arbeidsliv

Kompromiss

Jeg jobber med mennesker og det er spennende materiale. Mennesket består som kjent av 75% vann, så innimellom blir det litt søl. Når man i tillegg vet at hjernen i seg selv består av 85% vann, er det heller ikke noe å si på at enkelte har våte drømmer.
Nok om det.
Det er endelig mandag og i dag skal jeg bare klippe ut noe fra en gammel tekst som handler om kompromisser hvor jeg begynner med å sakse fra Wikipedia, den frie encyklopedi:

Et kompromiss er resultat av forhandlinger der ingen parter får det 100% som de vil, men alle får noe.

Ekspressbussen mellom Fornebu og Nationalteatret passerer Sjølyst, og her finnes et av mine favoritteksempler på hva man kan kalle et kompromiss. Det er en greie som startet i 1965 – året jeg ble født og Vålerenga ble seriemester – og året da Rolling Stones hadde sin første konsert i landet. De spilte på Sjølyst, og noen av de som var tilstede syns dette var så stort at de malte “Stones” under brua til motorveien. Den ble selvfølgelig vasket bort av noen som ikke var like begeistret for musikken deres, men like etter var bokstavene tilbake. Det sies at dette holdt på en stund, før veimyndighetene trodde de skulle legge striden død med å dekorere hele veggen med et stort kunstmaleri. Kunstneren het Ole Hauki og han malte en fin seilbåt på veggen, men så gikk det ikke lang tid før “Stones” dukket opp med store bokstaver – større enn noen gang – over hele maleriet.
Men Ole var smart.
Han malte bildet på nytt, og denne gangen skrev han “Stones” i vimpelen til seilbåten.
Bildet kan betraktes den dag i dag.

Det finnes mange som hevder at man ikke bør inngå kompromisser i arbeidslivet.
Man bør ha enhetlige rutiner og retningslinjer.
Det skal være likt for alle.
Sånn gjør vi det her.
Jeg tror dette er riktig, og så får de som ikke kan tilpasse seg finne på noe annet.
Det er nå en gang sånn at mennesker er forskjellige og man har forskjellige behov og forskjellige prioriteringer, og for å gjøre det enda vanskeligere, så er dette ting som endres over tid. Jeg skulle gjerne sett at flere kunne være litt flinkere til å la dette synke ned i hjernebassenget med 85% vann, noen ganger må man faktisk skjønne at det er på tide å komme seg videre. Det trenger nemlig ikke å være noe dramatikk forbundet med at mennesker velger å slutte, selv om de fleste vet at det er på grunn av en dårlig ledelse så kan det tenkes at de finnes noen flinke mennesker som vet at tiden har kommet for å utforske nye steder.
Sånn er det bare.
Arbeidslivet renner over av mennesker som sitter og sipper og forventer og krever.
Alle kan ikke få alt.
Det er da kompromissene kommer på banen.
Man må finne en eller annen løsning som alle parter kan være fornøyd med, i hvert fall til en viss grad.
Alternativt må man ta konsekvensen av at man ikke klarte å få til noe sammen og skille lag.
Det er mange som ikke liker å høre dette, de som sitter og sipper og forventer og krever og som langt mindre tør å innrømme at sannheten svir og virkeligheten vinner, det blir nesten som om et kompromiss blir betraktet som mangel på integritet, mangel på moralsk ryggrad, mangel på konsekvens eller mangel på ærlighet.
Jeg er av den oppfatning at et kompromiss er et tegn på liv og vilje.
Det motsatte av kompromiss er ikke integritet, idealisme eller besluttsomhet.
Det motsatte av kompromiss er fanatisme og død.

Topptrente toppledere … nei takk!

Det er endelig fredag, og for en fredag det ser ut til å bli.
Det er bare å glede seg.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gjøre noen ting, jeg hadde tenkt og bare ta det helt med ro og slappe av og kanskje følge opp noen «løse tråder».
Nei.
Tidlig opp.
Kundemøte på Gardermoen med et internasjonalt selskap på vei inn i Norge, satser på å bli ferdig før lunsj for rett etter skal jeg på et nytt møte på den andre siden av byen, litt utenfor byen når jeg tenker etter, hu hei hvor det skal gå, tilbake til sentrum og en samling med noen journalister som skal lage en oppfølger til noen av tekstene mine før kvelden avsluttes på Oslo Spektrum og konsert med Peter Gabriel.
Hu hei, og så videre.
Dersom du ikke hadde visst bedre, så hadde du kanskje trodd at du leser en tekst fra et topptrent ideal med sunne vaner, men jeg tror du vet bedre selv om jeg skal ha kred for å velge trappene i stedet for heis hvis det ikke er så veldig langt opp.

Ukeavisen Ledelse har en tekst som viser til en svensk studie som forteller at topptrente toppledere føler at de har en plikt til å påvirke de ansatte til å leve etter sunne idealer. Nå skal det sies at jeg ikke er en toppleder, har heller ingen planer å bli det, men teksten vekket meg og mitt med stygge bilder i hodet av birkenblærer og glødende firmakort på Elixia, kandidater som forventer å trene i arbeidstiden og lunsjpreik om en pers som skal slås.
Nei takk.
Teksten vekket meg med en rad om en fyr som skriver doktorgradsavhandling om hvordan toppledere kroppsliggjør sitt lederskap med trening, kroppsform, identitet, idealer og relasjoner til ansatte. Nå kan det være at det er flere enn meg som lurer på hva i all verden man skal med en doktorgradsavhandling om dette, men det skal ikke handle om dette i denne teksten.
Lederskap gir mer makt enn det man har som leder av selve selskapet.
Hør på den setningen, dere.
Lederskap gir mer makt enn det man har som leder av selve selskapet.
Bare sånn for ordens skyld, så er det ikke jeg som sier det.
Hvis du skulle være i tvil og ikke har trykket på linken, mener jeg.
Det står at man ikke bare vil påvirke bedriften, men man ønsker også selv bli betraktet som et ideal hvor toppsjefene i undersøkelsen oppgir at de ønsker å være sunne forbilder og føler at de har en plikt til å påvirke sine ansatte til å leve etter sunne idealer.
– «Når vi i dag ser en løpende mann, ser vi et framgangsrikt menneske, til sammenligning forbandt man for femti år siden fremgang med whisky, sigar og en stor kropp og dette idealet er blitt byttet ut med et tynt kroppsideal som løper maraton, svømmer og sykler …»
Ikke nok med det.
Hør på denne:
– «De av de ansatte som trener på et høyt nivå, vil komme nærmere lederen og bli favorisert mens de som ikke orker å henge med på sjefens livsstil risikerer å havne utenfor …»
Jeg skriver ganske frekt og freidig på disse sidene, for det er jo mine sider og jeg skriver hva jeg vil, og jeg skriver at jeg syns det er mange dårlige ledere der ute, kanskje det er fordi de ikke har fokus på å være leder.
De som følger med på disse sidene, vet hva som kommer i den neste setningen:
Grøss.

Jeg vet om noe sånne, jeg treffer dem i gangene når de jager fra det ene til det andre og når sant skal sies så har jeg egentlig ikke så mye til overs for dem. For all del, respekt til de som tror de klarer å holde seg i form og sånne ting, men ikke fly rundt og gjør så jævlig mye ut av det.
Jeg hadde en av dem i veien hvor jeg bor, også. Husker at sykebilen sto på veien når jeg kom hjem fra jobb og kjente igjen noen av de andre som sto og snakket med den ene ambulansefyren og skjønte at de enten hadde full kontroll eller at det ikke lenger var noe å ha kontroll på.
Han hadde ramlet rett ned og dødd på flekken.
Han var stadig var på farten, en toppleder som alltid måtte reise hit og reise dit og når han var hjemme og egentlig burde slappe av så måtte han også reise hit og reise dit, som regel mellom et treningssenter og en sykkelsti, jeg rakk aldri å se at han sto stille, småjogg inn og hei og hå til kona, kanskje et kyss på kinnet for alt jeg visste før det bar ut på sykkel eller tjukke gummisåler, heisann sveisann og en treningsbag over skulderen, årskort på Elixia eller på en annen luguber bule.
Han var en sånn fargerik person i negativ forstand.
De som følger med på disse sidene vet at jeg liker fargerike mennesker, men da mener jeg i form av dette som kommer innenfra. Denne typen var stort sett fasade og fjas i form av selvlysende farger på nylon og hjelmer og briller og sånne ting.
Kona hans er nesten like ille.
En gang traff jeg henne på t-banen, det var som om hun ikke kunne komme seg fort nok ut av vogna der hun sto og trippet ved døra og trykket og trykket på denne døråpneren som ikke responderer før vogna står helt stille på stasjonen.
Kanskje hun ikke var klar over det.
Kanskje hun virkelig ønsket å hoppe av i fart.
Jeg trodde først at hun var noe så inn i helvetes tissetrengt eller noe sånt, men så sa hun at hun hadde så sinnsykt dårlig tid for hun var allerede for sent ute til meditasjonstimen sin.
Ehh …
Rekk opp hånda alle som ser det paradoksale i den setningen.
Denne naboen døde av hjertestans, det kom vel ikke som noen overraskelse på noen, bortsett fra kollegaene hans som er av den samme ulla og som kanskje fikk en påminnelse når de logget seg på dagen etter.
– «Jeg må holde meg i form, vet du …»
Det var sånn han pleide å si det, og det var som om han ikke skjønte spørsmålet mitt når jeg spurte om hva han skulle være i form til. Han var en av alle disse som tror det er bra å kombinere en masete jobb som de ikke behersker og hardtrening i fritiden, gjerne krydret med en eller annen form for ekstremsport.
De er hele tiden på.
De følger med på hva de andre gjør og hvordan de gjør det og er opptatt av å gjøre minst like mye og helst enda bedre.
Hele tiden.
Kjør på.
Full fart.
De oppfører seg som sånne alfahanner i apeflokker som hele tiden må være parat til å møte utfordrerne som står i kø for å vippe dem av pinnen. Noen fyller på med litt dop, to gule piller til frokost eller en kjapp kanyle på dassen før lunsj, kanskje kombinert med noen hvite striper på skrivebordet.
Noen fyller på med blodtrykksdempende, men når alt kommer til alt så er det samme møkka.
Noen er bare et begrep, men «noen» er overraskende mange av den vanlige befolkningen som lytter til de som bråker mest og som ikke tør annet enn å følge bjellesauen. De leser om den raskeste veien til lykke og rikdom og lar taksameteret tikke i takt med pulsklokka. Jeg lurer på når «noen» eller «en eller annen» skal stå fram i rosapressen, for det er jo den de leser, og fortelle at dette maset kanskje ikke er så bra.
Noen bør fortelle hva det egentlig betyr å være i form med ord og setninger som kan overbevise dem om at de bør tørre å drite i alle de andre som uansett ikke kommer til å støtte dem når de begynner å sjangle litt.

Jeg leste en artikkel for ikke så lenge siden om at nordmenn er på topp i verden når det gjelder hjerteflimmer. Arbeidsplasser oppfordrer til å ha hjertestartere og tilbyr førstehjelpskurs og skriver fint om HMS og trening i arbeidstiden og annet fjas i stedet for å få folk til å skjønne at det faktisk går an å ta det litt med ro.
Jeg legger inn et lite grøss, jeg.
Grøss.

Jeg skal dø i likhet med deg, det er det eneste som er sikkert her i livet, og jeg har lyst til å gjøre hva jeg kan for å få med meg hele greia, som om jeg rett og slett blir skuffa dersom det plutselig bare skal si «plopp» og så blir det mørkt.
Når tiden er inne så vil jeg forhåpentligvis skjønne det.
Det ville vært et ganske stort priviliegium.
Nå skjer det.
Da har jeg lyst til å sette med ned på en stein eller kanskje på en stubbe eller rett og slett ned på gresset og så skal jeg se meg rundt, trekke det siste trekket og si et eller annet som jeg ikke har funnet på å si i skrivende stund bortsett fra at det sikkert kommer til å bli noe som høres litt fint ut akkurat der og da.
Det må jo være utrolig kjipt å dø alene på en tredemølle eller over et sykkelstyre.
Eller kanskje ikke.
Kanskje det er fint å ikke vite noe i det hele tatt.
Plopp.
Det er kanskje fint å kunne si at man døde som man levde.
Det er som et slags siste privilegium, og det er kanskje det som er det endelige målet for disse topplederne.
Det er jo en ambisjon som står i stil med mye annet som de tenker på.
Nok om det.
Dagens musikk står på lista over musikksnutter som jeg ønsker spilt i min egen finale når den tid kommer, det er en av de vakreste sangene jeg vet om og den går til deg på en dag som dette med ønske om en stille og rolig og fin helg – her er PETER GABRIEL med «Mercy Street»



Anbefalt tekst:
Når du kjenner at det buzzer

Spilleregler

Dette er en tekst som gjesteskribent på en annen side – regelmessige lesere vil dra kjensel på deler av innholdet.

Livet er et merkelig spill. Jeg har nevnt det i en rekke tekster, for eksempel vinklet på den måten at det finnes noen som tror at de er kjent med spillereglene men som sipper og viser sitt sanne jeg når det dukker opp noe som oppfattes som det som vi på fotballspråket kaller «mot spillets gang».
Ting skjer.
Ting skjer ikke bare fordi vi vil at det skal skje eller får det til å skje.
Det er noe som heter tilfeldigheter og omstendigheter og en hel drøss med andre ting.
Du har ikke bedt om å få være med på dette spillet.
Du er ikke invitert.
Du er med fordi noen andre gjorde noe som fikk deg til å komme ut og opp og fram og da må du bare tenke på at du er her, du er med og da må du gjøre det beste ut av det.
Du kan godt melde deg ut og avslutte spillet, men det er en dårlig løsning.

Det er ingen som vet hvor lenge spillet varer eller hva som skjer videre og hva som egentlig er poenget selv om det finnes noen som tror at de vet det og noen som til og med tjener penger på å fremstå som en som kan få lov til å bestemme eller påvirke hvordan andre skal være. Det finnes også en drøss med mennesker som gjennom historien har forsøkt å sette opp regler og rammer og retningslinjer.
Det er bra.
Det er kanskje fordi de er klar over hva som er alternativet eller fordi de ikke vet hva som er alternativet eller fordi det er mange som tror at de vet det men ikke tør å si det høyt. Jeg syns det er viktig med spilleregler, men samtidig sier jeg også at vi av og til må tørre å utfordre noen av de etablerte konvensjonene.
Det finnes noen som kaller det politikk.
Det finnes til og med noen som kaller det grunnlag for fremskritt eller utvikling, en eller annen form for evolusjon eller revolusjon men det får bli en annen diskusjon. Jeg kaller det spilleregler, og er samtidig en person som kan innrømme at jeg kan ha foretatt noen trekk når de andre har sett en annen vei.
Noen kaller det juks.
Noen kaller det smarte trekk.
Noen ser mellom fingrene og vet at dette er ting som har en tendens til å utjevne seg over tid eller gjennom spillets gang, om du vil …

Jeg tror at det er en viktig del av spillet dersom man klarer å få stemmen sin hørt, nå vet jeg at det tar ganske lang tid å utvikle en egen stemme siden det er en langvarig prosess som påvirkes av mange andre stemmer fra omgivelsene vi til enhver tid befinner oss i.
Det er snakk om tilhørighet og fellesskap.
Det er snakk om ulike roller og identiteter og vissheten om at det kan bli en slags spenning som enkelte oppfatter som vanskelig hvis det dukker opp noe uventet som kan utfordre tilværelsen. Det er da det kan være greit med noen spilleregler, men det forutsetter selvfølgelig at deltagerne er kjent med dem og forstår hvorfor man skal følge dem.
Alle stemmer formidler et eller annet uttrykk som definerer mennesket bak.
Alle stemmer ender opp som en slags identitet, men av og til så hender det at selve budskapet blir borte i en tone som enkelte oppfatter som feil.
Den er ikke ren.
Den høres kanskje litt sur ut.
Det er da du må spille videre, du må komme tilbake til rytmen og så klarer man som regel å dra seg inn når man kommer til refrenget før du feider ut i stillhet og tilhørerne venter på neste spor.

Noen mennesker har en stemme som fortsetter å snakke selv om de ikke lenger er blant oss.
Noen tenker over det og noen blåser i det.
Jeg er sikker på at det finnes noen av dem som har brukt stemmen sin på en måte som der og da ble oppfattet som feil eller sur men som i etterpåklokskapens navn blir oppfattet som en genial tone.

Jeg fikk et spørsmål på et av kursene mine en gang som handlet om religion. Det var et ganske direkte spørsmål fra en som lurte på «hvor jeg sto» og som et spørsmål som noen vil oppfatte som litt på siden, spesielt hvis det tas ut av sin sammenheng, men det var en grunn til at vi hadde kommet inn på dette i denne sammenhengen og da valgte jeg å svare med noen ord som lignet på dette med spilleregler. Det finnes noen som mener at religion er konstruert som et middel for å holde ro og orden i folket, det er kanskje noe i det, men jeg tror det er minst like viktig at det brukes som et middel for å ha ro og orden på seg selv.

Jeg pleier å bruke «spilleregler» som et begrep når jeg snakker om kultur og visjon og verdier og alle disse tingene som får flinke folk til å funke med andre flinke folk på arbeidsplassen sin, alle disse ordene som står skrevet i en personalhåndbok.
Sånn gjør vi det her.
Som regel er det noen fra HR eller marked som liker å snakke om dette, men jeg velger å bruke litt tid på akkurat dette i jobbsøkerkurs og karrieresamtaler fordi dette er viktige elementer som påvirker utvelgelsen av riktig person, det handler om å passe inn og ha det bra og alle vet at de som passer inn og har det bra gjør det bra. Det finnes også noen som betrakter mye av dette som tomme ord eller drømmer mens andre er krystallklare på at det er sånn det skal være, om ikke i dag så en eller annen gang i framtiden.
Dette er spillereglene våre.
Dette er sånn det er hos oss og da må du huske på at dette kan være noe som oppfattes som en mulig årsak til at du ikke fikk den jobben som du søkte på.
Du er feil.
Det er da du må være klar over at noe som oppfattes som «feil» på et sted kan være helt riktig et annet sted. Jeg blir stadig overrasket over at det fortsatt finnes mennesker som ikke skjønner dette, mennesker som sitter på begge sider av bordet i en ansettelsesprosess og som presser seg inn i former og sjablonger og som tror at det er sånn det skal være.
Grøss.
Det handler om kultur og verdier og selv om det er mulig å tilpasse seg eller til og med konvertere, så handler det mest om deg selv og hvordan noen oppfatter deg og din historie.
Her og nå.

Noen ganger holder det å se på vennene sine.
Noen ganger vil du se at disse er mer eller mindre klin like og du tror at det er derfor dere er så gode venner.
Det er i og for seg riktig.
Dere er gode venner fordi dere ikke utfordrer hverandre på noen måte.
Dere har det hyggelig.
Noen ganger kan du se på menneskene som stimler rundt deg på konsert eller fotballkamp, dere har en slags felles plattform som enkelte kaller identitet hvor dere digger det samme bandet og heier på de samme fargene og har det hyggelig. Når man snakker om de samme tingene på arbeidsplassen så bør man kanskje prise seg lykkelig over at dere kanskje ikke er så like. Dere har det hyggelig for det, det er ikke det, men det er ganske lurt å tenke på at det er hyggelig på en litt annerledes måte. Dersom dere ikke klarer å utfordre hverandre så ville sjappa gått dårlig, det er fordi det handler om dynamikk og samhandling mellom de ulike rollene, men det handler også om hvor trist det er når gjengen rundt bordet sitter med de samme papirene fra BI og firmakort på SATS.

Et godt karrieretips når du skal se deg om etter ny arbeidsgiver er å lage et slags rammeverk som beskriver hvordan du ønsker å ha det. Dersom du til en viss grad klarer å etterleve dette, kan du påføre en linje i beskrivelsen av dine personlige egenskaper som kalles «integritet». Dersom du finner en arbeidsplass som rimer med noe av dette, så er det stor sannsynlighet for at du får det bra.

Humankapitalen

I dag skal det handle om humankapitalen, et begrep som jeg hørte for første gang for ganske mange år siden og som jeg rett og slett valgte å ignorere fordi jeg syns det hørtes så stygt ut. Det var en personalsjef som brukte dette på en måte som gjorde at jeg valgte å takke nei til å levere tjenester til selskapet hun jobbet for.
Jeg syns det rett og slett er et ganske klysete begrep.
Humankapital.
Det var et begrep som ble sagt i sammenheng med «enheter», det var nemlig ikke snakk om kolleager eller medarbeidere eller ansatte men det var forskjellige enheter og en total humankapital.
I dag har det blitt et helt vanlig begrep.
Kanskje fordi noen har snakket om det i gangene på BI.
Den gangen for lenge siden, lenge og lenge men lenge nok, tiden går fort i arbeidslivet vet dere, da var det selvfølgelig snakk om målinger i forhold til en stor omstillingsprosess hvor det var ganske mange «personalmennesker» som gikk rundt med ringpermer med utskrifter fra ulike excel-ark.
De fleste var leid inn for anledningen.
De hadde funnet ut at det var best sånn.
Mindre støy, ikke sant.
Det var mye snakk om behovet til de som skulle kjøpe og bruke de forskjellige enhetene hvor hver enhet skulle måles etter hvordan enheten tilfredsstilte brukerens behov, betegnelser som påførte arbeidskollegaer og medarbeidere og ansatte en innskrenket definisjon som visket ut forskjellen mellom et levende vesen og en forbruksgjenstand.

Jeg vet at det finnes noen som sammenligner dette begrepet med arbeidskraft.
Det er feil.
Arbeidskraft er begrenset til den arenaen hvor kreftene brukes, mens humankapitalbegrepet definerer hele mennesket med alle sine egenskaper som kapital, ikke bare i et arbeidsforhold men i alle livssammenhenger, gjerne inkludert i aktiviteter som er initiert av arbeidsgiveren, det som enkelte kaller frynsegoder og som mange svelger rått og tror det er til deres egen fordel.

Jeg fikk en mail fra en fyr som ønsket å tilby en gratis prøvelisens på et rammeverk og basisverktøy som hjelper operative ledere til å fange dynamikken i det kunnskaps- og emosjonsrom som preger hverdagen i de fleste bedrifter.
Det var sånn det var forklart.
Enkelt og greit, liksom.
Kort og konsist.
Det handlet om å måle virksomhetens topplinje og måle prosessen mens den skjer, nesten som nye øyne og ører til ledelsen som får et verktøy som gjør det lettere å forbedre feedbacken når de skal gjøre organisasjonen smartere.
Gud bedre.
Blir det bedre nå, så driter jeg på meg.
Jeg gjorde ikke det, men det var ikke fordi det ble noe bedre. Jeg kjente at det kriblet mest i de delene av kroppen som savner et åpent og ærlig arbeidsliv med arbeidskraft fra mennesker som har blitt ansatt for at de skal få gjøre jobben sin i fred og som klarer å følge med på klokka.
Det ble liksom litt platt å bare trykke på «delete», men det var det jeg gjorde.
Noen ganger blir jeg faktisk overrasket over mine egne handlinger.
Snakk om små gleder i arbeidsdagen …

Onsdag, folkens.
Her er Robbie Williams sånn som jeg liker han :)