intervju

Noen ord om «intervjutrening»

Jeg ble invitert til en samling for å snakke om hvordan «sånne som meg» tenker på den andre siden av bordet for en jobbsøker. De hadde tydeligvis kommet fram til den delen av pensumplanen som handler om intervjutrening, en merkelig greie som bekrefter at det finnes alt for mange som underbygger hvor vanskelig det skal være for normale mennesker å komme seg gjennom en jobbsøkerprosess. Jeg er sikker på at jeg kunne gjort det til en fulltidsjobb å arrangere intervjutrening for jobbsøkere, det sier sitt og det er jo bare trist, mest fordi jeg ikke ser verdien av det på samme måten som de som tjener pengene sine på andres tvangstanker.

Jeg fikk et spørsmål fra en jente i salen som lurte på om jeg kunne komme med et eksempel på et godt spørsmål som hun kunne stille i et jobbintervju, jeg svarte at det i seg selv var et godt spørsmål men den tror jeg ikke at hun skjønte noe av.
– «Jeg kommer meg til intervju», fortsatte hun.
– «Men der stopper det opp …»
– «Hvorfor det?»
– «Jeg vet ikke hva jeg skal spørre om», nølte hun.
– «Jeg har ingen smarte spørsmål, og da er jeg redd for at jeg ikke virker interessert nok eller motivert nok».
– «Tenker du mye på dette?»
– «Hva da?»
– «Hvordan du virker?»
– «Ja», svarte hun kort.
– «Det er jo det som er poenget, er det ikke … jeg vil jo gjøre et godt inntrykk, ikke sant».
– «Vet du», begynte jeg.
– «Du er så fokusert på å gjøre et godt inntrykk at det i seg selv blir et mål … har du vurdert å slappe av litt?»
– «Slappe av?»
– «Ja», smilte jeg.
– «Slappe av … lene deg tilbake, ta det med ro, ikke stresse men bare være deg selv og ta det som det kommer?»
– «Det skulle tatt seg ut», smilte hun.
– «Da får jeg i hvert fall ikke jobben».
Jeg nikket.
Jeg ble stående og se på henne.
Det er mulig hun oppfattet det som litt kleint.
Jeg lot det gå fire sekunder.
Kanskje det var fem.
Jeg tok ikke tiden, men det føltes sikkert som en evighet for henne.
Deretter sa jeg det.
– «Du søker på feil jobber».

Intervjutrening har en tendens til å ende opp som et tiltak som blir et mål i seg selv.
Det er ikke bra.
Du tvinger deg inn i en ukomfortabel rolle som du kanskje ikke behersker mens du sitter og ruger i spenning på en anledning til å få ut et spørsmål som du oppfatter som smart, eller som noen har sagt til deg at de oppfatter som smart, du blir så fokusert på dette at du glemmer å være tilstede i virkeligheten. Det eneste som jeg kommer på i farta som ligger i nærheten av et «godt spørsmål» i en intervjusetting er det som kommer fra den andre siden av bordet og som danner grunnlaget for hele samtalen.
Det som handler om hvorfor de skal ansette deg.
– «Ja», smilte hun.
– «Hvorfor skal de det …»
– «Vet du ikke det?»
– «Jeg vet ikke hva jeg skal svare …»
– «Vet du ikke hva du skal svare her og nå eller vet du ikke hva du skal svare når du får dette spørsmålet i et intervju?»
– «Dette spørsmålet …»
– «Nei», sukket jeg.
– «Du søker definitivt på feil jobber».

Intervjutrening kan i beste fall gjøre deg klar for situasjonen som du skal inn i ved å gi deg selv en slags påminnelse om viktigheten av å stå i egen rolle. Du har kommet fram fordi noen liker deg og nå skal du bekrefte at du er den som de liker. Hvis du har kødda det til med flåsete søknadsdokumenter som ikke rimer med virkeligheten, så detter du ut ganske raskt, – vel og merke hvis du møter flinke folk som ikke lar seg lure av nisser og troll og som forfører deg til å bli en feilansettelse.
– «Vet du hvorfor du søker på jobbene som du søker på?»
– «Jo …»
– «Sikker?»
– «Jeg vil jo ha en jobb?»
– «Det dreier seg om mye mer enn det», svarte jeg.
– «Det dreier seg om hele pakka og hele pakka er deg og alt du har med deg … det er det du må få fram og det er derfor du ikke skal la deg påvirke av de som tror at det handler om å gjøre seg til med noe som de oppfatter som smarte spørsmål».

Ingen intervjuer er like med mindre du møter strukturfascistene som er mer opptatt av prosesser enn resultater, de som møter deg med tjue forhåndsdefinerte spørsmål og som er mer interessert i å stille disse spørsmålene enn å skape en god dialog, gjerne avsluttet med at de ber deg beskrive dine dårlige sider.
Grøss.
Alle rekrutteringsprosesser lever sitt eget liv.
Pugging og tvangstanker og valgte sannheter ødelegger for deg selv.
Vær åpen i møte med mennesker.
Det er det beste tipset – og det eneste – når noen snakker om intervjutrening.

Intervjutrening?
Du kommer langt med følgende pep-talk til deg selv:

Du kan ikke klage på omgivelsene og omstendighetene.
Nå er du her og det er nå det gjelder.
Humøret er bra.
De andre kan bare glede seg.
God kontroll handler om hvor godt du står i egen rolle.
God kontroll handler om å eie initiativet og vinne det tilbake hvis det mistes.
Samspillet mellom en god historieforteller og sosial innlevelse skaper åpninger.
Det handler om å sette sjansene.


Dagens musikksnutt har for øvrig ingen verdens ting med dagens tekst å gjøre, – det er bare det at det er en fin sang som følges av vakre bilder fra Praha og jeg savner Praha.
Du får INXS med «Never Tear Us Apart»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Nervøs?

Jeg hadde avtalt et intervju på en kafe i Oslo, det hadde gått ganske raskt for seg med tanke på at jeg var mellom to reiser og hadde fått en liten glippe hvor jeg kunne møte en blind date som jeg valgte å kategorisere som en outsider i et av mine rekrutteringsprosjekter. Hun var anbefalt av en ellers troverdig kilde og det er som regel de som er spennende i et kjedelig kandidatmarked, – de som stiller med noe som kanskje kan oppfattes som litt på siden av innholdsbetegnelsen men som stiller med relevant overføringsverdi.

Det var ti minutter til jeg skulle møte henne, og jeg gikk ut på google for å se hvem jeg skulle se etter siden jeg ikke hadde foreslått at hun hverken skulle stille med rød rose bak øret eller et flygel på skulderen. Hun var blant de som var aktive på digitale flater, og jeg så en sylfersk selfie med kjent bakgrunn som viste at hun allerede var på plass. Hun satt med en merkelig grimase kommentert med setningen om at hun gruet seg skikkelig til et møte med en hodejeger, er så nervøs at jeg nesten tisser på meg …
Det hadde allerede kommet inn noen rosa hjerter og smiletryner fra venninnene hennes.
Greit nok.
Det er lenge siden jeg sluttet å kommentere disse som ser større verdi av å dele sine opplevelser enn å være tilstede for seg selv.

God kaffe og hyggelig atmosfære på Bare Jazz i Grensen – et av mine absolutte favorittsteder – men samtalen var egentlig ikke så mye å skrive om. Hun var litt på siden av poenget med å være litt på siden, og det betyr at hun ikke blir med videre selv om hun kanskje kan være med videre på noe annet en annen gang.
Hyggelig jente.
Hun virket ikke så nervøs som hun hadde gitt inntrykk av, ikke at det betyr noen verdens ting for meg, men jeg kom til å tenke på at det kunne vært kult å sjekke hennes oppdaterte selfie når vi gikk videre hver til vårt.
Det ble med tanken.

Det finnes «eksperter» som liker å fokusere på dette som handler om å være nervøs foran et jobbintervju, sånne som kommer med lengre avhandlinger om hvordan stresshormoner som kortisol og adrenalin kan hemme din evne til å tenke klart og at det kan være smart å gjøre noen øvelser som hindrer påvirkningen fra denne hormonelle eliksiren.
Grøss.
Jeg husker en tekst hvor det var en som rådet jobbsøkere til å presentere seg i tråd med hva som var viktig for intervjueren og at det var spesielt viktig å demonstrere evnen til å skjule sin nervøsitet.
Jeg syns dette er svada.
Jeg kan godt strekke den litt lenger og si at det er pisspreik.
Nå skal det sies at dette var en tekst i et sånt glossy dameblad, et sånt som ikke inneholder så mange setninger bortsett fra det lille som står under reklamebildene, nesten som en rosablogg på papir, videre kommentarer fra denne «eksperten» var derfor skrevet med liten skrift for å gi plass til et bilde av en supermodell i tettsittende drakt og hvite tenner, fine fregner, det skulle hun ha, men teksten handlet mest om hvordan man kunne skape gode kombinasjoner med referanser til Mette Marit som visstnok hadde blitt et stilikon for gjenbruk. Det er ikke så ofte jeg blar i sånne dameblader, det blir tidstyver på venterom og sånt, men tanken slår meg hvor mange som egentlig tar noe av dette seriøst. Nå skal det samtidig sies at jeg regner med at teksten var konstruert for å legge opp til et nyp fra enda en sponsortekst, men trusselen om at det likevel kan finnes noen som gjør seg selv så små ved å følge disse «tipsene» er definitivt til stede. Mediebildene renner jo over av dem, som en paradoksal underbygger av påtatt hjernesvinn.

– «Samarbeid og tillit kan ikke instrueres … relasjoner mellom mennesker kan ikke automatiseres …»
Hanne Kristin Rohde

Jeg pleier å legge til at det kan være lurt å sette ord på noen av de utfordringene som du opplever i en jobbsøkerprosess. Du trenger ikke nødvendigvis fortelle det til alle andre, i hvert fall ikke til de som ikke responderer med noe annet enn smilefjes og rosa hjerter på Facebook, men la det være din greie som du jobber med på din egen måte.
Hvis du lurer på hva som er «din egen måte», så skal du bare la det være.
Da bør du rydde opp i en del andre ting.
Tenk likeverd, tillit og ønske om samarbeid, tenk at dette er et godt utgangspunkt for alle møter mellom mennesker, og da må du også huske på at det meste handler om valg, også med visshet om at det kan være tilfeldigheter og omstendigheter som legger grunnlaget for møtet.

Jeg skal ikke dykke ned i psykologien, men vet at man ikke trenger å være fagekspert for å vite at nervøsitet og andre følelser henger sammen med noe som man på forhånd har fortalt seg selv eller blitt fortalt om seg selv. Det ligger en historie der, og denne historien kan påvirke vår egen adferd.
Du kjenner følelsen, – klamme hender og bankende hjerte.
Det er bra.
Det betyr at det er liv i motoren din.
Det betyr i litt mer «saklige» termer at det er blodtrykket ditt som øker på grunn av adrenalin fa binyremargen som trekker sammen perifere blodkar. Adrenalin oppstår naturlig når sentralnervesystemet stimuleres slik som ved frykt, opphisselse eller sinne, og øker hjertets sammentrekningsevne på en sånn måte at hjerteminuttvolumet øker. Du har det ikke fra meg, men jeg sa noen ord om dette på et foredrag en gang hvor jeg hadde funnet noen artige snutter på wikipedia.
Kroppen går i en slags krisemodus.
– «Jeg håper at jeg slipper å få spørsmål om det …»
– «Jeg håper at de ikke snakker om ditt eller datt …»
– «Jeg gruer meg til å fortelle om meg selv, for jeg aner ikke hva jeg skal si …»
Eksemplene er mange, og du er sikkert kjent med dem. Det er da det er litt snodig å tenke på at det faktisk kan være mulig å være forberedt, ikke sånn at du har med deg manus – fy fy – men som en ubestemmelig greie som gjør det lettere for deg å snakke om det. Det handler litt om kontroll, og det er lettere å ha kontroll når du kjenner historien din og det er fordi de fleste mennesker har et følelsesmønster som ikke påvirkes av selve handlingen, men historien som ligger bak.
Det er det viktig å tenke på.
Det kan du gjøre noe med.
Det handler om å ta ansvar for seg selv.
Det er den eldste kunnskapen som finnes, og jeg ser dessverre at dette er noe som er i ferd med å forsvinne til fordel for dette med å følge alle andre eller noen dingser eller annet.
Nesten som de som ikke tør å gjøre noe av frykt for å gjøre noe galt.
Nesten.
Eller de som er så redd for å si noe som kan oppfattes som galt at de velger å sitte i ro og holde kjeft.
Som om frykten for å tape er større enn gleden av å vinne.

– «Mennesker som aldri er nervøse, er inntørket …»
Ragnhild Nilsen Grødal

Vær deg selv med hele deg.
Uavhengig av hvem du skal møte.
Hvis du er nervøs, så er det en god ting.
Det er et tegn på at du er et menneske.

Minner om at du nå kan få Jobbsøkerboken i spesialutgave i en begrenset periode, bruk rabattkode OCTOBER15 og få den fraktfritt i posten.

Du får ANNE GRETE PREUS med «Fryd»


Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Ustruktert …

Jeg kan ikke tenke meg noe mer kjedelig i ansettelsesprosesser enn såkalte strukturerte intervjuer, der hvor man blir sittende å repetere gammel moro for å finpusse sjablongene sine.
Nei.
Vær og vind og tid og veldig mye annet har formet meg til å bli såpass løs i stilen at jeg ikke gidder å bruke unødvendig tid på svada. Jeg tror det er derfor jeg blir kontaktet av ulike virksomheter som ønsker bistand i ansettelsesprosessene sine, det er mulig det er fordi jeg finner fram til en del av de tingene som enkelte andre opplever som litt vanskelig å få øye på.
Jeg vet ikke.
Spiller ingen rolle, men jeg var innom en virksomhet her om dagen som hevder at de har kommet godt i gang med et rekrutteringsprosjekt hvor de skal ansette en ny HR-konsulent. Jeg kom litt for sent inn for å spille inn alternative kandidater, men de ville at jeg skulle ta den påfølgende runden.
Runde 2.
Finjustering.
Jeg hadde latt henne vente litt etter at vi hadde hilst og gått gjennom noen obligatoriske blablabla-greier, ingen bevisst greie fra min side men bare som den tiden det tok å samle tingene mine og kaste et siste blikk på CV’en hennes og hente kaffekoppen min.
– «Så», begynte jeg.
– «Du oppfatter deg som selvstendig?»
– «Ja», nølte hun og rettet seg litt opp i stolen, som om hun ikke var klar for å starte samtalen gjennom et spørsmål som dette.
– «Vet du», fortsatte jeg.
– «Når jeg har lest CV’en din så er dette det eneste ordet jeg sitter igjen med … selvstendig … alt det andre som du skriver er identisk med de andre CV’ene som jeg har lest i dag … kan du fortelle meg litt mer om hva du legger i det å være selvstendig?»
– «Nå?»
– «Ehh … ja».
– «Jeg har vel egentlig ikke forberedt meg på å snakke om det», nølte hun.
– «Nei vel», svarte jeg kort.
– «Og hva har du forberedt?»
– «Jo … jeg er her for å snakke om søknaden», begynte hun og så på at jeg tok en slurk av kaffen som jeg hadde fått av den hyggelige damen i resepsjonen, skikkelig traktekaffe fra hennes egen trakter på bakrommet og ikke sånn automatskvip. Jeg fikk lyst til å spørre hva de egentlig hadde snakket om i det første intervjuet, men lot det være.
– «Fortell», begynte jeg.
– «Hva … vil du vite?»
– «Jeg vil vite hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du mener at du kan».
Der datt hun ut.
Det er mulig hun datt ut litt før, men det var der jeg la merke til at hun datt ut.

Jeg mener ikke å være vanskelig og oppfatter heller ikke noe av dette som jeg holder på med og som har blitt min greie som spesielt kreativt, snarere tvert i mot, det handler om noe så enkelt som å få ulike mennesker til å snakke om det som de har med seg inn og samsvarer med det som anledningen inviterer dem til å snakke om, – da finner jeg det litt spesielt at noen som ønsker å jobbe med mennesker ikke klarer å skru seg på i møte med nye mennesker.
Da bør de finne på noe annet.
– «Vet du», fortsatte jeg.
– «Jeg er kjent for å være litt mer opptatt av hva som bor i et menneske enn hva som står i en CV … det skal du selvfølgelig få anledning til å komme tilbake til, men utfordringen i dette tilfellet er at vi sitter med kandidater som oppfattes som klin like og da må jeg finne ut hva som får deg til å skille deg ut».
Hun nikket.
Hun var kanskje kjent med dette begrepet som handler om å skille seg ut, og jeg var spent på hva som kom.
Jeg lot henne snakke.
Jeg lot henne legge ut om en utdannelse som kunne vært klippet ut fra en studiekatalog før hun ramset opp informasjon som jeg allerede var kjent med fra hennes egen CV, litt senere kom hun til overgangen til den aktuelle rollen som hun mente var midt i blinken for å få en fot innenfor.
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg vil ha en fot innenfor …»
Jeg nikket.
– «Og derfor sitter jeg her …»
Jeg nikket igjen.
Jeg hadde blitt fortalt at dette var en jobb for en senior, det var ikke plass til prøvekaniner, gjorde mine tanker om hvorfor hun var med videre fra første runde og bladde meg ned til der hvor han som hadde gjennomført den første samtalen med henne hadde skrevet noen kruseduller, begrenset til en oppramsing av hennes egen beskrivelse av sin personlige egnethet.
Tilpasningsdyktig.
Energisk.
Fleksibel.
Selvstendig.

Jeg kom til å tenke på at det var speil i heisen og regnet med at hun hadde kastet et siste blikk på seg selv i det hun knappet opp en ekstra knapp i blusen, lurte på om det var pensum fra karrieretipsene hun hadde lest når hun hadde kommet til den delen som handler om antrekk og intervjutrening.
– «Så», begynte jeg når det var tydelig at hun ikke hadde så mye mer å si.
– «Hvordan vil du beskrive din erfaring i forhold til denne rollen?»
– «Jeg har jo ikke så mye erfaring», nølte hun.
– «Nei», samtykket jeg.
– «Men du har vel med deg noe som kan være overførbart?»
– «Ikke så mye mer enn hva jeg lærte på skolen».
– «Fortell meg hva du lærte på skolen, da».
Det ble en liten pause.
Jeg tror hun tenkte.
Mens hun tenkte, så kan du som sitter og leser få et enkelt tips som handler om å være forberedt når du skal på et intervju. For det første, må du være klar over at du allerede er oppfattet som kvalifisert når du kommer dit og det er da du må bekrefte og verifisere dine bidrag.
Det må du gjøre uppfordret.
Det bekrefter at du er «på» siden den største utfordringen er å ta eierskap til din egen historie, uavhengig av hvem som sitter på den andre siden av bordet og hvordan vedkommende legger opp samtalen. Du skal presentere deg og ditt for deretter å bekrefte innspillene dine med informasjon som gjerne kan ligge på siden av den aktuelle rollen, noe som er spesielt viktig hvis du ikke har erfaring å vise til.
Det kan være fra privatlivet eller det kan være fra verv og roller i foreninger og klubber.
Vær kreativ.
Vær åpen.
By på deg selv.
Husk at det er du som skal snakke.
Papirene dine gjør det ikke, – skrevet med visshet om at det finnes mennesker i denne bransjen som lar seg blende av nisser og troll på en CV, men dog …
Hun valgte å repetere studiekatalogen.
Jeg lot henne snakke ferdig før jeg spurte om hva hun gjorde på fritiden.
– «Hva … har det med saken å gjøre?»
– «Jeg vil som nevnt finne ut litt mer om deg», svarte jeg.
– «Hvem du er».
– «Jeg forsøker å være meg selv», nølte hun.
– «Det er bra», smilte jeg.
– «Og hvem er så det?»
– «Skal jeg fortelle det nå?»
– «Ehh … ja?»
– «Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg …»
– «Hva har du lyst til å si?»
– «Jeg vet ikke …»
– «Du vet ikke hva du kan si om deg selv?»
Hun svarte ikke.
Jeg lurte på om det var fordi spørsmålet var uklart.
– «La meg si det sånn», forsøkte jeg.
– «Hvis du ikke skulle gå videre i prosessen … kan du tenke deg hvorfor vi ikke tar deg med?»
– «Nei … eller nei, jeg er jo kvalifisert».
– «Det er det fint at du sier», fortsatte jeg.
– «Fortell meg hva som får deg til å mene at du er kvalifisert».
– «Har jeg ikke sagt det?»
– «Nei».

Jeg er sikker på at du har troppet opp på et jobbintervju og blitt møtt av en som har en liste på tjue spørsmål og som er mer opptatt av å stille deg disse tjue spørsmålene enn å tolke svar og skape dialog. Mange av disse har vært på kurs som paradoksalt nok kalles intervjuteknikk hvor de lærer hvordan de kan sette kryss i små firkanter som en slags avsjekk på at spørsmålene faktisk er stilt. Det er nemlig så viktig for dem at alle får de samme spørsmålene, for da er det lett å sammenligne svarene og velge den beste kandidaten.
Grøss.

Jeg er rigget sammen sånn at jeg liker å gi tilbakemelding med en gang, jeg ser ingen grunn til å servere svada om den videre prosessen hvis vedkommende ikke kommer til å være en del av den.
Jeg syns det er fair.
Jeg følger opp med noen tips på veien, det vil si at jeg forlenger samtalen med noen få minutter som så og si hver eneste gang får meg til å tenke på de som oppfatter det som vanskelig og vrient å si det som det er.
– «Nå vet vi om hverandre», avsluttet jeg.
– «Hvis du føler for det, så holder vi kontakt gjennom LinkedIn og så skal du ikke se bort i fra at det kan dukke opp noen muligheter i framtiden».
– «Jeg er ikke på LinkedIn».
– «Det bør du være».
– «Jeg er på Facebook, da … ja, og så er jeg på Twitter og Snap».
– «Kom deg inn på LinkedIn», poengterte jeg.
– «Kom deg inn og gjør deg synlig, bygg nettverk med flinke folk som kan korrigere kursen din».
– «Du … oppfatter meg ikke som kvalifisert?»
– «Ikke for denne rollen», bekreftet jeg.
– «Men det betyr ikke at du ikke kan være kvalifisert for en annen rolle hos en annen virksomhet».
– «Vet du om noen?»
– «Kommer ikke på noen akkurat nå», svarte jeg kort.
– «Men det er derfor jeg poengterer at du bør komme deg inn på LinkedIn».

Denne teksten er et utdrag fra min nye bok som slippes til høsten, det vil si ganske snart og som en oppfølger til den ultimate jobbsøkerboken som noen av dere allerede er kjent med.

Jeg gjør samtidig oppmerksom på at du – vel og merke hvis du er jobbsøker – bør følge med på sidene til Karriereverkstedet med tanke på høstens kurstilbud …

Du får GEORGE MICHAEL med «Cowboys and Angels»

Fortell meg om dine dårlige sider …

Jeg opplever at uansett hvor jeg er, om det er jobbsøkerkurs eller foredrag eller noe annet, så kommer det innspill som handler om det vanskeligste spørsmålet av dem alle, – fortell meg om dine dårlige sider.
Negative sider.
Forbedringsområder.
Kall det hva du vil, det går ut på det samme.

Jeg treffer mennesker som forteller at de får spørsmålet i hvert eneste intervju og de klarer aldri å finne ut av det, de vet at det kommer og forsøker seg på noen innøvde greier, finner på noe som de tror er smart, noe som de kanskje har lest på en karriereside eller hørt fra noen andre som tror de vet noe om hva det handler om og så kan vi krysse av i rubrikken som viser at spørsmålet er stilt og svaret er gitt og så går vi videre i prosessen. Jeg treffer mennesker som lister opp noen adjektiver som de forsøker å overbevise både seg selv og alle andre om at det er ord og begreper som kan defineres som negativt men hvor det smarte er at det også kan oppfattes som positivt.
Smart, tenker de.
Godt svar.
Jeg er videre.
Det er jo egentlig bare tull og tøys …

Når jeg jobbet i et bemanningsselskap for mange år siden så hadde vi sånne lysegule personalmapper hvor det var x antall spørsmål som vi måtte gjennom når vi intervjuet kandidatene.
Et av disse spørsmålene var selvfølgelig dette aktuelle spørsmålet.
Det sto på raden under spørsmålet om hva som er dine gode sider.
Jeg hadde ikke jobbet der så veldig lenge før jeg spurte noen av de som jeg trodde burde vite det om hva som egentlig var vitsen med dette spørsmålet.
Fikk aldri noe smart svar.
Kjekt å vite, liksom.
Noen mener at det skal skape en eller annen form for refleksjon, men når alt kommer til alt så er det nesten like teit som når noen graver etter hull i CV’en din og begynner å pirke i det.

Nei, skal du si.
Jeg har ikke så lyst til å snakke om det.
Det er ikke derfor jeg er her.
Jeg er her fordi jeg skal fortelle dere hvorfor jeg er riktig til rollen.

Du vil legge merke til at det skjer noe med vedkommende som sitter på den andre siden av bordet.
Det er ikke dette som er forventet.
Det er ikke sånn det skal være, tenker hun.
Hun sier det ikke høyt, men du skjønner at hun tenker det.
Det er jo jeg som skal styre samtalen, og nå har jeg kommet helt ut av det.
Du legger merke til at det blir en liten pause, en stopp i rollespillet som bekrefter at det er du som har overtaket. Du vet at det er nå det gjelder, det er ikke du som har behov for denne pausen, og du velger å øke forspranget med å fortelle historien om deg selv og din kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon. Du sier det eneste som er riktig og viktig, forteller om dine styrker og sikrer eierskapet med å fortelle hvorfor du er riktig person for den aktuelle rollen.

Jeg får meg aldri til å spørre om noe av dette i et intervju, men jeg får samtalen inn på det som betyr noe for den aktuelle rollen, alt som handler om omstendigheter og forutsetninger, rammer og retningslinjer og begrensninger og hele pakka som handler om tingene som berører det eventuelle arbeidsforholdet som vi sitter og snakker om.

Det er ikke så lenge siden det satt en dame foran meg i en intervjusetting som tok en tenkepause som ble litt lenger enn jeg hadde regnet med, hun så ned på papirene sine og jeg lurte nesten på om hun hadde sovnet, papirene hennes så jævlig kjedelige ut og jeg var nesten fristet til å be om en kopi hvis jeg skulle havne i en situasjon hvor jeg fikk søvnproblemer.
– «Du er på dårlige sider nå?»
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Jeg er der hvor vi snakker om rollen og alt som hører med slik at du kan komme opp med eventuelle utfordringer eller begrensninger som kan påvirke hvordan du kan gjøre jobben din».
– «Ja», smilte hun.
– «Det er det jeg kaller dårlige sider».
Jeg svarte ikke.

Jeg skriver i en rekke innlegg både her og der at jeg oppfatter dette som handler om personlig egnethet som et av de viktigste utvelgelseskriteriene, og legger til at de fleste egenskaper har en eller annen sammenheng med rammer og omstendigheter.
Noe som passer her kan være upassende der.
Og omvendt.
Vri på spørsmålet, og spør om du har noen egenskaper som kan innvirke på utøvelse av rollen.
Da blir det litt bedre.

Det er din jobb som seriøs jobbsøker å holde fokus på det eneste som betyr noe i en intervjusetting, – det er det som handler om hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det du kan for at de som du snakker med ser verdien av å bruke tid på deg.
Fyll på med dine styrker og gjerne en suksesshistorie som topper hele greia, så er du der.