frustrert jobbsøker

Maskespill og lipsync

Når jeg arrangerer foredrag og jobbsøkerkurs og karrieresamtaler og sånne ting som jeg liker å holde på med, så har jeg fokus på en ting og det er deg. Jeg gjør ikke den feilen som alt for mange i denne bransjen som jeg befinner meg i gjør ved å tro at jeg har et slags mandat eller et verktøy som spyr ut en formel som kan fortelle hvem du er og hvem du skal være eller hva dette som handler om deg og ditt egentlig burde handle om.
Du er den beste til å vite hvem du er.
Da mener jeg både deg som står på utsiden av arbeidsmarkedet og vil inn eller deg som står på innsiden og vil over til noe annet – det handler ikke om noe annet enn din egen historie og hvordan du formidler opplevelsene dine til en definert målgruppe.
Det handler ikke om hvordan du skal tilpasse deg en fremmed sjablong.
Det handler om deg.

Jeg vet ikke hvor mange mennesker jeg kan ha snakket med gjennom en lang karriere.
Jeg vet at det er mange som er opptatt av å telle, måle og analysere.
Jeg er ikke sånn.
Jeg har en lang liste i min egen samvittighet som strekker seg fra unge studenter som har valgt feil eller blitt lurt av falske studiekataloger og til seniorer som har blitt overbevist om at de har gått ut på dato. Her og der finner jeg en og annen innflytter og enda flere som er på feil sted i egen karriere og til riktig tid for arbeidsgiveren sin, de som blir kastet ut og som ikke vet hvor de skal gjøre av seg og som havner i klypene til de som finner sitt snitt til å utnytte dem til sin egen vinning.
Det har blitt laget ganske mange eventyr om historier som ligner …

Jobbsøkere har en tendens til å bli preget og påvirket av de som underbygger stigmatisering og umyndiggjøring, noe som konstruerer vrangforestillinger med «valgte sannheter» og «uklare trusselbilder». Dette er noe som jeg plukker fra hverandre på et tidlig stadium i møter med flinke folk som har havnet i et slags vakum hvor det er vanskelig å skille mellom hva man vil og hva man kan, noe som jeg strekker litt lenger med en dristig oppfordring om å slette alle tanker og forventninger om hva jobbsøkertips egentlig handler om.
Det handler om å foredle din egen identitet og gjøre deg i stand til å være «den som skiller seg ut» hvor det viktige stikkordet i den setningen er «å være» og ikke forsøke å fremstå som noe, alle disse tingene som egentlig ikke handler om noe annet enn emballasje …

Når jeg snakker om at du skal formidle denne historien hvor det er du og ingen andre som spiller hovedrollen i oppsettingen av ditt eget liv, så skal dette presenteres på en scene hvor det er samspill mellom fire T’er:
Troverdighet, tillit, takt og tone.
Det handler som nevnt ikke om hvordan du skal tilpasse deg en fremmed sjablong.
Det handler som nevnt om deg, og da er du den beste til å vite hva det egentlig handler om.

Men vent litt, – det er jo ikke så jævlig enkelt. Det sitter noen i salen som skal se på forestillingen din, da tenker jeg på de som sitter i mengden og ikke familie og venner på første rad, de klapper jo uansett, men det er de som sitter i mengden som skal overbevises og det er klin umulig å vite hvordan de tenker, hva de ser etter og hvorfor de i det hele tatt befinner seg der de er.
Det er da det begynner å bli vanskelig.
Det er da det går opp for deg at det kan være lurt med maskespill og lipsync.
Det er da du forsøker å gjøre deg til.
Det er da du glemmer å være deg selv, fordi arbeidsmarkedet og alt du leser om jobbsøking bekrefter at publikum vil ha lunken listepop og brus og boller og bling. Hvis du skulle være så «heldig» at du får jobben, så er det ikke «du» som får den men denne andre, den som ikke er deg men den som du har forsøkt å late som du er. Det tar litt tid før det går opp for deg men du vet at hundre millioner fluer ikke kan ta feil, – bæsj er godt.
Jeg vet som nevnt ikke hvor mange mennesker jeg kan ha snakket med gjennom en lang karriere, men i mitt daglige virke så er det denne gruppen som er i flertall.
De som ikke har fått lov til å være seg selv.

Alternativet er enkelt siden det betyr at du ikke får jobben.
Du kommer ikke en gang til et intervju.
Sannheten svir.
Jeg kan tilby statistroller til alternative forestillinger og oppfordre til nye grep som får deg til å forsøke bakveien, men det hjelper lite når den som sitter på innsiden har lyst til å gjøre alt annet enn å se på deg. Vedkommende vil sikkert klappe på den første forestillingen din, men det er for å vise til alle de andre som sitter der at de klapper på de riktige stedene.
De er raske til å finne veien ut når sceneteppet senkes og lysene settes på.
Jeg traff en fyr en gang som mente at det var bra for sånne som meg.
God butikk, ikke sant.
Mye penger i sånne ting.
Jeg vet at han har mange likesinnende og gremmes ved tanken.

Akkurat nå har jeg en del andre ting som tar plass i hodet mitt og hjertet mitt, men når disse brikkene lander på ett eller annet sted, så skal jeg i gang med et nytt kurskonsept sammen med en bransjekollega som tenker i de samme baner som meg. Vi har rett og slett lyst til å revolusjonere jobbsøkerkursene og fortelle om det vi kan og det vi vet og hvordan jobbsøkere skal bli gode ambassadører for seg selv.
Jeg har allerede fått signaler om at det finnes aktører som skjelver i buksene.
Det er bra.
De kan kjøre sine gamle innspillinger i reprise og invitere de som ikke vet hva ansettelse av riktig person handler om, – de som ikke bryr seg om hvem som står på scenen …

Denne teksten er for øvrig skrevet som en form for terapi for meg i en vanskelig tid.
Takk for at du leser.

Du får QUEEN med «The Show Must Go On»

Velferd på svaberget

– «Det er jo ingen som hjelper meg», sukket hun.
– «Hva slags hjelp trenger du?»
– «Jeg trenger hjelp til å få en jobb».
– «Hva slags jobb ser du etter, da?»
– «En jobb … jeg kan gjøre det meste, jeg … kanskje jobbe på kontor og sånt».
Jeg visste hva slags utfordring jeg hadde foran meg.
Jeg visste også at det hverken var tid eller sted for en sånn diskusjon, men nå satt jeg da her og hun satt ved siden av meg og det var en god stund til det var noe annet som skulle skje, så jeg kastet meg ut i det og spurte hva hun gjorde av aktiviteter, hvordan hun fyllte dagene for å komme seg ut av den tilsynelatende triste tilværelsen sin.
– «Jeg går på NAV».
– «Det skjønner jeg», nikket jeg.
– «Men hva gjør du … hvordan går du fram for å finne deg en jobb?»
– «De har jo ikke akkurat gjort så mye for meg, da … jeg har vært på noen møter, sånne fellesmøter, og så har jeg snakket med en saksbehandler og det skjer jo ikke så mye …»
– «Nei», nølte jeg og nøstet opp de løse trådene.
– «Nå er det jo ikke NAV som skaffer deg jobb, da … de kan til en viss grad være med på å tilrettelegge med inntektsikring over en periode … noen ganger arrangerer de sånne jobbsøkermesser hvor man kan treffe forskjellige bedrifter som man kan presentere seg for, men det er du som må gjennomføre jobbsøkingen og alt som hører med …»
Hun så på meg.
Blå øyne med litt grå nyanser, tippet at hun var i midten av tredveårene, noe som definitivt var i tidligste laget for å legge seg ned og vente på den som skulle ta henne med på den siste reisen, jeg lurte på hva hun hadde gjort og opplevd de siste ti årene som hadde fått henne til å virke så hjelpeløs.

Jeg befant meg i et utebryllup i strålende solskinn og hadde nettopp servert noen varme taffeltoner mens brudeparet var på fotoshoot i fjæra og gjestene nippet til lange glass. Middagen skulle snart begynne, og jeg hadde flyttet meg ned til svaberget og hilst på noen som var i samme ærend som meg.
De som ikke var i den indre sirkelen, men som fløt litt lenger ut.
De som jeg likte å snakke med og som ikke tilhørte en sånn kunstig bff-greie, men som var litt mer åpen i sin omgang med andre mennesker. Jeg har ganske lett for å komme i kontakt med nye folk som bare dukker opp i forskjellige settinger, helt tilfeldig, folk som jobber i butikker jeg pleier å handle i eller folk som jeg treffer på barer eller på fotballkamp og kompiser til arbeidskollegaer og sånt. Hvis jeg er på en fest kan jeg godt bli kjent med naboen til verten, og hun som jeg satt ved siden av i denne settingen var kanskje en som kunne gå inn i denne kategorien.
Greit nok.
Det hadde ikke vært så mange minuttene siden jeg hadde blitt tvangsintrodusert for en dame som jeg bare burde snakke med og bli kjent med.
Det var sånn det ble sagt.
Hun er bare så dyktig.
Så med ganske lang å og med litt ekstra trykk som får det til å ringe i noen bjeller hos meg, det lignet faretruende på svada fra bff-klikken som refererer fra syklubben, når sant skal sies så var jeg kanskje preget av at dette var et menneske som like før hadde spurt om jeg kunne spille «Simply the Best» med Tina Turner.
– «Jeg er gründer», smilte hun på den andre setningen.
Javel, tenkte jeg.
Jeg hadde ikke en gang spurt hva hun jobbet med, det gjorde jeg aldri i sånne settinger som dette, og oppfattet innledningen hennes som enda en bekreftelse på hvordan et menneskes identitet og posisjon i samfunnet er knyttet opp mot jobb.
Jeg tror hun ventet på noen spørsmål eller kommentarer fra meg.
Jeg sa ingen ting.
Jeg tok en slurk av glasset mitt mens jeg hørte noe om hvordan hun ledet et selskap som sto for utvikling av et morsomt mobilspill med støtte fra Innovasjon Norge, nye sponsorer på vei inn, de var på vei inn i flytsonen og her var det bare å kjøre på.
– «Det er bare så gøy», smilte hun og det var nesten som om jeg trodde på henne selv om jeg ikke har så mye til overs for en sånn type virksomhet, mennesker som på død og liv må kalle seg gründere og pengekraner som definitivt burde peke i andre retninger.
– «Nå vil vi snart trenge flere folk, og der kommer du inn i bildet».
Jeg så på henne.
Jeg var egentlig ikke så interessert i å komme inn i bildet hennes, satt fra meg glasset og kikket ned mot den store terrassen hvor et hjemmelaget skilt med morsom tegning viste veien til do.
– «Jeg må ned dit», nikket jeg.
– «Tissepause».
– «Too much information, really …»
– «Nja», smilte jeg.
– «Det var du som begynte …»

Jeg ble stående og snakke med kokken og det var hun som sto ved siden av han som hadde begynt å fortelle om sine utfordringer på arbeidsmarkedet.
Det var sånn det pleide å bli.
Det var som om det ikke spilte noen rolle hvilken setting man var i.
Det var det samme hver gang.
Det var kokken som hadde røpet meg, sagt hva jeg jobber med, og nå satt jeg som karriereveileder på et svaberg.
– «Jeg fikk et brev i forrige uke», fortsatte hun.
– «Jeg skal på jobbklubb».
– «Det er bra», nikket jeg.
– «Er det?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Det er bra hvis det er noen instruktører der som skjønner hva det dreier seg om, har ikke lyst til å ta fra deg gleden ved å si at det kanskje ikke er det, men det som er det viktigste med dette er vissheten om at det får deg til å komme deg opp om morgenen og får deg til å holde fokus på det du skal gjøre for å få deg en jobb … det handler jo om noe så enkelt som struktur og fokus, men du må aldri … og da mener jeg aldri … tro at det finnes noen som skaffer deg en jobb, det er ikke sånn det funker, den jobben må du gjøre selv».
– «Den jobben», smilte hun.
– «Du sa den jobben må du gjøre selv … jobben med å finne jobben, liksom».
– «Ja», svarte jeg.
– «Det er en ganske omfattende jobb som må gjøres, og mesteparten må du faktisk gjøre selv … det meste burde du egentlig ha gjort for lenge siden, og det er dette med å finne ut hvor du kan tenke deg å jobbe og ikke minst hvorfor du kan tenke deg å jobbe der som gir svarene som skal legge grunnlaget for arbeidet ditt … skjønner du?»
Hun nikket.
– «Det dreier seg egentlig om tre ting … hvem er du, hva kan du og hvor vil du … dette skal bli historien din som skal formidles til de som du mener bør høre på den … og så må du jobbe deg framover».
– «Men jeg syns jo godt at NAV kunne gjort litt mer, da …»
– «Hva da?»
– «Nei», nølte hun.
– «Finne stillinger og sånt …»
– «Finne stillinger», snøftet jeg.
– «Det er noe som du gjør selv på ti minutter foran din egen pc, men du må være mer offensiv enn som så … det nytter ikke å sitte og glane på en skjerm og vente på at noen skal punche inn noe som får deg til å slenge inn en søknad, du må jobbe deg ut mot alt det andre som finnes der ute, det som du kaller arbeidsmarkedet ditt og som er summen av de tre spørsmålene du må stille deg selv … er du med?»
– «Jeg har hørt om noen som har fått jobb gjennom NAV».
– «Sikkert», nikket jeg.
– «Noen får jobb gjennom NAV på samme måte som en annen kan få jobb hos en onkel eller tante, men du kan ikke gå rundt og tro at det finnes mønster eller forklaringer på alt … noe som funker for en funker ikke for en annen og for alt du vet så kan den personen som har fått jobb gjennom NAV være som en praksisplass, litt usikker på om det er noe sånt du ser for deg … eller?»
– «Jeg vet vel ikke hva jeg ser for meg, jeg …»
– «Tror jeg har skjønt det», smilte jeg.
– «Det må du finne ut av, det er første bud eller leksjon nummer en eller kall det hva du vil».
– «Men hvordan», avbrøt hun.
– «Hvordan?»
– «Ja … hvordan skal jeg finne ut dette …»
– «Ehh», nølte jeg.
– «Du nevnte at du ville jobbe på kontor og sånt, du kan jo begynne med å beskrive dette litt nærmere og så må du matche dette mot arbeidsmarkedet».
– «Jeg vet jo ikke hvor arbeidsmarkedet er».
– «Arbeidsmarkedet er som de gule sidene», begynte jeg forsiktig.
– «Det er alle bedrifter som finnes … har du ingen tanker i det hele tatt på hvor du kan tenke deg å jobbe?»
– «Oslo».
– «Ja», smilte jeg.
– «Det er jo en … en fin begynnelse … hva kan du?»
– «Jeg har ikke noe utdannelse, hvis det er det du mener».
– «Nei», svarte jeg.
– «Jeg snakker ikke om utdannelse, jeg snakker om hva du kan … det er det som er interessant å vite for de som skal ansette noen, de ønsker å vite hva du kan og hvem du er og sånne ting … det er dette du skal fortelle».
– «Kan jeg si det til NAV?»
– «Si det til så mange som mulig», forsøkte jeg.
– «Poenget er at du aldri må slippe taket, du kan ikke si det til noen og så vente på at det skal skje noe … for det kommer ikke til å skje så mye hvis ikke du beholder styringen …»
– «Det høres ikke så enkelt ut, da».
– «Syns du ikke?»
– «Hvem vil ansette meg, liksom …»
– «Nei», sukket jeg.
– «Hvis det er det som er tankegrunnlaget ditt, så er det kanskje ikke så mye håp …»
– «Det er det jeg også mener», sukket hun.
– «Det er ikke håp …»
– «Nei, hvis du mener det selv, så er det nok ikke det».
– «Det var det jeg visste».
– «Ja …»

Det finnes noen som tror at jeg er ukritisk negativ i min omgangstone med NAV.
Det er feil.
Det er ikke NAV det er noe galt med, men det finnes enkelte mennesker som er ansatt der som kanskje burde gjort noe helt annet enn å jobbe med mennesker som trenger hjelp fra andre mennesker.
Det er som så mange andre steder.
Du har sikkert fått dårlig service fra en ansatt i kiosken på hjørnet, også.
Du skjønner sikkert hva jeg mener.
Det er menneskene som gjør forskjellen, som på alle andre steder, og det viser seg fra ganske mange undersøkelser at det finnes mennesker som jobber i NAV som ikke vet hva de skal gjøre eller hvorfor de eventuelt skal gjøre det de bør vite at de skal gjøre.
Det er trist.
Det er det som er feilen.
Noen ganger lurer jeg på om det også er så enkelt som at det handler om denne frykten for å gi kritikk, det er så få som virkelig tør å fortelle til noen at de gjør en dårlig jobb, som om alle har denne vrangforestillingen om at vi skal være så snille mot hverandre at det grenser faretruende mot patetisk rævslikking. Jeg opplever til og med mennesker som trøster med å si at «det var bra» og at «det var tøft gjort» og sånne ting når den som får trøst egentlig ikke har fått til noe.
Det er så dumt som det går an å bli.
Det er få som ikke skjønner at det er en god egenskap å gi kritikk.
Kjør på og bli ferdig med det.
Kritikk er nemlig en svært positiv ressurs og ikke en trussel. Feilen er at mennesker tar det personlig og er så jævlig redd for å gjøre noe galt eller si noe som oppfattes som galt at de velger å sitte stille og holde kjeft.
Det handler om noe så fint som å være ærlig.
Det må man tåle.
Det tror jeg det er ganske mange mennesker hos NAV som burde få høre, og det er ganske spesielt å lese forskjellige tolkinger og analyser av undersøkelser hvor ansatte har fått så hatten passer. Det finnes mennesker som ikke ser hva som befinner seg utenfor rammene som de har satt opp foran seg, noe som er ille nok i seg selv, men det værste er alle fluktkommentarene og unnasluntringen som skal bortforklare hvorfor de ikke klarer å gjøre jobben sin.
De har ikke kapasitet.
Hva faen er det, liksom.
Da får dem strekke seg litt lenger og sørge for å få kapasitet.
Jeg husker for en del år siden, jeg var med i et panel som jobbet med en stor undersøkelse for NAV hvor jeg fikk ganske bra respons på forslaget om at de burde kvitte seg med en del av disse akademiaspirene som satt i første linje og heller få inn en del av de overtallige kabinansatte fra SAS, flinke mennesker som forstår seg på andre mennesker og som skjønner hva som skal til når det dukker opp et menneske som har litt andre behov enn hva som får plass i en liten rubrikk på et A4-ark.
Nei.
Det skulle jo tatt seg ut.

Jo, en ting til:
Fortsettelse følger.