arbeidsglede

Elektroniske rekrutteringsverktøy – et hån mot menneskeheten

Jeg tror jeg skal slutte med å kommentere diskusjoner rundt faget mitt i sosiale medier, slette en del av søkebegrepene som fyller nyhetsmatingen i mailboksen med svada, jeg merker at jeg bare blir gretten over at det finnes så mange tafatte tapere som ødelegger et fag som jeg er gang var glad i og i stedet lene meg tilbake og la menigheten fortsette å fremheve sine metoder for feilansettelser.
Jeg legger inn det første grøsset allerede her.
Grøss.
Jeg kom over en tekst fra en som viste at hun var kjempebegeistret for elektroniske verktøy for å selektere kandidater i rekrutteringsprosesser og på den måten finne fram til den som var best kvalifisert. Teksten viste til faglig dokumenterte matematiske algoritmer og hvordan objektivitet slår subjektivitet.
I hvert fall i deres verden.
Jeg er fristet til å lure på hvordan de selekterer ut sin sosiale omgangskrets, et helt legitimt spørsmål siden det handler om de som man på langt nær er like mye sammen med som sine profesjonelle bekjentskaper og at de derfor bør være ekstra nøye med hvem de vil tilbringe den dyrebare tiden sin med.
Jeg la inn noen setninger i kommentarfeltet som underbygget mitt påstand om at bruk av elektroniske rekrutteringsverktøy i ansettelsesprosesser er et hån mot menneskeheten. Jeg la også inn noen poengteringer som handlet om dynamikk og samspill i kollegiale relasjoner og noen andre ord som bekrefter at det faktisk handler om mennesker.

Jeg skriver en del om jobbsøkere som griner om urettferdighet og mavefølelse og trynefaktor og det ene etter det andre, mennesker som hevder at de er «best kvalifisert» men som ikke en gang kommer seg på intervju. Jeg syns oppriktig synd på noen av disse, og minner dem på at de må jobbe med historien sin og hvor og hvordan de skal presentere seg. Det er det som er hele poenget når du er med i en ansettelsesprosess, og det er derfor jeg blir litt provosert når jeg vet at det finnes mennesker som har funnet ut hvordan de kan tjene penger på å bruke dem som argument. Man kan samtidig være fristet til å lure på hva i all verden disse jobbsøkerne puncher inn i disse databasene, de kan umulig punche inn det som får dem til å tro at de er «best», men på den annen side kan man også lure på hva de som bruker disse databasene egentlig ser etter.
Shit in.
Shit out.

Noe av det første jeg sjekker når jeg skal ansette noen på vegne av andre, er dette som handler om kultur.
Kultur er ikke bare pjatt selv om det finnes noen HR-mennesker som får det til å virke som om det er det.
Kultur er en vesentlig del av hele pakka i arbeidsforholdet ditt, og hvis du ikke passer inn så har ikke det noe med å være kvalifisert eller ikke.

Kultur og verdier overleveres fra et menneske til et annet menneske og er grunnpilarer for trivsel og stolthet, sentrale elementer i et arbeidsforhold men som sjelden får bli med som en indikator eller reseptor i formelen som settes opp av de som tror at livet er falsifiserbart. Når det er så mange forskere og matematikere og teoretikere generelt som skviser seg inn på dette feltet, så lurer jeg nesten på hvor det blir av prestene og imamene og flyvertene og drosjesjåførene og bartenderne og ikke minst biologene og kjemikerne.
Seriøst.
Da har jeg ikke tatt med spinningsinstruktørene siden de allerede er der, de står foran publikum på jobbsøkerkurs i regi av NAV og hyler om viktigheten av å ha en skreddersydd søknad med ord og setninger som er klippet ut fra dårlige stillingsannonser som er utformet av de som leser seg blind på teori.

Jeg påstår at kjernen i denne debatten bør dreies mot det faktum at det er alt for mange som jobber med dette faget som ikke har peiling på hva de driver med hvor gjengangeren er manglende forretningsforståelse og erfaring og kunnskap til faget som det skal rekrutteres til.
Bemanningsbransjen preges av selgere.
HR-avdelingene preges av nyutdannede masterspirer.
Det sier seg selv at det går litt skeis, men det blir feil å tro at redningen ligger i verktøy når det handler om de som bruker det …

Kultur kan være avgjørende for at du ikke kommer inn selv om du er «kvalifisert» og det kan være den som holder deg der du er selv om du kanskje burde gjøre noe annet. De fleste feilansettelser har en sammenheng med kulturkollisjon, det er dette ubestemmelige som de fleste av oss ikke klarer å sette fingeren på som gjør at det ikke funker på den samme måten som når vi sitter og tegner kruseduller på papirene våre. Det finnes en visdom som sier at kultur spiser strategi til frokost, og det er en setning som jeg trekker den fram ganske ofte, både i karrieresamtaler og ikke minst i rekrutteringsprosjekter.
– «Du kan tygges i stykker av en bedriftskultur …»

Du kan være så kvalifisert du bare vil, men hvis du ikke passer inn så betyr det ingen verdens ting.
Dette er det ganske mange mennesker som sliter med å forstå.
De fleste, når jeg tenker ordentlig etter …
Det handler om å «være noe» og ikke om å «tro at man er noe» basert på tvangstanker og valgte sannheter om forventninger, det blir på den samme måten som å si at kulturen til selskapet sitter i veggene og henger tungt i lufta, den er ikke forutbestemt av ledere på lukkede styrerom eller i fine setninger som man tror handler om employer branding.

Mennesker ansetter mennesker, forhåpentligvis et helt menneske.
Kunnskap er ikke noe som kommer ut som et resultat som man kan definere med et tall.
Mennesker som har lyst til å jobbe med mennesker og sånt må rett og slett lære seg at det ikke er alle som er som dem, som tenker som dem og som tror at et menneske kan kartlegges i hue og rævva.
Det finnes et vesentlig moment som handler om omstendigheter og tilfeldigheter.
Det finnes det ingen formel på.

Mennesker som skal jobbe med dette bør lære seg hvordan de skal bli bevisst sine egne vurderinger. Ansettelse av riktig person handler ikke om å fylle en sjablong, det handler om hva som skjer når et menneske møter et annet menneske og det åpnes for en gjensidig bidragsutveksling.
Formel?
Jeg er ikke sikker, men hvis noen spør hvilken metode jeg bruker så kaller jeg den H2H – Human to Human.

Les disse:
Hva er galt med trynefaktor?
Trynefaktor

Musikktips på en mandag – burde egentlig nyte stillheten men du skal likevel få ALINA BARAZ og GALIMATIAS med «Make You Feel» … because you’re worth it …

Sutretid

Jeg opplever at det er litt sånn sutretid om dagen, en slags paradoksal kos med misnøye-greie som egentlig ikke gjør noe annet enn å bekrefte hvor godt mange mennesker har det.
– «Det er så hardt å være tilbake på jobb».
– «Det er så vanskelig å komme i gang».
Det er med andre ord som det pleier når sommerferien er over og hverdagen kveler oss.
Vel og merke for de som har en jobb.
– «Jeg blir kvalt på jobben».
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg blir kvalt på jobben».
Hun hadde nettopp holdt en lengre avhandling om den varme sommeren og alt maset på hytta og nå hadde hun skikkelige problemer med å finne tilbake til arbeidsgleden sin.
Jeg reiste meg opp og gikk.
Jeg var i og for seg ferdig med min lunsj, men jeg er også ferdig med å høre på sutring.
Jeg vet at det ligger i mange menneskers natur å sutre sånn på denne tiden, gjerne med en viss ironisk snert selv om det sjelden er tvil om budskapet. Facebookprofilene renner over med statusoppdateringer om arbeidsgleden som ble glemt igjen på hytta eller hotellrommet, den klareste var fra han som skrev at arbeidsgleden var så sterk at den ble stoppet i tollen, alt dette som ikke er noe annet enn en slags forventning om en eller annen form for medfølelse for et ganske trist oppmerksomhetsbehov.
– «Nei, skal man gå og bade litt, kanskje …»
– «På denne tiden i forrige uke var jeg for lengst nede i min tredje halvliter …»

Jeg leste om noen forskere her om dagen som hevder at det er en sammenheng med hvordan man reagerer på å komme tilbake til arbeidslivet med hvordan man har hatt det i ferien. De hevder at de som klarer å tenke positive tanker om jobben sin eller aller helst ikke tenke på jobben sin i det hele tatt er de som har lettere for å komme tilbake i god gjenge.
Forskere slutter egentlig aldri å overraske meg.

Klassekampen har en liten snutt om sjefer som krever svar selv om du har fri, det var en tekst som fortalte at 52 prosent av norske ledere i private bedrifter forventer svar på epost og telefon utenfor arbeidstiden. Det er jo ikke noe annet enn en naturlig konsekvens fra alle disse som forherliger en utvisking mellom arbeid og fritid. Teksten viser til tidligere undersøkelser for NITO hvor det kom fram at mye arbeid i ferie og fritid er preget av en form for frivillighet som på sikt resulterer i en forventning.
Noen må jo gjøre det, og siden du allerede har gjort det så er jobben din.
Sånn er det.
Takk for at jeg fikk slikke rævva di, liksom.

Jeg har gløttet litt på en undersøkelse som jeg ikke husker hvem som sto bak, men den viste at en av ti arbeidstagere ikke har oversikt over hva de skal gjøre når de kommer tilbake fra sommerferie. En av ti er jo ikke så mange, men jeg innrømmer at jeg lurer litt på hva som er galt med denne ene personen. Undersøkelsen nevnte ikke noe om det, men fokuserte på at mangelen på oversikt gir et produktivitetstap som kunne vært hindret hvis ledere kunne gjøre overgangen tilbake til arbeidshverdagen mer oversiktlig gjennom å bidra til at den ansatte har klare mål og forventningsavklaringer. Det var da jeg skjønte at det var et selskap som tjener pengene sine på å selge målingsverktøy og annet fjas som sto bak, og sånt er jeg ikke så veldig interessert i.

Mennesker er vanedyr, og når det skjer noe som får oss til å endre tankemønster og handlingsrom så er det som om det klikker for enkelte mennesker. Det kan være at det henger sammen med disse patetiske tvangstankene som får deg til å strebe mot ett eller annet som kan oppfattes som å være perfekt eller dette dustete flink pike-pisset.
Blås i det.
Hvis du ikke klarer å blåse i det, så får du i hvert fall blåse i å bry oss som ikke er interessert.
Jeg mener at alt henger sammen, og det vil i denne sammenhengen bety at noe av det som er bra vil påvirke noe av det som kanskje ikke er like så bra. Hvis det er tungt å komme i gang fordi du har hatt en deilig ferie, så skal du ta med deg noe av det som var fint inn i din nye hverdag. Antageligvis så er dette begrenset til tanker og minner, men noen ganger er det nok.
Hvis du trenger litt tid på å innrette deg, så er det helt normalt.
Ta deg en bolle.
Bare ikke gjør så mye ut av det.
Det er hemmeligheten.
Hvis det er tungt å komme i gang fordi du har brukt ferien til å tenke på at du egentlig har lyst til å gjøre noe annet, så skal du jobbe en uke eller to og sjekke om disse tankene er der fremdeles. Sannsynligheten er stor for at disse tankene er borte selv om de kommer tilbake til neste år, men hvis det virkelig er sånn at du har lyst til å gjøre noe annet så gjør noe med det.

Sommerferien er den tiden hvor det er flest mennesker som vurderer å bytte arbeidsgiver, og innboksen er full av henvendelser fra de som hevder at de er skikkelig motivert for å gjøre noe annet.
Nå har man hatt tid til å tenke, liksom.
Feilen er at de begynner i den gale enden, siden man skal tenke på at man skal ha noe å gå til og ikke fra. Dette er noe som skaper litt fuss for de som behandler søkere til aktuelle stillinger, det ligger ganske mange vikarierende motiver bak en henvendelse og dette kan være med på å forkludre tilværelsen for de som kanskje er litt mer seriøse, for å si det på den måten.
Det handler mest om reiseveien, kollegaene og ikke minst sjefen. Det er jo en kjent sak at de fleste mennesker slutter på grunn av sjefen sin, og jeg syns det er litt rart at det ikke er flere som velger å trekke dette inn i en agenda når det er så tydelig at det finnes så mange dårlige ledere der ute. Jeg leste en tekst her om dagen om hvilket ansvar som hviler på en leder med tanke på å få sine ansatte inn i rytmen, jeg leste den flere ganger, den var jo skrevet av en «ekspert», men så valgte jeg å konkludere med at dette ikke var noe annet enn svada fra ende til annen.
Dette er et ansvar som hviler på alle.
De som ikke skjønner dette, er en feilansettelse.

Pausen er over.
Kom deg tilbake på jobb.

Drømmejobben … sånn på ordentlig, liksom?

Jeg skriver en del om drømmejobben på disse sidene, den jobben som de fleste vet innerst inne ikke finnes men som er en greie som ligger litt bortenfor der du ligger og som er fin å strekke seg mot.
Noen sier at de har den, og det er jo bra. Mennesker som trives og som viser at de har det bra for alle de andre som er rundt dem, med mindre det skaper grobunn for misunnelse og det finnes jo noe av det der ute.
Dessverre.
Hvis du søker på google etter drømmejobben, så kommer du inn på forskjellige karrieresider som tipser deg om ditt og datt for at det kan bli deg som endelig kan lukke øynene og falle inn i den dype søvnen, karrieresider som skriver om veien og mulighetene og åpningene og alt annet som egentlig bare skaper ytterligere forvirring.
Det er håp for alle.
Du kan bli hva du vil.
Mange av disse karrieresidene trekker inn referanser fra noen av disse som tjener penger på å si at det handler om å gutse og stå på og kline til og gjerne gjøre litt mer enn det. Noen får seg til og med til å gulpe opp innspill som karaktergarantier og kunstig oppvarming av gradestokkene.
Jeg kaller det pisspreik.
Jeg mener at det ikke er håp for alle og at det ikke er alle som kan bli hva dem vil.
Jeg vet også at det høres rått og brutalt ut, men virkeligheten er faktisk ganske rå og brutal.
Det handler om forutsetninger, muligheter, omstendigheter og ikke minst begrensninger, skumle ord som enkelte betrakter som trusler og utfordringer som kan beseires hvis man gutser og står på og kliner til og gjør litt mer enn det.
Vær så god, sier jeg.
Lykke til.

Det var da faen til negativitet, tenker du kanskje.
Nei, svarer jeg.
Det handler ikke om det.
Det handler om å være realist.
Hvis målet ditt er å få drømmejobben må du fokusere på å bygge opp et renommé innen det aktuelle fagområdet, bli dyktig på hva du gjør og kommuniser dette i relevante fora. Du trenger ikke nødvendigvis gutse og stå på og kline til og gjøre så mye mer enn det.

Drømmejobben, sånn på ordentlig, handler om en ting og det er visjon og verdier. Observante lesere vil si at det er to ting, men i denne sammenhengen og i arbeidslivet generelt så er dette noe som hører sammen og som blir til en, men blås i det. Det finnes også noen som betrakter jobben sin som bare en jobb, og det er noe som jeg egentlig syns er litt trist, med mindre det er jobben som legger grunnlaget for at man kan holde på med alle de andre tingene som har en betydning for livet deres og da blir det noe annet. De som følger med på disse sidene husker kanskje en tekst som jeg skrev om han som hadde lyst til å kjøre t-bane, et godt eksempel på at drømmejobben har en tendens til å bli krysskoblet med en eller annen form for tilværelse eller tilstand, og det er kanskje dette som er med på å skape en viss forvirring som jeg begrunner med at et menneske beveger seg gjennom ulike faser gjennom hele livet. Man kan ha det bra i dag, for all del, men så dukker det opp noe som gjør at man får seg til å drømme om noe annet. Det er mange som ikke tenker på at drømmejobben rett og slett kan være en enkel modifisering av din nåværende stilling hvor du enten kan få noen nye utfordringer og muligheter eller at du kan fjerne noen av dem. Det virker som om det er enda flere som ikke tar seg tid til å finne ut hva drømmejobben virkelig innebærer, om det er å jobbe i en cocktail-bar eller på et gartneri eller kanskje som kunstmaler.

Jeg kjenner en dame som påstår at hun har drømmejobben, hun har en tendens til å snu seg litt bort når jeg minner henne på at veien har vært lang, ikke bare lang men jævlig lang, hun er en av dem som klappet sammen etter mange år med påtatt prestasjonspress som pushet henne fram og tilbake, sånne ting som man ikke skjønner før det er for sent og man overrasker seg selv med å grine i mediene og gir diagnosen et ansikt, for det pleier jo å være snakk om en eller annen diagnose, og så begynner man å jobbe som rådgiver med fast spalte i et magasin og regelmessige opptredener på Frokost-TV.
– «Jeg har det så fint», smiler hun.
– «Jeg har drømmejobben … sånn på ordentlig, liksom».

Det er ganske mange der ute som tror at det finnes en drømmejobb og nesten like mange som tror at det finnes en drømmekandidat.
Disse ville for øvrig aldri passet sammen, hvis det er noen som tror det.
Drømmejobben finnes ikke, tro meg, men drømmekandidaten er en dyktig, nøyaktig, strukturert og selvgående person med en master i ett eller annet. Det er i hvert fall det som man skal fristes til å tro dersom man leser beskrivelsene fra de som tilbyr drømmejobben, men de vet jo ikke bedre, de vet ikke hva de snakker om siden de fleste for lengst burde være klar over at noe som presenteres som for godt til å være sant som regel ikke er noe annet enn tull og tøys.

Jeg fikk et spørsmål her om dagen fra en som lurte på hva som er min egen drømmejobb.
– «Ja», nølte jeg.
– «Den er vrien …»
– «Du jobber jo med sånt», forsøkte hun.
– «Ja, men det er jo ikke ensbetydende med at jeg har drømmejobben for det … det hender jo at en lege blir syk, ikke sant?»
– «Lege?»
– «Bare et eksempel», ikke sant.
Jeg vet ikke om hun tok den.
Jeg har uansett, så lenge jeg kan huske, vært opptatt av å ha det morsomt på jobb og ikke minst sammen med menneskene som jeg har rundt meg, det er jo som regel de som skiller en god drøm fra et mareritt.
– «Tjene mest mulig og gjøre minst mulig?»
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Det er ikke min trigger, for å si det sånn …»
– «Men butikken går bra?»
– «Ja», bekreftet jeg.
– «Men det har ingenting med det å gjøre … selv om jeg er sikker på at det finnes en del mennesker i konkurrerende virksomheter som mener at det er prisene mine som allokerer spennende oppdrag … jeg lar ikke prisen påvirke arbeidet mitt, for å si det sånn, og det som jeg syns er litt synd med denne bransjen er at det er alt for mange som ikke deler den oppfatningen … jeg tror det er noe av årsaken til at jeg har begynt å se meg rundt etter alternative roller».
– «Drømmejobben?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Det er ikke riktig å kalle det drømmejobben … man våkner jo før man vet ordet av det, mener jeg».
– «Hvis du skulle beskrive drømmejobben, da?»
– «Jeg har snakket med noen mennesker og så bruker jeg sommeren til å tenke», smilte jeg.
– «Hva skal du jobbe med?»
– «Nå er det sommerferie», smilte jeg samtidig som sa til meg selv at det av og til kan være lurt å lytte til noen som kanskje ikke kjenner hele historien, de som klarer å oppfatte et inntrykk om hva man kan være god til og som kan føre tankene inn på noe helt annet.

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg kan ha en tendens til å sammenligne arbeidslivet med verdens største idrett, og det finnet et uttrykk på fotballspråket som kalles «signalspiller», det er et menneske med en spesiell evne til å lese spillet, en som skjønner hvor ballen kommer og som vet hvor man skal sette inn presset og vinne ballen.
Det er meg.
Hvis forutsetningen er at jeg er på riktig lag, noe som jeg for øvrig er veldig opptatt av, så oppfattes jeg som lojal, oppofrende og god i gjenvinningsfasen i tillegg til at jeg har en ganske god pasningsfot. Jeg tror at en signalspiller er en av de som viser en entusiasme som smitter over på laget, en som får med seg de andre og starter presset for å få motstanderlaget i ubalanse. Jeg kan godt være denne krigertypen som ikke legger noe i mellom når ting står på spill, men på den annen side så har jeg kanskje utviklet meg til å bli en sånn som er bedre i garderoben enn ute på gressmatta.

Jeg er som nevnt en realist og er litt usikker på om det finnes noen der ute som trenger en sånn som sjelden får toppkarakterer på spillerbørsen, men hvis du vet om noen som verdsetter litt god funk i hverdagen så kan du tipse om at jeg er på free transfer og på utkikk etter nye lagkamerater …

Sjefen er en klyse … og så?

Aftenposten har en interessant tekst om sjefene som elsker seg selv. Jeg er sikker på at du kjenner noen som kan bekrefte at det finnes en del sånne, håper samtidig at det ikke er du som er en av disse narsissistene som er opptatt av dominans og beundring, sikter mot jobber som gir makt og status og som slesker seg gjennom en ansettelsesprosess med alle midler. Du kjenner dem igjen som overdrevent selvsikre klyser som tar valg for egen vinning, de som ikke tenker på et arbeidsmiljø med høy turnover, økt sykefravær, lavere moral og umotiverte ansatte.

Teksten forteller om økende bruk av profilanalyser i Norge, en naturlig følge av en konstruert industrialisering av ansettelsesprosesser hvor stort omfang av elektroniske rekrutteringsverktøy også bør ta sin del av skylden. Det vises til en norsk doktorgradstudie som peker på utfordringen med å skille mellom gode ledere og de som har narsissistiske trekk, selv om teksten ikke forteller om det er en dårlig egenskap for en leder. Jeg mener imidlertid at det er det, men det er basert på min definisjon av en leder hvor jeg mener at det dreier seg om noe så enkelt som å skape resultater gjennom andre. Man må samtidig ikke glemme at historien er full av mennesker som har oppnådd ganske mye som vi liker å digge i dag, men som var mennesker med en personlighet som vi kanskje ikke ville vært like begeistret for hvis vi satt i en rolle hvor de var lederen vår.

Det skrives om fordelen med bruk av profilanalyser, men personlig så velger jeg å si at det kommer litt an på øynene som ser og ørene som hører.
En drøy påstand, vil noen mene.
Ja, kanskje fordi det er så mange mennesker i sentrale deler av rekrutteringsprosjekter som lar seg blende.
Jeg har holdt på med dette så lenge at jeg påstår at jeg kan avdekke dette med god hjelp av trynefaktoren.
En drøy påstand, vil noen mene.
De om det.
Jeg leser en kommentar fra en «ekspert» som mener at det er urealistisk at en arbeidsgiver skal kunne gjenkjenne en person som narsissist over bordet i en intervjusituasjon.
Jeg syns det er en drøy påstand.

Personer med narsissistiske trekk er opptatt av dominans, status, anerkjennelse, makt og beundring, og går ikke av veien for å bruke andre for å nå sine mål, de mangler evnen til å relatere seg til andre og kjører sin agenda uten å ta hensyn til folk rundt seg. Det er ikke så vanskelig å oppfatte dette i en god samtale etterfulgt av gode kildetips og referansekartlegging.
– «Nja, jeg er ikke så begeistret for henne, men hun sørger jo for at ting blir gjort, da …»
– «Ha, du snakker om heksa … ja, kanskje litt drøyt å si til deg at vi kaller henne det, men hun klarer å drive forretningen vår i riktig retning, så hun har noe ved seg …»
– «Hun … altså, jeg tror nok at hun er en god leder … kan være en god leder, men hun passet bare ikke inn hos oss … men det kan jo si noe om oss, kan det ikke …»
Jeg har hørt en del beskrivelser fra gode kilder og referansepersoner, en viktig del av en profesjonell rekrutteringsprosess som mange synder med, jeg har fått ord og setninger fra mennesker som har tilbrakt mye tid sammen med en av mine lederkandidater og kan fortelle ganske mye som ikke kommer ut av en analyse.
Jeg velger likevel å stille spørsmålet om dette kan være positive trekk for ledere i enkelte områder.
Det finnes sikkert noen som mener at det også er en drøy påstand, men kanskje det er noe som kommer fra enkelte som burde stikke fingeren i jorda.
Det finnes for øvrig en del mennesker som blander narsissistiske trekk med karisma.
Det er feil.

Det vises til at personer med narsissistiske trekk har tre arenaer å utfolde seg på, – idrett, underholdning og ledelse. Det finnes ganske mange mennesker som vokser opp med en hjernevasket tro på disse som vet hvordan de skal digge seg selv.
Nedturen er ganske stor når virkeligheten innhenter dem.
Jeg mener det er lett å skille dem ut.
Det handler om å bryte fokus på enkeltpersoner og i stedet se på kontekst kontra personlighetstrekk.
Det handler om noe så enkelt som å se hvem som har beina på bakken, men det er det mange som er redd for å si høyt, som regel de samme menneskene som kommer trekkende med denne dustete janteloven som inkluderer en del faktorer som faktisk ikke har noen ting med saken å gjøre.

Jeg hadde en klysete sjef en gang.
Jeg visste hvor hun var og hun visste hvor hun kunne finne meg.
Vi funket ganske bra, og det var mange som spurte meg om hvordan jeg klarte det uten slikking, noen av dem var til og med mennesker som likte å definere seg som flerkulturelle mangfoldsdisipler. Det handler jo om noe så enkelt som kommunikasjon, men på den annen side så er det ikke så mange som behersker dette.

Jeg snakket litt om dette på et foredrag her om dagen, og en av mine VM-favoritter – Frankrike – har fjernet de som ble oppfattet som narsissister fra laget.
Det blir spennende å se om det holder helt inn.

Dagen i dag er bursdagen til George Michael, jeg vet ikke hvor gammel han er men det spiller ingen rolle.
Dagen i dag er også bursdagen til Tomine, og når sant skal sies så vet jeg ikke hvor gammel hun er, heller.
Denne er til deg: