arbeidsmiljø

This could be Heaven or this could be Hell

Det er en kjent sak at de fleste mennesker velger å slutte på grunn av sjefen, alternativt miljø og omgangstone og visjon og verdier eller mangel på sådan, ting som henger sammen når alt kommer til alt, og når det kommer til dette som handler om «smarte intervjuspørsmål» så å lurer jeg på hvorfor det ikke er flere som undersøker hva slags lederstil som kjennetegner vedkommende som sitter foran seg i et intervju.
Nei.
Det er det ikke så mange som tenker på.
Det er mye viktigere å få jobben.

Jeg treffer en del av dem som sliter litt med å finne veien inn i nytt miljø etter å ha sett seg lei av tull og tøys hos arbeidsgiveren sin, det er ikke så rent sjelden jeg spør om de kan komme med eksempler på hvem de ser opp til som leder, mest for å få en slags pekepinn på hvordan de betrakter lederrollen med håp om at jeg kan unngå å trykke på knotter som får dem til å gå i den samme fella på nytt. Det er mange som ramser opp statsoverhoder, Mandela er en gjenganger selv om de ikke har truffet han, en og annen politiker og noen konger og den vanlige norske bermen som det er så mange som vil vise at de heier på. Det er i det hele tatt ganske få som kommer opp med noe annet som ikke oppfattes som utopisk, også med vissheten om at spørsmålet er hypotetisk.

De vil som regel inn for å tilhøre noe etablert, eller noe som de tror er etablert, de vet ikke en gang om de som gjorde det etablert fremdeles befinner seg der eller om dette er mennesker som har gått over til noe annet eller om den aktuelle rollen i det hele tatt gir anledning til at de kommer til å få noe med hverandre å gjøre.
Det er som om det oppleves som et slags krav, – dette vil jeg være en del av.
Det er i det hele tatt ganske få som tenker at de skal inn for å kunne påvirke eller utfordre.

Jeg har fått dette spørsmålet selv, og da nevner jeg Petter Stordalen. Jeg liker helhetstankegangen hans, at alle ansatte er like viktige, og spesielt dette som handler om hva han tenker når han skal ansette noen, – han ansetter alltid folk som er bedre enn seg selv.

«Nordic Choice hadde aldri blitt til det som det er i dag om vi ikke alltid jakta på de folka som kan det jeg ikke kan, og som kan utfylle organisasjonen vår … jeg simpelthen elsker å møte folk som kan noe jeg ikke kan, jeg ønsker å bli utfordra … hver dag … nye ideer og kunnskap begeistrer meg …»

De har fokus på at det er fellesskapet som utgjør det sterkeste konkurransefortrinnet, og kulturbygging er en lederbeslutning som ble forankret for lang tid siden – kulturbygging med fokus på «bygging».

Jeg savner flere aktører som tenker sånn, eller som tør å tenke tanken på at de kanskje skal begynne å tenke sånn bare de kommer i gang og kanskje kan få inn noen som kan begynne å stake opp litt.
Det er et scenario som jeg ser i min egen krystallkule.
Det er min «drømmejobb».
Det er i hvert fall en av dem.
Jeg er sikker på at hvis Petter Stordalen hadde ringt meg i morgen, eller i dag eller hvilken som helst dag, og spurt om jeg vil jobbe hos han, så tror jeg at jeg hadde stilt spørsmål til meg selv om dette i det hele tatt hadde vært noe for meg, tingene er på stell og funker som faen. Men for all del, ingen selskap er bedre enn menneskene som jobber der og mennesker kommer og går.

Jeg trigges av de som har mye ugjort, og kjenner flere som rynker på nesa når jeg nevner NAV som en potensiell arbeidsplass, et sted med ansatte som har utfordringer som de ikke vet om og som heller ikke bryr seg om det som de ikke vet om for det har de kanskje ikke godt av, noe må det jo være men jeg vet ikke hvordan de tenker eller om de tenker på det i det hele tatt.
Nei, Morten.
Ærlig talt, der går det jo ikke an å jobbe.
Der hadde du brent deg opp raskere enn du rekker å si pffft.
Ha, tenk at jeg nevner Nordic Choice og NAV i samme tekst, men tenk om NAV kunne se og lære og ta til seg noe av det som Petter Stordalen har fått til.
Nei.
Det skulle tatt seg ut.
Her har vi våre ferdigspikkede sjablonger hvor alt som renner utenfor går i det store sluket.

De snakker om «trygderevolusjon» og «reform» og mye annet svada som bare er ord som skal sikre deres egen eksistens for å vise at det er noe på gang, ett eller annet som ingen vet hva er og som aldri kommer til å bli noe annet enn bare ord.

Utfordringen ligger selvfølgelig i menneskene. Jeg skriver «selvfølgelig» siden ingen selskap er bedre enn menneskene som jobber der, hvis det mot formodning er noen som forsøker å yppe seg, så får de tidsnok høre hvordan vi gjør det her i huset.
Jeg kjenner flere som har forsøkt seg.
Nei.
Det er ikke sånn vi gjør det her, sier hylekoret som hverken har peiling på hva de skal gjøre eller hvorfor de skal gjøre det eller hva som skjer hvis de gjør det.
Vi må få inn noen som kan sørge for at det ikke skjer så mye.
Vi må få inn noen som kan sørge for at vi kan fortsette som før.
Vi.
Sånn er vi.
Jeg lurer på hva Petter Stordalen hadde gjort hvis han hadde fått en drømmedag hos NAV.
Samlet inn alle romnøklene, kanskje.
Sjekka dem ut en etter en.
Han sier jo selv at han ikke hadde fått til en dritt hvis han ikke hadde fått tak i alle de flinke folka som jobber sammen med han og som alle er med på å gi gjestene sine positive opplevelser som gjør at han kan selge de bæra han har. Det begynner med deg sjæl og det vet Petter Stordalen, han har vært der selv, ikke på NAV, men i den fasen hvor han visste hva som skulle til.

Jeg snakker en del om kultur og verdier og holdninger på arbeidsplassen, skriver litt om det også, og bruker en del tid på det som kalles rekrutteringskommunikasjon.
Begge veier.
Det er jo der det begynner, og de fleste vet at det er lurt å begynne i den riktige enden.
Rekrutteringskommunikasjon handler om å tiltrekke seg riktig kandidat og ikke x antall søkere. Det finnes mange jobbsøkere som er veldig gira på å finne ut hvor mange som har søkt på den samme stillingen, noe som kanskje har en sammenheng med denne tåpelige konkurransetankegangen som skyldes «eksperter» som til stadighet messer om hvordan du kan «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
Grøss.
Det finnes noen som viser til at det kan ha betydning for selvfølelse og annet svada, den skal liksom vokse dersom man konkurrerer med x antall andre mens det i virkelighetene ikke er noe annet enn taperens trøst. Det blir det samme fra den andre siden når en eller annen gjøk påfører et søkertall i avslagsbrevet som skal bekrefte hvor tiltrekkende de er og hvor flinke de har vært til å sile ut den beste av de fleste.

Jeg fikk et brev her om dagen, jeg har søkt på en stilling i NAV (!), en stillingsannonse som var så spisset og kompleks at det luktet internrekruttering lang vei. Det sto at de hadde totalt 188 gode kandidater, jeg driter i hvor mange de hadde siden jeg ikke fikk være med, men jeg stusser likevel på antallet.
Ikke faen om det finnes 188 gode kandidater til denne rollen.
Jeg fikk lyst til å be om søkerlista, vi prater jo om en offentlig aktør og da kan man få denne hvis man spør, men jeg gidder ikke senke meg til et lavmål som får meg til å bli oppfattet på samme måte som de som griner i mediene for at de føler seg urettferdig behandlet, man kan jo lure på om de som føler seg forbikjørt eller overkjørt har det godt med seg selv hvis de «vinner» en sak og får jobben som de mener at de har «krav» på. Det er sikkert dødskult å gå på jobb når man vet at de andre menneskene på arbeidsplassen ikke liker deg eller ser deg som en trussel.
Det er sånn jeg har det nå.
Jeg vet at jeg hadde blitt en trussel, og legger ikke to pinner i kors for å si det som det er.
Jeg vet hvordan de har det.
Jeg vet hvordan de vil ha det.
Tenk om Petter Stordalen hadde gitt faen i sine egne ansatte, bare latt dem sitte og schlafe i de kule sofagruppene sine og ikke gløttet på et øyelokk når en sliten gjest spør hvor han kan finne dobørsten.

DASS2

Jeg regner med at den gode kandidaten har sittet i rollen en lang stund allerede, en person som har tråkket rundt i gangene på praksisplass eller som vikar for en som er langtidssykmeldt, for de er det mange av, en som er «en av oss» og som hverken ypper til at det kan skje noe eller som oppfattes som en trussel for de som vil at alt skal fortsette som før.
Hemmeligheten ligger i å skjule sin manglende virksomhetsforståelse med å lyse ut stillingen fordi noen har skrevet i et eller annet regulativ at det er sånn det skal være.
Snakk om å kødde med seriøse jobbsøkere.
Snakk om å kødde med de som har lyst til å gjøre en forskjell og som vet hva som skal til, de som har peiling på hva de skal gjøre og hvorfor de gjør det og hva som skjer hvis de gjør det.
Jeg vet hvor dobørsten er.
Jeg vet hvordan den skal brukes og er heller ikke redd for å bruke den.


.

Anbefalt tekst:
Private Dancer

Sutretid

Jeg opplever at det er litt sånn sutretid om dagen, en slags paradoksal kos med misnøye-greie som egentlig ikke gjør noe annet enn å bekrefte hvor godt mange mennesker har det.
– «Det er så hardt å være tilbake på jobb».
– «Det er så vanskelig å komme i gang».
Det er med andre ord som det pleier når sommerferien er over og hverdagen kveler oss.
Vel og merke for de som har en jobb.
– «Jeg blir kvalt på jobben».
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg blir kvalt på jobben».
Hun hadde nettopp holdt en lengre avhandling om den varme sommeren og alt maset på hytta og nå hadde hun skikkelige problemer med å finne tilbake til arbeidsgleden sin.
Jeg reiste meg opp og gikk.
Jeg var i og for seg ferdig med min lunsj, men jeg er også ferdig med å høre på sutring.
Jeg vet at det ligger i mange menneskers natur å sutre sånn på denne tiden, gjerne med en viss ironisk snert selv om det sjelden er tvil om budskapet. Facebookprofilene renner over med statusoppdateringer om arbeidsgleden som ble glemt igjen på hytta eller hotellrommet, den klareste var fra han som skrev at arbeidsgleden var så sterk at den ble stoppet i tollen, alt dette som ikke er noe annet enn en slags forventning om en eller annen form for medfølelse for et ganske trist oppmerksomhetsbehov.
– «Nei, skal man gå og bade litt, kanskje …»
– «På denne tiden i forrige uke var jeg for lengst nede i min tredje halvliter …»

Jeg leste om noen forskere her om dagen som hevder at det er en sammenheng med hvordan man reagerer på å komme tilbake til arbeidslivet med hvordan man har hatt det i ferien. De hevder at de som klarer å tenke positive tanker om jobben sin eller aller helst ikke tenke på jobben sin i det hele tatt er de som har lettere for å komme tilbake i god gjenge.
Forskere slutter egentlig aldri å overraske meg.

Klassekampen har en liten snutt om sjefer som krever svar selv om du har fri, det var en tekst som fortalte at 52 prosent av norske ledere i private bedrifter forventer svar på epost og telefon utenfor arbeidstiden. Det er jo ikke noe annet enn en naturlig konsekvens fra alle disse som forherliger en utvisking mellom arbeid og fritid. Teksten viser til tidligere undersøkelser for NITO hvor det kom fram at mye arbeid i ferie og fritid er preget av en form for frivillighet som på sikt resulterer i en forventning.
Noen må jo gjøre det, og siden du allerede har gjort det så er jobben din.
Sånn er det.
Takk for at jeg fikk slikke rævva di, liksom.

Jeg har gløttet litt på en undersøkelse som jeg ikke husker hvem som sto bak, men den viste at en av ti arbeidstagere ikke har oversikt over hva de skal gjøre når de kommer tilbake fra sommerferie. En av ti er jo ikke så mange, men jeg innrømmer at jeg lurer litt på hva som er galt med denne ene personen. Undersøkelsen nevnte ikke noe om det, men fokuserte på at mangelen på oversikt gir et produktivitetstap som kunne vært hindret hvis ledere kunne gjøre overgangen tilbake til arbeidshverdagen mer oversiktlig gjennom å bidra til at den ansatte har klare mål og forventningsavklaringer. Det var da jeg skjønte at det var et selskap som tjener pengene sine på å selge målingsverktøy og annet fjas som sto bak, og sånt er jeg ikke så veldig interessert i.

Mennesker er vanedyr, og når det skjer noe som får oss til å endre tankemønster og handlingsrom så er det som om det klikker for enkelte mennesker. Det kan være at det henger sammen med disse patetiske tvangstankene som får deg til å strebe mot ett eller annet som kan oppfattes som å være perfekt eller dette dustete flink pike-pisset.
Blås i det.
Hvis du ikke klarer å blåse i det, så får du i hvert fall blåse i å bry oss som ikke er interessert.
Jeg mener at alt henger sammen, og det vil i denne sammenhengen bety at noe av det som er bra vil påvirke noe av det som kanskje ikke er like så bra. Hvis det er tungt å komme i gang fordi du har hatt en deilig ferie, så skal du ta med deg noe av det som var fint inn i din nye hverdag. Antageligvis så er dette begrenset til tanker og minner, men noen ganger er det nok.
Hvis du trenger litt tid på å innrette deg, så er det helt normalt.
Ta deg en bolle.
Bare ikke gjør så mye ut av det.
Det er hemmeligheten.
Hvis det er tungt å komme i gang fordi du har brukt ferien til å tenke på at du egentlig har lyst til å gjøre noe annet, så skal du jobbe en uke eller to og sjekke om disse tankene er der fremdeles. Sannsynligheten er stor for at disse tankene er borte selv om de kommer tilbake til neste år, men hvis det virkelig er sånn at du har lyst til å gjøre noe annet så gjør noe med det.

Sommerferien er den tiden hvor det er flest mennesker som vurderer å bytte arbeidsgiver, og innboksen er full av henvendelser fra de som hevder at de er skikkelig motivert for å gjøre noe annet.
Nå har man hatt tid til å tenke, liksom.
Feilen er at de begynner i den gale enden, siden man skal tenke på at man skal ha noe å gå til og ikke fra. Dette er noe som skaper litt fuss for de som behandler søkere til aktuelle stillinger, det ligger ganske mange vikarierende motiver bak en henvendelse og dette kan være med på å forkludre tilværelsen for de som kanskje er litt mer seriøse, for å si det på den måten.
Det handler mest om reiseveien, kollegaene og ikke minst sjefen. Det er jo en kjent sak at de fleste mennesker slutter på grunn av sjefen sin, og jeg syns det er litt rart at det ikke er flere som velger å trekke dette inn i en agenda når det er så tydelig at det finnes så mange dårlige ledere der ute. Jeg leste en tekst her om dagen om hvilket ansvar som hviler på en leder med tanke på å få sine ansatte inn i rytmen, jeg leste den flere ganger, den var jo skrevet av en «ekspert», men så valgte jeg å konkludere med at dette ikke var noe annet enn svada fra ende til annen.
Dette er et ansvar som hviler på alle.
De som ikke skjønner dette, er en feilansettelse.

Pausen er over.
Kom deg tilbake på jobb.

Folk ofrer identiteten sin for å passe inn

Jeg har i ganske lang tid snakket med en del mennesker som viser forundring over det økende omfanget i bruk av sosiale medier i rekrutteringsprosjekter. De som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så begeistret for å differensiere de ulike arenaene med tanke på at en profesjonell rekrutteringsrådgiver er interesert i å verifisere alle bevegelsene til kandidatene som ligger på blokka.
Sånn er det bare.
Jeg leser tekster om mennesker som tydelig viser en form for angst for at «noen» skal se hvilke spor de legger fra seg på digitale arenaer , og her om dagen kom jeg over en tekst hvor det var en som mente at data fra disse kildene kunne oppfattes som diskriminerende.
Det er feil.
For det første så er det ikke noe som heter «diskriminerende» i et rekrutteringsprosjekt, siden dette er en prosess som dreier seg om å velge en person basert på bestemte kriterier som skal være dekkende under fire ulike faner som kan merkes med henholdsvis Kompetanse, Resultater, Personlighet og Motivasjon.

Jeg ansetter et helt menneske og oppfatter virkeligheten som den beste referansen. Man kan like det eller ikke, men nå er det en gang sånn at alle midler benyttes av de som ønsker å kartlegge om kandidaten oppfattes som riktig eller ikke. Spørsmålet om hva som defineres som “riktig” kan være så mangt, men det kan handle om selskapskultur, visjon og verdier eller helt andre ting. Det er hele totalbildet som skal stemme – en god miks av kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon. De to første er mer eller mindre “målbart” mens kartlegging av personlighet og motivasjon – som tross alt er de viktigste punktene – krever en viss form for kreativ research. Det er her dette med sosiale medier kommer inn i bildet, og søkeresultatene forteller ganske mye om kandidatens verdier, intellekt og ikke minst vurderingsevne.
Når man velger å offentliggjøre “private ting” så må man faktisk regne med at det finnes noen som vurderer din person ut fra opplysningene som man publiserer om seg selv.

Jeg er ganske opptatt av integritet og identitet og verdisyn, og derfor bruker jeg sosiale medier for alt det er verdt når jeg sjekker kandidatmarkedet. Når noen spør hvorfor, for det hender fremdeles at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at dette med sosiale medier er en arena som for lengst har blitt til noe som tar en veldig stor del av de fleste menneskers liv og da skulle det nesten bare mangle at jeg ikke sjekker hvordan de oppfører seg der ute.
– «Hjelpe meg», var det en som sa på et arrangement jeg var på her om dagen, holdt seg for munnen og forsøkte å gjøre seg litt morsom i ansiktet som for å skjule at hun egentlig ikke ønsket å skjule at hun hadde noe å skjule.
– «Nå må jeg rydde på face …»
Jeg gadd ikke si noe.
Jeg gadd ikke en gang si at det ikke handler om dette, siden det er som om man til stadighet glemmer at noe som kan oppfattes som feil på et sted kan være dritbra på et annet. Det er ingen som passer inn over alt, og jeg tror at det er nettopp dette som er noe av årsaken til alt dette gnålet.
Folk ofrer identiteten sin for å passe inn.
Folk glemmer at det skal foretas en utvelgelse, og det blir på en måte helt motsatt av sånn som det var på løkka før i tiden når det sto to stykker og plukket ut spillere til hvert sitt lag og ingen ville være den som sto igjen til slutt, den eneste forskjellen er at dette var en forbanna ærlig måte å gjennomføre utvelgelsen på.
De som kanskje ikke var så gode i fotball var kanskje gode i noe annet.
De visste det.
Vi visste det.
Alle visste det.
Det finnes mennesker som er så redd for å være på utsiden at de til og med glemmer at det kanskje ikke er så hyggelig på innsiden.
Tenk over den.

Jeg skriver om indoktrinering og talentfabrikker som masseproduserer klonedukker, vi produserer en skammekultur hvor det mest paradoksale er hvordan mennesker låses inne i de fine glitterburene hvor man blir fortalt hvordan virkeligheten bør oppfattes. Jeg legger heller ingen pinner i kors får å si at det norske kandidatmarkedet er i ferd med å bli jævlig kjedelig, og sier til og med at jeg bruker trynefaktor som en viktig del av en utvelgelse.
Ting som funker på et sted funker kanskje ikke på et annet.
Hvis du ikke har funnet ut dette, så er det kanskje på tide at du begynner å røre litt på deg.
Og bare så det er sagt, – trynefaktor i min begrepsverden handler ikke om å være «pen» …

Jeg jobber med en kunde som er så krystallklar som det går an å bli i kandidatbeskrivelsen sin, han sier til og med at han vil ha en voksen person, gjerne femti, som seriøst belager seg på å bli i rollen i femten år og som har skjønt at de kjønnsløse blærene som lar seg forføre av karrierestiger og fjas ikke passer inn i bildet sitt.
Det er så jævlig bra.
Det er samtidig noe som utfordrer meg, siden det krever litt mer arbeid med å finne det riktige hodet enn om jeg skulle klikke copy paste.

Jeg nevner i en rekke tekster at jeg oppfatter dette med søknadstekst på en side og CV på to sider, uten hull men med bilde, er rimelig antikvert i et rekrutteringsprosjekt. Når noen spør hvorfor, for det hender fremdeles at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at kandidatmarkedet er ødelagt av sjablongspikkere som tror de har et mandat til å fortelle andre hvordan ting skal være.
Kandidatene oppleves som klin like, og da må man finne alternative utvelgelseskriterier.
Det finnes noen som tror at det er så enkelt som at fire års erfaring er bedre enn tre.
Det er det ikke.
Det er ikke tall og symboler eller farger som skal påvirke et rekrutteringsprosjekt.
Det finnes ingenting som er bedre når man skal skille et menneske fra et annet enn dette som handler om personlig egnethet, det er faktisk snakk om et menneske og det er det ganske mange som glemmer i sin iver med å vise hvor flinke de er i talentjakten.
Du ser det i en stillingsannonse.
Du ser det i en firmapresentasjon.
Du ser det i en studiekatalog og ser at det egentlig ikke står en dritt, men du er så redd for å si det at du produsererer den samme dritten selv for å passe inn.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er visst det.
Det har til og med blitt sånn at mennesker som kaller seg «veiledere» på jobbsøkerkurs sitter på den samme skåla og presser ut noe av det samme.
Form og farge stemmer.
Lukta, også …

Gummistrikker og glowsticks

Jeg var på vei ut av lokalet etter et kort foredrag da han trakk meg litt til side og spurte om jeg var noe særlig på arbeidsrett.
– «Jo», svarte jeg.
– «Jeg kan godt si at jeg har fått med meg en del, men det dreier seg jo stort sett om å lese lovverket og tolke tekstene på den måten som rimer med saken … utfordringen er som regel å holde seg til det som står der, holde fast ved det, mener jeg».
– «Ja», smilte han.
– «Det er jo det jeg også mener, men nå har jeg en dame som skal gå til sak mot oss».
– «Sier hun at hun skal gå til sak eller skal hun gå til sak?»
– «Nja», nølte han.
– «Vi er ikke der enda … hun har brust litt med fjæra og og nå har hun selvfølgelig sykemeldt seg …»
– «Det er jo ingen bombe», smilte jeg.
– «Nei, de har det med det … starter mye styr og gjemmer seg under senga …»
– «Hva er greia?»
– «Det begynte som en løs prat i lunsjen», svarte han.
– «Hun fortalte at hun hadde gått på kurs og lært seg litt om ledelse … ikke noe kurs fra oss, med andre ord … jeg visste ikke at hun gikk på BI en gang, jeg … nok om det, hun ville gjerne diskutere en ny rolle som kunne gi lederansvar … men Sigrid, sa jeg … vi er seks ansatte som jobber i et lite trykkeri, vi har da ikke behov for flere ledere … vi trenger selgere med kundeportefølje … og da spurte hun om jeg ikke syns hun var bra nok, hun jobber som selger … vi har to selgere i tillegg til meg og sliter med å få tak i flere … og da svarte jeg at jo, hun solgte bra hun, i hvert fall som forventet, men så var det som om jeg måtte minne henne på at det var hun som hadde tatt initiativ til å snakke om en ny rolle og da sa jeg at denne rollen ikke finnes i selskapet».
– «Og så?»
– «Eh … hva mener du?»
– «Og så», gjentok jeg.
– «Det er jo ikke noe sak dette her, hun kan jo ikke forvente at arbeidsgiveren hennes skal finne opp en stilling til henne fordi hun plutselig har funnet ut at hun har lyst til å gjøre noe annet … da er det jo bedre at hun finner seg en ny arbeidsgiver».
– «Ja», smilte han.
– «Det er det jeg også sa … jeg sa det ikke på den måten, da … men jeg sa at vi ikke har noen andre stillinger, og i hvert fall ingen lederstillinger, tenkte nesten at jeg skulle fleipe med å si at hun hadde nok med å lede seg selv, men lot det være … og det var da hun spurte om jeg oppfordret henne til å slutte … hva gir du meg … jeg måtte fortelle henne at dette fikk være hennes valg og at dette ikke var noe tema hos oss … og det var det, egentlig … dagen etter sendte hun en tekstmelding om at hun var sykemeldt».
– «Jeg syns det er trist at det finnes sånne leger», begynte jeg.
– «Snakk om å legge forholdene til rette for et puslingsamfunn … hva skjer videre?»
– «Nei», nølte han.
– «Nå er hun sykmeldt ut august og da forholder jeg meg til det … du kan sikkert begynne å se etter en selger for meg, for å si det sånn».
Jeg nikket.
– «Tenk deg», fortsatte han.
– «Nå skal hun gjøre seg klar for en lederstilling, tatt kveldskurs på BI og tror at ledelse kan beskrives mellom stive permer … men for å spole tilbake, så tenker jeg tanken på at hun kommer til å grine i VG og mane fram en sluttpakke eller noe annet piss … sorry språkbruken, men jeg innrømmer at jeg blir litt oppgitt …»
– «Skjønner deg godt», svarte jeg raskt.
– «Det kryr av sånne som krever ditt og krever datt, men for all del … hun har jo ingen verdens ting å komme med i forhold til arbeidsgiveren sin, hvis hun velger å si opp så har hun kontraktsfestet lønn i oppsigelsestiden men det forutsetter jo at hun jobber, hvis hun er sykmeldt så får hun lønn fra arbeidsgiveren i seksten kalenderdager … folketrygdloven kapittel åtte, eller noe sånt … arbeidsforholdet opphører likevel ikke før oppsigelsestidens utløp, men det virker kanskje ikke som om hun har tatt dette med i betraktningene sine … slapp av, du sitter tørt».
– «Det er sånne jeg leser om», sukket han.
– «Og plutselig har jeg en i mine egne rekker … er mest skuffet over meg selv for at jeg ikke har fanget opp noe av dette … hun selger greit og gjør det hun skal og viser at hun har det bra og alle er glade og sånt … men plutselig forteller hun at hun vil gjøre noe annet og slår seg vrang, får jeg det ikke sånn og sånn så gidder jeg ikke, hva faen er det for noe …»
– «Sikkert noe hun har lært på BI», smilte jeg.
– «Ja, det forundrer meg ikke … jeg visste som sagt ikke en gang at hun gikk på BI, men på den annen side så er jo ikke dette noe vi har noe med … hun hadde jo aldri fått dekket sånne kursutgifter hos oss, mener jeg … men jeg er enig med deg, det som er skremmende er at det er så mange av dem … man kan lure på hvor de tar det fra … er dette sånne ting som du avdekker i rekrutteringsprosjektene dine … på intervjuer, og sånt?»
– «Ja», bekreftet jeg.
– «Jeg får jo kandidatene til å beskrive overgangene, det er de som er interessante og det er disse som skaper spenningsnivåene … arbeidsinnhold er som regel noe som det ikke er så aktuelt å bruke masse tid på siden det er informasjon som er kjent fra før, men overgangene gir et innblikk i holdninger og verdisyn, egenvurderinger og ikke minst refleksjon, det er overraskende mange som ikke tenker på dette i rekrutteringsprosjektene sine men det henger kanskje sammen med at det har blitt litt for mange av disse som er mer opptatt av prosess enn innhold … når man snakker om alle disse som det kryr av der ute, de som krever ditt og krever datt, så er det jo ganske mange som snakker om dem men ikke så mange som gjør noe … det er jeg ganske lei av, men tenker selvfølgelig tanken på at det er den samme ulla på innsiden … man kan jo bare spekulere i hvordan det vil komme til å bli».
– «Ja, du sier noe … du leste sikkert den greia i … tror det var i Aftenposten, om hvor lett det er å få sykemelding … norske leger bruker kreative betegnelser når de ikke finner en underliggende medisinsk forklaring for å skrive ut sykemelding og ikke får seg til å si at man må ta seg sammen».
– «Så den», nikket jeg.
– «Trøtt og slapp, var det ikke?»
– «Jo … ganske utrolig hvordan det har blitt … tror det er mange som burde komme seg inn i skammekroken med tanke på alt som de finner på … som om hele livet er en eneste lang diagnose … jeg leste en annen tekst om en som trakk fra hverandre påstanden om at nordmenn er i bedre form enn noen gang, han slaktet disse jævla treningstedene hvor man lar seg tvinge til å bevege seg i takt og uniform og dro fram det paradoksale med at det ikke er så mange som snakker om behovene for kunstig stimuli for å tvinge seg gjennom de trange sjablongene … ha, det må jeg si, har en nabo som tar bussen til treningssenteret for å løpe på en tredemølle … hva faen er det, liksom».
– «Svarte tights og glorete overdel?»
– «De ligner på glowsticks», smilte han.
– «På alle måter, egentlig …»
Jeg nikket.
– «Nei, du får skaffe meg en selger med litt lenger kapasitet enn disse duracellkaninene, regner med at du skjønner hva jeg vil ha … gjerne en som er litt voksen og som har lært noe … ja, du veit …»
– «Skal se hva jeg finner», smilte jeg.
– «Og ellers?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Skjer jo ikke så mye på denne tiden, da … folk er mest opptatt av å snakke om hva de gjorde i ferien og hvor varmt det har vært og sånt … jeg strekker ferien litt lenger og koser meg hjemme med bikkja».
– «Skal du ikke få deg en ordenlig jobb snart?»
– «Jobber med saken», smilte jeg.
– «Du kan begynne hos meg … kan sikkert finne opp en stilling til deg, jeg».
– «Det kan du helt sikkert», flirte jeg.
– «Men jeg kjenner deg alt for godt til at jeg vil ha deg som kollega».

Jo, en ting til:
Jeg minner om den nye gruppen jeg har laget på LinkedIn som respons på et savn etter et forum for mennesker som ønsker å servere karrieretips og som en nyttig «base» for de som ser etter nye utfordringer.