arbeidsledig

NAV + bemanningsbransjen?

Aftenposten har en tekst som beskriver hvordan bemanningsbransjen bør vurderes som en aktiv samarbeidspartner til NAV, men som ikke griper fatt i det viktigste – ansvaret til den arbeidsledige.

Jeg har i en rekke tekster skrevet om manglende kompetanse fra ansatte i NAV som ikke kjenner arbeidslivet eller mekanismene som fører til at flinke folk finner veien tilbake. Jeg har også kommentert denne manglende viljen eller uvitenheten fra «instruktører» og «veiledere» som tror jobbsøkerkurs begrenser seg til å lære hvordan man kan lage en søknad på en side og en CV på to, uten hull og med bilde.
Legg til at man skal tenke positivt, så er man der.
Teksten i Aftenposten bommer fullstendig med at den ikke tar hensyn til ansvaret til den arbeidsledige som stigmatiseres til en person som er fanget i et system som begrenser vedkommendes innsats for å finne seg en ny arbeidsgiver, et ansvar som handler om forankring av sin egen prosess i stedet for å fyre opp en ond sirkel for de som innlemmes i tiltak for å tilfredsstille saksbehandlere som ikke vet hva som skjer i det virkelige arbeidslivet.

Når en blind leder en blind, faller begge i grøften
– arabisk ordtak

Det er stortingsrepresentant Stefan Heggelund som ber Regjeringen sørge for at bemanningsbyråene kan ta seg av flere NAV-klienter.
Jeg henger meg opp i begrepet «klient».
Han kunne like så godt sagt «pasient».
Grøss.

Jeg kan ikke forstå vinklingen med å la bemanningsbransjen «ta over» oppgavene til NAV, bemanningsbyråene er der uansett for hvem som helst, det er fritt fram, men på den annen side så gir teksten en stikker til fordømmelsen og stigmatiseringen og uviljen som preger holdningene til svært mange mennesker som har fått for seg at de tilfredsstiller kravene til den spennende rollen som «rekrutteringsrådgiver» hos noen av disse selskapene.

– «Når saksbehandlerne i NAV finner noen som relativt enkelt kan hjelpes, kan deres informasjon sendes over til bemanningsbyråer de har avtale med. Da kan NAV prioritere å bruke ressurser på dem som har lengre vei tilbake …»

Jeg innrømmer at jeg må lese denne kommentaren flere ganger for å tvinge fram en slags forståelse som har sammenheng med både fornuft og virkelighet, ikke minst med vissheten om at en seriøs jobbsøker med respekt for seg selv aldri vil legge fremtiden sin i hendene på en sosionom fra NAV. Jeg nevner at de ikke kjenner hverken arbeidslivet eller mekanismene som fører til at flinke folk finner veien tilbake, langt mindre hvordan bemanningsbransjen tenker. NAV bruker sjablonger på alt, men hvis de har planer om å forfølge tanken så bør noen fortelle dem at et «bemanningselskap» ikke bare er et bemanningselskap, det er faktisk store forskjeller på aktørene, ikke bare basert på hva slags kunnskap de faktisk har eller til og med ikke har, men også nedslagsfelt i forhold til industrivertikaler.
Det blir det samme som å si at du trenger en håndverker.
Det er greit å vite om du trenger en snekker, en elektriker eller en rørlegger eller kanskje noe helt annet.
Hvis NAV i det hele tatt skal tenke tanken, som isolert sett er god med tanke på at den legger grunnlag for en ny diskusjon som kanskje kan røske opp i hele det tungrodde systemet deres, så må de i tilfelle formalisere avtaler med alle selskapene som finnes der ute.
Se det.
Det hadde vi ikke tenkt på, gitt.
Vi snakker tross alt om sosionomer og sosiologer som ikke kan løfte på rævva hvis det ikke finnes en akademisk tilstandsanalyse som bekrefter at ingen organiske skapninger kommer til skade hvis det foretas en svak forskyvning av vekt, en diskret ommøblering av balansen som legger grunnlaget for at man kommer seg opp i stående.

– «Det er ingen mirakelkur, men byråene sitter på mye kompetanse og i det store og hele er det en seriøs bransje …»

Teksten forteller om en dame som fikk hjelp av et vikarbyrå for å finne en jobb. Jeg syns vinklingen er helt feil, og lurer på hvorfor det ikke står at det er hennes egen kompetanse og erfaring som hjelper de faktureringskåte til å tjene mer penger.
Nei.
Da er det bedre å underbygge denne hjelpeløsheten og falske tilliten til alle som gis et mandat til å messe om hva som er riktig eller galt. Selvfølgelig skrives det om alle henvendelsene vedkommende har gjort, mediene elsker å skrive om dette og hvor vanskelig det er der ute i stedet for å stille spørsmål om vedkommendes evne til å presentere seg og sin kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon.
Nei.
Det skulle tatt seg ut.
Teksten gjør ikke annet enn å bekrefte falske fordommer og valgte sannheter.
Jeg får ikke jobb fordi jeg er for gammel.
Jeg får ikke jobb fordi jeg er for feit.
Jeg får ikke jobb fordi jeg har feil farge.
Det som antageligvis skal virke som en hyggelig historie blir bare trist når vedkommende forteller at hun trengte en hånd å holde i for å støtte seg inn i lokalene til Manpower. Tenk så kult det hadde vært hvis Aftenposten tok kontakt med noen av selskapene hun har søkt jobb hos og lagde en historie fra dette.
Da, mine venner.
Da snakker vi journalistikk.

– «Vi må få en en form for betaling eller støtte fra staten for å gjøre jobben, men det vil uansett bli et positivt regnestykke …»

Det er dette som er ordene som jeg ventet på, de som forteller at bemanningsbyråene ser sitt snitt til å tjene penger på denne modellen, for eksempel ved å måle hvor mange de får ut i jobb. Det tilspisser seg litt når en representant fra bemanningsbransjen får spalteplass med å referere til faren for hull i CV og deres egen fortreffelighet med å trekke fram sitt raske arbeid. Det snakkes om motiverende elementer for bemanningsbransjen, mens den arbeidslediges handlinger ikke nevnes med et ord. Det er rett og slett kvalmt og er ikke noe annet enn et skjult argument for å grine til seg penger for alle som får beskjed om å registrere seg i cv-basen deres.
Vi tar kontakt hvis det dukker opp noe.
Særlig.

Feilansettelse inneholder fjorten bokstaver. Det er lov å bruke copy/paste hvis det er tvil om hvordan det skal skrives, men det er kanskje et spørsmål om å tørre å skrive om det og begynne i den riktige enden siden disse to ytterpunktene i arbeidslivet – NAV+bemanningsbransjen – er aktører som kjennetegnes av litt for mye av det gode, for å si det på en litt hyggelig måte. På den annen side så ville mange problemer og utfordringer vært unngått, og da hadde man kanskje ikke hatt så mye å snakke om …
Hmm.
Var det noe mer, da?
Jo, jeg er så jævlig lei av mennesker som hele tiden rører i den samme gjørma som kveler selvstendige individer til å ta ansvar for seg selv og sitt, mennesker som underbygger tvangstankene om at ingenting kan gjennomføres uten tanke på profitt.


.

Stikkordskyen i bunnen av siden har mange spennende linker, men i denne konkrete sammenhengen vil jeg anbefale disse:
NAV
Arbeidsmarkedstiltak
Vikarbransjen

Hanen i hønsegården

Jeg fikk en epost fra en dame som hadde lyst til å invitere meg på en samling i hennes privat jobbsøkerklubb, en dame som hadde etablert en slags kollokviegruppe for likesinnede hvor de var tolv personer som arrangerte regelmessige treff på rundgang.
Dette var et tiltak som jeg hadde lyst til å vite mer om.
Dette er bra.
Dette er et positivt initiativ og en god bekreftelse på dette med at seriøse jobbsøkere må gjøre mer enn å sitte og glane på stillingsportaler på nettet og vente på at noen taster ett eller annet som ligner på en stilling som det går an å søke på.

Jeg er stor tilhenger av alternative arenaer som kan gi økt fokus på utfordringene som seriøse jobbsøkere støter på og vissheten om at det er viktig å ha noen å sparre med. Familie og venner er greit for trøst og en klapp på skulderen, men det blir med det. Jeg er tilhenger av tilrettelegging for steder hvor man kan treffes og utveksle erfaring, ulike opplevelser og oppfatninger og husker at jeg for noen år siden var i dialog med NAV for å sjekke interessen for å la Karriereverkstedet få lov til å levere en slik tjeneste, ikke nødvendigvis som konkurrent til jobbsøkerkurs men mer som et sted som kunne funke som en slags drop-in. Jeg vet at dette er et savn, spesielt med tanke på at det er mange seriøse jobbsøkere som ønsker profesjonelle samtaler med noen som har erfaring fra arbeidslivet i stedet for å bli henvist til jatting fra en sosialkurator som messer om en god søknad på en side og CV på to og viktigheten av å tenke positivt.
Grøss.
Det handler om bruk av kreative virkemidler for å hjelpe andre til å treffe gode yrkes- og karrierevalg som bedre treffer mulighetene og ikke minst forutsetningene.
Nei.
Det har vi ikke behov for.
Nei.
Da er det bra at det dukker opp slike initiativ, initiert på bakgrunn av et savn etter noe som ligner men som ikke finnes av seriøse jobbsøkere som kanskje kan ha truffet hverandre på jobbsøkerkurs eller et annet karriereforum som ikke har gitt ønsket resultat med unntak av en solid forståelse for viktigheten av nettverk.
Det var nesten som om jeg gledet meg.
Stryk nesten.
Jeg gledet meg.

Dagen kom og det var som om jeg kunne se for meg hvordan de rigget i stand med full musikk på anlegget, jentemusikk, et eller annet med Aretha Franklin eller kanskje Annie Lennox, noen slurker med ferskpresset juice mens de dekket bord og rettet på duker, tente stearinlys og flyttet litt på stoler mens de spøkte og lo av dårlige stillingsannonser og trege ansatte på NAV.
Noe sånt.
Det luktet nybakte boller i andre etasje, muligens pizza i tredje og noe ubestemmelig i fjerde og det var her døra åpnet seg, Mia hadde et godt håndtrykk og en stemme som røpet at hun hadde sin opprinnelse et sted nordover i landet, kanskje så langt som Finnmark.
Når alt kom til alt så var jeg ikke så god på dialekter.
Hun var ganske snerten i en beige sommerkjole med tynne spagettistropper, lyse fregner og kastanjebrunt hår som matchet brune øyne med mye glød, det var noe usjenert og kvikt med henne som sikkert pleide å bli en kilde til ubehagelige misforståelser hos yngre menn. Deretter ble det litt hei og heisann og deg har jeg sett før uten at noen husket hvor og snart kommer det mer kaffe.

Jeg presenterte meg i plenum og sa at dette var et bra initiativ og at jeg kunne tenke meg å sitte stille en stund for å lytte til hva de snakket om før jeg skulle komme med mine greier. De første minuttene bar tydelig preg av syklubb, og jeg håpet ikke at jeg hadde havnet som strøssel i et sukkerspinn, men så var det en av jentene som på et merkverdig vis klarte å pense samtalen inn på et møte med et selskap som hadde kommet inn fra siden etter en samtale på vei ut fra en konsert med Robbie Williams. Det er mulig at hun la merke til at jeg satt og nikket, ikke på grunn av Robbie Williams, men det var som om hun begynte å snakke på en annen måte hvor kvinnestemmen til andre kvinnestemmer forandret seg til en kvinnestemme som snakket til en lydhør forsamling som på et foredrag, hun reiste seg opp og brukte armene, hele kroppen når jeg tenker etter, pekte på noen av de andre og slapp enkelte knips, litt sånn schmakk schmakk som fremkallte bilder av politikere og lederskikkelser for tilhørerne. Jeg tenkte at jeg hadde fått en alliert, og så fram til min egen tid. Det er rart med det, det er alltid en som må begynne, ikke nødvendigvis for å sette en standard selv om det ofte er sånn det blir, men de påfølgende to innspillene ble noe som lignet.
Kred for innspill.
Litt lavere karakter for innhold og presentasjon.
Det skulle komme en som satt settingen i kontrast, hun var ny i gruppen og brukte noen minutter på å fortelle om seg selv og hva hun mente var hennes største utfordringer hvor de fleste av oss fanget opp hva som var den virkelige utfordringen:
Hun snakket om sånne ting som ikke er interessant i en gruppe.
Jeg.
Meg.
Mitt.

Det ble min tur og jeg valgte å holde meg til dette med nettverk og historiefortelling i tillegg til viktigheten av å nullstille seg foran hver eneste jobbsøkerprosess, det som kan være feil et sted kan være riktig et annet.
Det er små marginer.
Size matters.
Jobbsøking handler om mye mer enn en søknad på en side og en CV på to, med bilde og uten hull, og det er nettopp sånne tiltak som som dette som er med på å underbygge kreativitet og nye muligheter. Jeg tipset dem om å etablere en gruppe på LinkedIn og Facebook, fikk høre at tanken hadde streifet dem men at det var tungt å komme i gang.
Mest med tanke på ansvarsfordeling og vedlikehold.
De finner sikkert ut av det.
Jeg avsluttet med å si at dette var en gruppe som fortjente et videre liv, jeg sa det på den måten siden jeg regnet med at målsettingen var at alle ønsket seg ut i jobb, men poengterte at de ikke måtte forveksle betydningen av nettverk som en arena hvor de sitter og syr vrangborder for å sikre sin videre arbeidskarriere. Det hadde vært en av dem som snakket varmt om å dra hverandre inn i jobber.
Det var sånn hun hadde sagt det.
Jeg forsøkte å spille inn dette med å ha et bevisst forhold til å bygge og ikke minst vedlikeholde nettverkene sine, litt usikker på om jeg kom fram, men jeg poengterte at man ikke må la tankene spinne på bekostning av at rekrutteringsprosjekter spiller på andre faktorer. Jeg fortalte til og med at jeg får en drøss av henvendelser på LinkedIn fra mennesker som tror at jeg sitter med skuffen full av muligheter og at jeg kan hjelpe dem inn med å rulle ut den røde løperen.
Sorry, jenter.
Det er ikke sånn det funker.

Det er viktig å dele, men man må huske på at det som er bra for en kan være dårlig for andre. Det er ikke alt som passer for alle, men det er viktig å ta til seg det man kan og sile ut det som ikke passer og så får man smake seg til med man finner på sin egen hylle. Du har sikkert vært en sted hvor du har spis noe som er digg og så har du bedt om oppskriften, det er mange som gjør det og som tror at det er lett å kopiere.
Det er det ikke.
Det er noe som heter forutsetninger og omstendigheter.
Det er det mange som glemmer.

Jeg var den første som gikk.
Jeg er festbrems.
Nei, jeg så det ikke på den måten, men lever med vissheten om at det er lurt å kjenne sin besøkelsestid på alle arenaer man ferdes på. Dessuten er belønningen for kveldsjobb uvurderlig med tanke på tolv nye og spennende kontakter på LinkedIn.

Jeg er en rød stjerne og dette er mitt hull

Jeg har fått inn en tekst fra en jente som jeg har fått lov til å bruke som «gjesteblogger». Hun fant døra ut fra det mørke rommet og fikk lyst til å dele historien sin.

Jeg ble sittende og se på Costa del Kongsvik og kjente at dette var så tatt på kornet som det går an å bli, tanken slår meg om noen av de som bør kjenne seg igjen i de ulike rollene hun dekker så utrolig bra forstår bildene hun viser oss eller om de bare sitter og ler. Jeg fikk uansett litt inspirasjon til å lage en tekst til Karriereverkstedet med tanke på at jeg har vært arbeidsledig og har lagt bak meg noen uker hos en bedrift som er tiltaksarrangør for NAV. Jeg har vært på et jobbsøkerkurs som var ment å vare en god stund, men i morgen skal jeg ringe og si at jeg ikke kommer.
Jeg har fått jobb og det er ikke deres fortjeneste.

Jeg har jobbet i næringslivet i ganske mange år, og nå har jeg opplevd hvordan det er å være en kasteball mellom en drøss med mennesker som ikke vet hvordan de skal ta i meg. Det begynte med mitt første møte med NAV som egentlig fortjener en egen tekst men som jeg forsøker å fortrenge etter beste evne, et møte med en jente med begrensede norskkunnskaper er ikke akkurat noe som girer opp forventningene til å tro at det kan være hjelp å få. Det eneste inntrykket jeg satt igjen med var at vedkommende hadde et så slapt håndtrykk at jeg tenkte at jeg hadde gjort en feil som ville håndhilse. Det var for øvrig etter at jeg hadde snakket med en annen jente som jobbet som vert i publikumsmottaket. Jeg oppfatter en «vert» som en positiv person, men dette var ikke tilfelle med denne jenta.
Hun var ikke bare sur.
Hun var dritsur.
Alle kan ha en dårlig dag av og til, og dette var antageligvis en av hennes. Jeg er for øvrig litt usikker på hvorfor de kaller det for et publikumsmottak, men det er kanskje for at alle de andre som er der kan se og høre alt som foregår, forhåpentligvis ikke som en slags makaber underholdning i beste realityserie-ånd som er ment å støtte all positivismen som de til stadighet kommer med formaninger om. Enkelte ting må man bare gjennom, og jeg valgte å bli med på dette skuespillet av ren nødvendighet for egen inntektsikring inntil jeg fant meg ny jobb. Litt senere fikk jeg for øvrig høre at hun som var så dritsur var på praksisplass fra en tiltaksarrangør, men det måtte jeg ikke fortelle til noen.

Jeg visste at det ville ta tid å få ny jobb siden jeg er rimelig godt kjent med hvordan mekanismene fungerer, kanskje ikke at det ville ta så lang tid, men det er vel bare sånn det er. Noen måneder senere ble jeg innkalt til et informasjonsmøte hvor det var en som snakket om alle mulighetene som var der ute og at vi måtte tenke positivt og at NAV kunne hjelpe. Jeg er åpen for å ta i mot hjelp, men ikke av mennesker som ikke har forutsetninger for å tilby noe som jeg ikke klarer selv. Det var for øvrig den samme personen som like før hadde stått i døra og sjekket legitimasjon på alle som skulle inn og som hadde kommandert en av sine kollegaer til å hente flere stoler siden det så ut til at alle var i ferd med å møte opp.
Litt kluss i logistikken.
Han fortalte at de ikke var vant til at alle møter opp.
Det var jo et betryggende førsteinntrykk.
Det siste han sa før vi fikk gå hjem var å tenke positivt.
Alt det som var i mellom var informasjon som han leste fra nettsidene til NAV. Deretter gikk det ikke så lang tid før jeg ble meldt inn på dette jobbsøkerkurset som jeg har vært på. Jeg forsøker å ikke overdrive når jeg skriver at hun som ledet kurset var «litt alternativ», det var veldig mye farger og te og de første dagene gikk med til å male på ark for at vi skulle visualisere hvordan vi følte det og hvor vi ville, hver dag startet for øvrig med å «meditere» i en stor ring for å samle tankene. Menneskene du ser på «åndenes makt» er godt sammenligningsgrunnlag, men nå er det en gang sånn at det ikke er så mange mennesker i arbeidslivet som venter der ute som fanger opp all energien vi produserer med å slå på trommer. Jeg ble ganske fort ferdig med malingen siden jeg malte hele arket svart, hun sa at det var interessant og spurte om det var flere som tenkte i de samme baner.
Det var en som rakk opp hånda, og vet dere hva han sa?
Det var ikke mer svart igjen for hun hadde brukt opp alt.
Hun var i dette tilfellet meg.

Dagene minner om en form for voksenopplæring for flyktninger eller tilbakestående hvor det hersker en omfattende barnehagestemning. Noen av kursdeltagerne gikk til og med inn i forskjellige roller hvor de tydeligvis konkurrerte om hvem som kunne printe ut flest sitater med bilder av søte dyr som de hang opp på det som fantes av ledig plass mellom store tavler hvor navnene våre var skrevet med tusj og som vi skulle sette kryss hver gang vi sendte en søknad eller ble kalt inn til intervju.
De som får jobb får en rød stjerne.
Nå var det ingen som fikk det i den korte tiden jeg har vært der, men det var noe som vi ble fortalt.
Jeg antar at det vil stå en rød stjerne ved navnet mitt i morgen.

Det var på kursets tredje dag at jeg bestemte meg for å sjekke opp hun som drev kurset, ikke «sjekke opp» på den måten som noen kan få seg til å tro når jeg skriver det på den måten, men sjekke hva hun hadde i bagasjen sin for å si det på den måten. Hun hadde jobbet i barnehage for mange år siden og inntil nylig hadde hun jobbet som instruktør på et treningssenter mens hun tok noen kurs for å bli coach. Det er mulig at sånne kurs gir tips om noen metoder og verktøy og sånt, men det er ikke noe poeng å ha fin bil hvis man ikke vet hvordan man skal kjøre den. Hun har for øvrig en egen nettside med mange farger og dyr og sitater, men det meste av det som står der er kopiert tekst fra kursene hennes og sier ingenting om henne. På dette tidspunktet hadde jeg for øvrig vært røykfri i litt over åtte måneder, men valgte å begynne igjen for å få en anledning til å snakke med likesinnede i fred og ro, vi kallte det nettverksbygging og fikk svarte plusstegn på tavla.

Etter den første uka kom det en person fra NAV for å spørre hvordan det gikk med oss, hvordan vi hadde det og om vi var flinke til å tenke positivt. Det siste spørsmålet ble for øvrig stillt direkte til hun som ledet kurset og hun svarte at vi var en hyggelig og inspirerende gjeng å jobbe med. Like etter fortalte han fra NAV at vi ikke var arbeidsledige lenger men at vi var på tiltak, det var i forbindelse med utfylling av meldekortene at dette kom fram som svar på et spørsmål fra en i salen, en som jeg ble fortalt skulle betrakte som en kollega siden det var viktig at vi klarte å bygge opp forståelsen av å være tilbake på jobb og at jobbsøking var en viktig jobb. Jeg lurer på om det finnes noen som har dette på CV’en sin og som tør å sitere han på det i et seriøst intervju. Det var visst noe med at de politiske målene og krav til bedre ledighetsstatistikk som skulle forklare dette, noe som tydelig viser seg ved ambisiøse saksbehandlere som får lønnshopp og avansement ved å sende arbeidsledige rundt som kasteballer fra det ene tiltaket til det andre.

Det kom en dag hvor jeg fortalte at jeg skulle på intervju. Det var egentlig ikke et intervju, men snarere en generell samtale med en som er kjent for de fleste som leser disse sidene, men det var sånn jeg fortalte det. Da spurte hun som ledet kurset om jeg var nervøs. Jeg svarte nei, jeg klarer meg bra i sånne settinger, og da fulgte hun opp med å si at det er mange som blir kvalme og syke og får hetetokter.
Hun sa at det var viktig å snakke om det.
Jeg svarte at det ikke var like viktig for meg, og da tror jeg hun ble litt sur.

Jeg så en stillingsannonse fra NAV her om dagen hvor det sto «gjør en forskjell jobb i NAV». Jeg lurer på hvordan i all verden de tror at de kan stå inne for en sånn setning, og syns det er trist at de i virkeligheten bekrefter det motsatte når de mener at velferdssystemet fungerer på den måten at alle kan skjæres over en kam og spesielt dette populære uttrykket om at ingen er sterkere enn det svakeste ledd. Det virker nemlig som om systemet tar utgangspunkt i at arbeidsledige er stokk dumme. Det er kanskje lett å klage på systemer og sånne ting, men når voksne mennesker hverken kan hilse på andre voksne mennesker på en ordentlig måte og ikke vet hvor mange stoler som de bør sette fram når de inviterer voksne mennesker på besøk eller hvordan de skal snakke med hvem, ja da er det noe galt.
Det blir helt feil når det er flinkere mennesker på utsiden av disken enn på innsiden.

Jeg begynner ikke i min nye jobb før i april, men fram til da skal jeg kose meg og prise våren.
Dette er mitt hull og jeg sier det som det er.
Jeg får meg i hvert fall ikke til å si at dette var en viktig jobb.

– Bente (38), Oslo

Hvis du har en tekst som du vil dele med andre, så blir jeg glad om du sender den over så flere kan få glede av den. Den trenger ikke handle om det samme, vil gjerne ha noe med litt mer positive vibber, men bør helst være rettet mot en erfaring mot arbeidsliv og karriere.

.

Anbefalte tekster:
Når tåka letter

Blablabla og bobbelibobbelibom

– «Ja», begynte hun.
– «Så har våren kommet».
– «Det er fint nå», svarte jeg og merket at jeg kastet et blikk ut av vinduet som for å sjekke at det var litt hold i det som hun snakket om.
– «Så en hestehov her ute», fortsatte hun.
– «Jeg liker våren … naturen våkner til liv».
Det var sånn det begynte.
Været.
Det er det lett å snakke om.
Det er kanskje det vi finner som den enkleste åpningen for et grunnlag for en videre samtale som kan svinge innom ting man liker å gjøre og som kanskje kan fortelle ett eller annet om deg.
Jobbe i hagen.
Gå på tur.
Pusse båten.
Bygge ny terrasse.
Sitte ute og nyte en kald pils.
Det er et hav av muligheter.
Det finnes noen som liker denne pludringen i forkant av et møte eller et intervju, det gir en myk start og bygger opp et inntrykk som kan fungere som et søk etter en felles plattform.
En slags trygghet.
Det finnes også noe som hater det.
Hva faen skal vi snakke om, liksom.
Cut the crap og kom til poenget.

Det er lett å åpne med spørsmål om hva man jobber med og hvor man jobber når man er i sosiale settinger. Det kan være at du befinner deg på et arrangement og sitter ved siden av en fremmed, det går som regel ikke lang tid før spørsmålet kommer, noe som kan oppfattes som en aldri så liten utfordring for arbeidsledige.
Si det som det er.
Husk at den som du snakker med kan kjenne til en eller annen mulighet.
– «Jeg er arbeidsledig …»
Det er en ganske kjip setning som kan få den andre til å rynke litt på nesa og kanskje snu seg litt bort, stakkars deg, det var ikke meningen å bry meg.
Kjør på.
Du har ikke sagt at du har pest eller kolera, og du følger opp med å fortelle hva du kan og hva du ser etter.
Kjør på.
– «Jeg ser etter nye muligheter, jeg … jeg har jobbet med blablabla i mange år og kan godt tenke meg en vridning mot blablabla siden jeg har stor interesse for faget og bobbelibobbelibom».
Jeg regner med at du skjønner at blablabla og bobbelibobbelibom byttes ut med noe som du selv vet hva er.
Snakk rolig og tydelig.
Du trenger ikke å fremstå som desperat selv om du kanskje er det. Husk at de fleste mennesker liker å gi råd, det skjer noe med et menneske i møte med et annet som strekker ut en hånd.

Småprat har en tendens til å handle om de små tingene, tingene som enkelte egentlig ikke bryr seg så mye om, og du merker ganske fort hvem som går inn i denne «noe skal vi jo snakke om-rollen». Det handler om et forsøk på å gi et greit førsteinntrykk selv om det er en fin balanse mellom å være en som inviterer til å bli kjent og en som går inn i rollen som revolverjournalist.
Det finnes noen som sitter der og føler at tilværelsen er litt trykket når man sitter sammen med en del fremmede mennesker, det er jo ikke alltid man finner på noe å snakke om.
– «Ja da, så … nei da …»
– «Og ellers, da?»
– «Jo da …»
For all del, ikke finn fram telefonen og lat som om du svarer på meldinger.
Da har du tapt.
Husk at de fleste menneskene som befinner seg på det samme stedet som deg allerede har ett eller annet felles med deg, det er ikke alltid lett å vite hva dette er og det er derfor det kan være lurt å fiske litt. Småprating kan oppleves som verdifull i de fleste sosiale sammenhenger, det er noe som kan være vanskelig å komme utenom og det er lurt å tenke på at intensjonen er positiv.
– «Nei da, så …»
Det sikreste kortet er sammenhengen og omstendighetene og vissheten om at en fremmed som tar et initiativ ikke nødvendigvis prøver å sjekke deg opp.

Noen av dere har sikkert vært et sted hvor dere egentlig ikke har lyst til å være, stort sett fordi du ikke liker menneskene som er der eller at du ikke kjenner dem. Det siste kan du faktisk gjøre noe med, mens det første er kanskje litt værre med mindre det kanskje er deg selv det er noe i veien med.
Tenk over den.

Jeg oppfordrer seriøse jobbsøkere til å komme seg ut på messer og foredrag og sånne ting hvor de kan møte interessante mennesker som kanskje kan peke ut noen nye retninger, og da kommer spørsmålet om jeg har noen gode tips til småprat.
Et godt tips er å spille «uvitende» – en rolle som er like lett for enkelte som den er vanskelig for andre – jeg sier ikke dum og deilig, men jeg sier at det er helt i orden å ikke vite alt eller i hvert fall late som om man ikke vet alt som den andre snakker om. Det kan nemlig være smart å la den andre få snakke seg varm om ett eller annet, husk at de fleste liker å snakke om seg selv og sitt og hvis du er et unntak så står du i rollen og nikker og smiler på de rette stedene og følger opp med et spørsmål her og der og samtalen flyter.
Det er bedre å kunne litt om alt enn alt om lite, da er det lettere å finne åpningene.
Husk at småpraten ikke er et jobbintervju eller et salgsmøte eller noe annet, det er en kunst å avslutte i tide.
– «Du … dette er interessant og dette bør vi snakke mer om, kan jeg ringe deg i morgen og så finner vi et møtetidspunkt så vi kan snakke mer i andre omgivelser?»
Husk å få kontaktinformasjonen.

Husk også at det finnes mennesker som du kanskje ikke bør bruke så mye tid på.
Sånn er det bare.
Dersom du merker at dette blir feil, så må du for all del avslutte på en fin måte.
– «Du … veldig hyggelig å snakke med deg, jeg har lyst til å ta meg en liten runde og snakke med flere …»
Den er fin, åpen og ærlig.
Kanskje du spør om vedkommende er på LinkedIn, og så kan dere holde kontakten.

Det er lurt å ikke bli for personlig og det finnes en del ting man ikke snakker om, vel og merke dersom man ikke befinner seg på et sted hvor dette er rammen. Det finnes for eksempel noen som mener at det ikke er pent å snakke om døden, men hvis du befinner deg i en begravelse så kan du jo ikke finne et bedre tema.
Tenk over den også, mens du først er i gang.
– «Jo da, så …»
Det handler om noe så enkelt som å skape kontakt og tillit.
Det handler om å vite hvor du er og hvorfor du er der.

Det er endelig fredag.
Det er sikkert duket for småprat.
Du får TALK TALK på veien – «Life’s What Tou Make It»