arbeidsøker

Love runs out

Jeg snakket med en dame om dette med å være motivert i alle bauger og kanter for å gå inn i et rekrutteringsprosjekt.
En forutsetning, spør du meg.
Noe annet er rett og slett tullete.
– «Jeg har lyst på jobben», bekreftet hun.
– «Det er bare det at jeg ikke har lyst til å jobbe i det selskapet».
– «Det går jo ut på det samme», begynte jeg.
– «Jobben og selskapet henger jo sammen».
– «Ja», nølte hun.
– «Når jeg leser stillingsbeskrivelsen med oppgavene og rammene og alt sammen, så er det midt i blinken … spot on … men jeg klarer ikke å identifisere meg med selskapet og hva de står for og sånne ting».
– «Da skal du la være».
– «La være?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Du skal ikke være med på et rekrutteringsprosjekt hvis du ikke vil eller kan jobbe der, det er jo innlysende at det ikke kommer til å funke hvis det strider mot din personlighet eller integritet».
– «Jeg har så lyst på jobben, eller arbeidsoppgavene …»
– «Hører du ikke selv hvor dumt det høres ut?»
– «Dumt?»
– «Dumt».
– «Jeg tror jeg kunne gjort dette bra», fortsatte hun.
– «Dette er oppgaver som jeg kan og som jeg har lyst til å jobbe videre med … jeg er flink til dette».
– «Vet du», begynte.
– «Hvem skal du jobbe for?»
– «Tenker du på hvilket selskap det er?»
– «Det spiller egentlig ikke noen rolle hvilket selskap det er, men jeg ser jo at det er en logo på arket som du har foran deg … det er ikke det som er poenget, men det virker som om du gir inntrykk av at du bare skal jobbe for deg selv … hvis du ikke kan identifisere deg med selskapet så kan du heller ikke klare å jobbe der».
– «Det er et anerkjent selskap …»
– «Er det?»
– «Ja, er det ikke det?»
– «Det kommer an på øyet som ser», svarte jeg.
– «Jeg kan for eksempel ikke tenke meg å jobbe der, og det henger mest sammen med at jeg ikke er så begeistret for oljeboring og hvordan dette selskapet ødelegger naturen».
– «Det er jo et anerkjent selskap, de er jo ledende … et av de mest kjente … ja, de er jo store og sånt og det er mange som vet hvem de er …»
– «Er det sånne ting som styrer karrieren din?»
Hun svarte ikke.
Jeg tolket stillheten som et svar.
– «Hvis jeg jobber der … ja, for eksempel i et par år, da tror jeg at det kan være bra for mine videre muligheter et annet sted … hva mener du?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Dette er hva jeg kaller CV-pynting, noe av det som jeg pleier å snakke om i en intervjusituasjon hvor det er overgangene mellom de ulike arbeidsforholdene som er interessante, og da ønsker jeg et svar som skal verifisere et visst verdigrunnlag … en jobb som bare er en jobb for at det skal se bra ut er ikke bra … du må være klar over at mange av de store selskapene har en tendens til å sette skylapper på sine ansatte, jeg ser gang på gang hvordan unge mennesker med gull i selvsikkerhet er så overbevist om at de kan klare alt men tenker ikke på at de ikke kan ta med seg alle støttefunksjonene som de har blitt vant til, jeg ser til og med noen som sender henvendelsene sine fra jobbmailen sin i tro på at det gir kred med en fin adresse … ha, kan du tenke deg … men for all del, det finnes nok av de som lar seg blende av dette fjaset».
– «Jeg er arbeidsledig», fortsatte hun.
– «Jeg fikk sluttpakke og den tikker ut til sommeren, har kanskje ikke vært så aktiv som jeg burde …»
– «Nei», smilte jeg.
– «Det blir som regel sånn … ferie og fritid og troen på at det er fort gjort å få ny jobb … hvis du tenker deg at et gjennomsnittlig rekrutteringsprosjekt tar noen måneder, så skjønner du at tiden går fortere enn man tror».
– «Skjønner det, men det er litt for sent … nå er jeg snart arbeidsledig».
– «Du har jo vært arbeidsledig en stund allerede, da … du er jo arbeidsledig selv om du har sluttpakke».
– «Ja …»
– «Ja».
Det ble en ny stillhet.
Jeg tror hun tenkte.
– «Jeg syns du skal fortsette med å være arbeidsledig», fortsatte jeg.
– «Hva er det for et tips, liksom?»
– «Tror det er det beste tipset du kan få», smilte jeg.
– «Bruk tiden smart på å finne deg noe som du kan trives med, kanskje du til og med skal gjøre noe med søkekriteriene dine på Finn eller hvor du leter … bruk fritekstsøk og ikke se etter store overskrifter og pene bilder … »

Drikk, for faen – sjefen betaler …

Ukeavisen Ledelse har en tekst som forteller at fester og kollegiale arrangementer ikke gjør de ansatte mer engasjert på jobben. Jeg tror det er riktig selv om det skal sies at det skaper en greie der og da, når man planlegger og forbereder og gleder seg og sånne ting, for ikke å snakke om dagen etter som rotes bort med sladder og fnis.
Kanskje til og med til forargelse for de som av en eller annen grunn ikke har anledning til å være med.
Kanskje de samme som blir oppfattet som surpomper?
Det er nemlig ikke sånn at man kan forvente at det passer for alle å være med på firmatur eller fredagspils eller et foredrag på kveldstid for å høre på en som tror han sitter med fasiten på hvordan vi kan få det bedre på arbeidsplassen.

Jeg skrev en tekst i går som tok for seg en undersøkelse fra Proffice hvor det kom fram at norske ledere er alt for opptatt av å bli likt av sine ansatte, og da er det mange som mener at det er lurt å kline til med litt stas og moro, legge kortet i baren og ta den helt ut, grisebanke alle de ansatte på sykkeltur eller de mer tradisjonelle greiene hvor man drikker vin fra plastbeger og fryser på beina mens man venter på at en eller annen gjøk skal fortelle om en fjelltur.
Snakk om å være kul, liksom …

Ukeavisen Ledelse refererer til en undersøkelse som viser at sosiale tiltak kommer langt ned på listen over faktorer som påvirker medarbeidernes jobbengasjement. Respondentene ble bedt om å rangere en rekke emosjonelle og funksjonelle forhold ut fra om de påvirket deres engasjement positivt på jobben, og resultatene viser at god lederkommunikasjon, ærlighet og evne til å vise at man verdsetter sine medarbeidere er viktige drivere for medarbeiderengasjement. Jeg ser ikke noen ytterligere spesifisering fra resultatlista, men regner med at de underbygges av litt mer enn noen snutter på intranettet og hjertedryss på Facebook.
Jeg tror samtidig at ledelsen er dømt til å komme dårlig ut i sånne undersøkelser, men det er en annen sak.
På den annen side, så pleier jeg også å si at man skal ta mye av det som kommer fra amerikanske arbeidsundersøkelser med en stor klype salt, nesten fristet til å sette fram hele saltbøssa og så får du strø etter din egen smak.

Det finnes noen som kjøper seg venner.
Jeg er sikker på at du kjenner noen og håper samtidig at det ikke er deg.
Jeg håper samtidig at du ikke er blant dem som lar seg kjøpe.
Det viser seg at det foreligger et stort gap mellom ulike faktorene som skaper medarbeiderengasjement og ledelsens evne til å levere på disse områdene. Nå skal det sies at det ikke nødvendigvis er lederens oppgave å levere bidrag, siden dette er et ansvar som alle må ta del i.
Det er det mange som har en tendens til å ikke tenke på.
Jeg er rimelig sikker på at du kjenner noen som går rundt og surmuler fordi sjefen ikke spanderer noen runder på lønningspilsen, og håper samtidig at det ikke er deg.
Hvor faen blir det av sommerfesten?
Må vi spise reker nå igjen?
Vin fra pappkartong, hva faen er det …

Det er ikke det sosiale som skaper engasjement, men det er kommunikasjon og lederskapet i seg selv.
Det er det mange som glemmer.
Det er mange som også glemmer at det ikke er alle som har anledning til å henge med på alt som skjer utenfor arbeidstiden, og det er fort gjort at disse kan føle seg utenfor. Arbeidslivskultur kan være ganske vanskelig og jeg har vært i arbeidslivet så lenge at jeg har opplevd en del av ytterpunktene, jeg er nesten fristet til å si at jeg har sett en del av de stereotypiske fremtoningene som det er lett å trekke fram som eksempler på når det går for langt.
Ja, jeg har sett sjefen forsvinne på rommet med den kjekke gutten fra lageret.
Ja, jeg har sett sjefen henge over porselenet dagen etter.
Ja, jeg har sett snørr og tårer og hørt en del av disse «du veit at jeg liker deg jævlig godt-greiene» …
Ja, jeg har truffet mennesker som tror de får overtidsbetalt på fredagspilsen.
Ja, jeg har truffet mennesker som spør om de MÅ være med på sommerfesten.

Men – det er som regel et «men» – når jeg tenker tilbake, så tenker jeg samtidig på at dette også er en form for lærdom og at det er mine egne opplevelser som får meg til å kunne snakke om det og tilrettelegge for en kultur som kombinerer litt herfra og litt derfra samtidig som det kan være lurt å holde fast i tankerekken om hvem som har ansvaret.

Det finnes noen som mener at det ikke er en leders oppgave å bryte inn når en av de ansatte ramler av stolen og blir liggende å flire i sitt eget oppkast.
Jobb er jobb og fritid er fritid.
Men – for det er som nevnt et «men» i de fleste tilfeller – det betyr at det er viktig å tenke på det som handler om rammer og omstendigheter, i hvert fall så lenge det er et arrangement som kategoriseres som «offisielt».
Jeg jobbet med en god leder en gang, han hadde vært ute noen vinternetter og han sa det rett ut:
– «Nå skal jeg hjem … jeg overlater resten av festlighetene til dere, det gjelder også ansvaret for deres egne handlinger, men husk at dere skal på jobben i morgen og vit at det sitter andre mennesker her som kan være kunder og samarbeidspartnere og fremtidige arbeidskollegaer … ha en fortsatt hyggelig aften».

Nå skal det sies at sosiale arrangement med arbeidsgiveren ikke nødvendigvis trenger å være synonymt med alkohol, men de fleste vet at det er tilfelle.
Det handler om at alle har et ansvar, og det er et ansvar som inkluderer at man kan ta ansvar for andre.
Sånn er det bare.
Lik det eller ikke.
Det handler ikke bare om alkohol.
Det handler om hva man snakker om og hva man ikke snakker om.
Men – for det er jo et «men» også her – det handler også litt om alle de som liker å viske bort grensene mellom jobb og fritid og det betyr at de visker bort en del andre ting, også.
Det er det mange av dem som ikke tenker på.
Tenk på den, du.
Tenk også på at det finnes mennesker som kanskje har opplevd noe som gjør at de har en anstrengt forhold til mennesker som nyter alkohol.
Tenk også på at hvis du jobber i et selskap hvor du ikke deler bedriftskulturen, så bør du definitivt vurdere å finne deg et annet sted hvor du ikke trenger å gå rundt og surmule der hvor andre har det gøy.
Respekt går alle veier.
Det er nesten litt synd at det ikke kan skrives som et palindrom som «tillit»

Men du, håper ikke jeg har ødelagt fredagen din med å fremstå som gretten.
Kos deg i helgen, tenk fine tanker og gjør noe med dem.

The Dude

Hanen i hønsegården

Jeg fikk en epost fra en dame som hadde lyst til å invitere meg på en samling i hennes privat jobbsøkerklubb, en dame som hadde etablert en slags kollokviegruppe for likesinnede hvor de var tolv personer som arrangerte regelmessige treff på rundgang.
Dette var et tiltak som jeg hadde lyst til å vite mer om.
Dette er bra.
Dette er et positivt initiativ og en god bekreftelse på dette med at seriøse jobbsøkere må gjøre mer enn å sitte og glane på stillingsportaler på nettet og vente på at noen taster ett eller annet som ligner på en stilling som det går an å søke på.

Jeg er stor tilhenger av alternative arenaer som kan gi økt fokus på utfordringene som seriøse jobbsøkere støter på og vissheten om at det er viktig å ha noen å sparre med. Familie og venner er greit for trøst og en klapp på skulderen, men det blir med det. Jeg er tilhenger av tilrettelegging for steder hvor man kan treffes og utveksle erfaring, ulike opplevelser og oppfatninger og husker at jeg for noen år siden var i dialog med NAV for å sjekke interessen for å la Karriereverkstedet få lov til å levere en slik tjeneste, ikke nødvendigvis som konkurrent til jobbsøkerkurs men mer som et sted som kunne funke som en slags drop-in. Jeg vet at dette er et savn, spesielt med tanke på at det er mange seriøse jobbsøkere som ønsker profesjonelle samtaler med noen som har erfaring fra arbeidslivet i stedet for å bli henvist til jatting fra en sosialkurator som messer om en god søknad på en side og CV på to og viktigheten av å tenke positivt.
Grøss.
Det handler om bruk av kreative virkemidler for å hjelpe andre til å treffe gode yrkes- og karrierevalg som bedre treffer mulighetene og ikke minst forutsetningene.
Nei.
Det har vi ikke behov for.
Nei.
Da er det bra at det dukker opp slike initiativ, initiert på bakgrunn av et savn etter noe som ligner men som ikke finnes av seriøse jobbsøkere som kanskje kan ha truffet hverandre på jobbsøkerkurs eller et annet karriereforum som ikke har gitt ønsket resultat med unntak av en solid forståelse for viktigheten av nettverk.
Det var nesten som om jeg gledet meg.
Stryk nesten.
Jeg gledet meg.

Dagen kom og det var som om jeg kunne se for meg hvordan de rigget i stand med full musikk på anlegget, jentemusikk, et eller annet med Aretha Franklin eller kanskje Annie Lennox, noen slurker med ferskpresset juice mens de dekket bord og rettet på duker, tente stearinlys og flyttet litt på stoler mens de spøkte og lo av dårlige stillingsannonser og trege ansatte på NAV.
Noe sånt.
Det luktet nybakte boller i andre etasje, muligens pizza i tredje og noe ubestemmelig i fjerde og det var her døra åpnet seg, Mia hadde et godt håndtrykk og en stemme som røpet at hun hadde sin opprinnelse et sted nordover i landet, kanskje så langt som Finnmark.
Når alt kom til alt så var jeg ikke så god på dialekter.
Hun var ganske snerten i en beige sommerkjole med tynne spagettistropper, lyse fregner og kastanjebrunt hår som matchet brune øyne med mye glød, det var noe usjenert og kvikt med henne som sikkert pleide å bli en kilde til ubehagelige misforståelser hos yngre menn. Deretter ble det litt hei og heisann og deg har jeg sett før uten at noen husket hvor og snart kommer det mer kaffe.

Jeg presenterte meg i plenum og sa at dette var et bra initiativ og at jeg kunne tenke meg å sitte stille en stund for å lytte til hva de snakket om før jeg skulle komme med mine greier. De første minuttene bar tydelig preg av syklubb, og jeg håpet ikke at jeg hadde havnet som strøssel i et sukkerspinn, men så var det en av jentene som på et merkverdig vis klarte å pense samtalen inn på et møte med et selskap som hadde kommet inn fra siden etter en samtale på vei ut fra en konsert med Robbie Williams. Det er mulig at hun la merke til at jeg satt og nikket, ikke på grunn av Robbie Williams, men det var som om hun begynte å snakke på en annen måte hvor kvinnestemmen til andre kvinnestemmer forandret seg til en kvinnestemme som snakket til en lydhør forsamling som på et foredrag, hun reiste seg opp og brukte armene, hele kroppen når jeg tenker etter, pekte på noen av de andre og slapp enkelte knips, litt sånn schmakk schmakk som fremkallte bilder av politikere og lederskikkelser for tilhørerne. Jeg tenkte at jeg hadde fått en alliert, og så fram til min egen tid. Det er rart med det, det er alltid en som må begynne, ikke nødvendigvis for å sette en standard selv om det ofte er sånn det blir, men de påfølgende to innspillene ble noe som lignet.
Kred for innspill.
Litt lavere karakter for innhold og presentasjon.
Det skulle komme en som satt settingen i kontrast, hun var ny i gruppen og brukte noen minutter på å fortelle om seg selv og hva hun mente var hennes største utfordringer hvor de fleste av oss fanget opp hva som var den virkelige utfordringen:
Hun snakket om sånne ting som ikke er interessant i en gruppe.
Jeg.
Meg.
Mitt.

Det ble min tur og jeg valgte å holde meg til dette med nettverk og historiefortelling i tillegg til viktigheten av å nullstille seg foran hver eneste jobbsøkerprosess, det som kan være feil et sted kan være riktig et annet.
Det er små marginer.
Size matters.
Jobbsøking handler om mye mer enn en søknad på en side og en CV på to, med bilde og uten hull, og det er nettopp sånne tiltak som som dette som er med på å underbygge kreativitet og nye muligheter. Jeg tipset dem om å etablere en gruppe på LinkedIn og Facebook, fikk høre at tanken hadde streifet dem men at det var tungt å komme i gang.
Mest med tanke på ansvarsfordeling og vedlikehold.
De finner sikkert ut av det.
Jeg avsluttet med å si at dette var en gruppe som fortjente et videre liv, jeg sa det på den måten siden jeg regnet med at målsettingen var at alle ønsket seg ut i jobb, men poengterte at de ikke måtte forveksle betydningen av nettverk som en arena hvor de sitter og syr vrangborder for å sikre sin videre arbeidskarriere. Det hadde vært en av dem som snakket varmt om å dra hverandre inn i jobber.
Det var sånn hun hadde sagt det.
Jeg forsøkte å spille inn dette med å ha et bevisst forhold til å bygge og ikke minst vedlikeholde nettverkene sine, litt usikker på om jeg kom fram, men jeg poengterte at man ikke må la tankene spinne på bekostning av at rekrutteringsprosjekter spiller på andre faktorer. Jeg fortalte til og med at jeg får en drøss av henvendelser på LinkedIn fra mennesker som tror at jeg sitter med skuffen full av muligheter og at jeg kan hjelpe dem inn med å rulle ut den røde løperen.
Sorry, jenter.
Det er ikke sånn det funker.

Det er viktig å dele, men man må huske på at det som er bra for en kan være dårlig for andre. Det er ikke alt som passer for alle, men det er viktig å ta til seg det man kan og sile ut det som ikke passer og så får man smake seg til med man finner på sin egen hylle. Du har sikkert vært en sted hvor du har spis noe som er digg og så har du bedt om oppskriften, det er mange som gjør det og som tror at det er lett å kopiere.
Det er det ikke.
Det er noe som heter forutsetninger og omstendigheter.
Det er det mange som glemmer.

Jeg var den første som gikk.
Jeg er festbrems.
Nei, jeg så det ikke på den måten, men lever med vissheten om at det er lurt å kjenne sin besøkelsestid på alle arenaer man ferdes på. Dessuten er belønningen for kveldsjobb uvurderlig med tanke på tolv nye og spennende kontakter på LinkedIn.

Gi beng i perfeksjonismen

Jeg har en kompis som spurte om jeg kunne gjennomføre litt intervjutrening med datteren hans. Jeg kjente ikke alle detaljene rundt stillingen hun hadde søkt på, noe som er ganske vesentlig for at det skal ha noen hensikt, men sa at jeg kunne gjennomføre en runde med fokus på rammene og omstendighetene, det som jeg har erfart er det som viser seg som den største utfordringen for jobbsøkere uten arbeidserfaring. Karrieretrening for bekjente har en tendens til å bli veldig kunstig, men i dette tilfellet så kjente jeg ikke datteren hans så godt siden hun kom inn på den første runden hans, lenge før jeg ble kjent med han.
Greit nok.
Selv om jeg allerede hadde gått inn i rollen min, så nøyde jeg meg med å fortelle om det som jeg kaller for det intervjutekniske, fortalte at de første ti minuttene som regel går med til en form for presentasjon av selskapet og rollen og omstendighetene. Selv om dette bør være kjent materie for en seriøs jobbsøker, så er det lurt å la de på den andre siden få lov til å snakke om det så du får en følelse av hva de selv vektlegger med egne ord.
– «Så», fortsatte jeg.
– «Fortell meg hvorfor du har søkt denne stillingen og hvorfor du mener at din kompetanse kan være riktig for rollen».
– «Ja», smilte hun og rettet seg opp i stolen.
Det hører med til historien at hun ikke er så gammel, men hun har arbeidserfaring fra en hamburgersjappe og det er fint å ha med seg. Hun valgte å fokusere på valget som lå til grunn for utdanningsretningen hennes som i dette tilfellet hadde vist en åpning til en konkret stilling.
– «Men du», fortsatte jeg når hun var ferdig med historien sin, supplert av noen korte svar på noen av mine oppfølgingsspørsmål.
– «Jeg ser at du har brukt ganske lang til på en utdannelse som andre er ferdig med på … ja, nesten halve tiden … kan du fortelle meg hva som skjedde?»
Det var da hun begynte å vri seg litt på stolen.
– «Halve tiden er kanskje litt overdrevet», nølte hun.
– «Jeg brukte kanskje noen år ekstra …»
– «Spiller ingen rolle», svarte jeg kort.
– «Hvorfor brukte du så lang tid?»
– «Nei», nølte hun.
– «Jeg er en perfeksjonist og var ikke fornøyd med karakterene mine, da valgte jeg å ta opp fag og brukte litt ekstra tid for å få toppkarakterer».
– «Perfeksjonist?»
– «Ja», smilte hun.
– «Det er kø i disken», fortsatte jeg.
– «Du har nettopp fått høre at brusdispenseren har konka og han som er sjefen for pottisen har gått ut bakveien med omgangssyke, det begynner å murre i køen … eller det har murret en stund … lar du perfeksjonismen din gå på bekostning av serveringen?»
– «Jeg liker å være nøye med det jeg gjør …»
– «Ja, og det er bra … men du svarte ikke på spørsmålet mitt».
– «Nei».
– «Nei som i nei til at du ikke svarte på spørsmålet mitt eller nei som i nei til at du lar perfeksjonismen din gå på bekostning av å bli ferdig?»
– «Nei … nei som det første, jeg er litt usikker på hva jeg skal svare … sammenligningen er litt søkt, er den ikke?»
– «Sammenligningen er veldig god», fortsatte jeg.
– «Det handler om tidsfrister, fokus, legge noe annet til side for å prioritere en oppgave som må bli ferdig».
– «Jeg ville nok tatt kontakt med sjefen og … ja, delegert …»
– «Sjefen», nikket jeg.
– «Sjefen din er den murrende køen som ikke veit at brusdispenseren har konka og at det kan se ut som om utvalget er i ferd med å bli rimelig begrenset … du må gjøre noe og hva gjør du?»
– «Jo … altså, vi har jo rutiner på sånne uforutsette ting».
– «Det er bra», svarte jeg.
– «Så hva gjør du?»
– «Jeg vil finne ut av hva som … jeg vil sjekke rutinene …»
– «Du går bort fra sjefen din for å sjekke hva du skal si eller gjøre?»
– «Ja, altså … nå har jeg søkt på en jobb som ikke har noe med hamburgerjobben min å gjøre, så da blir det litt feil å snakke om det».
– «Jeg skjønner det», nikket jeg og gikk ut av rollen og inn i meg selv.
– «Men du må være klar over at de du skal treffe på et ordentlig intervju vil borre litt i dette, du har ikke så mye annet å vise til og da er det disse tingene som de ønsker å snakke om … det handler om hvordan du jobber og hvordan du reagerer i forskjellige situasjoner, det handler om noe så enkelt som å like situasjonen man er i».
– «Hva med utdannelsen min?»
– «Jeg ser at du har en master i noe som ligger langt utenfor fagområdet til stillingen du har søkt, de vil kanskje spørre hvorfor du valgte den utdannelsen når du har valgt å søke jobb hos dem».
Hun nikket.
Det var ikke et sånt bekreftende og positivt nikk, men snarere et sånt betenkelig nikk som om hun lurte på om hun i det hele tatt burde dra på dette intervjuet.
– «De søker etter en med master», forsøkte hun.
– «Det gjør alle», snøftet jeg og trakk på skuldrene.
– «Det sier likevel ingenting om hva de ser etter … eller hvem de ser etter, er en bedre formulering … mitt tips til deg er å søke på jobber som har en viss sammenheng med alle disse årene som du har sittet på skolen, vel og merke hvis det er det du ønsker å jobbe med».
– «Det er akkurat det», smilte hun.
– «Jeg har begynt å tvile på om det er det jeg virkelig vil …»
– «Er det perfeksjonisten som snakker?»
– «Nei», nølte hun.
– «Det er Naima …»

Dagens Næringsliv skriver om taperne som tar opp fag for å bedre karakterene sine. Det er bekymringsverdig at mange er så fokusert på karakterer, uten tanke på at karakterer ikke sier noen verdens ting om vedkommendes evner.
Noen har lett for det.
Noen bruker lenger tid.
Noen finner veien selv, mens andre må leies.
Jeg treffer en del av disse som tror de er noe etter endt studietid, men når de ikke får den jobben som de forventer å få så velger de i stedet å ta opp fag for å forbedre karakterer.
En ganske ond sirkel.
Noen bør kanskje fortelle at det er forskjell på mennesker, og at all denne standardiseringen og indoktrineringen ikke skaper noe annet enn patetiske nikkedukker som ikke har kontakt med virkeligheten. Det er trist at samfunnet tillater denne bølgen av høyt utdannede mennesker som rett og slett er så usikker på kompetansen sin, de har valgt en retning som de ikke vet hvor fører og klamrer seg til papirene sine og håper de snakker for seg selv, spisser ører og lytter til ord som ingen andre hører. Jeg har i tidligere tekster lagt mye av skylden på industrialisering av jobbsøkerprosesser, og vet at dette er med på å skape vrangforestillinger siden det skaper en frykt for å være annerledes, en frykt som viser seg som et stor paradoks når det viser seg at det er de som tør å tenke litt på tvers av alle konvensjoner som blir idolifisert. Noen får seg til å skylde på at arbeidsmarkedet er i endring og at det er færre tilgjengelige jobber på grunn av strukturendringer og spesialiserte krav.
Pisspreik.
Jeg er sikker på at du vet hvem som har funnet på dette og som benytter enhver anledning til å hause det opp.
Når jeg har en nyutdannet person uten arbeidserfaring på den andre siden av bordet i en intervjusituasjon, så legger jeg vekt på gjennomføringsevne og samspill med andre studenter.
Det er det eneste jeg bryr meg om.
Det er det eneste som har en virkelig betydning og en virkelig verdi.
Da er det ganske skremmende å høre om denne «knallharde konkurransen» som preges av et karakterjag som er så dominerende at det påvirker studiene og skaper en negativ konkurranse-mentalitet i forhold til sine medstudenter med spisse albuer og stort fokus på andres prestasjoner. Teksten bekrefter at forelesere og «veiledere» hiver bensin på bålet i tillegg til at studentene ikke viser vilje til å dele kunnskap.
Dette skal liksom være talentene som mange bedrifter hevder at de jager.
Grøss.

Når du skal på et intervju og du skal treffe en som vet hva han eller hun driver med, så er det historien din som er viktig.
Alt annet kan du bare glemme.
Alt annet vet dem fra før.
Det er i hvert fall det som du skal forutsette siden det er en grunn til at du kommer deg til et intervju. Nå kan det selvfølgelig være at du treffer en som ikke vet bedre, forfalskninger og dårlige kopier finnes over alt, men du bør ikke forutsette at noen blir blendet av de såkalte gode karakterene dine.

Det er mange jobbsøkere som går rundt og forbereder seg på dette som handler om «dårlige sider» eller «forbedringsområder» og annet «hva hvis» og vissvass, og jeg pleier å svare at dette egentlig bare er tull som skal mane fram en eller annen refleksjon.
Ikke bruk tid på dette.
Jeg har fått dette spørsmålet på mine egne kurs og foredrag og svarer at jeg sier det som det er.
Jeg svarer det som føles riktig der og da og som regel så er det et svar som er blankt.
Jeg krysser ikke av i den rubrikken.
Jeg går videre.
Poenget er nemlig så enkelt som at jeg ikke går rundt og tenker på hva jeg kan bli bedre på og hva jeg ikke kan og sånne ting. Dette er ting som jeg tar tak i når det dukker opp, dersom det dukker opp, og så pleier det som regel å ordne seg. Noen ganger ber jeg om hjelp til ting som jeg ikke fikser selv, og det er også noe som jeg velger å karakterisere som en form for kompetanse – nemlig det å vite hvor jeg kan innhente kunnskap.
Det må du aldri glemme.
Det har ingen ting med perfeksjonisme å gjøre.

Hun fikk en hjemmelekse, og den handlet om dette med å ta ansvar for seg selv. Det er den eldste kunnskapen som finnes, og jeg ser dessverre at dette er en kunnskap som er i ferd med å forsvinne til fordel for dette med å følge alle andre eller noen dingser eller noe annet. Jeg fortalte at jeg treffer en del mennesker som er så redd for å gjøre noe galt eller si noe feil så de velger å sitte i ro og holde kjeft. Det er det som jeg på fotballspråket snakker om når jeg sier at frykten for å tape er større enn gleden av å vinne. Det som er litt rart, er at det er så mange av dem – nesten fristet til å si de fleste, men det vil kanskje være å ta for hardt i – de hiver seg rundt med hyl og hvin og viser til fulle at de følger dette dustemantraet om at de bare lever en gang.
De sier kanskje noe annet når lysene slås av og de andre har lagt bort kameraene?

Jeg avsluttet med å si at hun skulle dra på intervjuet med senkede skuldre og at dette ikke var en jobb hun skulle satse på, hun skulle møte opp og betrakte det som nyttig trening og i stedet begynne å tenke i andre termer enn hva hun var vant til fra klamme lesesaler.
By på deg selv.
Kjør på.
Kjør stand-up.
Gi beng i perfeksjonismen og si til deg selv og alle du møter på din ferd at godt nok er godt nok. Du skal vise at du er et helt menneske og ikke en patetisk nikkedukke med halsen full av puggekompetanse.
Kanskje de på den andre siden av bordet ikke skjønner det.
Da har du ikke lyst til å jobbe der.
Kanskje du er redd for å vise det fordi du tror du finner gull på den andre siden av bordet.
Det gjør du ikke.
Det er stort sett dårlige kopier.
Naima fikk for øvrig jobbtilbud dagen etter.
Hun takket nei.
Faren hennes var ikke like stolt, men det sa jeg at hun skulle drite i …

.

Anbefalte tekster:
37,5 – tallene som slakter vikar- og bemanningsbransjen
Når «smart» ikke er noe annet enn et tall
Hemmeligheten med å lytte til seg selv og sine verdier
Personlig egnethet
Karakterer