hull i cv

Dette skal du gjøre med et hull i CV

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om «hull i CV» og det er fordi jeg ikke ser poenget med å skrive noe om det, men så havnet jeg i dialog med en jente som var veldig påståelig på at det som handlet om å avdekke huller i CV var en av hennes sterkeste sider.
Grøss.
Nå skal det sies at hun var ansatt som «senior rekrutteringsrådgiver» og lampa lyser når jeg treffer folk som identifiserer seg med titler. Når det er nevnt så jobber hun i en virksomhet som ligger i bunnskiktet for kandidatopplevelser, og sett i ettertid så var jeg kanskje litt slem mot henne.
Men men.
Det får hun tåle.
Hun var veldig interessert i å høre hvordan jeg lærte jobbsøkere å snakke om det og skjønte ikke hva jeg mente når jeg sa at jeg ikke lærer jobbsøkere noen verdens ting bortsett fra hvordan de skal bli flinkere til å snakke om seg selv og sitt. Jeg er ikke så veldig begeistret for mennesker som tror de kan servere jobbsøkertips til andre voksne mennesker, for å si det sånn.
– «Seg og sitt», snøftet hun.
– «Det handler om å få jobben da».
– «Nei», svarte jeg raskt.
– «For det første så er det ikke noe som handler om å få en jobb med mindre du vil bli en feilansettelse, og for det andre så handler det om at det er dette med seg og sitt som skal passe med omgivelsene og omstendighetene for den aktuelle rollen i den konkrete virksomheten».
Jeg så at hun ikke var med.
Jeg så mitt snitt til å trykke litt til.
Noen ganger så er jeg bare sånn og dette var en av de gangene.
Men men.
Det får hun tåle.
– «Men dette med hull», fortsatte jeg.
– «Det er bare en ting man kan gjøre med et hull i en CV, og det er å drite i det».
Det kom en rar lyd fra munnen hennes.
Jeg hørte ikke hva hun sa eller om hun sa noe i det hele tatt.

Når jeg har en kandidat på den andre siden av meg og mitt så er jeg interessert i det som handler om vedkommende her og nå. Hva han eller hun gjorde eller ikke gjorde for fem år siden eller hvor vedkommende kan ha fått med seg noe som han eller hun mener er noe som kan komme til nytte i den aktuelle rollen er faktisk revnende likegyldig.

Hvis du er så dust at du legger fokus på sparkelmasse så flytter du fokus bort fra deg selv og din egen kunnskap og personlighet, – akkurat på den samme måten som de som skryter av en skole eller smører på med et ansettelsesforhold fra en virksomhet som enkelte oppfatter som kjent.

Du er den du er – akkurat nå – og du har en historie som har blitt formet av dine omgivelser, opplevelser, omstendigheter og noen andre ting som gjør deg interessant og presentabel for den som ser etter en som deg og som vil være sammen med en som deg.
Alt som ikke handler om «oss» er faktisk ikke interessant i det hele tatt.
Det er summen av hele deg som skal få meg til å se et bilde som skal passe inn med mitt eget bilde av den aktuelle rollen og som er det beste argumentet for at jeg aldri har foretatt en eneste feilansettelse.
Summen av hele deg.
Det er det jeg vil ha.
Jeg blåser i hvordan du har kommet fram til svaret.
– «Men», fortsatte hun i det jeg trodde hun hadde blitt kvalt i sin egen boble.
– «Det er vel interessant å vite hva vedkommende bærer på?»
– «Bærer på?»
– «Ja», nølte hun.
– «Det kan jo være noe som ikke er bra, mener jeg».
Jeg så på henne.
Lenge.
Det var egentlig ikke så lenge, men jeg tror hun oppfattet det som lenge.
Fire sekunder eller noe sånt.
Fem, kanskje.
– «Hvorfor det?»
– «Hvorfor?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Hvorfor vil du vite det hvis vedkommende er klar for alt som handler om det som skal skje nå?»
– «Ehh», nølte hun.
– «Jeg tror ikke du skjønner hva jeg mener».
– «Du», sa jeg og merket en endring i tonefallet mitt.
– «Jeg skjønner jævlig godt hva du mener og det er at sånne som deg blir sittende og søke etter dritt og vil finne den i likhet med alle andre som søker etter dritt og hvor definisjonen på dritt er alt som du ikke ønsker å se og som du bruker som argument når du ikke vil deale med sånne som ikke er like glatte og blankpolerte og falske som deg selv».

Så folkens, – hvis dere treffer folk i jobbsøkerprosessene deres som er opptatt av «hull i CV» så vet dere at dette er feil sted. Og for å understreke så kan man jo lure på hva som får dem til å dra deg inn til et intervju når de allerede har grini seg til å få søknadsdokumentene dine og likevel har lyst til å snakke med deg.
Vet du hvorfor?
De har ikke noe annet å snakke om.

Du får M PEOPLE med «Don’t Look Any Further», – bare fordi du fortjener det.


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.

Følg Karriereverkstedet på Facebook: @karriereverkstedet

Funny how time flies when you’re having fun

Jeg fikk spørsmål fra en tidligere kollega her om dagen om når jeg skulle fortsette med blogg.
– «Jeg vet ikke», svarte jeg kort.
– «Jeg har så mye annet».
Jeg kan ikke akkurat si at jeg jobber meg ihjel om dagen, – jeg driver med helt andre ting og det er noe som jeg tror de fleste mennesker kan ha godt av.
Gjøre noe annet.
Få ny luft i ansiktet.
Jeg har reist hit og dit, holdt noen foredrag på forskjellige steder.
Møtt spennende folk.
Flinke folk.
Jeg har skrevet et par bøker.
Jeg har lært meg et nytt språk.
I hvert fall nesten.
Jeg har fått en del nye venner.
Jeg har fått ny kjæreste.
Sånne ting.
Jeg har gjort ganske mange ting som jeg er sikker på at en eller annen som får seg til å fremme en påstand om at han eller hun jobber med det samme som meg oppfatter som noe som lager et hull i CV.
Jeg har ikke vært «aktiv».
Jeg har gått glipp av noe.
Har jeg det?
Nei.
Jeg har ikke gått glipp av en dritt.
Det finnes nemlig en god del mennesker som tror at man skal være «på» hele tiden, fra måned til måned hvis man skal følge webcruiter og en del ande søplesystemer, – man kan jo ikke bare dasse rundt på den måten som jeg har gjort.
Eller?
Selvfølgelig kan man det.
Det handler om noe så enkelt som å kunne fortelle hva man har gjort og hva det har gitt.
Som alt annet.
Når jeg dasser rundt som jeg gjør så treffer jeg selvfølgelig folk som skjønner hva jeg kan og som begynner å dele sin fortvilelse om hull i CV og utfordringene med hva de skal si hvis noen spør og annet tull og tøys.
Ehh, tull og tøys?
Yepsi.
Selv om du ikke er i jobb, så er du fremdeles økonom eller rørlegger eller systemprogrammerer eller hva du mener at du bør definere deg som. Du er definitivt ikke «in between jobs» eller «actively seeking new opportunites» eller annet ræl. Hvis du tilhører skokken som går på jobbsøkerkurs i regi av NAV, så er det noe som jeg hadde holdt kjeft om hvis jeg var deg.

Den samme dama som spurte om når jeg skulle fortsette med blogg spurte om når jeg hadde tenkt å komme tilbake til det som jeg egentlig driver med, et spørsmål som fikk meg til å stille spørsmål tilbake om hun mente rekrutteringsdelen av meg eller karriereveilederdelen av meg eller kanskje begge.
– «Begge», smilte hun.
– «Nja», smilte jeg tilbake.
– «Nå skal det sies at jeg ansatte en markedssjef i forrige uke og en personalsjef for to måneder siden, så jeg ligger ikke på latsiden selv om dette er kjente folk som gikk rett inn hos kjente kunder».
Det er sånn det går når man vet hva man driver med og sover godt om natten.
Sånn schmack-schmack, liksom.

Jeg skal kjøre to jobbsøkerkurs i sommer og det er det jeg vet.
Sommerkampus.
Like moro hvert år og dette er fjerde året.
Femte?
Nei, tror det er fjerde.
Spiller ingen rolle.
Anyways, – i dag hadde jeg faktisk sagt ja til en jente som ville ha en prat, kanskje mest fordi hun refererte til en samtale med en som jeg liker og selvfølgelig fordi jeg hadde tid. Jeg spurte hva hun ville snakke om, om det var rekrutteringsdelen av meg eller karriereveilederdelen eller kanskje begge, og da sa hun at hun ville snakke med rekrutteringsdelen av meg siden hun var ganske klar på karrieren sin.
Greit nok.
Greit for meg.

Jeg tror hun ble litt overrasket over at jeg sa at jeg ikke ønsket meg hverken CV eller attester eller noe annet da hun sa at hun skulle sende det på mail, jeg sa at jeg bare ville treffe henne og la til at jeg kunne gløtte på en CV hvis treffet ga meg gode vibber.
Det var da hun sa det.
Hun sa at hun hadde en god CV og da var jeg selvfølgelig rask til å svare at det ikke finnes noe sånt som heter «god CV» før jeg la til at det er historiefortelleren og budskapsformidleren som jeg ville treffe.
Da ble det stille i den andre enden.
– «Vil du ikke ha CV?»
– «Hva skal jeg med den?»
– «Nei», nølte hun.
– «Alle spør jo etter en CV?»
– «Jeg spør ikke etter en CV», svarte jeg og trakk på skuldrene, vet ikke hvorfor jeg gjorde akkurat det siden vi snakket i telefonen, men det har kanskje noe med min egen innlevelse å gjøre eller noe sånt.
Jeg vet ikke.
Jeg vet bare at jeg vil ha gode vibber og det er ikke så ofte jeg får gode vibber av å lese søknadsdokumenter.

Det finnes en drøss med mennesker som tror at jeg har lomma full av ledige jobber, men det er bare pinglene i bemanningsbransjen som liker å si at de har det for å fylle opp en CV-base som er det eneste salgsargumentet de klarer å servere i de tørre kundemøtene sine.
Jeg har fire kunder i Norge.
Det er ikke all verden, men det er fire kunder som allokerer nok rekrutteringsprosjekter i året for å danne grunnlaget for at jeg kan gjøre det som jeg liker best å gjøre. Når det er nevnt, så må jeg legge til at jeg har mange kunder i utlandet og det er det som åpner for en digg kombinasjon av business and pleasure.

Jeg fikk ingen vibber i møtet med henne.
Jeg fikk i hvert fall ingen gode vibber, sånne vibber som gjør at man tar litt av og skjønner at dette er et menneske som passer inn her eller der eller får lyst til å dele med nettverket.
Hun var ganske tom og klinisk og ga inntrykk av at hun savnet støttedokumentene sine.
Jeg liker ikke sånne, jeg.

Folkens, – hvis du ikke klarer å formidle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan brukes til, så bør du definitivt forandre jobbsøkerstrategien din.
Du har en jobb å gjøre.
Søknadsdokumenter snakker ikke for seg selv, – det fantes kanskje en tid hvor de gjorde det men det var før det fantes så mange virksomheter der ute som fant ut at de kunne tjene blodpengene sine på å fortelle jobbsøkere hvordan de skal skrive dem.
De er klin like.
De er like blanke.
De klarer ikke å gi inntrykket som presenterer et menneske som skaper vibber hos den eneste personen i hele verden som kan avgjøre om dette ser bra ut eller ikke, den som skal ansette noen her og nå og som ser etter en som har noe som du mener at du har. Det er like dumt som når virksomheter tror at de skaper vibber med å kjøpe kred gjennom GPTW og spenstige forsøk på å fremstså som noe annet enn det som de virkelig er gjennom noe som de tror er «employer branding».
Grøss.

Jobbsøk er enkelt.
Hvis du slutter å lese karrieresider på nettet og slutter å legge deg på ryggen for «rekrutteringskonsulentene» som kåter seg opp med en sjablong som er utarbeidet fra et referat i møte med en burugle fra HR og en papegøye fra Innkjøp, så skjønner du hva jeg mener.
Ansettelse av riktige folk er like enkelt.
Gjør det selv så blir det gjort ordentlig.
Begge deler handler om en ting, og det er historiefortelling.

Nå skal jeg gå tilbake til det som jeg egentlig holder på med.
Vet ikke hvor lenge jeg holder på.
Nå skal du gå tilbake til det som du egentlig holdt på med, også.
Vet ikke hva det er, men det vet forhåpentligvis du.

– og så fikk jeg lyst til å gi deg litt NATTY BONG med «Yellow»


Disse sidene ble opprinnelig produsert for å gi karrieretips med filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør serveres med kaffe og ironimodus.