coach

Tryllekunstnerne i samfunnet

Jeg treffer en del mennesker som kommer trekkende med noe av dette som de kaller behov for mental trening og hjelp til å komme seg ut av komfortsonen.
Jeg pleier som regel å si det samme hver gang.
Gå til noen andre.
Dette er ikke meg.
Du må gjerne komme tilbake når du har funnet ut at det ikke er noe for deg, heller.

Mental trening har blitt som et slags mantra for en del mennesker som skal gjøre ett eller annet som krever litt mer enn å gidde å løfte på rævva for å komme seg opp av senga om morgenen. Jeg syns det meste av dette er tull og tøys og stiller meg tvilende til sånne som tror at de har fått et slags mandat til å servere oppskrifter på hvordan andre skal leve livet sitt når målet er satt mot noe som ikke har forankring i virkeligheten.
Du får som regel høre at du kan få til hva som helst bare du står på, gutser, kliner til og gir alt og gjerne litt til. Det er opp til deg selv, noe som i og for seg kan være riktig, men samtidig må man være klar over at dette betyr at man setter seg selv som ansvarlig for det som i utgangspunktet oppfattes som et forbedringsbehov og det er det ganske mange av de samme menneskene som ikke tenker på.

Jeg er typen som rister på hodet når jeg hører om ledere som kjøper tilgang til det samme opplegget som førte en skiløper til magiske øyeblikk på toppen av pallen, jeg syns for øvrig at det er drita kjedelig å høre på idrettsfolk med gull fra et stort mesterskap i en liten idrett som ikke har annet å gjøre enn å reise rundt og fortelle om hvordan de følte det når de endelig hadde fått til noe.

– «When someone says «you’ve changed» it simply means you’ve stopped living your life their way …»

Komfortsone er et annet av disse motemantraene, jeg har noen kontakter gjennom sosiale medier som finner stor glede av å spre bilder som viser sirkler og piler eller noe som ligner og som skal forestille at du står på utsiden av ett eller annet som ligger langt bortenfor deg og ditt og the place where the magic happens.
Fy faen for noe bullshit, sier jeg da.
Du skal aldri la noen andre fortelle deg where the magic happens.
Du skal bestemme selv hvor dette er.
Det finnes noen som tror at dette som handler om å utvide komfortsonen sin handler om å gjøre de tingene som du alltid har drømt om eller til og med perfeksjonere deg i noe som du har lyst til å bli god på.
Det er feil.
Det handler om å gjøre det motsatte.
Det handler om å utfordre deg selv i forsøk på å bli bedre kjent med dine begrensninger og forutsetninger og til og med komme så langt at du klarer å leve med dem med vissheten om at det faktisk er en del av deg. Komfortsone er som et slags begrep som skal beskrive en sinnstilstand som setter ord på følelsen av å gjøre noe som er litt kjipt og som får en del mennesker til å diagnostisere seg selv, som om det er veldig viktig å forstå alle tankene som surrer rundt i topplokket men som ikke er noe annet enn en flau fluktkommentar som skal få andre til å nikke forståelsesfullt når du forteller at du skal gjøre noe som du gruer deg til eller som du egentlig ikke har lyst til å gjøre.

Det finnes noen som hevder at komfortsonen er klaustrofobisk og hindrer oss i å leve. Det er da det begynner å bli litt skummelt, spesielt med tanke på at det finnes en del mennesker som tjener pengene sine på å tvinge andre til å flytte grenser og gjøre ting som de egentlig ikke har lyst til å gjøre. Jeg er sikker på at du har vært på en samling hvor dere har hørt på en fjellklatrer som har gått opp på et fjell og tjener mange penger på å snakke om det når han eller hun kommer ned igjen.
Nå kan du prøve.
Særlig.
Jeg var på et seminar en gang hvor det var forventet at alle skulle svømme gjennom et hull i isen, det var ikke så mange som tenkte at hensikten med øvelsen var å gi kred til instruktøren for at han hadde fått oss til å flytte grenser og komme ut av komfortsonen. Jeg tror ikke at det er sånne ting som gjør et menneske til en bedre leder eller får mennesker til å bli mer glad i de andre menneskene.

Jeg mener at det handler minst like mye om å stille dette magiske spørsmålet om hvorfor det ikke holder å være som man er og at det ikke er flaut å kjenne sin begrensning og være fornøyd med at man ikke kan komme seg videre, for ikke å snakke om de som ikke har lyst til å komme seg videre men som har det bra der de er og som til og med sier at «godt nok» er godt nok.
En grense er en grense.
Det bør ikke være noe mål i seg å flytte grenser.
Jeg opplever at de fleste av de som tror på noe av dette argumenterer med et ønske om å få bedre kontroll over seg selv, de funker ikke som de er og søker påfyll fra noen som i tidligere tider ble kalt hekser og trollmenn og sjamaner. De trenger den lille snerten som mangler, en liten vridning eller justering og vips så er man der man tror man skal være eller der hvor alle andre forventer at man skal være.

Jeg traff en dame for ikke så lenge siden som fortalte at hun gruet seg skikkelig til å holde et foredrag, hun hadde aldri gjort det før og var ganske langt nede og så kom regla med at hun heldigvis hadde en del venninner som heiet og som sa at dette var en skikkelig bra greie som kunne få henne ut av komfortsonen.
Jeg sa til henne at dette er bullshit.
Jeg sa til og med at dette er drita dårlig i forhold til de som skal komme og høre på og som faktisk har forventninger til den som skal si noe om ett eller annet, – en side av den samme saken som sjelden kommer fram i dette patetiske jaget etter å få plass til alle og at det er håp for alle og sånne ting.
Bullshit.
– «Du kan kanskje ha godt av å drite deg ut litt», fortsatte jeg.
– «Det er en fin måte å lære på som kanskje gjør at du får det til på det neste foredraget ditt nå som du endelig tror at du har kommet deg ut av komfortsonen …»
Hun svarte ikke.
Hun kom ikke på noe å si eller så var hun satt ut av den brutale kommentaren.
– «Vet du», begynte jeg.
– «Jeg har vært på en del foredrag hvor folk står og mumler til sine egne lysbilder, det er så drita dårlig og det som er mest drita dårlig er at det er det man husker av et menneske som antageligvis kan faget sitt men som ikke kan disse presentasjonstingene, et menneske som sikkert får klapp på skulderen og en tørr kleen-ex fra en av venninnene sine som er sjeleglad for at det var noen andre som dreit seg ut og ikke dem.
– «Men det handler egentlig ikke bare om det», fortsatte jeg.
– «Det handler mest om å være klar over forutsetninger og begrensninger og vite at det ikke er noe galt med dette som handler om å kjenne sine egne sperrer, jeg syns det er dritbra … det handler faktisk om selvinnsikt og jeg kan ikke skjønne hvorfor andre skal bry seg med dette som det bare er et menneske som vet noe om og det er deg selv … drit i det komfortsonepreiket og finn din greie med hva du ønsker å få ut av livet ditt».

Og en annen ting, – er det ikke rart at noen av de bevegelsene man har foretatt ut av komfortsonen og som virkelig setter deg ut, de som handler om skilsmisser og sykdom og død og arbeidsledighet og lignende opplevelser som virkelig setter deg ut og som forandrer deg og gir deg lassevis av nye innsikter som ingen vil se eller høre.
Kanskje hvis det blir et hull i en CV for da har de noe å snakke om.
Grøss.

Jeg ble sittende å diskutere noe av dette som handler om råd og veiledning og magiske utspill fra noen av disse selvutnevnte tryllekunstnerne med noen flinke folk i Sverige i forrige uke hvor jeg hadde fått ganske god respons på en tekst – Pandoras Box – som ble republisert på en karriereside:
Det finnes alt for mange som ødelegger instinktene sine med å etablere tillit til alle som tør å stå fram for å messe fra gamle tekster som forteller hvordan ting skal gjøres eller se ut eller hva som er riktig eller galt, sånne som tror de har et mandat til å mene noe som helst om hva som er riktig eller galt men som egentlig ikke gjør noe annet enn å forherlige sin egen virksomhet fra en scene som er alt for stor for dem når de peker ned på et publikum som fortjener å høre hva det virkelig handler om.

Det fantes en tid hvor mennesker som fortalte at de hadde vært hos en som kunne hjelpe dem med å samle tankene deres ble sammenlignet med en som det hadde klikket for og som måtte ligge på en sofa og snakke om vage barndomsminner til en gammel mann i dyp lenestol som røyket pipe og skrev notater på gule ark. Dagens samfunn tilbyr en drøss med forhåndsprogrammerte sparringspartnere og mentorprogrammer hvor mennesker som tror de kan noe om dette som snurrer rundt i hodene på andre mennesker har en sentral rolle, det har gått så langt at enkelte arbeidsplasser argumenterer med økt fokus på det mentale for at ansatte skal gjøre det som de er ansatt for å gjøre. Noen får seg til å si at dette har sammenheng med økende krav og forventninger fra alt og alle rundt oss.
Jeg kaller det for en fluktkommentar og sier at det handler om å gå med sko i riktig størrelse.

– «Do not read beauty-magazines, they will only make you feel ugly …»

Du får BAZ LUHRMANN med en sterk motivasjonstrudelutt som gir deg gode tips på veien med å være deg selv og hvordan du skal stå i rollen som deg selv.

Er det greit å ta betalt for å gi folk et tupp i rævva?

Jeg treffer en del mennesker som sier det rett ut:
– «Jeg trenger et tupp i rævva …»
Nå er jeg kjent for å være en fyr som også bruker klare ord, og jeg er ikke redd for å si både det ene og det andre uten frykt for å støte noen, kanskje også fordi jeg vet at de som eventuelt får høre noe som andre kan oppfatte som støtende er klar over at det ikke er noe annet å forvente.
Den som er med på leken, og så videre.
På den annen side, så er jo ikke det noe mål i seg selv – støte noen, mener jeg – og når jeg tenker etter, så tror jeg ikke at jeg har gjort så mye som har resultert i at noen har følt seg beklemt, kanskje med unntak av en greie for mange år siden med den gamle norsklæreren min, Tormod et eller annet, hvor jeg var en av de som bar den gamle bilen hans ut på fotballbanen … jo, og så var det jeg som tok på puppene til Kathrine i trengselen den gangen brannalarmen gikk på onsdagsdiskoteket i 8.klasse.
Selv om det ikke var jeg som hadde utløst brannalarmen.
Seriøst.
Kors på halsen.
Ti kniver i hjertet.
Men jeg tror ikke jeg skriver så mye som støter noen. Det er i hvert fall ikke sånn ment, selv om jeg vet at skriftlige budskap kan oppfattes på mange ulike måter.
Det er nesten som en søknad og CV, ikke sant – du skriver et eller annet som skal treffe en eller annen som aller helst bør like det som du skriver, men hvor du egentlig ikke har noe grunnlag for å vite om teksten din blir oppfattet på den måten som du ønsker at den skal oppfattes.
Nja, det ble egentlig en ganske lang digresjon for et lite tupp i rævva. Greia er den at jeg var på et foredrag her om dagen hvor det var en som sa at det ikke er noe galt i å tjene penger på å hjelpe andre.
Det er godt sagt.
Det finnes en del mennesker i styre og stell som ikke deler den oppfatningen, jeg nevnte noe om dette i en tidligere tekst om den nye stortingsmeldingen, men dette skal ikke handle om dem men om de som av en eller annen grunn ønsker seg inn i en ny jobb og de som av en eller annen grunn står utenfor arbeidslivet. Det er ikke så lett å komme i gang og det minner meg om en smart fyr som jeg traff en gang som snakket om noe som kalles prokrastinering – jeg legger inn en link til Wikipedia så ingen skal falle for fristelsen av å benytte seg av dette ordet når man snakker om kjønnsykdommer eller en eller annen seksuell perversjon – men dette ordet betyr rett og slett utsettelsesadferd. Utfordringen er å vite når tiden er inne for å få et tupp i rævva, men som jeg nevner innledningsvis så finnes det faktisk en del mennesker som innrømmer at det er nettopp dette de trenger. Det har gått opp for dem at jobbsøking handler om veldig mye annet enn å sitte inne og glane på de ulike stillingsportalene og håpe at det kanskje dukker opp en eller annen tekst som passer.
Man må ut.
Man må treffe flinke mennesker som vet hva de snakker om og som kan komme med gode råd.
Man må få struktur og fokus og hjelp til å komme i gang.

Jeg vet ikke om så mange som klarer å gi seg selv dette tuppet i rævva, kroppen vår er liksom ikke konstruert på den måten, så derfor må man få noen andre til å gjøre det.
– «Hei, du … gidder du å sparke meg litt bak, er du grei?»
Jeg er litt usikker på hvordan jeg ville ha reagert dersom jeg fikk dette spørsmålet. Jeg er egentlig en ganske grei fyr som ikke ønsker å påføre andre noe vondt, men du skjønner kanskje tegninga. Det dreier seg om å ta ansvar for seg selv og sitt videre virke, og noen ganger er det heldigvis nok dersom man klarer å tenke tanken.
– «Nå må jeg komme i gang».
– «Nå må jeg gjøre det …»
Jeg er rigget sammen sånn at jeg syns det står litt respekt av mennesker som tør å be andre mennesker om hjelp. Det er mye man ikke kan eller vet eller tør å gjøre selv, og derfor er det en fin egenskap å kunne oppsøke en eller annen som vet hvordan man gjør det.
Jeg har for eksempel planer om å pusse opp et bad i kjelleren, et lite rom hvor det meste er klart med do og vask og opplegg for dusj, men som ikke har vært i funksjon på noen år fordi jeg har et bra bad i annen etasje. Det har bare stått der og støvet ned og blitt til et sånt rom som fylles med skrot som man tror man kommer til å få brukt for en dag selv om man innerst inne vet at den dagen aldri kommer.
Jeg kommer til å be noen om hjelp og vet at jeg må betale for det.
Nja, der kom det en digresjon til, men den var mest for å illustrere eller poengtere.
Du skjønner det sikkert …

Jeg har en ganske stor kontaktflate som resulterer i en del henvendelser som pleier å begynne med spørsmålet om hvordan jeg jobber og hvor mye det koster. Jeg svarer med å begynne i den andre enden og forsøker å forestille et resultat, jeg mener at det er det som er poenget før jeg følger opp med en setning som ikke skal oppfattes som ansvarsfraskrivelser når det gjelder resultatene men mer som en klar melding om at det ikke finnes noen klare begreper eller fasitsvar for hva som er riktig eller galt. Den dagen jeg treffer den eller de som hevder noe annet, vil jeg sikkert fortelle dem at de er ferdig utlært og totalt ubrukelige til dette med å jobbe med mennesker.
Jeg bruker metoder og virkemidler som jeg ikke har valgt, men som jeg har lært.
Jeg syns det er en fin måte å beskrive det på.
Jeg har hverken pedagogisk utdannelse eller kursbevis som gjør at jeg kan kalle meg terapeut eller coach, men jeg legitimerer mine ord og handlinger med min egen erfaringsbakgrunn og vet hva som kreves for å identifisere utfordringene man møter for å finne veien videre i karrieren sin.
Jeg kan ikke love at alle som kommer til meg får ny jobb. Når alt kommer til alt så henger dette sammen med deres egen innsats selv om de får god hjelp til å skape forutsetningene for at de kommer seg videre ved å motivere og stimulere til å finne de faglige og personlige kvalitetene som gjør at de ser tingene i et nytt lys, krydret med gode samtaler og kreative virkemidler som skaper ideer til å se nye muligheter og sette konkrete og realistiske jobbmål og inspirasjon til nye måter å søke jobb på.
Det er dette det handler om.
Det er dette jeg tar betalt for og det er dette som jeg kaller «tupp i rævva» …
Alternativene er mange.
Det er bra.
Det gjelder å finne sin greie, men jeg pleier å anbefale noen som tilbyr litt mer mer enn å lære bort teknikker for hvordan man kan si «jeg» og «meg» i stedet for «man», «vi» og «oss» i tillegg til seks uker på isolat hvor man blir fortalt hvordan man skal skrive en CV på en side og tenke positivt …

Jeg treffer en del mennesker som begynner å vri seg litt på stolen når vi kommer til dette med prising.
Noen kliner til.
Noen kliner til og trekker fra litt for venner og kjente.
Noen tar etiske eller aller helst kunstneriske tenkepauser før de legger fram noen tall, og så har du noen som selger seg billig for å kjøpe seg markedsandeler.
Når alt kommer til alt, så er det ikke noen klare begreper eller fasitsvar når det kommer til dette, heller.
Det handler om at alle bør sitte igjen med en følelse av at det skal være bra for alle parter.
Det handler like mye om den som sparker som den som kjenner på smellen som får tingene på plass.
– «Er du sikker på at du vil ha et tupp i rævva?»
– «Ja, kom igjen … det er det jeg trenger».
– «Greit, her kommer det …»

Du må selge de bæra du har

Jeg hadde nettopp avsluttet et møte med en hyggelig kar, og ble sittende igjen på kafeen for å renskrive notatene. Jeg har sånn legeskrift og hvis jeg venter for lenge med å tyde dem så gjør jeg det bare vanskelig for meg selv og det vil være en tåpelig ting å gjøre.
Utebord i sola.
God kaffe.
Dobbel cortado, for å være spesifikk.
Jeg så at hun nærmet seg fra siden, jeg hadde sola i øynene og kjente henne ikke igjen med en gang, kanskje også fordi det var ganske lenge siden sist jeg hadde sett henne og det gjorde ikke saken noe bedre at hun hadde klippet seg helt kort og litt sånn småtroll men veldig kledelig, bevares, sexy kledd med kort svart jakke i tynt boblestoff og svart strutteskjørt i tyll over svarte strømper, det var bare det at hun så litt sur ut selv om jeg fikk kyss på kinnet og en klem.
– «Skal du være her lenge?»
– «Nettopp ferdig med et møte», svarte jeg i det hun satte seg ned rett ovenfor meg, glattet litt på skjørtet som krøp litt opp, noe som hun muligens følte litt upassende.
– «Karrieresamtale …»
– «Butikken går bra?»
– «Helt greit», svarte jeg.
– «Og du?»
– «Jah, så der», nølte hun og fisket fram røykpakken fra vesken sin, fyrte opp og blåste den første skyen over skulderen.
– «Det kommer litt an på hvem som spør».
– «Jeg».
– «Ikke egentlig … kanskje jeg også burde ha en sånn karrieresamtale».
– «Hva har du lyst til?»
– «Nei», nølte hun.
– «Trives jo med det jeg jobber med, da … treffer en del folk men syns det er mye rart, mange som burde gjort noe helt annet».
– «Som over alt ellers», innskjøt jeg.
– «Snakket om deg her om dagen», fortsatte hun.
– «Det finnes noen som sier at du selger deg for billig».
– «Jeg er ikke til salgs», smilte jeg.
– «Ikke sånn ment», smilte hun tilbake.
Hun var søt når hun smilte, men det blir jo de fleste.
– «Du vet hva jeg mener».
– «Tror det», svarte jeg og ventet på fortsettelsen.
– «Du ansatte en CFO til nitti tusen».
– «Det er riktig», nikket jeg og husket et raskt prosjekt før sommeren.
– «Nitti tusen», gjentok hun og tok et nytt trekk.
– «Terje var grisegæern, han jobbet med det samme prosjektet og hadde forespeilet en pris på to hundre … minst».
Jeg trakk på skuldrene.
– «Liten verden», fortsatte hun.
– «Han spurte kunden hvem som vi konkurrerte mot og de svarte at det var først til mølla, det er jo det de svarer når det er mange om beinet, ikke sant … anyways, de var for øvrig veldig fornøyd med han som du hadde funnet».
Jeg nikket igjen.
– «Du må huske på det», begynte jeg.
– «Nå har jo ikke jeg noen sånne store driftskostnader eller prangende lokaler med parkettgulv og dype skinnstoler, lisensutgifter på systemer som ingen bruker eller noe annet som kundene mine ikke ser noen grunn til å være med på å finansiere, men jeg har et nettverk som Terje ikke har maken til og i denne konkrete saken så hadde jeg en fugl på hånda som var klare for noe nytt … schmack schmack …»
Hun smilte igjen.
Kanskje det var det samme smilet som hang der fremdeles.
– «Du kjenner jo Terje», fortsatte hun.
– «Han er jo så faktureringskåt at det er til å grine av … jeg har ikke før kommet hjem fra et kundemøte før han lurer på når vi kan sende oppstartshonoraret … det er sånne ting som gjør meg ganske … ganske pissed, for å si det sånn».
– «Hvor lenge holder du ut?»
– «Vet ikke», svarte hun raskt … vet du om noe?»
– «Jeg kan ha deg i tankene», svarte jeg og følte umiddelbart at det hørtes litt teit ut.
– «Jeg jobber ikke så mye med sånne oppdrag», fortsatte jeg.
– «Det blir for mye tråkking i eget reir og det kan fort bli litt rotete».
– «Skjønner den …»
– «Du kan få noen navn av meg», fortsatte jeg.
– «Ikke sånn at jeg vet om noe konkret eller at det er det som er simsalabim, men denne bransjen kjennetegnes jo av en rimelig høy turn-over og du er kjent som en flink jente som vet hva du driver med … greia blir vel heller om det finnes noe i den andre enden som matcher deg, men det får du nesten finne ut av selv».
Det var hennes tur til å nikke.
– «Du må sikte på månen», fortsatte jeg.
– «Hvis du bommer, så blir det et flott stjerneskudd …»
– «Stjerneskuddene brenner ut», snøftet hun.
– «Det gjør vi alle», svarte jeg.
– «Men det er fint så lenge det varer …»
Et øyeblikk virket det som om det gnistrende blikket hennes låste seg i mitt.
Det var som om vi satt og speilet oss i hverandre mens vi utvekslet tanker.
– «Hvordan går det på foredragsfronten?»
– «Jo, takk», svarte jeg.
– «Jeg har jo kjørt disse sesjonene noen ganger, så jeg driver å planlegger noe annet … det er jo et ganske stort marked for dette i og med at det er så mange som kjører seg fast».
– «Blir det ikke slitsomt i lengden?»
– «Nja, jeg kjører min greie og trekker meg tilbake … hit and run … alt det andre er som regel bare internt pjatt».
– «Lenge siden jeg har vært og hørt på deg … hva snakker du om?»
– «Jeg snakker om det som salen er klar over selv», svarte jeg.
– «Det er det som jeg syns er litt morsomt … det er jo nå en gang sånn at de fleste har det inni seg, man må bare hjelpe det ut … jeg ser ikke verdien av å sende ansatte til påfyll på et eller annet fjerntliggende sted hvor de skal fryse på beina og drikke dårlig vin i plastglass mens de hører på idrettsfolk med gull fra et stort mesterskap i en liten idrett eller fjellklatrere som har gjort det til en levevei å gå opp et fjell og komme ned igjen for å snakke om det … jeg syns sånne ting er drita kjedelige».
– «Enig», nikket hun.
– «Også disse som kommer med sånne amerikanske opplegg hvor man skal sammenlignes med løver og ugler med håp om å få en gruppe til å funke bedre kollektivt mens de fleste oppfatter det som tullete og tar avstand fra hele greia, latterliggjør innholdet og skaper negativ stemning …»
– «Har vært på noen sånne», smilte hun.
– «Høydepunktet er når sjefen blir dritings på kvelden og stikker avgårde med en berte fra regnskap».
– «Jeg tror det er mange som burde blitt flinkere til å bruke sine egne historier», fortsatte jeg.
– «Og sine egne historiefortellere …»
– «Da får jo ikke du noe å gjøre?»
– «Ingen fare», svarte jeg.
– «Det er nok av ting å ta tak i der ute».
Hun nikket, rullet siggen mellom fingrene og drysset asken mot bakken.
– «Kan du ikke ringe meg en dag», avsluttet hun og tok det siste trekket før hun klemte den sammen i askebegeret, reiste seg opp og rettet litt på skjørtet mens hun kikket bortover de verdifulle bordene som begynte å fylle seg opp.
– «Send meg en mail», foreslo jeg.
– «Få ned historien din og så tar vi det derfra …»
Jeg fikk et ny klem og så gikk hun.

Dette er min måte å jobbe på.
Jeg er ute og treffer menneskene der de selv befinner seg.
Vi møtes på nøytral grunn i trygge omgivelser som gjør det enkelt å utveksle erfaringer og snakke om de forskjellige utfordringene og mulighetene som ligger foran oss.
Jeg sier som Petter Stordalen og selger de bæra jeg har.
Det er min måte å jobbe på.

Karriereverkstedet fikser og ordner disse tingene som får flinke mennesker til å funke sammen med andre flinke mennesker. Jeg finner glede av å hjelpe bedrifter med å finne det riktige mennesket som de savner i sin bedrift – denne spesielt utvalgte som har en kompetanse som de enten har mistet, aldri har hatt eller rett og slett trenger for at de skal vokse videre.

Jeg nevner viktigheten av nettverk i flere av mine innlegg, og dette betraktes som en trygghet for meg og en forsikring for mine kunder. Når jeg forteller at jeg har holdt på siden midten av nittitallet, så sier det seg selv at jeg har truffet en del mennesker som gjør meg til en fyr som klarer å drive prosessene i retning av et positivt utfall.
Det er ikke sånn at jeg ikke er opptatt av pris.
For all del.
Det er heller ikke sånn at jeg «ødelegger» markedet, men jeg velger å forholde meg til hva jeg har og hva jeg kan levere og når jeg kalkulerer dette i prisene mine så ender jeg opp med store fordeler for alle parter.
Det blir som å handle tepper i Marrakech.
Min filosofi er at riktig kandidat passer til riktig selskap – noe som betyr at jeg har like stort fokus på kandidaten som oppdragsgiveren for å ende opp med den optimale løsningen. Det er kanskje dette som har gitt meg de gode referansene som gjør at det oppleves som fordelaktig å handle av meg.

Ny medarbeider er en strategisk viktig utvikling av et selskap.
Ny jobb er et viktig valg for en kandidat.
Dette tar jeg på alvor.
Det handler om å forstå mennesker og mennesketyper.
Det er det som er viktig.
Det er ingen som bryr seg om hvor stor varebeholdning jeg har.
Ingen er tjent med å ha kandidater liggende i en database.
Kompetanse er ferskvare.

Stortingsmelding nr 46

Det er mange veier til Rom.
Det er mange veier til ny jobb, også.
Jeg jobber som guide og stifinner for de som av en eller annen grunn står på utsiden av arbeidsmarkedet, og har med årene blitt rimelig kjent med hva som funker og hva som ikke funker. En grunnleggende forutsetning er at deltakerne har eierskap til sin egen prosess og det har etter hvert blitt ganske tydelig for meg at de fleste som havner på et eller annet tiltak må åpne sansene sine litt bedre for denne forutsetningen – dog med visshet om at mange har blitt videresendt fra en som hadde litt for mange gale farger på målskjemaet sitt.

Jeg treffer av og til på mennesker som har mer fokus på å fullføre kurset med håp om å få et eller annet kursbevis i stedet for at de må fortelles at jobbsøk er noe de må gjøre selv – like ofte som jeg treffer arbeidsledige «coacher» som har praksisplass som veiledere hos aktører som driver med arbeidsrettede tiltak. Det sier seg selv at det blir litt sånn hipp som happ hvem som kommer i mål og hvem som ikke gjør det …

Det foreligger en ny stortingsmelding med klar tekst om at det er ønskelig med flere i arbeid.
Det er bra.
Det er et potensial for at flere uføre kan jobbe noe og at flere uføre skal ha muligheten til å jobbe deltid.
Nå skal det nye tiltak på banen.
Det er bra.
Utfordringen er jo bare å finne ut om det er noe i den andre enden.
Det står også skrevet at det er ønskelig å slippe til flere ideelle men ikke kommersielle leverandører på dette feltet. Flere aktører er vel og bra, men jeg liker ikke tanken på at privatisering oppfattes som et trusselbilde som dekkes av en vrangforestilling om at det er noen som tjener penger på andres nød og fornedrelse. Det blir et lite paradoks at det trekkes fram et ønske om at veien tilbake til arbeidslivet skal foregå i tett kontakt med ordinært arbeidsliv samtidig som det ikke er ønskelig med økt kommersialisering gjennom konkurranseutsetting.
Ehh …

Det bør være en kjent sak at aktivisering gjennom ulike tiltak bør forenkles med fokus på viktigheten av å komme raskt i gang når man havner i en rolle som arbeidsledig. Det henger sammen med motivasjon og innsatsvilje, to vesentlige momenter som daler i takt med tiden. Det er i tillegg snakk om en ny form for kvalitetssikring, og selv om jeg ikke er kjent med hva som er innholdet i denne diskusjonen, så er jeg av den oppfatning at man må begynne med å få på plass ulike enheter som driftes av mennesker som vet hvordan næringslivet faktisk fungerer og hva som kreves for å finne veien videre. Sosialkuratorer og pedagoger og husmødre med brevkurs i coaching vet ikke dette. De har ikke oversikt over arbeidsmarkedet eller forankrede nettverk rettet mot sentrale beslutningstakere, og dessuten så virker det som om de fleste av dagens arrangører er mer opptatt av å tilfredsstille NAV enn å ha fokus på kursdeltagernes faktiske behov.

Tiltakskarusellen snurres av mennesker som aldri har plantet beina sine i arbeidslivet.
De snurrer og snurrer og blir så svimete i huet av å betrakte sin egen snurring.
Hu hei, hvor det går.

Dårlige tiltak for arbeidsledige har negativ effekt på arbeidsløshet. Jeg har jobbet med disse utfordringene i noen år, såpass lenge at jeg ikke lenger er overrasket over at de som burde vite bedre ikke klarer å se hele bildet og iverksette riktige tiltak i samarbeid med mennesker som vet hva de driver med i stedet for å umyndiggjøre og nedverdige voksne mennesker med å tilby seks uker på isolat hvor de skal lære å skrive en CV på en side og tenke positivt …
Grøss.