intervjutips

Ustruktert …

Jeg kan ikke tenke meg noe mer kjedelig i ansettelsesprosesser enn såkalte strukturerte intervjuer, der hvor man blir sittende å repetere gammel moro for å finpusse sjablongene sine.
Nei.
Vær og vind og tid og veldig mye annet har formet meg til å bli såpass løs i stilen at jeg ikke gidder å bruke unødvendig tid på svada. Jeg tror det er derfor jeg blir kontaktet av ulike virksomheter som ønsker bistand i ansettelsesprosessene sine, det er mulig det er fordi jeg finner fram til en del av de tingene som enkelte andre opplever som litt vanskelig å få øye på.
Jeg vet ikke.
Spiller ingen rolle, men jeg var innom en virksomhet her om dagen som hevder at de har kommet godt i gang med et rekrutteringsprosjekt hvor de skal ansette en ny HR-konsulent. Jeg kom litt for sent inn for å spille inn alternative kandidater, men de ville at jeg skulle ta den påfølgende runden.
Runde 2.
Finjustering.
Jeg hadde latt henne vente litt etter at vi hadde hilst og gått gjennom noen obligatoriske blablabla-greier, ingen bevisst greie fra min side men bare som den tiden det tok å samle tingene mine og kaste et siste blikk på CV’en hennes og hente kaffekoppen min.
– «Så», begynte jeg.
– «Du oppfatter deg som selvstendig?»
– «Ja», nølte hun og rettet seg litt opp i stolen, som om hun ikke var klar for å starte samtalen gjennom et spørsmål som dette.
– «Vet du», fortsatte jeg.
– «Når jeg har lest CV’en din så er dette det eneste ordet jeg sitter igjen med … selvstendig … alt det andre som du skriver er identisk med de andre CV’ene som jeg har lest i dag … kan du fortelle meg litt mer om hva du legger i det å være selvstendig?»
– «Nå?»
– «Ehh … ja».
– «Jeg har vel egentlig ikke forberedt meg på å snakke om det», nølte hun.
– «Nei vel», svarte jeg kort.
– «Og hva har du forberedt?»
– «Jo … jeg er her for å snakke om søknaden», begynte hun og så på at jeg tok en slurk av kaffen som jeg hadde fått av den hyggelige damen i resepsjonen, skikkelig traktekaffe fra hennes egen trakter på bakrommet og ikke sånn automatskvip. Jeg fikk lyst til å spørre hva de egentlig hadde snakket om i det første intervjuet, men lot det være.
– «Fortell», begynte jeg.
– «Hva … vil du vite?»
– «Jeg vil vite hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det som du mener at du kan».
Der datt hun ut.
Det er mulig hun datt ut litt før, men det var der jeg la merke til at hun datt ut.

Jeg mener ikke å være vanskelig og oppfatter heller ikke noe av dette som jeg holder på med og som har blitt min greie som spesielt kreativt, snarere tvert i mot, det handler om noe så enkelt som å få ulike mennesker til å snakke om det som de har med seg inn og samsvarer med det som anledningen inviterer dem til å snakke om, – da finner jeg det litt spesielt at noen som ønsker å jobbe med mennesker ikke klarer å skru seg på i møte med nye mennesker.
Da bør de finne på noe annet.
– «Vet du», fortsatte jeg.
– «Jeg er kjent for å være litt mer opptatt av hva som bor i et menneske enn hva som står i en CV … det skal du selvfølgelig få anledning til å komme tilbake til, men utfordringen i dette tilfellet er at vi sitter med kandidater som oppfattes som klin like og da må jeg finne ut hva som får deg til å skille deg ut».
Hun nikket.
Hun var kanskje kjent med dette begrepet som handler om å skille seg ut, og jeg var spent på hva som kom.
Jeg lot henne snakke.
Jeg lot henne legge ut om en utdannelse som kunne vært klippet ut fra en studiekatalog før hun ramset opp informasjon som jeg allerede var kjent med fra hennes egen CV, litt senere kom hun til overgangen til den aktuelle rollen som hun mente var midt i blinken for å få en fot innenfor.
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg vil ha en fot innenfor …»
Jeg nikket.
– «Og derfor sitter jeg her …»
Jeg nikket igjen.
Jeg hadde blitt fortalt at dette var en jobb for en senior, det var ikke plass til prøvekaniner, gjorde mine tanker om hvorfor hun var med videre fra første runde og bladde meg ned til der hvor han som hadde gjennomført den første samtalen med henne hadde skrevet noen kruseduller, begrenset til en oppramsing av hennes egen beskrivelse av sin personlige egnethet.
Tilpasningsdyktig.
Energisk.
Fleksibel.
Selvstendig.

Jeg kom til å tenke på at det var speil i heisen og regnet med at hun hadde kastet et siste blikk på seg selv i det hun knappet opp en ekstra knapp i blusen, lurte på om det var pensum fra karrieretipsene hun hadde lest når hun hadde kommet til den delen som handler om antrekk og intervjutrening.
– «Så», begynte jeg når det var tydelig at hun ikke hadde så mye mer å si.
– «Hvordan vil du beskrive din erfaring i forhold til denne rollen?»
– «Jeg har jo ikke så mye erfaring», nølte hun.
– «Nei», samtykket jeg.
– «Men du har vel med deg noe som kan være overførbart?»
– «Ikke så mye mer enn hva jeg lærte på skolen».
– «Fortell meg hva du lærte på skolen, da».
Det ble en liten pause.
Jeg tror hun tenkte.
Mens hun tenkte, så kan du som sitter og leser få et enkelt tips som handler om å være forberedt når du skal på et intervju. For det første, må du være klar over at du allerede er oppfattet som kvalifisert når du kommer dit og det er da du må bekrefte og verifisere dine bidrag.
Det må du gjøre uppfordret.
Det bekrefter at du er «på» siden den største utfordringen er å ta eierskap til din egen historie, uavhengig av hvem som sitter på den andre siden av bordet og hvordan vedkommende legger opp samtalen. Du skal presentere deg og ditt for deretter å bekrefte innspillene dine med informasjon som gjerne kan ligge på siden av den aktuelle rollen, noe som er spesielt viktig hvis du ikke har erfaring å vise til.
Det kan være fra privatlivet eller det kan være fra verv og roller i foreninger og klubber.
Vær kreativ.
Vær åpen.
By på deg selv.
Husk at det er du som skal snakke.
Papirene dine gjør det ikke, – skrevet med visshet om at det finnes mennesker i denne bransjen som lar seg blende av nisser og troll på en CV, men dog …
Hun valgte å repetere studiekatalogen.
Jeg lot henne snakke ferdig før jeg spurte om hva hun gjorde på fritiden.
– «Hva … har det med saken å gjøre?»
– «Jeg vil som nevnt finne ut litt mer om deg», svarte jeg.
– «Hvem du er».
– «Jeg forsøker å være meg selv», nølte hun.
– «Det er bra», smilte jeg.
– «Og hvem er så det?»
– «Skal jeg fortelle det nå?»
– «Ehh … ja?»
– «Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg …»
– «Hva har du lyst til å si?»
– «Jeg vet ikke …»
– «Du vet ikke hva du kan si om deg selv?»
Hun svarte ikke.
Jeg lurte på om det var fordi spørsmålet var uklart.
– «La meg si det sånn», forsøkte jeg.
– «Hvis du ikke skulle gå videre i prosessen … kan du tenke deg hvorfor vi ikke tar deg med?»
– «Nei … eller nei, jeg er jo kvalifisert».
– «Det er det fint at du sier», fortsatte jeg.
– «Fortell meg hva som får deg til å mene at du er kvalifisert».
– «Har jeg ikke sagt det?»
– «Nei».

Jeg er sikker på at du har troppet opp på et jobbintervju og blitt møtt av en som har en liste på tjue spørsmål og som er mer opptatt av å stille deg disse tjue spørsmålene enn å tolke svar og skape dialog. Mange av disse har vært på kurs som paradoksalt nok kalles intervjuteknikk hvor de lærer hvordan de kan sette kryss i små firkanter som en slags avsjekk på at spørsmålene faktisk er stilt. Det er nemlig så viktig for dem at alle får de samme spørsmålene, for da er det lett å sammenligne svarene og velge den beste kandidaten.
Grøss.

Jeg er rigget sammen sånn at jeg liker å gi tilbakemelding med en gang, jeg ser ingen grunn til å servere svada om den videre prosessen hvis vedkommende ikke kommer til å være en del av den.
Jeg syns det er fair.
Jeg følger opp med noen tips på veien, det vil si at jeg forlenger samtalen med noen få minutter som så og si hver eneste gang får meg til å tenke på de som oppfatter det som vanskelig og vrient å si det som det er.
– «Nå vet vi om hverandre», avsluttet jeg.
– «Hvis du føler for det, så holder vi kontakt gjennom LinkedIn og så skal du ikke se bort i fra at det kan dukke opp noen muligheter i framtiden».
– «Jeg er ikke på LinkedIn».
– «Det bør du være».
– «Jeg er på Facebook, da … ja, og så er jeg på Twitter og Snap».
– «Kom deg inn på LinkedIn», poengterte jeg.
– «Kom deg inn og gjør deg synlig, bygg nettverk med flinke folk som kan korrigere kursen din».
– «Du … oppfatter meg ikke som kvalifisert?»
– «Ikke for denne rollen», bekreftet jeg.
– «Men det betyr ikke at du ikke kan være kvalifisert for en annen rolle hos en annen virksomhet».
– «Vet du om noen?»
– «Kommer ikke på noen akkurat nå», svarte jeg kort.
– «Men det er derfor jeg poengterer at du bør komme deg inn på LinkedIn».

Denne teksten er et utdrag fra min nye bok som slippes til høsten, det vil si ganske snart og som en oppfølger til den ultimate jobbsøkerboken som noen av dere allerede er kjent med.

Jeg gjør samtidig oppmerksom på at du – vel og merke hvis du er jobbsøker – bør følge med på sidene til Karriereverkstedet med tanke på høstens kurstilbud …

Du får GEORGE MICHAEL med «Cowboys and Angels»

Fortell meg om dine dårlige sider …

Jeg opplever at uansett hvor jeg er, om det er jobbsøkerkurs eller foredrag eller noe annet, så kommer det innspill som handler om det vanskeligste spørsmålet av dem alle, – fortell meg om dine dårlige sider.
Negative sider.
Forbedringsområder.
Kall det hva du vil, det går ut på det samme.

Jeg treffer mennesker som forteller at de får spørsmålet i hvert eneste intervju og de klarer aldri å finne ut av det, de vet at det kommer og forsøker seg på noen innøvde greier, finner på noe som de tror er smart, noe som de kanskje har lest på en karriereside eller hørt fra noen andre som tror de vet noe om hva det handler om og så kan vi krysse av i rubrikken som viser at spørsmålet er stilt og svaret er gitt og så går vi videre i prosessen. Jeg treffer mennesker som lister opp noen adjektiver som de forsøker å overbevise både seg selv og alle andre om at det er ord og begreper som kan defineres som negativt men hvor det smarte er at det også kan oppfattes som positivt.
Smart, tenker de.
Godt svar.
Jeg er videre.
Det er jo egentlig bare tull og tøys …

Når jeg jobbet i et bemanningsselskap for mange år siden så hadde vi sånne lysegule personalmapper hvor det var x antall spørsmål som vi måtte gjennom når vi intervjuet kandidatene.
Et av disse spørsmålene var selvfølgelig dette aktuelle spørsmålet.
Det sto på raden under spørsmålet om hva som er dine gode sider.
Jeg hadde ikke jobbet der så veldig lenge før jeg spurte noen av de som jeg trodde burde vite det om hva som egentlig var vitsen med dette spørsmålet.
Fikk aldri noe smart svar.
Kjekt å vite, liksom.
Noen mener at det skal skape en eller annen form for refleksjon, men når alt kommer til alt så er det nesten like teit som når noen graver etter hull i CV’en din og begynner å pirke i det.

Nei, skal du si.
Jeg har ikke så lyst til å snakke om det.
Det er ikke derfor jeg er her.
Jeg er her fordi jeg skal fortelle dere hvorfor jeg er riktig til rollen.

Du vil legge merke til at det skjer noe med vedkommende som sitter på den andre siden av bordet.
Det er ikke dette som er forventet.
Det er ikke sånn det skal være, tenker hun.
Hun sier det ikke høyt, men du skjønner at hun tenker det.
Det er jo jeg som skal styre samtalen, og nå har jeg kommet helt ut av det.
Du legger merke til at det blir en liten pause, en stopp i rollespillet som bekrefter at det er du som har overtaket. Du vet at det er nå det gjelder, det er ikke du som har behov for denne pausen, og du velger å øke forspranget med å fortelle historien om deg selv og din kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon. Du sier det eneste som er riktig og viktig, forteller om dine styrker og sikrer eierskapet med å fortelle hvorfor du er riktig person for den aktuelle rollen.

Jeg får meg aldri til å spørre om noe av dette i et intervju, men jeg får samtalen inn på det som betyr noe for den aktuelle rollen, alt som handler om omstendigheter og forutsetninger, rammer og retningslinjer og begrensninger og hele pakka som handler om tingene som berører det eventuelle arbeidsforholdet som vi sitter og snakker om.

Det er ikke så lenge siden det satt en dame foran meg i en intervjusetting som tok en tenkepause som ble litt lenger enn jeg hadde regnet med, hun så ned på papirene sine og jeg lurte nesten på om hun hadde sovnet, papirene hennes så jævlig kjedelige ut og jeg var nesten fristet til å be om en kopi hvis jeg skulle havne i en situasjon hvor jeg fikk søvnproblemer.
– «Du er på dårlige sider nå?»
– «Nei», svarte jeg kort.
– «Jeg er der hvor vi snakker om rollen og alt som hører med slik at du kan komme opp med eventuelle utfordringer eller begrensninger som kan påvirke hvordan du kan gjøre jobben din».
– «Ja», smilte hun.
– «Det er det jeg kaller dårlige sider».
Jeg svarte ikke.

Jeg skriver i en rekke innlegg både her og der at jeg oppfatter dette som handler om personlig egnethet som et av de viktigste utvelgelseskriteriene, og legger til at de fleste egenskaper har en eller annen sammenheng med rammer og omstendigheter.
Noe som passer her kan være upassende der.
Og omvendt.
Vri på spørsmålet, og spør om du har noen egenskaper som kan innvirke på utøvelse av rollen.
Da blir det litt bedre.

Det er din jobb som seriøs jobbsøker å holde fokus på det eneste som betyr noe i en intervjusetting, – det er det som handler om hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det du kan for at de som du snakker med ser verdien av å bruke tid på deg.
Fyll på med dine styrker og gjerne en suksesshistorie som topper hele greia, så er du der.

Intervju … eller «bare» en samtale?

– «Jeg var ikke klar over at dette skulle være et intervju».
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg er jo ikke forberedt …»
Vi satt og diskuterte et rekrutteringsprosjekt som jeg jobbet med, en rolle som Markedsdirektør, hun hadde meldt sin interesse gjennom kildetips på LinkedIn og nå hadde vi kommet dit hvor jeg hadde sagt at jeg ikke kom til å ta henne med. Jeg hadde snakket om selskapet og menneskene og rammene og omstendighetene for den aktuelle rollen og vært klar på forventningene og forutsetningene for utvelgelseskriteriene. Jeg forklarte hvorfor jeg valgte å ikke ta henne med i prosessen og det virket som om hun ikke var klar for å få umiddelbar tilbakemelding, noe som det kanskje er lett å skjønne med tanke på alle de gode grunnlagsdata som bekrefter negative kandidatopplevelser.
Jeg kan for øvrig ikke skjønne hvorfor noen velger å vente med denne responsen.
Det er jo bare å kjøre på.

Hun takket ja til å få noen gode råd på veien, og det første jeg fortalte var at hun aldri kan skylde på å ikke være forberedt når hun gikk inn i en rekrutteringsprosess og at hun heller ikke kunne sette merkelapper på møter mellom mennesker.
– «Du har en historie», fortsatte jeg.
– «Den skal du holde deg til uansett hvor du er og hvem du snakker med … dette er historien som underbygger ditt personlige varemerke og den skal presenteres i samsvar med de rammene som du til en hver tid er innenfor … skjønner du?»
Hun nikket.
Jeg regnet med at det var fordi hun skjønte det.
– «Men du», fortsatte jeg.
– «Hva hadde vært annerledes hvis du var … forberedt?»
– «Svarene mine», svarte hun med et tonefall som om hun oppfattet det som en selvfølge.
– «Jeg hadde sikkert svart annerledes».
– «Hvorfor det?»
– «Hvis jeg hadde visst at det var et intervju, så hadde jeg jo forberedt meg på gode svar for å vise deg at jeg passer til denne stillingen …»
– «Men du», fortsatte jeg.
– «Du snakker om svar … har det ikke slått deg at det forutsetter spørsmål som du ikke vet om på forhånd?»
– «Jo», nølte hun.
– «Men intervjuspørsmål pleier jo å være … hvordan skal jeg si det … mer eller mindre like?»
– «Du er med andre ord mer fokusert på spørsmål og svar enn å snakke om deg selv?»
– «Ehh … meg selv?»

Det hender at jeg treffer kandidater som er så opptatt av å gjøre godt inntrykk at det tipper over, de legger så mye fokus på dette at det blir et mål i seg selv og det er ikke bra. Nå skal det sies at det i hennes tilfelle hadde gått litt fort som følge av et kildetips fra en fyr som jeg vanligvis oppfatter som ganske pålitelig men som i etterpåklokskapens navn ga inntrykk av at han ønsket å vise seg litt. Jeg fikk vite at jeg måtte svinge meg fort siden hun var i andre prosesser, men jeg fikk ikke noe smart svar når jeg spurte henne hva det handlet om og hvordan dette påvirket vår greie.

Hvis du skal oppfattes som en seriøs kandidat, så må du være klar over at det eneste som virkelig betyr noe er at du står i rollen som deg selv.
Over alt.
Alltid.
Det er ikke så rent sjelden jeg tenker på hvor mye det betyr for en god del mennesker å være forberedt i sine møter med andre mennesker, og bare så det er sagt så handler det ikke denne gangen om å kjenne sin besøkelsestid selv om jeg vet om en del mennesker som kan ha litt å lære om dette, også. Det er som om hver eneste opplevelse i livet er en tåpelig eksamen som de kan gjennomføre bare de har pugget nok, som om alt de sier og gjør må være «riktig» basert på en falsk frykt for å si noe som kan oppfattes som galt, – selv om de paradoksalt nok ikke vet hva som oppfattes som «riktig» eller «galt» …
Det er ikke vanskelig i det hele tatt.
Det handler om en ting, og det er deg.
Det kan sies at det handler om to ting siden det handler om deg og din ferd mot noe annet, men så er det nå en gang sånn at du ikke kan gjøre så veldig mye fra eller til med noe av det andre som ikke handler om deg.

Du skal formidle hvem du er og hva du kan og hva du mener at du kan gjøre med det du kan for at de som du snakker med ser verdien av å bruke tid på deg.

Jeg sitter ikke med svaret på hvorfor vi har konstruert et «kompetansesamfunn» hvor det finnes så mange mennesker som ikke vet hva de kan, men pleier av og til å antyde at det finnes litt for mange mennesker som av uforklarlige årsaker får lov til å heve stemmen sin for å sikre sitt eget inntektsgrunnlag.
– «Men du», spurte hun etter at det hadde blitt en kort pause som egentlig bekreftet at vi ikke hadde så mye mer å snakke om i denne omgang.
– «Hva slags inntrykk sitter du igjen med?»
– «Av deg?»
– «Ja …»
– «Flink pike».
Hun svarte ikke.
Hun så ned.
– «Det finnes en del virksomheter hvor du kan lykkes», fortsatte jeg.
– «Men ikke i denne stillingen og i dette miljøet …»
– «Jeg har ikke lyst til å være sånn», nølte hun.
– «Da vet du hva du har å jobbe med», avsluttet jeg.

Hva skal du med intervjutrening?

Det som er litt kjipt når jeg jobber med de tingene som jeg jobber med er at jeg kan treffe på kandidater som jeg skjønner har vært på jobbsøkerkurs og har drillet seg opp og ut på intervjutrening eller – enda verre – de som har lest eller hørt dårlige tips fra sånne som kanskje burde jobbe med noe annet. Det skjer når jeg kommer inn som sparringspartner for de som ønsker innspill fra en som står på utsiden, det kan være på runde to hvor jeg går inn i rollen som sil eller kvern eller fluesmekker for den saks skyld og hvor jeg i mange tilfeller skulle ønske at jeg kom inn i runde en eller enda bedre den som er før den igjen, den som handler om å sortere søknadsbunken. Eller enda bedre enn det, også – hvis jeg kommer inn fra begynnelsen og kan stille spørsmålet som handler om «hvem» man ser for seg i den aktuelle stillingen i stedet for å komme drassende med en gammel stillingsbeskrivelse eller en CV fra en som har hatt rollen før.
Nå skal vi ansette en «sånn» …
Grøss.
Kanskje personen finnes i egne rekker.
Kanskje oppgavene kan deles opp.
Matematikk i arbeidslivet er ikke lett, og det er definitivt ikke sånn at en pluss en er to, – en greie som kan være noe å tenke på for HR-folk som er mer opptatt av å telle hoder og måle og styre og gjøre alle de andre tingene som de tror er smart å gjøre på ferden med å synliggjøre seg selv og sitt.

Jeg liker å snakke om rekrutteringskommunikasjon, og det handler om å tiltrekke seg den som kan noe om det som det er viktig å kunne noe om i den aktuelle rollen, en som vet hvordan han skal bruke det som han mener at han kan og som passer inn hele pakka som følger med. Hvis man gjør det riktig, så slipper man å investere mange penger i tåpelige verktøy for å administrere alle søkerne, for det er jo så mange, vi er jo så attraktive og alle vil jobbe hos oss, vi er jo bare så gode på employer branding, liksom.
Grøss.
Hvis man gjør det riktig så trenger man ikke tenke på alt arbeidet som forbindes med intervjuprosesser og kandidatopplevelser og alle de tingene der, ei heller dra inn folk fra utsiden som spiller rollen som alibi når de egentlig skal skjule det faktum at de ikke har peiling på hva gjør eller hvorfor de gjøre det.

Det er kjipt nok å komme inn i prosesser som man ikke har eierskap til selv, og som nevnt innledningsvis så blir det enda kjipere når det kommer kandidater som setter seg i den stolen som de er så mentalt forberedt på å sitte i at de går inn i en merkelig tilstand som bekrefter rollespillet. De er så drillet i intervjusituasjonen at det tipper helt feil, det er som om det er så utrolig viktig å gjøre det bra og helst bedre enn best, konkurransen er knallhard og de andre er viktigere enn dem selv.
Jeg ser at de har brukt lang tid på å velge hva de skal ha på seg.
Jeg ser at de har lest eller hørt hva de skal gjøre med hendene sine og skjønner at de har tenkt veldig mye på hvilke spørsmål som det er veldig viktig for dem å stille for å vise at de er motivert og interessert.
Så mye mas for så lite i stedet for å fokusere på det som skal til for å bli oppfattet som riktig.
Da er det en ting som gjelder, og det er å være seg selv.
Det er det som gjør at du skiller deg ut.
Det er det som gjør deg unik.
– «Ja», får jeg høre da.
– «Men hva hvis det ikke er riktig?»

Noen ganger, oftere og oftere når jeg tenker ordentlig etter, så har jeg lyst til å stille spørsmålet i plenum, dette elementære spørsmålet som handler om hvor i faen i helvete du har fått for deg at du må kødde så jævlig mye med deg selv for å skvise deg inn i en sjablong som antageligvis er spikket på bakrommet til en som ikke har peiling på noen av de tingene som du innerst inne vet at du selv er jævlig god på.

De som følger med på mine sider eller som har hørt meg snakke om intervjutips, vet at jeg ikke er så begeistret for å komme med innspill som kan oppfattes som riktig eller galt.
Det finnes nemlig ikke noe som er riktig eller galt.
Det som kan være bra på et sted, kan være helt på trynet et annet sted.
Det er sånne ting du må finne ut.
Det er da du må bruke magefølelsen din.
Jeg har sagt det før og skrevet det før, men gjentar det gjerne til det kjedsommelige, – et intervju er en samtale mellom to parter hvor formålet er å finne ut om man passer sammen eller ikke.
Da må du snakke.
Da må du fortelle historien din.
Hvis personen på den andre siden av bordet ikke skjønner seg på noe av dette, så er det ditt ansvar som seriøs jobbsøker å bringe samtalen inn på det eneste som virkelig betyr noe.

Hvis du melder deg på et rekrutteringsprosjekt, så må du vite hvorfor du gjør det.
Hvis ikke, så er det bedre å la være.

Du skal snakke om deg selv og hva du kan og hva du kan gjøre med noe av det som du mener at du kan.
Du skal glemme alt annet som ikke handler om deg og ditt.
Stikk fingern i jorda.
Se deg selv i speilet.
Jeg vet at det er mange som syns det er skummelt, kanskje basert på en frykt for at man vil få se noe som man ikke ønsker å se eller frykten for at det finnes andre som ser det som dem selv har lyst til å se når alt kommer til alt, jeg vet ikke hva det er, men har erfart at samtaler med enkelte jobbsøkere oppleves som vrient fordi det råder et komplett kaos med full forvirring av forskjellige vrangforestillinger og tvangstanker.

Hvis jeg først skal si noe om smarte spørsmål, så kan det for eksempel være lurt å spørre hvorfor stillingen er ledig, svaret på hvorfor din eventuelle forgjenger har sluttet kan avdekke om det finnes noe som du ønsker å vite mer om. Hvis det er en nyopprettet stilling, så kan bakgrunnen for opprettelsen av den nye stillingen fortelle deg ganske mye.

Og tenk på det, – jeg er sikker på at du har truffet noen av disse som har en liste på tjue spørsmål og som er mer opptatt av å stille deg disse tjue spørsmålene enn å tolke svar og skape dialog. Disse har vært på kurs som paradoksalt nok kalles intervjuteknikk hvor de lærer hvordan de kan sette kryss i små firkanter som en slags avsjekk på at spørsmålene faktisk er stilt. Det er nemlig så viktig for dem at alle får de samme spørsmålene, for da er det lett å sammenligne svarene og velge den beste kandidaten.
Grøss.

Dagens tekst oppsummerer et foredrag for en kollokvie-gruppe på Høyskolen i Oslo, en fin gjeng som har tatt initiativ til å lage sin egen jobbsøkergruppe med fokus på tingene som betyr noe i overgangen mellom skole og arbeidsliv.

Anbefalte tekster:
Når kandidatene blir statister
Gi beng i perfeksjonismen

Du får FOO FIGHTERS med «Learn To Fly»