cv

Mysterious Ways

Jeg har vært i Berlin og der traff jeg en dame som snart skal publisere en bok om jobbsøkertips, – den er ikke så ulik min egen og jeg blir ganske glad hver gang jeg treffer likesinnede som rister på hodet av sånne som tror at det finnes maler og formler for hvordan jobbsøkere må tvinge seg gjennom fremmede sjablonger. Vi er begge inspirert av en meget god bok fra Jenny Crompton – Crap CVs – som inneholder en del eksempler som enkelte finner latterlige men som vi som har holdt på en stund nikker gjenkjennende til.
I en gal verden er klovnen normal.

Berlin er en flott by og det kan godt være at jeg kommer til å skrive noen ord fra turen, men det får bli senere. Dette skal handle om underlagsmaterialet som jeg hadde med meg nedover og som spoler litt tilbake til det jeg nevner i tidligere tekster at jeg har noen allierte som både spiller rollen som «mystery applicants» og som skriver spennende oppgaver og rapporter om noen av de morsomme tingene som jeg jobber med. Nå har de fokusert på tilbakemeldinger på hva som er riktig og galt i forhold til hvordan en CV skal se ut, – for det er nå en gang sånn at det fortsatt finnes en del mennesker som mener at en CV skal se ut sånn eller sånn. Jeg får spørsmålet ganske ofte fra mennesker som ønsker forsikringer eller bekreftelser på om det som de skal sende fra seg er bra eller ikke og som legger fram et dokument med fingermerker fra mor og far og søster og bror og venner og venninner og Gud i Himmelen og Faen i Helvete, mennesker som ikke nøler med å slippe taket til sin egen identitet og gjerne miste seg selv for å overgi seg fullstendig til noen som de ikke vet hvem er …

Jeg sier det samme hver eneste gang, – det finnes bare ett menneske i hele verden som kan avgjøre om søknadsdokumentene dine er «bra» eller «dårlig» og det er dette ene mennesket som skal ansette en eller annen som du mener ligner på deg og ditt akkurat her og nå.
Det spiller ingen rolle hva noen andre sier.
Du må i tillegg legge til at alle rekrutteringsprosesser lever sitt eget liv.
Bare sånn for å gjøre det ekstra vanskelig, liksom …
Jeg legger til at du skal utforme søknadsdokumentene på den måten som du selv ønsker å fremstå, drit i formaningene om at den skal skrives i Times New Roman eller Helvetica med tolvpunktstekst og kjedelig passbilde øverst til høyre ved siden av en fet overskrift som lyder CURRICULUM VITAE. Søknadsdokumenter er i utgangspunktet en antikvert greie, men hvis du først skal produsere noe sånt og formidle det videre til en eller annen så finnes det bare en måte å gjøre det «riktig» på, eller skille seg ut om du vil si det på den måten, og det er å presentere seg som seg selv.
De som mener noe annet, kan slenge seg i veggen.
Hvis du som jobbsøker er blant de som irriterer deg over dåsemiklene som skjuler sin manglende kunnskap gjennom bruk av elektroniske rekrutteringsverktøy, så er det din oppgave å finne ut hvordan du manøvrerer deg gjennom dette.

Anyways, – disse smartingene som jeg nevner som allierte lenger opp i teksten har banket på dører hos bemanningsselskaper og karriereveiledere, NAV og studieveiledere og noen av disse husmødrene med brevkurs i coaching og en og annen virksomhet som faktisk tar seg betalt for å utforme andres CV.
Kan du tenke deg.
De samme søknadsdokumentene har med andre ord blitt vurdert at 47 ulike mennesker, og rapporten deres – som inkluderes i deres kommende masteroppgave – inneholder … ja, du kan sikkert tenke deg:
47 ulike formaninger om hva som er riktig og galt.

Jeg får ikke lov til å presentere så mye av dette på disse sidene foreløpig, men du kan få tre eksempler på noe som oppfattes som gode tilbakemeldinger:
– «Du er vakker … du burde ha et bilde som viser hele deg og helst i farger …»
– «Du har utdannelse fra den samme skolen som meg … du burde skrive mer om hvordan du opplevde denne skolen …»
– «Hvis du fjerner fritid og styreverv, så kanskje du klarer å få alt på en side …»

Du får U2 med «Mysterious Ways»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Saltvann i tastaturet

Jeg hadde en interessant diskusjon med en dame som snakket om profilen sin på LinkedIn, nå hadde hun vært der i i flere måneder og det skjedde ingen verdens ting.
Jeg spurte hva hun forventet.
Jeg spurte hva hun trodde skulle skje.
– «Jeg har lest om mennesker som har fått jobb fra virksomheter gjennom LinkedIn», begynte hun.
– «Jeg ser at det er mange som er inne på profilen min og så får jeg invitasjoner fra folk som jeg ikke en gang vet hvem er …»
Jeg spurte om det var sånn at hun ikke var åpen for å komme i kontakt med nye mennesker og at det er dette som kan gi grunnlag for noe mer.
– «Jeg kjenner de ikke», nølte hun.
– «Jeg vet jo ikke hva de vil med meg …»
Jeg så på henne.
Jeg visste hva jeg skulle si, men visste ikke helt hvor jeg skulle begynne.
Jeg kunne selvfølgelig ha sagt noe om de som ikke personifiserer invitasjonene sine, men tenkte at det kanskje ville bli litt for mye for henne. Jeg kunne legge til at det var hun selv som måtte ta initiativet til å skape dialog, men lot det være.
Sommerkvelden var fortsatt ung.
– «Når jeg ser på profilene deres så ser jeg mye rart som jeg ikke skjønner», sukket hun.
– «Folk viser seg fram på så rare måter … alt fra rare titler og tåpelige bilder og linker til andre nettsider og blogger og en hel haug med ting som jeg ikke skjønner meg på … de kan umulig tenke på hva slags inntrykk de gir til potensielle arbeidsgivere … eller kollegaer, mener jeg … eller sånne som deg … sånne som ser etter flinke folk og kommer inn og ser hvordan de presenterer seg».
Det var da jeg sa det.
– «Du er på bærtur».
– «Ehh … hva?»
– «Du er på bærtur», gjentok jeg.
– «Du bryter ned noe av det viktigste i et menneskes tilværelse … det som handler om identitet … eller det som vi på jobbsøkerspråket kaller foredling av et personlig varemerke … det er klart at det finnes en del diltere som legger ut tull og tøys for å glede andre eller for å vise andre at de gleder de samme menneskene, men du må huske på at inntrykk vurderes av den som ser … du er i ferd med å gi deg selv formaninger som ligger tett opp til mye av det som man ikke skal gi formaninger om».
– «Skjønner ikke …»
– «Det handler som nevnt om identitet», svarte jeg.
– «Det handler om noe så enkelt som å vite at noe som eventuelt ekskluderer deg på et sted vil inkludere deg på et annet … folk liker jo forskjellige ting».
– «Men ikke i arbeidslivet», forsøkte hun.
– «Man ansettes for å gjøre en jobb og da må man fremstå som kvalifisert».
– «Og hva mener du er viktig for å fremstå som kvalifisert?»
Hun så på meg.
Jeg tror ikke hun skjønte spørsmålet.
Nå skal det sies at hun jobber i det offentlige, men dog.
– «Har du sett reklamefilmer for senger og madrasser?»
– «Hva har det med saken å gjøre?»
– «De forteller at et menneske bruker en tredel av livet sitt i senga, og da bør det være en forutsetning at senga er god … skjønner du?»
– «Skjønner ikke hva det har med saken å gjøre».
– «Et menneske bruker en annen tredel av livet sitt på arbeidsplassen», fortsatte jeg.
– «Da bør det være en forutsetning at arbeidsplassen er god».
Tomt blikk.
Tomt hode.
– «Den siste tredelen handler om øvrige energikilder hvor det er viktig at alt er i balanse … se for deg et bilde av livet ditt i en branntrekant, så skjønner du hvordan du skal vedlikeholde flammen».
– «Du kan jo ikke sammenligne sånt med arbeidslivet», sukket hun.
– «Arbeidslivet handler ikke om sånt …»
– «Gjør det ikke?»
Jeg visste at diskusjonen var dødfødt.
Jeg visste at det ikke var noen hjemme.
Jeg visste at hun sto i den lange rekken med broilere som hadde fått halsen stappet full av guffe og endt opp som en usmakelig foie gras.

Jeg hadde sittet og hørt på hvordan hun snakket til noen studentberter som satt på den andre siden av bordet, stort sett svada om hvor viktig det var å ha en ryddig CV. Jeg hadde spurt hva hun mente med «ryddig CV» og fikk et kort svar i retur.
– «Fakta».
Jeg nikket.
– «Dere må kutte ut alt som ikke er relevant», fortsatte hun.
– «Og så må dere for all del tenke på hvordan dere fremstår i sosiale medier».
Det var her jeg kom inn i samtalen.
Eller meldte meg på.
Kastet meg inn.
Kall det hva du vil.
Jeg vet at det noen ganger er best å holde seg unna, langt unna, jeg opplever det samme med «diskusjoner» på LinkedIn og andre digitale fora hvor det virker håpløst å nå fram til mennesker som har latt seg hjernevaske av sukkerspinn og smiletryner, men så er det noe med denne yrkesstoltheten min som får meg til å blande meg inn.
– «Dere må ha bilde på CV’en deres», fortsatte hun.
– «Og det må være et bra bilde …»
Jeg spurte hva hun mente med «bra bilde», men jeg tror ikke at hun skjønte det spørsmålet heller.
– «Du bare kverulerer», sukket hun.
– «Ja», nikket jeg.
– «Og det faller seg ganske lett for meg når du serverer så mye tull og tøys».
Hun gikk.
Jentene på den andre siden av bordet ble sittende å se på meg.
– «Dere må fremstå sånn som dere ønsker å fremstå», begynte jeg og smilte til jenta som dukket opp bak meg og tok med seg tomflaskene på bordet vårt, tømte askebegeret og dro en fuktig klut over bordflaten.
Dama til Pål.
Den perfekte vert.
– «Blås i hva alle andre mener og tror», fortsatte jeg.
– «Det som er viktig er at dere beskriver dere på en måte som er dekkende for hvordan dere er i virkeligheten».
– «Men hva hvis det ikke er bra nok», forsøkte hun ene.
– «Hva mener du med bra nok?»
– «Bra nok til å ikke få jobben, vel».
– «Du skal i hvert fall ikke ofre identiteten din for å få en jobb», svarte jeg.
– «Du må ikke gå rundt med en form for angst for at noen skal tro eller mene at du er sånn eller sånn, det vil alltid være noen som av en eller annen grunn ikke liker deg og hvordan du står fram og da må du tenke som så at det er deres problem».
– «Det er jo urettferdig?»
– «Urettferdig?»
– «Ja», nølte hun.
– «Man kan ikke velges bort bare fordi noen ikke liker deg …»
– «Kan man ikke?»
– «Kan man?»
– «Ja».

Vi hadde fått nye sommerpils på bordet i det jeg fortalte at det ikke finnes noen som passer inn over alt.
De som hevder at de gjør det er falske.
– «Det finnes mennesker som er så redd for å være på utsiden at de til og med glemmer at det kanskje ikke er så hyggelig på innsiden», fortsatte jeg.
– «Jeg tror at det er nettopp dette som er noe av årsaken til mye av dette gnålet …»
Jeg la merke til at begge nikket.
– «Det finnes til og med folk som tror at noen som er flinke på et sted vil være like flinke på et annet … jeg vet om flere i min bransje som stoler blindt på kvalifikasjonsreferentene sine når de ser etter nye hoder … de glemmer noe av det vesentligste som handler om omgivelser og rammer … det er derfor jeg oppfattes som lunken i forhold til kandidater med stjernereferanser fra noen av virksomhetene som av en eller annen grunn topper sånne karrierebarometere … sånne lister som viser hvor alle har lyst til å jobbe … hva sier det om virksomhetsomdømmet deres, tror dere?»
– «Ehh … kanskje ikke så mye?»
– «Ikke en dritt», smilte jeg og tok en slurk av sommerpilsen, så at begge jentene gjorde det samme bare litt mindre slurker.
– «Mennesker som ikke vet hvor de er og som ikke tør å finne seg selv på grunn av denne bunnløse frykten for hva andre vil tro og mene … de trøstesuper seg fulle på denne indoktrineringspunsjen fra talentfabrikkene som masseproduserer klonedukker fordi vi har konstruert en skammekultur hvor det mest paradoksale er hvordan mennesker låses inne i de fine glitterburene hvor de blir fortalt hvordan virkeligheten bør oppfattes … det er jo bare trist …»
Jeg fikk lyst til å legge til at jeg ikke la noen pinner i kors får å si at det norske kandidatmarkedet er i ferd med å bli jævlig kjedelig.
Jeg lot det være.
Hvis jeg ser en CV med passbilde og en tekst som forteller at vedkommende er motivert og dynamisk og løsningsorientert, så blar jeg videre i søknadbunken. Jeg gjør det samme når jeg ser noen som bruker masse plass på utdannelsen sin med fokus på en A som ikke forteller noe annet enn at de har lært seg hvordan de kan kopiere gamle tekster.
Jeg tenkte at de fikk finne ut av det selv.
Livets skole.
Den beste utdannelsen.
Jeg visste at det ville gå opp for dem at studiekatalogene deres ikke var noe annet enn en blekke hvor det egentlig ikke står en dritt, men folk flest er jo så redde for å si det at de velger å produsere den samme dritten for å passe inn.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er visst det.
Det blir bekreftet av menneskene som kaller seg «eksperter» og «veiledere» som sitter på den samme skåla og presser ut noe av det samme.
Form og farge stemmer.
Lukta, også.

Sommerkvelden var fortsatt ung, men konturene av kvelden viste seg når noen av kompisene mine dukket opp med invitasjon til klippehopping.
– «Studentpris», smilte Pål og dultet meg i siden.
– «På jobbsøkerkurset ditt, mener jeg …»
– «Ikke faen …»
– «Trodde du hadde ferie?»
– «Kjente en rykning», smilte jeg.
– «Måtte sjekke …»

Gratulerer med dagen, Emma – her kommer MATTAFIX med «Cool Down the Pace»

Papirfly og tørkeruller

Jeg har truffet mennesker på ulike jobbsøkerkurs som tror at de får kursbevis eller sertifisering når de endelig er ferdig, som om det er det som er det viktigste resultatet for deres tilstedeværelse. Jeg har til og med truffet mennesker som hevder at det er smart å skrive at man har vært på jobbsøkerkurs på CV’en sin, som regel argumentert med påstanden om at alt er bedre enn å vise et hull men også at det viser en vilje til å gjøre noe i stedet for å bare gå ledig …
Er det mulig?
Ja, alt er mulig når man slipper til mennesker som burde gjøre noe helt annet, for det viser seg ganske ofte at dette er utsagn fra de som ikke skjønner seg på tankesettet til de som skal avgjøre om en CV er god eller ikke. Jeg kan i den samme slengen nevne at jeg vet om mennesker som har papirer på at de har vært på førstehjelpskurs, men som har bevist at de ikke klarer å gjøre en dritt når de havner i en situasjon hvor de burde gripe inn.

Her om dagen satt jeg og snakket med en jente som har vist interesse for en HR-stilling som jeg jobber med, hun ble spilt inn som et kildetips fra en som jeg egentlig trodde litt bedre om men som antageligvis bare var ute etter å vise seg. Det var tjue minutter inn i samtalen og jeg hadde for lengst funnet ut at det ikke var noen hjemme i kroppen som satt foran meg.
– «Så», begynte jeg og tegnet en liten krusedull på midten av side to på CV’en hennes, der hvor hun ramset opp en rekke kurs og diverse arrangementer som hun hadde deltatt på.
– «Jeg leser at du har gått på kurs i presentasjonsteknikk?»
– «Ja», svarte hun kort og rettet seg opp i stolen, jeg la merke til at hun gløttet ned på sin egen CV som lå på bordet foran seg som et støttedokument, bladde raskt gjennom papirbunken ved siden av og nappet ut et ark som lignet på et diplom som var laget av en som tilsynelatende var skikkelig kreativ i Powerpoint.
– «Det var et kurs på BI, jeg tenkte at det kunne være smart å være med på noe sånt …»
– «Lærte du noe av det?»
– «Om jeg lærte noe?»
– «Ja?»
– «Jo … altså, det var et kurs … han som kjørte kurset var veldig inspirerende … han har jobbet med mange flinke mennesker …»

Det hender at jeg treffer på folk som tror at det kan vært lurt å kline opp så mye rart som mulig på en CV, de har kanskje hørt fra noen som de tror burde vite hva man snakker om og som har fortalt at det er viktig å vise at man er aktiv og gjør så mye som mulig.
Motivasjon, ikke sant.
Det viser at du er lærevillig.
Eller kunnskapstørst, som det finnes mange som kaller det.
Jeg kaller det bullshit.
Hvis jeg leser i en CV at vedkommende har vært på kurs i presentasjonsteknikk, så forventer jeg faktisk at vedkommende kan snakke for seg og gjerne komme med noe ekstra. Alternativet er jo så enkelt som at jeg kan lure på hva alle de andre papirene som vedkommende rasker med seg kan brukes til.
Og de som skriver at de har gått på jobbsøkerkurs?
Man kan jo lure på hva de egentlig forventer når de fører det opp på en CV.
Jeg er en jævel til å søke jobber?
Seriøst, – da forventer jeg at vedkommende er i jobb og ikke med på en rekrutteringsprosess hos meg.

Jeg oppfordrer folk til å lære seg hvordan de kan formidle sin kunnskap i stedet for å gjemme seg bak et papir. Jeg vil vite hva du kan og hva du har tenkt å gjøre med det som du mener at du kan. Du kan ha så fine papirer du bare vil, vitnemål og attester og CV og hva man ikke drasser med seg inn i en jobbsøkerprosess, men hvis du ikke kan bekrefte det som bor i deg med tilstedeværelse og formidling så oppfattes disse papirene som noe du kan bruke til noe helt annet. Historien din er ikke noe annet enn ord og setninger som skal passe med omstendighetene rundt den aktuelle stillingen som du skal søke på, men det er likevel du som skal formidle den med troverdighet og forankring og hele pakka som hører med.

Litt etterpåklokskap på slutten, eller bonusmateriell, om du vil – det viser seg ganske ofte at majoriteten av de som klager mest og høyest når de ikke når opp i jobbsøkerprosesser er sånne som burde bruke litt mer tid på å lære seg hva det egentlig betyr å fremstå som kvalifisert i stedet for å rulle ut meter på meter med resirkulert papir …

Du får ROXY MUSIC med «True to Life»

CV-tips: Tjue sekunder, du liksom …

Det florerer med tips og råd om hvordan man skal skrive en CV, men det er ikke så mange som skriver om hvordan man bør lese det som står der når noen først har skrevet noe. Det blir akkurat det samme som å tolke alle andre former for salg og markedsføringsbudskap, skrevet med visshet om at jeg egentlig ikke liker den terminologien i sammenheng med mennesker, men det handler om å se noe som man gjenkjenner som interessant på en arena hvor du oppfatter deg som komfortabel.

Det finnes noen som tror at en som er «proff» bruker tjue sekunder på å avgjøre om en CV er bra eller ikke, noe jeg kaller bullshit siden det er en påstand som underbygger tvangstanker og valgte sannheter.
Det råder samtidig en stor usikkerhet rundt hvem disse «proffene» egentlig er …
Det er en stor misforståelse at en CV bare skal gi en oversikt over det du har gjort hittil i livet. Når du har skjønt det, så må du være klar over at det bare finnes en person som kan si om en CV er bra eller ikke, og det er den som skal ansette noen akkurat der og akkurat her og nå. Den som leser en CV og får seg til å hive den ut etter tjue sekunder har ikke sett noe som er interessant for vedkommende her og nå, det betyr ikke at den ikke er bra nok for andre som jobber med et annet rekrutteringsprosjekt.

Jeg har ikke tall på hvor mange søknadsdokumenter jeg kan ha lest gjennom en lang karriere som rekrutteringsrådgiver og karriereveileder. Jeg får en drøss med mailer med vedlegg fra de som tror jeg kan vurdere om det er bra eller ikke.
Bra i forhold til hva?
Det finnes mange som spør og svarer på dette som handler om å skille seg ut i en ansettelsesprosess, hva som skal til, og selv om det finnes side opp og side ned og en drøss med eksempler på tekster som handler om en eller annen som har gjort noe som bare funker en gang, så koker det ned til et poeng og det er å vise at man er riktig for den aktuelle rollen.
Så enkelt er det med den saken.
Jeg blir fremdeles overrasket over mangelen på kreativitet fra en del jobbsøkere, da tenker jeg mest på innholdet, selve historien og budskapet, og ikke om den er printet ut på en juicekartong eller som en bildeserie på instagram. Nå skal det også sies at mange spennende rekrutteringsprosjekter blir ødelagt av elektroniske rekrutteringsverktøy og sånne som sorterer søknadsdokumenter etter tall og symboler og nisser og troll på en CV, men jeg lurer likevel på hvorfor det er så få som tør å vise seg fram ved å fortelle gode historier fra deres egen virkelighet. Jeg savner de som kan beskrive opplevelsene fra reiseveien, fortelle hva de har sett og gjort og få med noe som gjør at jeg retter meg opp i stolen og får meg ut av lesemodus.
Jeg vil se noe annet enn et omriss av en eksistens.
Jeg vil fornemme et menneske som ikke tenker at jeg kommer til å google deg uansett, det er jo det som blir sagt av alle disse som mener at de har noe de skulle ha sagt, men det er ingen som forteller dem at jeg ikke googler alle.
– «Du trenger ikke skrive så mye, for de googler deg …»
Man kan jo lure på hvor de har det fra.
Jeg savner den virkelige forskjellen, en forskjell som blir rimelig utvisket når de fleste tror at de har lært at de skal skrive om det i søknadsdokumentene sine uten at de viser hva de egentlig mener.
– «Jeg har en master i fjatt og fnas og nå ønsker jeg å bruke min kunnskap til å gjøre en forskjell i deres organisasjon».
Grøss.
Jeg er ganske lei av disse «innovative og lidenskaplige lagspillerne» som ikke en gang klarer å fortelle hvilken farge de har på drakta eller hvilken posisjon de har på banen, de som gjemmer seg i sine egne skygger og som ikke forstår garderobepraten.
– «De googler meg uansett … da ser de hvor flink jeg er».

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg hiver søknadsdokumenter etter tjue sekunder fra de som gir inntrykk av at de ikke har opplevd noen verdens ting, men jeg innrømmer at det ikke er så lett å vite om vedkommende faktisk har et liv når jeg ikke fornemmer noe annet enn et ekko fra en dårlig stillingsannonse eller en oppramsing som bekrefter at vedkommende har latt seg lure av «eksperter» som oppfordrer til å legge inn attraktive nøkkelord for å bli funnet av tåpelige trackingsystemer.
Tjue sekunder, du liksom …
Ha, det er ikke så lenge siden at det dukket opp en dame som viste meg en CV som var printet ut fra Webcruiter eller et annet søplesystem som ligner, det var så drita dårlig at jeg sa det til henne mer eller mindre umiddelbart.
– «Men den er jo laget i et profesjonelt verktøy», forsøkte hun.
– «Sier hvem?»

Teksten er publisert i et karrieremagasin.
Regelmessige lesere drar kjensel på noe av innholdet.