åpen henvendelse

Jobb på Kiwi?

Jeg kjenner en fyr som jobber på Kiwi. Det er kanskje riktigere å si at han er sjef i den aktuelle butikken, butikksjef, men han jobber like fullt. Han er en fyr som har skjønt dette med ansettelser og hva ansettelse av riktig person handler om.
Jeg sier det ganske ofte, som kompliment basert på hyggelige handleopplevelser, og dessuten har jeg hatt gleden av å ha han med for å snakke om dette på noen av mine foredrag og som denne teksten handler om.

Det er lenge siden det dukket opp mennesker som fikk seg til å si at det ikke er vanskelig å få seg en jobb.
Det er bare å sitte i kassa på Kiwi.
Jeg vet om instruktører på jobbsøkerkurs som sier det.
Jeg vet om ansatte i NAV og studieveiledere og karriereveiledere som sier det.
Jeg vet om enda flere som sitter klistret fast på innsiden av arbeidslivet som sier det i tillegg til at jeg er vet om rekrutteringsrådgivere og mennesker som er opptatt av employer branding som får seg til å snakke om det.
Og hvor paradoksalt er ikke det …

Det er lenge siden vi satt og snakket om hva han gjorde for å få tak i de som han valgte å ansette og hvor viktig det er at jobbsøkeren ikke bare møter opp men skjønner hvorfor de møter opp. Og bare så det er sagt, – det handler ikke om å møte opp for å levere fra seg søknadsdokumenter. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe mer tafatt enn jobbsøkere som tror at det er nok å møte opp med blankpussede sko eller ny sminke, plutselig har de kommet seg fram til sjefen sjøl og så klarer de ikke å få fram noe annet enn en hånd med en papirbunke som inkluderer en søknad på en side og en CV på to, uten hull og med bilde og bokstaver som er satt sammen til ord som er uforståelig for de som ikke har ligget nedgravd i det samme kunnskapshullet.
– «Jeg ser etter en ting», smiler han.
– «Og denne ene tingen er noe jeg ser med en gang … om den er der, mener jeg … og det er det som handler om personlig egnethet».
Han forteller at han får mange søknader i uka uten at han markedsfører seg på noen annen måte enn at butikken hans er der den er og at menneskene som jobber der gjør det de gjør.
– «Veldig mange», fortsetter han.
– «Veldig mange søker fordi de har fått beskjed om å søke … på jobbsøkerkurs og NAV og kanskje fra morra si, for alt jeg vet … hvis de ikke skjønner selv hvorfor de vil jobbe hos meg og hva de skal gjøre hos oss, så er jeg rett og slett ikke interessert i å snakke med dem».

Det er ikke lenge siden jeg sto og la varene mine på rullebåndet og snakket løst og fast med hun som satt bak kassen da vi la merke til en fyr som dristet seg mot oss etter å ha stått en liten stund ved inngangen og sett etter noe eller noen.
– «Jeg lurer på om jeg kan få lov til å henge opp denne», begynte han og viste fram et ark som viste invitasjon til en eller annen julekonsert.
– «Her i butikken … ved inngangsdøra … hvem kan jeg spørre?»
Jenta bak disken så på han, smilte et av de fine smilene som alltid virket som om det var noe som kom fra innsiden og som antageligvis kom fra innsiden for alt jeg visste, og så trakk hun på skuldrene.
– «Nå har du spurt meg», nikket hun.
– «Det er klart du skal få lov til det».
Og så strakk hun seg mot en hylle på veggen bak seg og dro til seg en taperull, rev av emballasjen og slang den sånn passe nonchalant mot julekonsertbudringeren.
– «Gjør det pent», smilte hun.
– «Eller så er det ingen som legger merke til den, vet du …»
Det var ganske fint å se på, ikke bare fordi jenta er ganske fin i seg selv, men hele opplevelsen av at jenta bak disken vet hva det vil si å representere virksomheten hun jobber i og at hun ikke bare ble sittende og dra historien om den syvende far i huset. Og så kom det, – hun spurte når det var og hvor det var så denne julekonsertbudbringeren fikk anledning til å presentere greia til glede for oss som var i kassekøen.

Det kan ha vært den samme dagen som butikksjefen fleipet med at han antageligvis var en av dem som har vært med på å hive bensin på dette bålet som fyres opp av de som tjener pengene sine på at det skal oppfattes som vanskelig å søke på jobber.
– «Fordi jeg får så mange henvendelser fra de som burde konsentrert seg som noe helt annet, de som kanskje hadde hatt godt av å jobbe her men som ikke kunne ha jobbet her for da hadde ikke butikken gått, ikke sant …
senest i forrige uke kom det en jente som antageligvis hadde fått formaninger om viktigheten av personlig fremmøte ved åpen søknad … hun hadde med seg søknadsdokumentene sine i en stor og tykk plastmappe … jeg spurte hva jeg skulle med dette og hun sa at jeg kunne lese det når jeg hadde tid … hun fortalte at det var attestene og vitnemålene hennes … når jeg har tid til å lese så leser jeg heller en god bok … har du forresten lest den siste til Hanne Kristin Rohde … steike, den er bra … hvor var jeg … jo, jeg sa ikke dette til jenta selv om jeg kanskje burde ha gjort det, men det eneste hun fulgte opp med var å fortelle når hun kunne jobbe, eller når det passet henne å jobbe …. og så sa hun noen andre ting som handlet om skolen sin, men det skjønte jeg ikke hvorfor hun fortalte til meg … og der og da så ble jeg antageligvis en av mange som underbygger hvor vanskelig det er å komme seg inn i arbeidslivet når man ikke får seg jobb i kassa på Kiwi en gang selv om man har masterutdannelse fra BI … fint om du gidder å skrive om det, for jeg har ikke anledning til å gjøre det».

Anbefalt lesestoff:
Tips til jobbsøkere som skal banke på dører
Drømmekandidaten


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Tips til jobbsøkere som skal banke på dører

Jeg får en del spørsmål om dette som handler om «åpen søknad» og «åpen henvendelse» og hvordan man skal gå fram når man skal ut og banke på dører til virksomheter som man av en eller annen grunn kan tenke seg å jobbe for. Jeg pleier å si at «åpen søknad» ikke har noe for seg, – det handler stort sett om å gi fra seg søknadsdokumenter og håpe at noen i den andre enden tar kontakt hvis og dersom. Det er samtidig en greie som har blitt ødelagt av såpekokere i NAV og enkelte karriereveiledere som ikke vet bedre og som fremtvinger unødvendig tidstyveri. Det finnes til og med jobbsøkere som har fått for seg at det kan være smart å ringe til virksomheter og spør om det er greit at de sender en åpen søknad.
De ringer som regel HR og da går det som det går.
Hu hei, liksom.
Hold deg unna HR-folkene, sier jeg. Du vil antageligvis få noe som du feilaktig oppfatter som et positivt svar – ja, du må gjerne sende oss en åpen søknad – og kanskje de til og med forteller deg at du kan registrere deg i CV-basen deres, og så er den saken ute av verden.
Hu hei, hvor det går.

Åpen henvendelse er noe annet, det er en greie som handler om å finne en eller annen «link» mot en virksomhet som du kan tenke deg å jobbe for, en greie som forutsetter kunnskap om faget ditt og bransjen din og nettverk og ikke minst vilje til å gå ut på scenen og ta rollen som seg selv i møte med et annet menneske. Jeg gjentar at du skal holde deg unna HR-folkene, og poengterer at du skal kontakte din fremtidige sjef eller fremtidige kollegaer.
Og du, – det er heller ikke her noe poeng å ringe på forhånd. Da er hele poenget borte og sannsynligheten er stor for at du får spørsmål om hva det gjelder for deretter å bli overført til HR – ref «åpen søknad» – og så går det som det går.
Noen får seg til og med til å spørre hva de skal gjøre hvis vedkommende ikke er tilgjengelig?
Da må du komme tilbake når vedkommende er tilgjengelig.
Du skal aldri gi fra deg eierskapet og initiativet til andre.
Kanskje du får høre at de ikke skal ansette noen eller at de ikke har behov for en som deg.
Nei vel, tenker du da.
Kanskje du sier det også, for alt jeg vet.
Behov er som sult og tørst, det endres over tid, og inntrykket som du skal legge fra deg skal garantere at det er du som blir kontaktet når en eller annen skal ut i permisjon, blir sykmeldt, slutter eller kanskje til og med dør.

Du må huske på at en åpen henvendelse og dette som handler om å komme seg ut og banke på dører ikke handler om en mulighet til å levere fra seg søknadsdokumenter.
Du skal snakke.
Du skal smile.
Du skal ha historien din klar og fortelle hva du kan og hva du kan bidra med og hva som vil være selskapets gevinst hvis de ansetter deg. Det siste er hva jeg pleier å definere som bonusmateriell hvor man for eksempel kan trekke fram kompetanse som de kanskje ikke selv har tenkt på, – det kan være internasjonal erfaring, språk eller en eller annen rolle eller et verv som gir deg dette lille ekstra, nesten som en x-faktor om du vil.
Fallhøyden er stor, – det er høye odds, men det er da det er ekstra morsomt når du får det til.
Du kan selvfølgelig bli møtt av denne patetiske «ansettelsespolitikk-greia» som forteller at du må registrere deg i CV-basen deres eller at vedkommende som du treffer ikke har baller til å gjøre noe annet enn å nøye seg med en fluktkommentar som ligner på noe om at det hadde vært fint om du kan sende meg dette på mail og takk for nå.
Det er lite du kan gjøre med det.
Det er bare å gjøre som de ber om.
Sånn er det bare.
Du må bare stå på videre, la det gå en ukes tid og så følger du opp og beholder eierskapet.
Du må i hvert fall ikke bli en av de som skylder på andre og alt som er rundt.

Det handler som nevnt ikke om å levere fra seg søknadsdokumenter, og jeg er fristet til å sammenligne med sånne som benytter seg av virkemidler i presentasjoner som egentlig ikke er noe annet enn forstyrrende elementer som flytter fokus fra det eneste som betyr noe og det er deg selv. Hvis du gir fra deg noe, så vil vedkommende kanskje til og med begynne å bla i papirene dine og det er ikke bra.
Da handler det plutselig om noe annet.
Jeg er sikker på at du har vært på en samling eller et foredrag hvor noen begynner å dele ut noe mens de snakker, publikum lukker øra og venter forventningsfullt på hva de skal få mens de som allerede har fått noe begynner å lese i stedet for å høre på hva som blir sagt.
Du har fem minutter.
Kanskje ti.
Jobbsøk handler om en ting, og det er å formidle hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det du kan. Du skal svare på ett spørsmål som ikke kommer fram her og nå men som ligger og lugger i hodet til den som står foran deg, og det er hva som får deg til å tro at du oppfatter deg som riktig til den aktuelle rollen.

Det er først når du kommer hjem etter en god prat med rette vedkommende at du skal tenke på disse antikverte greiene som handler om søknadsdokumenter. Nå sitter du antageligvis med et inntrykk av vedkommende som skal få dette fra deg hvor det kan finnes ett og annet som kan krydre oppfølgingshistorien din hvor selve søknadsteksten kan begrenses til innholdet i meldingen, det som eventuelt vil stå der har du jo allerede fortalt, og så legger du ved en tilpasset CV som du har skrevet selv og som fremstår på den måten som du selv ønsker å bli fremstilt som.

Denne teksten er egentlig inspirert av en dialog med en jente i nettverket mitt som heter Cecilie.
Den tåler å bli delt til flere.

Du får BRUCE WILLIS med «Respect Yourself»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Vi leker butikk

Jeg har en venninne som driver butikk, hun spurte om tips til hvordan hun burde gå fram for å ansette en ny medarbeider. Hun var ganske flink til å fortelle hvilke egenskaper hun så etter, men var litt usikker på hvordan hun skulle formulere det i en stillingsannonse.
– «Det er her du kommer inn i bildet», smilte hun.
– «Du er god til å skrive …»
– «Stillingsannonse», snøftet jeg og ristet på hodet.
– «Hva skal du med det?»
– «Jeg … må jo tiltrekke meg søkere?»
– «Ikke på den måten», avbrøt jeg.
– «Stillingsannonser er som fluepapir … da er det bedre å henge en lapp på døra og la den henge der en uke … hvis ikke rette vedkommende dukker opp, så skal vi finne på noe annet …»

Fire dager senere fortalte hun at hun allerede hadde fått seks CV’er fra jenter som hadde vært innom.
– «Javel», nølte jeg.
– «Og hva skal du gjøre med dem?»
– «Lese dem, vel … men gjerne sammen med deg …»
– «Du», begynte jeg.
– «Har du tatt i mot CV’er uten å vurdere der og da?»
– «Vurdere?»
– «Jeg får inntrykk av at både leverandør og mottaker har bomma på en vesentlig del», begynte jeg.
– «For det første, så skal en jobbsøker aldri gi fra seg noe som helst uten å fortelle hvorfor de er der og hva de kan bidra med … men det er jo ikke din skyld … og for det andre, så må du der og da sjekke hvordan vedkommende vil passe inn hos deg og det fikser du med noen enkle spørsmål som bare du vet om».
– «Men jeg trodde at det er dette jeg skal vurdere når jeg leser søknadspapirene?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», gjentok jeg.
– «Søknadspapirer snakker ikke».
– «Så … hva skal vi gjøre?»
– «Audition».
– «Audition?»
– «Jepp», nikket jeg.
– «Du kontakter hele gjengen og så kjører vi et plenumsintervju hvor de kan få anledning til å vise hva de kan og hva de står for».
– «Det er mye bra her», fortsatte hun.
– «To av dem er rimelig høyt utdannet, for å si det sånn …»
– «Det er bra», smilte jeg.
– «Da kan du redusere lista til fire … du kan ikke regne med at de vil stå i stillingen over tid … er du med?»
– «Ja …»
– «Fint», smilte jeg.
– «Men nå skal jeg på høstferie, så vi må vente til uka etter … foreslår at du ringer dem til uka og arrangerer møtet på onsdag ettermiddag … uka etter høstferien».

Tips til deg som er jobbsøker og som skal banke på dører, – du må aldri gi fra deg noe uten å fortelle hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du tror at du kan. Dette skal du si uoppfordret, husk at det kan stå et nek i den andre enden som ikke skjønner seg på noe av det som du forsøker å få til.
Det tar deg fem minutter.
Max.
Det handler like mye om x-faktor som eierskap og husk at du aldri skal forlate stedet før du har takket for muligheten til å presentere deg i tillegg til at du skal formidle hvilken gevinst som faller på mottakeren.
Slenger du på et smil så er du der.
Tips til deg som står i den andre enden, – se og hør.
Det tar deg fem minutter.
Max.
Det har du tid til.

Det er fredag og i kveld er jeg DJ i et gammelt lagerlokale i tigerstaden, – regner med å fylle gulvet med denne godbiten fra DELEGATION – du får «Put A Little Love On Me»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Herzliche Glückwunsch

Jeg fikk en hyggelig henvendelse fra en jente som hadde sett at jeg har lagt ut en liten snutt i nettverket mitt hvor jeg nevner at jeg ser etter en organisasjonsutvikler i Tyskland.
En som er god i språk.
Hun var definitivt ingen organisasjonsutvikler.
Det var sånn hun sa det.
Det var bare det at hun var god i språk, ganske mange språk, og nå lurte hun på om hun kunne sende meg en åpen henvendelse hvis det dukket opp en rolle hvor hun kunne bruke kunnskapen sin.
– «Du kan ha min CV i basen din, og så tar du kontakt hvis det dukker opp noe …»
Jeg sa nei.
Jeg sa at de som har peiling på CV-baser vet at det ikke finnes noe som heter «hvis» og at det er et uttrykk som er like ullent som «dersom» og «kanskje».
Jeg spurte om hun var på LinkedIn.
– «Ja», nølte hun.
– «Men jeg er ikke der så ofte … »
– «Det må du være», svarte jeg.
– «Det er min CV-base».
Jeg fulgte opp med å gi henne kred for innspillet sitt og bruken av begrepet «åpen henvendelse, at det er en smart ting å gjøre for jobbsøkere å ta kontakt med de som jobber med noe som kan føre fram til noe annet.
Som en spin-off.
En åpen henvendelse handler om å skape en «link» til virksomheten som du interesserer deg for, det er bare det at mange av de som tror at en «åpen henvendelse» er det samme som en «åpen søknad» ikke tenker på at sistnevnte har en tendens til å føre til ansvarsfraskrivelser og manglende eierskap til sin egen prosess.
– «En ting til», fortsatte jeg.
– «Språkmektige mennesker imponerer meg …»

Dagen etter fikk jeg en epost med invitasjon til kontakt gjennom LinkedIn, hun hadde oppdatert profilen sin og viste erfaring som lignet på innholdet i et rekrutteringsprosjekt som jeg hadde takket nei til hos den samme kunden siden den lå litt utenfor mitt eget fagfelt.
Greit nok.
Jeg tok en rask telefon og fortalte at jeg hadde sett funnet en stjerne.

Jeg pleier å si ganske ofte til sånne som er veldig opptatt av prosesser og metoder og veldig mye styr og stell at de ikke må glemme det som handler om tilfeldigheter og omstendigheter. For å gjøre en kort historie litt kortere, så gjennomførte de en samtale over Skype og nå har jeg nettopp fått en melding fra henne hvor hun forteller at hun har blitt invitert ned til Tyskland.

Hvis du oppfatter deg selv som en seriøs jobbsøker, så handler lærdommen i denne teksten om eierskap og historeformidling, – du må ikke falle for «fristelsen» som underbygges av alle formaningene som gjør det vanskeligere enn det er.
Finn din greie.
Husk at innhold er viktigere enn emballasje.

Du får SCHILLER med «Ruhe» –
… das hochste Gluck auf Erden kommt sehr oft nur durch Einsamkeit in das Herz

Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.