HR

… bare som en del av prosessen

Jeg har vært litt fram og tilbake med en virksomhet som trenger hjelp med rekrutteringsutfordringene sine, og nå har det strukket seg litt lenger med en forespørsel om jeg har lyst til å begynne å jobbe der.
Fast.
De få menneskene som jeg kjenner i denne virksomheten – det vil si seks mennesker som jeg selv har ansatt og deres linjeledere – er flinke folk som gir inntrykk av å trives med jobben sin. Nå skal det sies at de jobber med sånne sære ting som folk i HR ikke har peiling på og som gjør at de får lov til å gjøre jobben sin i fred, men av og til så kommer dem snikende.
Det er sånn de sier det.
– «De kommer snikende», flirte han som jeg snakket med i går.
– «Rapporteringsgnål og medarbeidersamtaler og fandens oldemor … seriøst, på avdelingen vår så snakker si sammen hele tiden, vi … vi trives med jobben vår og med hverandre og elsker at vi får lov til å gjøre jobben vår i fred uten innblanding fra kleggene, det er jo derfor vi jobber her og derfor vi fortsatt har lyst til å jobbe her».
Jeg visste hva han snakket om.
Jeg visste at HR hadde fått noen stjerner fra styre og stell i denne virksomheten, stjerner som de klistret på veggene i nattens mulm og mørke og det er grunn god nok til bekymring siden HR skal være en støtte-enhet som ikke skal synes og heller ikke skal ha behov for å synes. Jeg strekker den litt lenger og legger til at jeg oppfatter rengjøringspersonalet som en viktigere suksessfaktor for en virksomhet enn en HR-funksjon som har blitt sminket opp av BI og andre indoktrineringsarenaer med håp om at bildene på presentasjonsmateriellet deres skal se litt finere ut.

I dag har jeg vært på jobbintervju med en av dem.
Jobbintervju.
Bare ordet byr meg i mot.
Du kan spørre hvorfor jeg i det hele tatt gadd å gå og jeg har spurt meg selv om det samme, men det handler om min greie med å være åpen i møte med nye mennesker selv om jeg selvfølgelig har sjekket opp hun som jeg skal møte i hue og rævva. Ja, nå har jeg ikke det, det er bare et begrep, men jeg oppfordrer jo alle til å foreta sin research før man skal treffe folk i formelle settinger og da har jeg selvfølgelig funnet ut en del ting om hun jeg skal snakke med.
Når det er nevnt, så har det ingenting med underbyggelse av fordommer å gjøre.
– «Jeg kommer til å stille deg en del spørsmål», begynte hun.
– «Jeg vet at du ikke liker det, men det er sånn prosessene våre er …»
Hun tok den helt ut med nettbrett foran seg, skjermbilder i fine farger og en drøss med firkanter hvor hun kunne taste inn svarene sine.
– «Skal vi ta testen først?»
– «Trenger ikke det», smilte jeg.
– «Trenger ikke?»
– «Testen deres gir en rapport som beskriver det som jeg selv har fortalt dere», begynte jeg.
– «Jeg vet jo hva som står der og da kan vi heller bruke tid på det som betyr noe».
– «Greit», smilte hun, et smil som kanskje var litt påtatt og et sånt smil som man kan finne på å slippe når man ikke vil vise skuffelsen over å få nei på forespørsel om neste dans med håp om at det kanskje kommer en ny sang som vekker danseløven.
– «Jeg kommer som nevnt til å stille deg en del spørsmål», fortsatte hun.
– «Det er egentlig ikke så … hvordan skal jeg si det … det er en del av disse spørsmålene som … ja, som rett og slett er obligatoriske og som … ja, vi ønsker jo å si at vi har grundige ansettelsesrutiner, og da er det en del av prosessen».
Jeg nikket.
– «Noen av spørsmålene er kanskje irrelevante», fortsatte hun.
– «Men jeg må likevel stille dem».
Jeg nikket igjen.
– «Er du klar?»
– «Fyr løs», smilte jeg.
– «Jeg vet at du ikke liker sånne spørsmål», fortsatte hun.
– «Men du», avbrøt jeg siden jeg oppfattet retorikken hennes som en invitasjon til å bryte inn.
– «Det du egentlig sier og som du har sagt en god stund allerede, er at du bruker tid på ting som du ikke trenger å bruke tid på og som bare er noe som du føler at du må gjøre fordi det er noen andre som tror at det er viktig ar du skal gjøre det … er det riktig?»
– «Det er prosessen vår», forsøkte hun.
– «Og det er sånn dere vil og skal ha det?»
– «Ehh … ja».
– «Hvem er det som egentlig utarbeider disse prosessene deres?»
– «Det er vi», svarte hun kort.
– «Vi som jobber på HR, mener jeg … vi ønsker enhetlige prosesser med struktur og systematikk som … ja, som effektiviserer og forenkler».
– «Vet du», fortsatte jeg og trakk på skuldrene.
– «Jeg syns det virker helt motsatt».
– «Motsatt?»
– «Jeg har ansatt folk hos dere i snart to år, folk som gikk rett inn og som er her fremdeles og som sørger for at virksomheten deres går så bra at dere trenger å ansette flere folk … og det er bra … og da vil jeg allerede nå slippe løs mitt eget spørsmål om det ikke er bedre for oss alle om vi fortsetter som før i stedet for at vi sitter her og snakker om noe som ikke vil funke?»
– «Ikke funke?»
– «Nei», fortsatte jeg.
– «Jeg kan ikke jobbe sånn, jeg … som om prosess er viktigere enn resultat … men nå sitter vi jo her med fulle kaffekopper og kan godt snakke om noe annet».
– «Hva skal vi snakke om?»
– «Trives du i jobben din?»
– «Ja», nølte hun.
– «Jeg gjør jo det … det er i hvert fall et riktig skritt for meg og min videre karriere, nå jobber jeg jo bare med ansettelser og på sikt kan jeg tenke meg å spesialisere meg mer på kultur og … ja, kanskje til og med endring».
– «Jeg legger merke til at du sier bare når du beskriver oppgavene dine, bare ansettelser?»
– «Ja», smilte hun og så ned i bordflaten.
Rollene ble litt endret, på en måte.
– «Det blir kanskje litt ensformig».
– «Men har du ikke tenkt på at det er ansettelser som underbygger kultur og endring … vel og merke hvis du klarer å ansette riktige mennesker?»
Hun svarte ikke.
I hvert fall ikke med en gang, men når hun flyttet blikket fra bordflaten og opp på meg så var det noe i blikket hennes som jeg valgte å oppfatte som et svar.
– «Jeg vurderer å ta en master», fortsatte hun.
– «Jeg har jo bare en bachelor, mener jeg … og da vil jeg kanskje bli oppfattet som litt bedre kvalifisert når … ja, når jeg skal komme meg videre, ikke sant?»
– «Tror du på det?»
– «Om jeg tror på det?»
– «Ja?»
– «Det er jo sånn det er», forsøkte hun.
– «Men hvorfor tror du at det er sånn?»
– «Det … vet jeg ikke … gjør du?»
– «Ja».
– «Gjør du?»
– «Det er fordi det sitter mennesker som av merkelige grunner har grabbet til seg makten over hva som skal oppfattes som riktig og galt i arbeidslivet, paradoksalt nok de samme menneskene som tjener pengene sine på å si at det er sånn det skal være og som tillater seg å bruke sine egne disipler som referanser … jeg mener at du vil lære mye mer av å jobbe her i denne virksomheten og gjøre rollen til din egen … det er sykt mange flinke folk her og det er de som du skal spille på lag med, det er de som skal være med på å gjøre deg enda bedre og som på sikt kan sørge for at du blir oppfattet som kvalifisert for eventuelle nye oppgaver … er du med?»
– «Er det så enkelt?»
– «Nei».
– «Nei?»
– «Nei», smilte jeg.
– «Men en eller annen gang må flere få øya bort fra papirene sine som ikke er noe annet enn dårlige kopier av gammel moro … du kan ikke snakke om endring og kultur og mangfold og gjøre en forskjell og alle de tingene der når du ikke gjør noe annet enn det som du blir fortalt av mennesker som kanskje burde snakke om noe helt annet».
Det var god kaffe der, og vi begynte etter hvert å spille på overtid.
Hvem skulle tro det, liksom …

Nå vet jeg ikke hvor mange av leserne mine som danser, selv når det kanskje ikke er ment at de skal danse og selv om det ikke er noen som byr dem opp eller ser på dem, men husk at dans handler om et harmonisk samspill mellom alle parter.
Selv når du danser alene.
Akkurat som alt som skjer i arbeidslivet.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Tør du vurdere de nye kreftene?

Jeg har vært på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, – det var egentlig en bursdagsfest for KREM som i ti år har jobbet for et kreativt og mangfoldig arbeidsliv.
Sånn på ordentlig.
Ikke som sofapolitikk.
Jeg velger likevel å kalle det for et faglig arrangement selv om det både var bursdagssang og kake.
Jeg fikk gleden av å treffe nye og inspirerende mennesker, mennesker som jeg ikke kjente fra før siden det er det som jeg setter pris på når jeg møter opp på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, – jeg er ikke blant dem som pliktskyldigst møter opp på de samme stedene for å treffe de samme menneskene som jeg har truffet mange ganger før for å snakke om de samme sakene som vi alltid pleier å snakke om, denne lekeplassen hvor vi kan gjemme oss bort i noe som hersker som et slags forlorent fellesskap, som om alle kjenner hverandre eller i hvert fall føler at de gjør det.
Sukkerspinnsymbiose.
Jeg har vært på seminar, fagsamling, kall det hva du vil, hvor jeg har truffet mennesker som blir en del av mitt nettverk til felles glede og inspirasjon og ikke minst innovasjon hvor sistnevnte er et begrep som jeg oppfatter som rimelig utvannet med tanke på at det har dukket opp så mange aktører som hiver seg på og vil ta del i en hype med håp om en eller annen vinning hvor de kan forherlige seg selv og sitt.

Vi fikk presentert et pilotprosjekt som har fått navnet «Unge for velferd» hvor formålet er å gi flinke folk i alderen 18-30 år muligheten til opplæring og trening i prosjektarbeid, kommunikasjon og salg for å skape en kortere vei til arbeid.
Hmm, tenker du.
Dette er vel ikke noe nytt?
Vel, hvis jeg legger til at dette drives av flinke folk som alt for mange definerer som skoletapere av sånne som ikke vet bedre og som tror at kvalifikasjoner er synonymt med tall og symboler på gradestokken, så skjønner du kanskje at dette er noe som kan defineres som noe nytt.
Jeg har visst om den en stund.
Jeg heier på dem.
Jeg heier på dem som oser varme og som ikke har behov for en gradestokk for å vise at de lever, de som har noe å si og som sier det i stedet for at jeg kan velge tryggheten ved å lene meg tilbake og dysse meg i søvn til tonene fra de som tror at søknadsdokumenter pyntet med fis og fjas og nisser og troll er en inngangsbilletten til glitterburene. Jeg rettet meg opp i stolen når en fin fyr snakket om viktigheten av å kunne presentere seg for nye virksomheter på en innovativ måte, jeg fikk lyst til å reise meg opp og applaudere når han snakket om viktigheten av å ikke føle seg tilfreds med å begrense mulighetene sine med å glane på en PC og slenge inn en søknad på en halv side og en CV på to, uten hull men med bilde øverst til høyre, skrevet i Times New Roman, når en eller annen som han ikke vet hvem er som han heller aldri vil få anledning til å møte finner det for godt å produsere en stillingsannonse som ikke fremstår som noe annet enn kopi av gammel moro.
Nå sa han det ikke på den måten, men det er sånn jeg oppfattet det.
Han fulgte opp med å si at han hoppet ut av videregående.
Dette var ikke noe for han.
Det hører med til historien at hun som hadde snakket før han, fortalte at hun hadde gjort det samme og som noen år senere satt som daglig leder i sitt eget selskap.
Herlig.

«Vi hadde et felles ønske om å prøve ut muligheten for å gi unge et sted å starte karrieren sin gjennom arbeidserfaring, anledninger til økonomisk uttelling, bedret nettverk og relevante referanser innenfor rammer som gir en målbar effekt både for bedriften og kandidaten på individ- og økonomisk nivå».

Dette handler om innovasjon, entreprenørskap og samfunnsansvar, – ganske fine ord som veldig mange virksomheter presenterer på nettsidene sine men som ikke er noe annet enn ord.
Det handler om å gjøre rommet litt større for å få et litt bedre resultat.
Det handler om å slippe til de som ikke er A4 med vissheten om at du får plass til mer på A3.
Du skal få anledning til å bli kjent med en aktør som tilbyr «det lille ekstra» og bruker dette begrepet på en helt annen måte enn det som skrives på nettsidene til de fleste andre som påstår at de tilbyr noe som kanskje kan oppfattes som annerledes enn alle de andre.
Jeg heier på dem.
Jeg tror på dem.
Samtidig er jeg fullstendig klar over at jeg er en fyr som oppfattes på en litt annen måte enn mange mennesker som presser seg inn i sko som ligner på mine.

Jeg har lyst til å dele dette med deg for at du også skal få muligheten til å vise dine visjoner, verdier og ditt samfunnsengasjement hvor bonusmaterialet er tilgang på god og kreativ arbeidskraft innen prosjektarbeid, kommunikasjon og salg. Du skal få en anledning til at det kanskje kan gå opp for deg at veldig mye av dette som alt for mange kaller høyere utdanning – eller utvanning, som jeg liker å kalle det – egentlig ikke handler om noe annet enn å lære seg hvordan man kopierer gammel moro. Det er derfor jeg har lyst til å invitere deg som jobber med rekruttering eller som kanskje sitter med ansvar for samfunnsansvar og som jobber med dette og for dette og ikke er blant dem som bare skriver om det og prater om det for å synliggjøre deg selv.
Bemanningsbransjen?
Talent Acquisition?
Du som har beslutningsansvar for det som handler om ansettelser i din virksomhet?
Sånn på ordentlig, liksom?
Ikke bare som et ord i den gamle stillingsbeskrivelsen din?
Du?

Gå inn i jula med gode tanker, og så vil jeg sende ut en oppdatert tekst med invitasjon til seminar, fagsamling, kall det hva du vil, når vi har kommet oss inn i det nye året. Da skal du få en greie som forhåpentligvis vil få deg til å åpne dørene for de som kan noe og ikke bare for de som tror at de kan noe.

Du får BROODS med «Bridges»

HR – Pain in the Ass

HR er som denne ekle lillesøsteren til barndomskompisen din, hun som hele tiden ville være med og henge med oss og som selvfølgelig ikke fikk være med og henge med oss fordi hun ikke skjønte seg på de samme tingene som vi skjønte oss på og som i stedet endte opp med å gjøre seg enda mer upopulær ved å forstyrre oss og ødelegge for oss.

Jeg treffer en en del flinke folk som spør meg hva HR egentlig gjør.
Eller skal gjøre.
Det er jo en grunn til at spørsmålet kommer?
Jeg treffer også en del av de som sitter i HR og som virker veldig opptatt av hvordan de skal styrke sitt image, som om de betror meg sin kamp for å bli respektert og for å få innflytelse i virksomheten som de er ansatt i, – som om det er et mål i seg selv.

Det er mange av disse flinke folkene jeg refererer til som bekrefter at HR-menneskene ikke liker seg så godt når man snakker om virksomhetens kjernevirksomhet, – de er rimelig raske til å skyte inn en setning eller to som inneholder ord som «prosesser» og «humankapital» og «kompetansemodeller» for at samtalen skal vri over til deres egen dialekt. Hvis du legger til noen ord om hvordan deres bidrag kan oversette strategi til handling, så er jeg sikker på at du vet om noen.
Kanskje det er deg, for alt jeg vet.
Det er som om HR-menneskene ønsker å bli oppfattet som selve drivkraften for at ting skal bli gjort.
Sorry HR, men flinke folk skal vite hvorfor de er ansatt i en virksomhet og hva de skal og må gjøre.
De som ikke skjønner det, er en feilansettelse.

Jeg er sikker på at du har lagt merke til at HR-menneskene trives best når de er i lukkede HR-fora hvor de kan mingle med likesinnede HR-mennesker, nesten som kos med misnøye hvor de kan søke bekreftelser på at de ikke er alene med sine opplevelser rundt hvordan «de andre» henger etter med sin manglende forståelse for hva de kan og hva de mener at de kan få til med det som de tror de kan. De snakker veldig mye om hvordan de kan gjøre seg synlige, og du skal ikke langt tilbake i tid før de bare var synlige i arrangementskomiteen på sommerfesten og i sluttfasen av ansettelsesprosesser hvor det var de som måtte levere ut personalhåndboken fordi det var bare de som skjønte seg på hva som sto i den og hva som egentlig var poenget med den.

Det er mange som registrerer at HR ikke er like synlige der hvor de burde være synlige, – der hvor de andre menneskene er, de som faktisk jobber med noe som ligger tettere mot kjernevirksomheten og som i virkeligheten er mer enn bare et ansattnummer i et personalsystem.
Kulturendringsprosesser?
Sorry HR, men dette er for drøyt.
Det er ganske vanskelig å bli respektert i en kultur når man selv ikke er en del av den.

Det er i det hele tatt mange referanser som bekrefter at HR fokuserer på endring og ikke stabilitet med det påfølgende oppfølgingsspørsmålet om hvorfor de etterstreber ansvarsområder som med stor sannsynlighet ligger bedre tilrettelagt i linjen. Kanskje er det derfor de ikke klarer å leve opp til sitt ønske om å bli respektert eller godtatt eller få mer innflytelse, omgivelsene deres blir rett og slett oppgitt fordi HR er et forstyrrende mellomledd som gjemmer seg i hullet mellom hva virksomheten faktisk trenger og hva de selv tror de kan få til med sine svulstige tanker om hvordan de skal fylle arbeidshverdagen sin.

Jeg kjenner en fyr som trekker paralleller til dommerstanden i verdens største idrett, – en gruppe som i nyere tid defineres som «kampledere» og som forsøker seg på noe lignende uten tanke på at de underbygger det paradoksale ved at deres dominanse i kampbildet er den beste referansen på at de ikke har gjort en god jobb.
Tygg litt på den …

Vi fant våre metoder for hvordan vi kunne unngå denne ekle lillesøsteren til barndomskompisen, – vi visste at hun var i nærheten samtidig som vi håpet å få slippe regelmessige bekreftelser. Det beste var å la henne holde på med seg selv og sitt og av og til fore henne med ett eller annet som holdt henne sysselsatt og som fikk henne til å tro at hun var med på noe av det som hun trodde at hun hadde lyst til å være med på men som hun egentlig ikke skjønte seg på …

Jeg ble spurt om jeg kunne lage en intro til en oppgave som to venninner skriver om HR, – de har jobbet med datafangst fra ansatte i en del virksomheter og et voksende kandidatmarked som av en eller annen grunn tror at menneskene i HR har beslutningsmyndighet i rekrutteringsprosesser. De ønsket alternative innspill og en annerledes vri enn de fleste tekstene som ofte viser seg å være skrevet av menneskene som selv sitter der eller som finner egen vinning i å holde seg inne med de som sitter der, – som proaktivt selvforsvar på spørsmålet om hvorfor det ikke lenger handler om mennesker og arbeidsforhold men om kontroll og analyse. Jeg har så vidt begynt å lese teksten deres og blir ikke skremt i det hele tatt, men kan godt tenke meg at den kan få det til å krible litt for de som brenner for deres innflytelseskåthet.

Jeg har ansatt noen personalmennesker i året som vi snart skal legge bak oss, og kan se tilbake på stor kontakt fra virksomheter som ønsker bistand til å finne den som vet hva dette faget egentlig burde handle om. En toppleder i en relativt kjent virksomhet forsterket sitt ønske om krystallklar rekrutteringskommunikasjon for å slippe den kjedelige kandidatstrømmen med de som ikke formidler så mye mer enn at de ønsker å gjøre en forskjell.
– «HR har fremstått som pain in the ass», avsluttet han.
– «La meg få slippe klaprende hæler og høye hestehaler …»
Jeg trodde på han.
Han var dønn seriøs.

Uten sammenligning for øvrig, – her kommer TEARS FOR FEARS med «Year of the Knife»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

En ting til, – jobbsøkerboken foreligger for tiden i spesialutgave med 30% prisavslag.

HR Direct Sourcing

Sommeren er ikke over enda, men jeg har av og til gløttet på litt forefallende arbeid mellom alt det andre som det er viktig å gjøre når man har sommerferie, noe som har resultert i to nye opplegg på tjenestespekteret mitt hvor det ene er et «utspring» fra jobbsøkerkurs og det andre er foreløpig definert som HR Direct Sourcing.
Hmm.
Jeg kommer sikkert til å kalle det for noe annet, men blås i det. Jeg har sakset fra noen kollegaer i utlandet som kaller det for akkurat det, men detaljene rundt avtaler og forhold kan vi komme tilbake til. Greia er at det er fler og fler som finner ut at jeg har et ganske stort og godt utviklet nettverk med flinke folk i HR-faget som oppfattes som litt mer tilnærmelig enn den upersonlige massen og som signaliserer et ønske om nye omgivelser.
Det er sånn det blir når man jobber med sånne ting som jeg jobber med.
Det sier seg selv.
Jeg blir kjent med dem på en helt annen måte enn de som sitter og trykker seg gjennom et kundemøte eller et intervju, noe som gjør det ganske lett å komme med kildetips og henvisninger.
Sånn er det bare.
Noen har det og noen har det ikke.

CV-baser har aldri vært min greie og jeg vil heller aldri bli en sånn som pusher CV’er, – det er det nok av useriøse aktører der ute som gjør, men jeg er rimelig godt kjent for å gjøre mer enn å sortere søknadsbunker etter nisser og troll på en CV. Nå opplever jeg økende kontakt fra virksomheter som ønsker å vite mer om dette som handler om rekrutteringskommunikasjon, og syns det er kult at det er flere som får øya opp for noe av det som jeg skriver om, poengtert med visshet om at det er lenge til vi får oppleve en revolusjon i HR-faget og kun fordi jeg syns det er morsomt at det dukker opp henvendelser med ønske om hjelp til å ansette mennesker som skjønner hva dette faget egentlig burde handle om.
Da blir jeg glad.
Det skal ikke så mye til.
Jeg er egentlig ganske lett å ha med å gjøre selv om det finnes noen som tror det motsatte, – noe som egentlig sier mer om dem.
Nok om det.
HR Direct Sourcing fra Karriereverkstedet vil gi deg tilgang på profesjonell kompetanse fra personalfaget, – hvis du vil vite mer, så har jeg ferie fram til midten av august.
Det var dagens salg.
Tilbake til feriemodus.

Du får BJØRK med «Human Behaviour»