elektroniske rekrutteringsverktøy

Stein, saks, papir … noen ord om konkurransen i rekrutteringsmarkedet

Et spørsmål som jeg ofte får når jeg snakker om vikar- og bemanningsbransjen på kurs og foredrag og i gode samtaler, er selvfølgelig dette som handler om anbefalinger.
Svaret mitt er som regel nei.
Jeg kan ikke anbefale noen.
Jeg kan til nød fortelle hvem jeg kan ha fått en god erfaring fra og hvem som jeg ikke har fått det fra, men dette handler om preferanser og blir som regel feil for andre. Hvis du lurer på hvorfor, så er det selvfølgelig fordi hvert rekrutteringsprosjekt lever sitt eget liv – noe som tydeligvis er ganske vanskelig å forstå for mennesker som sverger til elektroniske rekrutteringsverktøy og cv-baser.
Grøss.
Jeg satt og snakket med en hyggelig fyr som vurderte å finne på noe annet etter mange år som leder i det samme selskapet, og da kom vi inn på noe av dette.
– «Jeg har lyst til å gjøre noe helt annet», smilte han.
– «Det er det som jeg føler er den største utfordringen til disse rekrutteringsekspertene som jeg snakker med, de henger seg opp i hva jeg driver med akkurat nå og ikke klarer å se noe annet … jeg får henvendelser fra den ene etter den andre som mener at de har en spennende mulighet for meg, det er tydeligvis at det er en egen jungeltelegraf i bransjen din siden jeg føler at jeg ikke har signalisert noe som helst, jeg har snakket med en og annen men det er mest for å ha en viss kontakt, ikke sant … det betyr ikke nødvendigvis at jeg skal ha en ny jobb akkurat nå, men det virker som om det ligger i kortene til en del av dem at her, her kan vi tjene gode penger … er det fortsatt sånn at dere fakturerer en viss prosent av brutto årslønn, eller er det en myte?»
– «Nei», nølte jeg.
– «Det finnes sikkert flere som fakturerer på denne måten, og med din årslønn på noen millioner så er det klart at det er lett å tenke tanken på rask profitt».
– «Ja, det kan jeg skjønne …»
– «Kan du?»
– «Ja, jøss». smilte han.
– «De ror jo inn en feit årslønn på ett oppdrag …»
– «Jeg syns det blir helt feil», avbrøt jeg.
– «Det er feil å kjøre fakturering basert på plasseringen på organisasjonskartet … som om det er det som tilrettelegger for et godt stykke arbeid … jeg lar ikke det merkantile påvirke min iver etter å finne det riktige hodet, for å si det sånn …»
– «Hvem bør jeg snakke med?»
– «Snakk med de som dekker den industrien som du vil inn i», svarte jeg kort.
– «Be om gode tips fra mennesker som du stoler på, dobbeltsjekk med nettsidene deres, de fleste legger ut navn på sine ansatte og da får du et lite innblikk i hva de har fått med seg og så tar du kontakt … det handler om å snakke med noen som skjønner språket ditt, ikke sant».
– «Det … det har jeg vel enda til gode å oppleve», smilte han.
– «Jeg snakket med en fyr i forrige uke, han refererte til tips her og tips der og sa en del riktige ting som handlet om hva jeg har gjort og sånn … noe som i og for seg ikke er noen hemmelighet og som kommer opp etter noen tastetrykk på google … ja, vi kan godt prate sammen, svarte jeg og ventet på et utspill fra kalenderen hans … og så ba han meg sende CV … det var da jeg valgte å gjenta noe av det han selv hadde sagt og spurte om ikke dette var noe han kunne videreformidle til oppdragsgiveren sin med tanke på hans rolle som rådgiver eller om det var sånn at han på død og liv måtte ha noe som materialiserte noe av det han gjorde … nei, da ble det stille i den andre enden, gitt … jeg valgte å si at han kunne glemme meg, jeg».
– «Ja».
– «Ja?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Det syns jeg var smart … det er så mange mennesker i denne bransjen som bør få høre det, og da er det ekstra kult at det kommer fra sånne som deg».
– «Grunnen til at jeg spurte i utgangspunktet», fortsatte han.
– «Tenker da på hvem som er bra og hva som skiller den ene fra den andre og sånne ting, er at jeg får ganske mange linker med … hva heter det, profesjonell rekrutteringsprofil eller noe sånt … finn din personlige rekrutterer, tror jeg det står og fremstår som en greie som antageligvis skal hjelpe rekrutteringsmenneskene til å markedsføre seg selv … når jeg klikker så får jeg opp en tekst som forteller at han eller hun ser etter kandidater sånn og sånn … hva er dette?»
– «Sier jo ikke en dritt», nikket jeg.
– «Nei», flirte han og slo ut med hendene.
– «Er det noen som virkelig må betale for å legge ut hva de jobber med … som om de tror at dette tiltrekker seg nye kunder eller kandidater, alle ser jo at det bare er svada og dårlig dummytekst …»
– «Jeg har testet det», nikket jeg.
– «Eller … vi testet det i samme slengen som vi slaktet vikarbransjen for en stund siden, dette med respons og søkerbehandling og utdanningskrav i stillingsannonser … jeg fikk en bekjent til å respondere på en sånn rekrutteringsprofil, og du kan jo tenke deg hva som skjedde?»‘
– «Legg inn cv’en din i basen så tar vi kontakt hvis og dersom og sånne ting?»
– «Yes …»

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så begeistert for elektroniske rekrutteringsverktøy, cv-baser og «rekrutteringsrådgivere» som viser at de er mer opptatt av å fokusere på alt annet enn menneskene som de trekker inn i rekrutteringsprosjektene sine. Jeg nevner i en rekke tekster at jeg betrakter manisk bruk av en CV i et rekrutteringsprosjekt som rimelig antikvert, og tror at det er flere som får øynene opp for virkeligheten når disse verktøyene ikke gjør annet enn å tilrettelegge for at kandidatene kan framstå som en dårlig kopi med en profil som er tegnet etter en enda dårligere mal. Det er som om de som sverger til en god søknadstekst på en side og en CV på to, uten hull men med bilde, har en ting til felles og det er evnen til å lese en gjengivelse av egne skriblerier.
Stavekontrollert, ren tekst og ryddige avsnitt.
C/P er viktigste hjelpemidler når man skal blidgjøre følgesvennene til elektroniske rekrutteringsverktøy.
Det skal være raskt og brukervennlig.
Drit og dra, sier jeg.
Et rekrutteringsprosjekt inneholder viktige valg sett fra både bedriften og kandidatens side, og da er det umulig å servere en oppskrift eller mal på hva som oppfattes som brukervennlig eller effektivt eller hva man kan finne på å si i mangel av noe mer fornuftig å komme opp med. Det finnes ingenting som er mer avgjørende for å skille et menneske fra et annet enn personlig egnethet, og da må man kunne ta og føle på hverandre, bruke sansene sine. Elektroniske rekrutteringsverktøy funker ikke til noe bortsett fra at det kan være litt enklere å grovsortere data basert på nisser og troll eller andre faktorer som de leser om i eventyrbøkene sine. Den første henvendelsen til kandidatene er jo et ganske godt eksempel, og jeg kan ikke i min villeste fantasi skjønne hva som bor i mennesker som setter bort denne viktige delen av prosjektet til en sekretær, koordinator eller møtebooker eller hva man velger å kalle det.
Grøss.
Deretter gjennomfører de noe som de kaller et intervju basert på en liste med forhåndsdefinerte spørsmål som inkluderer noe om dine dårlige sider før de ber om to referansepersoner som helst bære være ledere.

– «Hvem bør jeg snakke med?»
– «Jeg sa jo det», svarte jeg kort.
– «Jeg sa at du skal snakke med de som dekker den industrien som du vil inn i, sjekk nettsidene deres og velg den som gir inntrykk av å ha noe til felles med deg selv».
– «Det … det er jo litt mas …»
– «Mas», sukket jeg.
– «Det er jo sykt når folk forventer at det skal gå raskere å finne ny jobb enn å finne nye sko …»
– «Det er jo et godt poeng», smilte han og slo kulepennen i glasset.
Pling.
– «Husk at det er menneskene som gjør forskjellen», fortsatte jeg.
– «Det er menneskene som jobber der som skiller de ulike selskapene fra hverandre … dersom noen fortalte deg for fem år siden at Firma X var bra, er sannsynligheten stor for at det som i sin tid gjorde Firma X så bra var et eller annet menneske som ikke finnes der lenger … dette må du tenke på og så må du droppe å ta til deg mye av dette fjaset som de legger i fanget på deg … store kunder og kontrakter og prosesser og vås … alle disse tingene som handler om alt annet enn deg selv … alt dette som du merker når du snakker med mennesker, og når du merker at du ikke kjenner noe så skal du gå videre … det er ingen som er der for alle».
– «Jeg har jo sittet og lest en del søknader selv», fortsatte han.
– «Inntrykket er at det finnes en del jobbsøkere som tror det funker på den måten at fire års relevant erfaring slår tre … dobbel master kverker artium, nesten som stein, saks, papir … det er som om søkerne tror at det sitter noen i den andre ender som haker ut sjekklista fra stillingsbeskrivelsen … sjekk, sjekk, sjekk … mens vi som sitter og leser det ene pjattet etter det andre i virkeligheten venter på å finne noe som virkelig river, de som du skjønner er genuint interessert i jobben når du leser mellom linjene og som nærmest kommer gjennom eteren når du ringer dem … ha, jeg husker at jeg fikk en henvendelse fra en sånn akademikerspire en gang, hun var dritsur og lurte på hvorfor hun ikke hadde kommet med i betraktningen når hun hadde alle kriteriene på stell, ikke sant … greia var at vi hadde googlet henne opp og sett skyggesiden hennes, ikke sant … husker at vi satt og lo når vi snakket om hvordan det hadde blitt om vi hadde fått en sånn inn i miljøet … nei takk … kan tenke meg at du treffer på mye rart … hvordan absorberer du dette?»
– «Jeg lar skvipet stå», smilte jeg og trakk på skuldrene.
– «Det er klart at det hjelper å ha klisterhjerne når det kommer til ansikter og navn, men det er ikke noe som jeg tar med meg på noen annen måte … sier som deg, nei takk».
Han nikket og slo kulepennen på nytt i glasset.
Pling.
– «Stein, saks, papir», fortsatte jeg.
– «Det er en metafor som er like gangbar for de som sitter på den andre siden av bordet, da».
– «Sa jeg ikke det?»
– «Virket for meg som om du viste til kandidatene», nølte jeg.
– «Den går like bra på begge sider», smilte han og plinget i glasset.
Pling.
– «Jeg husker du brukte en kul metafor en gang … eller, du gjør det jo ganske ofte, men jeg husker spesielt den hvor du dro inn sånne musikkreferanser … den teksten digga jeg … takt og tone, det er jo det som er greia, ikke sant?»
– «Det er fire», svarte jeg og tenkte at det var min tur til å plinge i glasset.
– «Du må ikke glemme troverdighet og tillit».
Pling.

Anbefalte tekster:
Få meg ut av lese-modus … engasjer meg!
Svake temperaturforskjeller i bemanningsbransjen
… eller klikk på stikkordskyen i bunnen av siden, i dette tilfellet vil jeg anbefale denne

Moro i hverdagen – sortering av søknadsbunken …

Det finnes mange mennesker som liker å le og spøke med andres fornedrelse, tabber, feil eller mangler.
Det er som regel ikke vondt ment, men det er mer som en slags spontan reaksjon.
Mennesker som sklir på isen eller på bananskall, en kunde med teite spørsmål, brusen som spruter over i fanget ditt, mageplask, feilpasninger og en rekke andre ting.
Moro i hverdagen.
De fleste har sin greie, noen vet ikke om den men merker den sikkert når den kommer.
Kjenner det på lukta, om ikke annet.

Det var onsdag og vi hadde nettopp brukt de samme ordene om oss selv som satt og spøkte med den viktigste delen av våre egne arbeidsoppgaver.
Det var bare sykt fett, ass.
Det var sånn han sa det, men på den annen side så ligger han ti år etter meg selv om han lå på vippepunktet.
Vi hadde avsluttet en ekstra lang kaffepause hvor vi hadde sittet i skyggen og sett på jentene i sola mens vi dro en og annen historie fra tiden hvor det var vi som eide parkene. Ja, nå eide vi ikke parkene i den forstand, men det hadde vært en tid hvor det var vi som var med på å sette standarden. Han hadde servert et minne om en greie i Frognerparken, da jeg gjennomførte sceneskiftet med å spørre om fremdriften for dette konkrete rekutteringsprosjektet som jeg hadde tilbudt meg å hjelpe han med. Vi satt med hver vår bunke med søknadstekster og CV’er og irriterte oss grønne over at det finnes så mange mennesker i denne bransjen som sverger til elektroniske rekrutteringsverktøy som tvinger kandidatene til å presse seg inn i trange sjablonger og forventninger om at kryssene står i de riktige feltene.
Nesten som bingo.
– «Det er jo dette som er morsomt», smilte jeg.
– «Sitte sånn og bla i papirer og lese om forskjellige mennesker, hvordan de presenterer seg og hvorfor de valgte den skriften … for ikke å snakke om bildene …»
– «Ha», smilte han.
– «Se på denne!»
Han holdt opp en CV med et bilde av en jente i treningstøy, hun sto i en sånn posisjon som om hun nettopp hadde kommet i mål og slengt ut første ladning med oppkast, bøyd framover med hendene på knærne og stirret inn i linsen med et uttrykk som hun antageligvis hadde øvd ganske lenge på og som sikkert skulle forestille noe som lignet på at hun var målbevisst og innsatsvillig og sånne ting.
– «Smiler hun?»
– «Ehh … nei».
– «Skjønner ikke hvorfor man ikke kan smile på bilder«, sukket jeg.
– «Enig … sjekk denne».
Jeg strakk meg over bordet og kikket på en utskrift hvor dama strakk seg opp i helfigur i venstremargen med den ene hånden plassert på en sånn måte at det virket som om hun holdt en stor plakat med sine egne personopplysninger.
– «Kreativt», nikket jeg.
– «Enig … legger den i riktig bunke, i hvert fall foreløpig … hun skriver bra, også».
Jeg nikket og kom til å tenke på et julebord for mange år siden hvor vi hadde kommet dit hvor vi presenterte morsomme ting på storskjerm fra året som hadde gått, noe som selvfølgelig inkluderte en del CV-bilder og opplevelser fra intervjuer, kundemøter og kandidatpresentasjoner.
– «Det virker jo ikke så seriøst», begynte jeg.
– «Bildene, mener du?»
– «Ja», svarte jeg.
– «Det også, men jeg tenker mest på at vi sitter her og sorterer søknadsbunken mens vi ler av andre mennesker som har gjort seg flid med å lage en tekst med håp om å komme med i prosessen».
– «Jo», nølte han og strakk o’en så langt han klarte.
– «Men de velger det jo selv … det er jo som du sier mange ganger, man høster som man sår … den som er med på leken og så videre … men seriøst, det er jo mye svada her, da!»
– «Enig, utrolig hva enkelte mennesker får seg til å skrive …»
– «Eller ikke skrive?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Men i denne sammenhengen så går det jo litt ut på det samme».
– «Her er en fyr som skriver på engelsk, han er norsk og jobber i Norge men har likevel valgt å skrive på engelsk … det ligger ikke noe krav om engelskferdigheter i rollen, gjør det vel?»
– «Nei, det sier vi ingen ting om … han skal sikkert bare vise seg …»
– «Enten det, eller så har han en gammel tekst som han har brukt hos noen andre .. han gir heller ikke inntrykk av at teksten er stilet direkte mot stillingsannonsen vår, heller … virker masseprodusert … ut med den.»
– «Apropos språk … det skremmer meg litt at det er så mye dårlig rettskriving der ute».
– «Enig».
– «SMS-språk i en søknadstekst er fyfy … har du lagt merke til hvor mange som dropper subjekt og verb?»
– «Er på jakt etter nye stilling», nikket jeg.
– «Jeg så en av dem og la den rett i nei-bunken … fungert som kommunikasjonsjef … det finnes mange eksempler på dårlig setningsoppbygging og det er med på å ødelegge totalinntrykket … jeg reagerer ganske sterkt på dårlig rettskriving eller når navn eller annen informasjon er feil … det virker som slurv og det kan jeg rett og slett ikke se forbi i et rekrutteringsprosjekt».
– «Leser man ikke korrektur lenger?»
– «Tror det finnes mange som ikke viser fram tekstene sine til andre … kanskje man ikke vil vise at man er på jobbjakt eller noe sånt … korrektur på egen tekst er jo nyttesløst».
– «Man leser seg blind på egne skrivefeil», nikket han.
– «Poenget er jo egentlig ikke hvem man viser den fram til, det dreier seg like mye om å få en nøytral person til å lese gjennom teksten og gjøre seg opp noen tanker om budskapet kommer fram eller ikke … det holder ikke å skrive mye rart som du selv syns er fint, eller kline på et bilde som du digger … det er bare en person som kan avgjøre om det er bra eller dårlig, og det er en mottaker som du antageligvis ikke vet noe særlig om … man glemmer å tenke på hvordan mottakeren skal konsumere innholdet».
– «Konverteringsfrekvens«, bekreftet jeg.
– «Se», smilte han og skjøv en CV over bordet.
– «Her har vi en som har skjønt det …»
– «Hva er dette?»
– «Ser du det ikke?»
– «Det … det står ikke noe der …»
– «Nei, det er et tomt dokument … vedkommende må ha lagt inn feil vedlegg … snakk om å kvalitetsikre jobbsøkerprosessen sin!».
– «Vet du», fortsatte han.
– «Det er jo dette som er den viktigste delen av et rekrutteringsprosjekt».
– «Enig, jeg sa det til deg tidligere … det er derfor jeg ville hjelpe deg».
– «Sitte sånn og lese, bla i papirer … sjekke hvordan man presenterer seg, førsteinntrykket … historien og hele pakka … tenk at det finnes noen som kverner alt gjennom verktøy og går glipp av dette …»
– «Trist».
– «Ja, er det ikke?»
– «De som snakker om at det skal være enkelt å søke jobb gjennom verktøy bommer fullstendig, det er jo ikke det som er poenget … at det skal være enkelt, mener jeg … eller, det skal jo være enkelt men da mener jeg at det skal være enkelt å være seg selv og presentere seg på sin måte … raske klikk og drag and drop for å spare tid på noe av den største investeringen man kan gjøre … det blir jo like paradoksalt som når Henning snakker om boligkjøperne sine, de som bruker kortere tid på å bestemme seg for om de skal brenne fire millioner på en leilighet enn om den nye buksa skal være rød eller blå … snakk om kortsiktighet, spør du meg».
– «Her har vi enda et treningsfantom», smilte han.
– «Hun ramser opp hele prislista fra Elexia eller hvor det er …»
– «Elixia», rette jeg.
– «Sa jeg ikke det?»
– «Du sa Elexia …»
– «Ja ja, samme faen … organisert kriminalitet har mange navn … greit at man holder seg i form på fritiden, men hva i all verden er det med mennesker som får seg til å ramse opp hele pakka i en CV … som om treningen er den viktigste ingrediensen i livet deres, kanskje det er det for alt jeg vet men det er jo ikke det som de skal bruke tiden sin på i denne aktuelle rollen som de har søkt på … det er som om de mener at det er det som definerer dem som person og det blir jo bare helt feil … se, hun ramser opp hele produktspekteret».
– «Så», fortsatte jeg.
– «Hva har vi?»
– «Vi har seks kandidater i ja-bunken … sju i kanskje-bunken».
– «Greit, vi begynner med ja-menneskene … vi ringer dem og sjekker om det er noen hjemme i hodene deres, og de som er klare kommer til første møte i begynnelsen av august».
– «Greit».
– «Det blir bare sykt fett, ass»
– «Det blir smooth …»

Få meg ut av lese-modus … engasjer meg!

Jeg nevner i flere tekster at dette med standard søknad på en side og CV på to uten hull er rimelig antikvert. Jeg har fått noen kommentarer på akkurat dette som ligner på at det er jo sånn det er.
Jeg spør tilbake, – sier hvem?

Legg merke til hver gang mediene skriver om en eller annen som har gjort noe dristig på veien til ny jobb, det pleier ikke å handle om hvilken mal eller font som gjorde susen og heller ikke om det var et kult bilde.
Det handler om noe helt annet.
Det handler om noe som ingen har gjort før, men som kan virke så genialt enkelt at det grenser til det banale før røkla dukker opp og forsøker seg på noe lignende i troen på at det kanskje kan funke for dem, også.
Det gjør som regel ikke det.
Det går som regel bare en gang.
Jeg blir fremdeles overrasket over den totale mangelen på kreativitet fra en del jobbsøkere. Da tenker jeg mest på innholdet, selve historien og budskapet, og ikke om den er printet ut på en juicekartong eller som en bildeserie på instagram. Nå skal det også sies at mange spennende rekrutteringsprosjekter blir ødelagt av elektroniske rekrutteringsverktøy og sånne som har lyst til å jobbe med mennesker og sånt, men jeg lurer likevel på hvorfor det er så få som tør å stikke fram hodet og fortelle noen gode historier fra virkeligheten?

Jeg savner de som kan beskrive opplevelsene sine fra reiseveien, fortelle hva de har sett og gjort og gjerne krydre med spennende smaker og lyder som får meg til å rette meg opp i stolen.
Det eneste jeg ser er et omriss av en eksistens.
Det er som om alle tenker at de blir googlet uansett, det er jo det som blir sagt av alle disse som mener de har noe de skulle ha sagt, men det er ingen som forteller dem at man ikke googler alle.
Det kan virke som om det er det de tror.
– «Du trenger ikke skrive så mye, for de googler deg»
– «Jeg har skannet inn de gode papirene mine, så det skal mye til om de ikke sjekker opp meg»

Det virker som om de ikke opplever noe.
Det er mulig at de gjør det, men de klarer ikke fortelle om det og da er det lett å skylde på digitale medier hvor fingeren tilfredsstiller bedre enn tunga. Det virker heller ikke som om det finnes noen som opplever motgang og vissheten om at dette er noe av det eneste som kan gjøre deg litt sterkere.
Nei.
Da er det bedre med en energidrikk.
Jeg savner de som klarer å fortelle at de faktisk er i live, de som ikke flyter med strømmen og lukker øya for alt annet enn det som de gjenkjenner i QR.

Jeg syns også at det er litt skremmende at det popper opp fler og fler «eksperter» som forteller i mediene om hvordan man bør legge inn attraktive nøkkelord i tekstene sine for å bli funnet av trackingsystemene til de som ser etter flinke mennesker.
Snakk om rævkjøring …
Grøss.

Jeg har ikke tall på hvor mange søknadstekster og CV’er jeg kan ha lest gjennom en lang karriere som rekrutteringsrådgiver. Det har blitt en del, for å si det sånn og det er like kjedelig hver gang jeg setter meg ned i lesemodus og skummer gjennom den ene kopien etter den andre og konstaterer at kunsten å skrive en tekst som påvirker er utdødd. Det meste er så tørt og kjedelig at … ja, nesten fristet til å skrive at jeg ikke finner ord, men det ville kanskje bli oppfattet som litt for paradoksalt i denne sammenhengen. Man kan selvfølgelig stille seg spørsmålet om hva man ønsker å lese siden det virker som om de fleste tenker at en stillingsannonse ikke forventer noe annet enn et ekko.
Jeg savner snert.
Jeg savner jakten på den virkelig forskjellen, en forskjell som blir rimelig utvisket når de fleste har lært at de skal skrive om det i søknadstekstene sine uten at de viser hva de egentlig mener.
– «Jeg har en master i fjatt og fnas og ønsker å bruke min kunnskap til å gjøre en forskjell i deres organisasjon»

Jeg er ganske lei av disse «innovative og lidenskaplige lagspillerne» som ikke en gang klarer å fortelle hvilken farge de har på drakta, de som er så redd for å skille seg ut at de gjemmer seg i sine egne skygger og finner det best å ikke si så mye av frykt for å si noe galt.
Nei.
Gi meg en som kan bekrefte et tankesett som har vokst ut av maler og trange sjablonger.
Det er ikke så vanskelig, og du kan godt få en morsom øvelse av meg:
Gå ut i frisk luft og finn fem gjenstander som beskriver deg, det er ikke lov å kjøpe noe eller få noe fra andre, men det handler om å komme seg ut av den trøtte sonen din og tenke nytt og annerledes med nye brikker som danner grunnlaget for historien du skal lage.

Fin CV, kjøpt og betalt …

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så veldig begeistret for sånne som tror det er smart å industrialisere jobbsøkerprosesser. Jeg går til og med så langt som å si at jeg hater elektroniske rekrutteringsverktøy, ikke minst med vissheten om at de eneste som har gleden av dette er de som tjener penger på å selge lisenser.

Det dukker stadig opp nye selskaper, løsninger og tjenester fra mennesker som skjønner at det er lett å suge raske penger ut av noe som de fleste har et eller annet forhold til, jeg tenker selvfølgelig på dette som handler om arbeidsliv og karriere, du tenkte kanskje på noe annet, og her om dagen fikk jeg en epost fra noen som tilbyr profesjonell gjennomgang av min CV så jeg kan få drømmejobben.
Wow …

April 2014 offer:
Get a professional CV review from our expert career consultants $5 Only

A well crafted CV is imperative towards exploring a dream job; in today’s competitive environment, your CV has just few seconds to create the right impact. We are a one-stop solution for ensuring all the requisites from resume- writing to making the right career-choice, since we put together all the essentials of structuring the right kind of resume & career profile that enables you to present your portfolio, emphasizing the best of you. Our team of career-experts offer professional counseling & advice on how to create an effective CV to seek the attention of recruiter right away !!
It covers Resume Assessment, Identification of Strengths and professional profile making.

The benefits of our service include:
1 Get an independent review & assessment from a professional CV writer.
2 Identification of major strengths & eliminating weaknesses of your current CV.
3 Areas to be highlighted and value-addition in the current portfolio.
4 Outshining the competition through an enhanced career-profile.
5 Receiving your critique & assessment within 2 business days via email.

Prisen er ikke så ille, det koster bare fem dollar.
Jeg syns dette er bullshit, og for fem dollar er jeg villig til å gni det inn.

Jeg har skrevet en del om noen av disse som er stolte av sin fine CV, den er tross alt på to sider uten hull og med et fint bilde, når jeg spør hva de skal bruke den til så kommer svaret med en gang. De sier selvfølgelig at de skal søke jobber, og når jeg følger opp med å spørre om hvilken jobb de skal søke på så blir det stille, som om de ikke skjønner spørsmålet. Det er fint å være stolt av sin CV, isolert sett, men man må ikke glemme at dette ikke er noe annet enn et dokument som skal tilpasses omgivelsene. Hvis du bare skal ha en CV sånn på generelt grunnlag, for å vise den fram her eller der, så kommer du langt nok med å lage en fin profil på LinkedIn og dæljer alle fluene i den samme smekken.

Hver eneste jobbsøkerprosess lever sitt eget liv, og det finnes bare ett menneske i hele verden som kan avgjøre om din CV er bra eller ikke:
Den som skal lese den i forhold til en konkret stilling.
Der og da.

Jeg skriver en del om CV på disse sidene, dette som enkelte mener er det viktigste verktøyet i jobbsøkerprosessen, vinnerloddet i den store konkurransen og hva man ikke får seg til å si. Jeg tror det er alle disse som industrialiserer jobbsøkerprosessene sine for å tjene penger eller spare penger som har skylda for at det finnes så mange mennesker som lar seg lure, og jeg har jobbet så lenge med mennesker at bare tanken på å forenkle eller effektivisere bort de viktigste elementene i et fagområde som bygger på menneskelige relasjoner oppfattes som direkte forkastelig. Argumentet om at det skal være like muligheter for alle hører ikke hjemme i en rekrutteringsprosess, siden det nettopp er vissheten om ulikhetene som påvirker valget.
Det er som alt annet, egentlig.
Skal du ha den hvite eller den sorte?
Skal du ha den lange eller den korte?
Grill eller wiener?
En ansettelsesprosess er ikke noe annet enn et prosjekt hvor noen har et behov som skal dekkes, og utvelgelser bør foretas basert på fakta som inkluderer kandidatens kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon – ikke at vedkommende «matcher» innspill som er tastet inn i et verktøy som ikke skiller på epler og pærer. Det finnes til og med elektroniske rekrutteringsverktøy som reklamerer med at det er enklere å være jobbsøker når man kan masseprodusere et søknadsett og blåse det ut i verden.
Snakk om å rævkjøre seriøse jobbsøkere.
Jobbsøkerprosesser handler ikke bare om denne gode miksen mellom identitet og integritet, men også en slags seig masse med vrangforestillinger om hvordan man skal skille seg ut i denne suppa som mange velger å la stå på fosskoking i stedet for å gjøre den spiselig.
Jeg har for øvrig fått noen henvendelser fra selskaper som ikke liker at jeg er så tydelig i min forakt for elektroniske rekrutteringsverktøy. Jeg har ikke tenkt å endre mitt standpunkt i forhold til dette og benytter enhver anledning jeg har til å kommentere faenskapet i de ulike nettverkene som jeg frekventerer – mennesker som hevder at de jobber med mennesker men som i virkeligheten bare sitter på rævva og glaner på en skjerm.
Grøss.

Husk at det finnes mange selskaper som svir av en del kroner på dette som handler om å markedsføre seg i jakten på nye ansatte med store ord og fine bilder og utdeling av sukkertøy og kulepenner på karrieredager.
Det som noen liker å kalle «employer branding».
Det blir et ganske stort paradoks når de fleste av disse har valgt å forenkle og effektivisere bort de viktigste elementene i en bransje som bygger på menneskelige relasjoner. Det er på den samme måten som når en jobbsøker legger flid og ressurser i jobben med å fremme sitt kandidatur hvor en selvkomponert CV og søknad gir et temmelig godt bilde.
På godt og vondt.
Det skal være dine egne ord og begreper.
Det skal være ditt.
Det er ingen andre som skal få lov til å «pimpe» din CV, husk at det fort kan bli pinlig når sannheten kommer for en dag og sånn sett er det i og for seg riktig som noen sier at en CV er en slags dirk som får deg inn den døra du vil. Det er der du treffer virkeligheten og da er det en fordel, for å si det mildt, at de som treffer deg har en viss formening om hvem som kommer inn.
Capisce?
Jeg er ingen tilhenger av elektroniske rekrutteringsverktøy fordi dette ikke gir kandidaten anledning til å presentere seg på sin unike måte. Jeg foretrekker en søknad og CV som er utformet etter kandidatens egen innfallsvinkel med tanke på at den kan fortelle ganske mye om mennesket bak.
Hemmeligheten ligger i råvarene.
Hemmeligheten ligger i ferdigheter som overgår dette med å sorter søknadsbunken etter titler, mastergrader eller nisser og troll på en CV og spørre om dine dårlige sider i det første møtet.

Jeg har for øvrig fått svar på min henvendelse, en link til en side som forestiller en gjennomgang som tydelig bærer preg av å være en masseprodusert tilbakemelding.
Markedsføringen deres bekrefter at jeg har en fin CV.
Kjøpt og betalt.
Da er det bare å sende den ut, lene seg tilbake og vente på drømmejobben.
Dette er bullshit.
Jeg har lagt merke til at det har dukket opp lignende «tjenester» her hjemme, og vil du høre mitt tips?
Hold deg langt unna.
Spar pengene til noe fint, gi dem til Sykehusklovnene eller noen andre som gjør gode gjerninger.
Hvis du ønsker tilbakemelding på en CV, så må du ut og møte virkeligheten.

Fredag, folkens.
Kjipt å bli oppfattet som litt grinete på en fredag, men lev med det.
God helg!