arbeidsmarkedstiltak

Private Dancer

Vibeke Hammer Madsen i Virke skriver i Ukeavisen Ledelse om hvor viktig det er å tenke nytt for å få flere mennesker i jobb. Hun ønsker den aktuelle «trygderevolusjonen» velkommen ved å slippe til flere aktører som kan bistå folk med å få en jobb som rimer med eventuelle forutsetninger og begrensninger. Jeg er fristet til å legge inn noen rader om at sosionomene i NAV bør holde seg langt unna ting de ikke har peiling på, spesielt dette med hva som rører seg i arbeidslivet og hvorfor det rører på seg som det gjør. Dagens lovverk begrenser private aktører med kompetanse og ikke minst kapasitet, systemet er så tregt som det går an å bli med seige anbudsrunder mellom tiltaksarrangører som i prinsippet ikke er noe annet enn et spill for galleriet mellom aktører som tvinges til å selge skinnet før bjørnen er skutt.

Det er ikke så mange som vet at menneskene som jobber for de som leverer disse tjenestene sitter på dårlige kontrakter og arbeidsvilkår. NAV kjøper kurs for over sekshundre millioner kroner hvert år uten å vise interesse for rammevilkårene til de som skal gjennomføre det daglige arbeidet. Man er fristet til å tro at NAV burde være opptatt av ryddige arbeidsforhold, men tiltakseksjonen svarer at de er kjent med at det stort sett dreier seg om innleie på tidsbegrensede kontrakter. Jeg nevner i en rekke tekster på disse sidene at ingen selskap er bedre enn menneskene som befinner seg der, og i den sammenhengen så kan man risikere at det som funket på et kurs ikke vil funke på det neste.
Det er med andre ord tilfeldigheter som skiller det ene fra det andre.
Det er menneskene som gjør forskjellen.

Det er ikke så lenge siden Aftenposten hadde en tekst som kunne fortelle at mange av disse kursene reduserte sjansen for å få jobb. Det vises til forskning som bekrefter at mange personer med nedsatt arbeidsevne ville klart seg bedre uten noe tiltak i hele tatt.
NAV svarte i kjent stil at de ikke vet hva de bruker mye penger på …
Funnene bekreftet at det kan være direkte «kontraproduktivt» å sende mange deltagere på kurs, det vil si at dette virker negativt på muligheten kursdeltagerne har til å få jobb. Forskerne har ikke gått inn i årsakene til at enkelte tiltak fungerer, men vi som kjenner baksiden sitter med noen av svarene.
NAV er selvfølgelig ikke enig i at kursene ikke har noen effekt, noe annet skulle jo tatt seg ut.
De mener at kursene holder arbeidsledige i aktivitet fremfor ikke å gjøre noe.
De bidrar til å holde køene nede.
Ehh …
Den samme forskningsrapporten viser ulik praksis ved forskjellige NAV-kontorer og en stor mangel på kunnskap om hva som faktisk virker. Den viser at denne kunnskapen er «ikke-eksisterende», og hevder at beslutninger foretas på oppfatning, gjetning, personlig erfaring og hva som er enklest å få til.
Grøss.
Det blir en ørlite paradoks at NAV forteller om et økende fokus på resultat og kvalitet. Den røde kluten bør kanskje viftes litt bedre når rapporten konkluderer med svak styring ved NAV-kontorene, men nå skal det sies at selveste Riksrevisjonen har kommet på banen med krav om å styrke veilederkompetansen, kunnskapen om arbeidsmarkedet og ledelseskompetansen ved NAV-kontorene.

Jeg kjenner en del flinke mennesker som jobber eller har jobbet på denne måten, noen kjenner jeg ekstra godt siden det inkluderer meg selv, mennesker som jobber prosjektbasert siden tiltaksarrangørene ikke kjenner sin egen arbeidsmengde, noen er paradoksalt nok arbeidsledige som mottar dagpenger fra NAV når de selv ikke hjelper andre på veien til ny jobb. Dette er ikke nytt for tiltaksseksjonen som svarer at det ikke er noe galt i å være jobbsøker, kanskje litt programforpliktet til å si akkurat det, men de forholder seg til de ressursene som de ulike leverandørene presenterer i sine anbud og forutsetter at de er kvalifiserte, uten tanke på om disse menneskene faktisk kommer til å jobbe der når anbudsrunden omsider er klar.
Sannsynligheten er stor for at man kjøper katta i sekken …
Leverandørutvelgelsen baseres på en prosentvis fordeling hvor prisen tar førti prosent av kaka, resten er basert på noe som de velger å definere som «kvalitet» hvor kvalitet er synonymt med tidligere resultater levert av mennesker som antageligvis ikke jobber der lenger.
Det betyr at det eneste som betyr noe er pris, og det sier seg selv at det går ut over leveransen.
Det betyr også at de som settes til å realisere NAV-reformen med å få flest mulig ut i arbeid ikke har forutsigbarhet på mer enn seks måneder. Det som også er interessant, er at mye av rekrutteringen inn til de ulike tiltaksarrangørene kommer fra mennesker som har deltatt på kursene, godt kamuflert som «praksisplass» og «lønnstilskudd» som betyr lave kostnader for leverandøren og gode priser for NAV.

Jeg er stor tilhenger av alternative arenaer som kan gi økt fokus på utfordringene som seriøse jobbsøkere støter på og vissheten om at det er viktig å ha noen å sparre med. Familie og venner er greit for trøst og en klapp på skulderen, men det blir med det. Jeg er tilhenger av tilrettelegging for steder hvor man kan treffes og utveksle erfaring, ulike opplevelser og oppfatninger og husker at jeg for noen år siden var i dialog med NAV for å sjekke interessen for å la Karriereverkstedet få lov til å levere en slik tjeneste, ikke nødvendigvis som konkurrent til jobbsøkerkurs men mer som et sted som kunne funke som en slags drop-in. Jeg vet at dette er et savn, spesielt med tanke på at det er mange seriøse jobbsøkere som ønsker profesjonelle samtaler med noen som har erfaring fra arbeidslivet i stedet for å bli henvist til jatting fra en sosialkurator som messer om en god søknad på en side og CV på to og viktigheten av å tenke positivt.
Grøss.
Det handler om bruk av kreative virkemidler for å hjelpe andre til å treffe gode yrkes- og karrierevalg som bedre treffer mulighetene og ikke minst forutsetningene.
Nei.
Det har vi ikke behov for.
Det kom også noen antydninger om at jeg ønsket å utnytte egen posisjon når jeg inviterte til dialog rundt sosialt entreprenørskap rettet mot en virksomhet som paradoksalt nok handler om jobbsøk og karriereveiledning.

Jeg syns synd på enkelte jobbsøkere, noen klarer seg selv og får lov til å klare seg selv og det er bra, men det finnes alt for mange flinke mennesker der ute som legges i fanget på mennesker som ikke forstår mekanismene i det virkelige arbeidslivet, frisører og spinningsinstruktører med brevkurs i coaching.

Jeg fikk en forespørsel rett før sommerferien fra en som refererte til at de hadde min «profil» i systemene sine, jeg kjente hverken han eller bedriften han ringte fra men har vært så lenge i dette faget at jeg vet at ulike «profiler» ligger tilgjengelig for mange av disse selskapene som sender inn sine anbud, noe som vil si at ulike veiledere og instruktører kan være tilgjengelig for den leverandøren som vinner anbudsrunden med NAV, stå foran en forsamling og messe om viktigheten av en god bedriftskultur og være glad for at det ikke er speil på veggene så de slipper å se seg selv.
Jeg spurte om vi skulle treffes.
Nei.
Vi har ikke tid til det.
Vi vet at du er god.
Vi holder kontakt.
Jeg vet ikke om de vet at jeg vet vet at de har fått oppdraget og har satt inn noen som antageligvis er litt rimeligere, det er jo prisene som styrer og da må frustrerte jobbsøkere ta til takke med en «veileder» som kommer rett fra skolebenken og klarer å holde seg unna arbeidsledighetskøen ved å få en jobb som er litt bedre enn å servere pausemusikk på et callsenter …

Jeg husker min første kontrakt med en av disse tiltaksarrangørene, jeg gikk inn for trehundre per time og vissheten om at man ikke får betaling for nødvendige forberedelser og oppfølging hvor rapportering og fjas gikk på bekostning av god og viktig dialog med deltagerne. Det gikk ikke lang tid før jeg fant «kollegaer» som gikk rundt og surmulte og grein seg til noen ekstra kroner per time, det var så mye dritt i gangene at jeg hoppet av etter to uker. Jeg tror aldri jeg har følt meg så feig men på den annen side så var det fint vær med blå himmel og strålende sol.
Jeg fikk beskjed om å gå bakveien så ingen av kursdeltagerne skulle se meg.
Dette var veldig viktig for denne kursleverandøren.
Vi trengte vel ikke å lage noe støy.
Vi trengte vel ikke å innrømme at sannheten svir, det er mine ord, men på den annen side så ville jeg bare bort så fort som mulig for å slippe å stå og lyve foran en forsamling som jeg faktisk hadde rukket å bli litt glad i med å dele mine tanker om hvordan vi sammen kunne finne veien tilbake til en bedre tilværelse.

Jeg er egentlig ikke en feig type.
Jeg hopper fra tiern og hjelper fremmede som er i nød på gaten.
Jeg gjør en del andre ting også, men det trenger jeg ikke nødvendigvis skrive om her.
Jeg snakker ganske direkte til de som kommer til meg for å be om råd og innspill, den som er med på leken må tåle steken, og jeg er frekk nok til å smake på min egen medisin. Når sant skal sies, så tror jeg nok at det er dette som underbygger mine egne resultater, jeg vet hva som skal til og at det er en fordel å ha vært i den skogen som du viser fram på kartet. Jeg kjenner stubber og steiner, vet hvor de fine badeplassene befinner seg og kan til og med røpe noen snarveier.

Det kom en annen aktør på banen like etter, de klinte til med trehundreogfemti kroner i timen for at jeg skulle gjennomføre klasseromskurs alene, selvfølgelig med vissheten om at anbud mot NAV inkluderer tre faste instruktører.
Takk for tilliten, liksom.
– «Vi får se om vi finner noen i egne rekker, kanskje du kan trekke opp noen fra publikum …»
Det var noe sånt som ble sagt.
Det var greit for meg, klarer med ganske godt alene og er sjelden så syk at jeg må være borte fra jobb.
Det var et valg.
Kontraktsfestet arbeidstid reduserer mulighetene til å stille opp for deltagere som har private hensyn som forutsetter en viss fleksibilitet.
– «Hvis du skal gjøre noe utenfor arbeidstiden, så er det din egen business».
Det var noe sånt som ble sagt en gang jeg hadde satt det på en agenda. Da er det jo et lite paradoks at det er de samme menneskene som forventer at man skal stille på dugnad når man skal klippe og lime nye tilbud på anbudsforespørsler, det forventes en viss interesse for en intensjon om å sikre vår videre eksistens, må vite. Da står man der og må velge mellom en forankring basert på tvang eller om det er lurt å se etter de grønne skiltene som viser veien til nødutgangen.

Jeg husker en tekst i Klassekampen som tok for seg denne rovdriften på de som leverer disse tjenestene. Dårlige kontrakter og arbeidsvilkår er gjennomgangstonen, og jeg kjenner en del flinke mennesker som kan tenke seg å gå ut med historiene sine, det er bare det at mediene renner over at tekster med jobbsøkere som griner for at de ikke får drømmejobben.
Det er mange som mener at faren for å bli oppfattet som en av dem er stor.
Det vil de ikke.
De vil ikke stigmatiseres som noen av disse sytepavene som har latt seg forføre av dårlige studiekataloger som tilrettelegger for utdanningsinflasjonen, tar doble mastergrader men som glemmer at man ikke får undervisning i hvordan man selv må ut for å fortelle om sin eksistens til potensielle arbeidsgivere, klamrer seg til papirene sine og tror at de snakker for seg selv, får ikke jobben som de fikk høre om når de tråkket rundt på en karrieremesse og velger å ta opp fag for å forbedre karakterene sine.
En ond sirkel.

Jeg skal treffe en av dem i neste uke, hun ble skviset ut fra en av disse aktørene når selskapet fikk røde tall.
Hun passet ikke inn.
Det var det som ble sagt.
Det var ikke noe mer å si om den saken.
Jeg oppfattet henne som en som var godt likt og som utfylte besetningen med en alternativ bransjekompetanse og en «mykere» tilnærming mot kursdeltagere som ikke forstod viktigheten av ansvar og eierskap til sin egen prosess. Det finnes nemlig en del mennesker som settes på kurs av NAV og som oppfatter at de er der fordi NAV sier at de skal være der. Det finnes til og med ansatte hos NAV som ikke vet forskjellen på de ulike tiltakene, noe som fører til at man havner på feil tiltak eller flyttes fra tiltak til tiltak. En arbeidsledig på tiltak fargelegges i interne rapporter som en person som ikke registreres som arbeidsledig, og dette medfører at de offisielle ledighetstallene blir feil. Man kan lure på hvorfor, det burde vel være en kjent sak at det er smartere å legitimere behovet for flere aktører i stedet for å tilrettelegge for «konkurranse» mellom de ulike leverandørene.
Men hva vet vel jeg.
Jeg er da ingen sosionom.
Jeg er bare en Private Dancer.

NAV + bemanningsbransjen?

Aftenposten har en tekst som beskriver hvordan bemanningsbransjen bør vurderes som en aktiv samarbeidspartner til NAV, men som ikke griper fatt i det viktigste – ansvaret til den arbeidsledige.

Jeg har i en rekke tekster skrevet om manglende kompetanse fra ansatte i NAV som ikke kjenner arbeidslivet eller mekanismene som fører til at flinke folk finner veien tilbake. Jeg har også kommentert denne manglende viljen eller uvitenheten fra «instruktører» og «veiledere» som tror jobbsøkerkurs begrenser seg til å lære hvordan man kan lage en søknad på en side og en CV på to, uten hull og med bilde.
Legg til at man skal tenke positivt, så er man der.
Teksten i Aftenposten bommer fullstendig med at den ikke tar hensyn til ansvaret til den arbeidsledige som stigmatiseres til en person som er fanget i et system som begrenser vedkommendes innsats for å finne seg en ny arbeidsgiver, et ansvar som handler om forankring av sin egen prosess i stedet for å fyre opp en ond sirkel for de som innlemmes i tiltak for å tilfredsstille saksbehandlere som ikke vet hva som skjer i det virkelige arbeidslivet.

Når en blind leder en blind, faller begge i grøften
– arabisk ordtak

Det er stortingsrepresentant Stefan Heggelund som ber Regjeringen sørge for at bemanningsbyråene kan ta seg av flere NAV-klienter.
Jeg henger meg opp i begrepet «klient».
Han kunne like så godt sagt «pasient».
Grøss.

Jeg kan ikke forstå vinklingen med å la bemanningsbransjen «ta over» oppgavene til NAV, bemanningsbyråene er der uansett for hvem som helst, det er fritt fram, men på den annen side så gir teksten en stikker til fordømmelsen og stigmatiseringen og uviljen som preger holdningene til svært mange mennesker som har fått for seg at de tilfredsstiller kravene til den spennende rollen som «rekrutteringsrådgiver» hos noen av disse selskapene.

– «Når saksbehandlerne i NAV finner noen som relativt enkelt kan hjelpes, kan deres informasjon sendes over til bemanningsbyråer de har avtale med. Da kan NAV prioritere å bruke ressurser på dem som har lengre vei tilbake …»

Jeg innrømmer at jeg må lese denne kommentaren flere ganger for å tvinge fram en slags forståelse som har sammenheng med både fornuft og virkelighet, ikke minst med vissheten om at en seriøs jobbsøker med respekt for seg selv aldri vil legge fremtiden sin i hendene på en sosionom fra NAV. Jeg nevner at de ikke kjenner hverken arbeidslivet eller mekanismene som fører til at flinke folk finner veien tilbake, langt mindre hvordan bemanningsbransjen tenker. NAV bruker sjablonger på alt, men hvis de har planer om å forfølge tanken så bør noen fortelle dem at et «bemanningselskap» ikke bare er et bemanningselskap, det er faktisk store forskjeller på aktørene, ikke bare basert på hva slags kunnskap de faktisk har eller til og med ikke har, men også nedslagsfelt i forhold til industrivertikaler.
Det blir det samme som å si at du trenger en håndverker.
Det er greit å vite om du trenger en snekker, en elektriker eller en rørlegger eller kanskje noe helt annet.
Hvis NAV i det hele tatt skal tenke tanken, som isolert sett er god med tanke på at den legger grunnlag for en ny diskusjon som kanskje kan røske opp i hele det tungrodde systemet deres, så må de i tilfelle formalisere avtaler med alle selskapene som finnes der ute.
Se det.
Det hadde vi ikke tenkt på, gitt.
Vi snakker tross alt om sosionomer og sosiologer som ikke kan løfte på rævva hvis det ikke finnes en akademisk tilstandsanalyse som bekrefter at ingen organiske skapninger kommer til skade hvis det foretas en svak forskyvning av vekt, en diskret ommøblering av balansen som legger grunnlaget for at man kommer seg opp i stående.

– «Det er ingen mirakelkur, men byråene sitter på mye kompetanse og i det store og hele er det en seriøs bransje …»

Teksten forteller om en dame som fikk hjelp av et vikarbyrå for å finne en jobb. Jeg syns vinklingen er helt feil, og lurer på hvorfor det ikke står at det er hennes egen kompetanse og erfaring som hjelper de faktureringskåte til å tjene mer penger.
Nei.
Da er det bedre å underbygge denne hjelpeløsheten og falske tilliten til alle som gis et mandat til å messe om hva som er riktig eller galt. Selvfølgelig skrives det om alle henvendelsene vedkommende har gjort, mediene elsker å skrive om dette og hvor vanskelig det er der ute i stedet for å stille spørsmål om vedkommendes evne til å presentere seg og sin kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon.
Nei.
Det skulle tatt seg ut.
Teksten gjør ikke annet enn å bekrefte falske fordommer og valgte sannheter.
Jeg får ikke jobb fordi jeg er for gammel.
Jeg får ikke jobb fordi jeg er for feit.
Jeg får ikke jobb fordi jeg har feil farge.
Det som antageligvis skal virke som en hyggelig historie blir bare trist når vedkommende forteller at hun trengte en hånd å holde i for å støtte seg inn i lokalene til Manpower. Tenk så kult det hadde vært hvis Aftenposten tok kontakt med noen av selskapene hun har søkt jobb hos og lagde en historie fra dette.
Da, mine venner.
Da snakker vi journalistikk.

– «Vi må få en en form for betaling eller støtte fra staten for å gjøre jobben, men det vil uansett bli et positivt regnestykke …»

Det er dette som er ordene som jeg ventet på, de som forteller at bemanningsbyråene ser sitt snitt til å tjene penger på denne modellen, for eksempel ved å måle hvor mange de får ut i jobb. Det tilspisser seg litt når en representant fra bemanningsbransjen får spalteplass med å referere til faren for hull i CV og deres egen fortreffelighet med å trekke fram sitt raske arbeid. Det snakkes om motiverende elementer for bemanningsbransjen, mens den arbeidslediges handlinger ikke nevnes med et ord. Det er rett og slett kvalmt og er ikke noe annet enn et skjult argument for å grine til seg penger for alle som får beskjed om å registrere seg i cv-basen deres.
Vi tar kontakt hvis det dukker opp noe.
Særlig.

Feilansettelse inneholder fjorten bokstaver. Det er lov å bruke copy/paste hvis det er tvil om hvordan det skal skrives, men det er kanskje et spørsmål om å tørre å skrive om det og begynne i den riktige enden siden disse to ytterpunktene i arbeidslivet – NAV+bemanningsbransjen – er aktører som kjennetegnes av litt for mye av det gode, for å si det på en litt hyggelig måte. På den annen side så ville mange problemer og utfordringer vært unngått, og da hadde man kanskje ikke hatt så mye å snakke om …
Hmm.
Var det noe mer, da?
Jo, jeg er så jævlig lei av mennesker som hele tiden rører i den samme gjørma som kveler selvstendige individer til å ta ansvar for seg selv og sitt, mennesker som underbygger tvangstankene om at ingenting kan gjennomføres uten tanke på profitt.


.

Stikkordskyen i bunnen av siden har mange spennende linker, men i denne konkrete sammenhengen vil jeg anbefale disse:
NAV
Arbeidsmarkedstiltak
Vikarbransjen

Velferd på svaberget

– «Det er jo ingen som hjelper meg», sukket hun.
– «Hva slags hjelp trenger du?»
– «Jeg trenger hjelp til å få en jobb».
– «Hva slags jobb ser du etter, da?»
– «En jobb … jeg kan gjøre det meste, jeg … kanskje jobbe på kontor og sånt».
Jeg visste hva slags utfordring jeg hadde foran meg.
Jeg visste også at det hverken var tid eller sted for en sånn diskusjon, men nå satt jeg da her og hun satt ved siden av meg og det var en god stund til det var noe annet som skulle skje, så jeg kastet meg ut i det og spurte hva hun gjorde av aktiviteter, hvordan hun fyllte dagene for å komme seg ut av den tilsynelatende triste tilværelsen sin.
– «Jeg går på NAV».
– «Det skjønner jeg», nikket jeg.
– «Men hva gjør du … hvordan går du fram for å finne deg en jobb?»
– «De har jo ikke akkurat gjort så mye for meg, da … jeg har vært på noen møter, sånne fellesmøter, og så har jeg snakket med en saksbehandler og det skjer jo ikke så mye …»
– «Nei», nølte jeg og nøstet opp de løse trådene.
– «Nå er det jo ikke NAV som skaffer deg jobb, da … de kan til en viss grad være med på å tilrettelegge med inntektsikring over en periode … noen ganger arrangerer de sånne jobbsøkermesser hvor man kan treffe forskjellige bedrifter som man kan presentere seg for, men det er du som må gjennomføre jobbsøkingen og alt som hører med …»
Hun så på meg.
Blå øyne med litt grå nyanser, tippet at hun var i midten av tredveårene, noe som definitivt var i tidligste laget for å legge seg ned og vente på den som skulle ta henne med på den siste reisen, jeg lurte på hva hun hadde gjort og opplevd de siste ti årene som hadde fått henne til å virke så hjelpeløs.

Jeg befant meg i et utebryllup i strålende solskinn og hadde nettopp servert noen varme taffeltoner mens brudeparet var på fotoshoot i fjæra og gjestene nippet til lange glass. Middagen skulle snart begynne, og jeg hadde flyttet meg ned til svaberget og hilst på noen som var i samme ærend som meg.
De som ikke var i den indre sirkelen, men som fløt litt lenger ut.
De som jeg likte å snakke med og som ikke tilhørte en sånn kunstig bff-greie, men som var litt mer åpen i sin omgang med andre mennesker. Jeg har ganske lett for å komme i kontakt med nye folk som bare dukker opp i forskjellige settinger, helt tilfeldig, folk som jobber i butikker jeg pleier å handle i eller folk som jeg treffer på barer eller på fotballkamp og kompiser til arbeidskollegaer og sånt. Hvis jeg er på en fest kan jeg godt bli kjent med naboen til verten, og hun som jeg satt ved siden av i denne settingen var kanskje en som kunne gå inn i denne kategorien.
Greit nok.
Det hadde ikke vært så mange minuttene siden jeg hadde blitt tvangsintrodusert for en dame som jeg bare burde snakke med og bli kjent med.
Det var sånn det ble sagt.
Hun er bare så dyktig.
Så med ganske lang å og med litt ekstra trykk som får det til å ringe i noen bjeller hos meg, det lignet faretruende på svada fra bff-klikken som refererer fra syklubben, når sant skal sies så var jeg kanskje preget av at dette var et menneske som like før hadde spurt om jeg kunne spille «Simply the Best» med Tina Turner.
– «Jeg er gründer», smilte hun på den andre setningen.
Javel, tenkte jeg.
Jeg hadde ikke en gang spurt hva hun jobbet med, det gjorde jeg aldri i sånne settinger som dette, og oppfattet innledningen hennes som enda en bekreftelse på hvordan et menneskes identitet og posisjon i samfunnet er knyttet opp mot jobb.
Jeg tror hun ventet på noen spørsmål eller kommentarer fra meg.
Jeg sa ingen ting.
Jeg tok en slurk av glasset mitt mens jeg hørte noe om hvordan hun ledet et selskap som sto for utvikling av et morsomt mobilspill med støtte fra Innovasjon Norge, nye sponsorer på vei inn, de var på vei inn i flytsonen og her var det bare å kjøre på.
– «Det er bare så gøy», smilte hun og det var nesten som om jeg trodde på henne selv om jeg ikke har så mye til overs for en sånn type virksomhet, mennesker som på død og liv må kalle seg gründere og pengekraner som definitivt burde peke i andre retninger.
– «Nå vil vi snart trenge flere folk, og der kommer du inn i bildet».
Jeg så på henne.
Jeg var egentlig ikke så interessert i å komme inn i bildet hennes, satt fra meg glasset og kikket ned mot den store terrassen hvor et hjemmelaget skilt med morsom tegning viste veien til do.
– «Jeg må ned dit», nikket jeg.
– «Tissepause».
– «Too much information, really …»
– «Nja», smilte jeg.
– «Det var du som begynte …»

Jeg ble stående og snakke med kokken og det var hun som sto ved siden av han som hadde begynt å fortelle om sine utfordringer på arbeidsmarkedet.
Det var sånn det pleide å bli.
Det var som om det ikke spilte noen rolle hvilken setting man var i.
Det var det samme hver gang.
Det var kokken som hadde røpet meg, sagt hva jeg jobber med, og nå satt jeg som karriereveileder på et svaberg.
– «Jeg fikk et brev i forrige uke», fortsatte hun.
– «Jeg skal på jobbklubb».
– «Det er bra», nikket jeg.
– «Er det?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Det er bra hvis det er noen instruktører der som skjønner hva det dreier seg om, har ikke lyst til å ta fra deg gleden ved å si at det kanskje ikke er det, men det som er det viktigste med dette er vissheten om at det får deg til å komme deg opp om morgenen og får deg til å holde fokus på det du skal gjøre for å få deg en jobb … det handler jo om noe så enkelt som struktur og fokus, men du må aldri … og da mener jeg aldri … tro at det finnes noen som skaffer deg en jobb, det er ikke sånn det funker, den jobben må du gjøre selv».
– «Den jobben», smilte hun.
– «Du sa den jobben må du gjøre selv … jobben med å finne jobben, liksom».
– «Ja», svarte jeg.
– «Det er en ganske omfattende jobb som må gjøres, og mesteparten må du faktisk gjøre selv … det meste burde du egentlig ha gjort for lenge siden, og det er dette med å finne ut hvor du kan tenke deg å jobbe og ikke minst hvorfor du kan tenke deg å jobbe der som gir svarene som skal legge grunnlaget for arbeidet ditt … skjønner du?»
Hun nikket.
– «Det dreier seg egentlig om tre ting … hvem er du, hva kan du og hvor vil du … dette skal bli historien din som skal formidles til de som du mener bør høre på den … og så må du jobbe deg framover».
– «Men jeg syns jo godt at NAV kunne gjort litt mer, da …»
– «Hva da?»
– «Nei», nølte hun.
– «Finne stillinger og sånt …»
– «Finne stillinger», snøftet jeg.
– «Det er noe som du gjør selv på ti minutter foran din egen pc, men du må være mer offensiv enn som så … det nytter ikke å sitte og glane på en skjerm og vente på at noen skal punche inn noe som får deg til å slenge inn en søknad, du må jobbe deg ut mot alt det andre som finnes der ute, det som du kaller arbeidsmarkedet ditt og som er summen av de tre spørsmålene du må stille deg selv … er du med?»
– «Jeg har hørt om noen som har fått jobb gjennom NAV».
– «Sikkert», nikket jeg.
– «Noen får jobb gjennom NAV på samme måte som en annen kan få jobb hos en onkel eller tante, men du kan ikke gå rundt og tro at det finnes mønster eller forklaringer på alt … noe som funker for en funker ikke for en annen og for alt du vet så kan den personen som har fått jobb gjennom NAV være som en praksisplass, litt usikker på om det er noe sånt du ser for deg … eller?»
– «Jeg vet vel ikke hva jeg ser for meg, jeg …»
– «Tror jeg har skjønt det», smilte jeg.
– «Det må du finne ut av, det er første bud eller leksjon nummer en eller kall det hva du vil».
– «Men hvordan», avbrøt hun.
– «Hvordan?»
– «Ja … hvordan skal jeg finne ut dette …»
– «Ehh», nølte jeg.
– «Du nevnte at du ville jobbe på kontor og sånt, du kan jo begynne med å beskrive dette litt nærmere og så må du matche dette mot arbeidsmarkedet».
– «Jeg vet jo ikke hvor arbeidsmarkedet er».
– «Arbeidsmarkedet er som de gule sidene», begynte jeg forsiktig.
– «Det er alle bedrifter som finnes … har du ingen tanker i det hele tatt på hvor du kan tenke deg å jobbe?»
– «Oslo».
– «Ja», smilte jeg.
– «Det er jo en … en fin begynnelse … hva kan du?»
– «Jeg har ikke noe utdannelse, hvis det er det du mener».
– «Nei», svarte jeg.
– «Jeg snakker ikke om utdannelse, jeg snakker om hva du kan … det er det som er interessant å vite for de som skal ansette noen, de ønsker å vite hva du kan og hvem du er og sånne ting … det er dette du skal fortelle».
– «Kan jeg si det til NAV?»
– «Si det til så mange som mulig», forsøkte jeg.
– «Poenget er at du aldri må slippe taket, du kan ikke si det til noen og så vente på at det skal skje noe … for det kommer ikke til å skje så mye hvis ikke du beholder styringen …»
– «Det høres ikke så enkelt ut, da».
– «Syns du ikke?»
– «Hvem vil ansette meg, liksom …»
– «Nei», sukket jeg.
– «Hvis det er det som er tankegrunnlaget ditt, så er det kanskje ikke så mye håp …»
– «Det er det jeg også mener», sukket hun.
– «Det er ikke håp …»
– «Nei, hvis du mener det selv, så er det nok ikke det».
– «Det var det jeg visste».
– «Ja …»

Det finnes noen som tror at jeg er ukritisk negativ i min omgangstone med NAV.
Det er feil.
Det er ikke NAV det er noe galt med, men det finnes enkelte mennesker som er ansatt der som kanskje burde gjort noe helt annet enn å jobbe med mennesker som trenger hjelp fra andre mennesker.
Det er som så mange andre steder.
Du har sikkert fått dårlig service fra en ansatt i kiosken på hjørnet, også.
Du skjønner sikkert hva jeg mener.
Det er menneskene som gjør forskjellen, som på alle andre steder, og det viser seg fra ganske mange undersøkelser at det finnes mennesker som jobber i NAV som ikke vet hva de skal gjøre eller hvorfor de eventuelt skal gjøre det de bør vite at de skal gjøre.
Det er trist.
Det er det som er feilen.
Noen ganger lurer jeg på om det også er så enkelt som at det handler om denne frykten for å gi kritikk, det er så få som virkelig tør å fortelle til noen at de gjør en dårlig jobb, som om alle har denne vrangforestillingen om at vi skal være så snille mot hverandre at det grenser faretruende mot patetisk rævslikking. Jeg opplever til og med mennesker som trøster med å si at «det var bra» og at «det var tøft gjort» og sånne ting når den som får trøst egentlig ikke har fått til noe.
Det er så dumt som det går an å bli.
Det er få som ikke skjønner at det er en god egenskap å gi kritikk.
Kjør på og bli ferdig med det.
Kritikk er nemlig en svært positiv ressurs og ikke en trussel. Feilen er at mennesker tar det personlig og er så jævlig redd for å gjøre noe galt eller si noe som oppfattes som galt at de velger å sitte stille og holde kjeft.
Det handler om noe så fint som å være ærlig.
Det må man tåle.
Det tror jeg det er ganske mange mennesker hos NAV som burde få høre, og det er ganske spesielt å lese forskjellige tolkinger og analyser av undersøkelser hvor ansatte har fått så hatten passer. Det finnes mennesker som ikke ser hva som befinner seg utenfor rammene som de har satt opp foran seg, noe som er ille nok i seg selv, men det værste er alle fluktkommentarene og unnasluntringen som skal bortforklare hvorfor de ikke klarer å gjøre jobben sin.
De har ikke kapasitet.
Hva faen er det, liksom.
Da får dem strekke seg litt lenger og sørge for å få kapasitet.
Jeg husker for en del år siden, jeg var med i et panel som jobbet med en stor undersøkelse for NAV hvor jeg fikk ganske bra respons på forslaget om at de burde kvitte seg med en del av disse akademiaspirene som satt i første linje og heller få inn en del av de overtallige kabinansatte fra SAS, flinke mennesker som forstår seg på andre mennesker og som skjønner hva som skal til når det dukker opp et menneske som har litt andre behov enn hva som får plass i en liten rubrikk på et A4-ark.
Nei.
Det skulle jo tatt seg ut.

Jo, en ting til:
Fortsettelse følger.

Velferd er ikke bare kos

Jeg har fått en rekke henvendelser fra ulike medier som ønsker å skrive om noen av disse tingene som jeg liker å skrive om.
Det er bra.
Det er hva jeg kaller gode forsterkere, fint å tenke på når man sitter og koser seg med musikken sin og vet at man må ta hensyn til de som er rundt deg, vissheten om at det finnes andre mennesker som også vil høre.
Da må man skru opp lyden.

Jeg har for øvrig valgt å gå i dialog med noen av dem, det kan jeg for så vidt ikke skrive om her, i hvert fall ikke enda, men jeg fikk lyst til å dele et tips om en interessant blekke som heter Velferd som står fram som landets eneste uavhengige magasin som kombinerer aktualitet og grundighet i en bred dekning av sosiale spørsmål, trygd, rehabilitering, attføring og arbeid og andre velferdspolitiske temaer. Velferd har til formål å bidra til en kritisk, fri og uavhengig debatt om norsk og internasjonal velferdspolitikk.
Beskrivelsen er for øvrig hentet fra deres egne sider.

Den som er med på leken må tåle steken.
Den setningen bruker jeg ganske ofte.
Den passer inn i de fleste settinger.
Jeg pleier ikke å legge skjul på min misnøye med mennesker som ikke gjør jobben sin eller som gjør seg så slimete og oppstykket at de klarer å skvise seg inn i sjablonger som er tiltenkt en materie som kjennetegnes av andre smaker. Dustemantraet «plass til alle» og «alle skal med» hører ikke hjemme når man snakker om utvelgelser, det ligger jo i ordet og det er det mange som ikke skjønner.
Det var dette vi satt og snakket om her om dagen, jeg satt og pludret med en dyktig karriereveileder som hadde valgt å takke for seg etter noen måneder hos en tiltaksarrangør som hadde fått en klage fra en dame som hadde presset fram sine modige tårer hos spykologen sin. Hun fortalte om en dame på kurset sitt som var mer opptatt av å syte og klage og bruke tiden på å fortelle alle andre om hvor mye dritt det var i livet hennes, hos NAV og hos vikarbransjen og hos alle de andre som ikke skjønte at hun var en gave til verden.
– «Vet du hva», sukket hun og satt fra seg den tomme kaffekoppen.
– «Til slutt ba jeg henne om å gå hjem, i hvert fall ut fra dette lokalet … gå til NAV og få dem til å finne på noe annet for henne … hun lagde så mye dritt at det gikk ut over alt og alle og til slutt så var det like før det klikket for meg, også … et rett og slett motbydelig kvinnemenneske fra en annen verden … ha, tror du ikke jeg ble kallt inn på teppet, og det er da jeg bestemte meg for å gi faen … sorry, men jeg gidder ikke bruke mesteparten av tiden min på tull og tøys».
Jeg nikket.
Jeg visste hva hun snakket om, visste at det handlet om mangel på kunnskap og interesse og vilje fra proppene som satt andre steder i systemet.
– «Det handler jo om å gi folk et tupp i rævva», begynte jeg.
– «Jeg vet det», smilte hun.
– «Men jeg kan jo ikke sparke noen som allerede ligger nede …»
Jeg nikket, vinket på serveringsdamen og bestillte to nye kaffe.
– «Da er det bedre å bære dem ut, ikke sant?»
– «Ja … men noen må jo gjøre det, da».
– «Koster meg ikke en kalori», snøftet jeg.
– «På den annen side, så koster det meg ingen ting å få noen andre til å gjøre det, heller … det er som om folk er så redd for å tenke på velferd som noe annet enn kos og trøst … man kan faktisk ikke drive å dulle med surpomper fordi noen andre ikke har gjort jobben sin … eller sagt på en annen måte, så vil jeg ikke ødelegge for noen som vil med å jatte med noen som ikke vil».
– «Godt sagt».
– «Ja».
– «Vi er ganske like», fortsatte hun.
– «Vi bruker klare ord og er ikke redd for å si både det ene og det andre uten frykt for å støte noen, det henger kanskje sammen med vissheten om at de som eventuelt får høre noe som andre kan oppfatte som støtende er klar over at det ikke er noe annet å forvente».
– «De fleste er faktisk klar over det selv», nikket jeg.
– «Jeg snakker med en del mennesker som vet hva som skal til, men når de vet at det er like før det kommer så tør dem likevel ikke snu rævva til for å gjøre det litt lettere … det blir sånn omvendt sutring … eller sånn fjortisflørting hvor dama farer opp og skriker at du ikke skal ta meg, ikke ta meg, og så løper hun rundt og bare venter på at han skal komme og ta henne der hun løper rundt med små hvin og liksom snubler på gresset, det har jo vært meningen hele tiden … hele settingen kjøres i sakte film og et dusin strykere … ganske forutsigbart, ikke sant?»
– «Du skulle vært poet», smilte hun.
– «Jeg er jo det …»
– «Jo, når du sier det, så …»

Jeg nevner et magasin som heter Velferd, og de har en god tekst som bekrefter at ansatte i NAV ikke kjenner arbeidslivet. Vi som har erfaring fra roller som tjenesteleverandør vet også at de ikke kjenner forskjellen på de ulike tiltakene, noe som fører til at noen fra publikum havner på feil tiltak eller flyttes fra tiltak til tiltak. Det virker som om det er mangel på kapasitet som er den største årsaken, eller unnskyldningen, bortforklaringen, fluktkommentaren eller kall det hva du vil, men det kommer fram i den aktuelle teksten som refererer til en rapport som bekrefter at oppfølging av arbeidsrettede tiltak blir bevisst nedprioritert.
Spørsmålet er selvfølgelig på bekostning av hva.
Spørsmålet ligger hele tiden i lufta, siden det er dette de skal jobbe med.
Hvis man er ansatt for å kjøre t-bane men ikke gidder å stoppe for å plukke opp passasjerene, så er det noe som har blitt borte i samtalen med utvelgelsen av riktig kandidat.
Grøss.
Velferd viser til en kartlegging hvor et av formålene har vært å undersøke om NAV-kontorene har tilstrekkelige ressurser til å møte de politiske forventningene som stilles.
Svaret på dette spørsmålet er et klart nei.
Det kommer også fram at det er store kunnskapshull hos de ansatte om forhold på arbeidsmarkedet.
Det er jo ingen overraskelse.
Det dreier seg stort sett om ansatte som ikke har vært i arbeidsmarkedet og det er jo egentlig ganske skremmende, noen av dem er til og med utplassert på praksisplass og vikarierer for vikarene som har blitt sykmeldt på grunn av arbeidspress.
Grøss.

Det er endelig fredag og ikke en hvilken som helst fredag.
Det er fredag 6. juni og det var på denne dagen i 1944 at allierte soldater gikk i land på stranda i Normandie for å iverksette de riktige og viktige grepene som måtte til.
Det var gjengen sin, det.
Det var mennesker som visste hva de skulle gjøre.
Noen tror kanskje at jeg trekker en parallell, men de kan gå og legge seg igjen …
Nå skal det sies at det finnes lærere i dagens skole som ikke ønsker å snakke om en av de viktigste dagene i nyere historie, og den eneste eventuelle parallellen som kan være passende kan jo være frykten for at det faktisk finnes mennesker som får lov til å manipulere til pasifisme og handlingslammelse.
Nok om det.
Det er endelig fredag og du skal kanskje ha en god helg.
Tenk fine tanker og gjør noe med dem.