dårlig ledelse

Dill og dull med sjefen

Jeg har lest en fersk undersøkelse fra Proffice som forteller at norske ledere er alt for opptatt av å bli likt av sine ansatte. Det er faktisk så mange som 9 av 10 som mener at det er viktig at medarbeiderne liker dem, men som ikke ser det paradoksale i sine medarbeideres frustrasjon over manglende generelle lederegenskaper.
Det er ikke bra.
Jeg vet om noen som vil bli leder fordi de liker å være leder.
Det er et feil utgangspunkt.
Det er i tillegg alt for mange som mener at det er en selvfølge at alle skal involveres i alt og mene noe om det meste, det sier seg selv at det kan føre til mye søl. Det kan nesten virke som om det har blitt en trend at vi skal framstå som så demokratiske som mulig, mens virkeligheten viser at dette ikke skaper annet enn beslutningsvegring og dill.
Alle skal si sitt.
Også når de ikke har noe å si.
Vi må snakke sammen, helst opprette en komite eller en gruppe hvor alle kan få brukt sin stemme, det skal helst oppnås konsensus for å få til noe i stedet for å skjære gjennom og si at vi gjør det sånn.
Det finnes noen som kaller det en myk og relasjonsorientert lederstil.
Det finnes heldigvis også noen som kaller det sinker, trenering og tafatthet.
Det er overraskende få som ønsker å fremstå som autoritære, og noen finner det rimelig å stille spørsmål om hvordan det egentlig er mulig å få ting gjort.
Det er nemlig det som er den viktigste rollen til en leder.
Det handler om å skape resultater og verdier gjennom andre.

Det finnes undersøkelser som bekrefter at den største årsaken til at mennesker velger å slutte i et selskap henger sammen med et dårlig forhold til sin leder. Det er kanskje på tide at noen av dem bør redefinere hva de egentlig mener med «forhold», men det er det ikke så mange som tør å snakke om.
Nei.
Det skulle tatt seg ut.
Det viser seg også at flat selskapsstruktur fører til tidkrevende byråkrati.
Det er nesten som et paradoks, er det ikke?
Undersøkelsen viser også at halvparten av de ansatte mener at lederen mangler faglig tyngde, mens 1 av 3 hevder at lederen ikke har respekt blant sine ansatte, noe som begrunnes med at det oppfattes som forvirrende når lederen blir kompis med de ansatte og skaper en usikkerhet på hvor grensene går.

Jeg har jobbet i noen selskaper hvor en av mine roller har vært å fordele en del av de personalfaglige tingene ut i linjen, en ganske utakknemlig oppgave siden det er mange som ikke takler overgangen fra å være en kompis til å bli en overordnet.
– «Vi er jo venner på Facebook …»
– «Og så», svarer jeg da, og skjønner at det er mange som ikke tør å viske ut grensene mellom profesjonalitet og fjas.

Materialet fra Proffice beskriver en økende grad av kravstore medarbeidere som har fått rykte på seg for å være illojal mot arbeidsgiveren og motsetter seg hierarkiske organisasjonsstrukturer. De er mer opptatt av relasjoner enn resultater og krever at de blir involvert og lyttet til. Proffice antyder at det finnes en del ledere som har tatt dette til etterretning og at konsekvensen er en oppmykning av lederstilen.
Det kan sikkert funke på noe steder.
Undersøkelsen mener at dette er en konsekvens av en generell digitalisering som har endret måten vi tenker og leder på, avstander har blitt kortere, relasjoner tettere, privatlivet mindre og prosesser åpnere. Det finnes noen som mener at alle ansatte skal få mene noe og at det er lov å være uenig, for all del, en flatere og mindre autoritær lederstil har kommet for å bli men da må man også være villig til å ta til seg hva som skjer når sjappa går dårlig.
Nei.
Det skulle tatt seg ut.
Det er jo derfor vi har fagforening, er det ikke …
Nå er den dyktige kunnskapsministeren vår ute med slakterkniven for å skrelle bort en del unødvendige studieplasser, og da er det kanskje lov å håpe at han tar en sving innom noen av disse som lurer folk til å tro at man kan lære å bli en leder over et par semestre?

Je danse le Mia

Jeg skriver en del om ledere på disse sidene, og de som har lest noen av mine synspunkter om ledelse er kjent med at min definisjon på god ledelse er en som klarer å skape resultater gjennom andre.
Det finnes alt for mange som ønsker å være leder fordi de tror det er kult å være leder.
Ledelse gir makt.
Grøss.
Jeg er sikker på at du vet om noen.
Jeg håper ikke at det er deg.
Jeg mener også at det er ganske vanskelig å lære seg til å bli en god leder, jeg tror i hvert fall ikke at det er noe man lærer av å lese bøker på BI og sånne steder, men tror at det handler om egenskaper som bor inni oss og hvordan man klarer å utnytte dette.
Eller ikke.
Det er like lett å se en god leder som en dårlig leder, og hver gang jeg leser om dårlige ledere, og det er egentlig ganske ofte, så handler det som regel om kommunikasjon. Det handler om dårlig kommunikasjon og det handler om misforståelser og kanskje noen meldinger eller kommentarer som blir tatt ut av sin sammenheng og vridd og vrengt på og så får budskapet en helt annen hensikt enn det som var intensjonen.
Samfunnet har mange eksempler på dette.
Daglig.
Mange ganger om dagen, faktisk.
Det henger jo sammen med hvor mye du følger med og hva du følger med på og når jeg skriver at jeg leser om dårlige ledere ganske ofte så er det selvfølgelig i sammenheng med hva jeg leser.

Menneskelig kommunikasjon kan defineres som det å dele tanker med andre individer, på en overlagt og uforbeholden måte. Dette innebærer at en person som ønsker å kommunisere noe, har en tanke som vedkommende ønsker å formidle. Dette gjør vedkommende ved å produsere ord eller handlinger, eller en kombinasjon av disse, med et mål om at de ønskede mottakerne skal forstå meningen.
Jeg skal ikke lage et større bakteppe enn nødvendig, noen syns det holder å si at det handler om å snakke sammen.
Greit nok.

Jeg kom over en tekst i Aftenposten om den franske presidenten som får litt pepper for at han har hatt seg litt med en dame, et sidesprang, jeg følger ikke så mye med på hva han gjør eller hvem han har seg med eller ikke har seg med, men greia er at han, eller kanskje noen kommunikasjonsrådgivere, har funnet ut at han skal dra inn noen mennesker som kanskje kan hjelpe til med å få det litt lettere med å snakke seg ut av det og kanskje noe av alt det andre som flytter fokus fra det som han egentlig skal styre med. Det underliggende poenget er selvfølgelig tanken på at det kan øke populariteten foran det neste valget.
Jeg tror at det er mange av dere som ser sånne kommunikasjonsrådgivere på TV, de som har den tøffe jobben med å stå foran kameraene og fortelle hva som egentlig er det riktige budskapet og som får seg til å si noe om hva som ikke ble sagt men som burde blitt sagt og alle de tingene der.
Flinke mennesker, fine i tøyet og pene smil.
De har lært seg noen setninger og har lært dem så godt at de sier det samme hele tiden, også med vissheten om at enkelte journalister har en egen greie med å vri og vrenge og vrenge og vri og når «praten» er slutt så er det egentlig ingen som har blitt så mye klokere.

Min oppfatning av en god leder er en som sier tingene som de er, vel og merke de tingene som skal til for at menneskene som vedkommende er leder for skal skjønne hva som er målet, oppgaven, veien og omstendigheter og forutsetninger og muligheter og alle de tingene der. En god leder er ikke nødvendigvis en som er like flink til ett eller annet som menneskene som vedkommende skal lede, dette er det mange som tror og det er kanskje derfor det blir så mange dårlige ledere.

I can do many things in French except speaking the language
– Marilyn Monroe

En god leder klarer å få flinke folk til å funke sammen med andre flinke folk. Det betyr at det er lurt å snakke med alle de som vedkommende er leder for, det er ikke bare lurt men det er faktisk en forutsetning, ikke minst for å finne fram til hva de forskjellige menneskene er flinke til og hva de liker å gjøre og hva de ikke er like flinke til og som de derfor ikke er så glad i fylle arbeidsdagen sin med.
Når jeg skriver «snakke» så mener jeg verbalt, vise trynet sitt og være tilstede med hele seg.
Ikke skjemahelvete.
Av og til sier man noe som kanskje kommer litt skeivt ut, og det er ikke alltid sånn at man kan spole tilbake og trykke delete på de setningene som ble litt feil.
Det går ikke.
Det er bra.
Det er det som det tydeligvis er så mange som ikke skjønner, for når alt kommer til alt så viser det seg bare at en leder ikke er noe annet enn et menneske.

Noen av dere har helt sikkert sagt noe som ble litt feil, dere må ro dere i land og si at det ikke var sånn ment selv om det hørtes sånn ut og blablabla, det er da man kan vise at man har baller til å si det som det er for det er faktisk en del av en leders oppgave å vise fram ballene sine. Kvinnelige lesere får ha meg unnskyldt, men bruken av begrepet «baller» er bare en frase i denne sammenhengen.
Det er ikke alle som har en kommunikasjonsrådgiver bak ryggen sin, jeg er fristet til å si «heldigvis» for jeg tror det hadde blitt jævlig kjedelig hvis alle skal si de samme tingene som en eller annen har bestemt er de riktige ordene. Jeg treffer de på jobbintervju, kandidater som er så drilla til å si det som de tror er riktig at de hverken viser hvem de er eller om de i det hele tatt står for noen ting.
Det blir helt feil.

Jeg leser at denne franske presidenten går under tilnavnet «Monsieur Normal», og selv om det finnes en drøss med definisjoner på hva som oppfattes som normal, så får jeg et umiddelbart inntrykk av at han er ganske kjedelig. Nå har han hentet inn en hiphop’er som skal skrive nye tekster, men da vil jeg umiddelbart lure på hvor det blir av forankringen.
Det handler om troverdighet.
Det handler om å bruke sine egne ord, og når man sier noe, så skal man stå for det.
Jeg leste for øvrig en sitat en gang, – hvis du er usikker på hvordan du skal si det, si det på fransk …
Denne hiphop’eren er riktignok ingen hvemsomhelst, han har jobbet i det franske regjeringsapparatet siden 1990-tallet og beskrives som en metodisk, grundig og kunnskapsrik medarbeider som nå skal forsøke å jazze opp den søvndyssende strømmen av ord som den franske presidenten lirer av seg. Jeg mener at poenget faller på sin egen urimelighet når man skal bruke andres ord og setninger for å få fokus mot seg selv og sitt.

Being strong doesn’t always mean you have to fight the battle. True strenght is being mature enough to walk away from the nonsense with your head held high
– Jeg vet ikke hvor sitatet kommer fra, men jeg fikk det fra en venn som heter Therese

Jeg syns at en god leder er en som kan stå fram på talerstolen også når han eller hun har driti seg ut og ikke bare når det er rød løper og hornmusikk, nå finnes det ulike oppfatninger av hva det vil si å drite seg ut og det er jo litt paradoksalt at det nettopp er franskmennene som fyrer seg opp når deres egen leder kliner til med noe som vi som er på utsiden oppfatter som rimelig … fransk?

Intervention Required

For mange år siden jobbet jeg i databransjen med drift og nettverksovervåking, ganske omfattende og komplekse greier hos en av landets største datasentraler. Kort fortalt så dreide det seg om å sørge for at alt som man forventet skulle funke når man benyttet seg av betalingssterminaler virkelig funket.
Og det gjorde det.
Vi satt og stirret på en vegg full av skjermer og hadde full kontroll.
Vi var så flinke at vi kunne forutse når det ville dukke opp en utfordring, vi kunne lese skjermbildene og de blinkende lysene, grafene og meldingene som poppet opp på skjermen.
Intervention Required.

Vi hadde en sjef som digget at vi satt med beina på bordet og snakket fotball, drakk kaffe og gjorde sånne ting som man kan tillate seg å gjøre når man har full kontroll. Sjefen var fullstendig klar over at vi ikke hadde sittet med beina på bordet og snakket fotball, drukket kaffe og gjort sånne ting dersom vi ikke hadde kontroll.
Han stolte på oss.
Han var trygg på kompetansen vår.

Noen år senere sitter jeg i en rolle hvor jeg stadig treffer på sjefer som liker å gå rundt og sjekke at ansatte gjør det som de er ansatt for å gjøre, de lager til og med verktøy og skjemaer og oversikter og lister med forskjellige farger som skal gjøre det enklere for dem å sjekke at de ansatte gjør det som de er ansatt til å gjøre. Jeg syns dette virker som om de ikke har kontroll, de skulle gjerne ønsket at de har det men signaliserer at de er mer opptatt av å vise at de har det enn at de faktisk har det.
Kontroll, mener jeg.
Dette er sjefer som ikke er trygg på sine ansattes kompetanse, sjefer som ikke tør å la flinke folk få lov til å gjøre jobben sin i fred, og det er dårlige egenskaper for en sjef.
Intervention Required.

En helt annen ting, sånn på en torsdag – det er for lite funk i hverdagen og her er JAMIROQUAI med «Blow Your Mind»