åpen søknad

Jobb på Kiwi?

Jeg kjenner en fyr som jobber på Kiwi. Det er kanskje riktigere å si at han er sjef i den aktuelle butikken, butikksjef, men han jobber like fullt. Han er en fyr som har skjønt dette med ansettelser og hva ansettelse av riktig person handler om.
Jeg sier det ganske ofte, som kompliment basert på hyggelige handleopplevelser, og dessuten har jeg hatt gleden av å ha han med for å snakke om dette på noen av mine foredrag og som denne teksten handler om.

Det er lenge siden det dukket opp mennesker som fikk seg til å si at det ikke er vanskelig å få seg en jobb.
Det er bare å sitte i kassa på Kiwi.
Jeg vet om instruktører på jobbsøkerkurs som sier det.
Jeg vet om ansatte i NAV og studieveiledere og karriereveiledere som sier det.
Jeg vet om enda flere som sitter klistret fast på innsiden av arbeidslivet som sier det i tillegg til at jeg er vet om rekrutteringsrådgivere og mennesker som er opptatt av employer branding som får seg til å snakke om det.
Og hvor paradoksalt er ikke det …

Det er lenge siden vi satt og snakket om hva han gjorde for å få tak i de som han valgte å ansette og hvor viktig det er at jobbsøkeren ikke bare møter opp men skjønner hvorfor de møter opp. Og bare så det er sagt, – det handler ikke om å møte opp for å levere fra seg søknadsdokumenter. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe mer tafatt enn jobbsøkere som tror at det er nok å møte opp med blankpussede sko eller ny sminke, plutselig har de kommet seg fram til sjefen sjøl og så klarer de ikke å få fram noe annet enn en hånd med en papirbunke som inkluderer en søknad på en side og en CV på to, uten hull og med bilde og bokstaver som er satt sammen til ord som er uforståelig for de som ikke har ligget nedgravd i det samme kunnskapshullet.
– «Jeg ser etter en ting», smiler han.
– «Og denne ene tingen er noe jeg ser med en gang … om den er der, mener jeg … og det er det som handler om personlig egnethet».
Han forteller at han får mange søknader i uka uten at han markedsfører seg på noen annen måte enn at butikken hans er der den er og at menneskene som jobber der gjør det de gjør.
– «Veldig mange», fortsetter han.
– «Veldig mange søker fordi de har fått beskjed om å søke … på jobbsøkerkurs og NAV og kanskje fra morra si, for alt jeg vet … hvis de ikke skjønner selv hvorfor de vil jobbe hos meg og hva de skal gjøre hos oss, så er jeg rett og slett ikke interessert i å snakke med dem».

Det er ikke lenge siden jeg sto og la varene mine på rullebåndet og snakket løst og fast med hun som satt bak kassen da vi la merke til en fyr som dristet seg mot oss etter å ha stått en liten stund ved inngangen og sett etter noe eller noen.
– «Jeg lurer på om jeg kan få lov til å henge opp denne», begynte han og viste fram et ark som viste invitasjon til en eller annen julekonsert.
– «Her i butikken … ved inngangsdøra … hvem kan jeg spørre?»
Jenta bak disken så på han, smilte et av de fine smilene som alltid virket som om det var noe som kom fra innsiden og som antageligvis kom fra innsiden for alt jeg visste, og så trakk hun på skuldrene.
– «Nå har du spurt meg», nikket hun.
– «Det er klart du skal få lov til det».
Og så strakk hun seg mot en hylle på veggen bak seg og dro til seg en taperull, rev av emballasjen og slang den sånn passe nonchalant mot julekonsertbudringeren.
– «Gjør det pent», smilte hun.
– «Eller så er det ingen som legger merke til den, vet du …»
Det var ganske fint å se på, ikke bare fordi jenta er ganske fin i seg selv, men hele opplevelsen av at jenta bak disken vet hva det vil si å representere virksomheten hun jobber i og at hun ikke bare ble sittende og dra historien om den syvende far i huset. Og så kom det, – hun spurte når det var og hvor det var så denne julekonsertbudbringeren fikk anledning til å presentere greia til glede for oss som var i kassekøen.

Det kan ha vært den samme dagen som butikksjefen fleipet med at han antageligvis var en av dem som har vært med på å hive bensin på dette bålet som fyres opp av de som tjener pengene sine på at det skal oppfattes som vanskelig å søke på jobber.
– «Fordi jeg får så mange henvendelser fra de som burde konsentrert seg som noe helt annet, de som kanskje hadde hatt godt av å jobbe her men som ikke kunne ha jobbet her for da hadde ikke butikken gått, ikke sant …
senest i forrige uke kom det en jente som antageligvis hadde fått formaninger om viktigheten av personlig fremmøte ved åpen søknad … hun hadde med seg søknadsdokumentene sine i en stor og tykk plastmappe … jeg spurte hva jeg skulle med dette og hun sa at jeg kunne lese det når jeg hadde tid … hun fortalte at det var attestene og vitnemålene hennes … når jeg har tid til å lese så leser jeg heller en god bok … har du forresten lest den siste til Hanne Kristin Rohde … steike, den er bra … hvor var jeg … jo, jeg sa ikke dette til jenta selv om jeg kanskje burde ha gjort det, men det eneste hun fulgte opp med var å fortelle når hun kunne jobbe, eller når det passet henne å jobbe …. og så sa hun noen andre ting som handlet om skolen sin, men det skjønte jeg ikke hvorfor hun fortalte til meg … og der og da så ble jeg antageligvis en av mange som underbygger hvor vanskelig det er å komme seg inn i arbeidslivet når man ikke får seg jobb i kassa på Kiwi en gang selv om man har masterutdannelse fra BI … fint om du gidder å skrive om det, for jeg har ikke anledning til å gjøre det».

Anbefalt lesestoff:
Tips til jobbsøkere som skal banke på dører
Drømmekandidaten


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Med foten i dørstokken eller skjegget i postkassa?

Jeg ble stanset av en fyr som lurte på hvordan jeg stilte meg til dette med å sende en åpen søknad.
– «Det er bra», svarte jeg.
– «Men det krever en del arbeid».
– «Arbeid», smilte han tilbake.
– «Jeg har fått hjelp til å lage en god CV og så er det jo bare å kline til».
– «Jo», nølte jeg.
– «Kline til … det høres jo ganske … jeg ville kanskje valgt en annen …»
– «Hør», avbrøt han.
– «Nå har jeg vært arbeidsledig i to måneder, snart to måneder … jeg skjønner meg ikke på de som klager over hvor vanskelig det er … det ligger jo flust av verktøy der ute … gratis, til og med … og de fleste selskapene der ute har jo til og med en link hvor de inviterer til å sende åpen søknad … tror jeg har sendt førti henvendelser allerede … men ikke tro at denne karen hviler på laurbærene … målet er hundre før jul … hva gir du meg?»
– «Du … sitter å masseproduserer søknader?»
– «Ikke søknader», avbrøt han ivrig.
– «Det er åpne søknader … åpne søknader … jeg søker jo ikke på noen konkrete stillinger sånn som alle de andre gjør … de som går ut i konkurranse med hundrevis av andre … nei, hemmeligheten ligger i en åpen søknad hvor jeg kliner til med hva jeg kan best … er du med?»
– «Hva … kan du best, da?»
– «Du er ute etter CV’en min, skjønner jeg?»
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Jeg spør deg hva du kan best».
– «Og da er jeg fristet til å spørre tilbake who wants to know … ha ha … jeg gir ikke ut info til hvem som helst, men siden det er du som spør så skal jeg sende den til deg».
– «Kan jeg spørre deg om noe annet?»
– «Jeg er åpen for alt …»
– «Det virker som om du er mer opptatt av å gi ut en CV enn å få til et forsøk på kontakt med et menneske … ikke bare meg som i dette tilfellet, men basert på hvordan du beskriver arbeidet ditt … det har ingen ting med en åpen søknad å gjøre».

En åpen søknad handler om å etablere en relasjon til et menneske i et selskap som du kan tenke deg å jobbe hos og som kan legge forholdene til rette for en eventuell videre prosess. Det handler også om å etablere kontakt med ett eller annet menneske som kan hjelpe deg til å introdusere deg for nevnte menneske.
Stikkordet er menneske.
Det handler ikke om å legge fra seg noe på trappa eller i postkassa.
Det handler om å gi noe til en som er klar for å ta i mot.
Det handler om eierskap.

Jeg fikk en henvendelse fra et selskap her om dagen som ønsket å presentere en genial forretningsmulighet for de som ønsket å dra nytte av alle de åpne søknadene som aldri blir fanget opp. Han la ut om selskaper som mottar flere hundre henvendelser i uka fra sånne som enkelte liker å definere som proaktive søkere, en «søknad» som aldri blir behandlet og som blir liggende og vente på en anledning som inkluderer litt «hvis» og «kanskje», to begreper som i min definisjon på Best Practice betyr nei. Jeg fikk lyst til å skyte inn at sånne selskaper som liker å messe om hvor mange henvendelser de får fra proaktive søkere har store problemer med rekrutteringskommunikasjonen sin.
Jeg lot det være.
Jeg gir ikke bort noe gratis til mennesker som forherliger verktøy for å administrere søknadshåndteringen, men valgte å avbryte han med å fortelle at min rolle som karriereveileder har gitt en del referanser på at det er verktøy som dette som får seriøse jobbsøkere til å begrense sin utsendelse av åpne søknader eller til å gå i dialog med bemanningsbransjen som bare er opptatt av å fylle CV-basen sin. For er det ikke rart, at selv om man ligger i «basen» så blir man ikke kontaktet når det endelig dukker opp noe?

Det er ikke så lenge siden vi testet dette på x antall selskaper som skriver på nettsidene sine at de mottar åpne søknader, vi lagde noen dummy-profiler basert på deres egne stillingsannonser.
Rekk opp hånda de som tror at vi fikk svar.
Vi gjorde den samme øvelsen med noen av selskapene i bemanningsbransjen som er mest kjent for å skryte av CV-basene sine.
Hmm.
Det er antageligvis ikke så lett å klikke seg inn i alle disse flotte verktøyene, spesielt ikke når man har så mye annet å ta seg til …
– «Men du», fortsatte jeg til denne jobbsøkeren som mente at han hadde sett lyset i forhold til åpne søknader.
– «Du forteller at du har fått hjelp til å lage en god CV … hva legger du egentlig i det?»
– «En tjeneste på nettet», smilte han.
– «Proffe folk som vet hvordan en virkelig proff CV skal se ut».
– «Jøss», nikket jeg og forsøkte å se skikkelig imponert ut.
– «Hvordan vet dem hva andre ser etter?»
– «Hva … mener du med det?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Jeg mener vel ikke noe mer enn at jeg syns det er utrolig bra at det finnes en proff tjeneste på nettet som vet hva alle de andre selskapene ser etter … wow, liksom … jeg har alltid trodd at de fleste ønsker å ansette noen som viser en genuin interesse av å jobbe i det eller det selskapet og som kan beskrive hvem hva og hvorfor … var det også gratis?»
– «Nei», smilte han.
– «Det måtte jeg betale for, men det regner jeg med at det er verdt …»
– «Ja», nikket jeg.
– «Det kan du sikkert regne med …»

Du får CLOSE & JOE DUKIE med «My Way» … bare fordi du fortjener det

70 prosent …?

Det er endelig mandag og tid for å plante beina tilbake på bakken. Vi går rett på samma hva vi støter på og jeg slenger ut en påstand eller om det kanskje er en myte som du helt sikkert har hørt tidligere – nemlig den som sier at 70 prosent av alle ledige stillinger aldri utlyses gjennom offentlige kanaler. Første gangen jeg hørte om dette, var i 1997 da rekruttering ble et fag for meg og ikke bare et begrep når man skulle få seg ny jobb. Det er sikkert mange som er fristet til å mene at vi som jobber i denne bransjen lever godt av en sånn påstand eller myte. Det skapes litt mystikk rundt rekrutteringsprosesser i tillegg til vissheten om at sånne som oss er avhengig av gode nettverk – da sier det seg selv at vi vedlikeholder påstanden og påtar oss rollen som evangelister og gode misjonærer for viktigheten av nettverksbygging.
70 prosent …?
Det er ikke lett å vite «hvor» disse ledige stillingene befinner seg med mindre du får en finger eller kanskje en fot innenfor denne ubestemmelige nettverksboblen.
Tankene streifer svunnen tid hvor lange køer på de kuleste utestedene gjorde det litt vrient å komme inn. Du måtte ha medlemskort eller kjenne noen av de kule gutta eller grisedeilige damene (stryk det som ikke passer) for å kunne si at du var innenfor sirkelen. Det er mange som definerer nettverksbegrepet som synonymt med bekjentskaper – jeg kan til en viss grad skjønne sammenligningen, men så er det jo ulike definisjoner av hva det egentlig vil si å «kjenne» noen.
Jeg er for øvrig ikke så veldig begeistret for bekjentskaper i ansettelsesprosesser.
Jobb er jobb og fritid er fritid.
Det er også en viss fare for innavl …
Det finnes også flere som enes om at selskaper som velger å ikke kjøre en ”ryddig” og rettferdig og ikke minst åpen rekrutteringsprosess undergraver sine egne etiske retningslinjer og til en viss grad hva som er nedfelt i personalpolitikken. Rekruttering er er nemlig ikke så mye hokus-pokus som mange skal ha det til. Kunsten er å finne den som er riktig til rollen, det som ofte gjør det så ”vanskelig” er rett og slett beslutningsvegring og angsten for å dra inn feil folk fordi man vet at det alltid er en mulighet for at det kan komme en som er enda bedre rundt neste sving.
Dette er et eget poeng som jeg har lyst til å komme tilbake til i et eget innlegg.
Dagens karrieretips handler om hvordan du kan spise deg litt inn på denne store prosentdelen jeg viser til, og en av de bedre metodene er å sende en åpen henvendelse. Rollene er byttet ved at det er du som går til bedriften og tilbyr dine tjenester og bedriften slipper å bruke tid og ressurser på middels motiverte søkere. Det kan være win-win dersom timingen er riktig – det er en måte å finne ut det på, og det er å ringe på forhånd, surf litt først og finn ut hvem du skal kontakte og øv deg på hva du skal si.
Seleksjon og konsentrasjon er viktig.
En åpen henvendelse skal styrke synligheten av din genuine motivasjon og da kan du ikke fyre løs mot alle og enhver. Vikar og bemanningsbransjen er antageligvis den som står bak påstanden eller myten og enkelte av disse menneskene som befinner seg her er noen som du med fordel bør knytte til nettverket ditt – dog med visshet om at disse annonserer ganske mye i åpne fora.

Nettverk har blitt et slags moteord som i blir trukket frem som et mantra for karriereveiledere. Det ligger hard jobbing bak det å få et godt nettverk hvor man først og fremst må forstå viktigheten av å være generøs.
Det kommer ingenting i en lukket hånd.
Det er mange som har en tendens til å tenke negativt når de hører begrepet nettverksbygging – de har et litt forvridd syn på dette begrepet og sammenligner det med at man utnytter venner og bekjentskaper. Det finnes også de som tenker på mørke styrerom med menn i enda mørkere dresser, pyramidespill og innsidehandel.
Dette er selvfølgelig helt feil.
Nettverksbygging handler om å dele kunnskap, vise raushet og bygge tillit mellom deg og andre hvor målet er å oppnå bedre resultater sammen enn hva man ville oppnådd hver for seg gjennom å gi hjelp til den som trenger det og motta hjelp når man trenger det selv.
Nettverk bygger på tillit.
Du bygger tillit gjennom å gi av deg selv og være synlig.
Sosiale medier kan være et genialt verktøy for nettverksbygging, men bruk sunn fornuft. Det er lurt å finne møteplasser som matcher ditt fagområde, bransjeforeninger og ymse grupper, seminarer og events. Mange selskaper og organisasjoner arrangerer frokostmøter og temakvelder for å markedsføre produktene sine eller faget sitt, mange er gratis og de fleste klarer å fylle lokalet med spennende mennesker.
Kom deg ut.
By på deg selv.

Konklusjonen er at initiativet må ligge hos deg.
Ikke vær redd for å spørre noen – de fleste mennesker liker å gi råd.
Du må heller ikke være redd for å spre tankene dine.
Gjør deg synlig.
100 prosent …

Dagens musikktips er DURAN DURAN med «Hungry Like the Wolf»