arbeidsøker

Fin CV, kjøpt og betalt …

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så veldig begeistret for sånne som tror det er smart å industrialisere jobbsøkerprosesser. Jeg går til og med så langt som å si at jeg hater elektroniske rekrutteringsverktøy, ikke minst med vissheten om at de eneste som har gleden av dette er de som tjener penger på å selge lisenser.

Det dukker stadig opp nye selskaper, løsninger og tjenester fra mennesker som skjønner at det er lett å suge raske penger ut av noe som de fleste har et eller annet forhold til, jeg tenker selvfølgelig på dette som handler om arbeidsliv og karriere, du tenkte kanskje på noe annet, og her om dagen fikk jeg en epost fra noen som tilbyr profesjonell gjennomgang av min CV så jeg kan få drømmejobben.
Wow …

April 2014 offer:
Get a professional CV review from our expert career consultants $5 Only

A well crafted CV is imperative towards exploring a dream job; in today’s competitive environment, your CV has just few seconds to create the right impact. We are a one-stop solution for ensuring all the requisites from resume- writing to making the right career-choice, since we put together all the essentials of structuring the right kind of resume & career profile that enables you to present your portfolio, emphasizing the best of you. Our team of career-experts offer professional counseling & advice on how to create an effective CV to seek the attention of recruiter right away !!
It covers Resume Assessment, Identification of Strengths and professional profile making.

The benefits of our service include:
1 Get an independent review & assessment from a professional CV writer.
2 Identification of major strengths & eliminating weaknesses of your current CV.
3 Areas to be highlighted and value-addition in the current portfolio.
4 Outshining the competition through an enhanced career-profile.
5 Receiving your critique & assessment within 2 business days via email.

Prisen er ikke så ille, det koster bare fem dollar.
Jeg syns dette er bullshit, og for fem dollar er jeg villig til å gni det inn.

Jeg har skrevet en del om noen av disse som er stolte av sin fine CV, den er tross alt på to sider uten hull og med et fint bilde, når jeg spør hva de skal bruke den til så kommer svaret med en gang. De sier selvfølgelig at de skal søke jobber, og når jeg følger opp med å spørre om hvilken jobb de skal søke på så blir det stille, som om de ikke skjønner spørsmålet. Det er fint å være stolt av sin CV, isolert sett, men man må ikke glemme at dette ikke er noe annet enn et dokument som skal tilpasses omgivelsene. Hvis du bare skal ha en CV sånn på generelt grunnlag, for å vise den fram her eller der, så kommer du langt nok med å lage en fin profil på LinkedIn og dæljer alle fluene i den samme smekken.

Hver eneste jobbsøkerprosess lever sitt eget liv, og det finnes bare ett menneske i hele verden som kan avgjøre om din CV er bra eller ikke:
Den som skal lese den i forhold til en konkret stilling.
Der og da.

Jeg skriver en del om CV på disse sidene, dette som enkelte mener er det viktigste verktøyet i jobbsøkerprosessen, vinnerloddet i den store konkurransen og hva man ikke får seg til å si. Jeg tror det er alle disse som industrialiserer jobbsøkerprosessene sine for å tjene penger eller spare penger som har skylda for at det finnes så mange mennesker som lar seg lure, og jeg har jobbet så lenge med mennesker at bare tanken på å forenkle eller effektivisere bort de viktigste elementene i et fagområde som bygger på menneskelige relasjoner oppfattes som direkte forkastelig. Argumentet om at det skal være like muligheter for alle hører ikke hjemme i en rekrutteringsprosess, siden det nettopp er vissheten om ulikhetene som påvirker valget.
Det er som alt annet, egentlig.
Skal du ha den hvite eller den sorte?
Skal du ha den lange eller den korte?
Grill eller wiener?
En ansettelsesprosess er ikke noe annet enn et prosjekt hvor noen har et behov som skal dekkes, og utvelgelser bør foretas basert på fakta som inkluderer kandidatens kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon – ikke at vedkommende «matcher» innspill som er tastet inn i et verktøy som ikke skiller på epler og pærer. Det finnes til og med elektroniske rekrutteringsverktøy som reklamerer med at det er enklere å være jobbsøker når man kan masseprodusere et søknadsett og blåse det ut i verden.
Snakk om å rævkjøre seriøse jobbsøkere.
Jobbsøkerprosesser handler ikke bare om denne gode miksen mellom identitet og integritet, men også en slags seig masse med vrangforestillinger om hvordan man skal skille seg ut i denne suppa som mange velger å la stå på fosskoking i stedet for å gjøre den spiselig.
Jeg har for øvrig fått noen henvendelser fra selskaper som ikke liker at jeg er så tydelig i min forakt for elektroniske rekrutteringsverktøy. Jeg har ikke tenkt å endre mitt standpunkt i forhold til dette og benytter enhver anledning jeg har til å kommentere faenskapet i de ulike nettverkene som jeg frekventerer – mennesker som hevder at de jobber med mennesker men som i virkeligheten bare sitter på rævva og glaner på en skjerm.
Grøss.

Husk at det finnes mange selskaper som svir av en del kroner på dette som handler om å markedsføre seg i jakten på nye ansatte med store ord og fine bilder og utdeling av sukkertøy og kulepenner på karrieredager.
Det som noen liker å kalle «employer branding».
Det blir et ganske stort paradoks når de fleste av disse har valgt å forenkle og effektivisere bort de viktigste elementene i en bransje som bygger på menneskelige relasjoner. Det er på den samme måten som når en jobbsøker legger flid og ressurser i jobben med å fremme sitt kandidatur hvor en selvkomponert CV og søknad gir et temmelig godt bilde.
På godt og vondt.
Det skal være dine egne ord og begreper.
Det skal være ditt.
Det er ingen andre som skal få lov til å «pimpe» din CV, husk at det fort kan bli pinlig når sannheten kommer for en dag og sånn sett er det i og for seg riktig som noen sier at en CV er en slags dirk som får deg inn den døra du vil. Det er der du treffer virkeligheten og da er det en fordel, for å si det mildt, at de som treffer deg har en viss formening om hvem som kommer inn.
Capisce?
Jeg er ingen tilhenger av elektroniske rekrutteringsverktøy fordi dette ikke gir kandidaten anledning til å presentere seg på sin unike måte. Jeg foretrekker en søknad og CV som er utformet etter kandidatens egen innfallsvinkel med tanke på at den kan fortelle ganske mye om mennesket bak.
Hemmeligheten ligger i råvarene.
Hemmeligheten ligger i ferdigheter som overgår dette med å sorter søknadsbunken etter titler, mastergrader eller nisser og troll på en CV og spørre om dine dårlige sider i det første møtet.

Jeg har for øvrig fått svar på min henvendelse, en link til en side som forestiller en gjennomgang som tydelig bærer preg av å være en masseprodusert tilbakemelding.
Markedsføringen deres bekrefter at jeg har en fin CV.
Kjøpt og betalt.
Da er det bare å sende den ut, lene seg tilbake og vente på drømmejobben.
Dette er bullshit.
Jeg har lagt merke til at det har dukket opp lignende «tjenester» her hjemme, og vil du høre mitt tips?
Hold deg langt unna.
Spar pengene til noe fint, gi dem til Sykehusklovnene eller noen andre som gjør gode gjerninger.
Hvis du ønsker tilbakemelding på en CV, så må du ut og møte virkeligheten.

Fredag, folkens.
Kjipt å bli oppfattet som litt grinete på en fredag, men lev med det.
God helg!

Nettverksfeil

Det hender at jeg treffer på mennesker som klager over at de har brukt opp nettverket sitt.
Hør på den:
– «Jeg har brukt opp nettverket mitt».
Les den høyt for deg selv så du virkelig får fram hvor dumt det høres ut.
Les den høyt så de andre som er rundt deg kan høre.
Dette er noe jeg legger i kategorien «bullshit», også med visshet om at det finnes noen som bruker setningen som en frase som skal unnskylde en eller annen form for flukt og som beviser manglende forståelse for hva nettverk egentlig handler om.

Her om dagen snakket jeg med en jente som viste meg en tekst i et svensk magasin om en dame som hadde disputert på en avhandling om den sosiale kapitalens betydning i jobbsøkerprosesser.
Hun er for øvrig svensk hun som jeg snakket med, også.
Ikke at det betyr noe for denne teksten eller teksten hun viste til.
Vet egentlig ikke hvorfor jeg forteller det.
Samme det.
Hun vet at jeg er tilhenger av nettverk i jobbsøkerprosesser, når alt kommer til alt så er jeg tilhenger av nettverk i alle prosesser, men det er en annen sak. Anyways, hun trakk inn disse sytti prosentene av alle stillinger som ikke går gjennom formelle kanaler, et utsagn som for lengst har blitt et motebegrep som blir trukket fram som et mantra for karriereveiledere som kanskje er litt for fokusert på å skille de ulike arenaene.
Uvisst av hvilken grunn.
Jeg har alltid ment at det ikke spiller noen rolle hvor du finner det du ser etter, bare du finner det du vil ha eller noe som ligner. Jeg sier det samme om kompetanse, det spiller ingen rolle hvor du lærer noe bare du ender opp med å kunne noe.
Digresjon.
Det ligger hard jobbing bak det å få et godt nettverk hvor man først og fremst må forstå viktigheten av å være generøs, det kommer ingenting i en lukket hånd og det er mange som har en tendens til å tenke negativt når de hører begrepet nettverksbygging, som om de har et litt forvridd syn på dette begrepet og sammenligner det med at man utnytter venner og bekjentskaper. Det finnes også de som tenker på mørke styrerom med menn i enda mørkere dresser, pyramidespill og innsidehandel.
Dette er selvfølgelig helt feil.
Nettverksbygging handler om å dele kunnskap, vise raushet og bygge tillit mellom deg og andre hvor målet er å oppnå bedre resultater sammen enn hva man ville oppnådd hver for seg gjennom å gi hjelp til den som trenger det og motta hjelp når man trenger det selv. Nettverk bygger på tillit, og tillit bygges gjennom å gi av deg selv og være synlig.
Hundre prosent.
Første gangen jeg hørte om disse sytti prosentene var i 1997 da rekruttering ble et fag for meg og ikke bare et begrep når man skulle få seg ny jobb. Det er sikkert mange som er fristet til å mene at vi som jobber i denne bransjen lever godt av en sånn påstand eller myte. Det skapes litt mystikk rundt rekrutteringsprosesser i tillegg til vissheten om at sånne som oss er avhengig av gode nettverk, da sier det seg selv at vi vedlikeholder påstanden og påtar oss rollen som evangelister og gode misjonærer for viktigheten av nettverksbygging.

– «Så», smilte hun.
– «Har du någon åsikt om detta?»
Selvfølgelig hadde jeg det.
Litt senere valgte jeg å gugle litt og fant fort at denne svenske akademikerdamen som disputerte på en avhandling om den sosiale kapitalens betydning i arbeidslivet hadde kommet fram til en påstand om at det ikke er mulig for alle å bruke nettverket sitt for å finne ny jobb. En påstand som – hvis man trekker den helt ut av sin sammenheng – kan bekreftes av de som ikke kjenner noen og de som heller ikke har lyst til å bli kjent med noen.
Seriøst.
Hun viser til at den som forsøker å benytte seg av kontaktene sine må ha noe likeverdig å tilby.
Jeg velger å legge dette i den samme kategorien, den som er merket med «bullshit».

Hun kommer også trekkende med den største grublingsen av dem alle, den om høna og egget, og mener at man må ha en posisjon i arbeidslivet for å ha noe å bygge et nettverk fra. Hun mener at det er veldig vanskelig å ha en strategi for hvordan man skal etablere et godt kontaktnett og bruker begreper som at man ikke kan tvinge noen til å anbefale deg.
Til hennes forsvar så er hun tross alt akademiker …
Avhandlingen hennes har et avsnitt hvor det står «tipser du meg så tipser jeg deg» – et ganske tydelig bevis på at hun blander nettverksbegrepet med gutteklubber og syklubber og annet fjas.
Jeg kjenner en del flinke akademikere.
Jeg har imidlertid truffet enda flere som glemmer dette som jeg kaller smutthull og som er viktig for å få alle forhold til å fungere, nemlig det å gjøre noe helt annet enn de du henger sammen med hele tiden.
Studentene er jo godt kjent for å drikke øl hver dag.
På det samme stedet.
Med de samme menneskene.
Antageligvis i sammenheng med billig øl, men det sier seg selv at det ikke blir så mye nettverksbygging.
Flytt på deg.
Flytt blikket, om ikke annet.
Jeg leser i det samme avsnittet at hun har truffet mange mennesker som er redd for å ofre relasjoner hvis de anbefaler feil mennesker.
Tenk over den.
Selv tenker jeg litt på at jeg finner det merkelig at hun gjennomførte en doktoravhandling med dette, men det ble kanskje vurdert av likesinnede?
Hmm.
Hun avslutter med at hun har satt seg selv i et «utsatt läge i sin karriär», og vet dere hvorfor?
Hun har aldri beveget seg i andre miljøer enn de som har krabbeavstand til lesesalene …

Keep the Fire Burning

Vi har kommet til den tiden på året hvor mange «eksperter» viser til undersøkelser som forteller hvor studentene har lyst til å jobbe, det snakkes om drømmejobber og steder hvor de kan få bruke gradene sine. Jeg tror det er mange som blir skuffet.
Jeg er egentlig litt ferdig med denne debatten, men fikk lyst til å slenge en rask bemerkning til noen av studieveilederne som forteller at de fleste av elevene deres får jobb, noe som også skolene selv benytter seg av i markedsføringen sin, men de «glemmer» at tallene inkluderer veldig mange som ikke får jobb som står i samsvar med studiene sine, med mindre man har valgt å sitte og svette skinkene sine i fem år for å jobbe med telefonsalg …
Nok om det.
Her om dagen ble jeg sittende og snakke med en hyggelig fyr som jeg kjenner fra førstegangstjenesten, han valgte å gå gradene i grønne klær før han omsider trakk seg tilbake og begynte å jobbe med lederutvikling. Han er en av de som jeg ville tatt med meg i krigen, et begrep som er ganske dekkende for en som man kan stole på og som står opp for laget og dekker deg når du må løpe i ny posisjon.
Vi var på runde to med kaffe.
Dobbel cortado.
Vindusbord.
Praten gikk lett og ledig som den ofte gjør med mennesker som er trygge på hverandre. Han fortalte om et av sine foredrag på Markedshøyskolen og simulerte med en finger i åpen munn hvordan han oppfattet noen av de breiale og fisefine avgangselevene som forventet at alle skulle åpne dørene for dem. Han savnet ydmykheten i forhold til dette med å være sistemann inn, den virker fullstendig fraværende og det var det som vridde samtalen tilbake til da vi var sylferske soldater og uttrykket «Syl!» ( – uttales med lang ‘y’ og helst i fistel – ) var noe som vi måtte venne oss til når vi markerte oss på en eller annen måte, både bevisst og ubevisst.
Vi hadde godt av det.
Vi visste godt at vår tid ville komme.
Det var ferskingene som måtte vaske dassen og dusjen og feie garasjen og alle de tingene som de som hadde vært der mye lenger enn oss ikke hadde tid til å gjøre, fleipete sagt for at de måtte fokusere på å være beredt når dimmeflyet kom for å bringe dem hjem, alle visste at de hadde vært med på det samme når de var ferske og som med tiden hadde bevist at de fortjente en enklere tilværelse.
Vi hadde som nevnt godt av det.
Vi visste at dette var en fin måte å lære på.
Livets skole gir best kunnskap.

Denne dagen hadde han kjørt et foredrag i et personalforum som handlet om «balanse», her hadde han dratt inn en amerikansk studie fra Society of Human Resource Management. Han er for øvrig like obs som meg på at de fleste undersøkelsene om arbeidsliv og karriere som kommer fra sånne amerikanske «eksperter» ikke er så lett å konvertere til norsk standard, de funker helt greit som grunnlagsmateriale for å skape refleksjoner og debatt og that’s it.
Anyways, det finnes noen som mener at definisjonen på balanse i arbeidslivet ikke kan oppfattes som helhetlig og gjennomførbart. Den store utfordringen med balansetankegangen er å holde de to vektskålene adskilt, det nye arbeidslivet forventer alt på den samme skålen og da sier det seg selv at den tipper.
Det betyr at tanken på balanse må endres til tanken om integrasjon.
Det betyr noe helt annet.
Det handler om valg og det handler om hvem som foretar dem.
Det handler om konsekvenser.
Det handler om deg.

Han viste meg en .pdf som illustrerte hvordan de fleste arbeidsgiverne betraktet Work-Life Balance som et problem og at litt over halvparten av disse gikk lenger i sin beskrivelse og sa at det var et betydelig problem.
Over 70% mente at det var nødvendig å arbeide lange dager.
Over 60% mente at det var nødvendig å arbeide i helgene.
Over 80% mente at digitale verktøy begrenset fritiden eller påvirket fritiden på en negativ måte.

Det viste seg også at sluttsamtaler bekreftet at det var utfordringer relatert mot manglende balanse, og de som gjennomførte undersøkelsen fikk også med seg at balansetankegangen ikke endret seg ved skifte av arbeidsgiver.
Hmm.
Det er betenkelig.

Jeg har i de fleste arbeidsforholdene mine endt opp i en rolle som verneombud, og på noen av mine egne foredrag som stort sett handler om de tingene som jeg skriver om her, kan jeg få meg til å presentere denne branntrekanten. Dere vet kanskje hvordan den ser ut med varme, brennbart materiale og oksygen i rammene og flammen i midten.
Hvis disse tre faktorene er på plass, så begynner det å brenne.
Det er da jeg tegner denne trekanten med de alternative begrepene «hjem», «arbeidsplass» og «energikilder» – beskrevet som hobby og øvrige pusterom – og et glødende menneske i midten.
Noen av dere skjønner den.
Noen misforstår og tror at det handler om å brenne opp.
Det sier jo litt om dem, da …

Det som er viktig når man skal velge arbeidsplass, er å tenke på disse tingene. Det er det mange som befinner seg på terskelen mellom skole og arbeidsliv som ikke skjønner, kanskje fordi det finnes litt for mange mennesker i omgivelsende deres som sliper bort denne terskelen og hengsler av dørene i god tro på at det vil bli plass til flere.
Det er mange som blir skuffet.
Det går nemlig ikke an å tilby vip-medlemskap til alle.
Jeg treffer ganske mange av dem når jeg viser meg fram som karriereveileder og ser skuffelsen i ansiktene som egentlig hadde sett for seg et møte med en ledende rekrutteringsrådgiver. Det er klart at dette påvirker selvtillit og planene som ligger foran dem, og det rimer godt med en setning som jeg gjentar ganske ofte, den som handler om hvordan vår identitet har en tendens til å fastsettes på basis av hva man jobber med og hvor man jobber fordi alt for mange er mer opptatt av hvordan man fremstår enn hvordan man er.
Det blir som når du spyler på med tennvæske.
Det brenner, men det brenner ikke på ordentlig.

Det handler om verdier.
Det handler om styrker og begrensninger, omstendigheter, muligheter og ikke minst tilfeldigheter. Det er, hvis jeg skal fortsette flammetalen, selvfølgelig viktig at varmen holdes ved like, og det er din egen jobb å sørge for at trekanten får påfyll.
Keep the fire burning.

Det er endelig fredag.
Her er en funky godbit fra GWEN McCRAE

.

Anbefalt tekst:
Stolt

Jeg er en rød stjerne og dette er mitt hull

Jeg har fått inn en tekst fra en jente som jeg har fått lov til å bruke som «gjesteblogger». Hun fant døra ut fra det mørke rommet og fikk lyst til å dele historien sin.

Jeg ble sittende og se på Costa del Kongsvik og kjente at dette var så tatt på kornet som det går an å bli, tanken slår meg om noen av de som bør kjenne seg igjen i de ulike rollene hun dekker så utrolig bra forstår bildene hun viser oss eller om de bare sitter og ler. Jeg fikk uansett litt inspirasjon til å lage en tekst til Karriereverkstedet med tanke på at jeg har vært arbeidsledig og har lagt bak meg noen uker hos en bedrift som er tiltaksarrangør for NAV. Jeg har vært på et jobbsøkerkurs som var ment å vare en god stund, men i morgen skal jeg ringe og si at jeg ikke kommer.
Jeg har fått jobb og det er ikke deres fortjeneste.

Jeg har jobbet i næringslivet i ganske mange år, og nå har jeg opplevd hvordan det er å være en kasteball mellom en drøss med mennesker som ikke vet hvordan de skal ta i meg. Det begynte med mitt første møte med NAV som egentlig fortjener en egen tekst men som jeg forsøker å fortrenge etter beste evne, et møte med en jente med begrensede norskkunnskaper er ikke akkurat noe som girer opp forventningene til å tro at det kan være hjelp å få. Det eneste inntrykket jeg satt igjen med var at vedkommende hadde et så slapt håndtrykk at jeg tenkte at jeg hadde gjort en feil som ville håndhilse. Det var for øvrig etter at jeg hadde snakket med en annen jente som jobbet som vert i publikumsmottaket. Jeg oppfatter en «vert» som en positiv person, men dette var ikke tilfelle med denne jenta.
Hun var ikke bare sur.
Hun var dritsur.
Alle kan ha en dårlig dag av og til, og dette var antageligvis en av hennes. Jeg er for øvrig litt usikker på hvorfor de kaller det for et publikumsmottak, men det er kanskje for at alle de andre som er der kan se og høre alt som foregår, forhåpentligvis ikke som en slags makaber underholdning i beste realityserie-ånd som er ment å støtte all positivismen som de til stadighet kommer med formaninger om. Enkelte ting må man bare gjennom, og jeg valgte å bli med på dette skuespillet av ren nødvendighet for egen inntektsikring inntil jeg fant meg ny jobb. Litt senere fikk jeg for øvrig høre at hun som var så dritsur var på praksisplass fra en tiltaksarrangør, men det måtte jeg ikke fortelle til noen.

Jeg visste at det ville ta tid å få ny jobb siden jeg er rimelig godt kjent med hvordan mekanismene fungerer, kanskje ikke at det ville ta så lang tid, men det er vel bare sånn det er. Noen måneder senere ble jeg innkalt til et informasjonsmøte hvor det var en som snakket om alle mulighetene som var der ute og at vi måtte tenke positivt og at NAV kunne hjelpe. Jeg er åpen for å ta i mot hjelp, men ikke av mennesker som ikke har forutsetninger for å tilby noe som jeg ikke klarer selv. Det var for øvrig den samme personen som like før hadde stått i døra og sjekket legitimasjon på alle som skulle inn og som hadde kommandert en av sine kollegaer til å hente flere stoler siden det så ut til at alle var i ferd med å møte opp.
Litt kluss i logistikken.
Han fortalte at de ikke var vant til at alle møter opp.
Det var jo et betryggende førsteinntrykk.
Det siste han sa før vi fikk gå hjem var å tenke positivt.
Alt det som var i mellom var informasjon som han leste fra nettsidene til NAV. Deretter gikk det ikke så lang tid før jeg ble meldt inn på dette jobbsøkerkurset som jeg har vært på. Jeg forsøker å ikke overdrive når jeg skriver at hun som ledet kurset var «litt alternativ», det var veldig mye farger og te og de første dagene gikk med til å male på ark for at vi skulle visualisere hvordan vi følte det og hvor vi ville, hver dag startet for øvrig med å «meditere» i en stor ring for å samle tankene. Menneskene du ser på «åndenes makt» er godt sammenligningsgrunnlag, men nå er det en gang sånn at det ikke er så mange mennesker i arbeidslivet som venter der ute som fanger opp all energien vi produserer med å slå på trommer. Jeg ble ganske fort ferdig med malingen siden jeg malte hele arket svart, hun sa at det var interessant og spurte om det var flere som tenkte i de samme baner.
Det var en som rakk opp hånda, og vet dere hva han sa?
Det var ikke mer svart igjen for hun hadde brukt opp alt.
Hun var i dette tilfellet meg.

Dagene minner om en form for voksenopplæring for flyktninger eller tilbakestående hvor det hersker en omfattende barnehagestemning. Noen av kursdeltagerne gikk til og med inn i forskjellige roller hvor de tydeligvis konkurrerte om hvem som kunne printe ut flest sitater med bilder av søte dyr som de hang opp på det som fantes av ledig plass mellom store tavler hvor navnene våre var skrevet med tusj og som vi skulle sette kryss hver gang vi sendte en søknad eller ble kalt inn til intervju.
De som får jobb får en rød stjerne.
Nå var det ingen som fikk det i den korte tiden jeg har vært der, men det var noe som vi ble fortalt.
Jeg antar at det vil stå en rød stjerne ved navnet mitt i morgen.

Det var på kursets tredje dag at jeg bestemte meg for å sjekke opp hun som drev kurset, ikke «sjekke opp» på den måten som noen kan få seg til å tro når jeg skriver det på den måten, men sjekke hva hun hadde i bagasjen sin for å si det på den måten. Hun hadde jobbet i barnehage for mange år siden og inntil nylig hadde hun jobbet som instruktør på et treningssenter mens hun tok noen kurs for å bli coach. Det er mulig at sånne kurs gir tips om noen metoder og verktøy og sånt, men det er ikke noe poeng å ha fin bil hvis man ikke vet hvordan man skal kjøre den. Hun har for øvrig en egen nettside med mange farger og dyr og sitater, men det meste av det som står der er kopiert tekst fra kursene hennes og sier ingenting om henne. På dette tidspunktet hadde jeg for øvrig vært røykfri i litt over åtte måneder, men valgte å begynne igjen for å få en anledning til å snakke med likesinnede i fred og ro, vi kallte det nettverksbygging og fikk svarte plusstegn på tavla.

Etter den første uka kom det en person fra NAV for å spørre hvordan det gikk med oss, hvordan vi hadde det og om vi var flinke til å tenke positivt. Det siste spørsmålet ble for øvrig stillt direkte til hun som ledet kurset og hun svarte at vi var en hyggelig og inspirerende gjeng å jobbe med. Like etter fortalte han fra NAV at vi ikke var arbeidsledige lenger men at vi var på tiltak, det var i forbindelse med utfylling av meldekortene at dette kom fram som svar på et spørsmål fra en i salen, en som jeg ble fortalt skulle betrakte som en kollega siden det var viktig at vi klarte å bygge opp forståelsen av å være tilbake på jobb og at jobbsøking var en viktig jobb. Jeg lurer på om det finnes noen som har dette på CV’en sin og som tør å sitere han på det i et seriøst intervju. Det var visst noe med at de politiske målene og krav til bedre ledighetsstatistikk som skulle forklare dette, noe som tydelig viser seg ved ambisiøse saksbehandlere som får lønnshopp og avansement ved å sende arbeidsledige rundt som kasteballer fra det ene tiltaket til det andre.

Det kom en dag hvor jeg fortalte at jeg skulle på intervju. Det var egentlig ikke et intervju, men snarere en generell samtale med en som er kjent for de fleste som leser disse sidene, men det var sånn jeg fortalte det. Da spurte hun som ledet kurset om jeg var nervøs. Jeg svarte nei, jeg klarer meg bra i sånne settinger, og da fulgte hun opp med å si at det er mange som blir kvalme og syke og får hetetokter.
Hun sa at det var viktig å snakke om det.
Jeg svarte at det ikke var like viktig for meg, og da tror jeg hun ble litt sur.

Jeg så en stillingsannonse fra NAV her om dagen hvor det sto «gjør en forskjell jobb i NAV». Jeg lurer på hvordan i all verden de tror at de kan stå inne for en sånn setning, og syns det er trist at de i virkeligheten bekrefter det motsatte når de mener at velferdssystemet fungerer på den måten at alle kan skjæres over en kam og spesielt dette populære uttrykket om at ingen er sterkere enn det svakeste ledd. Det virker nemlig som om systemet tar utgangspunkt i at arbeidsledige er stokk dumme. Det er kanskje lett å klage på systemer og sånne ting, men når voksne mennesker hverken kan hilse på andre voksne mennesker på en ordentlig måte og ikke vet hvor mange stoler som de bør sette fram når de inviterer voksne mennesker på besøk eller hvordan de skal snakke med hvem, ja da er det noe galt.
Det blir helt feil når det er flinkere mennesker på utsiden av disken enn på innsiden.

Jeg begynner ikke i min nye jobb før i april, men fram til da skal jeg kose meg og prise våren.
Dette er mitt hull og jeg sier det som det er.
Jeg får meg i hvert fall ikke til å si at dette var en viktig jobb.

– Bente (38), Oslo

Hvis du har en tekst som du vil dele med andre, så blir jeg glad om du sender den over så flere kan få glede av den. Den trenger ikke handle om det samme, vil gjerne ha noe med litt mer positive vibber, men bør helst være rettet mot en erfaring mot arbeidsliv og karriere.

.

Anbefalte tekster:
Når tåka letter