arbeidslivskultur

… bare som en del av prosessen

Jeg har vært litt fram og tilbake med en virksomhet som trenger hjelp med rekrutteringsutfordringene sine, og nå har det strukket seg litt lenger med en forespørsel om jeg har lyst til å begynne å jobbe der.
Fast.
De få menneskene som jeg kjenner i denne virksomheten – det vil si seks mennesker som jeg selv har ansatt og deres linjeledere – er flinke folk som gir inntrykk av å trives med jobben sin. Nå skal det sies at de jobber med sånne sære ting som folk i HR ikke har peiling på og som gjør at de får lov til å gjøre jobben sin i fred, men av og til så kommer dem snikende.
Det er sånn de sier det.
– «De kommer snikende», flirte han som jeg snakket med i går.
– «Rapporteringsgnål og medarbeidersamtaler og fandens oldemor … seriøst, på avdelingen vår så snakker si sammen hele tiden, vi … vi trives med jobben vår og med hverandre og elsker at vi får lov til å gjøre jobben vår i fred uten innblanding fra kleggene, det er jo derfor vi jobber her og derfor vi fortsatt har lyst til å jobbe her».
Jeg visste hva han snakket om.
Jeg visste at HR hadde fått noen stjerner fra styre og stell i denne virksomheten, stjerner som de klistret på veggene i nattens mulm og mørke og det er grunn god nok til bekymring siden HR skal være en støtte-enhet som ikke skal synes og heller ikke skal ha behov for å synes. Jeg strekker den litt lenger og legger til at jeg oppfatter rengjøringspersonalet som en viktigere suksessfaktor for en virksomhet enn en HR-funksjon som har blitt sminket opp av BI og andre indoktrineringsarenaer med håp om at bildene på presentasjonsmateriellet deres skal se litt finere ut.

I dag har jeg vært på jobbintervju med en av dem.
Jobbintervju.
Bare ordet byr meg i mot.
Du kan spørre hvorfor jeg i det hele tatt gadd å gå og jeg har spurt meg selv om det samme, men det handler om min greie med å være åpen i møte med nye mennesker selv om jeg selvfølgelig har sjekket opp hun som jeg skal møte i hue og rævva. Ja, nå har jeg ikke det, det er bare et begrep, men jeg oppfordrer jo alle til å foreta sin research før man skal treffe folk i formelle settinger og da har jeg selvfølgelig funnet ut en del ting om hun jeg skal snakke med.
Når det er nevnt, så har det ingenting med underbyggelse av fordommer å gjøre.
– «Jeg kommer til å stille deg en del spørsmål», begynte hun.
– «Jeg vet at du ikke liker det, men det er sånn prosessene våre er …»
Hun tok den helt ut med nettbrett foran seg, skjermbilder i fine farger og en drøss med firkanter hvor hun kunne taste inn svarene sine.
– «Skal vi ta testen først?»
– «Trenger ikke det», smilte jeg.
– «Trenger ikke?»
– «Testen deres gir en rapport som beskriver det som jeg selv har fortalt dere», begynte jeg.
– «Jeg vet jo hva som står der og da kan vi heller bruke tid på det som betyr noe».
– «Greit», smilte hun, et smil som kanskje var litt påtatt og et sånt smil som man kan finne på å slippe når man ikke vil vise skuffelsen over å få nei på forespørsel om neste dans med håp om at det kanskje kommer en ny sang som vekker danseløven.
– «Jeg kommer som nevnt til å stille deg en del spørsmål», fortsatte hun.
– «Det er egentlig ikke så … hvordan skal jeg si det … det er en del av disse spørsmålene som … ja, som rett og slett er obligatoriske og som … ja, vi ønsker jo å si at vi har grundige ansettelsesrutiner, og da er det en del av prosessen».
Jeg nikket.
– «Noen av spørsmålene er kanskje irrelevante», fortsatte hun.
– «Men jeg må likevel stille dem».
Jeg nikket igjen.
– «Er du klar?»
– «Fyr løs», smilte jeg.
– «Jeg vet at du ikke liker sånne spørsmål», fortsatte hun.
– «Men du», avbrøt jeg siden jeg oppfattet retorikken hennes som en invitasjon til å bryte inn.
– «Det du egentlig sier og som du har sagt en god stund allerede, er at du bruker tid på ting som du ikke trenger å bruke tid på og som bare er noe som du føler at du må gjøre fordi det er noen andre som tror at det er viktig ar du skal gjøre det … er det riktig?»
– «Det er prosessen vår», forsøkte hun.
– «Og det er sånn dere vil og skal ha det?»
– «Ehh … ja».
– «Hvem er det som egentlig utarbeider disse prosessene deres?»
– «Det er vi», svarte hun kort.
– «Vi som jobber på HR, mener jeg … vi ønsker enhetlige prosesser med struktur og systematikk som … ja, som effektiviserer og forenkler».
– «Vet du», fortsatte jeg og trakk på skuldrene.
– «Jeg syns det virker helt motsatt».
– «Motsatt?»
– «Jeg har ansatt folk hos dere i snart to år, folk som gikk rett inn og som er her fremdeles og som sørger for at virksomheten deres går så bra at dere trenger å ansette flere folk … og det er bra … og da vil jeg allerede nå slippe løs mitt eget spørsmål om det ikke er bedre for oss alle om vi fortsetter som før i stedet for at vi sitter her og snakker om noe som ikke vil funke?»
– «Ikke funke?»
– «Nei», fortsatte jeg.
– «Jeg kan ikke jobbe sånn, jeg … som om prosess er viktigere enn resultat … men nå sitter vi jo her med fulle kaffekopper og kan godt snakke om noe annet».
– «Hva skal vi snakke om?»
– «Trives du i jobben din?»
– «Ja», nølte hun.
– «Jeg gjør jo det … det er i hvert fall et riktig skritt for meg og min videre karriere, nå jobber jeg jo bare med ansettelser og på sikt kan jeg tenke meg å spesialisere meg mer på kultur og … ja, kanskje til og med endring».
– «Jeg legger merke til at du sier bare når du beskriver oppgavene dine, bare ansettelser?»
– «Ja», smilte hun og så ned i bordflaten.
Rollene ble litt endret, på en måte.
– «Det blir kanskje litt ensformig».
– «Men har du ikke tenkt på at det er ansettelser som underbygger kultur og endring … vel og merke hvis du klarer å ansette riktige mennesker?»
Hun svarte ikke.
I hvert fall ikke med en gang, men når hun flyttet blikket fra bordflaten og opp på meg så var det noe i blikket hennes som jeg valgte å oppfatte som et svar.
– «Jeg vurderer å ta en master», fortsatte hun.
– «Jeg har jo bare en bachelor, mener jeg … og da vil jeg kanskje bli oppfattet som litt bedre kvalifisert når … ja, når jeg skal komme meg videre, ikke sant?»
– «Tror du på det?»
– «Om jeg tror på det?»
– «Ja?»
– «Det er jo sånn det er», forsøkte hun.
– «Men hvorfor tror du at det er sånn?»
– «Det … vet jeg ikke … gjør du?»
– «Ja».
– «Gjør du?»
– «Det er fordi det sitter mennesker som av merkelige grunner har grabbet til seg makten over hva som skal oppfattes som riktig og galt i arbeidslivet, paradoksalt nok de samme menneskene som tjener pengene sine på å si at det er sånn det skal være og som tillater seg å bruke sine egne disipler som referanser … jeg mener at du vil lære mye mer av å jobbe her i denne virksomheten og gjøre rollen til din egen … det er sykt mange flinke folk her og det er de som du skal spille på lag med, det er de som skal være med på å gjøre deg enda bedre og som på sikt kan sørge for at du blir oppfattet som kvalifisert for eventuelle nye oppgaver … er du med?»
– «Er det så enkelt?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», smilte jeg.
– «Men en eller annen gang må flere få øya bort fra papirene sine som ikke er noe annet enn dårlige kopier av gammel moro … du kan ikke snakke om endring og kultur og mangfold og gjøre en forskjell og alle de tingene der når du ikke gjør noe annet enn det som du blir fortalt av mennesker som kanskje burde snakke om noe helt annet».
Det var god kaffe der, og vi begynte etter hvert å spille på overtid.
Hvem skulle tro det, liksom …

Nå vet jeg ikke hvor mange av leserne mine som danser, selv når det kanskje ikke er ment at de skal danse og selv om det ikke er noen som byr dem opp eller ser på dem, men husk at dans handler om et harmonisk samspill mellom alle parter.
Selv når du danser alene.
Akkurat som alt som skjer i arbeidslivet.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klar for nye utfordringer, sier du?

Jeg treffer en del jobbsøkere som ordlegger seg på den måten at de ønsker nye utfordringer, av og til lurer jeg på hvordan de definerer «utfordringer» siden det ofte viser seg at de ønsker seg inn i virksomheter på bakgrunn av noen eksisterende greier hvor den virkelige utfordringen begrenser seg til å passe inn i det som allerede er der.
Kjedelig, med andre ord.
Kjedelig.
Jeg kan spørre hvorfor de velger å slutte der eller der, og da kommer begrepet som på ryggmargsrefleks:
– «Jeg er klar for nye utfordringer!»
Som om det sier alt, som en bekreftelse på ett eller annet karrierejag, kanskje fordi det finnes en del karrieretips der ute som messer om viktigheten av å komme seg videre, vokse og bli større, det er kanskje derfor det finnes så mange jobbsøkere som trekker fram dette begrepet, nesten som en slags bekreftelse på at de er en av dem som velger karriere foran alt annet, de vet at spørsmålet kommer og da har de lært at dette kan være et smart svar når det ikke finnes så mye annet å si.

Her om dagen traff jeg en dame som sa rett ut at hun var møkka lei, hun sa det på en sånn måte med hele seg at jeg var nødt til å tro på henne og jeg trodde på henne.
– «Vet du», begynte hun etter å ha stumpet sigaretten i askebegeret, kastet et raskt blikk mot sidebordet før hun lente seg over bordet og la hånden sin på min, så meg inn i øynene og sa at hun var møkka lei av en virksomhet som forsøkte å tette hullene i skroget med unge jenter med hestehaler og meget pluss i Excel og Powerpoint og ikke så veldig mye annet.
– «Jeg tror jeg dauer», fortsatte hun og lente seg tilbake i stolen.
– «Jeg må ut …»
Det finnes en del mennesker som sier at man ikke skal snakke nedlatende om arbeidsgiveren sin.
Det skal være så politisk korrekt at det grenser tett opp til noe som man kan bli kvalm av.
Denne dama sa det som det var og sa det på en måte som bekreftet hvordan hun ikke ville ha det og som ble liggende som et slags fundament for hvordan hun ønsket å ha det i sin fremtidige rolle. Noen vil sikkert mene at det finnes mange måter å si det på, men det er ikke er så mye som slår et krystallklart budskap. Nå skal det sies at jeg er en fyr som tåler å høre det og som har denne evnen til å møte mennesker på en måte som får dem til å si tingene som de er, men dog.
Det handler egentlig om trygghet, når du finner roen så er det lettere å si det som det er.
Nesten som fulle folk.
Uten sammenligning for øvrig …

Jeg blir faktisk litt overrasket over at det finnes mange som tar dette «søker nye utfordringer-begrepet» for god fisk når det ofte viser seg å være råtten fisk. Jeg anbefaler at man serverer råvarene med en gang og sier det som det er, gjør det til en greie som styrker deg selv og din identitet og integritet. Dersom du tåler det selv, så skal ikke du være den som må lide for at personen på den andre siden av prosessen din ikke skjønner at livet dreier seg om ganske mye annet enn rosa sukkerspinn og tommel opp for de påtatte positive tingene. Du må samtidig huske på at det er din jobb som seriøs jobbsøker å flytte fokus fra alt som ikke betyr noe for deg og ditt mot det som er viktig og som viser styrkene dine.
Hvis du ikke trives et sted, så betyr ikke det at du ikke kan trives på et annet.
Hvis du ikke liker et menneske, så er sannsynligheten stor for at vedkommende heller ikke liker deg.
Finn på noe annet.

Det som var litt ekstra kult med denne dama som satt på den andre siden av det runde kafébordet i en bakgård i Oslo sentrum, var at hun solgte seg inn i den aktuelle rollen ved å duse seg litt ned. Hun hadde fått med seg ganske mye i løpet av karrieren sin og jeg vet om mange som ville falt for fristelsen for å kalle henne overkvalifisert og takk men nei takk.
– «Jeg er ikke bare møkka lei av selskapet jeg jobber i», smilte hun.
– «Jeg er ikke så begeistret for arbeidsoppgavene, heller … jeg ønsker ikke å fortsette med alle de tingene som jeg gjør i dag, jeg … nå vil jeg plukke bort en del av arbeidsoppgavene og fokusere på det som jeg selv syns er morsomt å jobbe med og det er de tingene som du presenterer i denne aktuelle rollen … det er det som på en måte har blitt min utfordring, for å si det sånn … eller for de som sitter på den andre siden, som om det ikke er legitimt å ville trappe ned på organisasjonskartet eller flytte seg sidelengs … utfordringen overføres til de som jeg skal jobbe sammen med eller den som skal bli min fremtidige leder, de tror at jeg er sånn eller sånn og skal ha det sånn eller sånn, som om pakka blir for stor, hvis du skjønner hva jeg mener».
Jeg nikket.
Jeg skjønte veldig godt hva hun mente.
– «Det er en kjedelig tendens i samfunnet at alt skal vokse», fortsatte hun.
– «Som om oppfattelsen av hva som er bra er preget av vekst … alt skal bare vokse, og det går til slutt ut over kjernen i tingene … det handler om særpreg, ikke sant».

Man skal som nevnt ikke snakke nedlatende om arbeidsgiveren sin. Det er jo det som blir sagt, man skal forsøke å holde en nøytral og positiv tone.
Noen får seg til å si at det kan slå tilbake på dem selv.
Hva så?
Hvis det er noen som tror at du er vanskelig å jobbe sammen med fordi du tør å si fra, så er det faktisk deres problem hvor din utfordring er å underbygge troverdighet og tillit i forhold til din egen historie.
Hvis du ikke skjønner den, så kan du slenge deg i veggen.
Jeg snakket med en «ekspert» en gang som mente at de som snakker negativt om tidligere arbeidsgivere ikke er lojale og at de med stor sannsynlighet vil gjøre det på nytt.
Det grenser til en valgt sannhet, spør du meg.
Husk at det som regel er en grunn til at man kan oppfattes som negativ og en sak har flere sider. Det kan være kjedelig å få en uformell referanse med feilaktige innspill på noe som du kunne ha dementert på eget initiativ. Hvis jeg hører en eller annen si noe som ligner på at vedkommende ikke trivdes eller noe annet som grenser tett opp til noe som kan oppfattes som negativt for enkelte, så spør jeg hva det var som gjorde at vedkommende oppfattet det på den måten, mest for å sjekke om det er i samsvar med det miljøet som jeg har gjort meg kjent med i virksomheten som vi sitter og snakker om.
Det er i det hele tatt ganske enkelt.
Det handler om å vite at vi tross alt snakker om mennesker.
Husk at noe som kan ekskludere deg på et sted kan inkludere deg på et annet, – jeg får ganske mange bekreftelser på at dette er noe som er ganske vanskelig å forstå for mennesker som tror på alle de som tjener pengene sine på å selge samlebåndsjablongene sine.

Jeg er kjent for å si det som det er eller som det oppfattes, og da spør jeg selvfølgelig rett ut når jeg treffer mennesker som ordlegger seg på denne måten om hva de egentlig mener, og veldig ofte så spretter returen inn i boksen som er merket med et virksomhetsvaremerke eller spennende tittel. Alternativet ligner på noe som høres ut som at de ønsker å få bruke mer av seg selv og sin kunnskap, noe som grenser tett opp til stagnasjon og det er egentlig noe helt annet. Jeg tror at de som velger å spille utfordringskortet er identiske med sånne som har manuspugget svarene på dette som handler om dårlige sider.
Negative sider.
Forbedringsområder.
Kall det hva du vil, det går ut på det samme.
Det er din jobb som seriøs jobbsøker å få samtalen inn på det som betyr noe for den aktuelle rollen, alt som handler om omstendigheter og forutsetninger, rammer og retningslinjer og begrensninger og hele pakka som berører det eventuelle arbeidsforholdet som dere sitter og snakker om.
Husk at det er fullt mulig å ta eierskap i sine egne utfordringer.

Den norske bokmålsordboka definerer begrepet «utfordring» som følger:
– noe som krever kamp, hardt arbeid (for å overvinnes).

Du får SADE med «Nothing Can Come Between Us»

Formal Culture as the Holy Grail?

Jeg må jo få lov til å si at det er rimelig paradoksalt at det renner inn med oppdrag og forespørsler når jeg egentlig har lagt ut en del signaler om at jeg ønsker å finne på noe annet, om ikke noe annet så i hvert fall i andre omgivelser.
Tegn på at man gjør noe riktig.
Tegn på at nettverk fungerer.
Tegn på gode referanser.
Jeg er ikke verdensmester i å skryte, har aldri vært noe flink til det men fikk lyst til å avslutte uken med å digge meg selv før jeg tar helgen.

Jeg kommer fra et møte med noen HR-mennesker som har funnet ut at det kan være smart med god rekrutteringskommunikasjon.
Bazanga!
Jeg gikk rett på, dette er jo noe som jeg digger å jobbe med, tryna rett inn i alle fellene som lå foran meg etter en hyggelig invitasjon full av egomassasje og påstander om gode kildetips.
Ba …
Det begynte med en jente som viste noen slides fra forskning ved Harvard som bekreftet at den største utfordringen for å tiltrekke og beholde ansatte ble underbygget av kultur.
Jeg satt tilbakelent i stolen med god kaffe og forsøkte å oppføre meg pent.
What else is new.
Hun stanset opp ved slide nummer fire som handlet om due diligence og benchmarking, det dukket opp flere kjente virksomhetssymboler som hun hevdet var representative for en positiv kultur. Jeg hadde for lengst lagt merke til at de to andre jentene nikket på de riktige stedene, hun som satt til høyre for meg hadde blitt presentert som trainee og jeg la merke til at hun var skikkelig kjapp på tastaturet, det knatret hele tiden og jeg lurte på om de i det hele tatt hadde snakket sammen før møtet eller om de kom til å snakke sammen etter møtet eller kom til å kjøre en eller annen elektronisk variant med cc til de riktige menneskene.
Jenta på den andre siden var sjefen.
Hun satt med armene i kors og så ut som om hun tenkte hele tiden.
Det er mulig at hun gjorde det.
Jeg hadde for lengst lagt merke til at de var klin like.
Hmm.
Jeg tenkte at det var en bevisst greie med tanke på at de skulle snakke om kultur.
Ba Ba Ba …
Vi hadde kommet fram til slide nummer åtte eller ni som inneholdt en eneste setning:
– Performing Formal Culture Due Diligence is the Holy Grail

Hva gjør de andre?
Hva kan vi lære?
Det er her du kommer inn i bildet.
Yes.
I just can’t wait for the weekend to begin.

Jeg satt på et møte med mennesker som var overbevist om at det er mulig å standardisere en kultur, drevet eller forført av tanken på at industrialisering og effektivisering vil sette rammene for hvordan de kan påvirke bunnlinjen.
Noe sånt.
Jeg fikk meg ikke til å notere.
Jeg hadde lagt merke til at alle så på meg, det var mitt trekk og nå ventet de på rokeringen av mine brikker.
Det var stille.
Det eneste jeg så, var to hvite springere og en bonde. Jeg skal ikke si at tausheten ble pinlig, den varte ikke så lenge, men det var som om det skjedde noe med ansiktene deres når jeg spurte om de hadde snakket med de ansatte for å spørre hvordan de oppfattet arbeidsplassen sin og hvilke bidrag de kunne komme med for eventuelt å gjøre verden til et litt bedre sted å være.
– «Ehh», nølte hun ene, hun som jeg trodde var sjefen.
– «Vi har fått et mandat fra ledelsen … ja, det er vi som skal etablere en arbeidsgruppe og nå sitter vi her».

Kultur på arbeidsplassen handler egentlig om et sett med normer og regler, holdninger og verdier som er gjeldende hos en viss gruppe mennesker – utviklet over tid i rammene som de befinner seg i. Det er helt naturlig at den vil endre seg etter hvert som noen blir borte eller nye medlemmer kommer til og setter sitt preg på den. Du har sikkert sett eller hørt noen som har sagt at det ikke er det samme her etter at Sigrun ble borte – en helt tilfeldig valgt person (red. anm.) – noen går så langt at de tror det er mulig å speile Sigrun når de skal ansette hennes etterfølger eller til og med få noen av de andre til å tre inn i den ubestemmelige rollen som sørget for at Sigrun kunne sette rammene for hvordan de kan påvirke bunnlinjen.
Bazanga?
Det handler også om hvilke utfordringer som kan oppstå når nye mennesker tvinges til å la seg integrere inn i en slik kultur, det stilles forventninger til at man skal tilpasse seg for å bli en velfungerende kollega i et arbeidsfellesskap og får hele pakka i fanget med spilleregler og husordensregler og kall det hva du vil for å bli inkludert i et sosialt samspill som kanskje ikke rimer med deres egne forutsetninger og muligheter eller til og med begrensninger.

Jeg treffer en del folk som ønsker å vise at de har en god bedriftskultur hvor ansatte med softskills som mange ikke tenker på er de som bør oppfattes som avgjørende.
Det er menneskene som gjør forskjellen.
De skjønner det ikke før de ikke lenger er der, eller kanskje aldri har vært der i det hele tatt. Det er som regel de samme menneskene som snakker om virksomhetsvaremerker når de forsøker å tiltrekke seg kandidater eller binder fast de som er der uten å tenke på at det kan være en ide å stikke fingeren i jorda før man stikker den ut i en eller annen uvilkårlig retning.
Vi skal være sånn og sånn, er det noen som sier.
Vi skal være ditt og datt, sier andre.
Og så blir det sånn.
Eller ditt eller datt.
Det er i hvert fall sånn de tror det blir når de sitter i lukkede rom og leker med fine farger og enda finere ord mens ansatte driter på doskåla og skvetter kaffe i gangen uten at det affiserer dem eller noen andre.

Performing Formal Culture Due Diligence is the Holy Fucking Grail.
Særlig …
Get ready for the weekend to begin.

Seriøse jobbsøkere er dine beste ambassadører

Jeg skriver en del om seriøse jobbsøkere som opplever dårlige rekrutteringsprosesser, noe som ofte møter litt motstand fra enkelte på den andre siden av bordet som oppfatter det som sutring fra de som ikke nådde opp.
Det er hva jeg kaller en fluktkommentar.
Det paradoksale er at det dreier seg om selskaper som liker å skryte av de gode prosessene sine i samtaler med kunder og i ulike medier når de forsøker å trigge noen av de oppskrytte talentene, de hevder at de finner de «beste» og at de ønsker å fremstå som en aktør med fokus på et positivt virksomhetsomdømme, – paradoksalt fordi det er så få som ikke er klar over at det er de som blir kjent med et selskap gjennom en rekrutteringsprosess som oppfattes som de beste ambassadørene.
Selv om de aldri har jobbet der eller kommer til å jobbe der.
Det handler selvfølgelig om den totale opplevelsen hvor det meste dreier seg om tilbakemelding og oppfølging, to begreper som har en tendens til å bli repetert litt senere når den som blir ansatt velger å slutte på grunn av manglende tilbakemeldinger og oppfølging gjennom sitt daglige virke.
Som en feilansettelse.
Som en ond sirkel som sluttes.

Det er fint å lese om flere som forsøker å rette fokus på disse tingene, senest gjennom kandidatopplevelsesundersøkelsen og en tekst fra HR Norge, – også med visshet om hvordan det har blitt med tanke på at det er så få som er villige til endring med mindre det dukker opp en hype.
Men greit nok.
Det er i hvert fall en positiv hype, så får vi se hvordan det går, – du skal ikke se bort i fra at fokus flyttes mot økende behov for sertifisering av rekrutteringspersonell, eller tuklepapirer som jeg kaller det …

Jeg kommer over en del innlegg på LinkedIn og ulike fagfora hvor representanter fra noen av selskapene i bemanningsbransjen definitivt burde kjenne sin besøkelsestid ved å holde kjeft. I disse dager hvor det er mye fokus på ytringsfrihet og retten til å publisere sarkasme er jeg fristet til å legge ut noen av tilbakemeldingene jeg har som retter seg mot noen av disse selskapene, ikke som en ledende hodejeger som vil begrense eventuelle konkurrenter eller som HR-rådgiver som treffer dem når jeg bistår virksomheter med utvikling av rammeavtaler for bemanningstjenester, men som karriereveileder hvor jeg hører det direkte fra kilden.
Fra kandidatmarkedet.
Fra de beste ambassadørene.
Fra gullet som legges i fanget på selskaper som ikke vet hvordan de kan styrke sitt virksomhetsomdønne.

Det finnes en rekke nettsteder hvor man kan dele sin erfaring fra ulike selskaper, alt fra hvordan det oppleves å jobbe der og hvordan man kan komme seg inn hvis man ønsker å jobbe der.
Jeg syns det er interessant å tenke på hva som egentlig får mennesker til å legge ut noe av dette.
Jeg syns det nesten er like interessant som tanken på hva det er som får mennesker til å lese noe av dette.
Hvorfor?
Fordi mennesker er forskjellige og har forskjellige oppfatninger og preferanser.

Jeg kom over en side som driftes av noen tidligere kollegaer av meg, fikk en fjorten dagers demoversjon men ga meg etter tjue minutter. De kaller det en gylden mulighet for måling av virksomhetsomdømme, med fine farger på ulike grafer som skal visualisere innspill fra ansatte og de som har forsøkt å bli ansatt.
Jeg testet verktøyet mot et selskap som jeg kjenner godt fra før, spiller ingen rolle for deg eller denne teksten hvem det er, men rettet fokus mot fanen som handlet om ansettelsesprosessene hvor jeg så at 76% av de som har reagert på noe av dette er positive, 15% er nøytrale og 9% er negative mens grafen ved siden av viste intervjuprosessen med en tredelt vanskelighetskala definert som Hard, Average og Easy – denne konkrete virksomheten lå ganske lavt, det vil si at intervjuene ble definert som Easy og det er noe som tydeligvis ble oppfattet som positivt.
Du skjønner kanskje hvor jeg vil …

Den samme virksomheten ble grundig kartlagt for hvordan man kan komme seg dit, – en fane som heter «Getting an interview» kunne fortelle at litt over halvparten var gjennom Campus Recruiting, et ganske høyt tall som bekreftet at dette er et selskap som konsentrerer rekrutteringsprosessene sine mot nyutdannede men som ironisk nok forteller på sine egne nettsider at de etterlyser kandidater med erfaring …
Resterende prosenter ble til smårusk fordelt på Application Online, Staffing Agency, Employee Referral, Other og den siste, som lakonisk nok hadde lavest respons, – In Person.

Jeg er rimelig lunken til jobbmesser og karrieredager, sånne steder hvor du treffer utskremte medarbeidere fra virksomheter som tror at dette med employer branding dreier seg om å få lov til å leke karriererådgiver for en dag mens de forsøker å forføre naive studenter og jobbsøkere med kulepenner og sukkertøy.
Grøss.
Som om ikke dette var nok, så kan man laste ned videoer hvor mennesker serverer intervjutips som titteleres som «how to crack the interview».
Er det mulig, liksom.
Snakk om å lure seg selv.

Uten en direkte referanse mot denne konkrete teksten, men mer som en greie til støtte for de som tør å si det og skrive om det, – her er KARPE DIEM med «Tusen Tegninger»


.