elektroniske rekrutteringsverktøy

Drit og dra

Har du noen gang tenkt over disse tilbakemeldingene du får når du har søkt på en jobb og valget ikke har fallt på deg – vel og merke dersom du i det hele tatt får en tilbakemelding?

Seriøse jobbsøkere må regne med en del nedturer, og det finnes noen som tror at det er mulig å lære noe av de prosessene hvor man ikke nådde helt opp. Jeg innrømmer at jeg er litt tvilende til akkurat dette, rett og slett fordi jeg er av den oppfatning at hver rekrutteringsprosesses lever sitt eget liv og at det som kan bli oppfattet som feil på et sted kan være riktig på et annet. Jeg kommer stadig tilbake til dette med at den viktigste oppgaven til en seriøs jobbsøker er å stå i rollen som historieforteller, og selv om dette er ord og setninger som skal tilpasses stillingen som du søker på så er det likevel du som forteller den og du som må underbygge troverdighet og forankring og hele pakka som hører med.
Dersom de på den andre siden ikke liker deg, så er det ikke noe du kan gjøre.
Sånn er det bare.
Søk en annen jobb.

Dyktige rekrutteringsfolk er som regel flinke til å gi gode tilbakemeldinger. Den som har fått jobben har jo fått en positiv tilbakemelding, men det er også viktig å tenke på at de andre som var med i vurderingen sitter igjen med følelsen av at prosessen var god – disse er potensielle kunder eller kandidater som kan spilles inn i andre prosesser. Noen forteller at de gjerne vil beholde papirene dine dersom det skulle dukke opp noe annet, men jeg har nevnt i tidligere tekster at det ikke er noe som heter «dersom» eller «hvis» og det er ditt ansvar å sørge for at du er «varm» i deres hukommelse, send gjerne en invitasjon til å holde kontakten gjennom LinkedIn.

Vær klar over at det er mye synsing og troing i rekrutteringsprosesser som kombinert med en god dose forutinntatthet, fordommer og bedreviting kan gi deg følelsen av å være urettferdig behandlet.
– «Vi har valgt en annen fordi …»
Jeg vet at det finnes noen som anbefaler at man skal ringe og spørre og grave og få vite så mye som mulig, mest for å avklare om det er noe som kunne vært gjort eller sagt annerledes, men vær klar over at dette er innspill som fort kan bli oppfattet som kverulering.
Det ble ikke deg.
Det kan komme en ny anledning senere, så da må du ikke «snakke deg ut».
Valget er foretatt.
Personen som er riktig i deres øyne har akseptert tilbudet, det kan være feil i dine øyne men det betyr ingen ting.

Man skulle tro at de fleste arbeidsgivere burde være rimelig opptatt av å behandle jobbsøkere på en best mulig måte, de burde selvsagt være klar over hvor mye tid og arbeid som kandidatene nedlegger i en søkeprosess.
Sånn er det ikke.
Dessverre.
Det er overraskende mange selskaper som ikke tenker over viktigheten av at søkeren sitter igjen med et godt inntrykk. Det kan jo være en viss sannsynlighet for at noen av disse menneskene dukker opp i en annen setting som kunder eller samarbeidspartner eller noe annet …

De fleste seriøse jobbsøkere har erfart at det finnes en del rekrutteringsselskaper som består av produktselgere som ønsker å tjene raske tjene penger på formidling av kandidater med et totalt fravær av personalfaglig kompetanse, sosiale ferdigheter og i særdeleshet elementære kunnskaper innen rekrutteringsfaget som helhet. Du kan fort bli oppfattet som en brikke i spillet deres når de gir inntrykk av en større glede av å tjene penger enn gjennomføringen av et vellykket rekrutteringsprosjekt. Mange av disse benytter seg av elektroniske rekrutteringsverktøy som gir deg en automatisk tilbakemelding som du ikke kan svare på.
Du har med andre ord ikke så mye du skulle sagt.
Det blir som når du dumper dama eller typen – stryk det som ikke passer – på sms.
Det blir ikke bra …

Seriøse jobbsøkere må som nevnt regne med noen nedturer, men jeg har ikke så mye til overs for de som griner i mediene og forteller at de har søkt på trehundreogsekstifire jobber og ikke kommer videre.
Det er bare en ting å gjøre, og det er å jobbe videre.
Det er en klisje, jeg vet det, men det blir som å ta tran.
Det smaker forferdelig, men det er det som funker.

Jeg traff en dame i forrige uke, tatt ut av sin sammenheng så lurer du sikker på hva som kommer nå, men det er en dame som jeg kjenner godt fra før og som nevnte at hun hadde vært i en rekrutteringsprosess med to møter etterfulgt av en lang pause uten lyd før hun oppdaget at de hadde lagt ut den samme stillingsannonsen på nytt.
– «Syns du jeg skal ringe?»
– «Ja …»
– «Hva skal jeg si?»
– «Si det som det er …»
– «Jeg er jo forbanna», poengterte hun mens hun rotet i vesken sin og fant fram røykpakken.
– «Jeg kan jo ikke si det».
– «Nei», smilte jeg.
– «Det kan du jo ikke si … selv om du har grunn til å være litt oppgitt … men du kan jo ringe og minne dem på at du lever og at du lurer på om det er noe liv i prosessen, kanskje du til og med later som om du ikke har sett den nye annonsen deres … det kan også være at de ønsker flere kandidater inn i prosessen, det kan jo være sånn at de syns du er bra og nå vil de se etter en slags bekreftelse på at det ikke finnes noen som er bedre enn deg … men på den annen side, så burde du jo fått info underveis, det er dårlig … hvis du finner ut at de kødder med deg, så er det best at du egentlig gir faen på samme måte som de gir faen i deg og la jungeltelegrafen kvele dem, jeg regner med at du ikke har lyst til å jobbe der hvis dette er måten de jobber på og det beste du kan gjøre er faktisk bare å heve deg over det … kjipt, ja, men sånn er det bare …»
– «Jeg kjenner en som jobber der», fortsatte hun og fyrte opp sigaretten, tok to raske trekk og blåste ut over skulderen.
– «Javel …»
– «Jeg kan jo fortelle det til henne».
– «Hvorfor det?»
– «Nei …»
– «Du vil faktisk ikke oppnå noe som helst», poengterte jeg.
– «Du kan selvfølgelig nevne det, sånn i en bisetning i en eller annen sammenheng … hvor du forteller hvordan du har blitt behandlet og at du syns dette er en dårlig måte å behandle mennesker på, men si det på en måte som viser at du hever deg over det og lever videre, drit og dra …»
– «Ja», sukket hun.
– «Jeg vet jo innerst inne at du har rett … det er bare så jævlig kjipt … dette var en jobb som jeg virkelig er sikker på at jeg har mye å bidra med …»
– «De så ikke det», antydet jeg.
– «Du må huske på at det er mange momenter som dukker opp … mennesker ansetter mennesker og du kan aldri være sikker på hvordan du blir oppfattet der ute … man kan bygge opp varemerket sitt og mene at man er så bra som bare det, men det spiller ingen rolle hvordan man ønsker å bli oppfattet dersom man ikke blir oppfattet sånn av den som du helst ønsker skal oppfatte deg sånn eller sånn, ikke sant … »
– «Du er nesten på sånn Mars og Venus-greie nå?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Når alt kommer til alt, så går det jo ut på det samme …»

Torsdag folkens, en dag som kan bli like god som mange andre dager, du kan i hvert fall forsøke å gjøre ditt og så vil det vise seg om det er bra nok.
Nok om det.
Jeg fikk lyst til å svare en kommentar som jeg fikk i går fra en som lurte på om jeg var sponset med tanke på at jeg gikk direkte ut med en … hva heter det, produktplassering, men jeg må dessverre meddele at jeg ikke har hørt noe fra dette bryggeriet som lager Singha og dersom de kommer til å sende over noen paller så vil jeg sikkert skrive noen ord om den positive opplevelsen …

Dagens ønskelåt er TEARS FOR FEARS med «Badman’s Song»



.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Strandsnakk ved en barkrakk – del 2

Jeg hadde lagt et palmeblad foran et nytt kapittel i den tykke romanen fra Jan Kjærstad og nettopp bestilt en Singha i strandbaren. Jeg visste at hun som hang ved siden av meg var norsk, hadde hilst på henne tidligere på dagen og nå skulle hun introdusere meg for en annen landsmann. Jeg fikk ikke med meg navnet hans, ikke bare fordi jeg syns han var litt kjip som forsøkte å klemme fingrene mine sammen til en stiv bunt, men jeg ble muligens litt forstyrret av at det skjedde noe med ansiktet hans i det han gjentok navnet mitt.
Litt sånn sitron i trynet, på en måte.
– «Morten Besshø», begynte han og han sa det ganske langsomt og på en litt sånn … jeg vet ikke, ettertenksom måte som fikk meg til å tenke på at det sikkert finnes noen som får en ekkel følelse når noen tiltaler deg med fullt navn, det er liksom ikke måte på hvor formelle man skal være i denne stundens alvor eller noe i den dur, men greia er at det var ganske tydelig at hjernen hans foretok noen forskjellige seriekoblinger.
– «Hvor har jeg deg fra … deg har jeg truffet før …»
Jeg tok den første slurken av det sprudlende løvebrygget, jeg liker lyst øl og dette er en god tørsteslukker på skikkelig varme dager og i Thailand er det skikkelig varme dager hver dag. Den har en mild duft og en ettersmak som enkelte vil definere som litt bitter, men selv så vil jeg nøye meg med å si at det er et godt øl.
Jeg er jo en mann av få ord.
Det er sjelden jeg kjøper øl for å ta med hjem siden man går glipp av alle omstendighetene som hører med når man smaker godt øl i utlandet, men på en strandbar i Khao Lak så vil jeg si at det er lite som forfrisker mer enn denne.
Nok om det.
Det finnes mange mennesker som er litt usikre på åpningsreplikkene når de treffer en eller annen som de er ganske sikre på at de har truffet før, det blir som regel en merkelig miks mellom å ikke virke overlegen eller glemsk. Jeg pleier å begynne med et hei og takk for sist og så lar jeg samtalen jobbe seg framover før man ved stor sannsynlighet klarer å få brikkene på plass.
Alternativt sier jeg rett ut at jeg ikke husker deg.
Det er kanskje det beste.
Nå har det jo seg sånn at jeg jobber med sånne ting som gjør at jeg treffer en del mennesker, men jeg liker ikke at det skal være noen unnskyldning selv om det hender titt og ofte at jeg treffer mennesker som er så vanlige at man først ikke legger merke til dem og som i ettertid er umulig å beskrive på grunn av sin vanlighet. Denne karen var en sånn type, han ga meg ikke så mange minner, men på den annen side så sto han foran meg i våt badeshorts og solkremglinsende overkropp så det var kanskje like greit.
– «Det er du som er så utrolig negativ til elektroniske rekrutteringsverktøy», begynte han og lot meg kjenne en liten overraskelse over at jeg ikke lot meg affisere av en sånn påstand, ventet på fortsettelsen som kom ganske umiddelbart hvor jeg skjønte at han jobbet med akkurat denne typen programvare og gjerne ville høre mer fra en som meg.
Det var sånn han sa det.
En som meg.
Jeg valgte å fortelle om denne frustrasjonen fra jobbsøkere som sliter med disse forskjellige systemene og hvor paradoksalt det høres ut når det finnes noen som skal forsøke å forenkle eller aller helst effektivisere bort de viktigste elementene i en bransje som bygger på menneskelige relasjoner. Jeg kom samtidig til å tenke på at det ikke var så lenge siden at jeg hadde blitt invitert til et foredrag for å snakke om nettopp sånne systemer fra noen som var kjent med min side av saken, som en motvekt, et arrangement som jeg ikke fikk deltatt på siden jeg prioriterte en korpskonsert med min yngste datter.
Det var sånn jeg skulle bli gjenkjent.
Ja ja.
Sånn kan det gå.
Det var ikke det at det gjorde meg noe, føler meg hverken beæret eller skamfull, for all del, men denne fyren jobbet for et selskap som jeg ikke har så mye til overs for, jeg brydde meg ikke om å si det til han direkte med tanke på settingen vi befant oss i, men på den annen side så er jeg ganske sikker på at han vet hvor han har meg.
– «En ting tror jeg likevel du må være enig i», fortsatte han.
– «Sett fra kandidatens side så er det mer rettferdig at alle søkere behandles likt …»
– «Tull», parerte jeg.
– «Det er ikke noe som heter rettferdighet i jobbsøkerprosesser, mennesker ansetter mennesker og det handler om noe så enkelt som å like eller ikke like … jeg kan til en viss grad være enig i at man kan komme seg gjennom et nåløye med å punche inn noen data som får vedkommende i den andre enden til å få et ønske om å vite mer, men når det dukker opp et menneske og det ikke er noen respons som rimer med det som er ønskelig så blir det ikke noe annet enn en tidstyv».
– «Men det handler jo om kompetanse», fortsatte han.
– «Nja», nølte jeg.
– «Det handler om en del kompetanse, hvor mye kan variere, men det handler minst like mye om hvem du er og om den du er passer inn i det bildet som er tegnet opp … mennesker ansetter mennesker, vet du …»
– «Jeg vil jo påstå at det er bra å ha rekrutteringsverktøy som gjør at man kan møte kandidatene på en effektiv måte», fortsatte han.
– «Det er tidsbesparende i forhold til automatisk oppfølging til kandidatene … ja, man kan sende meldinger til mange på en gang og …»
– «Tidsbesparende», avbrøt jeg.
– «Ansettelse av riktig person skal da ikke gå på bekostning av tid?»
– «Tid er penger», smilte han.
– «Det kan du si til jobbsøkeren», avsluttet jeg selv om jeg var sikker på at jeg kunne strekke debatten så langt som mulig hadde det ikke vært for at datteren min sto klar med strandpingpong og en slags smertefull lengsel i blikket etter å få grisebank av faren sin i en tett match i strandkanten.
Det rare var at jeg ikke så noe mer til han, før han gjemte seg bak en avis på flyet hjem.
Nok om han og nok om det og over til det med at jeg fikk litt lyst til å skrive noen ord om et annet verktøy som faktisk er bra, et som skiller seg ut fra de øvrige elektroniske rekrutteringsverktøyene som jeg disser, ikke det at jeg har noe behov for å rette opp et feilaktig inntrykk eller noe, for all del, men jeg fikk lyst til å anbefale et verktøy som skiller seg ut med enkel innlogging, rask registrering og meget god brukeropplevelse.

Instacruit

Det finnes karrieremennesker som liker å si at sytti prosent av alle jobbene som finnes der ute aldri blir annonsert gjennom det som man liker å definere som tradisjonelle kanaler og så finnes det noen som liker å si at det samme antallet av arbeidstagerne er definert som passive kandidater. Utfordringen er som regel at disse ikke finner hverandre og jeg skal heller ikke strekke den så langt som å si at Instacruit gjør det, men det er i hvert fall et verktøy som er tilpasset begge ender på en helt annen måte til alles fordel. Det handler om å være der kandidatene er, noe som jeg pleier å si i alle fora jeg frekventerer som handler om rekruttering og jobbsøking, og dette verktøyet er tilstede på brukernes premisser.
Det er bra.
Det er forskjellen.
Instacruit snur opp ned på jobbsøkerprosessen din ved at du gjør deg synlig og tilgjengelig for de som ser etter en som deg. Du må selvfølgelig ikke glemme at du vil komme til et punkt som handler om at menneske møter menneske, men dette verktøyet gjør de innledende greiene mye enklere.

Det er sikkert noen som får dårlige opplevelser av dette, også. Det er som med alt annet, men siden dette er mine sider og presentasjon av mine opplevelser så betyr ikke det noe i denne sammenhengen. Det er byråene som har den største delen av arbeidsmarkedet i tillegg til at den tradisjonelle HR-funksjonen ser ut til å være på retrett, kanskje som en konsekvens av at de har ødelagt for seg selv, og da er det lurt for en jobbsøker å bevege seg dit hvor de som skal ansette noen befinner seg.

Så tenk deg det, at du skal få lese noe positivt om sånne verktøy på disse sidene. Det hadde du kanskje ikke trodd, men så er det jo endelig onsdag og onsdag er jo en dag hvor alt kan skje.
Tenk gode tanker og gjør noe med dem.
Akkurat nå tenker jeg på – deg – og deg i denne sammenheng er du som sendte melding som respons på et innlegg som ble avsluttet med et musikkønske og det er klart at du skal få WEEKEND PLAYERS med «Into the Sun» :)

Relaterte tekster:
Strandsnakk ved en barkrakk
Daukjøtt i feil farger
… på tide å børste av seg sanden



.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Rævkjøring av seriøse jobbsøkere

Jobbsøkerprosesser handler ikke bare om denne gode miksen mellom identitet og integritet, men også en slags seig masse med vrangforestillinger om hvordan man skal skille seg ut i denne suppa som mange velger å la stå på fosskoking i stedet for å gjøre den spiselig.
Jeg fått noen henvendelser fra noen som ikke liker at jeg er så tydelig i min forakt for elektroniske rekrutteringsverktøy. Jeg har ikke tenkt å endre mitt standpunkt i forhold til dette, men jeg er samtidig like forbanna tydelig på at jobbsøkere rett og slett må innfinne seg med at det finnes selskaper som benytter seg av dette faenskapet.
Sånn er det bare.
Jobbsøkere har ikke annet valg enn å innrette seg etter dette.
Dessverre.
Dersom du skal gjennom denne døra så må du ha riktig nøkkel, alternativt kjenne noen som kan hjelpe deg med å smette inn bakveien.

Jeg ble invitert til å snakke litt om sånne ting på en skole og fikk spørsmål om en portal som heter Jucan – antageligvis basert på et dustete forsøk på et slags ordspill – og greia med denne siden er at de som er jobbsøkere kan forholde seg til samme søknadsprosess hos alle annonsørene. Stillingsportalens formål skal være å gjøre det enkelt å være jobbsøker, og de som tjener penger på dette mener seriøst at man kan masseprodusere et søknadssett og blåse det ut i verden.
Snakk om å rævkjøre seriøse jobbsøkere.
Vi som har litt peiling på jobbsøkerprosesser og som vet hva som hindrer flinke folk i å nærme seg terskelen til en ansettelse, griner ved tanken på at det finnes mennesker som tjener penger på sånt makkverk uten tanke på at hver rekrutteringsprosess faktisk lever sitt eget liv.

Det hører med til historien at jenta som rakk opp hånda og serverte initiativet skriver hovedoppgave om bruk av elektroniske rekrutteringsverktøy. Det spiller ingen rolle hva hun heter men vi kan godt kalle henne Randi, hun refererte til noen av innleggene på bloggen min som nesten fikk meg til å føle meg som et slags idol og vil for øvrig få mer spalteplass litt senere som gjesteblogger.
Nok om det.
Livet er morsommere for oss som liker fotball og jeg heier på et møkkalag som er ganske kjent for dette med identitet og ikke minst profil. Her om dagen leste jeg en god tekst på en av de uavhengige supportersidene til dette møkkalaget, de hadde sjekket hvordan de andre fotballklubbene profilerte seg og konkluderte med at det var påfallende hvor like alle disse sidene var og skylden for det ble rettet mot et press av å følge en mal som styres av en medieavtale.
Den aktuelle supportersiden trekker fram et veldig viktig poeng, og det er overbevisningen om at både leser og klubb mister noe på det. Disse skjermbildene skal jo være et personlig uttrykk for hva klubben står for, og da bør det være meningen at det som bør fremheves henger sammen med identitet og ikke minst profil.
Jeg regner med at du skjønner sammenhengen.

Mennesker ansetter mennesker

De som følger med på disse sidene kjenner min forakt for elektroniske rekrutteringsverktøy og sånne HR-mennesker som har mer fokus på prosesser og målinger enn å tilrettelegge for at flinke folk kan få gjøre jobben sin ordentlig.

Ansettelse av riktig person forutsetter en krystallklar formening om hvem man ønsker å ansette i den aktuelle stillingen, og begrepet «hvem» er bare et ord som skal inkludere riktig kompetanse, personlighet og motivasjon.
Jeg treffer en del jobbsøkere som spytter og spyr ut begreper som «trynefaktor» og sånne ting i sin frustrasjon over at de ikke blir lagt merke til i ansettelsesprosessen, og mitt råd til disse er rett og slett at de skal se videre.
De som skal ansette har allerede bestemt seg.
Det ble ikke deg.
Sånn er det bare.
Dersom du fortsetter å grave, så kan det være at du finner noe du ikke ønsker å finne og det er ikke noe poeng.

Det finne mange som sorterer søknadbunken basert på fine titler, mastergrader eller nisser og troll på en CV.
Råtten frukt finnes i de fleste fruktfat.
Det finnes også mange som ikke ønsker å hverken vise seg fram eller stå fram i det hele tatt, disse som i tillegg setter bort tilbakemelding og oppfølging til en eller annen administrasjonsmedarbeider eller koordinator eller bare som en link fra et elektronisk rekrutteringsverktøy. Våre venner i Danmark kan i disse dager lese side opp og siden ned om hvordan Carlsberg bruker dataprogrammer til å avvise jobbsøkere som de mener ikke er egnet. Det er jo ingen ny sak dette, så jeg er litt usikker på hvorfor Ukeavisen Ledelse trekker den fram selv om det er bra at dette svineriet får fokus.
Det er selvfølgelig demotiverende for en jobbsøker å få usaklige avslag, men desto verre når man får bekreftet mistanken om at det ikke er noen som har tatt seg bryet med å se på resultatet av alt arbeidet som en seriøs jobbsøker har lagt ned.
Skam.
Jeg gremmes over noen av mine bransjekollegaer og benytter enhver anledning jeg har til å kommentere dette i de ulike nettverkene som jeg frekventerer – mennesker som hevder at de jobber med mennesker men som i virkeligheten bare sitter på rævva og glaner på en skjerm.
Grøss.

Dagens ti bud går til mennesker som ansetter mennesker:

Bud 1
Du skal aldri ansette noen som er lik deg selv. Kloning er mulig med rotter og sauer og sikkert en del andre flotte skapninger, men dersom du fyller lokalene dine med kjønnnsløse papirdukker så detter disse overende så snart noen begynner å puste tungt.

Bud 2
Hire for Attitude.
Pugging er ikke noe annet enn absorbering av overfladisk informasjon, det er enkelt og raskt å lære bort ferdigheter men det er mye vanskeligere å finne mennesker med riktige holdninger, egenskaper og forutsetninger.

Bud 3
Se etter de som har vært ute noen vinternetter og som har klart å reise seg opp etter å ha ligget med ansiktet i asfalten. Det er disse som vil hjelpe deg når du står i dritten, og pysene kommer ikke til gjøre noe særlig i et miljø som er preget av raske endringer.

Bud 4
Se etter en som tåler en spøk og som kan by på seg selv – ikke bare med korte smil i hverdagen men også innspill og kommentarer som skaper liv og røre og glede.

Bud 5
Resultater teller mer enn potensiale.

Bud 6
Fyll opp den bøtta som er tom.
Se på hvem du har og hva de kan og styr ansettelsesprosessen etter mennesker som har kvaliteter og ferdigheter som du mangler.

Bud 7
Fyll opp varebeholdningen – husk at behov er noe som endres over tid og selv om du er mett akkurat nå så kommer det en tid hvor du blir litt fysen. Ikke vent til det dukker opp en åpning for å ansette nye mennesker, men sørg for at du har en pool med potensielle kandidater.
Du skal aldri avvise seriøse jobbsøkere.

Bud 8
Test og prøvekjør – du kan ikke stole på papirer og referanser, men du må tørre å presentere noen av utfordringene dere står ovenfor og da må du finne ut hvordan vedkommende vil jobbe for å løse dem.

Bud 9
Hør på historiene som menneskene foran deg forteller.
Når du tror at du har en stjerne foran deg skal du lytte til hele historien.
Hvis noe er uklart, så er det ditt ansvar å spørre.

Bud 10
One Love – mangfold og variasjon er viktig.
Sørg for at du åpner nettverket ditt mot alternative retninger.

Bonuspoeng:
Hvis du ikke vet hva du driver med så finn på noe annet og la andre gjøre jobben med å ansette riktig person.