identitet

Med hånda på hjertet

Mitt beste tips når det kommer til alt som handler om arbeidsliv og karriere og liv og død og krig og fred og sånt er å være seg selv.
Så enkelt er det.
Så enkelt og så vanskelig og du kan spørre hvorfor det egentlig er så vanskelig, svaret vil ha en sammenheng med alt og alle som er rundt deg.
Det handler ikke lenger om deg, og det er da det blir vanskelig.
Skjønner?

Du er født som en original hvor personlighet, feil, kvaliteter og adferd og alt som gjør deg til et helt menneske blir påvirket av alt og alle som er rundt deg. Du tar til deg noe og kvitter deg med noe annet, du skjønner forhåpentligvis ganske fort at du ikke kan ha med deg mer enn du klarer å bære med mindre du skal gå turen flere ganger og det kan du ikke.

Du forsøker å tro at det handler om å tilpasse seg, noe som mennesker har gjort i alle år, men i dag så handler det stort sett om å tilpasse seg til helt andre ting enn dette som var viktig for våre forfedre. Sånn sett kan man si at man forandrer seg i forhold til ytre verdier og det er dette som kan være med på å påvirke din egen originalitet i feil retning.

Jeg treffer en del mennesker som får et spørsmål som kan ligne på «hvem er du» hvor svaret pleier å være sammenfallende med noe som kan ligne på «hvem vil du jeg skal være».
Det blir feil.
Det finnes noen som klarer å leve på denne måten, verden blir mindre og mindre og derfor blir det lettere for alle andre å se dem, – de som ikke «er» men de som «forsøker å være».

Når et selskap snakker om «employer branding» og et menneske snakker om «personlig merkevarebygging» så handler det egentlig ikke om noe annet enn et behov for å tiltrekke seg likesinnede, som en stamme eller en kultur eller nesten som en religion om du vil strekke den så langt. Det er derfor jeg syns det er viktig at man gir et riktig svar på spørsmålet som handler om hvem du er, også med visshet om at vedkommende ønsker å være noe annet fordi man har latt seg påvirke av alt og alle og har et håp om å finne veien tilbake.

Selskap som klarer å tiltrekke seg riktige mennesker gjør det litt bedre enn de som ikke klarer å gjøre det.
Mennesker som klarer å eie sin egen personlige merkevare har en tendens til å lykkes, verdenshistorien er full av referanser til de som senere blir en mal for de som ønsker å kopiere.

Jeg treffer en del mennesker som er så redd for å si noe feil eller gjøre noe galt at de foretrekker å bli sittende i ro og holde kjeft.
Det er så bortkastet.
Jeg har en greie som underbygges av tillit, troverdighet, takt og tone som får noen av dem til å se på seg selv og se den som de egentlig er, det er bare det at vi har konstruert en verden hvor alt skal være falsifiserbart og dokumentert og gjerne underbygget av en jævla prosessbeskrivelse hvor sistnevnte er konstruert av de som ønsker å tjene penger på kopieringstjenestene sine. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke vet hva denne «greia» er, men ved nærmere ettertanke så vet jeg innerst inne at hånda mi ligger utenpå det.
Skjønner du?
Jeg snakker om hjertet.

Hvis du er deg selv så vil du tiltrekke deg likesinnede, du vil tilhøre en stamme eller en kultur eller en religion hvis du vil strekke den så langt.
Alternativet er at du treffer de som er like falske som deg. Det finnes sikkert en rekke andre alternativer, det spiller ingen rolle om katten er svart eller brun bare den fanger mus.

Hvis du er deg selv, så vil du aldri tvile på hva du skal si. Tenk deg så deilig det er å være i et jobbintervju og ha alle svarene klare, du slipper å forberede deg med å lese tåpelige tekster fra «eksperter» og «veiledere» som messer om hvordan du skal «vinne» intervjuet og denne patetiske «konkurransen» om drømmejobben.
Ser du ironien i dette?
De som ikke gjør det, kan slenge seg i veggen.

Hvis du er deg selv, så vil du være trygg. Du er faktisk så trygg at du lettere blir kjent med dine eventuelle begrensninger, noe som medfører at det er lettere for deg å be om hjelp, bare pass på at du klarer å holde deg til de som faktisk vil og kan hjelpe deg og ikke bruker deg og ditt som en brikke når de forherliger sin egen virksomhet.
Det er ikke lett.
Det vet jeg ganske mye om, jeg treffer dem ganske ofte …

Hvis du ikke klarer å være deg selv og hele tiden forsøker å tilpasse deg, det er jo så mange som mener at man skal være så jævla tilpasningsdyktig at man nesten blir fristet til å tro på dem, så ender du opp som alle de som detter mellom det som finnes av stoler og mister det lille som du har forsøkt å konstruere av troverdighet, tillit, takt og tone.

Jeg skal ikke oppfordre deg til å bruke helgen til å tenke over hvem du er og om dette er den virkelige deg.
Jeg skal i hvert fall ikke oppfordre deg til å sparre med alt og alle, men jeg har likevel lyst til å oppfordre deg til å legge hånda på hjertet og lytte etter noe annet enn hjerteslag.
God helg, liksom …

Dere som var på utgivelsesfesten til den ultimate jobbsøkerboken husker denne teksten fremført av den smellvakre Malika – som for øvrig har bursdag i dag, GRATULERER – etterfulgt den gangen som nå av nesten like vakre toner fra J Fire & Dan Perkins – her får du «HUMAN NATURE»

Du er du med hele deg – alltid

Jeg traff en fyr i helgen som lurte på hvordan jeg trodde at jeg kunne blogge meg til drømmejobben, en tekst som jeg har lagt ut på LinkedIn-profilen min for å gjøre den tilgjengelig for de som ikke vet hvordan man bruker utradisjonelle kanaler for å finne flinke folk. Han mente at jeg var alt for krass mot bemanningsbransjen og at dette spolerte mine egne muligheter ved å skape et negativt inntrykk.
– «Negativt inntrykk?»
– «Ja», bekreftet han.
– «Negativt».
– «Hør», begynte jeg.
– «Et inntrykk vurderes av en konsument og man kan ikke gå rundt og forvente at alle skal like det man gjør, det er nettopp dette som er poenget med en egen identitet eller personlig merkevare om du vil … hvis noen ikke liker meningene mine så er sannsynligheten stor for at det er gjensidig … det er bra … det positive med dette danner gode grunnlag for dynamikk, men hvis man ikke skjønner seg på sånne ting så er det lett å konkludere med at man ikke trenger å ha noe med hverandre å gjøre … har du tenkt på det?»
– «Du kommer i hvert fall ikke til å få jobb gjennom oss», flirte han og lot meg få kjenne at han var litt for nær ansiktet mitt med en eim av etterbarberingsvann, øl og røyk og noe annet som jeg ikke klarte å definere.
Dårlig kebab, kanskje.
Flekken på skjorta kunne sikkert vært noe som lignet mais og dressing.
Spiller ingen rolle.
– «Men du», svarte jeg.
– «Hva får deg til å tro at jeg vil ha en jobb gjennom dere?»
Han så på meg.
Lenge.
Jeg er født og oppvokst på Oslo øst og har en dobbel master fra livets skole, så dette var en ganske kjent situasjon for meg, jeg er rimelig trygg i kaos og usikre omgivelser og er vant til å takle mennesker som har kjørt seg litt fast i eget tankesvinn.
På den annen side så virket det som om dette var en kjent situasjon for han også.
– «Du vet kanskje ikke hvor jeg jobber», forsøkte han.
– «Jo», smilte jeg og var ganske sikker på at jeg provoserte han litt med å se en annen vei, som om det var andre ting i lokalet som var mer interessant for meg enn ansiktet hans.
– «Det er det jeg gjør, og nettopp det som gjør meg rimelig sikker på at vi ikke skal jobbe sammen».
Han så på meg fremdeles, ikke like lenge som forrige gang, han flyttet blikket mot taket som om han så etter inspirasjon til et nytt utspill. Jeg var ganske trøtt og lei, det hadde vært en lang dag og jeg merket at jeg ble litt uggen av å kjenne at det stinket fra kjeften hans.
Ved nærmere ettertanke så stinket det av hele gubben.
Det var da han spurte om jeg kjente omsetningen til selskapet hans, jeg hadde egentlig ikke tenkt å svare eller misbruke tiden min på han, men i det samme øyeblikket dukket det opp en dame som stilte seg foran meg som et stearinlys i tåka med påmalt smilefjes.
– «Beklager», hvisket hun med deprimert mine som virket veldig ekte og som kanskje bekreftet at hun også var vant til å stå i rollen sin.
– «Han har kanskje drukket litt for mye …»
– «Det er greit», svarte jeg og trakk på skuldrene.
– «Det er jo da sannheten kommer fram …»
Hun nikket og begynte å dytte han foran seg gjennom menneskemylderet, så seg tilbake en siste gang og smilte forlegent.
Tears of a clown.
Jeg kjente at det prikket på skulderen og snudde meg mot en kompis som spurte om jeg visste hvem det var.
– «Ja», bekreftet jeg.
– «Han sitter ganske høyt oppe i en bransje som en gang var kjent for noe helt annet …»

Jeg oppfordrer flinke folk til å forstå at et inntrykk som oppfattes som feil på et sted kan være helt riktig på et annet, noe som er spesielt viktig når man benytter sosiale medier som en viktig kanal for god rekrutteringskommunikasjon.
Du skal ikke være redd for å være deg selv.
Du skal ikke la deg tvinge til å reflektere disippeltekster for å møte massene.
Det som kan ekskludere deg på et sted vil inkludere deg på et annet.
Tenk på det.
Det gjør valget ganske lett.
Det er for øvrig ikke så lenge siden jeg ansatte en rosablogger i en spennende rolle for en kleskjede.
Det rare er at den ikke satt langt inne en gang …
Du er den beste til å være deg, og det er du og ditt som får deg til å passe inn med menneskene som du velger å omgås.
Du er du.
Med hele deg.

Livets skole lærer deg hvordan du skal stå i din egen rolle.
Livets skole lærer deg at du ikke skal konstruere inntrykk og bilder og ord og setninger som ikke rimer med hvordan du innerst inne vil at andre skal oppfatte deg.
Det vil alltid være noen som ikke liker deg og ditt.
Det er bra.
Det er noe som forteller minst like mye om dem som det gjør om deg.
Lev videre som deg selv og ikke gjennom andre.

Hva er galt med å være seg selv?

Jeg er med i en del brukergrupper, fagfora og sånne ting hvor man kan utveksle erfaring og kunnskap og meninger om mangt, de fleste krever brukernavn og da tenker jeg av og til på hva som egentlig ligger bak dette med at noen må ty til kreative krumspring rundt utformingen av brukernavn, jeg kan rett og slett ikke skjønne hva som er vitsen med sånne tåpelige fjasenavn som mange velger å kalle seg.
Hva er galt med å bruke sitt eget navn?
Hva er galt med å være seg selv?

Det finnes mange mennesker som er av den oppfatning at man bedre får fram meninger når man åpner for anonymitet hvor ingen stilles politisk, etisk eller rettslig ansvarlig – argumentert ved at man hverken skal bruke fancy tittel eller sosial status for å legge ekstra tyngde bak meningene sine. Mange av dem er de samme som ikke tør å mene noe annet enn sjefen eller en eller annen person som de er veldig opptatt av å vise til alle andre at de følger med på.

Det er ganske mange mennesker som ikke vet alt, og det er nesten like mange som tror de vet alt som de som er redd for å bli oppfattet som en som ikke vet alt. Jeg heier på de som ikke vet alt og som vet at det er mulig å spørre noen som kanskje vet litt om akkurat det som du der og da skulle ønsket at du visste litt om, noen av dem får seg til og med til å strekke den litt lenger og lærer seg noe av det selv.
Jeg regner med at du har hørt noen som snakker høyt om dette «kunnskapssamfunnet» …
Jeg regner med at du skjønner at det går litt ut på det samme.

Noen av dem er så redde for å bli satt i boks at de lager sin egen boks som de gjemmer seg i.
Noen av dem får seg til å med til å kalle dem ja-mennesker.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er mulig og du merker det på medarbeiderundersøkelser, strategisamlinger og andre tilstelninger hvor du vet at utfallet er bestemt på forhånd.
Du merker det på garderobepraten.
Du merker det i de fleste fora på nett hvor en eller annen ber om innspill og korrektur som skal tilrettelegge for muligheter til en lærerik meningsbrytning gjennom respons med en viss legitimitet.
Standarden settes ved å fremme anonymitet for å få fram virkeligheten.
Er det riktig?

Det hender at jeg treffer noen som lever seg så inn i samlivet med aliaset sitt at de bruker det på alternative steder utenfor den aktuelle brukergruppen, for eksempel bak en søknadsprosess hvor jeg innrømmer at jeg får en litt merkelig følelse når det dukker opp henvendelser fra @hot_mama eller @snuppa69 …
Jeg reagerer på dette.
Jeg reagerer faktisk så sterkt at jeg trykker på sletteknotten.
Noen kaller det flisespikking, mens det i virkeligheten dreier seg og identitet og selvinnsikt.
Eller mangel på sådan.
Det dreier seg som regel om mennesker som ikke har opplevd et liv uten digitale dumheter, så det er kanskje her det ligger, reaksjoner som «oops» og «omg» tyder på det ikke oppfattes som like seriøst …

Jeg heier på mennesker som tør å være seg selv, de som tør å si hvem de virkelig er og hva de står for i motsetning til de som møter opp med masker og fjas og som ikke tør å si noe av frykt for å si noe galt.
Sammenligningen er søkt, sier noen.
Sammenligningen er helt grei, svarer jeg og sier samtidig at jeg ikke har så mye til overs for de som hverken kan stå for sine egne meninger eller som kan komme med noen meninger i det hele tatt.
Hold kjeft, så sier du i hvert fall ikke noe galt.
Grøss.
Jeg har til og med truffet noen som hevder at det er først når de gjemmer seg bak noe annet at de er seg selv, og det er i og for seg ganske skremmende.

Det finnes også en del mennesker som antageligvis føler at de lever så kjedelige liv og må ty til alternative arenaer for å si og gjøre det som kommer innenfra, the call of the wild, lurer på hva som egentlig skaper denne trangen etter å finne et hemmelig sted hvor de kan leve et liv som en helt annen.
Som en flukt.
Som en pause.
Som en spenning.
Som et argument for å slippe å leve hele livet som en som de innerst inne ikke ønsker å være.
Sammenligningen kom fram på et seminar hvor vi snakket om dette med mennesker som ofrer identiteten sin for å passe inn, de som konstruerer en annen person på bekostning av seg selv med håp om at det kan gi bedre respons eller bedre vilje til å få fram det som de virkelig ønsker å få fram eller hva det er. Mye av dette henger faretruende sammen med den store økningen av mennesker som lever livet sitt gjennom andre, – da tenker jeg på det virkelige livet og ikke det virtuelle.

Jeg kan finne på å spørre «hvem er du» på et intervju og må stille det samme spørsmålet i ulike versjoner før det går opp for kandidaten at jeg ikke ønsker å vite hvem du forsøker å være men hvem du er.
Hvis du ikke får aksept for å være deg selv med alle dine plusser og minuser, så vil du slite med dette hver jævla dag og det handler ikke bare om at det kan løses ved å være «tilpasningsdyktig» og «endringsvillig» …
Jeg traff en fyr i forrige uke, en som jeg er i ferd med å få inn i en ny lederposisjon og som har følt at han kommer til kort når han treffer nisser og troll som borer i et hull som følge av at han valgte å slutte i den forrige jobben sin.
– «Jeg passet ikke inn», sier han.
– «Jeg kan sikkert si at de ikke passet til meg, men det går jo ut på det samme».
Han valgte å slutte, han sa takk for seg og dette klisset finner jeg meg faen ikke i.
Det gir respekt.
Det gir tyngde til integritet og identitet.

Det som er feil på et sted er riktig på et annet.
Det er det mange som ikke skjønner seg på.

Det virker som om det bor en frykt i mange mennesker om at rekrutteringsmennesker som meg finner ting om deg på nettet som du kanskje ikke vil at jeg skal finne. Jeg sitter med sånne ting hver eneste dag når jeg samler informasjon om kandidater som jeg trekker inn i mine rekrutteringsprosjekter, peker lang nese til de som mener at det er urettferdig og usaklig og hva de ikke kommer med, vern om privatlivets fred, liksom.
Grøss.
Noen blir tatt ut på grunn av en eller annen mening om mangt, men enda flere blir tatt inn på grunn av det.
Det er det mange som ikke tenker på.

Gode kandidater prøver ikke.
Gode kandidater har det i seg.

Det er trist at det finnes så mange som ikke tør å stå fram for noe, men mindre det er en eller annen kjendis som griner i mediene og gir et ansikt til noe ekkelt eller trist eller som får seg til å sutre over en patetisk livstilsykdom etter å ha levd livet sitt som en annen, da kommer de andre krypende etter med rosa hjerter som det etter hvert blir så mange av at en eller annen nisse finner ut at man skal gå i fakkeltog eller streike eller noe annet i stedet for at man kan stikke fingern i jorda eller aller helst se seg selv i speilet.

Spennende debatt, ikke sant?
Nesten like spennende som de som hevder at de har startet jakten på det uperfekte og som snart vil stå fram i mediene og presentere hvor perfekte de har blitt …

Folk ofrer identiteten sin for å passe inn

Jeg har i ganske lang tid snakket med en del mennesker som viser forundring over det økende omfanget i bruk av sosiale medier i rekrutteringsprosjekter. De som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er så begeistret for å differensiere de ulike arenaene med tanke på at en profesjonell rekrutteringsrådgiver er interesert i å verifisere alle bevegelsene til kandidatene som ligger på blokka.
Sånn er det bare.
Jeg leser tekster om mennesker som tydelig viser en form for angst for at «noen» skal se hvilke spor de legger fra seg på digitale arenaer , og her om dagen kom jeg over en tekst hvor det var en som mente at data fra disse kildene kunne oppfattes som diskriminerende.
Det er feil.
For det første så er det ikke noe som heter «diskriminerende» i et rekrutteringsprosjekt, siden dette er en prosess som dreier seg om å velge en person basert på bestemte kriterier som skal være dekkende under fire ulike faner som kan merkes med henholdsvis Kompetanse, Resultater, Personlighet og Motivasjon.

Jeg ansetter et helt menneske og oppfatter virkeligheten som den beste referansen. Man kan like det eller ikke, men nå er det en gang sånn at alle midler benyttes av de som ønsker å kartlegge om kandidaten oppfattes som riktig eller ikke. Spørsmålet om hva som defineres som “riktig” kan være så mangt, men det kan handle om selskapskultur, visjon og verdier eller helt andre ting. Det er hele totalbildet som skal stemme – en god miks av kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon. De to første er mer eller mindre “målbart” mens kartlegging av personlighet og motivasjon – som tross alt er de viktigste punktene – krever en viss form for kreativ research. Det er her dette med sosiale medier kommer inn i bildet, og søkeresultatene forteller ganske mye om kandidatens verdier, intellekt og ikke minst vurderingsevne.
Når man velger å offentliggjøre “private ting” så må man faktisk regne med at det finnes noen som vurderer din person ut fra opplysningene som man publiserer om seg selv.

Jeg er ganske opptatt av integritet og identitet og verdisyn, og derfor bruker jeg sosiale medier for alt det er verdt når jeg sjekker kandidatmarkedet. Når noen spør hvorfor, for det hender fremdeles at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at dette med sosiale medier er en arena som for lengst har blitt til noe som tar en veldig stor del av de fleste menneskers liv og da skulle det nesten bare mangle at jeg ikke sjekker hvordan de oppfører seg der ute.
– «Hjelpe meg», var det en som sa på et arrangement jeg var på her om dagen, holdt seg for munnen og forsøkte å gjøre seg litt morsom i ansiktet som for å skjule at hun egentlig ikke ønsket å skjule at hun hadde noe å skjule.
– «Nå må jeg rydde på face …»
Jeg gadd ikke si noe.
Jeg gadd ikke en gang si at det ikke handler om dette, siden det er som om man til stadighet glemmer at noe som kan oppfattes som feil på et sted kan være dritbra på et annet. Det er ingen som passer inn over alt, og jeg tror at det er nettopp dette som er noe av årsaken til alt dette gnålet.
Folk ofrer identiteten sin for å passe inn.
Folk glemmer at det skal foretas en utvelgelse, og det blir på en måte helt motsatt av sånn som det var på løkka før i tiden når det sto to stykker og plukket ut spillere til hvert sitt lag og ingen ville være den som sto igjen til slutt, den eneste forskjellen er at dette var en forbanna ærlig måte å gjennomføre utvelgelsen på.
De som kanskje ikke var så gode i fotball var kanskje gode i noe annet.
De visste det.
Vi visste det.
Alle visste det.
Det finnes mennesker som er så redd for å være på utsiden at de til og med glemmer at det kanskje ikke er så hyggelig på innsiden.
Tenk over den.

Jeg skriver om indoktrinering og talentfabrikker som masseproduserer klonedukker, vi produserer en skammekultur hvor det mest paradoksale er hvordan mennesker låses inne i de fine glitterburene hvor man blir fortalt hvordan virkeligheten bør oppfattes. Jeg legger heller ingen pinner i kors får å si at det norske kandidatmarkedet er i ferd med å bli jævlig kjedelig, og sier til og med at jeg bruker trynefaktor som en viktig del av en utvelgelse.
Ting som funker på et sted funker kanskje ikke på et annet.
Hvis du ikke har funnet ut dette, så er det kanskje på tide at du begynner å røre litt på deg.
Og bare så det er sagt, – trynefaktor i min begrepsverden handler ikke om å være «pen» …

Jeg jobber med en kunde som er så krystallklar som det går an å bli i kandidatbeskrivelsen sin, han sier til og med at han vil ha en voksen person, gjerne femti, som seriøst belager seg på å bli i rollen i femten år og som har skjønt at de kjønnsløse blærene som lar seg forføre av karrierestiger og fjas ikke passer inn i bildet sitt.
Det er så jævlig bra.
Det er samtidig noe som utfordrer meg, siden det krever litt mer arbeid med å finne det riktige hodet enn om jeg skulle klikke copy paste.

Jeg nevner i en rekke tekster at jeg oppfatter dette med søknadstekst på en side og CV på to sider, uten hull men med bilde, er rimelig antikvert i et rekrutteringsprosjekt. Når noen spør hvorfor, for det hender fremdeles at det er noen som gjør det, så svarer jeg at det er så enkelt som at kandidatmarkedet er ødelagt av sjablongspikkere som tror de har et mandat til å fortelle andre hvordan ting skal være.
Kandidatene oppleves som klin like, og da må man finne alternative utvelgelseskriterier.
Det finnes noen som tror at det er så enkelt som at fire års erfaring er bedre enn tre.
Det er det ikke.
Det er ikke tall og symboler eller farger som skal påvirke et rekrutteringsprosjekt.
Det finnes ingenting som er bedre når man skal skille et menneske fra et annet enn dette som handler om personlig egnethet, det er faktisk snakk om et menneske og det er det ganske mange som glemmer i sin iver med å vise hvor flinke de er i talentjakten.
Du ser det i en stillingsannonse.
Du ser det i en firmapresentasjon.
Du ser det i en studiekatalog og ser at det egentlig ikke står en dritt, men du er så redd for å si det at du produsererer den samme dritten selv for å passe inn.
Er det mulig, liksom.
Ja, det er visst det.
Det har til og med blitt sånn at mennesker som kaller seg «veiledere» på jobbsøkerkurs sitter på den samme skåla og presser ut noe av det samme.
Form og farge stemmer.
Lukta, også …