledes mot?»
– «Her er man en aktiv støttespiller for ledere i de forskjellige forretningsenhetene», begynte han og gjorde ingen forsøk på å skjule at han satt og ramset opp noe fra et dokument.
– «Selskapet står foran en rekke utfordringer, og rett kandidat vil få ansvar for utvikling av prosesser og implementering av systemer og rekrutteringsverktøy».
– «En operativ leder, med andre ord?»
– «Hva sa du?»
– «Du ser etter en operativ leder?»
– «Ja», nølte han.
– «Rett person har utdannelse på høyskolenivå og minimum ti års erfaring fra personalfunksjon, gjerne i internasjonale miljøer».
– «Du svarte ikke på spørsmålet mitt», forsøkte jeg.
– «Det virker som om du sitter å leser opp en stillingsannonse, og … interessante stillingsannonser klarer jeg faktisk å finne selv».
– «Vi har hatt denne teksten ute en stund», forsøkte han.
– «Så denne kan du ikke ha sett, mener jeg … nå vil vi gjerne utvide kandidatstrømmen».
– «Hvorfor det?»
– «Hvorfor?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Betyr det at dere ikke har fått inn noen aktuelle søkere?»
– «Vi har mange søkere», svarte han kort.
– «Denne type stillinger allokerer hundrevis av søkere … og det er bra, det viser at vi gjør det bra … men så var det en som fortalte meg at du var klar for å diskutere nye muligheter, så derfor ringer jeg deg for å sjekke … om du er klar».

Jeg er kjent som en hyggelig fyr.
Jeg er ikke typen som hoverer eller fryder meg over andres fornedrelse.
Ha, liten digresjon, men jeg kom til å tenke på en dame som spurte meg i et intervju om jeg var konfliktsky, det begynner å bli noen år siden og jeg oppfattet det som rimelig usikkert om vi hadde lik oppfatning av dette begrepet, men jeg svarte at jeg ikke er den som lager kvalm men at jeg heller ikke er den som bakker ut når jeg treffer mennesker som kødder med meg. Hun gjorde seg klar til å avslutte med å si at hun ikke hadde flere spørsmål, og det var da jeg spurte om hun var konfliktsky, noe hun ikke kunne svare på, eller hun sa at det ikke var noe poeng å diskutere henne i dette møtet. Det var da jeg fulgte opp med å spørre om det ikke var sånn at jeg skulle rapportere direkte til henne, husker ikke så mye mer fra dette møtet bortsett fra at jeg fikk en mail noen dager senere om at jeg ikke var med videre i prosessen.
Nok om det.
Det finnes sikkert noen som oppfatter meg som konfliktsky når jeg bestemte meg for å avslutte telefonsamtalen med å takke for henvendelsen, men at dette hørtes ut som en stillingsannonse som ikke fanget min interesse.
– «Er det selskapet eller er det …»
– «Det er hele pakka som du beskriver», avbrøt jeg.
– «Utvikling av prosesser og implementering av systemer og rekrutteringsverktøy er ikke noe som jeg syns er morsomt å jobbe med».
Jeg kunne ha sagt noe om at seriøse hodejegere vet at alle mennesker er villige til å diskutere nye muligheter hvis historie og timing er riktig. Definisjonen på en god hodejeger er en som har sjekket ut disse to momentene for lenge siden i tillegg til at han eller hun har snakket med ansatte i selskapet som det skal rekrutteres til for å gjøre seg kjent med rollen og omstendighetene, noe som inkluderer flinke folk og ikke begrenset til en gjøk fra HR og en papegøye fra innkjøp.
Det starter alltid med selskapet og vissheten om at ingen selskaper er bedre enn menneskene som jobber der.
Det er dette som gir kunnskap til å begrense pisspreiket.
Jeg lot det være.

Det hender at jeg svarer litt mer omfattende til de som spør om hva som skal til for å bli kontaktet av en hodejeger, og jeg vet at det er ganske mange mennesker som tror det finnes like mange der ute som lar seg blende av at de kan fortelle hvordan de fikk ny jobb gjennom en hodejeger.
Se på meg hvor flink jeg er.
Det ligger jo i et menneskes natur.
Det beste karrieretipset er som nevnt dette med å gjøre en god jobb der man er, men man må likevel være klar over at dette ikke er noen garanti for at vedkommende vil gjøre en like god jobb et annet sted.
Det er mange som kaller seg hodejegere som tror det.
Et kildetips og to subjektive referanser, case closed.
Det er som om de glemmer å tenke på omstendigheter, forutsetninger og til og med begrensninger. Husk at gode historier har en tendens til å forandre seg når den går gjennom flere ledd, det er lett å miste noe på veien og kanskje til og med få seg til å plukke opp noe annet. Jeg har truffet en del mennesker i denne bransjen som viser større iver etter å levere eller aller helst ha noe å vise fram til oppdragsgiveren sin enn noe som kan rime med dine preferanser.
Sånn er det bare.

En god hodejeger er ikke en megler som skal forsøke å få deg på interesselisten.
En god hodejeger er heller ingen selger.
En god hodejeger er et menneske som har en genuin interesse av å vite mest mulig om hvordan andre mennesker beveger seg i arbeidslivet og hvilke signaler som får dem til å heve blikket. Det handler om rekrutteringskommunikasjon, og i likhet med all annen form for kommunikasjon så dreier det seg om å vite hvem som befinner seg i målgruppen. Det er det ikke så mange som tenker på i denne bransjen, kanskje fordi tiden går bort med å sortere kandidater basert på nisser og troll på en CV, systemer og tester og presentasjoner på glanset papir som ikke betyr en dritt hvis man ikke kjenner hverandre.

En god hodejeger jobber med vissheten om at arbeidet handler om menneskelige relasjoner, man må tro på de samme tingene, og være trygg på at begge parter vil representere hverandre på en god måte. Det er dette jeg liker å snakke om når jeg er i kontakt med nye oppdragsgivere, jeg pleier å spørre hva de vet om meg og svarene er ganske varierende og det i seg selv er ikke så bra. Det kan oppfattes som smigrende når noen sier at de har hørt at du er god, men på den annen side så betyr ikke det at jeg er god på deres fagfelt.
Noen sier at det ikke betyr noe.
Noen sier at prosessene er de samme.
Jeg lurer på hvor de tar det fra.
Det er ganske lett å se forskjell på epler og pærer, men hvis man er typen som lett lar seg blinde så kan den minste sult få deg til å grabbe grovt fra fruktfatet. Jeg har holdt på med dette så lenge at beina mine for lengst har blitt tilgriset av slim og sikkel fra de som kåter seg opp med å vasse gjennom andres verdibilder, noe som medfører at fotavtrykkene vises på en litt annen måte enn jeg kunne ønske, egentlig vil jeg ikke at fotavtrykkene skal spores i det hele tatt, men det er kanskje for mye å forlange i en verden som forvaltes av mennesker som selger sjelen sin for en pakke med smør dersom de får den billig nok.


.

Anbefalt tekst:
Pass på hodet ditt

Folk ofrer identiteten sin for å passe inn

Jeg har i ganske lang tid snakket med en del mennesker som viser forundring over det økende omfanget i bruk av sosiale medier i rekrutteringsprosjekter. De som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så begeistret for å differensiere de ulike arenaene med tanke på at en profesjonell rekrutteringsrådgiver er interesert i å verifisere alle bevegelsene til kandidatene som ligger på blokka.
Sånn er det bare.
Jeg leser tekster om mennesker som tydelig viser en form for angst for at «noen» skal se hvilke spor de legger fra seg på digitale arenaer , og her om dagen kom jeg over en tekst hvor det var en som mente at data fra disse kildene kunne oppfattes som diskriminerende.
Det er feil.
For det første så er det ikke noe som heter «diskriminerende» i et rekrutteringsprosjekt, siden dette er en prosess som dreier seg om å velge en person basert på bestemte kriterier som skal være dekkende under fire ulike faner som kan merkes med henholdsvis Kompetanse, Resultater, Personlighet og Motivasjon.

Jeg ansetter et helt menneske og oppfatter virkeligheten som den beste referansen. Man kan like det eller ikke, men nå er det en gang sånn at alle midler benyttes av de som ønsker å kartlegge om kandidaten oppfattes som riktig eller ikke. Spørsmålet om hva som defineres som “riktig” kan være så mangt, men det kan handle om selskapskultur, visjon og verdier eller helt andre ting. Det er hele totalbildet som skal stemme – en god miks av kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon. De to første er mer eller mindre “målbart” mens kartlegging av personlighet og motivasjon – som tross alt er de viktigste punktene – krever en viss form for kreativ research. Det er her dette med sosiale medier kommer inn i bildet, og søkeresultatene forteller ganske mye om kandidatens verdier, intellekt og ikke minst vurderingsevne.
Når man velger å offentliggjøre “private ting” så må man faktisk regne med at det finnes noen som vurderer din person ut fra opplysningene som man publiserer om seg selv.

Jeg er ganske opptatt av integritet og identitet og verdisyn, og derfor bruker jeg sosiale medier for alt det er verdt når jeg sjekker kandidatmarkedet. Når noen spør hvorfor, for det hender fremdeles at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at dette med sosiale medier er en arena som for lengst har blitt til noe som tar en veldig stor del av de fleste menneskers liv og da skulle det nesten bare mangle at jeg ikke sjekker hvordan de oppfører seg der ute.
– «Hjelpe meg», var det en som sa på et arrangement jeg var på her om dagen, holdt seg for munnen og forsøkte å gjøre seg litt morsom i ansiktet som for å skjule at hun egentlig ikke ønsket å skjule at hun hadde noe å skjule.
– «Nå må jeg rydde på face …»
Jeg gadd ikke si noe.
Jeg gadd ikke en gang si at det ikke handler om dette, siden det er som om man til stadighet glemmer at noe som kan oppfattes som feil på et sted kan være dritbra på et annet. Det er ingen som passer inn over alt, og jeg tror at det er nettopp dette som er noe av årsaken til alt dette gnålet.
Folk ofrer identiteten sin for å passe inn.
Folk glemmer at det skal foretas en utvelgelse, og det blir på en måte helt motsatt av sånn som det var på løkka før i tiden når det sto to stykker og plukket ut spillere til hvert sitt lag og ingen ville være den som sto igjen til slutt, den eneste forskjellen er at dette var en forbanna ærlig måte å gjennomføre utvelgelsen på.
De som kanskje ikke var så gode i fotball var kanskje gode i noe annet.
De visste det.
Vi visste det.
Alle visste det.
Det finnes mennesker som er så redd for å være på utsiden at de til og med glemmer at det kanskje ikke er så hyggelig på innsiden.
Tenk over den.

Jeg skriver om indoktrinering og talentfabrikker som masseproduserer klonedukker, vi produserer en skammekultur hvor det mest paradoksale er hvordan mennesker låses inne i de fine glitterburene hvor man blir fortalt hvordan virkeligheten bør oppfattes. Jeg legger heller ingen pinner i kors får å si at det norske kandidatmarkedet er i ferd med å bli jævlig kjedelig, og sier til og med at jeg bruker trynefaktor som en viktig del av en utvelgelse.
Ting som funker på et sted funker kanskje ikke på et annet.
Hvis du ikke har funnet ut dette, så er det kanskje på tide at du begynner å røre litt på deg.
Og bare så det er sagt, – trynefaktor i min begrepsverden handler ikke om å være «pen» …

Jeg jobber med en kunde som er så krystallklar som det går an å bli i kandidatbeskrivelsen sin, han sier til og med at han vil ha en voksen person, gjerne femti, som seriøst belager seg på å bli i rollen i femten år og som har skjønt at de kjønnsløse blærene som lar seg forføre av karrierestiger og fjas ikke passer inn i bildet sitt.
Det er så jævlig bra.
Det er samtidig noe som utfordrer meg, siden det krever litt mer arbeid med å finne det riktige hodet enn om jeg skulle klikke copy paste.

Jeg nevner i en rekke tekster at jeg oppfatter dette med søknadstekst på en side og CV på to sider, uten hull men med bilde, er rimelig antikvert i et rekrutteringsprosjekt. Når noen spør hvorfor, for det hender fremdeles at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at kandidatmarkedet er ødelagt av sjablongspikkere som tror de har et mandat til å fortelle andre hvordan ting skal være.
Kandidatene oppleves som klin like, og da må man finne alternative utvelgelseskriterier.
Det finnes noen som tror at det er så enkelt som at fire års erfaring er bedre enn tre.
Det er det ikke.
Det er ikke tall og symboler eller farger som skal påvirke et rekrutteringsprosjekt.
Det finnes ingenting som er bedre når man skal skille et menneske fra et annet enn dette som handler om personlig egnethet, det er faktisk snakk om et menneske og det er det ganske mange som glemmer i sin iver med å vise hvor flinke de er i talentjakten.
Du ser det i en stillingsannonse.
Du ser det i en firmapresentasjon.
Du ser det i en studiekatalog og ser at det egentlig ikke står en dritt, men du er så redd for å si det at du produsererer den samme dritten selv for å passe inn.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er visst det.
Det har til og med blitt sånn at mennesker som kaller seg «veiledere» på jobbsøkerkurs sitter på den samme skåla og presser ut noe av det samme.
Form og farge stemmer.
Lukta, også …

Drømmejobben … sånn på ordentlig, liksom?

Jeg skriver en del om drømmejobben på disse sidene, den jobben som de fleste vet innerst inne ikke finnes men som er en greie som ligger litt bortenfor der du ligger og som er fin å strekke seg mot.
Noen sier at de har den, og det er jo bra. Mennesker som trives og som viser at de har det bra for alle de andre som er rundt dem, med mindre det skaper grobunn for misunnelse og det finnes jo noe av det der ute.
Dessverre.
Hvis du søker på google etter drømmejobben, så kommer du inn på forskjellige karrieresider som tipser deg om ditt og datt for at det kan bli deg som endelig kan lukke øynene og falle inn i den dype søvnen, karrieresider som skriver om veien og mulighetene og åpningene og alt annet som egentlig bare skaper ytterligere forvirring.
Det er håp for alle.
Du kan bli hva du vil.
Mange av disse karrieresidene trekker inn referanser fra noen av disse som tjener penger på å si at det handler om å gutse og stå på og kline til og gjerne gjøre litt mer enn det. Noen får seg til og med til å gulpe opp innspill som karaktergarantier og kunstig oppvarming av gradestokkene.
Jeg kaller det pisspreik.
Jeg mener at det ikke er håp for alle og at det ikke er alle som kan bli hva dem vil.
Jeg vet også at det høres rått og brutalt ut, men virkeligheten er faktisk ganske rå og brutal.
Det handler om forutsetninger, muligheter, omstendigheter og ikke minst begrensninger, skumle ord som enkelte betrakter som trusler og utfordringer som kan beseires hvis man gutser og står på og kliner til og gjør litt mer enn det.
Vær så god, sier jeg.
Lykke til.

Det var da faen til negativitet, tenker du kanskje.
Nei, svarer jeg.
Det handler ikke om det.
Det handler om å være realist.
Hvis målet ditt er å få drømmejobben må du fokusere på å bygge opp et renommé innen det aktuelle fagområdet, bli dyktig på hva du gjør og kommuniser dette i relevante fora. Du trenger ikke nødvendigvis gutse og stå på og kline til og gjøre så mye mer enn det.

Drømmejobben, sånn på ordentlig, handler om en ting og det er visjon og verdier. Observante lesere vil si at det er to ting, men i denne sammenhengen og i arbeidslivet generelt så er dette noe som hører sammen og som blir til en, men blås i det. Det finnes også noen som betrakter jobben sin som bare en jobb, og det er noe som jeg egentlig syns er litt trist, med mindre det er jobben som legger grunnlaget for at man kan holde på med alle de andre tingene som har en betydning for livet deres og da blir det noe annet. De som følger med på disse sidene husker kanskje en tekst som jeg skrev om han som hadde lyst til å kjøre t-bane, et godt eksempel på at drømmejobben har en tendens til å bli krysskoblet med en eller annen form for tilværelse eller tilstand, og det er kanskje dette som er med på å skape en viss forvirring som jeg begrunner med at et menneske beveger seg gjennom ulike faser gjennom hele livet. Man kan ha det bra i dag, for all del, men så dukker det opp noe som gjør at man får seg til å drømme om noe annet. Det er mange som ikke tenker på at drømmejobben rett og slett kan være en enkel modifisering av din nåværende stilling hvor du enten kan få noen nye utfordringer og muligheter eller at du kan fjerne noen av dem. Det virker som om det er enda flere som ikke tar seg tid til å finne ut hva drømmejobben virkelig innebærer, om det er å jobbe i en cocktail-bar eller på et gartneri eller kanskje som kunstmaler.

Jeg kjenner en dame som påstår at hun har drømmejobben, hun har en tendens til å snu seg litt bort når jeg minner henne på at veien har vært lang, ikke bare lang men jævlig lang, hun er en av dem som klappet sammen etter mange år med påtatt prestasjonspress som pushet henne fram og tilbake, sånne ting som man ikke skjønner før det er for sent og man overrasker seg selv med å grine i mediene og gir diagnosen et ansikt, for det pleier jo å være snakk om en eller annen diagnose, og så begynner man å jobbe som rådgiver med fast spalte i et magasin og regelmessige opptredener på Frokost-TV.
– «Jeg har det så fint», smiler hun.
– «Jeg har drømmejobben … sånn på ordentlig, liksom».

Det er ganske mange der ute som tror at det finnes en drømmejobb og nesten like mange som tror at det finnes en drømmekandidat.
Disse ville for øvrig aldri passet sammen, hvis det er noen som tror det.
Drømmejobben finnes ikke, tro meg, men drømmekandidaten er en dyktig, nøyaktig, strukturert og selvgående person med en master i ett eller annet. Det er i hvert fall det som man skal fristes til å tro dersom man leser beskrivelsene fra de som tilbyr drømmejobben, men de vet jo ikke bedre, de vet ikke hva de snakker om siden de fleste for lengst burde være klar over at noe som presenteres som for godt til å være sant som regel ikke er noe annet enn tull og tøys.

Jeg fikk et spørsmål her om dagen fra en som lurte på hva som er min egen drømmejobb.
– «Ja», nølte jeg.
– «Den er vrien …»
– «Du jobber jo med sånt», forsøkte hun.
– «Ja, men det er jo ikke ensbetydende med at jeg har drømmejobben for det … det hender jo at en lege blir syk, ikke sant?»
– «Lege?»
– «Bare et eksempel», ikke sant.
Jeg vet ikke om hun tok den.
Jeg har uansett, så lenge jeg kan huske, vært opptatt av å ha det morsomt på jobb og ikke minst sammen med menneskene som jeg har rundt meg, det er jo som regel de som skiller en god drøm fra et mareritt.
– «Tjene mest mulig og gjøre minst mulig?»
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Det er ikke min trigger, for å si det sånn …»
– «Men butikken går bra?»
– «Ja», bekreftet jeg.
– «Men det har ingenting med det å gjøre … selv om jeg er sikker på at det finnes en del mennesker i konkurrerende virksomheter som mener at det er prisene mine som allokerer spennende oppdrag … jeg lar ikke prisen påvirke arbeidet mitt, for å si det sånn, og det som jeg syns er litt synd med denne bransjen er at det er alt for mange som ikke deler den oppfatningen … jeg tror det er noe av årsaken til at jeg har begynt å se meg rundt etter alternative roller».
– «Drømmejobben?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Det er ikke riktig å kalle det drømmejobben … man våkner jo før man vet ordet av det, mener jeg».
– «Hvis du skulle beskrive drømmejobben, da?»
– «Jeg har snakket med noen mennesker og så bruker jeg sommeren til å tenke», smilte jeg.
– «Hva skal du jobbe med?»
– «Nå er det sommerferie», smilte jeg samtidig som sa til meg selv at det av og til kan være lurt å lytte til noen som kanskje ikke kjenner hele historien, de som klarer å oppfatte et inntrykk om hva man kan være god til og som kan føre tankene inn på noe helt annet.

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg kan ha en tendens til å sammenligne arbeidslivet med verdens største idrett, og det finnet et uttrykk på fotballspråket som kalles «signalspiller», det er et menneske med en spesiell evne til å lese spillet, en som skjønner hvor ballen kommer og som vet hvor man skal sette inn presset og vinne ballen.
Det er meg.
Hvis forutsetningen er at jeg er på riktig lag, noe som jeg for øvrig er veldig opptatt av, så oppfattes jeg som lojal, oppofrende og god i gjenvinningsfasen i tillegg til at jeg har en ganske god pasningsfot. Jeg tror at en signalspiller er en av de som viser en entusiasme som smitter over på laget, en som får med seg de andre og starter presset for å få motstanderlaget i ubalanse. Jeg kan godt være denne krigertypen som ikke legger noe i mellom når ting står på spill, men på den annen side så har jeg kanskje utviklet meg til å bli en sånn som er bedre i garderoben enn ute på gressmatta.

Jeg er som nevnt en realist og er litt usikker på om det finnes noen der ute som trenger en sånn som sjelden får toppkarakterer på spillerbørsen, men hvis du vet om noen som verdsetter litt god funk i hverdagen så kan du tipse om at jeg er på free transfer og på utkikk etter nye lagkamerater …

Moro i hverdagen – sortering av søknadsbunken …

Det finnes mange mennesker som liker å le og spøke med andres fornedrelse, tabber, feil eller mangler.
Det er som regel ikke vondt ment, men det er mer som en slags spontan reaksjon.
Mennesker som sklir på isen eller på bananskall, en kunde med teite spørsmål, brusen som spruter over i fanget ditt, mageplask, feilpasninger og en rekke andre ting.
Moro i hverdagen.
De fleste har sin greie, noen vet ikke om den men merker den sikkert når den kommer.
Kjenner det på lukta, om ikke annet.

Det var onsdag og vi hadde nettopp brukt de samme ordene om oss selv som satt og spøkte med den viktigste delen av våre egne arbeidsoppgaver.
Det var bare sykt fett, ass.
Det var sånn han sa det, men på den annen side så ligger han ti år etter meg selv om han lå på vippepunktet.
Vi hadde avsluttet en ekstra lang kaffepause hvor vi hadde sittet i skyggen og sett på jentene i sola mens vi dro en og annen historie fra tiden hvor det var vi som eide parkene. Ja, nå eide vi ikke parkene i den forstand, men det hadde vært en tid hvor det var vi som var med på å sette standarden. Han hadde servert et minne om en greie i Frognerparken, da jeg gjennomførte sceneskiftet med å spørre om fremdriften for dette konkrete rekutteringsprosjektet som jeg hadde tilbudt meg å hjelpe han med. Vi satt med hver vår bunke med søknadstekster og CV’er og irriterte oss grønne over at det finnes så mange mennesker i denne bransjen som sverger til elektroniske rekrutteringsverktøy som tvinger kandidatene til å presse seg inn i trange sjablonger og forventninger om at kryssene står i de riktige feltene.
Nesten som bingo.
– «Det er jo dette som er morsomt», smilte jeg.
– «Sitte sånn og bla i papirer og lese om forskjellige mennesker, hvordan de presenterer seg og hvorfor de valgte den skriften … for ikke å snakke om bildene …»
– «Ha», smilte han.
– «Se på denne!»
Han holdt opp en CV med et bilde av en jente i treningstøy, hun sto i en sånn posisjon som om hun nettopp hadde kommet i mål og slengt ut første ladning med oppkast, bøyd framover med hendene på knærne og stirret inn i linsen med et uttrykk som hun antageligvis hadde øvd ganske lenge på og som sikkert skulle forestille noe som lignet på at hun var målbevisst og innsatsvillig og sånne ting.
– «Smiler hun?»
– «Ehh … nei».
– «Skjønner ikke hvorfor man ikke kan smile på bilder«, sukket jeg.
– «Enig … sjekk denne».
Jeg strakk meg over bordet og kikket på en utskrift hvor dama strakk seg opp i helfigur i venstremargen med den ene hånden plassert på en sånn måte at det virket som om hun holdt en stor plakat med sine egne personopplysninger.
– «Kreativt», nikket jeg.
– «Enig … legger den i riktig bunke, i hvert fall foreløpig … hun skriver bra, også».
Jeg nikket og kom til å tenke på et julebord for mange år siden hvor vi hadde kommet dit hvor vi presenterte morsomme ting på storskjerm fra året som hadde gått, noe som selvfølgelig inkluderte en del CV-bilder og opplevelser fra intervjuer, kundemøter og kandidatpresentasjoner.
– «Det virker jo ikke så seriøst», begynte jeg.
– «Bildene, mener du?»
– «Ja», svarte jeg.
– «Det også, men jeg tenker mest på at vi sitter her og sorterer søknadsbunken mens vi ler av andre mennesker som har gjort seg flid med å lage en tekst med håp om å komme med i prosessen».
– «Jo», nølte han og strakk o’en så langt han klarte.
– «Men de velger det jo selv … det er jo som du sier mange ganger, man høster som man sår … den som er med på leken og så videre … men seriøst, det er jo mye svada her, da!»
– «Enig, utrolig hva enkelte mennesker får seg til å skrive …»
– «Eller ikke skrive?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Men i denne sammenhengen så går det jo litt ut på det samme».
– «Her er en fyr som skriver på engelsk, han er norsk og jobber i Norge men har likevel valgt å skrive på engelsk … det ligger ikke noe krav om engelskferdigheter i rollen, gjør det vel?»
– «Nei, det sier vi ingen ting om … han skal sikkert bare vise seg …»
– «Enten det, eller så har han en gammel tekst som han har brukt hos noen andre .. han gir heller ikke inntrykk av at teksten er stilet direkte mot stillingsannonsen vår, heller … virker masseprodusert … ut med den.»
– «Apropos språk … det skremmer meg litt at det er så mye dårlig rettskriving der ute».
– «Enig».
– «SMS-språk i en søknadstekst er fyfy … har du lagt merke til hvor mange som dropper subjekt og verb?»
– «Er på jakt etter nye stilling», nikket jeg.
– «Jeg så en av dem og la den rett i nei-bunken … fungert som kommunikasjonsjef … det finnes mange eksempler på dårlig setningsoppbygging og det er med på å ødelegge totalinntrykket … jeg reagerer ganske sterkt på dårlig rettskriving eller når navn eller annen informasjon er feil … det virker som slurv og det kan jeg rett og slett ikke se forbi i et rekrutteringsprosjekt».
– «Leser man ikke korrektur lenger?»
– «Tror det finnes mange som ikke viser fram tekstene sine til andre … kanskje man ikke vil vise at man er på jobbjakt eller noe sånt … korrektur på egen tekst er jo nyttesløst».
– «Man leser seg blind på egne skrivefeil», nikket han.
– «Poenget er jo egentlig ikke hvem man viser den fram til, det dreier seg like mye om å få en nøytral person til å lese gjennom teksten og gjøre seg opp noen tanker om budskapet kommer fram eller ikke … det holder ikke å skrive mye rart som du selv syns er fint, eller kline på et bilde som du digger … det er bare en person som kan avgjøre om det er bra eller dårlig, og det er en mottaker som du antageligvis ikke vet noe særlig om … man glemmer å tenke på hvordan mottakeren skal konsumere innholdet».
– «Konverteringsfrekvens«, bekreftet jeg.
– «Se», smilte han og skjøv en CV over bordet.
– «Her har vi en som har skjønt det …»
– «Hva er dette?»
– «Ser du det ikke?»
– «Det … det står ikke noe der …»
– «Nei, det er et tomt dokument … vedkommende må ha lagt inn feil vedlegg … snakk om å kvalitetsikre jobbsøkerprosessen sin!».
– «Vet du», fortsatte han.
– «Det er jo dette som er den viktigste delen av et rekrutteringsprosjekt».
– «Enig, jeg sa det til deg tidligere … det er derfor jeg ville hjelpe deg».
– «Sitte sånn og lese, bla i papirer … sjekke hvordan man presenterer seg, førsteinntrykket … historien og hele pakka … tenk at det finnes noen som kverner alt gjennom verktøy og går glipp av dette …»
– «Trist».
– «Ja, er det ikke?»
– «De som snakker om at det skal være enkelt å søke jobb gjennom verktøy bommer fullstendig, det er jo ikke det som er poenget … at det skal være enkelt, mener jeg … eller, det skal jo være enkelt men da mener jeg at det skal være enkelt å være seg selv og presentere seg på sin måte … raske klikk og drag and drop for å spare tid på noe av den største investeringen man kan gjøre … det blir jo like paradoksalt som når Henning snakker om boligkjøperne sine, de som bruker kortere tid på å bestemme seg for om de skal brenne fire millioner på en leilighet enn om den nye buksa skal være rød eller blå … snakk om kortsiktighet, spør du meg».
– «Her har vi enda et treningsfantom», smilte han.
– «Hun ramser opp hele prislista fra Elexia eller hvor det er …»
– «Elixia», rette jeg.
– «Sa jeg ikke det?»
– «Du sa Elexia …»
– «Ja ja, samme faen … organisert kriminalitet har mange navn … greit at man holder seg i form på fritiden, men hva i all verden er det med mennesker som får seg til å ramse opp hele pakka i en CV … som om treningen er den viktigste ingrediensen i livet deres, kanskje det er det for alt jeg vet men det er jo ikke det som de skal bruke tiden sin på i denne aktuelle rollen som de har søkt på … det er som om de mener at det er det som definerer dem som person og det blir jo bare helt feil … se, hun ramser opp hele produktspekteret».
– «Så», fortsatte jeg.
– «Hva har vi?»
– «Vi har seks kandidater i ja-bunken … sju i kanskje-bunken».
– «Greit, vi begynner med ja-menneskene … vi ringer dem og sjekker om det er noen hjemme i hodene deres, og de som er klare kommer til første møte i begynnelsen av august».
– «Greit».
– «Det blir bare sykt fett, ass»
– «Det blir smooth …»