bemanningsbransjen

Det hjelper å virvle opp litt støv …

Jeg har lagt merke til at det har dukket opp en del nye karrieretips i ulike medier som trekker fram viktigheten av å være seg selv når man presenterer seg i rekrutteringsprosesser, det kan virke som om det er flere som omsider har fått øynene opp for at det bare er en ting som funker når det kommer til dette med å skille seg ut og fremstå som unik i søknadsmassen.
Ha!
Velkommen etter …

Det paradoksale er at noen av disse tipsene kommer fra virksomheter som er kjent for sin nedlatenhet mot kandidater som ikke presser seg inn i de tåpelige sjablongene deres, – det er kanskje lov å håpe at de har kommet over den eneste fasiten som funker, og det er virkeligheten. Jeg håper også at det bunner i fornuft og ikke bare som et resultat av slett arbeid med påfølgende feilansettelser selv om de pårørende kan ha godt av å bli irettesatt fra de eneste som de tar seg bryet med å legge seg på ryggen for. Jeg har til og med sett en tekst fra et selskap som jeg kjenner mest for å bunne kandidatopplevelsesundersøkelser som handler om viktigheten av god oppfølging til jobbsøkere som viktig bidrag til et positivt virksomhetsvaremerke.
Herlig!
De som følger med på mine sider, vil kanskje legge merke til at det ikke kommer et grøss, og det skyldes at jeg er en type som kan ha lett for å la historie være historie og at det er lov å lære av sine feil samtidig som jeg må innrømme en viss overraskelse over å se hvem som får seg til å trykke på likerknappene og som til og med får seg til å dele tekstene.
Men for all del.
Velkommen etter!

Det hjelper å virvle opp litt støv, og jeg er kjent som en fyr som for lengst har skrellet av meg disse sperrene som tipser meninger om mangt. Jeg får en del kule tilbakemeldinger når jeg formidler tekster i en ledig balanse av alvor og humor med vissheten om at det funker ganske bra for å utfordre tvangstanker og valgte sannheter. Jeg vet at jeg provoserer fram en del refleksjoner, og gleder meg til verden blir et litt bedre sted å være for seriøse jobbsøkere som alt for lenge har sett seg tvunget til å leve i skyggen av sitt virkelige jeg.

Så da er det vel bare å vente på at noen av de virkelighetsfjerne veilederne som av en eller annen grunn har fått lov til å drifte jobbsøkerkurs våkner opp og ser lyset som avslører støvet som senker seg mot gulvet?

Gode referenter i kandidatopplevelsesundersøkelser

Jeg var i et møte med et bemanningsselskap i dag, jeg hjelper en virksomhet med utvikling av rammeavtaler og dette var et oppfølgingsmøte med et av selskapene som har meldt seg på og presentert sin fortreffelighet, jeg hadde lyst til å møte dem på deres egen hjemmebane for å komme litt dypere under huden på dem og snakke om de tingene som man ikke finner ut av på sterile salgsmøter.

Gode rekrutteringsmennesker jobber med vissheten om at arbeidet handler om menneskelige relasjoner, man må tro på de samme tingene og være trygg på at alle parter vil representere hverandre på en god måte.

Jeg satt igjen med tre selskaper og ett av dem skulle ut, jeg var ganske sikker på at jeg var på riktig sted, det stedet som egentlig var feil, signalene var ganske klare og nå ventet jeg bare på den endelige bekreftelsen som skulle få dem til å melde seg ut.
– «Kandidatopplevelser», begynte jeg.
– «Hva tenker dere om det?»
– «Der er vi gode», smilte hun.
– «Fortell».
– «Hva vil du vite?»
– «Alt …»
Hun rettet seg litt opp i stolen, samlet sammen papirbunken foran seg og gjorde seg klar til å fortelle alt, noe som var ganske fort gjort, hun fortalte at alle vikarene deres svarte på et evalueringsskjema som resulterte i meget gode tilbakemeldinger.
– «Ja», nølte jeg.
– «Men hva med de andre?»
– «De andre?»
– «Mulig at jeg forstår deg feil», begynte jeg.
– «Men du viser til alle vikarene som jobber for dere … hva med de som søker seg inn til dere og som blir kalde i basene deres?»
– «De er jo ikke i jobb for oss …»
– «Nei», smilte jeg.
– «Men de har likevel rukket å få et inntrykk av dere gjennom respons eller heller mangel på respons … husk at det er hvordan dere behandler deres viktigste aktivum som påvirker virksomhetsvaremerket deres, alle menneskene som står på utsiden har større verdi enn ordene som dere klipper ut fra personalhåndboken og legger ut på nettsidene deres … vi ønsker å samarbeide med en aktør som gjenspeiler vår egen holdning til akkurat dette».
– «Vi får ganske mange henvendelser fra de som vil jobbe for oss», begynte hun og så tok det litt tid før hun fortsatte å si noe, eller hadde tenkt å si noe uten at hun kunne komme på noe mer å si, som om det hun hadde sagt var nok.
– «Ja», svarte jeg omsider og la til at det skulle bare mangle, det er jo jobben deres.
– «Jeg tror jeg vet hvor du vil», fortsatte hun.
– «Men vi drives jo av å selge … eller levere … og det er jo det som vi gjør så godt og som gir oss denne store kandidatstrømmen».
– «Men hvorfor klarer dere ikke å gi jobbsøkere en profesjonell tilbakemelding?»
– «Definisjonen på profesjonell tilbakemelding», nølte hun.
– «Vi oppfordrer til at de legger seg inn i basen vår, og så tar vi kontakt hvis det dukker opp noe som passer … det er jo en helt vanlig måte å jobbe på …»
– «Jeg treffer en del jobbsøkere som forteller meg at de har lagt seg inn i basen deres», begynte jeg.
– «Jobbsøkere som ikke får tilbakemelding på hvorfor de ikke hører noe fra dere når dere publiserer stillinger som rimer med hva de har punchet inn … er ikke det rart?»
– «Rart?»
– «Ja».
– «De … er kanskje ikke aktuelle …»
– «Men dere har jo ikke snakket med dem?»
– «Kanskje ikke alle», svarte hun kort.
– «Eller … det er jo sånn at vi, eller man oppfordrer jo alle som registrerer seg i basen om å følge med på det som vi publiserer … ja, de må jo følge med på aktivitetene våre … og ta kontakt».
– «Skjønner det», nikket jeg.
– «Og når de gjør det, så får de den samme meldingen på nytt, den som sier at de må legge seg inn i basen og så blir de kontaktet hvis de vurderes som aktuelle … er det ikke litt rart?»
– «Vi har en ganske stor CV-base», nølte hun.
– «Ja», svarte jeg.
– «Og det er jo fordi dere messer om denne basen til alle som tar kontakt, alle de som tror det er noe i den andre enden når de ser stillingsannonsene deres … da er det heller ikke så rart at det er ganske mange som ikke ser poenget med å legge seg inn i basen deres når de vet at de likevel ikke får respons … og spesielt ikke med vissheten om at det som kommer ut i den andre enden er ditt viktigste salgsargument i møter med nye kunder … det er i hvert fall sånn jeg oppfattet dere på det første møtet vårt».

Jeg repeterer denne:
Gode rekrutteringsmennesker jobber med vissheten om at arbeidet handler om menneskelige relasjoner, man må tro på de samme tingene og være trygg på at alle parter vil representere hverandre på en god måte.
Snipp snapp snute.
Du er ute.

Jobbsøkere må finne seg i mye rart, men hvis man skal være med på leken så må man tåle steken. Punching i CV-baser og elektroniske rekrutteringsverktøy, møter med sjablongspikkere og selvutnevnte eksperter som paradoksalt nok ikke kan vise til egen erfaring fra det som de finner ut at de skal snakke om.
Sånn er det bare.
Jeg kjenner flere jobbsøkere som har tatt initiativet til å takke for seg og følgelig melde seg ut av prosessen, selv om jeg innrømmer at jeg syns det er litt kult og at det står respekt av det, så vet jeg like godt som dem selv at de har eliminert en mulighet.
Sånn er det bare.
Man kan ikke skylde på omstendigheter eller rammer eller noe annet.
Man kan faktisk ikke skylde på andre enn seg selv.

Når jeg sitter sånn til at jeg skal treffe en del av disse bemanningsselskapene, så slår det meg hvor like de er. Valget mellom det ene kontra det andre baseres på tilfeldigheter og lite annet. Kandidatmassen er stort sett den samme, de som legger seg inn i en base legger seg inn i en rekke andre og det er ikke så rent sjeldent at de samme kandidatene dukker opp fra ulike bemanningsselskaper. Vikarbyrådirektivet regulerer betingelsene, og da er det interessant å måle fortjenestesfaktorene mellom de ulike timeprisene som de opererer med og artige innspill som skal forsvare de stive annonseringsprisene deres. For det er jo nå en gang sånn, at det ikke dreier seg om så veldig mye annet enn annonseringstjenester.
– «Det viktigste er prosessen», var det en som sa en gang men jeg var litt usikker på hva hun mente når jeg hørte hvordan hun snakket om prosesser.
– «Effektivitet», sa en annen.
– «Rask levering …»
– «Til riktig pris».
– «Kvalitet».
– «Stor CV-base».
– «Liten risiko for feilansettelser».
Det pleier å komme noen andre luftige argumenter også, men jeg syns det er litt rart at ingen nevner hvordan de jobber med kandidatene. Jeg blir også litt forundret over hvor nedlatende mange av disse «konsulentene» oppfører seg i møte med mennesker som kan være inntektsbringende for deres egen virksomhet eller til og med potensielle kunder i framtiden.
– «Registrer din CV i basen vår så tar vi kontakt med deg hvis det dukker opp noe …»
Det magiske ordet i denne setningen er «hvis», og det er et begrep som er like ullent som «kanskje». Det som uansett er viktig for en seriøs jobbsøker er å ta eierskap til sine egne handlinger og det forutsetter aktivitet, fokus og struktur. Jeg er også fristet til å trekke fram seleksjon, og det betyr at du må finne et selskap som dekker din næring og finne en som skjønner hva du kan og hva dette brukes til. Jeg treffer litt for mange mennesker som tror at et bemanningssselskap er bra fordi en venninne har fått jobb gjennom dem og anbefaler dem videre til alle som spør.
Nei, svarer jeg da.
Du må spørre deg selv.
Du må også huske på at du skal henvende deg til disse selskapene for å tilby din kompetanse og ikke for at en eller annen som er ansatt i dette selskapet skal «skaffe deg en jobb».
Det er viktig.
Bemanningsbransjen funker fint som bare det hvis du treffer noen som vet hva de driver med og hvorfor de driver med det de gjør.
Husk at det er menneskene som gjør forskjellen.
Ingenting annet.

Anbefalt tekst:
Beware of the Mystery Applicants


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Gode tekster fra seriøse jobbsøkere

Jeg annonserte for en stund siden at jeg samler på tekster fra seriøse jobbsøkere som vil dele sine opplevelser fra rekrutteringsprosessene sine. Responsen har vært formidabel og planen er en ny bok en gang til neste år. Gjengangeren på den andre siden av bordet er bemanningsbransjen, og de som følger med på disse sidene har allerede fått med dere noen av tekstene som har kommet inn.

Noen stiller spørsmål om hvorfor det har blitt sånn, men jeg tror nok at det ligger noe i kombinasjonen av manglende erfaringbasert kunnskap og tilsynelatende liten vilje til seriøs oppfølging av deres viktigste inntektskilde som tross alt er kandidatene.
Hvis du legger til fokus på prosess og ikke menneske, så er du der.

Jeg kom til å tenke på en mail jeg fikk av en kar i nettverket mitt, en bra mann som fortalte at han hadde foretatt sin egen testing av en bransje som han oppfattet som en svinedyr annonseringstjeneste. Jeg syns det er en ganske god beskrivelse siden det ikke er så mange som gjør så mye annet enn å være et ekko for kundene sine.
Man kan jo lure på hvor lenge de får lov til å holde på.

Du skal få en tekst som ble til etter et møte med en hyggelig fyr på vei hjem fra en sen kveldsjobb i går. La oss kalle han «Frank» – en IT-sjef som begynner å bli litt lei og som fortalte at han hadde fått en beleilig telefon fra et bemanningsselskap som lurte på om han ville snakke om en spennende mulighet.
For all del, tenkte Frank. Det var jo både flatterende og interessant at de tok kontakt med han akkurat nå som han hadde begynte å tenke tanken på å finne på noe annet. Han er ikke så godt kjent med hvordan disse bemanningsselskapene jobber, men akkurat dette selskapet hadde han i hvert fall hørt om siden de er høyt og lavt i det som finnes av kanaler, de er store og kjente og han tenkte ikke så mye over at hun som ringte ikke ville si så mye om hva jobben gikk ut på eller hvilken kunde hun jobbet med, Frank var i butikken for å kjøpe noe vakkert til sin kone og syns det bare var greit at damen som ringte var kort og konkret og foreslo et møte på torsdag klokka to.

Frank kunne fortelle meg at damen i resepsjonen var hyggelig.
Han fikk kaffe og det var det.
Det var sånn han sa det.
Det var det.
Hun som skulle intervjue han, trippet inn ti over to, men Frank hadde kaffe og avis og godt humør og ikke minst en liten dose respekt for disse menneskene som tross alt jobbet i et anerkjent bemanningsselskap.
– «Det er rart med det», fortsatte han.
– «Man snakker med noen i telefonen og forsøker å danne seg et bilde av vedkommende, er det ikke rart at det bildet ikke pleier å stemme med virkeligheten?»
– «Jo», smilte jeg.
– «Det er noe i det … men du kunne jo sjekket henne opp på LinkedIn og Google og sånt …»
– «Tenkte ikke tanken», avbrøt han.
– «Hvorfor i all verden skulle jeg det … kjent selskap og perfect timing, jeg ble smigret og lot meg rive med, tenkte ikke på at dette kunne bli som det ble … hvorfor skulle jeg det, liksom …»
– «Nei», svarte jeg.
– «Det skal jo ikke være sånn at man trenger å gå rundt og frykte det værste, da får man jo ikke gjort noen ting, men jeg pleier å tipse seriøse jobbsøkere om at det er smart å sjekke hvem de skal møte … det handler ikke om å være forutinntatt eller noe, men det er en viktig del av forberedelsene … det er jo litt rart at alle disse som går rundt og misliker at man gjør dette tror at det misbrukes eller feiltolkes eller noe annet, langt i fra, det er jo helt motsatt men det er det tydeligvis vanskelig for dem å skjønne … kan kanskje tenke deg hvorfor …»
– «Ja», nikket han.
– «Men jeg er likevel ikke sikker på om jeg hadde avlyst hvis jeg hadde visst hvem hun var … eller hvem hun ikke var, for å si det på den måten … jeg aner jo ikke hvordan de jobber i den bransjen … selv om jeg nå har fått en … ja, nesten fristet til å si smell …»

Han fortalte at han satt der i en halvtime, hun hadde spurt om noen av de tingene som han allerede hadde tastet inn i CV-basen deres på forhånd, en greie som ble presentert som viktig i bunnen av den tilsendte møtebekreftelsen han hadde fått på mail, det var viktig at de hadde så mange opplysninger som mulig.
– «Jeg tenkte jo ikke på hva de visste om meg på forhånd», fortsatte han.
– «Eller ikke visste …det var de som tok kontakt, og nå … sett i ettertid … så burde jeg jo ha tenkt tanken på at de måtte ha visst noe om meg, som en forklaring på hvorfor de tok kontakt med meg i det hele tatt … nei, det ble rett og slett for dumt …»

Hun hadde slukket lyset når hun fortalte at de ikke hadde noen vikaroppdrag som kunne passe til han akkurat nå, men at det var fint å ha han i basen med tanke på eventuelle nye oppdrag. Hun sa noe om at de hadde mange kunder og at de var flinke til å kartlegge behovene som fantes der ute.
– «Jeg kjente at det snørte seg sammen i halsen», fortsatte han.
– «Det er sånn jeg pleier å bli når jeg begynner å bli litt irritert … her hadde jeg tatt fri fra jobben for å møte et menneske som jeg trodde var profesjonell og treffer en jente som kommer rett fra skolebenken og spør om mine dårlige sider … er det mulig … jeg fortalte at jeg jobbet som IT-sjef i et stort konsulenthus og hadde tretti år med erfaring fra bransjen, både som prosjektleder med budsjett og personalansvar, sertifisert i hue og rævva i det som finnes av rammeverk … tverrfaglig bransjekunnskap … jeg spurte hvorfor hun hadde tatt kontakt med meg i utgangspunktet … hun så rart på meg og sa et eller annet om hvor store de var og hvor mange kunder de jobbet med, det var mye på gang og det kunne være at det dukket opp noe som passet for meg … det var da jeg sa at dette var noe hun hadde sagt i den første telefonsamtalen, at hun presenterte en stilling, mener jeg … jeg spurte om den var virkelig … vet du hva hun sa … hun sa at de jobbet med mange forskjellige stillinger, og nå skulle hun ta vare på min informasjon og matche dette mot det som kunne komme inn av vikaroppdrag … vikaroppdrag … jeg er da for faen ikke interessert i vikaroppdrag … hun fikk en sånn lite kledelig rødfarge i ansiktet sitt, enda mindre kledelig enn den som var i ansiktet mitt siden jeg var skikkelig irritert … og der ble vi sittende å se på hverandre før jeg reiste meg opp og sa at dette ble for dumt … hun sa at hun måtte følge meg ut, utgangen var ti meter bortenfor møterommet og jeg tror aldri jeg har sliti så mye for ti meter … nesten som når man går og går i en drøm og aldri kommer fram … ha ha … jeg vet at HR har brukt dette selskapet i noen stillinger hos oss, og gjett om jeg skal formidle hvordan de jobber … gjett om de skal få oppdrag hos oss … det går faen ikke an … skal du langt?»
– «To holdeplasser til …»
– «Jeg har mye å si», fortsatte han.
– «Ringer deg i morgen så finner vi tid for en kaffeprat en dag … jo, en ting til, jeg hadde tatt med meg kaffekoppen ut fra møterommet og spurte den hyggelige damen i resepsjonen hvor jeg skulle sette den … den tar jeg, svarte hun og så fikk jeg et smil og tusen takk i retur før jenta som gikk like bak meg spurte om jeg var interessert i å ta over jobben til hun som satt i resepsjonen … hun var jo bare vikar … det er mulig at hun forsøkte å være morsom, jeg vet ikke, men med tanke på inntrykket som jeg allerede hadde av henne så var det et jævlig dårlig forsøk på å være morsom … jeg tolket det nesten som en slags maktdemonstrasjon mot den hyggelige damen i resepsjonen … hva mener du?»
– «Her var du maks uheldig», forsøke jeg.
– «Det finnes flinke folk i bemanningsbransjen, legg merke til at jeg snakker om folk og ikke selskap siden det er menneskene som jobber der som gjør forskjellen … det er derfor jeg anbefaler denne forhåndssjekken av hvem du skal møte for å se om det er et menneske som har forutsetninger for å forstå hva du snakker om … dette møtet ble helt feil siden hun som møtte deg burde konsentrere seg om noe helt annet … jeg hører ganske mange historier som ligner og det er nok dette som underbygger påstandene om at bemanningsbransjen ikke fremstår som noe annet enn en annonseringstjeneste … men du, vi snakkes i morgen, her skal jeg gå av».

Jeg åpner luke 3 og der kan man lese at det var på denne dag i 1992 at verdens første sms-melding ble sendt mellom to britiske selskaper, – den lød for øvrig «merry christmas» …

Tillit

Noen ord om tillit i dag.
Tillit er et palindrom, og det betyr at det er et ord som kan leses fra begge sider.
Akkurat som regninger.

Jeg får en del henvendelser gjennom de fleste kanaler fra flinke folk som har låst seg litt fast og som føler at de ikke kommer seg videre. Av og til kommer det en sånn kort og konsis melding i «hei og hoppsan-stil» fra de som har sett på LinkedIn-profilen min og tror at jeg har lommene fulle av ledige jobber.
Det har jeg ikke.
Det blir nesten på den samme måten som når en jobbsøker slenger ut søknadsdokumentene sine og tror at papirene snakker for seg selv.
Det gjør de ikke.
Det må ligge noe mer bak, en historie, en åpning som gir meg lyst til å få vite mer, en tekst som forteller meg at dette er et menneske som lever og som har levd og som ønsker å leve videre. Det trenger ikke nødvendigvis å være som et rop om hjelp, men det bør handle om noe som gjør at jeg skjønner at dette er bra og at dette er noe som på en eller annen måte angår meg og mitt.
Ha, akkurat den kan sikkert høres litt ego ut for enkelte, men på den annen side så sier det kanskje litt om de som oppfatter den som ego.
Det er da jeg velger å presentere en innrømmelse:
Jeg kan ikke alt.
Jeg kan mene mye om mangt, men det er noe helt annet.
Jeg kan ikke hjelpe alle.
Jeg har heller ikke lyst til å hjelpe alle, men her bør jeg for ordens skyld legge inn et lite «dessverre» siden jeg viser til at det hender at det dukker opp noe hvor jeg vet at jeg kommer til kort og ikke har peiling på hva jeg kan gjøre. Det er da jeg kan finne på å gjøre noe som jeg oppfatter som en greie som er i ferd med å dø ut, – jeg tar en time-out og en kaffeslurk og tenker litt og så forteller jeg at vedkommende kan prøve ditt eller datt og så legger jeg inn en liten snutt som forteller at det ikke er sikkert at det som handler om ditt eller datt ikke er i stand til å løse flokene men det er i hvert fall en greie som gir litt lys på den mørke veien og noen ganger er det ikke mer som skal til for at vedkommende klarer å finne veien selv.
Det handler om å se.
Det handler om å lytte.
Det handler om mye annet også, men det viktigste er at det handler om det som kalles respekt – et ord som jeg gjerne skulle sett skrevet på en annen måte, som et palindrom, men på den annen side så er det et ord som godt kan få snike seg under vingene til det fantastiske ordet «tillit».

Jeg har samlet en del tekster fra flinke folk som savner å bli sett og bli lyttet til og som har et ønske om å få lov til å vise seg fram og vise hva de kan, det er bare det at det stopper opp hos dørvaktene som står der med et annet stempel i panna og en annerledes strekkode i rævva. De forteller at de kommer til døra og får en rask omvisning i en stil som minner om «sånn gjør vi det her» fra mennesker som har malt en sjablong i grønt og som ikke er klar over det paradoksale med at dette er fargen som finnes i flest nyanser.

Jeg snakker med mennesker som forteller historier om liv og død og krig og fred og sånt, ting som har vært med på å prege dem og fått dem til å bli den de er, ting som kommer fram som en helt naturlig del av samtalen når to mennesker med like intensjoner vet at de står foran en tid som må underbygges av tillit.

Jeg snakker med mennesker som skjønner at en jobbsøkerprosess ikke begrenser seg til å «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben, de som forteller at de ikke har så mye til overs for den behandlingen som de får i en jobbsøkerprosess når de hverken blir vist tillit til å fortelle hele historien eller tillit til å møte de som ser verdien av å forstå nyansene.

Jeg snakker med en del av de som sitter på den andre siden, også.
Det skulle bare mangle.
Noen av dem sitter med fargekartet foran seg, antageligvis som et hjelpeverktøy eller som en slags påminnelse om at de ikke må tenke svart eller hvitt, jeg vet ikke hva det er men vet at de ikke skjønner hva de skal bruke det til, kanskje fordi at de har fått det fra noen andre og ikke klarer å se annet enn primærfargene. Jeg traff en av dem i forrige uke, han sto utenfor en bygning som jeg skulle inn i og var rimelig gretten for at han hadde brukt tiden sin på et møte med en dame som hadde fortalt at hun ikke ønsket å kjøpe tjenestene hans.
– «Faen heller», sukket han.
– «Hun kunne jo sagt det på telefon …»
– «Det var vel bra at det var hun sa det», forsøkte jeg.
– «Fint å få en sånn tilbakemelding fra kilden, er det ikke?»
– «Jeg satt der i en time», fortsatte han.
– «En hel jævla time som jeg kunne brukt på noe helt annet … legg til reisetiden, så sier det seg selv …»
Litt senere satt jeg med en kaffekopp i den samme stolen som han hadde sittet i.
– «Jeg kunne ikke dy meg», smilte hun som satt på den andre siden av bordet og strakk seg tilbake i stolen.
– «Han kjente meg ikke igjen … i hvert fall så lot han som om han ikke kjente meg igjen … hvis han bare hadde sagt noe, ikke alt, men bare noe som kunne gi meg en liten flik av en invitasjon til å etablere ny tillit, så hadde jeg kanskje gitt han en sjanse til … jeg var på intervju hos han for et halvt år siden … et halvt år … ha, tenk at han hadde sittet og jattet om de gode verktøyene sine uten å vite at vi hadde snakket sammen for et halvt år siden hvor jeg hadde vist tillit med å fortelle hva som er viktig for meg i et arbeidsforhold og arbeid som bygger på relasjoner mellom mennesker… hva gir du meg … jeg innrømmer at jeg hadde håpet på en litt annerledes reaksjon og nå tror sikkert du at jeg er en skikkelig bitch som skal ta igjen … ha, kanskje jeg er det … ha ha … når han svarte på invitasjon til å bli med på et stort rammeavtaleanbud så forventer jeg faktisk noe mer enn at han sitter og viser meg brosjyrene sine som forteller om ting som skjedde i selskapet før han ble tørr bak øra … hva er det du pleier å si … grøss?»

Jeg har lyst til å dedikere teksten til alle de flinke menneskene som fortsatt finnes i bemanningsbransjen.
Jeg vet at det finnes noen som tror at jeg ikke vet at de finnes.
Det er feil.
Det finnes flere som kan faget sitt og som viser tillit til de som stiller i andre farger på startstreken.
Det er bare det at de ikke trenger å legge fargekartet foran seg for å bekrefte det.

Det er fredag og du får en funky godbit fra MIGUEL MIGS, – fra skiva «Colorful You» (!) kommer «The One»