cv

CV-tips: Det er sluttsummen som teller

Jeg traff en kompis i helgen som stusset litt over en tilbakemelding han hadde fått fra en dame i bemanningsbransjen.
Det handlet om kontinuitet.
Eller mangel på sådan.
Han jobber litt her og litt der og trives i rollen som konsulent, kanskje mest fordi han har en del andre ting som tar plass i livet sitt.
– «Jeg så en stilling på nettet», begynte han.
– «Jeg la merke til at den virket … ja, la meg si litt generell, men jeg ringte og snakket med en dame … hun var i og for seg hyggelig, hun … skjønte jo fort at hun ikke hadde peiling på faget mitt, men hun ba meg sende CV … så skjedde det ikke så mye mer, jeg ringte på nytt etter to uker og lurte på om vi burde ta en prat, om det var noe som var uklart … men nei, da hadde de funnet en annen … en som kunne vokse i stillingen, litt usikker på hva som egentlig menes med det siden det dreide seg om et kort vikariat … men så, nå skal du høre, hun sa at jeg hadde en CV som ikke var særlig innbydende … kan du tenke deg, innbydende … hun mente at det ikke så bra ut at jeg hadde så mange korte oppdrag … sa hun, hun som jobber i bemanningsbransjen med korte oppdrag … eh, hva syns du om det?»
– «Vet du», sukket jeg.
– «Er det lov å si paradoksalt?»
– «Si hva faen du vil», flirte han.
– «Jeg er jo konsulent og jobber på den måten, men greia er jo at hun undergraver sin egen virksomhet … hyggelig dame, for all del … kunne sikkert fått jobb på kundeservice eller noe … men dama kaller seg senior rekrutteringsrådgiver, måtte jo sjekke henne opp på LinkedIn … har jobbet i selskapet i to år og det er det … begynner å skjønne meg på en del av utfordringene du skriver om i denne bransjen, for å si det sånn …»
Jeg nikket.
– «Det er litt for mange som ikke vet hvordan de skal lese en CV», begynte jeg.
– «De har lest i eventyrene sine at proffe rådgivere bruker tjue sekunder på å avgjøre om en CV er bra eller ikke, skummer seg nedover til de ser noen tall eller symboler og nisser og troll som de kjenner fra før … hvis de ikke finner noe, så er det ut … jeg spurte en fyr på et foredrag en gang om det rett og slett var fordi de ikke er gode nok til å selge varer som ikke kommer fra samlebåndet eller fra alternative leverandører … nei, den kunne han ikke svare på i plenum, gitt … kom bort til meg i pausen og hvisket at vi måtte holde sammen og ikke røpe hemmelighetene … for en dust …»
– «Hva syns du jeg skal gjøre?»
– «Med hva?»
– «Med oppsettet», svarte han.
– «Jeg lister opp prosjektstillingene mine i tidsintervaller … som separate prosjekter, ikke sant … for det er jo sånn det bør se ut, er det ikke … forskjellige kunder og forskjellige rammer og omstendigheter … dama leste seg blind på seks måneder her og fire måneder der og så videre … lengste prosjektet jeg har hatt de siste fire årene er på åtte måneder … vet ikke hva hun tenkte, jeg … eller om hun tenkte noe i det hele tatt … hvordan skulle jeg ellers ha skrevet det?»
– «Jeg syns det er sånn det skal være», begynte jeg.
– «Som du skriver det, mener jeg … nå vet jeg jo hvordan din CV ser ut og at du er god til å beskrive erfaringen din … alternativet blir å samle det i en stor diversepost og ha prosjektreferanser som vedlegg, men det oppfattes som … tungvint … det viktigste er jo å få fram hva du har gjort og ikke hvor du har vært, akkurat her tror jeg det er mange som bommer … ikke minst med tanke på dette som handler om gjenkjennelseseffekt, at det skal være noe kjent som gjør det enklere for dem å booste salget … som regel det som man tror oppfattes som interessante eller såkalte velrenommerte virksomheter».
– «Enig», nikket han.
– «Jeg syns det er rart at det er så få som ikke ser den … de fleste av de såkalte velrenommerte virksomhetene jeg har vært hos har ikke gitt meg like mye som når jeg har vært hos de små … det er jo der de spennende utfordringene ligger, for ikke å snakke om hardt arbeid og vissheten om at det ikke er alt som er tilrettelagt … ja ja, nå er jo ikke dette et selskap som er kjent for IT-stillinger, heller … jenta gjorde sikkert så godt hun kunne … eller som hun fikk beskjed om … jeg bare syns det er litt rart … at de får holde på, mener jeg … det slår jo tilbake en dag …»

Det finnes en del mennesker der ute som vil kaste deg ut hvis du ikke ser ut sånn som de vil at du skal se ut.
Det er bare sånn det er, og i denne sammenheng er ditt utseende synonymt med din CV.

Jeg har inntrykk av at det er mange fra de såkalte velrenomerte virksomhetene som har mest fokus på alt dette andre som ikke handler om det som er viktig her og nå og dette som egentlig ikke har noe på en CV å gjøre, ting som man kan snakke om i en samtale. Jeg hører om de som vil at man skal skrive opp informasjon om virksomheten de har jobbet for, bransjen og størrelsen og hvem de rapporterte til og sånne ting.
Hva er poenget, sier jeg.
Bortsett fra å få info som de kan legge inn i basene sine.
Bruk plassen på det som er viktig, – det vil si hva du har gjort og hva du kan og hva du kan brukes til i sammenheng med det som befinner seg på den andre siden. Alt annet er emballasje og emballasjen skal skrelles av på et intervju.

Teksten er publisert i et karrieremagasin.
Regelmessige lesere drar kjensel på noe av innholdet.

Spontane ord fra podiet – det handler om oss og ingen andre

Jeg var på et foredrag hvor hun som snakket før meg var av den formanende typen, hun var nesten som en stereotyp av disse som jeg forakter når jeg snakker om «eksperter» og «rådgivere» som skaper fuzz og fjas og forvirring for seriøse jobbsøkere som tvinges til å underdane seg mennesker med manglende forretningsforståelse og erfaringsbasert kunnskap.
Det bare rant ut av henne.
Hullene i CV må dekkes over.
Bruk ord og begreper fra stillingsannonsen for da viser dere større forståelsen for rollen.
Det er lov å smøre på.
Husk at dere skal selge dere selv.
Hun toppet det hele med å avslutte med litt skryt til selskaper som bruker elektronisk rekrutteringsverktøy som gjør det enklere for leseren å finne de interessante opplysningene.

Voksne mennesker i salen hadde for lengst begynt å sjekke mobilene sine, damen ved siden av meg lagde sjakkmønster ved å fargelegge ruteblokken sin. Det var snart lunsj, og jeg kjenner ganske mange som har sterke meninger om det er værst å snakke rett før lunsj eller rett etter lunsj. Jeg syns den første varianten er værst, publikum kjenner at det romler i tomlern og har mest lyst til å komme seg fort avgårde for å slippe kø og sikre seg et godt bord.
Jeg hørte at damen på podiet hadde begynt å repetere seg selv.
Jeg antok at det var en form for oppsummering.
To minutter senere løsnet jeg sikringen og lot meg falle.

Jeg skulle egentlig snakke om noe annet, det blir kanskje litt feil å si det på den måten med tanke på at det handlet om det samme, men poenget er at jeg hadde forberedt litt andre ting. Jeg hadde to håndskrevne ark med stikkord, holdt de opp foran publikum og rev de i to på en langsom og kanskje litt for teatralsk måte.
Greit nok.
– «Dette, mine damer og herrer … dette er hva sånne som meg av og til gjør med en CV på to sider uten hull».
Jeg kom på at jeg ikke kunne snakke på vegne av andre og la til en setning om at jeg skulle ønske at det var flere som kunne gjøre det samme.
– «Jeg vil vite hva du kan og hvordan du har tenkt å bruke noe av det som du mener at du kan … alt annet er informasjon som jeg ikke trenger å vite …»

Jeg fortalte at det handler om oss og hvordan man kunne finne ut om du og jeg funker sammen.
Her og nå.
Jeg fortalte at jeg treffer noen som forsøker å argumentere med at alle opplysningene på en CV kan fortelle en del om kandidaten, om hvilke valg som er foretatt og kanskje som en slags beskrivelse på hvorfor vedkommende har blitt som han eller hun har blitt, noe som får meg til spørre hvorfor det er interessant å vite noe om det og som jeg aldri får noen gode svar som ikke ligner på annet enn at det bare er sånn som det kan være fint å vite noe om. Jeg fortalte at jeg til og med legger til at det finnes ganske mange mennesker som foretar gale valg, valg som føles riktig der og da men som viser seg å være feil, valg som ikke betyr noen ting for hvorfor de befinner seg sammen med deg her og nå for å snakke om det som handler om oss og ingen andre, valg som sånne som ikke kan ta i en kandidat uten å være påvirket av en agenda fra en CV får seg til å bruke mot dem.

Jeg fortalte at det finnes ganske mange mennesker som ikke kan påvirke valgene sine fordi en eller annen gjøk som har lært seg hvordan man kan fargelegge excelark for å formidle at du ikke lenger passer inn hos oss. Jeg kunne sikkert spart meg den med tanke på hvem som satt i salen, men la merke til at hun som var representant fra HR ble litt opptatt av å fjerne noe bøss fra fanget sitt.

Jeg fortalte om menneskene som får seg til å si at de finner glede av å jobbe med mennesker og sånt men som sverger til verktøy som de mener effektiviserer en prosess som tross alt bygger på menneskelige relasjoner, mennesker som paradoksalt nok finner glede av å lese tekster fra kandidater som har kopiert deres egne ord og setninger i en CV som er kvalitetssikret fra «eksperter» og «rådgivere» som får seg til å presentere karrieretips for hvordan man kan vinne intervjuet og konkurransen om drømmejobben, mennesker som oppfordrer jobbsøkere til å legge inn attraktive nøkkelord i tekstene sine for å bli funnet av trackingsystemene til de som ser etter flinke mennesker men som ikke gjør mer ut av jobben sin enn å drille og grille i gammel moro for å legitimere en form for kartlegging som skal forherlige dem selv. De kaller seg rådgivere og konsulenter, men drister seg ikke til å møte kandidater som kan invitere til dynamikk og samspill, mennesker som ikke ser verdien av gode samtaler og viktigheten av å kunne faget for å vite hva man snakker om.

Jeg fortalte om nikkedukker og sjablonger og de som tjener gode penger på tull og tøys som underbygger myter og konstruert hokus pokus for de som ikke vet at det er mulig å selektere mennesker basert på virkelige faktorer, mennesker som får seg til å sende en fet faktura og som har glemt at de i den andre enden av de profesjonelle prosessene sine forteller at de ikke har tid og anledning til å snakke med alle som responderer på de gode stillingsannonsene sine.
– «Jeg vil ha en god historie», avsluttet jeg.
– «Jeg blåser i om den er printet på en juicekartong eller som en bildeserie på instagram, jeg vil lese en historie som får meg ut av lesemodus og som engasjerer meg nok til at jeg vil høre beskrivelsen av opplevelsene fra reiseveien, hva de har sett og gjort og gjerne krydret med spennende smaker og lyder som får meg til å rette meg opp i stolen … jeg vil ha mer enn et omriss av en eksistens … jeg vil ha noe annet enn et ekko fra de som må gå på kurs for å lære seg hvordan de skal formidle at de ønsker å gjøre en forskjell … jeg har en master i fjatt og fnas og ønsker å bruke min kunnskap til å gjøre en forskjell i deres organisasjon … jeg er så lei av disse fremoverlente og lidenskaplige lagspillerne som ikke en gang klarer å fortelle hvilken farge de har på drakta si, de som er så redd for å gjøre seg spillbare ved å gjemme seg i sine egne skygger … neste gang dere treffer på noen som skal ansette mennesker, så skal dere si det som det er … det er nemlig sånn at det ikke finnes noen som kan fortelle det på en bedre måte enn dere … god lunsj!»

Du får KID CREOLE & THE COCONUTS – en låt som for øvrig handler om deg og ikke meg …

Statiske dokumenter med kalde fakta

Det hender ganske ofte at jeg får en CV i fanget fra budbringere eller naboer eller venner av venner eller hvem som helst. Jeg husker en fyr som jeg så vidt var innom når jeg skulle plukke opp en kompis, han hadde hørt hva jeg jobbet med og la en CV på bordet foran meg og lurte på om jeg kunne ta en kikk og se om jeg kunne se noe som ingen andre kunne se.
– «Hun ser etter jobb», fortsatte han.
– «Hva slags jobb?»
– «Alt …»

Jeg kommenterte feil nummer en. Det var ikke fordi jeg umiddelbart så noe på arkene foran meg, men det var fordi jeg umiddelbart ikke hørte noe som kunne utnytte en gylden mulighet til å vise seg i nytt nettverk. Det er derfor jeg poengterer viktigheten av å ha historien klar når man definerer seg som en seriøs jobbsøker, den som man bruker i nettverket sitt når man forteller at man ser etter noe nytt, en kort og konsis greie på maks tretti sekunder som skal sprette ut som en ryggmargsrefleks og som gir den som man forteller den til et godt grunnlag for å kunne formidle budskapet videre i eget nettverk.
Det er nemlig ikke sånn at en CV snakker for seg selv når man profilerer seg åpent.

Jeg så to sider med enkel linjeavstand.
Times New Roman 12.
Bildet øverst til høyre viste en jente som smilte, hun fikk poeng for den, og så kom arbeidserfaring i omvendt kronologisk rekkefølge. Jeg krysset av på feil nummer to når jeg så to bokser som inneholdt ordet «regnskap» og som hun mente var tilstrekkelig for å fortelle at hun hadde jobbet med noe innen regnskap i to korte perioder på seks måneder, ikke det fagområdet som jeg er kjent for å ansette flest mennesker til, men likevel et fagområde som jeg kjenner godt nok til å vite at «regnskap» blir isolert sett litt for diffust.
Utdannelse til slutt.
Helt greit.
Jeg krysset av på feil nummer tre og det var mangelen på en intro, innledning, profil, nøkkelkvalifikasjoner, stikkord, kall det hva du vil og bruk den overskriften du vil, men poenget er at jeg som skal lese en CV vil ha en tekst som forteller litt om personen før jeg kommer til faktaboksene. Jeg vil se hva vedkommende ønsker at jeg skal få lese i det aktuelle dokumentet, det som skal gi meg lyst til å lese mer. Du kan sammenligne det med en slags teaser eller trailer eller som en sånn beskrivelse som man kan finne på baksiden av en bok.
Helt nederst på side to, etter utdanningen, kom det en drøss med kurs.
HMS.
Førstehjelp.
Helt greit, poeng for disse.
Men så kom det ene jobbsøkerkurset etter det andre, hun hadde vært på fem ulike jobbsøkerkurs på to år, og dette er ikke noe som trenger å fremkomme på en CV. De som mener at alt er bedre enn et «hull» har ikke skjønt hva man kan gjøre med hullene.

Jeg krysset av for feil nummer fire. Det er ikke det at jeg ser etter feil på en CV, jeg er ikke en sånn som henger meg opp i skrivefeil og kommafeil i et dokument som ikke skal brukes til noe annet enn som noe som skal beskrive hva man har lagt bak seg i den delen av livet som handler om arbeid og karriere.
Du har sikkert lest det og hørt det – skrivefeil skal ikke forekomme – men hva med de som ikke er så gode til å skrive og som heller ikke trenger å være gode til å skrive i sin neste jobb?
Hvis du tror at man kan løse dette ved å la andre skrive for deg eller komme med smarte korrigeringstips eller noe annet, så kveler du din egen identitet.
Tenk på den.
Og bare så det er sagt:
Skrivefeil trenger ikke være synonymt med slurv.
Slurv er noe helt annet.

Dette var et dokument som bekreftet at hun hadde lyttet til gjentagende mumling fra «eksperter» som forteller hvor viktig det er med en god CV som skal være så god at den får deg inn i en prosess hvor de neste etappene gir deg mulighet til å «vinne» intervjuet og «konkurransen» om drømmejobben.
Grøss.
– «Nå», fortsatte han spørrende.
– «Ser du noe?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei …»
– «Syns du at det er en bra CV?»
– «Nei», svarte jeg.
– «Dette er en CV som ikke forteller meg hva vedkommende kan brukes til».
– «Brukes til?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Det er jo det som er poenget, man må få fram noe som forteller leseren at dette er en person som kan brukes til ditt eller datt, hvor ditt eller datt bør være en vesentlig del av innholdet … jeg leser om en jente som har gått på jobbsøkerkurs hos fem ulike tiltaksarrangører på to år og det kan få meg fristet til å tro at hun er en jævel på jobbsøking … og det er det strengt tatt ikke så mange som har behov for i arbeidslivet …»

Det er en stor misforståelse at en CV bare skal gi en oversikt over det du har gjort hittil i livet. Meningen er å gi de som har planer om å ansette noen en grunn til å invitere deg til en prat om en spennende jobb. Når man sier at en CV skal selge, for det finnes fortsatt en del mennesker som sier det på den måten, så skal den ikke selge seg selv og sin egen fortreffelighet, men den fungerer som en slags reklameplakat eller produktblad som forteller litt om hva du kan.

Det er en like stor misforståelse at en CV trenger å være et dokument som er statisk og inneholde kalde fakta, noe som er vanskelig å argumentere for når det har kommet så mange nikkedukker i rekrutteringsbransjen som bruker elektroniske rekrutteringsverktøy som gjemmested når de ikke vil vise at de ikke har peiling på hva de driver med. En god CV skiller seg ut fordi den inneholder opplysninger som er interessante for den som skal lese den og gir en oversikt over relevant erfaring for stillingen du søker på.
Og du, – ikke glem at alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv …

Hvis du likte denne teksten, så er den å finne i jobbsøkerboken min sammen med en rekke andre tips som er utformet på en måte som «eksperter» og «veiledere» bare kan drømme om, ikke minst dette som handler om hva du skal gjøre med hullene.
Det handler om å skrive så folk skjønner det, ikke sant?

Plast, papp og papir … og litt teip

Jeg holdt et foredrag på en skole i går med fokus på jobbsøkerprosessen og litt om dette med hvordan «sånne som meg» tenker når vi ansetter flinke folk. Det som slår meg når jeg ser tilbake, så og si hver eneste gang, er likheten på spørsmålstillingen fra salen, det dreier seg stort sett om det samme hver eneste gang:
– Bilde på CV?
– Navn som oppfattes som fremmed?
– Antrekk på intervju?

Bilde på CV kan være smart hvis du har et navn som allokerer alternative treff på google, det gjør det lettere for vedkommende i den andre enden å se hvem som er deg. Du blir ikke valgt ut fordi du ser ut sånn eller sånn, med mindre du skal jobbe med noe som inkluderer en form for profilering av deg selv.

Navn som oppfattes som fremmed går i den samme kategorien som tvangstanker om tall og farger og former, sånne ting som mediene elsker å skrive om og som underbygger fordommer og myter. Jeg kaller det «valgte sannheter» og dette er kanskje den største utfordringen som man kan støte på i rollen som jobbsøker. Når man begynner å tro på noe, uavhengig om det er riktig eller galt, og tror så sterkt på det at man begynner å oppsøke tekster og miljøer som bekrefter det man tror på, så blir dette til et kjempehinder som forkludrer hele jobbsøkerprosessen.

Antrekk på jobbintervju kokes ned til noe så enkelt som at du skal ha på deg noe som passer til stillingen du søker på.

Alle disse spørsmålene handler om emballasje, og det slår meg at det er dette som er den største utfordringen, – det virker som om innhold er uvesentlig, og det er et dårlig tegn.

Det spiller heller ingen rolle hvordan du kommer fram bare du kommer fram, og med referanse til dette som mediene elsker å skrive om så trekker jeg fram noen av de som hevder at de fikk drømmejobben ved å blogge eller twitre eller produsere «kreative vinklinger» på sjokoladepapir og juicekartonger. Det handler om noe som koker ned til å være synlig på de stedene hvor du ønsker å bli lagt merke til.

Bonusinnspillet mitt er dette med funn på sosiale medier hvor de fleste lever i en påtatt frykt for at noen skal klikke seg inn i deres private soner. Bare så det er sagt, så er det ikke noe som heter å være «privat», men så må man også tenke på at det som enkelte kan oppfatte som ekskluderende vil andre oppfatte som inkluderende.
Vær deg selv.
Det som er «feil» på et sted er «riktig» på et annet.

Alle jobbsøkerprosesser lever sitt eget liv.
Manuspugging og massehenvendelser er fy fy.
Det er det som kommer ut av pakken som bestilleren har mottatt som er interessant.

Jeg fikk for øvrig solgt en del bøker, da …
Jeg opplever at det er mange som blir oppgitt over alt maset som dyrkes fram der ute og jeg kan skjønne det, – det er ikke så lett å vite hva man skal tro eller hvem man skal tro på, spesielt ikke hvis man ikke tror på seg selv og tror at det hjelper å pakke seg inn …
Hvis du ikke allerede har bestillt den, så finner du boken min her :)