elektroniske rekrutteringsverktøy

Kjøp en lisens og få drømmejobben

Jeg ble invitert ned til Sveits på førpremiere og slippfest for en ny stillings- og jobbsøkerportal som skal ta det europeiske arbeidsmarkedet med storm.
Det var sånn han sa det.
The Founder and CEO av en nystartet virksomhet som smurte øreproppene mine med egomassasje og påtatt skryt om vissheten om min store påvirkningskraft.
– «You are a great influencer».
Jeg fikk lyst til å svare «yeah, right» eller noe som ligner, men kom til å tenke på at det er lenge siden jeg har vært i Sveits og har ikke så mye annet å gjøre siden jeg ikke er typen som lar meg distrahere av julestria.

If you want to attract the best talents or wish to find your dream job in Europe, this is a new jobs portal that can vastly improve your chances of success.

Jeg lurer på hvor de tar det fra og er sikker på at du også er en sånn som en eller annen gang kan ha blitt lurt av tekster som handler om vidunderprodukter som viser til en drøss med verifiseringer og forskning og annet svada som det bare er mennesker med den riktige markedsutdannelsen som klarer å presse ut av de stramme rumpehullene sine. Deretter får du et introduksjonstilbud som det er meningen at du skal oppleve som så utrolig bra at du får mest lyst til å legge deg ned og la deg rævpule av selgerjævelen som står foran deg.
Grøss.
Jeg lar meg ikke imponere av sånt, men er villig til å innrømme at jeg lar meg imponere av at det finnes så mange som tror på sånne ting og hvilket paradoks er ikke det.

Jeg hadde avtalt med en bransjekollega fra Tsjekkia at vi skulle møtes her, en jente som skriver på noen greier om denne horebransjen og som ikke vet om noen andre enn meg som har store nok baller til å tåle noen timer i en heksegryte som dette. Salen var dominert av glansbilder som jobber med HR og markedsføring på kontinuerlig jakt etter nye verktøy som kan skjule deres manglende kunnskap om faget som de av ulike grunner har valgt å jobbe med. Settingen var ganske kul med DJ fra Majestic og en hel haug med fargerike mennesker som hadde gått rett inn i reklamefilmene til Citroen i tillegg til en drøss med superbabes som vasset rundt i tettsittende drakter og hendene fulle av kort som var preget med en URL og et passord. Jeg vet om mange bransjekollegaer som blir kåte av mindre, rekrutteringsbransjen er et sirkus og her var det mange klovner samlet på ett sted, – folk som blir rike av å føkke opp arbeidsmarkedet for jobbsøkere som tror at det finnes en drømmejobb der ute, de som tror på det som står skrevet i studiekataloger og karrieresidene til medier som horer seg til klikk. Dette var heksegryta og vi var midt i mølja med folk som overbeviser andre om at de kan booste brand for virksomheter som ikke skjønner at de gjør det bedre selv, – kanskje mest på grunn av at de flinke folka som jobber der blir tvunget til å høre på kakling fra papegøyer i Marked og burugler i HR.
Employer Branding, folkens.
Det er tingen.
Det er tekstene med de største løgnene som vinner konkurransen om alle disse «talentene» som i virkeligheten ikke kan brukes til en dritt når det går opp for dem at de skal gjøre mer enn å drikke latte på Kaffebrenneriet i lunsjen og få maks utbytte av firmakortet på Elixia, – det er bare om å gjøre å få dem og vise at de har fått dem før de går til noen andre og det gjør de jo før eller siden uansett og helst før noen andre finner ut at de er en feilansettelse slik at de kan si på det neste jobbintervjuet at de opplevde stagnasjon.
Hmm.
Nesten som en hvilken som helst bar på Oslo Vest når han møter henne eller henne møter han.
Nesten.

Vi vandret rundt mellom sånne som utformer de optimale stillingsannonsene og søknadstekster som matcher alt og alle.
Proofreaders and Ghostwriters.
Det er viktig å skille seg ut, ikke sant.
Jeg syns synd på jobbsøkere som forføres til å tro på jobbsøkertips og som gjør sitt beste for å skjule sin forvirring bak den personlige egenskapen som kalles «kunnskapstørst», – dette ordet som de får seg til å føre opp på linje to mellom «dynamisk lagspiller» og «fremoverlent og løsningsorientert medarbeider som ønsker å gjøre en forskjell».
Nøkkelkvalifikasjoner, ikke sant.
Jeg kaller det bullshit og vet at det er sånn de feites når de fores opp av sånne som liker å kalle seg «karriereveiledere» men som burde holdt seg til selgerjobben i bruktbilforretningen eller yogakursene.
– «Jeg har bare blitt så god på jobbsøking, liksom».
– «Jeg har hylla full av kursbevis».
Nesten som å høre masterspirene fra BI.
Nesten.
Stillingsannonsemarkedet er spekket med massekopierte tekster som retter seg til jobbsøkere som aldri får vite at den som sitter i den andre enden får den samme møkka i fanget fra alle sammen og spesielt ikke når rekrutteringsmarkedet domineres av de som fryder seg over alle kandidatene som strømmer inn og som ikke skjønner at store søkermasser er det beste tegnet på dårlig rekrutteringskommuniksjon.
Det som er litt ekstra kult er at kandidatene til og med ser klin like ut på profilbildene sine.
De har gått på kurs, ikke sant.
Det er viktig å se proff ut, liksom.

Portalen var fin og kommer sikkert til å funke som faen – teknisk sett – men det er innholdet som ikke er bra og da blir det som det blir og går som det går i likhet med alt annet som handler om «content marketing», – dette opphausede begrepet som ikke er noe annet enn et synonym til «the shit hits the fan».
Vi så ikke noe til patetiske Great Place To Work, da.
Litt rart, egentlig.
Hmm.
Kanskje mest fordi vi ikke så etter dem og ikke har så mye til overs for sånne som tjener penger på å få arbeidsmarkedet til å fremstå som et realiityshow. Vi var der i fire timer, spiste tapas og drakk øl fra boks og snakket med noen av de som vi burde snakke med, – de som kan levere innspill til boken hennes og som kanskje kan få flere til å åpne øya for at bransjen er utpult.
Det var ikke så mange av dem, men de var der og vi fant dem.
Vi har det med det.
Vi finner de som vi ønsker å finne.
Vi klarte til og meg å finne veien ut før vi ville ende opp i noe som vi senere kunne finne på å oppfatte som seksuell trakassering.

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Jeg vasser i tilbud fra single damer

Jeg vet at overskriften virker provoserende og egosentrisk, men det handler om et aldri så lite eksperiment i mine sosialantropologiske selvstudier.

Dere som kjenner meg og mitt vet at jeg ikke er begeistret for de som bruker elektroniske rekrutteringsverktøy eller tester for å finne «Perfect Match», og på et foredrag i dag trakk jeg paralleller til kontaktannonsesider hvor jeg tok den såpass langt ut at jeg på forhånd hadde opprettet en profil på en sånn side. Jeg valgte å stå fram som meg selv, kunne sikkert konstruert en fake-profil men tenkte jeg at jeg kunne slå to fluer i en smekk og sjekke om det finnes en eller annen der ute som ønsker å bli kjent med en fyr som meg samtidig som jeg er klar over at jeg ikke er klar for så veldig mye mer i den tilstanden jeg er i nå.

Perfect Match.
Hva i all verden er det?
Jeg har i hvert fall funnet ut at dette «eminente matchingsystemet» ikke tenker på den samme måten som hjernen min, nevnt med visshet om at jeg nettopp har hatt hjernerystelse og kan være litt påvirket av dette.
Nok om det.
Når jeg jobber med de tingene som jeg jobber med, så er jeg ikke så opptatt av en «god CV» eller testresultater som bekrefter noe som vedkommende selv har bekreftet.
Jeg må ta på.
Høre.
Se.
Alle sansene mine er «på», – det er de jo stort sett hele tiden, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Jeg skal tross alt ansette et helt menneske, og jeg er ganske god på å finne de kandidatene jeg ser etter.
Store søkermasser er synonymt med dårlig rekrutteringskommunikasjon, og der har du sammenhengen med den svulstige overskriften.

Dere som kjenner meg og mitt vet at jeg ikke er typen som jentene snur seg etter på gaten, så dette ble litt rart for meg med tanke på at jeg publiserte med navn og bilde og er veldig lett å google. Når det er sagt, så må meg legge til at systemenes oppfatning av «Perfect Match» får hele greia til å bli forbanna kjedelig og gjør at jeg skylder på tidenes fluktkommentar:
Systemsvikt.
Det kan virke som om «Perfect Match» skal underbygge et forhold hvor man sitter på hverandre hele tiden, noe som kanskje kan være en greie som enkelte liker i en kort og intens fase i livet sitt, men jeg er ikke der.
Jeg vil ikke ha et forhold hvor hun og jeg er like i alt.
Jeg vil bli utfordret av et menneske som har noe som jeg ikke har.
Det blir nesten på den samme måten som når jeg er på jobb og utfordrer et kjedelig kandidatmarked som hevder at de gjør en forskjell med en master i fnatt og fjas og årskort på Elixia.
Grøss.
Jeg vil gjøre mine ting mens hun vil gjøre sine ting.
Jeg syns ikke det er vanskelig i det hele tatt.
Vi trenger ikke en gang å ha samme musikksmak, jeg har nettopp kjøpt meg nye ørepropper og skal ikke tvinge henne til å høre fransk trip-hop eller svett kjellerfunk, – det er sykt irrelevante kriterier i matchingsystemene som egentlig ikke gjør noe annet enn å skape et speilbilde av meg selv.
Man skal til og med være rimelig klar i rubrikken som handler om rase.
Serr.
Jeg lever i 2016 og forventer at hun er tilstede i den samme tidssonen.

Det er for øvrig lett å se hvem av jentene som har fixet på bildene sine under de kreative profilnavnene sine.
Sorry, girls.
Virkeligheten vil avsløre dere.

Jeg vasser i tilbud fra single damer og det kan ha en sammenheng med at jeg fortalte hvordan jeg ser ut på innsiden, – ikke fordi jeg tror det er sånne ting som seriøse jenter liker, men fordi det føltes riktig for meg og det er jo meg det handler om.
Ja.
Jeg fikk bekreftet at jenter liker sånn, men greia er at det ikke er noen av dem som vekker noe i meg. Resultatene er påvirket av en database som spikker en sjablong fra preferanserubrikker hvor innhold og følelser må begrenses til trehundre tegn.
Trehundre tegn?
Det er jo ingen ting.
Det er nesten det samme som de som går i fella med å ramse opp en drøss med adjektiver i en CV og får seg til å kalle det for «nøkkelkvalifikasjoner».
Kjekk og grei, liksom.
Utadvent og tilpasningsdyktig.
Fleksibel.
Lærevillig.
Ord som ikke er noe annet enn ord.

Profilen min hadde levd i ti minutter da den første meldingen kom:
Kjære Morten, jeg liker deg og vil gjerne at du forteller litt mer om deg selv.
Greit.
Jeg kan godt fortelle litt mer om meg selv og gjorde det.
Litt senere kom det en ny melding fra en annen jente med den samme teksten, og det var da jeg skjønte at denne var initiert fra systemet når noen klikker på profilen min og huker den av som «interessant».
Sånn fortsatte det.
Det toppet seg med en jente som sitter høyt oppe i en virksomhet som jeg har hatt en del med å gjøre, visste ikke at hun var single og på partnerjakt men det har jeg jo heller ikke noe med, hun refererte til karrieremål og inntektspreferanser.
Seriøst?
Alderspreferanser er også bare tull.
Alder er bare et tall med utgangspunkt fra en fødselsattest.
Jeg er så barnslig som det går an å bli.
Jeg liker å le og kan le av det meste selv om det er en stund siden.

Jeg er en fyr uten viktige sosiale sperrer, jeg stoler på min indre hippie samtidig som jeg innrømmer at disse greiene sitter langt inne for meg. Jeg har opplevd kjipe ting i nyere tid som preger meg litt, alt fra en skilsmisse som egentlig var som forventet og som burde vært gjennomført mye før og som i etterpåklokskapens navn har skapt en mye bedre Morten og det er da noe. Men så har det vært noen dødsfall i familie og vennekrets i tillegg til noen andre ting som gjør meg klar for en rehab som kanskje inkluderer et nytt bekjentskap.
Jeg har lyst til å holde en hånd og gi klemmer som varer litt lenger.
Jeg har lyst til å sitte stille og rolig og bare være til for en annen enn bare meg selv og mine aller nærmeste.
På den annen side så har jeg en iboende frykt for at jeg oppfattes som den sårbare, i hvert fall sånn som jeg er nå, og hvem vil vel egentlig ha en sånn?
Kanskje jeg utsetter hele greia til neste år.
Kanskje jeg venter på at kroppen responderer på en rehab.
Ha, jeg reiser bort om ikke så lenge, langt bort, – jeg reiser til Costa Rica for å hjelpe skilpadder.
Kanskje jeg treffer henne der?
Hmm.
Kanskje jeg ikke kommer tilbake?
Hmm.
Det kan være meg det er noe i veien med og det er jo noe i veien med meg for tiden.
Det viser seg at det finnes jenter som digger sånt, også.
Det viser seg i meldingsboksen min.
Jeg vet ikke hva som er i veien med meg, men på fredag skal jeg treffe en venninne som jobber med sånne ting som jeg vet at det er mange som oppfatter som «alternativt».
Reading.
Hun skal lese meg og forhåpentligvis tolke meg så jeg kan få hjelp til noe av dette som jeg ikke skjønner hos meg selv, hele pakka med fokus på reaksjonsmønstre og energi og balanse og en drøss med ting som jeg ikke kan så mye om selv om jeg føler det hele tiden. Jeg har hørt hvordan hun beskriver det og lest meg litt opp, ikke for å forberede meg, jeg skal jo bare være meg selv og det er jeg ganske god til.

Jeg nevner i en annen tekst at jeg har en ukjent beundrer der ute som nesten fikk meg til å legge ut en tekst som beskriver «drømmedama», noe som jeg ikke gjorde fordi jeg ikke har noen spesiell oppfatning av hvordan drømmedama er selv om jeg sikkert vil kjenne det hvis hun dukker opp med sin særegne identitet og intellekt.
Lurer på om hun leser denne.
Det har ikke dukket opp noen nye kort eller blomster på en stund.
Hmm.
Senest i dag snudde jeg meg etter en jente på gaten.
Det er ikke noe galt i det.
Jeg har en greie med nerdedamer og emos, raddiser, husker en god venn som het Hans Petter som døde så alt for tidlig og som brukte begrepet «Morten-dame». Det høres kanskje litt søkt ut, ikke minst med tanke på dette med at jeg ikke selekterer etter utseende, men vi hadde så mange fine stunder sammen at han fort skjønte hvem jeg kunne komme til å se litt ekstra på og som jeg klarte å forholde meg til på en sånn måte som fikk dem til å skjønne at jeg er en fyr som det er like lett for dem å forholde seg til.

Jeg har mange og lange historier men har ikke lenger så mange å dele dem med.
Jeg vet at det er sånn det blir.
Mennesker kommer og går og de fleste av mine har gått.
Jeg skal bli her en god stund til.
Kanskje jeg har det best alene?

Sånn.
Det var kontaktannonsen sin, det.
Denne teksten var vel egentlig ikke beregnet som det, men det gjør meg ingen verdens ting hvis det finnes en stille og rolig og snill og søt jente der ute som oppfatter den som det …


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.
Denne teksten er sånn «midt i mellom» …

XXX

Jeg fikk en melding her om dagen som minnet meg på en stillingsannonse som jeg søkte på for lenge siden, husker ikke hvor lenge siden det var bortsett fra at jeg oppfatter det som lenge siden selv om det kanskje bare var for et halvt år siden. Det var et engasjement i en offentlig etat, en interessant prosjektstilling hvor de ønsket å tiltrekke seg en person med solid erfaring fra arbeidslivet, godt nettverk med kunnskap om rekruttering og HR og kommunikasjon, marked og muligheter.
Den må jeg søke på, tenkte jeg og flyttet tankene til handling og startet arbeidet med å punche meg gjennom en rævva søknadsprosess med dårlig verktøy med mye tasting. Automatisk tilbakemelding om at søknaden var mottatt kom som en massehenvendelse etter søknadsfristens utløp, en søknadsfrist som for øvrig var ganske lang, – jeg kan ikke fatte og begripe hva som får enkelte virksomheter til å legge lange tidsfrister og hva som får noen til å mene at det er bra for å få flere kandidater med i prosessen.

Tre uker senere kom det en melding med innkalling til intervju. Jeg syns for øvrig at «innkalling» er et ganske sterkt begrep i slike sammenhenger, det passer kanskje når man skal til avhør og styremøter og sånne ting men ikke når man skal bli kjent med mennesker som man har et ønske om å passe sammen med i et forhold hvor man er mer sammen enn hva man er med sine øvrige bekjentskaper.
I hvert fall i våken tilstand.
Det var en kort og automatisert melding med tid og sted, og uka etter gjennomførte jeg et speed-intervju på tjue minutter.
Prikk.
Hvis søknadsprosessen var rævva, og det var den jo, så var intervjuprosessen enda værre. De fortalte at de hadde fått så mange søkere og ønsket å snakke med så mange som mulig. Jeg tenkte jeg skulle si at det var fordi de hadde en rævva søknadsprosess som ikke la forholdene til rette for at flinke folk kunne presentere seg på en ordentlig måte og følgelig skille seg ut i den store massen deres. Jeg sa det ikke på den måten, men sa det på en måte som underbygget min egen kunnskap om rekruttering og kommunikasjon, marked og muligheter, første runde er trang og da må man stake opp der man kan.
De første femten var presentasjon av stillingen og utfordringene som lå til grunn for opprettelsen av denne.
Ting som seriøse jobbsøkere setter seg inn i på forhånd.
De påfølgende fem var mine.
Det var det.
Det satt en kar i et hjørne som sa fra når det var ett minutt igjen, her var det ikke slingringsmonn og han tok skikkelig seriøst på jobben som det femte hjulet på vogna.
Likt for alle, ikke sant.
De fire som satt på den andre siden av bordet rettet seg opp som i takt før de så på hverandre og sa at dette hadde vært en god prat. Deretter gikk det lang tid, nærmere bestemt et halvt år, før det omsider tikket inn følgende melding:

Vi takker for din interesse, og informerer om at xxx er tilsatt i stilling som Rådgiver i NAV Tiltak.
Lykke til videre.

Med vennlig hilsen
Arbeids- og velferdsetaten

Jeg henger meg opp i at de skriver xxx, det er ikke jeg som har anonymifisert en eller annen som ble foretrukket i stedet for meg. Det kan selvfølgelig tenkes at vedkommende ikke ønsker å være synlig på offentlige søkerlister, men da burde de formulert seg på en helt annen måte. Dette ble bare teit og tåpelig og ganske paradoksalt for en rolle som forutsetter sterk synlighet. Denne gangen var det riktignok et navn i avsenderfeltet selv om vedkommende var ukjent, de tabbet seg ut ved å bruke andre ressurser i begynnelsen og slutten av prosjektet i forsøk på å fokusere på det som er i midten, når jeg googlet henne så fant jeg en student i praksisplass som samlet data fra det dårlige rekrutteringsverktøyet deres og kopierte noen setninger i et påkrevet felt og trykket på send. Jeg regner med at hun fulgte en eller annen mal som hun ikke visste hva hun egentlig skulle gjøre med.
Det kunne se sånn ut.
Det var da jeg bestemte meg for å gjøre noe som jeg aldri pleier å gjøre og noe som jeg heller ikke er så begeistret for å snakke om når noen spør om hva som er riktig eller galt når valget er tatt og man tror at det er mulig å lære noe av prosessen, – jeg valgte å gi en direkte tilbakemelding på egen kandidatopplevelse:

Dette var da en usedvanlig uprofesjonell tilbakemelding å sende fra seg?
Hvis dere forsvarer de tre kryssene med den tilsattes ønske om å ikke fremstå på offentlige søkerlister, så har dere definitivt gjennomført en feilansettelse med tanke på arbeidsoppgavene som ligger i denne rollen hvor nettopp synlighet står sentralt.

Denne teksten oppsummerer den dårlige ansettelsesprosessen deres og stiller seg i rekken av negative kandidatopplevelser fra NAV.

Med vennlig hilsen
Morten Besshø

Jeg forventer egentlig ikke noe svar, jeg vet jo at dette ligger langt utenfor hennes mandat med mindre hun får seg til å videresende meldingen til noen som sitter litt lenge inn i korridoren.

Jeg har nevnt i tidligere tekster at jeg «samler» på gode historier om kandidatopplevelser for studenter som skriver oppgave om temaet, denne konkrete historien kom litt for sent til deres innlevering men på den annen side så har vi alt for mange som ligner. Jeg treffer en del mennesker som av en eller annen grunn får lov til å ta ansvar for rekrutteringsprosesser og som får seg til å slenge ut påstander om at kandidatopplevelser ikke kan oppfattes som subjektivt – argumentert bort med at jobbsøkere som ikke får jobben automatisk vil fremstå som negative.
Er det mulig?
Ja, alt er mulig når mennesker får lov til å gjøre noe som de egentlig bør holde seg langt unna.
Kandidatopplevelser handler om hva de får med seg gjennom hele jobbsøkerprosessen, det handler om inntrykk og mennesker og hele pakka som påvirker totalopplevelsen. Jeg sier til de som får seg til å presentere påstander som den ovenfor at du like så godt kan snu på det og tenke på hva som skjer hvis du får en jobb som du ikke passer til, – bare fordi resultatet gikk din vei der og da, så forteller det at prosessen ikke kan ha vært god.
Skjønner du?

XXX er i andre sammenhenger sammenlignbart med et eller annet som smaker vondt eller noe som man ikke liker å snakke om, – det er med andre ord ganske lett å se sammenhengen …

Anbefalt lesestoff:
Når begynnelse og slutten ødelegger det som kunne vært i midten
Når prosess er viktigere enn resultat
Stor søkermasse betyr dårlig rekrutteringskommunikasjon

Elektroniske rekrutteringsverktøy – et hån mot menneskeheten

Jeg tror jeg skal slutte med å kommentere diskusjoner rundt faget mitt i sosiale medier, slette en del av søkebegrepene som fyller nyhetsmatingen i mailboksen med svada, jeg merker at jeg bare blir gretten over at det finnes så mange tafatte tapere som ødelegger et fag som jeg er gang var glad i og i stedet lene meg tilbake og la menigheten fortsette å fremheve sine metoder for feilansettelser.
Jeg legger inn det første grøsset allerede her.
Grøss.
Jeg kom over en tekst fra en som viste at hun var kjempebegeistret for elektroniske verktøy for å selektere kandidater i rekrutteringsprosesser og på den måten finne fram til den som var best kvalifisert. Teksten viste til faglig dokumenterte matematiske algoritmer og hvordan objektivitet slår subjektivitet.
I hvert fall i deres verden.
Jeg er fristet til å lure på hvordan de selekterer ut sin sosiale omgangskrets, et helt legitimt spørsmål siden det handler om de som man på langt nær er like mye sammen med som sine profesjonelle bekjentskaper og at de derfor bør være ekstra nøye med hvem de vil tilbringe den dyrebare tiden sin med.
Jeg la inn noen setninger i kommentarfeltet som underbygget mitt påstand om at bruk av elektroniske rekrutteringsverktøy i ansettelsesprosesser er et hån mot menneskeheten. Jeg la også inn noen poengteringer som handlet om dynamikk og samspill i kollegiale relasjoner og noen andre ord som bekrefter at det faktisk handler om mennesker.

Jeg skriver en del om jobbsøkere som griner om urettferdighet og mavefølelse og trynefaktor og det ene etter det andre, mennesker som hevder at de er «best kvalifisert» men som ikke en gang kommer seg på intervju. Jeg syns oppriktig synd på noen av disse, og minner dem på at de må jobbe med historien sin og hvor og hvordan de skal presentere seg. Det er det som er hele poenget når du er med i en ansettelsesprosess, og det er derfor jeg blir litt provosert når jeg vet at det finnes mennesker som har funnet ut hvordan de kan tjene penger på å bruke dem som argument. Man kan samtidig være fristet til å lure på hva i all verden disse jobbsøkerne puncher inn i disse databasene, de kan umulig punche inn det som får dem til å tro at de er «best», men på den annen side kan man også lure på hva de som bruker disse databasene egentlig ser etter.
Shit in.
Shit out.

Noe av det første jeg sjekker når jeg skal ansette noen på vegne av andre, er dette som handler om kultur.
Kultur er ikke bare pjatt selv om det finnes noen HR-mennesker som får det til å virke som om det er det.
Kultur er en vesentlig del av hele pakka i arbeidsforholdet ditt, og hvis du ikke passer inn så har ikke det noe med å være kvalifisert eller ikke.

Kultur og verdier overleveres fra et menneske til et annet menneske og er grunnpilarer for trivsel og stolthet, sentrale elementer i et arbeidsforhold men som sjelden får bli med som en indikator eller reseptor i formelen som settes opp av de som tror at livet er falsifiserbart. Når det er så mange forskere og matematikere og teoretikere generelt som skviser seg inn på dette feltet, så lurer jeg nesten på hvor det blir av prestene og imamene og flyvertene og drosjesjåførene og bartenderne og ikke minst biologene og kjemikerne.
Seriøst.
Da har jeg ikke tatt med spinningsinstruktørene siden de allerede er der, de står foran publikum på jobbsøkerkurs i regi av NAV og hyler om viktigheten av å ha en skreddersydd søknad med ord og setninger som er klippet ut fra dårlige stillingsannonser som er utformet av de som leser seg blind på teori.

Jeg påstår at kjernen i denne debatten bør dreies mot det faktum at det er alt for mange som jobber med dette faget som ikke har peiling på hva de driver med hvor gjengangeren er manglende forretningsforståelse og erfaring og kunnskap til faget som det skal rekrutteres til.
Bemanningsbransjen preges av selgere.
HR-avdelingene preges av nyutdannede masterspirer.
Det sier seg selv at det går litt skeis, men det blir feil å tro at redningen ligger i verktøy når det handler om de som bruker det …

Kultur kan være avgjørende for at du ikke kommer inn selv om du er «kvalifisert» og det kan være den som holder deg der du er selv om du kanskje burde gjøre noe annet. De fleste feilansettelser har en sammenheng med kulturkollisjon, det er dette ubestemmelige som de fleste av oss ikke klarer å sette fingeren på som gjør at det ikke funker på den samme måten som når vi sitter og tegner kruseduller på papirene våre. Det finnes en visdom som sier at kultur spiser strategi til frokost, og det er en setning som jeg trekker den fram ganske ofte, både i karrieresamtaler og ikke minst i rekrutteringsprosjekter.
– «Du kan tygges i stykker av en bedriftskultur …»

Du kan være så kvalifisert du bare vil, men hvis du ikke passer inn så betyr det ingen verdens ting.
Dette er det ganske mange mennesker som sliter med å forstå.
De fleste, når jeg tenker ordentlig etter …
Det handler om å «være noe» og ikke om å «tro at man er noe» basert på tvangstanker og valgte sannheter om forventninger, det blir på den samme måten som å si at kulturen til selskapet sitter i veggene og henger tungt i lufta, den er ikke forutbestemt av ledere på lukkede styrerom eller i fine setninger som man tror handler om employer branding.

Mennesker ansetter mennesker, forhåpentligvis et helt menneske.
Kunnskap er ikke noe som kommer ut som et resultat som man kan definere med et tall.
Mennesker som har lyst til å jobbe med mennesker og sånt må rett og slett lære seg at det ikke er alle som er som dem, som tenker som dem og som tror at et menneske kan kartlegges i hue og rævva.
Det finnes et vesentlig moment som handler om omstendigheter og tilfeldigheter.
Det finnes det ingen formel på.

Mennesker som skal jobbe med dette bør lære seg hvordan de skal bli bevisst sine egne vurderinger. Ansettelse av riktig person handler ikke om å fylle en sjablong, det handler om hva som skjer når et menneske møter et annet menneske og det åpnes for en gjensidig bidragsutveksling.
Formel?
Jeg er ikke sikker, men hvis noen spør hvilken metode jeg bruker så kaller jeg den H2H – Human to Human.

Les disse:
Hva er galt med trynefaktor?
Trynefaktor

Musikktips på en mandag – burde egentlig nyte stillheten men du skal likevel få ALINA BARAZ og GALIMATIAS med «Make You Feel» … because you’re worth it …