identitet

Drit i bagasjen og kom som du er

Jeg treffer en del arbeidsledige i mitt daglige virke, forskjellen på en som har vært arbeidsledig lenge og en som ikke har vært arbeidsledig like lenge fremkommer ganske tydelig i dette som handler om noen av disse «greiene» som de har med seg. Jeg bruker begrepet «greier» siden jeg ikke er tilhenger av begreper som kan oppfattes som diagnoser. Det er nemlig sånn – dessverre – at det er mange som får spørsmål om hvorfor de er arbeidsledig, hvorfor de ikke får seg en jobb, noen ganger fra venner og venninner som forsøker å vise sin undring gjennom en form som skal oppfattes som velmenende og støttende men hvor dette ordet «hvorfor» har lett for å underbygge et søk etter noe som kan ligne på en diagnose.
– «Du … du som er så flink og søt og grei, liksom …»
– «Du som har så gode kvalifikasjoner … det er rart at det ikke er noen som vil ha deg …»
Eksemplene er mange.
Eksemplene er kanskje godt ment og kan oppfattes som fraser når man ikke klarer å finne på noe annet å si, men de stiller seg faktisk i den lange rekken av ting som underbygger tvangstanker og valgte sannheter, disse tingene som er den arbeidslediges største utfordring. Arbeidsledige får høre det fra alle kanter, kommentarer og påstander og bortforklaringer som borer opp et hull som får noen av de som ikke vet bedre til å fokusere på trusler som sier mer om dem selv og deres uvitenhet enn om den arbeidsledige, gjerne proklamert fra den nye generasjonen som har tatt over arbeidsmarkedet og som lever i alt for trange bobler hvor det ikke er plass til noe som bryter kontinuitet fra barnehagen og gjennom det som oppfattes som høyere utdanning.
Eller utvanning, som jeg liker å kalle det.
Det skal liksom ikke være nok at den arbeidsledige får høre det fra sosionomene i NAV som presser seg inn og tar eierskap i livene deres, men de får også høre det fra deres likesinnede som av en eller annen grunn får lov til å arrangere jobbsøkerkurs selv om de aldri har satt beina sine i det virkelige arbeidslivet.
Jeg gremmes.
For det er nå en gang sånn at jeg treffer en del «rådgivere» og «veiledere» på jobbsøkerkurs som beskriver den arbeidsledige gjennom diagnoser, som om det har dukket opp en del nye manualer for diagnostisering hvor det er om å gjøre å få noen av disse linjene inn i rapporteringsmappen til den arbeidsledige, som om denne «diagnosen» kan fungere som en fluktkommentar når de ikke har noe annet å komme med. Jeg er litt fristet til å mene at den som har vært arbeidsledig lenge og som virkelig har fått kjenne noe av dette på kroppen har lettere for å komme i kontakt med de ulike delene av tilværelsen sin som egentlig ikke handler om så mye annet enn bekreftelser på at de faktisk lever.
Det er bra.
Noen setter kaffen i halsen av en sånn påstand, men jeg strekker den litt lenger og sier at det er mange som sitter på rævva på innsiden av arbeidslivet som har mye å lære av de som står på utsiden av glitterburene.

Jeg treffer flinke folk som har gjennomgått vanlige menneskelige reaksjoner og som blir diagnostisert av sånne som tror at livet skal være falsifiserbart, noe som egentlig er ganske syke reaksjoner i seg selv med tanke på at innsnevringen av hva som skal oppfattes som normalt i arbeidslivet gjør dem mindre tolerante for avvik.
Jeg er sikker på at du vet om noen eksempler.
Kanskje du blir vurdert som overkvalifisert fordi du rett og slett har revidert verdibildene dine.
Kanskje du sitter på kunnskap om mennesker og virksomheter som kunne styrket ditt eget kandidatur, men som du ikke får deg til si noe om fordi du lytter til sånne som proklamerer at dette kan misoppfattes.

Vi har konstruert et arbeidsliv hvor rekrutteringsprosessene oppfattes som en catwalk hvor publikum nikker gjenkjennende til idealiserte normer som bekrefter vissheten om at emballasje er viktigere enn innhold, noe som i alt for stor grad representeres fra sjablongspikkerne i bemanningsbransjen som ikke skjønner at det er fullt mulig å leve et liv uten å ha tråder som holder deg oppe. Det er som om viktigheten av å sette lyset på alle de som skal settes i stand til å realisere seg selv, være aktiv og full av initiativ, fremstår som viktigere enn de som velger å gå ut i mørket for å gjøre det lettere å se tingene rundt seg.

Jeg treffer arbeidsledige som allerede på setning to eller tre legger ut om hvilke utfordringer de har i stedet for å fokusere på hvem de er og hva de kan og hva de mener at de kan gjøre med det som de mener at de kan.
Jeg spør hvorfor.
De klarer ikke å svare fordi de ikke skjønner spørsmålet, et ganske enkelt spørsmål som bryter med alt som manifesteres av de som har lest seg blinde på de nye diagnostiseringsmanualene. Det kan selvfølgelig oppfattes som bra at man er åpen om sin egen tilværelse, følelse, tilstand, kall det hva du vil, men det må likevel ikke konstrueres et eller annet som gjør at det ikke blir plass til det som virkelig betyr noe. Livet er fullt av dritt, og da er det trist at man velger å følge de som ikke forstår at det kan være lurt å ta et skritt til siden når det kommer i stedet for å henge med hodet og vente på sympati fra en som drar kjensel på en diagnose.

Det sier seg selv at det ikke er så lurt å henge med hodet når du står med dritt opp til halsen.
Det sier seg selv at det er da du bør ha munnen lukket …

Jeg liker å si at vi alle har våre greier, og det er disse greiene som har fått deg til å bli å bli den som du er akkurat nå, den som skal få deg til å bli oppfattet som riktig i henhold til en aktuell rolle. Jeg er sikker på at det er mange arbeidsledige som skulle vært det foruten, men samtidig er jeg sikker på at jeg i mine egne utvelgelser vektlegger disse opplevelsene som sterkere og mer overbevisende enn den som ikke har andre arr på kroppen enn sittemerker i rævva fra en svett lesesal hvor de lærer hvordan man kopierer gammel moro.

Jeg leste en setning en gang, – everyone you meet is fighting a battle you know nothing about.
Jeg syns den er ganske misvisende i forhold til hvordan jeg opplever de som trykker på likerknappene og som henger den opp på minnetavlene sine. Det skal ikke være nødvendig å kjempe, og jeg finner setningen like tåpelig som alle de som snakker om all denne bagasjen som de drasser med seg. Det skal ikke være nødvendig å drasse med seg all denne bagasjen, man trenger i hvert fall ikke å snakke så mye om det selv om det nå er en gang sånn at det finnes veldig mange som påstår at det vitner om styrke at man klarer å få med seg alle tingene selv om de ikke kan brukes til noe når de kommer fram.
Drit i bagasjen.
Kom som du er.

Du får THE OTHER ONES med «We Are What We Are»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Saltvann i tastaturet

Jeg hadde en interessant diskusjon med en dame som snakket om profilen sin på LinkedIn, nå hadde hun vært der i i flere måneder og det skjedde ingen verdens ting.
Jeg spurte hva hun forventet.
Jeg spurte hva hun trodde skulle skje.
– «Jeg har lest om mennesker som har fått jobb fra virksomheter gjennom LinkedIn», begynte hun.
– «Jeg ser at det er mange som er inne på profilen min og så får jeg invitasjoner fra folk som jeg ikke en gang vet hvem er …»
Jeg spurte om det var sånn at hun ikke var åpen for å komme i kontakt med nye mennesker og at det er dette som kan gi grunnlag for noe mer.
– «Jeg kjenner de ikke», nølte hun.
– «Jeg vet jo ikke hva de vil med meg …»
Jeg så på henne.
Jeg visste hva jeg skulle si, men visste ikke helt hvor jeg skulle begynne.
Jeg kunne selvfølgelig ha sagt noe om de som ikke personifiserer invitasjonene sine, men tenkte at det kanskje ville bli litt for mye for henne. Jeg kunne legge til at det var hun selv som måtte ta initiativet til å skape dialog, men lot det være.
Sommerkvelden var fortsatt ung.
– «Når jeg ser på profilene deres så ser jeg mye rart som jeg ikke skjønner», sukket hun.
– «Folk viser seg fram på så rare måter … alt fra rare titler og tåpelige bilder og linker til andre nettsider og blogger og en hel haug med ting som jeg ikke skjønner meg på … de kan umulig tenke på hva slags inntrykk de gir til potensielle arbeidsgivere … eller kollegaer, mener jeg … eller sånne som deg … sånne som ser etter flinke folk og kommer inn og ser hvordan de presenterer seg».
Det var da jeg sa det.
– «Du er på bærtur».
– «Ehh … hva?»
– «Du er på bærtur», gjentok jeg.
– «Du bryter ned noe av det viktigste i et menneskes tilværelse … det som handler om identitet … eller det som vi på jobbsøkerspråket kaller foredling av et personlig varemerke … det er klart at det finnes en del diltere som legger ut tull og tøys for å glede andre eller for å vise andre at de gleder de samme menneskene, men du må huske på at inntrykk vurderes av den som ser … du er i ferd med å gi deg selv formaninger som ligger tett opp til mye av det som man ikke skal gi formaninger om».
– «Skjønner ikke …»
– «Det handler som nevnt om identitet», svarte jeg.
– «Det handler om noe så enkelt som å vite at noe som eventuelt ekskluderer deg på et sted vil inkludere deg på et annet … folk liker jo forskjellige ting».
– «Men ikke i arbeidslivet», forsøkte hun.
– «Man ansettes for å gjøre en jobb og da må man fremstå som kvalifisert».
– «Og hva mener du er viktig for å fremstå som kvalifisert?»
Hun så på meg.
Jeg tror ikke hun skjønte spørsmålet.
Nå skal det sies at hun jobber i det offentlige, men dog.
– «Har du sett reklamefilmer for senger og madrasser?»
– «Hva har det med saken å gjøre?»
– «De forteller at et menneske bruker en tredel av livet sitt i senga, og da bør det være en forutsetning at senga er god … skjønner du?»
– «Skjønner ikke hva det har med saken å gjøre».
– «Et menneske bruker en annen tredel av livet sitt på arbeidsplassen», fortsatte jeg.
– «Da bør det være en forutsetning at arbeidsplassen er god».
Tomt blikk.
Tomt hode.
– «Den siste tredelen handler om øvrige energikilder hvor det er viktig at alt er i balanse … se for deg et bilde av livet ditt i en branntrekant, så skjønner du hvordan du skal vedlikeholde flammen».
– «Du kan jo ikke sammenligne sånt med arbeidslivet», sukket hun.
– «Arbeidslivet handler ikke om sånt …»
– «Gjør det ikke?»
Jeg visste at diskusjonen var dødfødt.
Jeg visste at det ikke var noen hjemme.
Jeg visste at hun sto i den lange rekken med broilere som hadde fått halsen stappet full av guffe og endt opp som en usmakelig foie gras.

Jeg hadde sittet og hørt på hvordan hun snakket til noen studentberter som satt på den andre siden av bordet, stort sett svada om hvor viktig det var å ha en ryddig CV. Jeg hadde spurt hva hun mente med «ryddig CV» og fikk et kort svar i retur.
– «Fakta».
Jeg nikket.
– «Dere må kutte ut alt som ikke er relevant», fortsatte hun.
– «Og så må dere for all del tenke på hvordan dere fremstår i sosiale medier».
Det var her jeg kom inn i samtalen.
Eller meldte meg på.
Kastet meg inn.
Kall det hva du vil.
Jeg vet at det noen ganger er best å holde seg unna, langt unna, jeg opplever det samme med «diskusjoner» på LinkedIn og andre digitale fora hvor det virker håpløst å nå fram til mennesker som har latt seg hjernevaske av sukkerspinn og smiletryner, men så er det noe med denne yrkesstoltheten min som får meg til å blande meg inn.
– «Dere må ha bilde på CV’en deres», fortsatte hun.
– «Og det må være et bra bilde …»
Jeg spurte hva hun mente med «bra bilde», men jeg tror ikke at hun skjønte det spørsmålet heller.
– «Du bare kverulerer», sukket hun.
– «Ja», nikket jeg.
– «Og det faller seg ganske lett for meg når du serverer så mye tull og tøys».
Hun gikk.
Jentene på den andre siden av bordet ble sittende å se på meg.
– «Dere må fremstå sånn som dere ønsker å fremstå», begynte jeg og smilte til jenta som dukket opp bak meg og tok med seg tomflaskene på bordet vårt, tømte askebegeret og dro en fuktig klut over bordflaten.
Dama til Pål.
Den perfekte vert.
– «Blås i hva alle andre mener og tror», fortsatte jeg.
– «Det som er viktig er at dere beskriver dere på en måte som er dekkende for hvordan dere er i virkeligheten».
– «Men hva hvis det ikke er bra nok», forsøkte hun ene.
– «Hva mener du med bra nok?»
– «Bra nok til å ikke få jobben, vel».
– «Du skal i hvert fall ikke ofre identiteten din for å få en jobb», svarte jeg.
– «Du må ikke gå rundt med en form for angst for at noen skal tro eller mene at du er sånn eller sånn, det vil alltid være noen som av en eller annen grunn ikke liker deg og hvordan du står fram og da må du tenke som så at det er deres problem».
– «Det er jo urettferdig?»
– «Urettferdig?»
– «Ja», nølte hun.
– «Man kan ikke velges bort bare fordi noen ikke liker deg …»
– «Kan man ikke?»
– «Kan man?»
– «Ja».

Vi hadde fått nye sommerpils på bordet i det jeg fortalte at det ikke finnes noen som passer inn over alt.
De som hevder at de gjør det er falske.
– «Det finnes mennesker som er så redd for å være på utsiden at de til og med glemmer at det kanskje ikke er så hyggelig på innsiden», fortsatte jeg.
– «Jeg tror at det er nettopp dette som er noe av årsaken til mye av dette gnålet …»
Jeg la merke til at begge nikket.
– «Det finnes til og med folk som tror at noen som er flinke på et sted vil være like flinke på et annet … jeg vet om flere i min bransje som stoler blindt på kvalifikasjonsreferentene sine når de ser etter nye hoder … de glemmer noe av det vesentligste som handler om omgivelser og rammer … det er derfor jeg oppfattes som lunken i forhold til kandidater med stjernereferanser fra noen av virksomhetene som av en eller annen grunn topper sånne karrierebarometere … sånne lister som viser hvor alle har lyst til å jobbe … hva sier det om virksomhetsomdømmet deres, tror dere?»
– «Ehh … kanskje ikke så mye?»
– «Ikke en dritt», smilte jeg og tok en slurk av sommerpilsen, så at begge jentene gjorde det samme bare litt mindre slurker.
– «Mennesker som ikke vet hvor de er og som ikke tør å finne seg selv på grunn av denne bunnløse frykten for hva andre vil tro og mene … de trøstesuper seg fulle på denne indoktrineringspunsjen fra talentfabrikkene som masseproduserer klonedukker fordi vi har konstruert en skammekultur hvor det mest paradoksale er hvordan mennesker låses inne i de fine glitterburene hvor de blir fortalt hvordan virkeligheten bør oppfattes … det er jo bare trist …»
Jeg fikk lyst til å legge til at jeg ikke la noen pinner i kors får å si at det norske kandidatmarkedet er i ferd med å bli jævlig kjedelig.
Jeg lot det være.
Hvis jeg ser en CV med passbilde og en tekst som forteller at vedkommende er motivert og dynamisk og løsningsorientert, så blar jeg videre i søknadbunken. Jeg gjør det samme når jeg ser noen som bruker masse plass på utdannelsen sin med fokus på en A som ikke forteller noe annet enn at de har lært seg hvordan de kan kopiere gamle tekster.
Jeg tenkte at de fikk finne ut av det selv.
Livets skole.
Den beste utdannelsen.
Jeg visste at det ville gå opp for dem at studiekatalogene deres ikke var noe annet enn en blekke hvor det egentlig ikke står en dritt, men folk flest er jo så redde for å si det at de velger å produsere den samme dritten for å passe inn.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er visst det.
Det blir bekreftet av menneskene som kaller seg «eksperter» og «veiledere» som sitter på den samme skåla og presser ut noe av det samme.
Form og farge stemmer.
Lukta, også.

Sommerkvelden var fortsatt ung, men konturene av kvelden viste seg når noen av kompisene mine dukket opp med invitasjon til klippehopping.
– «Studentpris», smilte Pål og dultet meg i siden.
– «På jobbsøkerkurset ditt, mener jeg …»
– «Ikke faen …»
– «Trodde du hadde ferie?»
– «Kjente en rykning», smilte jeg.
– «Måtte sjekke …»

Gratulerer med dagen, Emma – her kommer MATTAFIX med «Cool Down the Pace»

You Are What You Are

Jeg fikk lyst til å rette en tekst til alle dere som er uenig med meg og mitt, det er på tide med en tekst som burde vært publisert for lenge siden og som kanskje kan være som en slags opplysning til de som ikke forstår seg på synergi og metamorfose i kjemiske spill hvor mennesker er den viktigste delen av ingrediensene.
Formelen finnes ikke.
Det som finnes, er mange mennesker som tror at den gjør det.

Jeg får en del kommentarer fra de som jeg sikter til, men de er liksom ikke så uenig, bare litt, helt greit liksom – det er jo ikke så mange som tør å blåse ut og si hva de virkelig mener av falsk frykt for å legge fra seg negative spor som de er redd for at noen andre som de kanskje ikke en gang vet hvem er kan bruke mot dem.
De som er så opptatt av å bli likt at det ender opp med at ingen liker dem.
Hvilket paradoks.
Jeg opplever at det er litt for mange pyser, rævslikkere og ja-mennesker der ute. Diskusjoner i sosiale medier har jo en tendens til å bli oppfattet som rimelig patetiske og tåpelige, men det som jeg syns er litt kult, morsomt eller kall det hva du vil, er når jeg hilser på nye mennesker på faglige samlinger og bransjetreff og ulike steder som forteller at de leser tekstene mine og liker at jeg tør å skrive det på den måten som jeg gjør.
– «Takk for det», svarer jeg da.
– «Jeg er meg selv og står for mine meninger …»
Men for all del, jeg treffer også de som sier noe helt annet og dette skal jo handle om dem.
Jeg takker dem, også.
Det skulle bare mangle.
Det er jo et godt tegn på at jeg har oppnådd det jeg ønsker.
Noen av dem går til og med litt lenger, – sjekk disse:
Rock the Casbah
Du er du med hele deg – alltid

Jeg har truffet en hyggelig fyr som fortalte at han pleide å skrive tekster som lignet på mine, – jeg kjenner han ikke og har heller ikke lest tekstene hans, men han fortalte at han valgte å slette bloggen sin med forklaringen at han følte at han hadde gjennomført et karriereselvmord.
Ganske sterke ord, spør du meg.
Jeg sa til han at jeg kaller det noe helt annet.
Jeg kaller det integritet.
Jeg har oppvekst fra Oslo Øst og har et ganske bra arsenal med alternative ord og begreper som beskriver de som presset han til dette karriereselvmordet, men det betyr ikke noe for denne teksten bortsett fra at mye av dette som jeg fanger opp på ulike arenaer er med på å styrke lysten til å gå over kanten. Jeg vet at jeg er ganske nære noen ganger og vet også at jeg sitter på en del data som kan skape ganske mye liv og røre, noe som isolert sett er en god ting i de fleste tilfeller men som i denne sammenhengen handler om det helt motsatte …

Når jeg retter en tekst som dette til alle dere som er uenig med meg eller som ikke liker hva jeg skriver, så er det med vissheten om at det er en del av hele greia.
Det vil alltid være noen som ikke liker deg og det du står for.
Det er bra.
Det er dette som kalles identitet, og dette er noe som må foredles.
Det er dette som handler om å være seg selv, og når jeg messer om at alle rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv så er det i sammenheng med at noe som kan ekskludere deg på et sted kan inkludere deg på et annet. Det gjelder i aller høyeste grad på sosiale medier hvor jeg treffer mennesker som er mer opptatt av å vise at de er noe enn å være noe, ofte de samme menneskene som tror det er smart med stor følgeportefølje for å vise at de er med på ett eller annet som de håper kan gi dem en eller annen fordel. Noen av dem produserer egne greier som jeg oppfatter som så klinisk og kjønnsløst at jeg kan forestille meg at budskapet er skrellet gjennom runder med forståesegpåere som tror de kan kvalitetssikre publikasjonen for å unngå at den kan oppfattes som støtende for en eller annen som de heller burde ta lang fart og drite i.
Grøss.
Tenk om ingen liker meg.
Tenk om noen ikke liker det jeg skriver.
Slenger på et grøss til, jeg.
Grøss.

Hvis du overfører det til tematikken på disse sidene, så kan du forestille deg hvordan det oppfattes når det går opp for deg at du ikke kommer med i en rekrutteringsprosess fordi du er som du er.
Da skal du bare være glad til.
Hvis du får jobben og ikke er deg selv, så er du like langt.
Du vil ikke trives og må rykke tilbake til start.
Jeg oppfordrer deg med andre ord til å gjøre det riktig med en gang – også med vissheten om at det kan oppfattes som feil fra andre, de som er uenig i det du står for og det som bekrefter hvem du er.

En ting til, – tenk at det finnes mennesker som viser at de digger sånne som driter seg ut på det som finnes av skjermer, men som ikke ønsker å inkludere noen som har bremsespor på andre flater – mennesker som ikke vet bedre og som hele tiden ser seg rundt for å statusbekrefte at de er innenfor …

Du får THE OTHER ONES med «We Are What We Are»


.

Anbefalt tekst:
Folk ofrer identiteten sin for å passe inn

Pandoras Box

Jeg traff henne i kjelleren, ikke bokstavelig, men som et uttrykk som beskriver at hun var langt nede. Vi satt på et langt hyggeligere sted hvor hun fortalte at det ikke var noen ting som funket, det var det samme hver gang hun sank ned i stolen på et stilrent møterom med granskende blikk fra vedkommende på den andre siden av bordet, fortell om deg selv og fortell hvorfor du har søkt på denne jobben.
Det var da det skjedde.
Det var da det stoppet opp.
Jeg gjør en kort historie litt kortere ved å fortelle at det dreier seg om emballasje og alt dette som henger sammen med en konstruert tillit til alle de som står foran en forsamling og forteller hvordan ting skal gjøres og hva som er riktig og galt, hun fortalte at hun ikke klarte å sortere alle rådene fra mennesker som ikke kjenner mekanismene i arbeidslivet og dynamikk i sosiale relasjoner.
Hun klarte ikke å være seg selv og trodde at det var hun selv det var noe galt med.

Jeg fikk en historie om en vanskelig tid med høye krav fra mennesker som hindret hennes egne valg for vekst.
Hun var bare en liten brikke.
Hun var et ja-menneske som sa nei til seg selv.
Jeg la merke til at hun brukte begrepet «komfortsone» i mange av setningene sine, dette merkelig begrepet som skal beskrive en sinnstilstand som setter ord på følelsen av å gjøre noe som er litt kjipt og som får en del mennesker til å diagnostisere seg selv, som om det er veldig viktig å forstå alle tankene som surrer rundt i topplokket, ett av disse ordene som har sneket seg inn i språket og som oppleves som en fluktkommentar som skal få alle til å nikke forståelsesfullt når du forteller at du skal gjøre noe som du gruer deg til, som om det er en stor bragd å slite seg ut av tvangstrøyen.

Det finnes noen som tror at dette som handler om å utvide komfortsonen sin handler om å gjøre de tingene som du alltid har drømt om eller til og med perfeksjonere deg i noe som du har lyst til å bli god på.
Det er feil.
Det handler om å gjøre det motsatte.
Det handler om å utfordre deg selv i forsøk på å bli bedre kjent med dine begrensninger og forutsetninger og til og med komme så langt at du klarer å leve med dem. De som følger med på mine sider og de som kjenner meg på en eller annen måte, vet at mitt beste tips når det kommer til dette som handler om arbeidsliv og karriere og liv og død og krig og fred og sånt handler om å være seg selv.
Da kommer man langt.
Det er faktisk mulig å komme langt og til og med litt lenger hvis man er villig til å gjøre seg kjent med baksiden og ikke minst vite at denne baksiden er en del av deg.

Det finnes noen som hevder at komfortsonen er klaustrofobisk og hindrer oss i å leve. Det er da det begynner å bli litt skummelt, spesielt med tanke på at det finnes en del mennesker som tjener pengene sine på å tvinge andre til å flytte grenser og gjøre ting som de egentlig ikke har lyst til å gjøre. Jeg er sikker på at du har vært på en samling hvor dere har hørt på en fjellklatrer som har gått opp på et fjell og tjener mange penger på å snakke om det når han eller hun kommer ned igjen.
Nå kan du prøve.
Særlig.
Jeg var på et seminar en gang hvor det var forventet at alle skulle svømme gjennom et hull i isen, det var ikke så mange som tenkte at hensikten med øvelsen var å gi kred til instruktøren for at han hadde fått oss til å flytte grenser og komme ut av komfortsonen. Jeg tror ikke at det er sånne ting som gjør et menneske til en bedre leder eller får mennesker til å bli mer glad i de andre menneskene som man har rundt seg, men hva vet vel jeg bortsett fra at jeg syns det er mange mennesker som gjør tåpelige ting for å synliggjøre seg selv.

Hun ble litt overrasket når jeg ga henne en liten eske, den var fint innpakket med blå sløyfe og full av sånne tynne flak som man bruker når man pakker inn glass, jeg hadde lagt i litt bobleplast og når hun hadde tatt bort alt dette, så var esken tom.
– «Eh», nølte hun.
– «Hva skal jeg gjøre nå?»
Hun hadde åpnet pakken og viste at hun var rimelig fornøyd med seg selv, men også at hun ikke skjønte oppgaven.
Jeg spurte hva hun så.
– «Den … er tom?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Den er like tom som mange av menneskene jeg treffer i et intervju … de stiller opp med pynt og fjas og tror at det er dette som skal være avgjørende for om jeg liker dem eller ikke … det er bare det at det ikke er sånn det funker når det ikke samsvarer med det som jeg forventer å finne».
Hun rettet seg litt opp i stolen, strakk seg etter koppen med varm kakao og tok en prøvende slurk.
– «Hvordan ser esken din ut?»
– «Jeg … har ikke med meg noen eske … sa du at jeg skulle ta med en eske?»
– «Nei», svarte jeg.
– «Jeg har ikke sagt noen ting, men det virker på meg som om du hele tiden lar deg styre av hva andre sier eller forventer at du skal gjøre … det er du som er esken … den er et bilde på din identitet».
Hun smilte.
Det skjedde noe med øynene hennes.
Hun tok en ny slurk med kakao og lente seg tilbake i stolen, trakk ned glidelåsen i boblejakka og viste seg som en jente som var tryggere når hun kunne kle seg ned i stedet for å kle seg opp, nesten ikke sminke, bare litt rundt øynene og med ansiktet i en slags glans som fikk henne til å stråle.
Et øyeblikk virket det som om det gnistrende blikket hennes låste seg i mitt.
Det var som om vi satt og speilet oss i hverandre mens vi utvekslet tanker.
– «Så», fortsatte jeg.
– «Fortell om deg selv».

Vi hadde bord ved vinduet og kunne se ut på den første snøen som var i ferd med å legge seg. Turen fra t-banestasjonen hvor vi hadde truffet hverandre hadde ikke vært på mer en tjue minutter, men tid nok til at vi fikk plassert hverandre.
Det var hun som snakket mest.
Det var hun som var på hjemmebane, og de fleste vet at det er lettere å spille sitt eget spill med publikum i ryggen.

På veien tilbake fikk hun navn og nummer på en dame som jeg kjenner i bemanningsbransjen, en klok dame som har levd og som fortsatt lever og som vet at det er mulig å si nei til en del av de tingene som livet kan presentere.
– «Du skal på intervju i morgen», fortsatte jeg.
– «Du skal treffe henne klokka ni, og da skal du være deg selv og ikke den som du tror at hun forventer å være».
– «Hva … forventer hun?»
– «Hun forventer at du er deg selv».
– «Klokka ni», smilte hun.
– «Det … er tidlig».
– «Det er det som er poenget», nikket jeg.
– «Hvis du noen gang får anledning til å velge tid, så velger du en tid som er så tidlig som mulig … da rekker du ikke å gå hele dagen og gruble og pakke inn og pakke opp og pakke inn igjen til du har glemt hva det er som pakkes inn … skjønner du?»
Hun nikket.
Tre dager senere, det er endelig fredag og hun ringte for å fortelle at hun skal inn i et vikariat på mandag.
Seks måneder med mulighet for fast ansettelse, et sånt oppdrag som man ikke skal snakke så høyt om fordi det finnes noen som syns det er urettferdig at enkelte får særbehandling ved å slippe inn bakveien …