arbeidsliv

En sporvogn til begjær

Det bor en fyr borti veien hvor jeg bor som kom bort til meg og kommenterte en tekst som var linket mot VG, en tekst som han fortalte kunne handle om søsteren hans som valgte å hoppe av studiene sine etter å ha sett seg lei av kvalme medstudenter og oppblåste «veiledere». Han fortalte at hun ruger på en tekst som hun gjerne ville publisere som gjesteblogger i nær framtid.
– «Og du, da», fortsatte jeg.
– «Hva skal det bli av deg?»
– «Har bestemt meg for lenge siden», smilte han, en kommentar som fikk meg til å grøsse siden jeg vet at unge tanker sjelden har rot i virkeligheten.
– «Jeg skal kjøre t-bane».
– «T-bane», nikket jeg.
– «Kult».
– «Mener du det?»
– «Selvfølgelig», bekreftet jeg.
– «Det er sånne jobber som gjør at samfunnet går rundt og det er jobber som fortjener stor respekt i motsetning til alle disse som sitter og måler hverandre og forvalter monopolpenger … t-bane er byens viktigste tjenestetilbyder, så dette blir bra».
– «Vet du», fortsatte han.
– «Jeg er ikke så interessert i en sånn jobb som jeg må ha med meg over alt, jeg vil jobbe når jeg jobber og når jeg går fra jobben så har jeg fri helt til jeg skal på jobben igjen, jeg gidder ikke leve for å jobbe men ser at en sånn jobb dekker mitt behov for fritid på ulike sider av døgnet så jeg kan bruke livet mitt på noe som jeg virkelig liker å gjøre».
– «Hva liker du å gjøre?»
– «Jeg tegner og maler og skriver».
– «Kult …»
– «Ja, og så spiller jeg musikk … spiller bass i band, du må komme og høre på oss en gang, vi spiller sånn musikk som jeg tror du liker … tror jeg vet hva du liker …»
– «Det gleder jeg meg til», smilte jeg.
– «Det er mange som søker jobb som t-banefører, da».
– «Det skal du ikke bry deg om», svarte jeg kort.
– «Konsentrer deg om deg selv og ditt, og så kan alle de andre være alle de andre … vet du, jeg har aldri skjønt hva det er med jobbsøkere som bryr seg om andre jobbsøkere, som om det er en konkurranse».
– «Det er så bra å høre at du sier det», smilte han.
– «Det er egentlig sånn jeg tenker, også … jeg er ikke en sånn konkurranseperson, jeg … jeg liker bare å gjøre mine ting og det er det».
– «Det er bra», nikket jeg.
– «Jeg treffer jo stort sett disse halvhjerta helstressa menneskene som har avtaler og møter og rapporter og tilbud som tunge skyer av støy over hodene på seg, de rekker knapt å si hei før de må løpe videre på trening eller noe annet som de tror får dem til å bli oppfattet som bedre enn naboen … og det verste er at de sier at de liker det!»
– «Jeg vet», smilte han.
– «Naboen er jo litt sånn …»
– «Der ser du», nikket jeg.
– «Men du har ikke tenkt på å gjøre tegningen og malingen og skrivingen til en jobb, da … eller musikken, for den saks skyld?»
– «Nei», svarte han raskt.
– «Det blir helt feil, da blir jo poenget borte … det skal være jobben som tillater meg å gjøre det som jeg virkelig har lyst til, hvis jeg snur på den tanken så kan det fort bli et press som flytter fokuset mitt og det er dette presset som jeg ikke vil ha … og så er jeg enig i det som du sier om alle disse stressemenneskene som sier at de elsker jobben sin og skryter og legger ut og det verste er jo at de får medlidenhet fra sine likesinnede når det smeller for dem, og det gjør det jo som regel… nei takk … konsert neste lørdag, hvis du vil … vi skal spille på en fest i et gammelt lagerlokale … har fått med oss en nykomponert blåserekke fra lokale korps, tok en runde på forskjellige øvelser og plukket messing, tror dette kommer til å rive skinn …»
– «Gleder meg», nikket jeg.
– «Og så kanskje du kan skrive noe til meg, da … kanskje du kan være gjesteblogger?»
– «Nei», nølte han.
– «Har ikke så mye å skrive om her, gitt …»
– «Nei, vel?»

Overførbar kompetanse

Jeg treffer en del mennesker som forteller at de ønsker noe nytt, nye omgivelser, de er lei og føler at de visner bort. Jeg svarer ganske raskt og direkte at det er liten vits i å kaste bort tid på et arbeid som ikke gir noe tilbake, alle disse tingene som man trenger for å kunne holde ut i jobben.
Det gjelder både deg, din arbeidsgiver og alt og alle du har rundt deg …

Du må huske på at din erfaring og kunnskap aldri kan vurderes isolert, men må ses i forhold til verdi og kultur, rammebetingelser og strategi. Du må også ta med deg alle disse ytre faktorene som påvirker hvordan du har det på jobb.

Det er mange spørsmål du bør spørre deg selv for at du skal være i balanse:
– Hvordan liker du å jobbe?
– Hva er viktig for deg?
– Hvordan vil du kombinere jobb med alt det andre du liker å gjøre?
– Hvilke ambisjoner har du?

Noen ganger kan det være greit å skifte bransje totalt, og da må du ikke glemme at det finnes deler av din erfaring og kunnskap som er overførbart til helt andre yrker.
Tenk over hvilke.
Det er fullt mulig å blomstre opp i et miljø som du kanskje opplever som helt unaturlig for deg.
Tenk på den også, mens du først er i gang …

Det er endelig tirsdag, den store dagen hvor du kan gjøre det som man ikke kan gjøre på en mandag.
Det er en god dag.
Det er kanskje den beste.
Tenk gode tanker og gjør noe med dem.
Husk at blomster blomstrer selv om ingen ser på dem.

Keep the Fire Burning

Vi har kommet til den tiden på året hvor mange «eksperter» viser til undersøkelser som forteller hvor studentene har lyst til å jobbe, det snakkes om drømmejobber og steder hvor de kan få bruke gradene sine. Jeg tror det er mange som blir skuffet.
Jeg er egentlig litt ferdig med denne debatten, men fikk lyst til å slenge en rask bemerkning til noen av studieveilederne som forteller at de fleste av elevene deres får jobb, noe som også skolene selv benytter seg av i markedsføringen sin, men de «glemmer» at tallene inkluderer veldig mange som ikke får jobb som står i samsvar med studiene sine, med mindre man har valgt å sitte og svette skinkene sine i fem år for å jobbe med telefonsalg …
Nok om det.
Her om dagen ble jeg sittende og snakke med en hyggelig fyr som jeg kjenner fra førstegangstjenesten, han valgte å gå gradene i grønne klær før han omsider trakk seg tilbake og begynte å jobbe med lederutvikling. Han er en av de som jeg ville tatt med meg i krigen, et begrep som er ganske dekkende for en som man kan stole på og som står opp for laget og dekker deg når du må løpe i ny posisjon.
Vi var på runde to med kaffe.
Dobbel cortado.
Vindusbord.
Praten gikk lett og ledig som den ofte gjør med mennesker som er trygge på hverandre. Han fortalte om et av sine foredrag på Markedshøyskolen og simulerte med en finger i åpen munn hvordan han oppfattet noen av de breiale og fisefine avgangselevene som forventet at alle skulle åpne dørene for dem. Han savnet ydmykheten i forhold til dette med å være sistemann inn, den virker fullstendig fraværende og det var det som vridde samtalen tilbake til da vi var sylferske soldater og uttrykket «Syl!» ( – uttales med lang ‘y’ og helst i fistel – ) var noe som vi måtte venne oss til når vi markerte oss på en eller annen måte, både bevisst og ubevisst.
Vi hadde godt av det.
Vi visste godt at vår tid ville komme.
Det var ferskingene som måtte vaske dassen og dusjen og feie garasjen og alle de tingene som de som hadde vært der mye lenger enn oss ikke hadde tid til å gjøre, fleipete sagt for at de måtte fokusere på å være beredt når dimmeflyet kom for å bringe dem hjem, alle visste at de hadde vært med på det samme når de var ferske og som med tiden hadde bevist at de fortjente en enklere tilværelse.
Vi hadde som nevnt godt av det.
Vi visste at dette var en fin måte å lære på.
Livets skole gir best kunnskap.

Denne dagen hadde han kjørt et foredrag i et personalforum som handlet om «balanse», her hadde han dratt inn en amerikansk studie fra Society of Human Resource Management. Han er for øvrig like obs som meg på at de fleste undersøkelsene om arbeidsliv og karriere som kommer fra sånne amerikanske «eksperter» ikke er så lett å konvertere til norsk standard, de funker helt greit som grunnlagsmateriale for å skape refleksjoner og debatt og that’s it.
Anyways, det finnes noen som mener at definisjonen på balanse i arbeidslivet ikke kan oppfattes som helhetlig og gjennomførbart. Den store utfordringen med balansetankegangen er å holde de to vektskålene adskilt, det nye arbeidslivet forventer alt på den samme skålen og da sier det seg selv at den tipper.
Det betyr at tanken på balanse må endres til tanken om integrasjon.
Det betyr noe helt annet.
Det handler om valg og det handler om hvem som foretar dem.
Det handler om konsekvenser.
Det handler om deg.

Han viste meg en .pdf som illustrerte hvordan de fleste arbeidsgiverne betraktet Work-Life Balance som et problem og at litt over halvparten av disse gikk lenger i sin beskrivelse og sa at det var et betydelig problem.
Over 70% mente at det var nødvendig å arbeide lange dager.
Over 60% mente at det var nødvendig å arbeide i helgene.
Over 80% mente at digitale verktøy begrenset fritiden eller påvirket fritiden på en negativ måte.

Det viste seg også at sluttsamtaler bekreftet at det var utfordringer relatert mot manglende balanse, og de som gjennomførte undersøkelsen fikk også med seg at balansetankegangen ikke endret seg ved skifte av arbeidsgiver.
Hmm.
Det er betenkelig.

Jeg har i de fleste arbeidsforholdene mine endt opp i en rolle som verneombud, og på noen av mine egne foredrag som stort sett handler om de tingene som jeg skriver om her, kan jeg få meg til å presentere denne branntrekanten. Dere vet kanskje hvordan den ser ut med varme, brennbart materiale og oksygen i rammene og flammen i midten.
Hvis disse tre faktorene er på plass, så begynner det å brenne.
Det er da jeg tegner denne trekanten med de alternative begrepene «hjem», «arbeidsplass» og «energikilder» – beskrevet som hobby og øvrige pusterom – og et glødende menneske i midten.
Noen av dere skjønner den.
Noen misforstår og tror at det handler om å brenne opp.
Det sier jo litt om dem, da …

Det som er viktig når man skal velge arbeidsplass, er å tenke på disse tingene. Det er det mange som befinner seg på terskelen mellom skole og arbeidsliv som ikke skjønner, kanskje fordi det finnes litt for mange mennesker i omgivelsende deres som sliper bort denne terskelen og hengsler av dørene i god tro på at det vil bli plass til flere.
Det er mange som blir skuffet.
Det går nemlig ikke an å tilby vip-medlemskap til alle.
Jeg treffer ganske mange av dem når jeg viser meg fram som karriereveileder og ser skuffelsen i ansiktene som egentlig hadde sett for seg et møte med en ledende rekrutteringsrådgiver. Det er klart at dette påvirker selvtillit og planene som ligger foran dem, og det rimer godt med en setning som jeg gjentar ganske ofte, den som handler om hvordan vår identitet har en tendens til å fastsettes på basis av hva man jobber med og hvor man jobber fordi alt for mange er mer opptatt av hvordan man fremstår enn hvordan man er.
Det blir som når du spyler på med tennvæske.
Det brenner, men det brenner ikke på ordentlig.

Det handler om verdier.
Det handler om styrker og begrensninger, omstendigheter, muligheter og ikke minst tilfeldigheter. Det er, hvis jeg skal fortsette flammetalen, selvfølgelig viktig at varmen holdes ved like, og det er din egen jobb å sørge for at trekanten får påfyll.
Keep the fire burning.

Det er endelig fredag.
Her er en funky godbit fra GWEN McCRAE

.

Anbefalt tekst:
Stolt

Kostbare feilansettelser

Fotballsesongen har som tidligere nevnt startet, noen vil si at den har tikket og gått i lang tid, men det henger selvfølgelig sammen med hvilken fotballsesong man snakker om.
Noen sier at det er sesong hele året.
Noen sier til og med at det blir for mye fotball.
Noen kan sikkert ha rett i det, kanskje det er de samme menneskene som ikke får nok av rosa sukkerspinn eller brunt interiør eller grønne lys eller andre scener hvor det utspiller seg ett eller annet som man kan være villig til å bruke store deler av livet sitt til å følge med på.

Jeg er ikke like «på» som jeg en gang var, men gløtter litt her og litt der og litt ekstra på møkkalaget som jeg heier på. Når jeg står på scenen og snakker om likhetstrekkene mellom arbeidslivet og verdens største idrett, så holder jeg meg for god til å snakke om farger.
Det er det som er så fint med fotballen.
Den er fargerik.

Her om dagen, hmm i dag er det torsdag så da må det ha vært på tirsdag, så satt jeg og ventet på at min yngste datter skulle bli ferdig hos tannlegen, jeg leste papirutgaven av VG og kom over en tekst i det rosa (!) bilaget (Sporten, red. anm) som handlet om noe som jeg godt kan snakke om:
Feilansettelser.

Chelsea er en fotballklubb fra London, minner litt om Molde.
Det er et kjøpelag.
Det er et lag som har økonomi til det og som har en ledelse som forventer resultater hele tiden, noe som sikkert funker greit så lenge de vinner og det gjør de for så vidt, men interessen fra publikum – som, når alt kommer til alt, er de virkelige lederne siden det er publikum de spiller for – dabber på grunn av manglende forankring og identitet.

De har vunnet ganske mye, og nå kan man jo si at det er det som er hele vitsen med dette spillet, i hvert fall så kan man si at det er sånn det har blitt, men på den annen side så blir hele kulturen ødelagt og da forsvinner interessen og inntektene. Klubben har brukt rett i underkant av to milliarder kroner gjennom ti år på å ansette menneskene som skal gjøre jobben med å score mål.
To milliarder kroner.
Det er en klar bekreftelse på at feilansettelser koster penger.
Avisen har snakket med Øyvind Alsaker (TV2) som er kjent som en god ekspert på engelsk fotball og som forteller at dette er et interessant tema hvor noen generelle tanker om feilansettelsene er gjengangere:
Spillemønsteret og trivsel.
Det som vi i arbeidslivet kan definere som hele pakka i et arbeidsforhold.
De har ansatt en drøss med spillere og talenter som oppfattes som gode på papiret, men som ikke klarer å tilpasse seg og gjøre de som de har blitt ansatt for å gjøre.
Noen av dere skjønner sammenhengen.
En ansettelse av riktig person handler om fire ting: Kompetanse, Resultater, Personlighet og Motivasjon
Det er kun de to førstnevnte som er målbare og som på en eller annen måte kan dokumenteres, de to andre må presenteres og bekreftes ved handling.
Stryk en av de fire og pakka er ødelagt.

Det finnes en del mennesker som velger sine ansatte basert på fine titler, mastergrader eller nisser og troll på en CV, mennesker som ikke drister seg til å treffe kandidater som utfordrer posisjoner og skaper dynamikk og samspill.
Dessverre.
Ny spiller eller medarbeider er en strategisk viktig utvikling av et lag eller et selskap, det handler om å forstå mennesker og mennesketyper, og det er trist at det finnes mennesker i sentrale posisjoner som ikke tar dette på alvor.
De skjønner det ikke en gang når de får fyken.
De får pakken sin og går videre, men det får bli en annen diskusjon.

Visste du forresten at det var på denne dagen i 1972 at NRK sendte de første bildene i farger?
Nå vet du det :)