intervjuteknikk

Ustruktert …

Jeg kan ikke tenke meg noe mer kjedelig i ansettelsesprosesser enn såkalte strukturerte intervjuer, der hvor man blir sittende å repetere gammel moro for å finpusse sjablongene sine.
Nei.
Vær og vind og tid og veldig mye annet har formet meg til å bli såpass løs i stilen at jeg ikke gidder å bruke unødvendig tid på svada. Jeg tror det er derfor jeg blir kontaktet av ulike virksomheter som ønsker bistand i ansettelsesprosessene sine, det er mulig det er fordi jeg finner fram til en del av de tingene som enkelte andre opplever som litt vanskelig å få øye på.
Jeg vet ikke.
Spiller ingen rolle, men jeg var innom en virksomhet her om dagen som hevder at de har kommet godt i gang med et rekrutteringsprosjekt hvor de skal ansette en ny HR-konsulent. Jeg kom litt for sent inn for å spille inn alternative kandidater, men de ville at jeg skulle ta den påfølgende runden.
Runde 2.
Finjustering.
Jeg hadde latt henne vente litt etter at vi hadde hilst og gått gjennom noen obligatoriske blablabla-greier, ingen bevisst greie fra min side men bare som den tiden det tok å samle tingene mine og kaste et siste blikk på CV’en hennes og hente kaffekoppen min.
– «Så», begynte jeg.
– «Du oppfatter deg som selvstendig?»
– «Ja», nølte hun og rettet seg litt opp i stolen, som om hun ikke var klar for å starte samtalen gjennom et spørsmål som dette.
– «Vet du», fortsatte jeg.
– «Når jeg har lest CV’en din så er dette det eneste ordet jeg sitter igjen med … selvstendig … alt det andre som du skriver er identisk med de andre CV’ene som jeg har lest i dag … kan du fortelle meg litt mer om hva du legger i det å være selvstendig?»
– «Nå?»
– «Ehh … ja».
– «Jeg har vel egentlig ikke forberedt meg på å snakke om det», nølte hun.
– «Nei vel», svarte jeg kort.
– «Og hva har du forberedt?»
– «Jo … jeg er her for å snakke om søknaden», begynte hun og så på at jeg tok en slurk av kaffen som jeg hadde fått av den hyggelige damen i resepsjonen, skikkelig traktekaffe fra hennes egen trakter på bakrommet og ikke sånn automatskvip. Jeg fikk lyst til å spørre hva de egentlig hadde snakket om i det første intervjuet, men lot det være.
– «Fortell», begynte jeg.
– «Hva … vil du vite?»
– «Jeg vil vite hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du mener at du kan».
Der datt hun ut.
Det er mulig hun datt ut litt før, men det var der jeg la merke til at hun datt ut.

Jeg mener ikke å være vanskelig og oppfatter heller ikke noe av dette som jeg holder på med og som har blitt min greie som spesielt kreativt, snarere tvert i mot, det handler om noe så enkelt som å få ulike mennesker til å snakke om det som de har med seg inn og samsvarer med det som anledningen inviterer dem til å snakke om, – da finner jeg det litt spesielt at noen som ønsker å jobbe med mennesker ikke klarer å skru seg på i møte med nye mennesker.
Da bør de finne på noe annet.
– «Vet du», fortsatte jeg.
– «Jeg er kjent for å være litt mer opptatt av hva som bor i et menneske enn hva som står i en CV … det skal du selvfølgelig få anledning til å komme tilbake til, men utfordringen i dette tilfellet er at vi sitter med kandidater som oppfattes som klin like og da må jeg finne ut hva som får deg til å skille deg ut».
Hun nikket.
Hun var kanskje kjent med dette begrepet som handler om å skille seg ut, og jeg var spent på hva som kom.
Jeg lot henne snakke.
Jeg lot henne legge ut om en utdannelse som kunne vært klippet ut fra en studiekatalog før hun ramset opp informasjon som jeg allerede var kjent med fra hennes egen CV, litt senere kom hun til overgangen til den aktuelle rollen som hun mente var midt i blinken for å få en fot innenfor.
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg vil ha en fot innenfor …»
Jeg nikket.
– «Og derfor sitter jeg her …»
Jeg nikket igjen.
Jeg hadde blitt fortalt at dette var en jobb for en senior, det var ikke plass til prøvekaniner, gjorde mine tanker om hvorfor hun var med videre fra første runde og bladde meg ned til der hvor han som hadde gjennomført den første samtalen med henne hadde skrevet noen kruseduller, begrenset til en oppramsing av hennes egen beskrivelse av sin personlige egnethet.
Tilpasningsdyktig.
Energisk.
Fleksibel.
Selvstendig.

Jeg kom til å tenke på at det var speil i heisen og regnet med at hun hadde kastet et siste blikk på seg selv i det hun knappet opp en ekstra knapp i blusen, lurte på om det var pensum fra karrieretipsene hun hadde lest når hun hadde kommet til den delen som handler om antrekk og intervjutrening.
– «Så», begynte jeg når det var tydelig at hun ikke hadde så mye mer å si.
– «Hvordan vil du beskrive din erfaring i forhold til denne rollen?»
– «Jeg har jo ikke så mye erfaring», nølte hun.
– «Nei», samtykket jeg.
– «Men du har vel med deg noe som kan være overførbart?»
– «Ikke så mye mer enn hva jeg lærte på skolen».
– «Fortell meg hva du lærte på skolen, da».
Det ble en liten pause.
Jeg tror hun tenkte.
Mens hun tenkte, så kan du som sitter og leser få et enkelt tips som handler om å være forberedt når du skal på et intervju. For det første, må du være klar over at du allerede er oppfattet som kvalifisert når du kommer dit og det er da du må bekrefte og verifisere dine bidrag.
Det må du gjøre uppfordret.
Det bekrefter at du er «på» siden den største utfordringen er å ta eierskap til din egen historie, uavhengig av hvem som sitter på den andre siden av bordet og hvordan vedkommende legger opp samtalen. Du skal presentere deg og ditt for deretter å bekrefte innspillene dine med informasjon som gjerne kan ligge på siden av den aktuelle rollen, noe som er spesielt viktig hvis du ikke har erfaring å vise til.
Det kan være fra privatlivet eller det kan være fra verv og roller i foreninger og klubber.
Vær kreativ.
Vær åpen.
By på deg selv.
Husk at det er du som skal snakke.
Papirene dine gjør det ikke, – skrevet med visshet om at det finnes mennesker i denne bransjen som lar seg blende av nisser og troll på en CV, men dog …
Hun valgte å repetere studiekatalogen.
Jeg lot henne snakke ferdig før jeg spurte om hva hun gjorde på fritiden.
– «Hva … har det med saken å gjøre?»
– «Jeg vil som nevnt finne ut litt mer om deg», svarte jeg.
– «Hvem du er».
– «Jeg forsøker å være meg selv», nølte hun.
– «Det er bra», smilte jeg.
– «Og hvem er så det?»
– «Skal jeg fortelle det nå?»
– «Ehh … ja?»
– «Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg …»
– «Hva har du lyst til å si?»
– «Jeg vet ikke …»
– «Du vet ikke hva du kan si om deg selv?»
Hun svarte ikke.
Jeg lurte på om det var fordi spørsmålet var uklart.
– «La meg si det sånn», forsøkte jeg.
– «Hvis du ikke skulle gå videre i prosessen … kan du tenke deg hvorfor vi ikke tar deg med?»
– «Nei … eller nei, jeg er jo kvalifisert».
– «Det er det fint at du sier», fortsatte jeg.
– «Fortell meg hva som får deg til å mene at du er kvalifisert».
– «Har jeg ikke sagt det?»
– «Nei».

Jeg er sikker på at du har troppet opp på et jobbintervju og blitt møtt av en som har en liste på tjue spørsmål og som er mer opptatt av å stille deg disse tjue spørsmålene enn å tolke svar og skape dialog. Mange av disse har vært på kurs som paradoksalt nok kalles intervjuteknikk hvor de lærer hvordan de kan sette kryss i små firkanter som en slags avsjekk på at spørsmålene faktisk er stilt. Det er nemlig så viktig for dem at alle får de samme spørsmålene, for da er det lett å sammenligne svarene og velge den beste kandidaten.
Grøss.

Jeg er rigget sammen sånn at jeg liker å gi tilbakemelding med en gang, jeg ser ingen grunn til å servere svada om den videre prosessen hvis vedkommende ikke kommer til å være en del av den.
Jeg syns det er fair.
Jeg følger opp med noen tips på veien, det vil si at jeg forlenger samtalen med noen få minutter som så og si hver eneste gang får meg til å tenke på de som oppfatter det som vanskelig og vrient å si det som det er.
– «Nå vet vi om hverandre», avsluttet jeg.
– «Hvis du føler for det, så holder vi kontakt gjennom LinkedIn og så skal du ikke se bort i fra at det kan dukke opp noen muligheter i framtiden».
– «Jeg er ikke på LinkedIn».
– «Det bør du være».
– «Jeg er på Facebook, da … ja, og så er jeg på Twitter og Snap».
– «Kom deg inn på LinkedIn», poengterte jeg.
– «Kom deg inn og gjør deg synlig, bygg nettverk med flinke folk som kan korrigere kursen din».
– «Du … oppfatter meg ikke som kvalifisert?»
– «Ikke for denne rollen», bekreftet jeg.
– «Men det betyr ikke at du ikke kan være kvalifisert for en annen rolle hos en annen virksomhet».
– «Vet du om noen?»
– «Kommer ikke på noen akkurat nå», svarte jeg kort.
– «Men det er derfor jeg poengterer at du bør komme deg inn på LinkedIn».

Denne teksten er et utdrag fra min nye bok som slippes til høsten, det vil si ganske snart og som en oppfølger til den ultimate jobbsøkerboken som noen av dere allerede er kjent med.

Jeg gjør samtidig oppmerksom på at du – vel og merke hvis du er jobbsøker – bør følge med på sidene til Karriereverkstedet med tanke på høstens kurstilbud …

Du får GEORGE MICHAEL med «Cowboys and Angels»

Intervju … eller «bare» en samtale?

– «Jeg var ikke klar over at dette skulle være et intervju».
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg er jo ikke forberedt …»
Vi satt og diskuterte et rekrutteringsprosjekt som jeg jobbet med, en rolle som Markedsdirektør, hun hadde meldt sin interesse gjennom kildetips på LinkedIn og nå hadde vi kommet dit hvor jeg hadde sagt at jeg ikke kom til å ta henne med. Jeg hadde snakket om selskapet og menneskene og rammene og omstendighetene for den aktuelle rollen og vært klar på forventningene og forutsetningene for utvelgelseskriteriene. Jeg forklarte hvorfor jeg valgte å ikke ta henne med i prosessen og det virket som om hun ikke var klar for å få umiddelbar tilbakemelding, noe som det kanskje er lett å skjønne med tanke på alle de gode grunnlagsdata som bekrefter negative kandidatopplevelser.
Jeg kan for øvrig ikke skjønne hvorfor noen velger å vente med denne responsen.
Det er jo bare å kjøre på.

Hun takket ja til å få noen gode råd på veien, og det første jeg fortalte var at hun aldri kan skylde på å ikke være forberedt når hun gikk inn i en rekrutteringsprosess og at hun heller ikke kunne sette merkelapper på møter mellom mennesker.
– «Du har en historie», fortsatte jeg.
– «Den skal du holde deg til uansett hvor du er og hvem du snakker med … dette er historien som underbygger ditt personlige varemerke og den skal presenteres i samsvar med de rammene som du til en hver tid er innenfor … skjønner du?»
Hun nikket.
Jeg regnet med at det var fordi hun skjønte det.
– «Men du», fortsatte jeg.
– «Hva hadde vært annerledes hvis du var … forberedt?»
– «Svarene mine», svarte hun med et tonefall som om hun oppfattet det som en selvfølge.
– «Jeg hadde sikkert svart annerledes».
– «Hvorfor det?»
– «Hvis jeg hadde visst at det var et intervju, så hadde jeg jo forberedt meg på gode svar for å vise deg at jeg passer til denne stillingen …»
– «Men du», fortsatte jeg.
– «Du snakker om svar … har det ikke slått deg at det forutsetter spørsmål som du ikke vet om på forhånd?»
– «Jo», nølte hun.
– «Men intervjuspørsmål pleier jo å være … hvordan skal jeg si det … mer eller mindre like?»
– «Du er med andre ord mer fokusert på spørsmål og svar enn å snakke om deg selv?»
– «Ehh … meg selv?»

Det hender at jeg treffer kandidater som er så opptatt av å gjøre godt inntrykk at det tipper over, de legger så mye fokus på dette at det blir et mål i seg selv og det er ikke bra. Nå skal det sies at det i hennes tilfelle hadde gått litt fort som følge av et kildetips fra en fyr som jeg vanligvis oppfatter som ganske pålitelig men som i etterpåklokskapens navn ga inntrykk av at han ønsket å vise seg litt. Jeg fikk vite at jeg måtte svinge meg fort siden hun var i andre prosesser, men jeg fikk ikke noe smart svar når jeg spurte henne hva det handlet om og hvordan dette påvirket vår greie.

Hvis du skal oppfattes som en seriøs kandidat, så må du være klar over at det eneste som virkelig betyr noe er at du står i rollen som deg selv.
Over alt.
Alltid.
Det er ikke så rent sjelden jeg tenker på hvor mye det betyr for en god del mennesker å være forberedt i sine møter med andre mennesker, og bare så det er sagt så handler det ikke denne gangen om å kjenne sin besøkelsestid selv om jeg vet om en del mennesker som kan ha litt å lære om dette, også. Det er som om hver eneste opplevelse i livet er en tåpelig eksamen som de kan gjennomføre bare de har pugget nok, som om alt de sier og gjør må være «riktig» basert på en falsk frykt for å si noe som kan oppfattes som galt, – selv om de paradoksalt nok ikke vet hva som oppfattes som «riktig» eller «galt» …
Det er ikke vanskelig i det hele tatt.
Det handler om en ting, og det er deg.
Det kan sies at det handler om to ting siden det handler om deg og din ferd mot noe annet, men så er det nå en gang sånn at du ikke kan gjøre så veldig mye fra eller til med noe av det andre som ikke handler om deg.

Du skal formidle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det du kan for at de som du snakker med ser verdien av å bruke tid på deg.

Jeg sitter ikke med svaret på hvorfor vi har konstruert et «kompetansesamfunn» hvor det finnes så mange mennesker som ikke vet hva de kan, men pleier av og til å antyde at det finnes litt for mange mennesker som av uforklarlige årsaker får lov til å heve stemmen sin for å sikre sitt eget inntektsgrunnlag.
– «Men du», spurte hun etter at det hadde blitt en kort pause som egentlig bekreftet at vi ikke hadde så mye mer å snakke om i denne omgang.
– «Hva slags inntrykk sitter du igjen med?»
– «Av deg?»
– «Ja …»
– «Flink pike».
Hun svarte ikke.
Hun så ned.
– «Det finnes en del virksomheter hvor du kan lykkes», fortsatte jeg.
– «Men ikke i denne stillingen og i dette miljøet …»
– «Jeg har ikke lyst til å være sånn», nølte hun.
– «Da vet du hva du har å jobbe med», avsluttet jeg.

Siste finpuss i garderoben

Jeg har nevnt i en rekke tekster at jeg ikke er så veldig begeistret for intervjutips siden jeg er av den oppfatning at hvert enkelt jobbintervju lever sitt eget liv og at det er bare dumt å låse seg fast i et manus.

Vær deg selv.
Hvis det ikke er godt nok til å få jobben, så skal du være glad til.

Det er egentlig det eneste tipset jeg gir. Jeg kan selvfølgelig snakke litt om disse intervjutekniske greiene, men man skal likevel være klar over at det kan komme noen nye elementer som bryter med noe av dette. Kanskje det plutselig dukker opp et nytt menneske midt i samtalen som ber deg spole tilbake og ta en rask oppsummering, av en eller annen grunn så er det faktisk ikke så mange som behersker dette. Jeg tror jeg kan si at jeg har opplevd det meste som det går an å oppleve i en intervjusituasjon, og det er derfor jeg poengterer dette med viktigheten av å stå i sin egen rolle og glemme alt det andre.

Jeg skal i stedet fokusere på det som jeg kaller garderobepraten. De som følger med på disse sidene kjenner til min bruk av metaforer og sammenligninger fra verdens største idrett, og det er vissheten om at det er i de klamme garderobelokalene at grunnlaget legges før man løper ut på den grønne matta.
God garderobekultur gir motivasjon og tillit.
Her må jeg nesten få lov til å smette inn en liten digresjon, jeg har nevnt det i en tidligere tekst og det er fra en kompis som er trener for aldersbestemte lag og som i en eller annen samtale kom inn på dette med hvordan garderobekulturen ble ødelagt av plakater med ulike samspillregler og mas om fair play, oppslagstavler som forteller at man ikke skal vaske drakter og sko i garderoben på grunn av fare for soppsykdommer, vel og merke hvis man i det hele tatt var i garderoben for det hadde blitt sånn at mange møtes ferdigskifta på banen og dro rett hjem når kampen var slutt.
Det er trist.
Da forsvinner garderobekulturen og man mister det viktigste rommet hvor klubbfølelse skapes, kameratskap utvikles, budskap kan spres og verdier kan skapes. Garderoben skal dekoreres med klubbens kjennetegn og historiske profiler, forbilder og sitater som skal festes i veggene og ikke fjernes av et rengjøringsbyrå som jobber på akkord. Det skal være et positivt samlingssted hvor minnene skapes og historiene fortelles, der konflikter blir løst og vennskap pleies.
Det finnes noen som ikke skjønner sammenligningene, og de kan i og for seg bare ha det så godt.
Det står ikke noe om dette i studiematerialet på BI, for å si det sånn …
Det er mye av dette som ligner på intervjusettingen og det er som sagt det eneste tipset jeg legger ut.
Vær deg selv.
Vær lojal mot din egen historie og dine verdier.

Det finnes noen som mener at det er en sammenheng mellom forberedelser og suksess. Jeg er enig, men mener samtidig at man må være åpen for tilfeldigheter og forandringer i omstendighetene, dette er sterkt undervurdert og er selvfølgelig noe som påvirker arbeidet mot et resultat.

Det finnes en del «eksperter» som fremhever viktigheten av møtetid, antrekk og håndtrykk og de tingene der.
Det finnes en del kandidater som tar dette så seriøst at det ender opp med å bli helt feil.
Det finnes også en del som foretar den siste gjennomgangen før de går inn, nesten som disse som tror at det nytter å lese pensum på t-banen på vei til eksamen.
Blås i det.
Kjøp deg en is i stedet.

Det finnes også noen «eksperter» som trekker fram dette med stress og nervøsitet, kommer med lengre avhandlinger om hvordan stresshormoner som kortisol og adrenalin kan hemme din evne til å tenke klart og at du må gjøre øvelser som hindrer påvirkningen fra denne hormonelle eliksiren.
Grøss.
Jeg leste en tekst for ikke så lenge siden om en berte som skrev varmt om hvordan man best mulig kan presentere sine prestasjoner i tråd med hva som er viktig for intervjueren og at det var viktig å demonstrere din evne til å skjule din nervøsitet.
Jeg syns dette er svada.
Jeg kan godt strekke den litt lenger og si at det er pisspreik.
Da er det mye bedre med en is …

Jeg er fristet til å trekke fram dette med at jeg opplever en økende masse av de som fremstår som rimelig overfladiske i forhold til omgivelsene sine, som om det å hilse på noen som ikke bidrar til deres egen vinning er verdt å bruke energi på. Jeg har strøket bort mange kandidater på dette som handler om noe så enkelt som å være høflig og imøtekommende mot vedkommende som sitter i resepsjonen. Det handler om et komplett førsteinntrykk og vissheten om at et møte starter lenge før du sitter i stolen på møterommet.

Garderobepraten er siste pep-talk, og det er som nevnt her man legger grunnlaget for hva man skal ta med seg ut på banen. Mobiltelefonen din er selvfølgelig avslått og den har du pakket bort for lenge siden, det er ikke nå du skal sjekke mobilsvar eller sosiale medier. Sykdom og dødsfall er en helt vanlig del i et menneskes tilværelse, mens forventninger om lykkeønskninger og hjerter og selfies med dagens outfit er baksiden og alle vet at baksiden er mørk.
Husk å gå på do, ikke bare for å sjekke at du ser bra ut og ikke har iskrem på nesetippen, men også for å bli ferdig med biologiske behov.

Vi kan ikke klage på omgivelsene og omstendighetene.
Nå er vi her og det er nå det gjelder.

Humøret er bra.
De andre kan bare glede seg.

God kontroll handler om hvor godt vi står i egen rolle.
God kontroll handler om å eie initiativet og vinne det tilbake hvis det mistes.

Samspillet mellom en god historieforteller og sosial innlevelse skaper åpninger.
Det handler om å sette sjansene.

Det sies at man spiller for flere enn bare seg selv, men akkurat nå skal det bare handle om deg og ditt.
Du skal ikke bevise noe for venninnene dine.
Du skal finne ut om du passer inn i spillemønsteret som presenteres, og her er du nødt til å være dønn ærlig mot deg selv med vissheten om at juks er noe som bare vil gå ut over deg selv.
Gå ut på banen og vis deg fra din beste side.
Gå ut og vær deg selv.
Det sies at det ikke er noe morsomt å spille på et lag som ikke passer deg og dine ferdigheter.

H2H

Jeg har en fyr i nettverket mitt som postet en undersøkelse som viser at 88% av utøvende beslutningstakere ønsker en samtale og ikke en eller annen presentasjon med fancy virkemidler.
Jeg har nevnt det i en rekke innlegg, men nevner det gjerne igjen:
Det handler om å vite hva man snakker om.
Det handler om historiefortelling.
Det spiller ingen rolle om det er et salgsmøte eller et jobbintervju eller noe annet.
Det går ut på det samme.
Se på det som et foredrag.
Jeg har alltid sagt at man skal være forsiktig med bruk av virkemidler fordi det har en tendens til å stjele fokus. Du må gjerne ha med deg noe, enten det er i foredrag, salgsmøte eller jobbintervju, men fortell innledningsvis at du har med deg et materiell som du legger igjen når dere er ferdig.
Da kan du samtidig fortelle at de som skal høre på slipper å notere noe.
Da er du smart.
Da har du kontakt.

Jeg har truffet en del mennesker som er så redd for å ikke fremstå som smarte nok at de må ha med seg papirene sine i et jobbintervju, som om de er usikre på sin egen kompetanse og klamrer seg til papirene sine og håper de snakker for seg selv.
Det gjør de ikke.
Det er mulig det er en stor hemmelighet.
Det er derfor jeg sier det.
Det blir det samme i salgsmøter hvor jeg har truffet mennesker som sitter og peker på brosjyrene sine med fine fotografier fra amerikanske bildebaser, det er da jeg pleier å strekke meg over bordet og legge materialet til side.
– «Sånn», sier jeg.
– «Nå kan du snakke til meg … fortell meg hvorfor jeg skal handle av deg».
Det er da det blir moro.
Det er kanskje feil å bruke begrepet «moro» siden det kan gi indikasjoner på at jeg er en fyr som morer meg på andres bekostning, men faen heller …
Det dreier seg om relasjonsbygging, det er du og jeg som skal gjøre noe sammen og da blåser jeg i bilder og historier som ikke handler om oss.
Noen skjønner ikke dette.
De om det.
Det meste av min egen virksomhet er resultat av nettopp dette, det er noe som er fra meg til deg og da spiller det ingen rolle om visittkortene våre har en logo son er rød eller gul, for å si det sånn. Noen skjønner ikke en gang hvem som er beslutningstakere, og da er jeg nesten fristet til å referer til denne hviskeleken hvor mange mennesker står på rekke og rad og skal prøve å si det samme som de hører.
Det blir som regel bare tull og tøys.

Det handler om innhold.
Det som på nynorsk kalles «Content Management».
Jeg kaller det historie.
Du skal kjenne din egen historie og ikke minst historien til den som du skal møte. Da skal du ikke bruke opp tiden med å stille spørsmål om ting som du kan finne ut på forhånd, men du skal trekke ut essensen fra deres historie, vite hva som er behovet eller utfordringen og sparkle dette «hullet» med din egen historie.

Det er selvfølgelig viktig å få presentert det som man ønsker å presentere, men forskjellen på en foredragsholder og en god foredragsholder er de som klarer å gi publikum opplevelsen av å få det som de forventer og gjerne litt ekstra. Bare sånn for orden skyld, så minner jeg om at du kan bytte ut begrepet «foredragsholder» med selger eller jobbsøker.
Eller noe annet.
Jeg er sikker på at du har vært på foredrag hvor den som snakker er mer opptatt av å kjøre gjennom x antall sider i presentasjonsmateriellet sitt og mumle mumle mumle og bli fort ferdig i stedet for å forstå seg på viktigheten av hva som faktisk når fram til publikum.
Det handler om å gi gode opplevelser.
Det handler om å by på seg selv.

Jeg finner det faktisk ganske lett å trekke paralleller mellom et foredrag og et salgsmøte eller jobbintervju, og når jeg arrangerer kurs i intervjutrening så poengterer jeg viktigheten av å være kjent med sin egen historie slik at man klarer å formidle denne på en solid og overbevisende måte. Det er mange som forbereder et manus eller stiller med hjelpemidler, og det har faktisk en tendens til å bli helt feil.
Det er lett å miste publikum.
Det beste er at du bruker deg selv for alt du er verdt og det betyr egne ord og ingen overdrivelser med fakter eller overdreven gestikulering selv om du godt kan kline til med litt «snert» og «gags».
Kjør standup.
Det finnes noen som har en oppfatning at det kan virke inkluderende å spørre publikym eller på noen annen måte gi fra seg initiativet som de allerede har.
Det er dumt.
Det er umulig å vite hva som vil dukke opp som respons og da kan det være at du mister balansen.

Grunnregelen for et godt foredrag kan sammenfattes med tre punkter:
– Si hva du skal si
– Si det
– Si hva du har sagt

Jeg nevner et sted litt lenger opp at det ikke er pent å more seg på andres bekostning, men senest i forrige uke valgte jeg en vri som jeg er sikker på at det finnes en del mennesker som opplever som litt på kanten og på grensen til stygt.
Hun kom ti minutter for sent.
Hun hadde riktignok sendt sms, men dog.
Noe av det første hun sa når hun slang nettbrettet på bordet var at hun ikke var så godt forberedt, dette møtet kom litt brått på og hun var ikke så veldig sikker på hvorfor hun i det hele tatt var her siden hun ikke hadde fått vite så mye på forhånd og Terje var syk og ja ja, nå er vi her, skal vi se om jeg får liv i denne …
Noen vil kanskje oppleve det som litt på kanten og på grensen til stygt at jeg faktisk var så hyggelig at hun fikk lov til å holde på i tredve minutter.
Noen vil kanskje mene at jeg burde kastet henne ut med en gang.
Det handler om kommunikasjon.
Det er det mange som ikke forstår, men de forstår kanskje noen andre ting.

Hans Geelmuyden:
– «Den som behersker arena, rolle og historie styrer kommunikasjonen …»

Husk at tilfeldigheter og detaljer kan være avgjørende.
Husk at du kan bruke alt som kan dukke opp, litt sånn som Askeladden.
Du skal skape en «greie» mellom deg selv og publikum, og selv om det er umulig å beskrive hva denne greia er så er det din jobb å finne ut av det. Det pleier som regel å være snakk om en eller annen form for improvisasjon, noe som du kan snappe opp og som er aktuelt her og nå og som du skjønner vil funke bra som en aperitif.
By på deg selv.
By på fine bilder.
Da tenker jeg ikke på lysbildene som du eventuelt har bak deg, men i budskapet som du formidler.
Sist men ikke minst, pass på tiden.

Jeg traff en dame foran et foredrag en gang som spurte om teknikker og verktøy og metoder og sånne ting, jeg kjente henne ikke men hadde sett på LinkedIn-profilen hennes at hun var sertifisert i hue og rævva.
– «Jeg praktiserer H2H», smilte jeg.
– «Ehh, er det bygget på … tror ikke jeg har hørt om den …»
– «Human to human», smilte jeg.


Klikk på bildet over, så kommer du til en interessant side med masse spennende tips.
Et annet tips kan være å se på alt dette som en dans, enten det er et foredrag, salgsmøte eller jobbintervju.
Hvis det er du som byr opp, så bør du helst være kjent med rytmene …