hodejeger

Dårlige hodejegere skyter seg selv i foten

Det hender at jeg får spørsmål fra folk som lurer på hva som skal til for å bli kontaktet av en hodejeger, jeg har sikkert nevnt det i noen tidligere tekster og noen ganger finner jeg glede av å vri spørsmålet og spør hvorfor de egentlig ønsker å bli kontaktet av en hodejeger.
Det er ikke så ofte at det kommer noe smart i retur, for å si det sånn.
Jeg tror at det kan skyldes en greie med at det fremdeles finnes noen som tror at hodejegere er noe av det mest spennende man kan støte på i rekrutteringsjungelen, selv om det stort sett begrenser seg til noen som peker på deg med plastikkpiler med sugekopper i enden.
Da er det bedre å stikke fingeren i jorda og konsentrere seg om sin egen rolle, hvis du ikke liker den møkka som presser seg inn under neglene dine så kan du ikke forvente at andre skal komme og tørke deg. Det er som regel de samme menneskene som er mer opptatt av å vise at de gjør noe i stedet for å gjøre noe, de som lar seg fange av hverdagen i stedet for å skape sin egen hverdag.
Det rare er at det er så mange av dem som hevder at de trives.
Det rare er kanskje at noe annet ikke ville tatt seg ut …

Det beste karrieretipset som finnes er å gjøre en god jobb der man er.
Det er faktisk så enkelt.
Sannsynligheten for at det kommer noen og banker på døra di er ganske liten hvis de ikke vet at du befinner deg der og vet at du tilhører en definert målgruppe som de ser etter her og nå.
Det finnes noen som tror at det betyr det samme som å være høyt og lavt på de fleste arenaer.
Det blir som regel feil.
Det blir også feil hvis du går rundt og tror at hodejegere kan skaffe deg en jobb. Det er ingen vits å spørre, og jeg innrømmer at jeg blir like overrasket hvert eneste år på denne tiden når mange «hodejegere» legger seg ut på LinkedIn og et par andre steder og forteller at sommerferien er over og nå er den beste tiden for å få jobb gjennom oss.
Registrer deg i basen så tar vi kontakt.
Særlig.
Et rekrutteringsprosjekt må styres av objektiv informasjon, og det betyr at en kandidat blir identifisert for hvert enkelt rekrutteringsprosjekt. Jeg pleier ofte å skrive på disse sidene at hver eneste ansettelsesprosess lever sitt eget liv, kanskje det beste argumentet mot bruk av elektroniske rekrutteringsverktøy og gamle cv-baser.

Jeg har fått en del henvendelser gjennom sommeren etter at jeg flagget at jeg var klar for nye utfordringer. Noen av dem kaller seg hodejegere, og det kan jo være sånn at tidens tann har slipt ned rollen til noe helt annet enn hva denne yrkesgruppen opprinnelig var kjent som. Svenske lesere får ha meg unnskyldt, men det blir som når svenskeknugen jakter elg på en inngjerdet hageflekk.

Du gjenkjenner dem som telefonselgere.
Du hører at de har en spennende mulighet for deg.
Du hører en drøss med adjektiver, men fint lite om de tre viktigste elementene, – hvem, hva og hvorfor.
Du hører en drøss med buzzwords og hører at vedkommende ikke har peiling på hva de betyr.

Jeg hadde fire ubesvarte anrop fra det samme nummeret, han hadde ikke brydd seg om å legge inn en beskjed på mobilsvar og den femte gangen satt jeg på det varme svaberget og tørket meg i solen.
– «Der er du», begynte han og så ble det en del fram og tilbake med sol og sommer og bla bla bla som det ofte blir før han begynte å snakke varmt om et selskap som jeg egentlig ikke er så begeistret for og introduserte den aktuelle rollen med en spennende stillingstittel.
– «Men du», avbrøt jeg i det jeg hørte at han inviterte meg inn til et møte hvor vi kunne diskutere mer, jeg er ikke så begeistret for sånne møter hvor man skal diskutere «mer» når man ikke blir vist tillit ved å bli introdusert for hele historien, og spurte om han kunne beskrive noe av selskapskulturen og deres definisjon på dette med ledelse.
– «Eh … ledelse?»
– «Du presenterer en lederstilling», svarte jeg og trakk på skuldrene, jeg aner ikke hvorfor jeg trakk på skuldrene siden vi snakket sammen i telefonen, men noen ganger så har jeg en tendens til å leve meg inn i samtalene.
– «Hvem skal ledes og hva skal de ledes mot?»
– «Her er man en aktiv støttespiller for ledere i de forskjellige forretningsenhetene», begynte han og gjorde ingen forsøk på å skjule at han satt og ramset opp noe fra et dokument.
– «Selskapet står foran en rekke utfordringer, og rett kandidat vil få ansvar for utvikling av prosesser og implementering av systemer og rekrutteringsverktøy».
– «En operativ leder, med andre ord?»
– «Hva sa du?»
– «Du ser etter en operativ leder?»
– «Ja», nølte han.
– «Rett person har utdannelse på høyskolenivå og minimum ti års erfaring fra personalfunksjon, gjerne i internasjonale miljøer».
– «Du svarte ikke på spørsmålet mitt», forsøkte jeg.
– «Det virker som om du sitter å leser opp en stillingsannonse, og … interessante stillingsannonser klarer jeg faktisk å finne selv».
– «Vi har hatt denne teksten ute en stund», forsøkte han.
– «Så denne kan du ikke ha sett, mener jeg … nå vil vi gjerne utvide kandidatstrømmen».
– «Hvorfor det?»
– «Hvorfor?»
– «Ja», fortsatte jeg.
– «Betyr det at dere ikke har fått inn noen aktuelle søkere?»
– «Vi har mange søkere», svarte han kort.
– «Denne type stillinger allokerer hundrevis av søkere … og det er bra, det viser at vi gjør det bra … men så var det en som fortalte meg at du var klar for å diskutere nye muligheter, så derfor ringer jeg deg for å sjekke … om du er klar».

Jeg er kjent som en hyggelig fyr.
Jeg er ikke typen som hoverer eller fryder meg over andres fornedrelse.
Ha, liten digresjon, men jeg kom til å tenke på en dame som spurte meg i et intervju om jeg var konfliktsky, det begynner å bli noen år siden og jeg oppfattet det som rimelig usikkert om vi hadde lik oppfatning av dette begrepet, men jeg svarte at jeg ikke er den som lager kvalm men at jeg heller ikke er den som bakker ut når jeg treffer mennesker som kødder med meg. Hun gjorde seg klar til å avslutte med å si at hun ikke hadde flere spørsmål, og det var da jeg spurte om hun var konfliktsky, noe hun ikke kunne svare på, eller hun sa at det ikke var noe poeng å diskutere henne i dette møtet. Det var da jeg fulgte opp med å spørre om det ikke var sånn at jeg skulle rapportere direkte til henne, husker ikke så mye mer fra dette møtet bortsett fra at jeg fikk en mail noen dager senere om at jeg ikke var med videre i prosessen.
Nok om det.
Det finnes sikkert noen som oppfatter meg som konfliktsky når jeg bestemte meg for å avslutte telefonsamtalen med å takke for henvendelsen, men at dette hørtes ut som en stillingsannonse som ikke fanget min interesse.
– «Er det selskapet eller er det …»
– «Det er hele pakka som du beskriver», avbrøt jeg.
– «Utvikling av prosesser og implementering av systemer og rekrutteringsverktøy er ikke noe som jeg syns er morsomt å jobbe med».
Jeg kunne ha sagt noe om at seriøse hodejegere vet at alle mennesker er villige til å diskutere nye muligheter hvis historie og timing er riktig. Definisjonen på en god hodejeger er en som har sjekket ut disse to momentene for lenge siden i tillegg til at han eller hun har snakket med ansatte i selskapet som det skal rekrutteres til for å gjøre seg kjent med rollen og omstendighetene, noe som inkluderer flinke folk og ikke begrenset til en gjøk fra HR og en papegøye fra innkjøp.
Det starter alltid med selskapet og vissheten om at ingen selskaper er bedre enn menneskene som jobber der.
Det er dette som gir kunnskap til å begrense pisspreiket.
Jeg lot det være.

Det hender at jeg svarer litt mer omfattende til de som spør om hva som skal til for å bli kontaktet av en hodejeger, og jeg vet at det er ganske mange mennesker som tror det finnes like mange der ute som lar seg blende av at de kan fortelle hvordan de fikk ny jobb gjennom en hodejeger.
Se på meg hvor flink jeg er.
Det ligger jo i et menneskes natur.
Det beste karrieretipset er som nevnt dette med å gjøre en god jobb der man er, men man må likevel være klar over at dette ikke er noen garanti for at vedkommende vil gjøre en like god jobb et annet sted.
Det er mange som kaller seg hodejegere som tror det.
Et kildetips og to subjektive referanser, case closed.
Det er som om de glemmer å tenke på omstendigheter, forutsetninger og til og med begrensninger. Husk at gode historier har en tendens til å forandre seg når den går gjennom flere ledd, det er lett å miste noe på veien og kanskje til og med få seg til å plukke opp noe annet. Jeg har truffet en del mennesker i denne bransjen som viser større iver etter å levere eller aller helst ha noe å vise fram til oppdragsgiveren sin enn noe som kan rime med dine preferanser.
Sånn er det bare.

En god hodejeger er ikke en megler som skal forsøke å få deg på interesselisten.
En god hodejeger er heller ingen selger.
En god hodejeger er et menneske som har en genuin interesse av å vite mest mulig om hvordan andre mennesker beveger seg i arbeidslivet og hvilke signaler som får dem til å heve blikket. Det handler om rekrutteringskommunikasjon, og i likhet med all annen form for kommunikasjon så dreier det seg om å vite hvem som befinner seg i målgruppen. Det er det ikke så mange som tenker på i denne bransjen, kanskje fordi tiden går bort med å sortere kandidater basert på nisser og troll på en CV, systemer og tester og presentasjoner på glanset papir som ikke betyr en dritt hvis man ikke kjenner hverandre.

En god hodejeger jobber med vissheten om at arbeidet handler om menneskelige relasjoner, man må tro på de samme tingene, og være trygg på at begge parter vil representere hverandre på en god måte. Det er dette jeg liker å snakke om når jeg er i kontakt med nye oppdragsgivere, jeg pleier å spørre hva de vet om meg og svarene er ganske varierende og det i seg selv er ikke så bra. Det kan oppfattes som smigrende når noen sier at de har hørt at du er god, men på den annen side så betyr ikke det at jeg er god på deres fagfelt.
Noen sier at det ikke betyr noe.
Noen sier at prosessene er de samme.
Jeg lurer på hvor de tar det fra.
Det er ganske lett å se forskjell på epler og pærer, men hvis man er typen som lett lar seg blinde så kan den minste sult få deg til å grabbe grovt fra fruktfatet. Jeg har holdt på med dette så lenge at beina mine for lengst har blitt tilgriset av slim og sikkel fra de som kåter seg opp med å vasse gjennom andres verdibilder, noe som medfører at fotavtrykkene vises på en litt annen måte enn jeg kunne ønske, egentlig vil jeg ikke at fotavtrykkene skal spores i det hele tatt, men det er kanskje for mye å forlange i en verden som forvaltes av mennesker som selger sjelen sin for en pakke med smør dersom de får den billig nok.


.

Anbefalt tekst:
Pass på hodet ditt

Pass på hodet ditt …

Jeg fikk en henvendelse her om dagen fra en kar som presenterte seg som hodejeger og som jobbet med en kunde som så etter en som meg. Det er fint å bli lagt merke til, vel og merke dersom man gjør noe bra, og jeg spurte hvordan han trodde at jeg var siden han brukte begrepet «en som meg», kanskje mest som en slags frase, men han var rask til å referere til min LinkedIn-profil i tillegg til at han hadde noen gode kildetips.
Poeng for den.
– «Så», fortsatte jeg.
– «Skal du ikke fortelle mer?»
Det var da det skjedde.
Det ble først litt sånn bla bla bla som det ofte gjør før jeg spurte hvem som var oppdragsgiveren hans og hvordan han så for seg prosessen, jeg tror han satt og bladde i papirer eller noe annet for det virket som om rullgardinen hadde gått ned.
– «Er du der?»
– «Ja», svarte han.
– «Jeg må bare sjekke noe …»
Det ble en kort pause.
Jeg hørte at han tastet og jeg bestemte meg for å gjøre det samme.
Jeg skriver jo ganske mye om jobbsøkere på disse sidene og hvor viktig det er at de gjør en grundig research mot selskapet de ønsker seg inn i og hvordan de skal fortelle historien som skal dekke deres iver etter å fylle den aktuelle rollen, det dreier seg om disse fire T’ene som jeg har referert til tidligere:
Troverdighet, Tillit, Takt og Tone.
Det er det samme når det kommer noe fra den andre enden, når en eller annen sitter med noe i fanget som vedkommende har lyst til å dele med deg. Jeg tør påstå at jeg kjenner rekrutteringsbransjen såpass godt at jeg kan si hvem som er bra og *kremt* hvem som kanskje ikke er like bra.
Han begynte bra, det skal han ha, men fortsettelsen sto ikke helt i stil.
Det er mange selgerjævler som snakker varmt om dette med å ringe kaldt, og det går litt ut på det samme. Forskjellen er at en selgerjævel ikke har vett i pappen til å sjekke hvem han eller hun ringer til, kanskje fordi de ikke har tid for tid er jo penger og pengene rår og det er kanskje derfor de får seg til å ansette en nyutdannet berte, helst med en eller annen master, som kan gå inn i rollen som møtebooker, kanskje den mest dustete jobben jeg vet om selv om jeg vet at det ikke er pent å snakke om dustejobber.
Han skal i hvert fall ha kred for at han ringte selv.
Nok om det.
– «Vi setter opp et møte», fortsatte han.
– «Passer tirsdag etter lunsj?»
– «Nei», svarte jeg raskt, tirsdag var en dårlig dag med andre forpliktelser. På dette tidspunktet hadde jeg rukket å sjekke opp hvem jeg snakket med, jeg så at han hadde holdt på en stund i forskjellige selskaper og innrømmer en litt dårlig følelse av å snakke med en som livnærte seg på resirkulering og rask gevinst.
– «Vi er litt short på tid», fortsatte han.
– «Ja, det er jo sånn det pleier å være», svarte jeg og hadde fått opp nettsiden til selskapet han ringte fra, ikke noe spennende som var annonsert, men det trenger jo ikke bety noe.
– «Foreslår at vi tar det over telefonen», fortsatte jeg.
– «Fyr løs, så sparer vi tid».
– «Nja», nølte han.
– «Det kan jeg ikke si …»
– «Jeg må vite hvor jeg skal før jeg bestemmer meg for å bli med eller ikke», fortsatte jeg.
– «Du kan i hvert fall beskrive rollen … husk at det er du som er short på tid …»
Han begynte å snakke om et selskap som utviklet elektroniske lederverktøy for oppfølging av ansatte og nå så de etter en som kunne lede selskapet videre. Jeg hørte at han leste fra papirene sine, det ble nesten som disse telefonselgerne som ikke vet hva de egentlig snakker om og heller ikke vet hvem de snakker med, jeg ventet til han trakk pusten før jeg sa at dette ikke var en rolle for meg.
– «Nei vel», nølte han.
– «Du er kanskje ikke klar for en rolle i ledergruppen?»
– «Det er vel heller selskapet som neppe er klar for en som meg», rettet jeg.
– «Litt bedre research fra deg, så hadde du sett at jeg ikke er typen som kan jobbe med sånne verktøy».
– «Det er en lederposisjon», avbrøt han.
– «Du skal ikke jobbe med det … ikke sånn sett … sånn direkte …»
– «Hør», begynte jeg.
– «Du trenger ikke klikke mye på google før du ser at jeg oppfattes som en fyr som går for å være rimelig negativ til den bransjen som kunden din befinner seg i … jeg har jobbet så lenge med mennesker at bare tanken på å forenkle eller effektivisere bort de viktigste elementene i en bransje som bygger på menneskelige relasjoner oppfattes som direkte forkastelig … du er short på tid, så da foreslår jeg at du leser deg litt opp på hva rollen går ut på og så tar du deg litt mer tid med å sjekke kildetipsene dine … bare som et tips og ikke som kritikk …»
– «Liker at du er så rett på sak», svarte han.
– «Liker tonen din og kjenner at du matcher et av kildetipsene mine … hun sa at du kunne være ganske direkte og det er bra … ikke at hun sa det men at du er det, mener jeg …»
Deretter ble det litt mer sånn bla bla bla som det ofte gjør før jeg minnet om at han var short på tid og at vi begge hadde andre ting å gjøre.

Jeg husker det var en jente på et av kursene mine som spurte hvordan man kom i kontakt med hodejegere. Svaret mitt er så enkelt som at man går fram på den måten som man vanligvis gjør når man vil komme i kontakt med noen.
– «Ja», nølte hun.
– «Jeg tenker mest på hvordan man skal få de til å kontakte meg … for å tilby jobb, mener jeg».
– «Jeg skjønte det», smilte jeg.
– «Mange hodejegere liker å si at de lever i en litt annen verden enn de som jobber med tradisjonell rekruttering, men da skal du være klar over at de som har en tendens til å gjøre mye ut av seg er kanskje ikke de som det er så mye … hva skal jeg si, kanskje du skal satse på noen andre … du blir ikke kontaktet av gode hodejegere med mindre du tilhører en definert målgruppe som de ser etter her og nå … noen blir kontaktet hele tiden og andre hører ikke et pip … det handler selvfølgelig om å gjøre seg synlig og så må man gjøre en god jobb, når jeg sier at man skal gjøre seg synlig så betyr ikke det at man er høyt og lavt i sosiale medier og sånne ting, men det dreier seg om å legge fra seg positive visittkort som bekrefter at man er dyktig og at man har en personlig egnethet som gjør at noen får lyst til å snakke med deg … husk at det er de som ikke tenker på å bli kontaktet som helst blir kontaktet, antageligvis fordi de er mer opptatt av å gjøre en god jobb der de er og det legges merke til …»
– «Ja …»
– «Skjønte du det?»
– «Nei …»

Fokuser på arbeidsoppgavene dine.
Det er realkompetansen som er det viktigste.
Du skal selvfølgelig gjøre en god jobb der du er her og nå og ikke gå rundt og tenke på at du skal til et annet sted, alt har sin tid og sånne tanker vil selvfølgelig påvirke innsatsen din, motivasjonen og sosiale bidrag og hele pakka som følger med et ansettelsesforhold. Nettverk og uformelle referanser er viktig og det dreier seg om å være synlig i aktuelle fora som er interessant for nettopp deg og din kompetanse, dette kan være ulike temasamlinger, seminarer og brukergrupper. Det er alltid noen som kjenner noen som kjenner noen, men jeg oppfordrer til å passe seg for smiger fra disse selskapene siden det kan vise seg at stillingen ikke er så interessant som du først ble forespeilet. Husk at gode historier har en tendens til å forandre seg når den går gjennom flere ledd, og det finnes en del mennesker der ute som viser en iver etter å levere eller aller helst ha noe å vise fram til oppdragsgiveren sin som kan være litt større enn dine preferanser.
Sånn er det bare.
Du må også huske på at noen av de som tar kontakt med deg bare er ute etter kildetips på kandidater eller aktuelle miljøer og da er det lurt å spille på lag med dem. Dersom du blir forespeilet en rolle som blir litt på siden av hva du ser etter, så takker du pent for deg og tar initiativ til å opprettholde kontakt.
Nettverk betyr at man deler.
Neste gang kan det være noen som vil dele noe med deg.

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Kald pust fra øst

Næringslivet i verdens dyreste land flommer over av utenlandske selskaper. Vi digger amerikanske profiler og italienske og franske merker, men har fremdeles en slags iboende skepsis til enkelte nasjoner som fremdeles feiltolkes med stereotypiske fremstillinger. Jeg tror russerne er en av dem som vi kanskje ikke er helt klare for her hjemme, og det er kanskje noe som henger igjen fra den tiden for lenge siden men ikke så lenge siden men lenge før vi ble verdens rikeste land og det var noen som sa at vi måtte passe oss for russerne.
De var rå og brutale.
De var skikkelig skikkelig slemme, og det fantes til og men noen her hjemme som reiste ut av landet for å kjempe andre lands krig mot denne ukjente styggedommen som litt senere skulle bli en alliert i kampen mot de som virkelig var slemme og som vitterlig beviste at de var det gjennom sine grusomme handlinger. Deretter fulgte mange år med en stillestående kald krig og oppfatningen om manglende ansvarsfølelse og likegyldighet for ivaretakelse av ressurser. Tradisjonelt sett har en betydelig del av norsk samarbeid med Russland skjedd på en viss avstand med påstander om sendrektig russisk byråkrati, dårlig infrastruktur og korrupsjon.
Det går en ganske interessant serie på FOX som heter Meet the Russians hvor vi følger forskjellige mennesker i deres hverdag og virke, og her snakkes det litt om denne motreaksjonen til kommunismen hvor statseid eiendom ble gitt bort som en del av masseprivatiseringen, den raske overgangen til kapitalismen sto ikke i stil til lover og regler og da går det som det går. Jeg kjenner ikke så mange mennesker i min nærhet som har russisk samarbeidserfaring å vise til, og har vel egentlig ikke tenkt noe særlig på denne store nasjonen i øst.
Inntil nå.

Jeg fikk en henvendelse gjennom LinkedIn fra en dame som jobbet som Senior Recruiting Manager i et russisk rekrutteringsselskap og som hadde blitt tipset om at jeg var en person som de kanskje burde samarbeide med.
Jeg sendte et raskt svar tilbake som bekreftet min interesse, og så ringte hun like etter.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som har blitt kontaktet av hodejegere, men når man jobber med dette selv så blir man litt ekstra «på». Jeg har fått et gjentagende spørsmål en del ganger, og det er hva som skal til for å bli kontaktet av hodejegere.
– «Gjør en god jobb», svarer jeg.
– «Gjør deg synlig».
Det handler om å legge fra seg positive visittkort på forskjellige steder, for dyktige hodejegere jobber på den måten at de tar referansesamtalene først og da sier det seg selv at det er smart å ha et omfattende bransjenettverk hvor flinke mennesker kommer med anbefalinger om andre flinke mennesker. Det er dette som fagmennesker kaller research og de som virkelig er gode på dette og som har holdt på en stund, trenger faktisk ikke å snakke med mange for å komme dit de vil.
– «We know how you work», fortsatte hun.
– «Your referrals are telling us that this is exactly what we are looking for and we will discuss this opportunity on Skype tomorrow».
Nå hadde det for øvrig vært fint om jeg var litt flinkere til å skrive med sånn lydskrift, for russere som snakker engelsk er ganske kult å høre på.
Jeg er ikke så begeistret for møter på Skype, men greit nok.
Greit nok var tydeligvis greit nok, og noen dager senere ble jeg invitert til et møte på et hotell i sentrum.
Tre mot en.
Greit nok, det også.
Kald pust fra øst ble litt mildere når hun fortalte at de jobbet med en kunde som skulle etablere seg i Norge og ønsket seg en rekrutteringspartner med lokal forankring. Lokal forankring er bra, og de snakket om arbeidsmetodikk og fremdriftsplan og jeg kunne ikke annet enn å være imponert over deres gode research. Det var som å høre mine egne ord, det var bare det at det hørtes mye kulere ut når det ble sagt av russiske damer.
Jeg skal ikke påberope meg noe om russisk effektivitet siden jeg ikke har noe å sammenligne med, men jeg ble presentert en deadline på fire uker og da var det ikke annet å gjøre enn å legge fra seg alt annet, holde pusten og dykke ned i den kalde materien.

Vårt påfølgende oppfølgingsmøte var på det samme hotellet, og jeg la merke til at han som serverte oss ved lunsjbordet virket litt reservert og på grensen til avvikende og fordomsfull.
Det er sånne ting man merker med en gang.
Nå er det jo sånn at enkelte russiske damer ser ut som … russiske damer, og de har kanskje et litt annerledes syn på hva det vil si å ta seg ut i sosiale settinger.
De minner meg litt om rosabloggere, og det er ingen god ting å bli minnet om.
Forskjellen var at de ikke hadde rosa tåke i hodet sitt, men jeg må likevel innrømme at jeg følte meg litt mer som en kunde og ikke en tilbyder if you know what I mean og det var kanskje det som var grunnen til kelnerens … la meg bruke begrepet «skepsis», men så visste jo ikke han at dette var dyktige forretningsfolk som oppfattes som litt mer aggresive når det kommer til dette med å gjøre forretninger, og da er det rimelig greit å vite at man står trygt med en god utdannelse fra livets skole.
De er tøffe.
Greit nok, det også.
Den som er med på leken må tåle steken.
Jeg presenterte syv kandidater til tre ulike toppstillinger innen finans, personal og salg- og markedsføring.
Det gikk bra.
Resten av historien vil du antageligvis lese om i DN eller en annen blekke en gang på nyåret.

Hodejegere lever i en litt annen verden enn de som jobber med tradisjonell rekruttering – vel og merke de som er gode – men det er ingen ting i veien for at du kan forsøke deg med et eget utspill. Du må bare være klar over at din egen research er avgjørende for om det blir en god samtale eller ikke, du må finne en som jobber med noe som du jobber med og så må du rett og slett ha historien din klar. Du må også være klar over at det finnes noen som tror de er veldig kule uten at de egentlig bør ha noen god grunn til å tro det og så finnes det noen som rimer med den stereotypiske fremtoningen om eldre menn med grått hår og stripete dress i dype skinnstoler, litt sånn psykologaktige typer som graver i personligheten din og som får kaffe servert av en kvinnelig assistent som er veldig trainee i tøyet og som lukter master fra US eller UK i tillegg til noe BI-greier.
Ta det for det som det er verdt.
Den beste metoden for at du skal bli kontaktet av flinke folk er rett og slett så enkelt som å være dyktig. Det er de som ikke tenker på å bli kontaktet som helst blir kontaktet, og det henger kanskje sammen med at de er opptatt av å gjøre en god jobb der de er.

Fokuser på arbeidsoppgavene dine.
Det er realkompetansen som er det viktigste.
Nettverk er noe man aldri kommer seg unna og da dreier det seg om å være synlig i aktuelle fora som er interessant for nettopp deg og din kompetanse – dette kan være ulike temasamlinger, seminarer og brukergrupper.

Du må for all del passe deg for smiger fra noen av disse hodejegerne – vel og merke de som kanskje ikke er like gode på research – siden det kan vise seg at stillingen ikke er så interessant som du først ble forespeilet fordi deres iver med å ha noe å vise fram til oppdragsgiveren sin kan være litt større enn dine egne preferanser. Vær også klar over at det er noen som kan finne på å ringe til deg for å få nye tips om kandidater, det er et tegn på at de jobber men noe spennende, og jeg har opplevd at det finnes noen som går i vranglås og som ikke forstår hvorfor de skal komme med tips eller uformelle referanser.
Ikke gjør det.
Dette betyr at du står på lista deres, og neste gang kan det være deg som blir prikket inn.
Tenk på det.

.

Dersom du ser forstyrrende reklame i videosnuttene som jeg pleier å avslutte innleggene mine med, så finnes det en løsning – klikk her for å komme til teksten fra IDG/PCWorld som viser deg hvordan du kan fjerne søppelet.

Litt om dette med å jobbe med mennesker og sånt …

Jeg kjenner flere flinke mennesker som sier at det er lurt å gjøre tingene selv for da blir det gjort ordentlig, det er i hvert fall en større sansynlighet for at det blir gjort på en måte som ligner på hvordan du ønsker at det skulle bli gjort.
Noen kaller det forankring.
Jeg kjenner også en del flinke mennesker som vet at det ikke er alt som de kan gjøre selv.
Noen kan kalle det en form for innrømmelse, en ærlig innrømmelse om at de kanskje ikke har mulighetene eller forutsetningene eller at det er noe annet som begrenser dem, men så er det nå en gang sånn at flinke mennesker har en tendens til å kjenne en del andre flinke mennesker som kan hjelpe til med å løse oppgaven eller finne noen som kan gjøre det.
Noen kaller dette for en ganske viktig kompetanse, i hvert fall så mener jeg at det er det.

Jeg kjenner flere flinke mennesker som jobber med mennesker og som vet at arbeid med mennesker inkluderer at man må ferdes der hvor menneskene man jobber sammen med befinner seg.
Det skulle bare mangle.
Det har lett for å inkludere en del kaffe, for å si det sånn …
Det er ikke sånn at vi treffes så ofte, det blir mer som en greie hvor vi møtes mellom alle de andre møtene, det er nemlig alle de andre møtene med alle de andre menneskene som er viktige, viktigere enn dette siden vi vet at det er de som holder liv i det som vi definerer som «dette», og når vi møtes så hender det at vi sitter og slarver litt om alle disse som «syns det er så morsomt å jobbe med mennesker og sånt» men som av en eller annen merkelig grunn gjør hva de kan for å holde seg så langt unna de andre menneskene som overhodet mulig og bare menger seg med de som er av den samme oppfatningen. Det blir nesten som om dette med å jobbe med mennesker og sånt ikke betyr noe annet enn skriblerier i en lysegul personalmappe eller et referansenummer i et personalarkiv eller aller nådigst en linje i et excel-ark.

Det blir et ganske stort paradoks når man skal lære seg å forenkle eller aller helst effektivisere bort de viktigste elementene i en bransje som bygger på menneskelige relasjoner …

Det hender at jeg videreformidler flinke mennesker til andre flinke mennesker, både fordi jeg vet at dette er flinke mennesker som kommer til å funke fint sammen og også fordi jeg vet at man av og til må ta sjansen på at det ikke kan bli gjort så ordentlig som når man gjør det selv fordi man kanskje ikke sitter med de riktige kortene på hånda akkurat der og da eller at det er noe med tiden og anledningen eller noe helt annet.
Det går som regel bra, men i forrige uke ringte det en dame fra nettverket mitt som følte at tiden var inne for å finne på noe annet. Jeg er egentlig ikke så begeistret for resirkulering av egne kandidater med tanke på at jeg hadde ansatt henne i den rollen som hun var i ferd med å vokse ut fra, men på den annen side så er enkelte prinsipper ikke noe annet enn prinsipper.
Vi tok en kopp kaffe på hjemveien og myste inn i krystallkulen, vi kjenner hverandre ganske godt og kom raskt til enighet om hvilken dør hun skulle gå inn. Det gikk fire dager før hun ringte tilbake og fortalte at han som jeg hadde anbefalt hadde anbefalt henne videre, og det var da jeg fikk en uggen følelse om at dette lignet litt på den hviskeleken hvor det opprinnelige budskapet blir noe helt annet i den andre enden av den lange kjeden.
Jeg fikk rett.
Jeg skal heve meg over å melde «hva var det jeg sa» eller noe sånt, men greia er at det dukket opp noe uforutsett som det ofte kan gjøre når man er et menneske og i denne spesielle anledningen dukket det opp et et ekstra ledd som antageligvis var en av disse som syns det er så morsomt å jobbe med mennesker og sånt og som benyttet anledningen til å vise fram at hun hadde skjønt systemet med de lysegule personalmappene.
– «Legg deg inn i basen vår så tar i kontakt med deg hvis det dukker opp noe …»
– «Sa hun det?»
– «Ja …»
– «Du vet at det ikke er noe som heter ‘hvis’ i denne bransjen?»
– «Selvfølgelig», flirte hun.
– «Det er bare det at det virket så utrolig stereotypt, du var jo inne på noe lignende forrige gang vi snakket sammen».
– «Vet du hva», begynte jeg.
– «Det hadde nesten vært litt kult om du hadde kommet med en av disse ‘vet du hvem jeg er-greiene’ når du snakket med henne … bare sånn for moro skyld, mener jeg …»
– «Nei», avbrøt hun.
– «Jeg tror ikke hun som jeg snakket med hørte på noe av det jeg hadde å si, det virket som om hun snakket fra et manus og var fast bestemt på å si de tingene som hun antageligvis er opplært til å si … hun var nok ikke typen som kunne ta noen egne avgjørelser, nei».
– «Trist …»
– «Trist, ja … det som er enda mer trist er at det virker som om det er dette som er standarden i denne bransjen … man snakker ikke med mennesker som ikke gir umiddelbar avkastning».
– «Nei, det skulle tatt seg ut …»
– «Når skal vi ta en kopp kaffe?»
– «Neste uke», svarte jeg og husket at jeg hadde blank mandag.
– «Passer mandag?»
– «Mandag blir bra», svarte hun.
– «Du kommer til meg, det er mest praktisk … spiser lunsj halv tolv så hvis du kommer tolv så er kaffen klar».
– «Ses».

Jeg er sikker på at du kjenner noen som kjenner noen som snakker om hvor mye bedre det er når man gjør ting ordentlig i stedet for å måtte bruke mye tid og ressurser på å rydde opp når noen har forsøkt seg på noe som de burde holde seg langt unna.
Kanskje du kan ha sagt det, for alt jeg vet …
Jeg drister meg også til å tro at du kanskje kjenner noen som drives av et eller annet ubestemmelig som du ikke klarer å gripe fatt i, noe «ullent» som får dette mennesket til å gidde å gjøre et eller annet som til og med oppfattes som helt fjernt for andre enn dem selv.
Kanskje det er deg, for alt jeg vet.
Når alt kommer til alt, så handler det om drivere, motivasjon, triggere eller kall det hva du vil og det er dette som man pleier å lese i avsnittene som handler om verdier og etikk og sånne ting i personalhåndbøker og i bunnen av stillingsannonser, – man må bare være klar over at det er en ganske stor forskjell på indoktrinering og bevisstgjøring …
Det er som det meste annet.
Det er lett å snakke om det.
Det henger kanskje sammen med den vanskelige innrømmelsen at det har blitt en utfordring å referere til hva som kan defineres som «ordentlig» med tanke på at hele suppa har blitt vannet ut. Det er da man må tørre å spe på med noe annet, kanskje drysse litt krydder og smake seg fram …

Dagens musikksnutt har ikke noe med teksten å gjøre, i hvert fall ikke som jeg kan komme på, men det er bare en låt som jeg har fått litt dilla på og som jeg fikk lyst til å dele videre.

Her er JOAN ARMATRADING med «Sometimes I Don’t Wanna Go Home»