employer branding

Kjøp en lisens og få drømmejobben

Jeg ble invitert ned til Sveits på førpremiere og slippfest for en ny stillings- og jobbsøkerportal som skal ta det europeiske arbeidsmarkedet med storm.
Det var sånn han sa det.
The Founder and CEO av en nystartet virksomhet som smurte øreproppene mine med egomassasje og påtatt skryt om vissheten om min store påvirkningskraft.
– «You are a great influencer».
Jeg fikk lyst til å svare «yeah, right» eller noe som ligner, men kom til å tenke på at det er lenge siden jeg har vært i Sveits og har ikke så mye annet å gjøre siden jeg ikke er typen som lar meg distrahere av julestria.

If you want to attract the best talents or wish to find your dream job in Europe, this is a new jobs portal that can vastly improve your chances of success.

Jeg lurer på hvor de tar det fra og er sikker på at du også er en sånn som en eller annen gang kan ha blitt lurt av tekster som handler om vidunderprodukter som viser til en drøss med verifiseringer og forskning og annet svada som det bare er mennesker med den riktige markedsutdannelsen som klarer å presse ut av de stramme rumpehullene sine. Deretter får du et introduksjonstilbud som det er meningen at du skal oppleve som så utrolig bra at du får mest lyst til å legge deg ned og la deg rævpule av selgerjævelen som står foran deg.
Grøss.
Jeg lar meg ikke imponere av sånt, men er villig til å innrømme at jeg lar meg imponere av at det finnes så mange som tror på sånne ting og hvilket paradoks er ikke det.

Jeg hadde avtalt med en bransjekollega fra Tsjekkia at vi skulle møtes her, en jente som skriver på noen greier om denne horebransjen og som ikke vet om noen andre enn meg som har store nok baller til å tåle noen timer i en heksegryte som dette. Salen var dominert av glansbilder som jobber med HR og markedsføring på kontinuerlig jakt etter nye verktøy som kan skjule deres manglende kunnskap om faget som de av ulike grunner har valgt å jobbe med. Settingen var ganske kul med DJ fra Majestic og en hel haug med fargerike mennesker som hadde gått rett inn i reklamefilmene til Citroen i tillegg til en drøss med superbabes som vasset rundt i tettsittende drakter og hendene fulle av kort som var preget med en URL og et passord. Jeg vet om mange bransjekollegaer som blir kåte av mindre, rekrutteringsbransjen er et sirkus og her var det mange klovner samlet på ett sted, – folk som blir rike av å føkke opp arbeidsmarkedet for jobbsøkere som tror at det finnes en drømmejobb der ute, de som tror på det som står skrevet i studiekataloger og karrieresidene til medier som horer seg til klikk. Dette var heksegryta og vi var midt i mølja med folk som overbeviser andre om at de kan booste brand for virksomheter som ikke skjønner at de gjør det bedre selv, – kanskje mest på grunn av at de flinke folka som jobber der blir tvunget til å høre på kakling fra papegøyer i Marked og burugler i HR.
Employer Branding, folkens.
Det er tingen.
Det er tekstene med de største løgnene som vinner konkurransen om alle disse «talentene» som i virkeligheten ikke kan brukes til en dritt når det går opp for dem at de skal gjøre mer enn å drikke latte på Kaffebrenneriet i lunsjen og få maks utbytte av firmakortet på Elixia, – det er bare om å gjøre å få dem og vise at de har fått dem før de går til noen andre og det gjør de jo før eller siden uansett og helst før noen andre finner ut at de er en feilansettelse slik at de kan si på det neste jobbintervjuet at de opplevde stagnasjon.
Hmm.
Nesten som en hvilken som helst bar på Oslo Vest når han møter henne eller henne møter han.
Nesten.

Vi vandret rundt mellom sånne som utformer de optimale stillingsannonsene og søknadstekster som matcher alt og alle.
Proofreaders and Ghostwriters.
Det er viktig å skille seg ut, ikke sant.
Jeg syns synd på jobbsøkere som forføres til å tro på jobbsøkertips og som gjør sitt beste for å skjule sin forvirring bak den personlige egenskapen som kalles «kunnskapstørst», – dette ordet som de får seg til å føre opp på linje to mellom «dynamisk lagspiller» og «fremoverlent og løsningsorientert medarbeider som ønsker å gjøre en forskjell».
Nøkkelkvalifikasjoner, ikke sant.
Jeg kaller det bullshit og vet at det er sånn de feites når de fores opp av sånne som liker å kalle seg «karriereveiledere» men som burde holdt seg til selgerjobben i bruktbilforretningen eller yogakursene.
– «Jeg har bare blitt så god på jobbsøking, liksom».
– «Jeg har hylla full av kursbevis».
Nesten som å høre masterspirene fra BI.
Nesten.
Stillingsannonsemarkedet er spekket med massekopierte tekster som retter seg til jobbsøkere som aldri får vite at den som sitter i den andre enden får den samme møkka i fanget fra alle sammen og spesielt ikke når rekrutteringsmarkedet domineres av de som fryder seg over alle kandidatene som strømmer inn og som ikke skjønner at store søkermasser er det beste tegnet på dårlig rekrutteringskommuniksjon.
Det som er litt ekstra kult er at kandidatene til og med ser klin like ut på profilbildene sine.
De har gått på kurs, ikke sant.
Det er viktig å se proff ut, liksom.

Portalen var fin og kommer sikkert til å funke som faen – teknisk sett – men det er innholdet som ikke er bra og da blir det som det blir og går som det går i likhet med alt annet som handler om «content marketing», – dette opphausede begrepet som ikke er noe annet enn et synonym til «the shit hits the fan».
Vi så ikke noe til patetiske Great Place To Work, da.
Litt rart, egentlig.
Hmm.
Kanskje mest fordi vi ikke så etter dem og ikke har så mye til overs for sånne som tjener penger på å få arbeidsmarkedet til å fremstå som et realiityshow. Vi var der i fire timer, spiste tapas og drakk øl fra boks og snakket med noen av de som vi burde snakke med, – de som kan levere innspill til boken hennes og som kanskje kan få flere til å åpne øya for at bransjen er utpult.
Det var ikke så mange av dem, men de var der og vi fant dem.
Vi har det med det.
Vi finner de som vi ønsker å finne.
Vi klarte til og meg å finne veien ut før vi ville ende opp i noe som vi senere kunne finne på å oppfatte som seksuell trakassering.

.

Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

De som føkker opp arbeidsmarkedet

Det hender både titt og ofte at jeg får henvendelser fra folk som har skjønt at jeg jobber med spennende rekrutteringsprosjekter hos kule virksomheter og da mener jeg sånne virksomheter som er kule på ordentlig og ikke sånne som forestiller seg at de er kule med tåpelige forsøk på noe som de tror handler om «employer branding» eller ved å kjøpe kred gjennom dustete kåringer og konkurranser. Jeg kan for øvrig ikke tenke meg noe som føkker opp arbeidsmarkedet så til de grader som «Great Place to Work» og «karrierebarometere» og pleier å si at rekrutteringsfolk som tror på dette er rekrutteringsfolk som du skal holde deg langt unna.
Men blås i dem.
Det gjør i hvert fall jeg.
Forsøker, i hvert fall.
Det er ikke så enkelt siden de er over alt og får lov til å være over alt og gudene vet hvorfor, legg til alle som får seg til å kalle seg for «hodejegere» og som er hellig overbevist om at jobben deres handler om å hente noen ut fra et annet sted, så er du der. Det er dessverre sånn at det finnes alt for mange som tror at en eller annen som kanskje kan ha fått til noe på et sted kan få til det samme eller noe som ligner på et annet sted.
Som regel så gjør dem ikke det.
Noe som funker på ett sted kan suge som faen på et annet. Det blir nesten som ledere som tror at ledelse er et fag som kan utøves på den samme måten uansett hvor dem er og hvem dem er sammen med.
Grøss.
Noen av de som har blitt fora opp med disse vrangforestillingene føler seg kanskje forbigått eller noe sånt og det er kanskje ikke så rart når de maskerer seg så godt som de gjør og fremstår som noe helt annet enn hva som rimer med virkeligheten. Jeg vet egentlig ikke hva det er med dem bortsett fra at det er en grunn til at jeg ikke ofrer dem en tanke før de ber om at jeg skal overbevise dem om noe, – hvorfor skal jeg slutte her for å begynne der og en drøss med tull og tøys om snøen som falt i fjor.
Hva i all verden er det med sånne folk?

Jeg har vært på seminar med en del morsomme mennesker som deler min oppfatning rundt dette, mennesker som vet hva rekruttering handler om og som selvfølgelig har erfaring fra faget som de skal rekruttere til og som klarer å forestille seg hvem som passer inn i de aktuelle rollene i motsetning til kåte krumelurer som fokuserer på salg og mersalg og håp om å finne folk som kan skvises i sjablonger som de har spikka selv.
Det som på nynorsk kalles «kvalitetssikrede prosesser».
Grøss.
Eller seminar og seminar, fru Blom, – det var snarere en samling med folk som syns det er kult å jobbe sammen når vi først jobber sammen, og det hender at det er en som får seg til å legge fram argumenter som skal underbygge et ønske om at vi burde lage Europas kuleste rekrutteringsvirksomhet, som regel i denne overgangen mellom dagslys og skumring og gjerne over noen pils.
Nesten som fyllerør, med andre ord.
Nesten.
Grunnen til at vi er så gode som vi er på det som vi er så utrolig gode på er jo nettopp dette som handler om at vi jobber på den måten som vi gjør.
Uten regler.
Uten styring.
Flinke folk klarer å gjøre jobben sin i fred.
Flinke folk vet hvorfor de jobber med det som de jobber med.
Flinke folk bare gjør det.
Hos oss er det fritt fram og fritt fram i forhold til det som ligger foran oss her og nå, – vi vet at det ikke finnes et eneste menneske i hele verden som med hånda på hjertet kan si at de rekrutterer for fremtidig vekst eller som tør å si noe om den virkelige årsaken til hvorfor de tar seg bryet med å dra inn fremmede frukter når den eneste effekten bunner i et ønske om å sette farger på matbloggene sine.
De tror det er kult.
De tror de får klikk og klikk er viktig for klikkere i klikker.
Attracting the best talents for awesome companies.
Yeah, right …
Hvis det skulle henge noen over oss og si at vi skal gjøre sånn og sånn og gjerne i henhold til ditt eller datt eller nevnt som noe som nissene kaller «best practice», så hadde det gått til helvete. Eller helvete og helvete, fru Blom, – det hadde kanskje ikke gått så langt, men kanskje til et sted som ligner og som til og med kan ligne på sånne steder som huser de som egentlig burde jobbe med noe helt annet.

Mennesker ansetter mennesker og de som ikke har baller til å snakke med mennesker på den måten som man skal snakke med mennesker på bør ikke jobbe med mennesker. Mitt tips til jobbsøkere er å holde seg langt unna ansettelsesprosesser som styres av sånne som bekrefter at de ikke skjønner seg på rollen eller som ikke har klare bilder i hodet sitt av hvem den kan passe for.
Kanskje de løser floka med en test?
Nei, det gjør de ikke.
Trynefaktor og intuisjon derimot, – der har du «metode» og «verktøy» som kvalitetssikres av virkeligheten. Alt sammen bunner i det som kalles personlig egnethet og det er et «kvalifikasjonskrav» som man ikke lærer noe om på skolen.

Vi har til og med snakket om fremtidens arbeidsmarked, nevnt med den paradoksale vissheten om at det ikke er noen mennesker i hele verden som kan påberope seg noe som helst om morgendagen.
Meteorologer, kanskje.
De prøver, i hvert fall.
Du har sikkert lagt merke til at de som liker å snakke om sånne ting er sånne som egentlig snakker om seg selv og sin egen virksomhet, legg på en dæsj «innovasjon» og få DN til å publisere en tekst som de har skrevet selv, så nærmer du deg.
Det er da det er kult å ikke tilhøre en virksomhet.
Det er da man kan snakke litt løsere og friere og nevnt med vissheten om at vi snakker om det som vi opplever og det som vi opplever er hvordan økende bruk av selvstendige fagspesialister viser hvordan virksomheter kan fokusere på seg selv og sitt og gjøre det som de skal og hvor det mest nærliggende for sånne som oss er nedlatenhet i forhold til HR.
Vi liker ikke HR og det er ikke bare fordi HR ikke liker oss.
Vi liker ikke HR fordi vi vet at det ikke er så veldig mange virksomheter som egentlig trenger HR og i hvert fall ikke i sin nåværende form som oppsamlingspost for alle disse tåpelige BI-fagene som får HR til å fremstå som pain in the ass. Vi snakket til og med om «endringsledelse» og vet vel egentlig ikke hvorfor vi begynte å snakke om det, – antageligvis bare for moro skyld for det eneste man kan få ut av noe sånt er jo bare å le av det og vi liker å le og ha det hyggelig når vi jobber sammen og sånn sett så er vi faktisk ikke noe bedre enn alle andre som finner glede av å le av sånne som sklir og faller og går på trynet i søledammene.
Endringsledelse?
Det er et begrep som brukes når HR eller en leder har driti seg ut, gjerne ved å ansette feil mennesker og manglende evne til å behandle mennesker som mennesker.
Det er der det begynner.
Alt handler om menneskene som du har rundt deg.
Alt.
Lærer ikke sånt på BI, vet du.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Forskjellen på et arbeidsforhold og et parforhold er ikke stor

Kaffe på verandaen, – har tatt en pause fra noen andre skrivegreier og nyter kaffe og fuglekvitter, tenker på hvordan dagen hadde vært hvis jeg hadde strukket nattpraten litt lenger og kommet dit hvor jeg forsøkte å bli oppfattet som seriøs når jeg snakket om å flytte madrassen ut på verandaen og sove ute.
Hun sa nei.
Hun sa det var kaldt, men fulgte likevel opp med å si at jeg gjerne måtte gjøre det selv om hun lagde rynketryne når hun sa at det ikke var kult å sove alene når vi er så nær hverandre.

Det var et dårlig forslag, – jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, men det er sånn at man noen ganger blir litt revet med av omstendigheter og omgivelser og sånt, noe som i og for seg har en tendens til å bli fint siden jeg skjønner hva som trigger og hva som ikke trigger, noe som er en forutsetning for at man i det hele tatt skal foreslå noe som dette.
Men dette falt ikke i smak.
Sagt på en annen måte så kom det et motforslag.

Kan du huske sist du gjorde noe kult?
En sånn greie hvor «kult» kan oppfattes som en greie som nesten grenser til noe som andre kan oppfatte som «sykt» eller «rart» eller et annet begrep som er like ullent?
En sånn greie som du kanskje ikke snakker om siden det kan være smart å la det være deres egen greie og la det bli med det?
Jeg heier for øvrig på det siste.
Gjør det og gjør det til deres greie.
Gjør det som får dere til å falle inn i en sånn bekvem sameksistens som underbygges av en slags fortrolighet som det ikke er nødvendig å snakke om eller forsøke å holde fast ved fordi denne tilstanden griper tak i deg og holder seg fast av egen kraft.

Gjør det som blir deres spesielle greie, eller gjøremål, en «greie» som dere gjør i en tidlig fase i forholdet og som blir noe som dere får en slags identifisering til men som likevel aldri skal bli noe som kan oppfattes som rutine, – gjør det til en kul opplevelse som bare er deres, nesten som en hemmelighet selv om det sjelden er noen grunn til at det er noe poeng at man holder det hemmelig med mindre det handler om noe som er helt spesielt eller litt på kanten og som normer og hylekor vil definere som sykt. Hemmeligheter er noe annet, det er noe som dukker opp litt senere, når man har kommet dit hvor man begynner å kalle hverandre med navn som det er ingen andre som får vite. Ved nærmere ettertanke så kan man vel si at de fleste forhold begynner med at man har enkelte små hemmeligheter.
Enkelte løgner, også.
Det er jo samtidig sånn de fleste forhold ender, også.
Det er som regel basert på en hemmelighet eller en løgn.

Jeg husker tiden hvor jeg jobbet i virksomheter som arrangerte en drøss med greier som noen trodde var bra for de ansatte, men som i virkeligheten bare var tull og tøys.
Teambuilding.
Grøss.
Man står der i en sirkel og drikker dårlig vin fra plastglass mens en eller annen nisse står i midten og snakker om følelsen av å stå på seierspallen eller på toppen av et fjell eller noe annet som handler mest om dem selv.
Legger inn et grøss til, jeg.
Grøss.
Senere på kvelden, når alle er sånn passe fulle, så klapper vi for arrangementskomiteen og smiler på en sånn måte at ingen skjønner at vi egentlig klapper for at det hele snart skal være over.

Nå har jeg fått en invitasjon fra en virksomhet som vil ha meg med på en sånn sommergreie hvor de spør om jeg kan snakke litt om de tingene som jeg pleier å snakke om i andre fora.
Jeg skal si «nei», men vet ikke hvordan jeg skal si det.
Kanskje jeg rett og slett bare skal si nei selv om jeg føler at jeg bør legge til noe mer enn en takk for forespørselen og en fluktkommentar om at det ikke passer eller noe sånt.
Drøyern litt.
Finner sikkert på noe.
Greia er at jeg rett og slett ikke har lyst, og det hadde kanskje vært på sin plass å si det som det er.

Men jeg har fått en annen invitasjon som jeg liker mye bedre og det er fra en dame som vil at jeg skal komme og snakke litt om sånne ting som handler om hvordan man får tak i flinke folk og hvordan man får dem til å bli.
Dette er morsomt.
Dette er samtidig et menneske som jeg liker godt, så dette gleder jeg meg til.
Dette er samtidig en tematikk som mange av de som hevder at de jobber med det sammen som meg er opptatt av, – de gjør i hvert fall hva de kan med å vise at de er opptatt av det, men de bruker en del andre ord og virkemidler som ikke jeg digger, for å si det sånn. Vi skal med andre ord snakke om noen av de løse trådene som handler om forelskelse og frynsene som blafrer før man er i knute. Hun syns det hørtes ut som en fin vinkling og er en av de som ikke kan fordra sånne HR-spirer som tror de snakker om «employer branding» når de sitter med en venninne fra Marked som utformer fine slides til glede for et styre og stell som de gjerne suger på sommerfesten hvis det gir finere tittel, de som tror at en god rekrutteringsprosess kjennetegnes av store søkermasser.

Forskjellen på et arbeidsforhold og et parforhold er ikke stor, og de som ikke skjønner seg på en sånn uttalelse bør gå inn i seg selv.
Det handler om å bli kjent.
Det handler om å finne denne greia som binder mennesker sammen og ikke la seg påvirke av alt som er rundt og hva alle andre måtte tro og mene.
For de er det mange av.
Alt for mange.
Det handler om å være trygg og være så trygg at du klarer å stå i den eneste rollen som du skal stå i og det er rollen som deg selv, en rolle som er akkurat den samme som du sto i når dere traff hverandre første gangen og som fikk dere til å gjøre noe mer ut av treffet.
Skjønner du?

Når kan en virksomhet være trygg på at den ansatte vil trives og trives så godt at vedkommende vil bli?
Svaret mitt: Aldri.
Mennesker forandrer seg, verdibilder og interesser endres.
Sånn er det bare.
Husker en fyr som listet seg inn på kontoret mitt, lukket døra og sa at han lurte på om han skulle slutte, han hadde fått et tilbud fra en annen virksomhet og spurte hva jeg skulle gjøre med det.
Han slutta, for å si det sånn.

Jeg pleier å si at hvis du ikke veit hvorfor noen kommer bort til deg og signaliserer en eller annen form for interesse for deg og ditt som du får litt lyst til å finne litt mer ut av, så bør du også gå inn i deg selv. Jeg har med andre ord ikke sansen for sånne som kjøper tjenester fra andre som tror at de kan hjelpe dem med å finne ut av noe av dette og til og med få noen til å tro på at de kan hjelpe til med å få det bedre. Jeg har like lite sansen for de som jeg har til sånne som stirrer litt for lenge på alle andre, misunnelige blikk som får dem til å drømme om noe som de aldri har hatt og aldri kan få hvis de ikke ser poenget med å gå inn i seg selv. Forskjellen på et arbeidsforhold og et parforhold er som nevnt ikke så stor, – nevnt med visshet om at man ikke går rundt og tenker på når man skal gå videre hver til sitt med mindre man er en sånn karriereklatrer eller selvutnevnt ledertalent. Det hjelper i hvert fall ikke med medarbeiderundersøkelser og annet fjas som settes bort til HR når man skjønner at folka ikke kan snakke sammen som voksne folk og som ender opp i et excel-ark som fargelegger kred fra GPTW med håp om å toppe et klønete karrierebarometer.
Skjønner du?

Virksomheter som hevder at de er opptatt av disse tingene gjør en paradoksal tabbe, – de glemmer at flinke folk må få lov til å gjøre jobben sin i fred. Akkurat som i et parforhold som vil kveles hvis du ikke føler deg trygg i alenetid.

Jeg sitter på verandaen og ser at madrassen ikke hadde fått plass.
Hmm.
Jeg lurer på om hun noen gang tenkte tanken på å bruke det som en fluktkommentar for svaret sitt, men tror jeg kjenner henne godt nok til å vite at hun valgte å si det som det er.
Hun er ganske smart.
Hun må jo være det for å være sammen med en som meg, mener jeg.
Tror det var derfor hun sa nei.

Men dere, – uten sammenligning til tekst eller annet, men jeg har fått dilla på en låt og den fikk jeg lyst til å dele med dere:


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Dere som opplever lang publiseringsfrekvens på disse sidene for tiden, skal vite at jeg skriver på noen helt andre plattformer og da har jeg ikke tid til å være her så ofte.
Ny bok på gang :)

Stil dreper sjel

Jeg har en venninne som er eiendomsmegler, hun opplever hektiske dager i et overopphetet marked som snart skal sørge for at nye mennesker skal tvinges til å få øynene opp for sitt dramatiske ansvar for dumme valg.
– «Jeg skulle ønske jeg kunne si at vi jobber med det samme», sa hun til meg en gang.
– «Jeg misunner deg for at du tør å si det du sier om styling og … hva er det du sier, bling og fjas?»

Jeg syns det er morsomt å se på alle menneskene som tropper opp på visninger, som en sosialantropologisk selvstudie, mennesker som tråkker seg ut av skoene sine uten tanke for sine etterlatenskaper, brøyter seg inn i tomme kvadratmetere hvor de går rundt og koser håndflaten på veggene og nikker gjenkjennende til dette som de har sett på retusjerte bilder i interiørblader, mennesker som står i kø for å herme etter alle de andre som får seg til å skru på en kran på badet for å sjekke hvor fort vannet renner ut av vasken, smiler mot kliniske vegger med tåpelige HOME-bokstaver og snur seg mot den ene veggen som er malt i kontrastfarge, som regel grå eller vovet oransje i tomme rom som er totalt blottet for alt som heter sjel.
Her skal vi bo.
Koste hva det koste vil og som regel så vil det koste ganske mye.
Men faen heller.
Det er jo bare monopolpenger.
Det er jo bare et spill som alt annet i livet.
Virkeligheten er fremmed.
Virkeligheten vises ikke på TV eller i sosiale medier som domineres av produktplasseringer og reklameråd som underbygger spillereglene.

Disse sosialantropologiske selvstudiene er representative for mine egne virksomhetsområder som handler om arbeidsliv og karriere hvor samfunnet har konstruert en masse som sluker alt som heter tips og råd for hvordan man skal tilpasse seg et ukjent marked ved å skvise seg inn i en sjablong som er spikket av en eller annen som har fått et mandat til å bestemme hvordan andre skal være eller ha det på badet.
Stil dreper sjel.

Arbeidsmarkedet vil i det lange løp handle om følelser.
Tro, håp og kjærlighet.
Når fokus på å fremstå som noe er viktigere enn å være noe, så sier det seg selv at det blir feil. Arbeidsmarkedet renner over av virksomheter som ikke forstår at feil fokus medfører stor kandidatstrøm, det største tegnet på dårlig rekrutteringskommunikasjon.
Det er akkurat som i boligmarkedet hvor følelser manipuleres av stylister som setter fram shampooflasker som matcher dusjforhenget og fremmede frukter på kjøkkenbenken som skal øke fargespillet mot glansede skap. Du ser det i arbeidsmarkedet som av en eller annen grunn domineres av virksomheter som kjøper seg noe som de oppfatter som et positivt omdømme.
Stil dreper sjel.

Blomsterbuketten i vinduskarmen lever akkurat lenge nok til to visninger, nesten på samme måte som inntrykket fra en stillingsannonse og to intervjuer eller en egenprodusert tekst med en visergutt som gliser fra øre til øre med vissheten om at sjefen gir skulderklapp for kjøp av pallplass for eget virksomhetsomdømme.
Virkeligheten er fremmed.
Virkeligheten er som regel en helt annen, den kan skjules av de som ikke tør å vedkjenne seg en feilansettelse hvor prosess er viktigere enn resultat, – det som i boligmarkedet dekkes av en grisedyr eierskifteforsikring.

Nå finnes det heldigvis enkelte mennesker som vet hva som er bak fram på en malerkost og som ikke nøler med å vise fram et blåmerke på tommelen som bekrefter at de tør å bruke en hammer. Det er bare så synd at de må lide for at det finnes så mange som ser egen vinning i andres utfordringer.

Du får TALKING HEADS med «This Must Be the Place»