hodejeger

Cool Down the Pace

Jeg fikk en tekstmelding fra en dame som spurte om hun kunne ringe meg.
Kort og konsist.
Ikke noe mer enn det.
Jeg syns først at det var litt rart at hun ikke bare kunne ringe, svarer man ikke så svarer man ikke. Jeg sjekket nummeret og fant ut at det var reservert for nummeropplysning og sendte et svar om at jeg var ledig etter tolv.
Det kunne jo være viktig.
Det kunne også være en telefonselgerjævel.
Eller et sånt markedsundersøkelsesnek.
Jeg var egentlig ikke sikker på hvorfor jeg i det hele tatt skrev tilbake eller hvorfor jeg skrev at jeg var ledig etter tolv, men kanskje det var fordi hun hadde et navn som ga meg noen andre assosiasjoner. Spiller ingen rolle, jeg var ledig hele dagen og hun ringte halv ett og kunne fortelle at hun jobbet som hodejeger og ville snakke med meg om en mulig stilling som hun hadde fått inn.
Det var sånn hun sa det.
Fått inn.
Jeg sa at hun kunne snakke i vei, men nei.
Dette kunne vi ikke ta på telefonen.
– «Vi må treffes», fortsatte hun.
– «Passer det på torsdag eller kan du kanskje komme i morgen?»
– «Jo», svarte jeg kort og visste at morgendagen inkluderte en tur ned til sentrum som sikkert kunne gi rom for et raskt møte.
– «Jeg kan godt komme i morgen».

– «Så», begynte hun og rettet seg opp i stolen.
– «Hva er det som får deg til å se etter nye utfordringer?»
– «Det var du som ringte», begynte jeg.
– «Jeg er vel blant dem som liker å snakke med interessante mennesker … du skal presentere en mulig stilling og jeg har døra på gløtt som de fleste andre mennesker hvis historien er riktig».
– «Jeg må grave litt i motivasjonen din», forsøkte hun.
– «Jeg må finne ut litt mer om deg før jeg går videre …»
Jeg så på henne, tok en slurk av kaffen og lot det bli en glippe på fire sekunder som ga meg et lite forsprang.
Det er ikke så mye mer å skrive om.
Det var en konkurrent som forsøkte seg på en kreativ vri for å innhente konkurrentinformasjon.
Eller Benchmarking, som det kanskje heter på BI-språk.
– «Vi vet hva du er god for», forsøkte hun.
– «Vi har fulgt med på deg en stund …»
Det er dette jeg kaller egomassasje.
Det kan fungere hvis det brukes riktig.
Hun ønsket å vite hvem jeg jobbet med og hvordan jeg gikk fram for å få inn oppdrag.
Der kom den igjen.
Få inn.
Det hender at jeg forteller kursdeltagere at du som jobbsøker er i din fulle rett til å takke for deg når du befinner deg i en situasjon som du finner uholdbar, det finnes alt for mange useriøse folk i denne bransjen som egentlig er ute etter noe helt annet enn det som du har blitt forespeilet.
Pass på at du gjør det med stil.
Du kan aldri vite når dere møtes igjen.
Konkurrent i dag.
Kunde eller samarbeidspartner i morgen.
Jeg bommet litt på denne i dette tilfellet.
Jeg må innrømme det.
Jeg spurte om det virkelig var sånn at hun ikke hadde noe å komme med.
Det fikk henne til å stoppe opp.
Det ble noen flere sekunder på meg.
Det holdt helt inn, og jeg så meg ikke tilbake.
Det finnes fortsatt noen som mener at det viktigste er å delta.

Men det var god kaffe, da.
Det er da noe.
Og dessuten så var jenta som satt i resepsjonen veldig hyggelig.
Hvis det viktigste er å delta, får man ta med seg det man kan …

Jeg vet at det er mange som finner det rimelig flatterende når det kommer en henvendelse fra en hodejeger.
Noen liker deg.
Noen skryter.
Noen får deg til å tro at du er noe.
Det blir nesten som når den grisedeilige dama eller superkjekkasen – stryk det som ikke passer – kom bort til deg på skoleballet og spurte om vi skulle danse.
Nesten.
Ha, – det blir en liten digresjon, men jeg husker en jente som var på lista til de fleste av gutta som jeg kjente og det kan sikkert være at jeg syns hun var litt fin selv, men når hun krysset dansegulvet med målbevisste skritt og sa disse magiske ordene til meg, så oppdaget jeg at lydene i bakgrunnen var helt feil.
Det var en sang som jeg ikke likte.
Det var en sang som jeg definitivt ikke hadde lyst til å danse til.
Det var en sang som fikk meg til å si nei.
Det rare er at det ga kred.
Nok om det.
Når jeg kontakter noen som jeg finner aktuelle for mine egne rekrutteringsprosjekter, så vet jeg at jeg må tilpasse historien min både på tid og omfang, flinke folk får mange henvendelser og det er jo her som der at det finnes oen som ødelegger for andre med tull og tøys.
Si det som det er.
Det er mitt beste tips til begge parter.
Drit i emballasjen.

Anbefalte tekster:
Dårlige hodejegere skyter seg selv i foten
Gode kildetips
Hunter and the Hunted

Du får MATTAFIX med «Cool Down the Pace»

Gode kildetips

Jeg fikk en henvendelse fra en fyr som presenterte seg som hodejeger, det var en av dagene før påskeferien, klokka hadde passert halv åtte på kvelden og jeg var egentlig litt usikker på om jeg skulle svare en som ringte fra skjult nummer av frykt for å høre fra en telefonselgerjævel. Ikke frykt som i frykt som man opplever ved fare, men frykt som i unødvendig mas og fjas selv om jeg har blitt ganske flink til å trykke på den røde knappen når jeg skjønner at det er faenskap som presser seg på.
Han spurte om jeg jobbet.
– «Ikke for øyeblikket», svarte jeg.
– «Tenkte kanskje du hadde ferie?»
– «Da hadde du vel ikke spurt om jeg jobbet?»
– «Nei …»
Det ble en pause.
Jeg lot den vare.
– «Så», fortsatte han omsider.
– «Kan du snakke?»
– «Ja …»
– «Tenkte kanskje at du hadde ferie … påskeferie … det er bra … hvis ikke så kunne vi sikkert ha funnet en annen tid, mener jeg … skal vi se … ja … nei …»
Det ble en ny pause.
Jeg lot den også vare.
– «Er du der?»
– «Ja».
– «Jeg har gode kildetips som forteller at du er en flink fyr».
Det ble en ny pause, jeg tror han ventet på litt smiger tilbake, jeg lot det være og sa at han kunne fyre løs, følte meg plutselig som en overlegen blei men klokka var halv åtte og jeg var litt sliten og klar for en tidlig kveld. Dessuten så var det noe uprofft over hele greia, noe som toppet seg når han begynte å lese fra et dokument som han ikke hadde skrevet selv, hørte en drøss med ord og setninger som han ikke trigget meg i det hele tatt men lot han snakke ferdig for ikke å poengtere et eventuelt inntrykk av å fremstå som en overlegen blei, ventet lenge på pausen og omsider ble det stille.
– «Dette», begynte jeg.
– «Dette høres ikke ut som en jobb som passer meg».
– «Hvorfor ikke?»
– «Det er ikke dette jeg har lyst til å jobbe med».
– «Jeg har jo ikke sagt hvor det er?»
– «Det betyr da ingenting», svarte jeg.
– «Det er arbeidsoppgavene som er avgjørende og ikke hvor det er».
– «Det er en ledende aktør», fortsatte han ivrig.
– «En av de største … her er det mange muligheter … her er det … mye som skjer … jeg har gode kildetips som forteller at du er en flink fyr».
Jeg lot det ble en ny pause, en ganske kort pause hvor jeg tenkte på disse telefonselgerjævlene og fulgte tanken så langt at jeg visste at dette ble helt feil.
– «Men du», begynte jeg.
– «Du må ha ganske stor tiltro til kildetipsene dine når du ikke tar deg bryet med et googlesøk på meg?»
– «Googlesøk?»
– «Jeg er ganske lett å google», fortsatte jeg.
– «Og så er jeg ganske usikker på det gode kildetipset ditt …»
– «Jeg kan dessverre ikke si hvem det er», svarte han raskt.
– «Kan ikke røpe de, vet du … nei … det, kan jeg ikke».
– «Jeg har ikke behov for å vite hvem det er», fortsatte jeg.
– «Men det virker på meg som om dette ikke er et godt kildetips … stillingen du beskriver passer ikke til meg og mitt i det hele tatt … et godt kildetips ville ikke spille inn mitt navn i denne prosessen».
– «Jeg forteller da ikke kildene mine om hvem eller hva jeg jobber med», fortsatte han.
– «Ehh … gjør du ikke?»
– «Nei … det kan jeg da ikke … nei, det kan jeg ikke».
– «Hvordan mener du at de gode kildene dine kan gi deg gode tips da?»
– «Hvordan?»
– «Ja?»
Det ble en ny pause.
Jeg lot den vare og denne gangen varte den så lenge at jeg vurderte om det var min tur til å spørre om det var noen i den andre enden, da hørte jeg lyden som bekreftet at han hadde vært først ute med å trykke på den røde knappen.

Det hender at jeg får spørsmål fra folk som lurer på hva som skal til for å bli kontaktet av en hodejeger, jeg har sikkert nevnt det i noen tidligere tekster og noen ganger velger jeg å vri spørsmålet og spør hvorfor de egentlig ønsker å bli kontaktet av en hodejeger.
Det er ikke så ofte at det kommer noe smart i retur, for å si det sånn.
Jeg tror at det kan skyldes en greie med at det fremdeles finnes noen som tror at hodejegere er noe av det mest spennende man kan støte på i rekrutteringsjungelen, selv om det stort sett begrenser seg til noen som peker på deg med plastikkpiler med sugekopper i enden. Da er det bedre å stikke fingeren i jorda og konsentrere seg om sin egen rolle, – hvis du ikke liker møkka som presser seg inn under neglene dine så kan du ikke forvente at andre skal komme og tørke deg, en tanke som er en gjenganger hos mange av de som er mer opptatt av å vise at de gjør noe i stedet for å gjøre noe, de som lar seg fange av hverdagen i stedet for å skape sin egen hverdag.

Det beste karrieretipset er å gjøre en god jobb der man er, men man må likevel være klar over at dette ikke er noen garanti for at du vil gjøre en like god jobb et annet sted.
Det er mange som kaller seg hodejegere som tror det.
Et kildetips og to subjektive referanser, case closed.
De glemmer å tenke på omstendigheter, forutsetninger og til og med begrensninger. Gode historier har en tendens til å forandre seg når den går gjennom flere ledd, næringslivet er fullt av dem og det er grunn til det.

Hvis noen spør meg hvordan jeg vil definere en god hodejeger, så vil jeg vise til et menneske som har en genuin interesse for å finne ut mest mulig om hvordan andre mennesker beveger seg i arbeidslivet og hvilke signaler som får dem til å heve blikket. Rekrutteringskommunikasjon handler ikke bare om selve budskapet, men også hvem som befinner seg i målgruppen.

En god hodejeger jobber med vissheten om at arbeidet handler om menneskelige relasjoner hvor man tror på de samme tingene og er trygg på at begge parter vil representere hverandre på en god måte.

Jeg fikk for øvrig en annen henvendelse i påsken som var litt morsommere, det var en journalist som viste til et godt kildetips og spurte om det virkelig er sant at jeg har avvist en kandidat i et rekrutteringsprosjekt fordi kandidaten møtte opp i Canada Goose. Svaret er ja, – jeg syns det er viktig å vise sin forakt mot mennesker som viser at de digger seg selv på bekostning av andres lidelser.

Anbefalt tekst:
Hunter and the Hunted

Her får du U2 – «Where the Streets Have No Name»

Tett match og perfect fit

Jeg fikk en henvendelse fra en dame i nettverket mitt rett før jul, hun lurte på om jeg visste om en prosjektleder som ønsket å jobbe for en av landets beste arbeidsgivere.
– «Regner med at du har en litt bedre introduksjon enn det?»
– «Hva … mener du?»
– «Landets beste arbeidsgiver», flirte jeg.
– «Det forteller jo ingen verdens ting … finnes det virkelig folk som fortsatt går på noe av det fjaset der?»
– «Vel», smilte hun tilbake.
– «Tydeligvis ikke de som vi ønsker å få tak i».
– «De?»
– «Hva?»
– «Du sa de», gjentok jeg.
– «Skal du har flere?»
– «Nja», nølte hun.
– «Snarere en talemåte … de skal ha en senior prosjektleder som får ansvar for tunge anskaffelsesprosjekter». Hun begynte å fortelle om selskapet og utfordringene som lå i stillingen, det gikk ikke lang tid før jeg kunne matche beskrivelsen mot en bra mann som jeg hadde snakket med noen uker i forveien, han satt i sluttpakkemodus fra en identisk rolle uten karantene eller konkurranseklausul, spurte om hun ville at jeg skulle snakke med han selv for å sjekke interessen og introdusere han for rollen før vi kom fram til at det beste er at hun gjør det selv med en forsikring om at hun skulle oppføre seg pent.

Nå er hun tilbake på banen og spurte om jeg vet om flere. Jeg sa nei, og fulgte opp med å spørre om responsen fra han som jeg hadde spilt inn, jeg hadde i mellomtiden snakket med han og forstått at han hadde meldt seg på, men ville høre hennes versjon.
– «Nja», nølte hun.
– «Han er bra … veldig bra … han kan gjøre jobben … kunden min har truffet han og ting ser bra ut, men så er det sånn at de gjerne vil se flere med en tettere match mot kravene … ja, for å sammenligne».
– «Sammenligne?»
– «Ja …»
– «Eller for å bekrefte at vedkommende er så bra som han er?»
– «Går vel ut på det samme, gjør det ikke?»
– «Nei», poengterte jeg.
– «Du vet jo godt at det er to forskjellige ting … husker du når jeg snakket med deg om å treffe drømmetypen på byen, som en metafor … du kan ikke legge alt på is når du nesten er der og si et eller annet om at du ikke vil binde deg fordi du har tenkt å sjekke opp en ny drømmetype for å se om det kanskje er litt bedre … det handler faktisk om akkurat det samme».
– «Ja», flirte hun.
– «Men nå er det en gang sånn at det er det de vil … de vil ha flere kandidater inn i prosessen sin».
– «Hvem snakker du med?»
– «HR».
– «Bare HR?»
– «Nja, kandidaten fikk møte linjeleder og en annen fra avdelingen … litt usikker på om hun fra HR var med, men det virker som om det har vært en eller annen dialog på kammerset og der står vi».
– «Har du fortalt at det kan påvirke resultatet?»
– «Har prøvd».
– «Hva er det som får dem til å tvile på han de har fått?»
– «Tror ikke det er noe … de … virker fornøyd».
– «Har du vært for rask?»
– «Rask?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Det kan jo være sånn at de tror at du bare har røsket fram noe og ikke gjort det arbeidet som de forventer i denne prosessen sin … jeg kjenner jo denne virksomheten fra før og har opplevd at de kan være litt mer fokusert på prosess enn resultat … husk at HR har en tendens til å oppleve sånne som oss som konkurrenter, og da sier det seg selv at det kan bli litt søl».
– «Jo …»
– «Jeg vet ikke om noen flere», fortsatte jeg.
– «I hvert fall ingen som når han til knærne … det finnes jo noen som sender inn B-gjengen for å forsterke inntrykket av den riktige, men det blir jo bare for dumt … dessuten kjipt for kandidatene».
– «Syns du jeg bør gjøre det?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», poengterte jeg.
– «Be dem ta et nytt møte med han for å styrke inntrykket … du kan selvfølgelig fortelle at du leter etter alternativer, men da kan de risikere at han glipper … i hvert fall hvis dette strekker ut i tid … rekruttering er ikke hokus pokus filiokus men en greie som styres og påvirkes av tilfeldigheter og omstendigheter og dette som ikke kan forklares på en annen måte enn som en slags x-faktor … si det som det er og at du har funnet en stjerne i nettverket ditt, det er jo tross alt det som de betaler for».
– «De har sagt at de ønsker å annonsere».
– «Nei …»
– «Jo».
– «Det har de jo gjort før?»
– «Ja», bekreftet hun.
– «Men da kom det ingen ting … de tror at det hadde noe med jula å gjøre …»
– «Tåpelig», sukket jeg.
– «Med mindre de skal ansette julenissen».
Det ble stille i den andre enden.
Jeg regnet ikke med at det var fordi hun vurderte å trekke selveste julenissen inn i prosessen sin.
– «Vet du», fortsatte hun.
– «Jeg kjører på med han vi har … forsøker, i hvert fall …»

Det finnes ingen sånne skapninger som «den perfekte kandidaten», og i disse dager hvor det er litt for mange som tror at de har et mandat til å presentere rekrutteringstrender for det kommende året så hadde det vært fint om flere kunne vise interesse for å fokusere mer på kandidatene.
Litt.
Det er jo ikke så mye å forlange.
Spesielt ikke når man vet hvor mye man har å gå på, mener jeg.
Det legges litt for mye arbeid i det som handler om å fylle en ferdigspikket sjablong og vrangforestillingen om at en pluss en i arbeidslivet blir to i stedet for å la den gode kandidaten få lov til å gjøre seg kjent med rammene og hvordan innholdet bør formes, ikke minst med tanke på vissheten om at en god kandidat kan ha større forståelse for passformen enn de som syr vrangbordene på innsiden.
Husk at stor søkermasse er identisk med dårlig rekrutteringskommunikasjon.

Anbefalte tekster:
Når kandidatene blir statister
Seriøse jobbsøkere er dine beste ambassadører
Tekster på kandidatenes premisser

Uten sammenligning for øvrig, – du får WOMACK & WOMACK med «Teardrops»

Hunter and the Hunted

Det er ikke så lenge siden jeg skrev en tekst om en henvendelse fra en hodejeger som jobbet med en kunde som så etter en som meg, en fyr som la ut om gode kildetips og en lederposisjon som var midt i blinken for en som meg.
En som meg.
Det var stikkordet.
Det magiske ordet.
Jeg husker ikke når det var, februar kanskje, funny how time flies, det var bare det at han ville ha meg til å jobbe med elektroniske rekrutteringsverktøy.
Nei takk.
Her om dagen fikk jeg se hvem som gikk inn i rollen. Det var egentlig helt tilfeldig, men jeg har en kontakt på LinkedIn som er linket med vedkommende og som gratulerte han med ny jobb.
Da tenkte jeg, – jøss …
Litt usikker på om det var et «jøss» som går til han som gikk inn i rollen eller som et «jøss» til selskapet som ansatte han, kanskje også et lite «jøss» til denne hodejegeren som brukte litt lenger tid enn han antageligvis hadde forespeilet kunden sin, slenger inn et lite «jøss» til med tanke på hvordan han må ha brukt tiden sin.
Nok om det.
Jeg liker ikke å hovere eller fryde meg over andres nedverdigelse, men i dag kom det en ny henvendelse fra et annet selskap.
Gode kildetips.
Lederposisjon.
Midt i blinken for en som deg.
Der kom den igjen.
En som meg.
Hun presenterte seg som hodejeger og spurte når vi kunne snakke sammen, jeg svarte at vi snakker sammen nå og kan godt fortsette å snakke litt til, men da måtte hun fortelle at det ikke var hun som jeg skulle snakke med, hun ringte på vegne av en annen og ønsket å sjekke meg inn i prosessen.
Det var sånn hun sa det.
Sjekke meg inn i prosessen.
Jeg spurte om denne som hun kalte for «en annen» var kunden hennes eller en kollega, et helt legitimt spørsmål med vissheten om at det er mange som tar snarveiene.
– «Det er min kollega», bekreftet hun.
– «Som ikke kan ringe selv?»
– «Hva sa du?»
– «Glem det», svarte jeg kort og spurte om hun kunne fortelle mer.
– «Nja», nølte hun.
– «Nå skal jeg sjekke deg inn i prosessen, og da lurer jeg på når jeg kan ringe deg?»
Jeg ble litt usikker, jeg tenkte «jøss» og spurte om det ikke var sånn at hun nettopp hadde sagt at det var en annen som skulle snakke med meg og om hun mente det sånn at det skulle være enda en samtale mellom denne vi hadde nå og den som jeg eventuelt skulle ha med en annen, det var liksom ikke måte på med samtaler før vi skulle komme til poenget.
– «Nei … jo … du er kanskje opptatt?»
– «Da hadde jeg ikke svart på anropet ditt», svarte jeg.
– «Fyr løs».
Hun bekreftet at hun hadde gode kildetips, dette var en lederposisjon som var midt i blinken for meg og nå hadde hun til og med fått opp LinkedIn-profilen min på skjermen sin.
– «Fint», fortsatte jeg.
– «Da kan du fyre løs».
– «Kan vi snakke sammen nå, eller har du forslag til når jeg kan ringe deg tilbake?»
– «Vi snakker nå», gjentok jeg og kjente at jeg måtte tvinge stemmen min til å fremstå som hyggelig.

Hun spurte hvor mange ansatte det var i Karriereverkstedet og hvem jeg rapporterte til, hadde det ikke vært for at jeg hadde et hav av tid og var i godt humør etter en hyggelig kaffeprat med en profesjonell bransjekollega, så hadde jeg kanskje gjort meg litt kostbar og sagt noe som kunne ligne på at dette var informasjon som jeg forventer at en hodejeger skal være kjent med før man kontakter en potensiell kandidat. På dette tidspunktet hadde jeg funnet en benk og satt og betraktet gatelivet, fortalte kort og konsist om min egen virksomhet og la på litt tilleggsinformasjon om mine fokusområder og hva jeg så i min egen krystallkule. Jeg hørte fingrene hennes tastet, lurte på om kunne touch, det hørtes sånn ut, men jeg fikk meg ikke til å spørre.
Deretter spurte hun om hvilke kunder jeg jobbet med, hun ble litt grøtete i stemmen når jeg svarte at det er informasjon som jeg ikke går ut med sånn rett uten videre, det handler om fagetiske prinsipper og konfidensialitet, men så kom hun til neste spørsmål på listen sin og spurte hvordan jeg priser tjenestene mine og hvordan jeg jobber i team.
– «Prisingen min går i den samme kategorien som mitt forrige svar», smilte jeg, litt usikker på hvorfor jeg egentlig smilte men det hender at jeg lever meg litt inn i telefonsamtalene mine.
– «Du nevnte at du hadde gode kildetips?»
– «Hva?»
– «Gode kildetips», gjentok jeg.
– «Ja», nølte hun.
– «Vi har nettverk og baser med bransjeinformasjon».
– «Det er bra», fortsatte jeg.
– «Hva?»
– «Det er bra».
– «Ja … kan du fortelle meg litt om din formelle bakgrunn?»
– «Jeg syns du sa at du hadde LinkedIn-profilen min på skjermen din», begynte jeg.
– «Ja …»
– «Profilen min er oppdatert og er CV god nok».
– «Kunden min er opptatt av formell bakgrunn», forsøkte hun.
– «De har et miljø hvor alle kommer fra anerkjente høyskoler».
– «Javel», svarte jeg kort.
– «Vil du ha en som vet hva han gjør eller vil du ha en som tror han vet hva han gjør?»
– «Ehh …»
– «Gode kildetips?»
– «Hva?»
– «Du sa at du hadde gode kildetips», gjentok jeg og følte at samtalen burde gå mot slutten, hadde to tiggere og en barnehage på byvandring rundt meg og var klar for å komme meg videre.
– «Hvis du refererer til gode kildetips, så hadde disse fortalt deg at jeg kommer fra den beste skolen av dem alle … jeg har lært faget mitt av å jobbe med mennesker som vet hva de holder på med … du bør være forsiktig med å gi inntrykk av at du vet noe om meg når det virker som om du ikke en gang vet hvordan du skal gjøre jobben din … du har heller ikke fortalt meg hvem du jobber for».
– «Hvem?»
– «Ja», svarte jeg og var rimelig sikker på at hun ville servere meg noe som lignet på at de ønsket å være anonyme i denne delen av prosessen eller noe ræl som lignet.
– «Hvem som er kunden din».
– «Det … det er vi som skal ansette en ny medarbeider … ja, hos oss … vårt selskap …»

Barna hadde begynt å synge.
Kanskje kommer Kongen.
Jeg reiste meg opp og gikk videre uten å avslutte samtalen, tenkte at hun kanskje syns det var en fin avslutning på samtalen vår.

Kalkun panert med hummer
Små glass med artisjokk
Knutsen skal servere
og Ludvigsen er kokk

Vel hjemme.
Har sendt henne en epost hvor jeg takker for henvendelsen, men at dette virket som en historie som ikke ligner på noe som jeg liker å høre.

Her er SIMPLE MINDS med «Hunter and the Hunted»


.