bedriftskultur

Sutretid

Jeg opplever at det er litt sånn sutretid om dagen, en slags paradoksal kos med misnøye-greie som egentlig ikke gjør noe annet enn å bekrefte hvor godt mange mennesker har det.
– «Det er så hardt å være tilbake på jobb».
– «Det er så vanskelig å komme i gang».
Det er med andre ord som det pleier når sommerferien er over og hverdagen kveler oss.
Vel og merke for de som har en jobb.
– «Jeg blir kvalt på jobben».
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg blir kvalt på jobben».
Hun hadde nettopp holdt en lengre avhandling om den varme sommeren og alt maset på hytta og nå hadde hun skikkelige problemer med å finne tilbake til arbeidsgleden sin.
Jeg reiste meg opp og gikk.
Jeg var i og for seg ferdig med min lunsj, men jeg er også ferdig med å høre på sutring.
Jeg vet at det ligger i mange menneskers natur å sutre sånn på denne tiden, gjerne med en viss ironisk snert selv om det sjelden er tvil om budskapet. Facebookprofilene renner over med statusoppdateringer om arbeidsgleden som ble glemt igjen på hytta eller hotellrommet, den klareste var fra han som skrev at arbeidsgleden var så sterk at den ble stoppet i tollen, alt dette som ikke er noe annet enn en slags forventning om en eller annen form for medfølelse for et ganske trist oppmerksomhetsbehov.
– «Nei, skal man gå og bade litt, kanskje …»
– «På denne tiden i forrige uke var jeg for lengst nede i min tredje halvliter …»

Jeg leste om noen forskere her om dagen som hevder at det er en sammenheng med hvordan man reagerer på å komme tilbake til arbeidslivet med hvordan man har hatt det i ferien. De hevder at de som klarer å tenke positive tanker om jobben sin eller aller helst ikke tenke på jobben sin i det hele tatt er de som har lettere for å komme tilbake i god gjenge.
Forskere slutter egentlig aldri å overraske meg.

Klassekampen har en liten snutt om sjefer som krever svar selv om du har fri, det var en tekst som fortalte at 52 prosent av norske ledere i private bedrifter forventer svar på epost og telefon utenfor arbeidstiden. Det er jo ikke noe annet enn en naturlig konsekvens fra alle disse som forherliger en utvisking mellom arbeid og fritid. Teksten viser til tidligere undersøkelser for NITO hvor det kom fram at mye arbeid i ferie og fritid er preget av en form for frivillighet som på sikt resulterer i en forventning.
Noen må jo gjøre det, og siden du allerede har gjort det så er jobben din.
Sånn er det.
Takk for at jeg fikk slikke rævva di, liksom.

Jeg har gløttet litt på en undersøkelse som jeg ikke husker hvem som sto bak, men den viste at en av ti arbeidstagere ikke har oversikt over hva de skal gjøre når de kommer tilbake fra sommerferie. En av ti er jo ikke så mange, men jeg innrømmer at jeg lurer litt på hva som er galt med denne ene personen. Undersøkelsen nevnte ikke noe om det, men fokuserte på at mangelen på oversikt gir et produktivitetstap som kunne vært hindret hvis ledere kunne gjøre overgangen tilbake til arbeidshverdagen mer oversiktlig gjennom å bidra til at den ansatte har klare mål og forventningsavklaringer. Det var da jeg skjønte at det var et selskap som tjener pengene sine på å selge målingsverktøy og annet fjas som sto bak, og sånt er jeg ikke så veldig interessert i.

Mennesker er vanedyr, og når det skjer noe som får oss til å endre tankemønster og handlingsrom så er det som om det klikker for enkelte mennesker. Det kan være at det henger sammen med disse patetiske tvangstankene som får deg til å strebe mot ett eller annet som kan oppfattes som å være perfekt eller dette dustete flink pike-pisset.
Blås i det.
Hvis du ikke klarer å blåse i det, så får du i hvert fall blåse i å bry oss som ikke er interessert.
Jeg mener at alt henger sammen, og det vil i denne sammenhengen bety at noe av det som er bra vil påvirke noe av det som kanskje ikke er like så bra. Hvis det er tungt å komme i gang fordi du har hatt en deilig ferie, så skal du ta med deg noe av det som var fint inn i din nye hverdag. Antageligvis så er dette begrenset til tanker og minner, men noen ganger er det nok.
Hvis du trenger litt tid på å innrette deg, så er det helt normalt.
Ta deg en bolle.
Bare ikke gjør så mye ut av det.
Det er hemmeligheten.
Hvis det er tungt å komme i gang fordi du har brukt ferien til å tenke på at du egentlig har lyst til å gjøre noe annet, så skal du jobbe en uke eller to og sjekke om disse tankene er der fremdeles. Sannsynligheten er stor for at disse tankene er borte selv om de kommer tilbake til neste år, men hvis det virkelig er sånn at du har lyst til å gjøre noe annet så gjør noe med det.

Sommerferien er den tiden hvor det er flest mennesker som vurderer å bytte arbeidsgiver, og innboksen er full av henvendelser fra de som hevder at de er skikkelig motivert for å gjøre noe annet.
Nå har man hatt tid til å tenke, liksom.
Feilen er at de begynner i den gale enden, siden man skal tenke på at man skal ha noe å gå til og ikke fra. Dette er noe som skaper litt fuss for de som behandler søkere til aktuelle stillinger, det ligger ganske mange vikarierende motiver bak en henvendelse og dette kan være med på å forkludre tilværelsen for de som kanskje er litt mer seriøse, for å si det på den måten.
Det handler mest om reiseveien, kollegaene og ikke minst sjefen. Det er jo en kjent sak at de fleste mennesker slutter på grunn av sjefen sin, og jeg syns det er litt rart at det ikke er flere som velger å trekke dette inn i en agenda når det er så tydelig at det finnes så mange dårlige ledere der ute. Jeg leste en tekst her om dagen om hvilket ansvar som hviler på en leder med tanke på å få sine ansatte inn i rytmen, jeg leste den flere ganger, den var jo skrevet av en «ekspert», men så valgte jeg å konkludere med at dette ikke var noe annet enn svada fra ende til annen.
Dette er et ansvar som hviler på alle.
De som ikke skjønner dette, er en feilansettelse.

Pausen er over.
Kom deg tilbake på jobb.

Folk ofrer identiteten sin for å passe inn

Jeg har i ganske lang tid snakket med en del mennesker som viser forundring over det økende omfanget i bruk av sosiale medier i rekrutteringsprosjekter. De som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så begeistret for å differensiere de ulike arenaene med tanke på at en profesjonell rekrutteringsrådgiver er interesert i å verifisere alle bevegelsene til kandidatene som ligger på blokka.
Sånn er det bare.
Jeg leser tekster om mennesker som tydelig viser en form for angst for at «noen» skal se hvilke spor de legger fra seg på digitale arenaer , og her om dagen kom jeg over en tekst hvor det var en som mente at data fra disse kildene kunne oppfattes som diskriminerende.
Det er feil.
For det første så er det ikke noe som heter «diskriminerende» i et rekrutteringsprosjekt, siden dette er en prosess som dreier seg om å velge en person basert på bestemte kriterier som skal være dekkende under fire ulike faner som kan merkes med henholdsvis Kompetanse, Resultater, Personlighet og Motivasjon.

Jeg ansetter et helt menneske og oppfatter virkeligheten som den beste referansen. Man kan like det eller ikke, men nå er det en gang sånn at alle midler benyttes av de som ønsker å kartlegge om kandidaten oppfattes som riktig eller ikke. Spørsmålet om hva som defineres som “riktig” kan være så mangt, men det kan handle om selskapskultur, visjon og verdier eller helt andre ting. Det er hele totalbildet som skal stemme – en god miks av kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon. De to første er mer eller mindre “målbart” mens kartlegging av personlighet og motivasjon – som tross alt er de viktigste punktene – krever en viss form for kreativ research. Det er her dette med sosiale medier kommer inn i bildet, og søkeresultatene forteller ganske mye om kandidatens verdier, intellekt og ikke minst vurderingsevne.
Når man velger å offentliggjøre “private ting” så må man faktisk regne med at det finnes noen som vurderer din person ut fra opplysningene som man publiserer om seg selv.

Jeg er ganske opptatt av integritet og identitet og verdisyn, og derfor bruker jeg sosiale medier for alt det er verdt når jeg sjekker kandidatmarkedet. Når noen spør hvorfor, for det hender fremdeles at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at dette med sosiale medier er en arena som for lengst har blitt til noe som tar en veldig stor del av de fleste menneskers liv og da skulle det nesten bare mangle at jeg ikke sjekker hvordan de oppfører seg der ute.
– «Hjelpe meg», var det en som sa på et arrangement jeg var på her om dagen, holdt seg for munnen og forsøkte å gjøre seg litt morsom i ansiktet som for å skjule at hun egentlig ikke ønsket å skjule at hun hadde noe å skjule.
– «Nå må jeg rydde på face …»
Jeg gadd ikke si noe.
Jeg gadd ikke en gang si at det ikke handler om dette, siden det er som om man til stadighet glemmer at noe som kan oppfattes som feil på et sted kan være dritbra på et annet. Det er ingen som passer inn over alt, og jeg tror at det er nettopp dette som er noe av årsaken til alt dette gnålet.
Folk ofrer identiteten sin for å passe inn.
Folk glemmer at det skal foretas en utvelgelse, og det blir på en måte helt motsatt av sånn som det var på løkka før i tiden når det sto to stykker og plukket ut spillere til hvert sitt lag og ingen ville være den som sto igjen til slutt, den eneste forskjellen er at dette var en forbanna ærlig måte å gjennomføre utvelgelsen på.
De som kanskje ikke var så gode i fotball var kanskje gode i noe annet.
De visste det.
Vi visste det.
Alle visste det.
Det finnes mennesker som er så redd for å være på utsiden at de til og med glemmer at det kanskje ikke er så hyggelig på innsiden.
Tenk over den.

Jeg skriver om indoktrinering og talentfabrikker som masseproduserer klonedukker, vi produserer en skammekultur hvor det mest paradoksale er hvordan mennesker låses inne i de fine glitterburene hvor man blir fortalt hvordan virkeligheten bør oppfattes. Jeg legger heller ingen pinner i kors får å si at det norske kandidatmarkedet er i ferd med å bli jævlig kjedelig, og sier til og med at jeg bruker trynefaktor som en viktig del av en utvelgelse.
Ting som funker på et sted funker kanskje ikke på et annet.
Hvis du ikke har funnet ut dette, så er det kanskje på tide at du begynner å røre litt på deg.
Og bare så det er sagt, – trynefaktor i min begrepsverden handler ikke om å være «pen» …

Jeg jobber med en kunde som er så krystallklar som det går an å bli i kandidatbeskrivelsen sin, han sier til og med at han vil ha en voksen person, gjerne femti, som seriøst belager seg på å bli i rollen i femten år og som har skjønt at de kjønnsløse blærene som lar seg forføre av karrierestiger og fjas ikke passer inn i bildet sitt.
Det er så jævlig bra.
Det er samtidig noe som utfordrer meg, siden det krever litt mer arbeid med å finne det riktige hodet enn om jeg skulle klikke copy paste.

Jeg nevner i en rekke tekster at jeg oppfatter dette med søknadstekst på en side og CV på to sider, uten hull men med bilde, er rimelig antikvert i et rekrutteringsprosjekt. Når noen spør hvorfor, for det hender fremdeles at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at kandidatmarkedet er ødelagt av sjablongspikkere som tror de har et mandat til å fortelle andre hvordan ting skal være.
Kandidatene oppleves som klin like, og da må man finne alternative utvelgelseskriterier.
Det finnes noen som tror at det er så enkelt som at fire års erfaring er bedre enn tre.
Det er det ikke.
Det er ikke tall og symboler eller farger som skal påvirke et rekrutteringsprosjekt.
Det finnes ingenting som er bedre når man skal skille et menneske fra et annet enn dette som handler om personlig egnethet, det er faktisk snakk om et menneske og det er det ganske mange som glemmer i sin iver med å vise hvor flinke de er i talentjakten.
Du ser det i en stillingsannonse.
Du ser det i en firmapresentasjon.
Du ser det i en studiekatalog og ser at det egentlig ikke står en dritt, men du er så redd for å si det at du produsererer den samme dritten selv for å passe inn.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er visst det.
Det har til og med blitt sånn at mennesker som kaller seg «veiledere» på jobbsøkerkurs sitter på den samme skåla og presser ut noe av det samme.
Form og farge stemmer.
Lukta, også …

Gummistrikker og glowsticks

Jeg var på vei ut av lokalet etter et kort foredrag da han trakk meg litt til side og spurte om jeg var noe særlig på arbeidsrett.
– «Jo», svarte jeg.
– «Jeg kan godt si at jeg har fått med meg en del, men det dreier seg jo stort sett om å lese lovverket og tolke tekstene på den måten som rimer med saken … utfordringen er som regel å holde seg til det som står der, holde fast ved det, mener jeg».
– «Ja», smilte han.
– «Det er jo det jeg også mener, men nå har jeg en dame som skal gå til sak mot oss».
– «Sier hun at hun skal gå til sak eller skal hun gå til sak?»
– «Nja», nølte han.
– «Vi er ikke der enda … hun har brust litt med fjæra og og nå har hun selvfølgelig sykemeldt seg …»
– «Det er jo ingen bombe», smilte jeg.
– «Nei, de har det med det … starter mye styr og gjemmer seg under senga …»
– «Hva er greia?»
– «Det begynte som en løs prat i lunsjen», svarte han.
– «Hun fortalte at hun hadde gått på kurs og lært seg litt om ledelse … ikke noe kurs fra oss, med andre ord … jeg visste ikke at hun gikk på BI en gang, jeg … nok om det, hun ville gjerne diskutere en ny rolle som kunne gi lederansvar … men Sigrid, sa jeg … vi er seks ansatte som jobber i et lite trykkeri, vi har da ikke behov for flere ledere … vi trenger selgere med kundeportefølje … og da spurte hun om jeg ikke syns hun var bra nok, hun jobber som selger … vi har to selgere i tillegg til meg og sliter med å få tak i flere … og da svarte jeg at jo, hun solgte bra hun, i hvert fall som forventet, men så var det som om jeg måtte minne henne på at det var hun som hadde tatt initiativ til å snakke om en ny rolle og da sa jeg at denne rollen ikke finnes i selskapet».
– «Og så?»
– «Eh … hva mener du?»
– «Og så», gjentok jeg.
– «Det er jo ikke noe sak dette her, hun kan jo ikke forvente at arbeidsgiveren hennes skal finne opp en stilling til henne fordi hun plutselig har funnet ut at hun har lyst til å gjøre noe annet … da er det jo bedre at hun finner seg en ny arbeidsgiver».
– «Ja», smilte han.
– «Det er det jeg også sa … jeg sa det ikke på den måten, da … men jeg sa at vi ikke har noen andre stillinger, og i hvert fall ingen lederstillinger, tenkte nesten at jeg skulle fleipe med å si at hun hadde nok med å lede seg selv, men lot det være … og det var da hun spurte om jeg oppfordret henne til å slutte … hva gir du meg … jeg måtte fortelle henne at dette fikk være hennes valg og at dette ikke var noe tema hos oss … og det var det, egentlig … dagen etter sendte hun en tekstmelding om at hun var sykemeldt».
– «Jeg syns det er trist at det finnes sånne leger», begynte jeg.
– «Snakk om å legge forholdene til rette for et puslingsamfunn … hva skjer videre?»
– «Nei», nølte han.
– «Nå er hun sykmeldt ut august og da forholder jeg meg til det … du kan sikkert begynne å se etter en selger for meg, for å si det sånn».
Jeg nikket.
– «Tenk deg», fortsatte han.
– «Nå skal hun gjøre seg klar for en lederstilling, tatt kveldskurs på BI og tror at ledelse kan beskrives mellom stive permer … men for å spole tilbake, så tenker jeg tanken på at hun kommer til å grine i VG og mane fram en sluttpakke eller noe annet piss … sorry språkbruken, men jeg innrømmer at jeg blir litt oppgitt …»
– «Skjønner deg godt», svarte jeg raskt.
– «Det kryr av sånne som krever ditt og krever datt, men for all del … hun har jo ingen verdens ting å komme med i forhold til arbeidsgiveren sin, hvis hun velger å si opp så har hun kontraktsfestet lønn i oppsigelsestiden men det forutsetter jo at hun jobber, hvis hun er sykmeldt så får hun lønn fra arbeidsgiveren i seksten kalenderdager … folketrygdloven kapittel åtte, eller noe sånt … arbeidsforholdet opphører likevel ikke før oppsigelsestidens utløp, men det virker kanskje ikke som om hun har tatt dette med i betraktningene sine … slapp av, du sitter tørt».
– «Det er sånne jeg leser om», sukket han.
– «Og plutselig har jeg en i mine egne rekker … er mest skuffet over meg selv for at jeg ikke har fanget opp noe av dette … hun selger greit og gjør det hun skal og viser at hun har det bra og alle er glade og sånt … men plutselig forteller hun at hun vil gjøre noe annet og slår seg vrang, får jeg det ikke sånn og sånn så gidder jeg ikke, hva faen er det for noe …»
– «Sikkert noe hun har lært på BI», smilte jeg.
– «Ja, det forundrer meg ikke … jeg visste som sagt ikke en gang at hun gikk på BI, men på den annen side så er jo ikke dette noe vi har noe med … hun hadde jo aldri fått dekket sånne kursutgifter hos oss, mener jeg … men jeg er enig med deg, det som er skremmende er at det er så mange av dem … man kan lure på hvor de tar det fra … er dette sånne ting som du avdekker i rekrutteringsprosjektene dine … på intervjuer, og sånt?»
– «Ja», bekreftet jeg.
– «Jeg får jo kandidatene til å beskrive overgangene, det er de som er interessante og det er disse som skaper spenningsnivåene … arbeidsinnhold er som regel noe som det ikke er så aktuelt å bruke masse tid på siden det er informasjon som er kjent fra før, men overgangene gir et innblikk i holdninger og verdisyn, egenvurderinger og ikke minst refleksjon, det er overraskende mange som ikke tenker på dette i rekrutteringsprosjektene sine men det henger kanskje sammen med at det har blitt litt for mange av disse som er mer opptatt av prosess enn innhold … når man snakker om alle disse som det kryr av der ute, de som krever ditt og krever datt, så er det jo ganske mange som snakker om dem men ikke så mange som gjør noe … det er jeg ganske lei av, men tenker selvfølgelig tanken på at det er den samme ulla på innsiden … man kan jo bare spekulere i hvordan det vil komme til å bli».
– «Ja, du sier noe … du leste sikkert den greia i … tror det var i Aftenposten, om hvor lett det er å få sykemelding … norske leger bruker kreative betegnelser når de ikke finner en underliggende medisinsk forklaring for å skrive ut sykemelding og ikke får seg til å si at man må ta seg sammen».
– «Så den», nikket jeg.
– «Trøtt og slapp, var det ikke?»
– «Jo … ganske utrolig hvordan det har blitt … tror det er mange som burde komme seg inn i skammekroken med tanke på alt som de finner på … som om hele livet er en eneste lang diagnose … jeg leste en annen tekst om en som trakk fra hverandre påstanden om at nordmenn er i bedre form enn noen gang, han slaktet disse jævla treningstedene hvor man lar seg tvinge til å bevege seg i takt og uniform og dro fram det paradoksale med at det ikke er så mange som snakker om behovene for kunstig stimuli for å tvinge seg gjennom de trange sjablongene … ha, det må jeg si, har en nabo som tar bussen til treningssenteret for å løpe på en tredemølle … hva faen er det, liksom».
– «Svarte tights og glorete overdel?»
– «De ligner på glowsticks», smilte han.
– «På alle måter, egentlig …»
Jeg nikket.
– «Nei, du får skaffe meg en selger med litt lenger kapasitet enn disse duracellkaninene, regner med at du skjønner hva jeg vil ha … gjerne en som er litt voksen og som har lært noe … ja, du veit …»
– «Skal se hva jeg finner», smilte jeg.
– «Og ellers?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Skjer jo ikke så mye på denne tiden, da … folk er mest opptatt av å snakke om hva de gjorde i ferien og hvor varmt det har vært og sånt … jeg strekker ferien litt lenger og koser meg hjemme med bikkja».
– «Skal du ikke få deg en ordenlig jobb snart?»
– «Jobber med saken», smilte jeg.
– «Du kan begynne hos meg … kan sikkert finne opp en stilling til deg, jeg».
– «Det kan du helt sikkert», flirte jeg.
– «Men jeg kjenner deg alt for godt til at jeg vil ha deg som kollega».

Jo, en ting til:
Jeg minner om den nye gruppen jeg har laget på LinkedIn som respons på et savn etter et forum for mennesker som ønsker å servere karrieretips og som en nyttig «base» for de som ser etter nye utfordringer.

Drømmejobben … sånn på ordentlig, liksom?

Jeg skriver en del om drømmejobben på disse sidene, den jobben som de fleste vet innerst inne ikke finnes men som er en greie som ligger litt bortenfor der du ligger og som er fin å strekke seg mot.
Noen sier at de har den, og det er jo bra. Mennesker som trives og som viser at de har det bra for alle de andre som er rundt dem, med mindre det skaper grobunn for misunnelse og det finnes jo noe av det der ute.
Dessverre.
Hvis du søker på google etter drømmejobben, så kommer du inn på forskjellige karrieresider som tipser deg om ditt og datt for at det kan bli deg som endelig kan lukke øynene og falle inn i den dype søvnen, karrieresider som skriver om veien og mulighetene og åpningene og alt annet som egentlig bare skaper ytterligere forvirring.
Det er håp for alle.
Du kan bli hva du vil.
Mange av disse karrieresidene trekker inn referanser fra noen av disse som tjener penger på å si at det handler om å gutse og stå på og kline til og gjerne gjøre litt mer enn det. Noen får seg til og med til å gulpe opp innspill som karaktergarantier og kunstig oppvarming av gradestokkene.
Jeg kaller det pisspreik.
Jeg mener at det ikke er håp for alle og at det ikke er alle som kan bli hva dem vil.
Jeg vet også at det høres rått og brutalt ut, men virkeligheten er faktisk ganske rå og brutal.
Det handler om forutsetninger, muligheter, omstendigheter og ikke minst begrensninger, skumle ord som enkelte betrakter som trusler og utfordringer som kan beseires hvis man gutser og står på og kliner til og gjør litt mer enn det.
Vær så god, sier jeg.
Lykke til.

Det var da faen til negativitet, tenker du kanskje.
Nei, svarer jeg.
Det handler ikke om det.
Det handler om å være realist.
Hvis målet ditt er å få drømmejobben må du fokusere på å bygge opp et renommé innen det aktuelle fagområdet, bli dyktig på hva du gjør og kommuniser dette i relevante fora. Du trenger ikke nødvendigvis gutse og stå på og kline til og gjøre så mye mer enn det.

Drømmejobben, sånn på ordentlig, handler om en ting og det er visjon og verdier. Observante lesere vil si at det er to ting, men i denne sammenhengen og i arbeidslivet generelt så er dette noe som hører sammen og som blir til en, men blås i det. Det finnes også noen som betrakter jobben sin som bare en jobb, og det er noe som jeg egentlig syns er litt trist, med mindre det er jobben som legger grunnlaget for at man kan holde på med alle de andre tingene som har en betydning for livet deres og da blir det noe annet. De som følger med på disse sidene husker kanskje en tekst som jeg skrev om han som hadde lyst til å kjøre t-bane, et godt eksempel på at drømmejobben har en tendens til å bli krysskoblet med en eller annen form for tilværelse eller tilstand, og det er kanskje dette som er med på å skape en viss forvirring som jeg begrunner med at et menneske beveger seg gjennom ulike faser gjennom hele livet. Man kan ha det bra i dag, for all del, men så dukker det opp noe som gjør at man får seg til å drømme om noe annet. Det er mange som ikke tenker på at drømmejobben rett og slett kan være en enkel modifisering av din nåværende stilling hvor du enten kan få noen nye utfordringer og muligheter eller at du kan fjerne noen av dem. Det virker som om det er enda flere som ikke tar seg tid til å finne ut hva drømmejobben virkelig innebærer, om det er å jobbe i en cocktail-bar eller på et gartneri eller kanskje som kunstmaler.

Jeg kjenner en dame som påstår at hun har drømmejobben, hun har en tendens til å snu seg litt bort når jeg minner henne på at veien har vært lang, ikke bare lang men jævlig lang, hun er en av dem som klappet sammen etter mange år med påtatt prestasjonspress som pushet henne fram og tilbake, sånne ting som man ikke skjønner før det er for sent og man overrasker seg selv med å grine i mediene og gir diagnosen et ansikt, for det pleier jo å være snakk om en eller annen diagnose, og så begynner man å jobbe som rådgiver med fast spalte i et magasin og regelmessige opptredener på Frokost-TV.
– «Jeg har det så fint», smiler hun.
– «Jeg har drømmejobben … sånn på ordentlig, liksom».

Det er ganske mange der ute som tror at det finnes en drømmejobb og nesten like mange som tror at det finnes en drømmekandidat.
Disse ville for øvrig aldri passet sammen, hvis det er noen som tror det.
Drømmejobben finnes ikke, tro meg, men drømmekandidaten er en dyktig, nøyaktig, strukturert og selvgående person med en master i ett eller annet. Det er i hvert fall det som man skal fristes til å tro dersom man leser beskrivelsene fra de som tilbyr drømmejobben, men de vet jo ikke bedre, de vet ikke hva de snakker om siden de fleste for lengst burde være klar over at noe som presenteres som for godt til å være sant som regel ikke er noe annet enn tull og tøys.

Jeg fikk et spørsmål her om dagen fra en som lurte på hva som er min egen drømmejobb.
– «Ja», nølte jeg.
– «Den er vrien …»
– «Du jobber jo med sånt», forsøkte hun.
– «Ja, men det er jo ikke ensbetydende med at jeg har drømmejobben for det … det hender jo at en lege blir syk, ikke sant?»
– «Lege?»
– «Bare et eksempel», ikke sant.
Jeg vet ikke om hun tok den.
Jeg har uansett, så lenge jeg kan huske, vært opptatt av å ha det morsomt på jobb og ikke minst sammen med menneskene som jeg har rundt meg, det er jo som regel de som skiller en god drøm fra et mareritt.
– «Tjene mest mulig og gjøre minst mulig?»
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Det er ikke min trigger, for å si det sånn …»
– «Men butikken går bra?»
– «Ja», bekreftet jeg.
– «Men det har ingenting med det å gjøre … selv om jeg er sikker på at det finnes en del mennesker i konkurrerende virksomheter som mener at det er prisene mine som allokerer spennende oppdrag … jeg lar ikke prisen påvirke arbeidet mitt, for å si det sånn, og det som jeg syns er litt synd med denne bransjen er at det er alt for mange som ikke deler den oppfatningen … jeg tror det er noe av årsaken til at jeg har begynt å se meg rundt etter alternative roller».
– «Drømmejobben?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Det er ikke riktig å kalle det drømmejobben … man våkner jo før man vet ordet av det, mener jeg».
– «Hvis du skulle beskrive drømmejobben, da?»
– «Jeg har snakket med noen mennesker og så bruker jeg sommeren til å tenke», smilte jeg.
– «Hva skal du jobbe med?»
– «Nå er det sommerferie», smilte jeg samtidig som sa til meg selv at det av og til kan være lurt å lytte til noen som kanskje ikke kjenner hele historien, de som klarer å oppfatte et inntrykk om hva man kan være god til og som kan føre tankene inn på noe helt annet.

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg kan ha en tendens til å sammenligne arbeidslivet med verdens største idrett, og det finnet et uttrykk på fotballspråket som kalles «signalspiller», det er et menneske med en spesiell evne til å lese spillet, en som skjønner hvor ballen kommer og som vet hvor man skal sette inn presset og vinne ballen.
Det er meg.
Hvis forutsetningen er at jeg er på riktig lag, noe som jeg for øvrig er veldig opptatt av, så oppfattes jeg som lojal, oppofrende og god i gjenvinningsfasen i tillegg til at jeg har en ganske god pasningsfot. Jeg tror at en signalspiller er en av de som viser en entusiasme som smitter over på laget, en som får med seg de andre og starter presset for å få motstanderlaget i ubalanse. Jeg kan godt være denne krigertypen som ikke legger noe i mellom når ting står på spill, men på den annen side så har jeg kanskje utviklet meg til å bli en sånn som er bedre i garderoben enn ute på gressmatta.

Jeg er som nevnt en realist og er litt usikker på om det finnes noen der ute som trenger en sånn som sjelden får toppkarakterer på spillerbørsen, men hvis du vet om noen som verdsetter litt god funk i hverdagen så kan du tipse om at jeg er på free transfer og på utkikk etter nye lagkamerater …