elektroniske rekrutteringsverktøy

Jeg vasser i tilbud fra single damer

Jeg vet at overskriften virker provoserende og egosentrisk, men det handler om et aldri så lite eksperiment i mine sosialantropologiske selvstudier.

Dere som kjenner meg og mitt vet at jeg ikke er begeistret for de som bruker elektroniske rekrutteringsverktøy eller tester for å finne «Perfect Match», og på et foredrag i dag trakk jeg paralleller til kontaktannonsesider hvor jeg tok den såpass langt ut at jeg på forhånd hadde opprettet en profil på en sånn side. Jeg valgte å stå fram som meg selv, kunne sikkert konstruert en fake-profil men tenkte jeg at jeg kunne slå to fluer i en smekk og sjekke om det finnes en eller annen der ute som ønsker å bli kjent med en fyr som meg samtidig som jeg er klar over at jeg ikke er klar for så veldig mye mer i den tilstanden jeg er i nå.

Perfect Match.
Hva i all verden er det?
Jeg har i hvert fall funnet ut at dette «eminente matchingsystemet» ikke tenker på den samme måten som hjernen min, nevnt med visshet om at jeg nettopp har hatt hjernerystelse og kan være litt påvirket av dette.
Nok om det.
Når jeg jobber med de tingene som jeg jobber med, så er jeg ikke så opptatt av en «god CV» eller testresultater som bekrefter noe som vedkommende selv har bekreftet.
Jeg må ta på.
Høre.
Se.
Alle sansene mine er «på», – det er de jo stort sett hele tiden, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Jeg skal tross alt ansette et helt menneske, og jeg er ganske god på å finne de kandidatene jeg ser etter.
Store søkermasser er synonymt med dårlig rekrutteringskommunikasjon, og der har du sammenhengen med den svulstige overskriften.

Dere som kjenner meg og mitt vet at jeg ikke er typen som jentene snur seg etter på gaten, så dette ble litt rart for meg med tanke på at jeg publiserte med navn og bilde og er veldig lett å google. Når det er sagt, så må meg legge til at systemenes oppfatning av «Perfect Match» får hele greia til å bli forbanna kjedelig og gjør at jeg skylder på tidenes fluktkommentar:
Systemsvikt.
Det kan virke som om «Perfect Match» skal underbygge et forhold hvor man sitter på hverandre hele tiden, noe som kanskje kan være en greie som enkelte liker i en kort og intens fase i livet sitt, men jeg er ikke der.
Jeg vil ikke ha et forhold hvor hun og jeg er like i alt.
Jeg vil bli utfordret av et menneske som har noe som jeg ikke har.
Det blir nesten på den samme måten som når jeg er på jobb og utfordrer et kjedelig kandidatmarked som hevder at de gjør en forskjell med en master i fnatt og fjas og årskort på Elixia.
Grøss.
Jeg vil gjøre mine ting mens hun vil gjøre sine ting.
Jeg syns ikke det er vanskelig i det hele tatt.
Vi trenger ikke en gang å ha samme musikksmak, jeg har nettopp kjøpt meg nye ørepropper og skal ikke tvinge henne til å høre fransk trip-hop eller svett kjellerfunk, – det er sykt irrelevante kriterier i matchingsystemene som egentlig ikke gjør noe annet enn å skape et speilbilde av meg selv.
Man skal til og med være rimelig klar i rubrikken som handler om rase.
Serr.
Jeg lever i 2016 og forventer at hun er tilstede i den samme tidssonen.

Det er for øvrig lett å se hvem av jentene som har fixet på bildene sine under de kreative profilnavnene sine.
Sorry, girls.
Virkeligheten vil avsløre dere.

Jeg vasser i tilbud fra single damer og det kan ha en sammenheng med at jeg fortalte hvordan jeg ser ut på innsiden, – ikke fordi jeg tror det er sånne ting som seriøse jenter liker, men fordi det føltes riktig for meg og det er jo meg det handler om.
Ja.
Jeg fikk bekreftet at jenter liker sånn, men greia er at det ikke er noen av dem som vekker noe i meg. Resultatene er påvirket av en database som spikker en sjablong fra preferanserubrikker hvor innhold og følelser må begrenses til trehundre tegn.
Trehundre tegn?
Det er jo ingen ting.
Det er nesten det samme som de som går i fella med å ramse opp en drøss med adjektiver i en CV og får seg til å kalle det for «nøkkelkvalifikasjoner».
Kjekk og grei, liksom.
Utadvent og tilpasningsdyktig.
Fleksibel.
Lærevillig.
Ord som ikke er noe annet enn ord.

Profilen min hadde levd i ti minutter da den første meldingen kom:
Kjære Morten, jeg liker deg og vil gjerne at du forteller litt mer om deg selv.
Greit.
Jeg kan godt fortelle litt mer om meg selv og gjorde det.
Litt senere kom det en ny melding fra en annen jente med den samme teksten, og det var da jeg skjønte at denne var initiert fra systemet når noen klikker på profilen min og huker den av som «interessant».
Sånn fortsatte det.
Det toppet seg med en jente som sitter høyt oppe i en virksomhet som jeg har hatt en del med å gjøre, visste ikke at hun var single og på partnerjakt men det har jeg jo heller ikke noe med, hun refererte til karrieremål og inntektspreferanser.
Seriøst?
Alderspreferanser er også bare tull.
Alder er bare et tall med utgangspunkt fra en fødselsattest.
Jeg er så barnslig som det går an å bli.
Jeg liker å le og kan le av det meste selv om det er en stund siden.

Jeg er en fyr uten viktige sosiale sperrer, jeg stoler på min indre hippie samtidig som jeg innrømmer at disse greiene sitter langt inne for meg. Jeg har opplevd kjipe ting i nyere tid som preger meg litt, alt fra en skilsmisse som egentlig var som forventet og som burde vært gjennomført mye før og som i etterpåklokskapens navn har skapt en mye bedre Morten og det er da noe. Men så har det vært noen dødsfall i familie og vennekrets i tillegg til noen andre ting som gjør meg klar for en rehab som kanskje inkluderer et nytt bekjentskap.
Jeg har lyst til å holde en hånd og gi klemmer som varer litt lenger.
Jeg har lyst til å sitte stille og rolig og bare være til for en annen enn bare meg selv og mine aller nærmeste.
På den annen side så har jeg en iboende frykt for at jeg oppfattes som den sårbare, i hvert fall sånn som jeg er nå, og hvem vil vel egentlig ha en sånn?
Kanskje jeg utsetter hele greia til neste år.
Kanskje jeg venter på at kroppen responderer på en rehab.
Ha, jeg reiser bort om ikke så lenge, langt bort, – jeg reiser til Costa Rica for å hjelpe skilpadder.
Kanskje jeg treffer henne der?
Hmm.
Kanskje jeg ikke kommer tilbake?
Hmm.
Det kan være meg det er noe i veien med og det er jo noe i veien med meg for tiden.
Det viser seg at det finnes jenter som digger sånt, også.
Det viser seg i meldingsboksen min.
Jeg vet ikke hva som er i veien med meg, men på fredag skal jeg treffe en venninne som jobber med sånne ting som jeg vet at det er mange som oppfatter som «alternativt».
Reading.
Hun skal lese meg og forhåpentligvis tolke meg så jeg kan få hjelp til noe av dette som jeg ikke skjønner hos meg selv, hele pakka med fokus på reaksjonsmønstre og energi og balanse og en drøss med ting som jeg ikke kan så mye om selv om jeg føler det hele tiden. Jeg har hørt hvordan hun beskriver det og lest meg litt opp, ikke for å forberede meg, jeg skal jo bare være meg selv og det er jeg ganske god til.

Jeg nevner i en annen tekst at jeg har en ukjent beundrer der ute som nesten fikk meg til å legge ut en tekst som beskriver «drømmedama», noe som jeg ikke gjorde fordi jeg ikke har noen spesiell oppfatning av hvordan drømmedama er selv om jeg sikkert vil kjenne det hvis hun dukker opp med sin særegne identitet og intellekt.
Lurer på om hun leser denne.
Det har ikke dukket opp noen nye kort eller blomster på en stund.
Hmm.
Senest i dag snudde jeg meg etter en jente på gaten.
Det er ikke noe galt i det.
Jeg har en greie med nerdedamer og emos, raddiser, husker en god venn som het Hans Petter som døde så alt for tidlig og som brukte begrepet «Morten-dame». Det høres kanskje litt søkt ut, ikke minst med tanke på dette med at jeg ikke selekterer etter utseende, men vi hadde så mange fine stunder sammen at han fort skjønte hvem jeg kunne komme til å se litt ekstra på og som jeg klarte å forholde meg til på en sånn måte som fikk dem til å skjønne at jeg er en fyr som det er like lett for dem å forholde seg til.

Jeg har mange og lange historier men har ikke lenger så mange å dele dem med.
Jeg vet at det er sånn det blir.
Mennesker kommer og går og de fleste av mine har gått.
Jeg skal bli her en god stund til.
Kanskje jeg har det best alene?

Sånn.
Det var kontaktannonsen sin, det.
Denne teksten var vel egentlig ikke beregnet som det, men det gjør meg ingen verdens ting hvis det finnes en stille og rolig og snill og søt jente der ute som oppfatter den som det …


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.
Denne teksten er sånn «midt i mellom» …

XXX

Jeg fikk en melding her om dagen som minnet meg på en stillingsannonse som jeg søkte på for lenge siden, husker ikke hvor lenge siden det var bortsett fra at jeg oppfatter det som lenge siden selv om det kanskje bare var for et halvt år siden. Det var et engasjement i en offentlig etat, en interessant prosjektstilling hvor de ønsket å tiltrekke seg en person med solid erfaring fra arbeidslivet, godt nettverk med kunnskap om rekruttering og HR og kommunikasjon, marked og muligheter.
Den må jeg søke på, tenkte jeg og flyttet tankene til handling og startet arbeidet med å punche meg gjennom en rævva søknadsprosess med dårlig verktøy med mye tasting. Automatisk tilbakemelding om at søknaden var mottatt kom som en massehenvendelse etter søknadsfristens utløp, en søknadsfrist som for øvrig var ganske lang, – jeg kan ikke fatte og begripe hva som får enkelte virksomheter til å legge lange tidsfrister og hva som får noen til å mene at det er bra for å få flere kandidater med i prosessen.

Tre uker senere kom det en melding med innkalling til intervju. Jeg syns for øvrig at «innkalling» er et ganske sterkt begrep i slike sammenhenger, det passer kanskje når man skal til avhør og styremøter og sånne ting men ikke når man skal bli kjent med mennesker som man har et ønske om å passe sammen med i et forhold hvor man er mer sammen enn hva man er med sine øvrige bekjentskaper.
I hvert fall i våken tilstand.
Det var en kort og automatisert melding med tid og sted, og uka etter gjennomførte jeg et speed-intervju på tjue minutter.
Prikk.
Hvis søknadsprosessen var rævva, og det var den jo, så var intervjuprosessen enda værre. De fortalte at de hadde fått så mange søkere og ønsket å snakke med så mange som mulig. Jeg tenkte jeg skulle si at det var fordi de hadde en rævva søknadsprosess som ikke la forholdene til rette for at flinke folk kunne presentere seg på en ordentlig måte og følgelig skille seg ut i den store massen deres. Jeg sa det ikke på den måten, men sa det på en måte som underbygget min egen kunnskap om rekruttering og kommunikasjon, marked og muligheter, første runde er trang og da må man stake opp der man kan.
De første femten var presentasjon av stillingen og utfordringene som lå til grunn for opprettelsen av denne.
Ting som seriøse jobbsøkere setter seg inn i på forhånd.
De påfølgende fem var mine.
Det var det.
Det satt en kar i et hjørne som sa fra når det var ett minutt igjen, her var det ikke slingringsmonn og han tok skikkelig seriøst på jobben som det femte hjulet på vogna.
Likt for alle, ikke sant.
De fire som satt på den andre siden av bordet rettet seg opp som i takt før de så på hverandre og sa at dette hadde vært en god prat. Deretter gikk det lang tid, nærmere bestemt et halvt år, før det omsider tikket inn følgende melding:

Vi takker for din interesse, og informerer om at xxx er tilsatt i stilling som Rådgiver i NAV Tiltak.
Lykke til videre.

Med vennlig hilsen
Arbeids- og velferdsetaten

Jeg henger meg opp i at de skriver xxx, det er ikke jeg som har anonymifisert en eller annen som ble foretrukket i stedet for meg. Det kan selvfølgelig tenkes at vedkommende ikke ønsker å være synlig på offentlige søkerlister, men da burde de formulert seg på en helt annen måte. Dette ble bare teit og tåpelig og ganske paradoksalt for en rolle som forutsetter sterk synlighet. Denne gangen var det riktignok et navn i avsenderfeltet selv om vedkommende var ukjent, de tabbet seg ut ved å bruke andre ressurser i begynnelsen og slutten av prosjektet i forsøk på å fokusere på det som er i midten, når jeg googlet henne så fant jeg en student i praksisplass som samlet data fra det dårlige rekrutteringsverktøyet deres og kopierte noen setninger i et påkrevet felt og trykket på send. Jeg regner med at hun fulgte en eller annen mal som hun ikke visste hva hun egentlig skulle gjøre med.
Det kunne se sånn ut.
Det var da jeg bestemte meg for å gjøre noe som jeg aldri pleier å gjøre og noe som jeg heller ikke er så begeistret for å snakke om når noen spør om hva som er riktig eller galt når valget er tatt og man tror at det er mulig å lære noe av prosessen, – jeg valgte å gi en direkte tilbakemelding på egen kandidatopplevelse:

Dette var da en usedvanlig uprofesjonell tilbakemelding å sende fra seg?
Hvis dere forsvarer de tre kryssene med den tilsattes ønske om å ikke fremstå på offentlige søkerlister, så har dere definitivt gjennomført en feilansettelse med tanke på arbeidsoppgavene som ligger i denne rollen hvor nettopp synlighet står sentralt.

Denne teksten oppsummerer den dårlige ansettelsesprosessen deres og stiller seg i rekken av negative kandidatopplevelser fra NAV.

Med vennlig hilsen
Morten Besshø

Jeg forventer egentlig ikke noe svar, jeg vet jo at dette ligger langt utenfor hennes mandat med mindre hun får seg til å videresende meldingen til noen som sitter litt lenge inn i korridoren.

Jeg har nevnt i tidligere tekster at jeg «samler» på gode historier om kandidatopplevelser for studenter som skriver oppgave om temaet, denne konkrete historien kom litt for sent til deres innlevering men på den annen side så har vi alt for mange som ligner. Jeg treffer en del mennesker som av en eller annen grunn får lov til å ta ansvar for rekrutteringsprosesser og som får seg til å slenge ut påstander om at kandidatopplevelser ikke kan oppfattes som subjektivt – argumentert bort med at jobbsøkere som ikke får jobben automatisk vil fremstå som negative.
Er det mulig?
Ja, alt er mulig når mennesker får lov til å gjøre noe som de egentlig bør holde seg langt unna.
Kandidatopplevelser handler om hva de får med seg gjennom hele jobbsøkerprosessen, det handler om inntrykk og mennesker og hele pakka som påvirker totalopplevelsen. Jeg sier til de som får seg til å presentere påstander som den ovenfor at du like så godt kan snu på det og tenke på hva som skjer hvis du får en jobb som du ikke passer til, – bare fordi resultatet gikk din vei der og da, så forteller det at prosessen ikke kan ha vært god.
Skjønner du?

XXX er i andre sammenhenger sammenlignbart med et eller annet som smaker vondt eller noe som man ikke liker å snakke om, – det er med andre ord ganske lett å se sammenhengen …

Anbefalt lesestoff:
Når begynnelse og slutten ødelegger det som kunne vært i midten
Når prosess er viktigere enn resultat
Stor søkermasse betyr dårlig rekrutteringskommunikasjon

Elektroniske rekrutteringsverktøy – et hån mot menneskeheten

Jeg tror jeg skal slutte med å kommentere diskusjoner rundt faget mitt i sosiale medier, slette en del av søkebegrepene som fyller nyhetsmatingen i mailboksen med svada, jeg merker at jeg bare blir gretten over at det finnes så mange tafatte tapere som ødelegger et fag som jeg er gang var glad i og i stedet lene meg tilbake og la menigheten fortsette å fremheve sine metoder for feilansettelser.
Jeg legger inn det første grøsset allerede her.
Grøss.
Jeg kom over en tekst fra en som viste at hun var kjempebegeistret for elektroniske verktøy for å selektere kandidater i rekrutteringsprosesser og på den måten finne fram til den som var best kvalifisert. Teksten viste til faglig dokumenterte matematiske algoritmer og hvordan objektivitet slår subjektivitet.
I hvert fall i deres verden.
Jeg er fristet til å lure på hvordan de selekterer ut sin sosiale omgangskrets, et helt legitimt spørsmål siden det handler om de som man på langt nær er like mye sammen med som sine profesjonelle bekjentskaper og at de derfor bør være ekstra nøye med hvem de vil tilbringe den dyrebare tiden sin med.
Jeg la inn noen setninger i kommentarfeltet som underbygget mitt påstand om at bruk av elektroniske rekrutteringsverktøy i ansettelsesprosesser er et hån mot menneskeheten. Jeg la også inn noen poengteringer som handlet om dynamikk og samspill i kollegiale relasjoner og noen andre ord som bekrefter at det faktisk handler om mennesker.

Jeg skriver en del om jobbsøkere som griner om urettferdighet og mavefølelse og trynefaktor og det ene etter det andre, mennesker som hevder at de er «best kvalifisert» men som ikke en gang kommer seg på intervju. Jeg syns oppriktig synd på noen av disse, og minner dem på at de må jobbe med historien sin og hvor og hvordan de skal presentere seg. Det er det som er hele poenget når du er med i en ansettelsesprosess, og det er derfor jeg blir litt provosert når jeg vet at det finnes mennesker som har funnet ut hvordan de kan tjene penger på å bruke dem som argument. Man kan samtidig være fristet til å lure på hva i all verden disse jobbsøkerne puncher inn i disse databasene, de kan umulig punche inn det som får dem til å tro at de er «best», men på den annen side kan man også lure på hva de som bruker disse databasene egentlig ser etter.
Shit in.
Shit out.

Noe av det første jeg sjekker når jeg skal ansette noen på vegne av andre, er dette som handler om kultur.
Kultur er ikke bare pjatt selv om det finnes noen HR-mennesker som får det til å virke som om det er det.
Kultur er en vesentlig del av hele pakka i arbeidsforholdet ditt, og hvis du ikke passer inn så har ikke det noe med å være kvalifisert eller ikke.

Kultur og verdier overleveres fra et menneske til et annet menneske og er grunnpilarer for trivsel og stolthet, sentrale elementer i et arbeidsforhold men som sjelden får bli med som en indikator eller reseptor i formelen som settes opp av de som tror at livet er falsifiserbart. Når det er så mange forskere og matematikere og teoretikere generelt som skviser seg inn på dette feltet, så lurer jeg nesten på hvor det blir av prestene og imamene og flyvertene og drosjesjåførene og bartenderne og ikke minst biologene og kjemikerne.
Seriøst.
Da har jeg ikke tatt med spinningsinstruktørene siden de allerede er der, de står foran publikum på jobbsøkerkurs i regi av NAV og hyler om viktigheten av å ha en skreddersydd søknad med ord og setninger som er klippet ut fra dårlige stillingsannonser som er utformet av de som leser seg blind på teori.

Jeg påstår at kjernen i denne debatten bør dreies mot det faktum at det er alt for mange som jobber med dette faget som ikke har peiling på hva de driver med hvor gjengangeren er manglende forretningsforståelse og erfaring og kunnskap til faget som det skal rekrutteres til.
Bemanningsbransjen preges av selgere.
HR-avdelingene preges av nyutdannede masterspirer.
Det sier seg selv at det går litt skeis, men det blir feil å tro at redningen ligger i verktøy når det handler om de som bruker det …

Kultur kan være avgjørende for at du ikke kommer inn selv om du er «kvalifisert» og det kan være den som holder deg der du er selv om du kanskje burde gjøre noe annet. De fleste feilansettelser har en sammenheng med kulturkollisjon, det er dette ubestemmelige som de fleste av oss ikke klarer å sette fingeren på som gjør at det ikke funker på den samme måten som når vi sitter og tegner kruseduller på papirene våre. Det finnes en visdom som sier at kultur spiser strategi til frokost, og det er en setning som jeg trekker den fram ganske ofte, både i karrieresamtaler og ikke minst i rekrutteringsprosjekter.
– «Du kan tygges i stykker av en bedriftskultur …»

Du kan være så kvalifisert du bare vil, men hvis du ikke passer inn så betyr det ingen verdens ting.
Dette er det ganske mange mennesker som sliter med å forstå.
De fleste, når jeg tenker ordentlig etter …
Det handler om å «være noe» og ikke om å «tro at man er noe» basert på tvangstanker og valgte sannheter om forventninger, det blir på den samme måten som å si at kulturen til selskapet sitter i veggene og henger tungt i lufta, den er ikke forutbestemt av ledere på lukkede styrerom eller i fine setninger som man tror handler om employer branding.

Mennesker ansetter mennesker, forhåpentligvis et helt menneske.
Kunnskap er ikke noe som kommer ut som et resultat som man kan definere med et tall.
Mennesker som har lyst til å jobbe med mennesker og sånt må rett og slett lære seg at det ikke er alle som er som dem, som tenker som dem og som tror at et menneske kan kartlegges i hue og rævva.
Det finnes et vesentlig moment som handler om omstendigheter og tilfeldigheter.
Det finnes det ingen formel på.

Mennesker som skal jobbe med dette bør lære seg hvordan de skal bli bevisst sine egne vurderinger. Ansettelse av riktig person handler ikke om å fylle en sjablong, det handler om hva som skjer når et menneske møter et annet menneske og det åpnes for en gjensidig bidragsutveksling.
Formel?
Jeg er ikke sikker, men hvis noen spør hvilken metode jeg bruker så kaller jeg den H2H – Human to Human.

Les disse:
Hva er galt med trynefaktor?
Trynefaktor

Musikktips på en mandag – burde egentlig nyte stillheten men du skal likevel få ALINA BARAZ og GALIMATIAS med «Make You Feel» … because you’re worth it …

Stein, saks, papir … noen ord om konkurransen i rekrutteringsmarkedet

Et spørsmål som jeg ofte får når jeg snakker om vikar- og bemanningsbransjen på kurs og foredrag og i gode samtaler, er selvfølgelig dette som handler om anbefalinger.
Svaret mitt er som regel nei.
Jeg kan ikke anbefale noen.
Jeg kan til nød fortelle hvem jeg kan ha fått en god erfaring fra og hvem som jeg ikke har fått det fra, men dette handler om preferanser og blir som regel feil for andre. Hvis du lurer på hvorfor, så er det selvfølgelig fordi hvert rekrutteringsprosjekt lever sitt eget liv – noe som tydeligvis er ganske vanskelig å forstå for mennesker som sverger til elektroniske rekrutteringsverktøy og cv-baser.
Grøss.
Jeg satt og snakket med en hyggelig fyr som vurderte å finne på noe annet etter mange år som leder i det samme selskapet, og da kom vi inn på noe av dette.
– «Jeg har lyst til å gjøre noe helt annet», smilte han.
– «Det er det som jeg føler er den største utfordringen til disse rekrutteringsekspertene som jeg snakker med, de henger seg opp i hva jeg driver med akkurat nå og ikke klarer å se noe annet … jeg får henvendelser fra den ene etter den andre som mener at de har en spennende mulighet for meg, det er tydeligvis at det er en egen jungeltelegraf i bransjen din siden jeg føler at jeg ikke har signalisert noe som helst, jeg har snakket med en og annen men det er mest for å ha en viss kontakt, ikke sant … det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal ha en ny jobb akkurat nå, men det virker som om det ligger i kortene til en del av dem at her, her kan vi tjene gode penger … er det fortsatt sånn at dere fakturerer en viss prosent av brutto årslønn, eller er det en myte?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Det finnes sikkert flere som fakturerer på denne måten, og med din årslønn på noen millioner så er det klart at det er lett å tenke tanken på rask profitt».
– «Ja, det kan jeg skjønne …»
– «Kan du?»
– «Ja, jøss». smilte han.
– «De ror jo inn en feit årslønn på ett oppdrag …»
– «Jeg syns det blir helt feil», avbrøt jeg.
– «Det er feil å kjøre fakturering basert på plasseringen på organisasjonskartet … som om det er det som tilrettelegger for et godt stykke arbeid … jeg lar ikke det merkantile påvirke min iver etter å finne det riktige hodet, for å si det sånn …»
– «Hvem bør jeg snakke med?»
– «Snakk med de som dekker den industrien som du vil inn i», svarte jeg kort.
– «Be om gode tips fra mennesker som du stoler på, dobbeltsjekk med nettsidene deres, de fleste legger ut navn på sine ansatte og da får du et lite innblikk i hva de har fått med seg og så tar du kontakt … det handler om å snakke med noen som skjønner språket ditt, ikke sant».
– «Det … det har jeg vel enda til gode å oppleve», smilte han.
– «Jeg snakket med en fyr i forrige uke, han refererte til tips her og tips der og sa en del riktige ting som handlet om hva jeg har gjort og sånn … noe som i og for seg ikke er noen hemmelighet og som kommer opp etter noen tastetrykk på google … ja, vi kan godt prate sammen, svarte jeg og ventet på et utspill fra kalenderen hans … og så ba han meg sende CV … det var da jeg valgte å gjenta noe av det han selv hadde sagt og spurte om ikke dette var noe han kunne videreformidle til oppdragsgiveren sin med tanke på hans rolle som rådgiver eller om det var sånn at han på død og liv måtte ha noe som materialiserte noe av det han gjorde … nei, da ble det stille i den andre enden, gitt … jeg valgte å si at han kunne glemme meg, jeg».
– «Ja».
– «Ja?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Det syns jeg var smart … det er så mange mennesker i denne bransjen som bør få høre det, og da er det ekstra kult at det kommer fra sånne som deg».
– «Grunnen til at jeg spurte i utgangspunktet», fortsatte han.
– «Tenker da på hvem som er bra og hva som skiller den ene fra den andre og sånne ting, er at jeg får ganske mange linker med … hva heter det, profesjonell rekrutteringsprofil eller noe sånt … finn din personlige rekrutterer, tror jeg det står og fremstår som en greie som antageligvis skal hjelpe rekrutteringsmenneskene til å markedsføre seg selv … når jeg klikker så får jeg opp en tekst som forteller at han eller hun ser etter kandidater sånn og sånn … hva er dette?»
– «Sier jo ikke en dritt», nikket jeg.
– «Nei», flirte han og slo ut med hendene.
– «Er det noen som virkelig må betale for å legge ut hva de jobber med … som om de tror at dette tiltrekker seg nye kunder eller kandidater, alle ser jo at det bare er svada og dårlig dummytekst …»
– «Jeg har testet det», nikket jeg.
– «Eller … vi testet det i samme slengen som vi slaktet vikarbransjen for en stund siden, dette med respons og søkerbehandling og utdanningskrav i stillingsannonser … jeg fikk en bekjent til å respondere på en sånn rekrutteringsprofil, og du kan jo tenke deg hva som skjedde?»‘
– «Legg inn cv’en din i basen så tar vi kontakt hvis og dersom og sånne ting?»
– «Yes …»

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så begeistert for elektroniske rekrutteringsverktøy, cv-baser og «rekrutteringsrådgivere» som viser at de er mer opptatt av å fokusere på alt annet enn menneskene som de trekker inn i rekrutteringsprosjektene sine. Jeg nevner i en rekke tekster at jeg betrakter manisk bruk av en CV i et rekrutteringsprosjekt som rimelig antikvert, og tror at det er flere som får øynene opp for virkeligheten når disse verktøyene ikke gjør annet enn å tilrettelegge for at kandidatene kan framstå som en dårlig kopi med en profil som er tegnet etter en enda dårligere mal. Det er som om de som sverger til en god søknadstekst på en side og en CV på to, uten hull men med bilde, har en ting til felles og det er evnen til å lese en gjengivelse av egne skriblerier.
Stavekontrollert, ren tekst og ryddige avsnitt.
C/P er viktigste hjelpemidler når man skal blidgjøre følgesvennene til elektroniske rekrutteringsverktøy.
Det skal være raskt og brukervennlig.
Drit og dra, sier jeg.
Et rekrutteringsprosjekt inneholder viktige valg sett fra både bedriften og kandidatens side, og da er det umulig å servere en oppskrift eller mal på hva som oppfattes som brukervennlig eller effektivt eller hva man kan finne på å si i mangel av noe mer fornuftig å komme opp med. Det finnes ingenting som er mer avgjørende for å skille et menneske fra et annet enn personlig egnethet, og da må man kunne ta og føle på hverandre, bruke sansene sine. Elektroniske rekrutteringsverktøy funker ikke til noe bortsett fra at det kan være litt enklere å grovsortere data basert på nisser og troll eller andre faktorer som de leser om i eventyrbøkene sine. Den første henvendelsen til kandidatene er jo et ganske godt eksempel, og jeg kan ikke i min villeste fantasi skjønne hva som bor i mennesker som setter bort denne viktige delen av prosjektet til en sekretær, koordinator eller møtebooker eller hva man velger å kalle det.
Grøss.
Deretter gjennomfører de noe som de kaller et intervju basert på en liste med forhåndsdefinerte spørsmål som inkluderer noe om dine dårlige sider før de ber om to referansepersoner som helst bære være ledere.

– «Hvem bør jeg snakke med?»
– «Jeg sa jo det», svarte jeg kort.
– «Jeg sa at du skal snakke med de som dekker den industrien som du vil inn i, sjekk nettsidene deres og velg den som gir inntrykk av å ha noe til felles med deg selv».
– «Det … det er jo litt mas …»
– «Mas», sukket jeg.
– «Det er jo sykt når folk forventer at det skal gå raskere å finne ny jobb enn å finne nye sko …»
– «Det er jo et godt poeng», smilte han og slo kulepennen i glasset.
Pling.
– «Husk at det er menneskene som gjør forskjellen», fortsatte jeg.
– «Det er menneskene som jobber der som skiller de ulike selskapene fra hverandre … dersom noen fortalte deg for fem år siden at Firma X var bra, er sannsynligheten stor for at det som i sin tid gjorde Firma X så bra var et eller annet menneske som ikke finnes der lenger … dette må du tenke på og så må du droppe å ta til deg mye av dette fjaset som de legger i fanget på deg … store kunder og kontrakter og prosesser og vås … alle disse tingene som handler om alt annet enn deg selv … alt dette som du merker når du snakker med mennesker, og når du merker at du ikke kjenner noe så skal du gå videre … det er ingen som er der for alle».
– «Jeg har jo sittet og lest en del søknader selv», fortsatte han.
– «Inntrykket er at det finnes en del jobbsøkere som tror det funker på den måten at fire års relevant erfaring slår tre … dobbel master kverker artium, nesten som stein, saks, papir … det er som om søkerne tror at det sitter noen i den andre ender som haker ut sjekklista fra stillingsbeskrivelsen … sjekk, sjekk, sjekk … mens vi som sitter og leser det ene pjattet etter det andre i virkeligheten venter på å finne noe som virkelig river, de som du skjønner er genuint interessert i jobben når du leser mellom linjene og som nærmest kommer gjennom eteren når du ringer dem … ha, jeg husker at jeg fikk en henvendelse fra en sånn akademikerspire en gang, hun var dritsur og lurte på hvorfor hun ikke hadde kommet med i betraktningen når hun hadde alle kriteriene på stell, ikke sant … greia var at vi hadde googlet henne opp og sett skyggesiden hennes, ikke sant … husker at vi satt og lo når vi snakket om hvordan det hadde blitt om vi hadde fått en sånn inn i miljøet … nei takk … kan tenke meg at du treffer på mye rart … hvordan absorberer du dette?»
– «Jeg lar skvipet stå», smilte jeg og trakk på skuldrene.
– «Det er klart at det hjelper å ha klisterhjerne når det kommer til ansikter og navn, men det er ikke noe som jeg tar med meg på noen annen måte … sier som deg, nei takk».
Han nikket og slo kulepennen på nytt i glasset.
Pling.
– «Stein, saks, papir», fortsatte jeg.
– «Det er en metafor som er like gangbar for de som sitter på den andre siden av bordet, da».
– «Sa jeg ikke det?»
– «Virket for meg som om du viste til kandidatene», nølte jeg.
– «Den går like bra på begge sider», smilte han og plinget i glasset.
Pling.
– «Jeg husker du brukte en kul metafor en gang … eller, du gjør det jo ganske ofte, men jeg husker spesielt den hvor du dro inn sånne musikkreferanser … den teksten digga jeg … takt og tone, det er jo det som er greia, ikke sant?»
– «Det er fire», svarte jeg og tenkte at det var min tur til å plinge i glasset.
– «Du må ikke glemme troverdighet og tillit».
Pling.

Anbefalte tekster:
Få meg ut av lese-modus … engasjer meg!
Svake temperaturforskjeller i bemanningsbransjen
… eller klikk på stikkordskyen i bunnen av siden, i dette tilfellet vil jeg anbefale denne