intervjutips

Alternativ garderobeprat

De som følger med på disse sidene har fått med seg at jeg kan få de merkeligste spørsmål rundt dette som handler om arbeidsliv og karriere, kanskje mest fordi det er så mange som serverer tåpelige formaninger om hva som er «riktig» eller «galt» og som ikke gjør annet enn å skape tvangstanker og underbygge valgte sannheter.

I dag har jeg snakket med en jente som trengte litt prepping før et jobbintervju, – jeg pleier å forholde meg til fakta og sånne intervjutekniske greier og sier ikke så mye annet enn at man skal være seg selv og stå i rollen som historieforteller, det vil si at man skal eie samtalen og ta ansvar for sin egen jobbsøkerprosess.
Greit nok.
Jenta er flink og har en god historie, og denne stillingen var hos en kjent aktør i tekstilbransjen.
Inhouse uten kundekontakt.
Finans.
– «Du», begynte hun når vi kom dit hvor hun følte at hun kunne slippe løs dette spørsmålet som hadde sittet og gnaget litt på innsiden av halsen hennes.
– «Syns du jeg bør ha på meg klærne deres?»
Det var da jeg fikk lyst til å svare at hun skulle ha på seg sine egne klær.
Det var da jeg sa akkurat det.
– «Ja», smilte hun og var søt når hun smilte i likhet med de fleste jenter som blir søte når de smiler.
– «Det jeg mener … altså, jeg har ingen klær fra dem … bør jeg gå ut og kjøpe deres produkter … bør jeg vise at jeg liker klærne deres, liksom?»
– «Liker du klærne deres?»
– «Helt greit … men jeg handler ikke i de butikkene til vanlig … tror du det vil være rart om jeg møter opp i klær fra noen andre … konkurrenter, liksom?»
– «Du har jo ikke begynt i jobben», begynte jeg etter en rask tenkepause og en kaffeslurk.
– «Du er jo ikke en av dem, mener jeg …»
– «Nei», nølte hun.
– «Men det er jo det jeg vil».
– «Det skjønner jeg», smilte jeg tilbake.
– «Det er jo derfor du har søkt jobben, er det ikke?»

Det er en myk balansegang mellom å kle seg pent og være overpyntet og man må heller ikke glemme at det finnes ulike definisjoner av hva som oppfattes som pent og pyntet. Jeg tror nemlig det er hit det er mange som trekker denne diskusjonen, man putter inn sine personlige preferanser i en debatt som handler om alt annet enn fornuft og følelser. Det handler ikke om hverken motepoliti eller terningkast på en catwalk, men det handler om noe så enkelt som at antrekk på jobben henger sammen med hva du jobber med. De som har uniform vet faktisk ikke hvor priviligerte de er, og i hennes konkrete tilfelle så regner jeg med at ansettelse i denne virksomheten vil tilby noen goder som gjør det enklere for henne å gjennomføre klesvalget sitt …

Det finnes noen som tror at man oppfattes som profesjonell hvis man følger en detaljert kleskodeks. Jeg har møtt ganske mange «profesjonelle» mennesker i min rolle som ledende hodejeger, og de fleste har blitt rimelig avkledd – ha, kunne jo ikke dy meg for å bruke akkurat det begrepet – for når alt kommer til alt så er ikke erfaring og kunnskap noe som kan sminkes opp eller dresses opp.
Kanskje på kort sikt, men ikke i det lange løp.

Du skal være deg selv og ta vare på din identitet.
Det er det som er svaret på alle spørsmålene fra de som lurer på hvordan de skal skille seg ut, og da er det trist at det finnes så mange «eksperter» der ute som fokuserer på dette som de tror handler om å «vinne» intervjuet og denne «konkurransen» om drømmejobben.
Det handler ikke om det i det hele tatt.
Det handler om det som er inne i hodet ditt og hjertet ditt.
Jeg har truffet jenter på intervju som har valgt å kneppe opp noen ekstra knapper, og da tenker jeg mitt om hva slags jobber hun passer til. Jeg pleier også å si at det kan være lurt å ikke bruke klær med tekst, kort sagt og raskt oppsummert kan man si at det er lurt å holde seg unna alt som tar fokus fra det som er viktig.

Du skal i hvert fall ikke høre på sånne som skriver at fargene forteller hvem du er og at du bør kle deg i rødt fordi blablabla eller natur og jord fordi sånn og sånn. Det er faktisk ikke på denne måten du skal gjøre forsøke på å skille deg ut.
Vær deg selv og vær stolt av det.
Hvis du ikke kommer så langt som du håpet på så er det antageligvis en annen grunn til det, men du må for all del ikke glemme at alle intervjuer og rekrutteringsprosjekter lever sitt eget liv. Det du skal være klar over, uansett om du liker det eller ikke, er at en arbeidsgiver er i sin fulle rett til å definere sine utvelgelseskriterier.
Sånn er det bare.
De som følger med på mine sider vet at jeg har eksludert en jente som møtte opp i Canada Goose.
Sånn er jeg.
Man velger hvem man vil leke med, og jeg blir like glad hver gang jeg treffer mennesker som som tør å si at det faktisk finnes mennesker som man rett og slett ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Jeg tror det er mange mennesker som liker å si at de ikke liker at det er sånn, men i likhet med alt annet så er det de små marginene som avgjør om det går den veien eller den andre veien. Signaler og koder går begge veier og det er ikke noe som handler om å være kompetent eller ikke. Jeg kan i det samme slengen innrømme at jeg har luket bort en Paradise-deltager fordi jeg rett og slett ikke liker sånne mennesker og hvilke tanker de har om seg selv og sitt, det er sikkert en drøss med mennesker som syns det er feil og at de sikkert kunne ha gjort en god jobb.
Det er mulig.
Det er bare det at det ikke er det som er poenget.
Det handler om identitet og hvilke signaler man sender ut og vissheten om at det finnes mottagere i den andre enden som man ikke vet hvordan vil reagere. Og er det ikke paradoksalt, at det pleier å være de som ligger helt i ytterkantene når det kommer til sånne som forherliger mangfold og toleranse som ikke klarer å ta inn over seg at det faktisk finnes noen som tenker helt annerledes enn del selv?

De som kjenner meg vet at jeg ikke er så opptatt av staffasje, men jeg innrømmer at jeg kan ha en tendens til foretrekke folk som duser seg litt ned i stedet for å fjase seg opp. Jeg er faktisk av den oppfatning at det bør være grunn til bekymring når det finnes voksne mennesker som søker profesjonell hjelp til å kle på seg. Jeg syns for øvrig det er trist at profesjonelle forretningsfolk trenger å ligne på begravelsesagenter, og strekker den så langt som å nevne at du bør finne deg et annet sted å jobbe dersom du har en arbeidsgiver som ikke liker at du har ring i øret eller feil farge på neglelakken. Jeg digger mangfold og syns det er fint med mennesker som tør å være seg selv, noe som for øvrig er noe helt annet enn mennesker som tror at det er fint å skille seg ut bare for å skille seg ut, men jeg liker ikke personalpolitikk som handler om tall og farger og det er noe som jeg ser ganske mye av i arbeidslivet. Jeg finner det for øvrig litt betenkelig at det stort sett er ytre faktorer som er det første som kommer på banen når man snakker om spørsmål og svar som handler om å skille seg ut i et rekrutteringsprosjekt.
Det er helt feil.
Det handler ikke om det i det hele tatt, – en påstand som ganske ofte blir bekreftet når jeg åpner med å stille et enkelt spørsmål:
– «Hvorfor har du søkt på denne jobben?»
Det hender av og til at jeg kan fornemme at de har glemt å stille seg dette spørsmålet til seg selv. Det er nemlig dette svaret som gjenspeiler noe av det som gjør at du skiller deg ut.
Det er nemlig ikke verre enn som så.

Det er viktig å få fram sitt virkelige jeg, man skal forsøke å unngå maskespill, men finne en myk balanse mellom noe du føler deg vel i og noe som gjør at du passer inn. Det er nemlig ikke noe galt i å kle seg fornuftig med tanke på jobben du skal gjøre, men man må samtidig huske på at man må ta hensyn til omgivelsene sine.
Min konklusjon rundt dette med kleskoder begrenser seg til at dette er noe som varierer fra bransje til bransje, men når tematikken dukker opp i klesbransjen så blir det plutselig noe helt annet.
Denne konkrete samtalen var egentlig et ganske godt eksempel på akkurat dette, – hva mener folket?

Apropos, – rett før jeg skal slippe denne konkrete teksten, så kom det en melding fra en hyggelig jente som tipser om en tekst som handler om hvordan man skal kle seg på et jobbintervju med den friske undertittelen om at kandidaten det vises til ikke hadde fått jobben.
Hei Iselin, – takk for den!
Hun forteller at dette er noe av det verste svada hun har sett på en stund.
Jeg må si meg enig og setter den i den lange rekken av tåpelig tips og råd fra «eksperter» …
På tiden med et grøss, kanskje?
Grøss.

Ønsker deg en fin dag uansett hva du måtte ha på deg, – her kommer MORCHEEBA med «Undress Me Now»

Jobbsøkertips – snakk som et menneske til et annet menneske

Jeg har publisert en tekst på en karriereside til glede for flinke studenter, – jeg har snakket om overgangen fra skole til arbeidsliv med fokus på møtet mellom deg som jobbsøker og den som bør høre på historien din.
Jeg velger å legge den ut på egne sider i tillegg.

Jeg holdt et foredrag i helgen hvor jeg trakk fram en tidligere undersøkelse som viste at de fleste av utøvende beslutningstakere ønsker en samtale og ikke en eller annen presentasjon med fancy virkemidler.
Det spiller ingen rolle om det er et salgsmøte eller et jobbintervju eller noe annet.
Det går ut på det samme.
Det handler om historiefortelling.
Det handler om å vite hva man snakker om.

Jeg har alltid sagt at man skal være forsiktig med bruk av virkemidler fordi det har en tendens til å stjele fokus. Du må gjerne ha med deg noe, enten det er i foredrag, salgsmøte eller jobbintervju, men fortell innledningsvis at du har med deg noe som du legger igjen når dere er ferdig.
Da kan du samtidig fortelle at de som skal høre på slipper å notere noe.
Da er du smart.
Da har du kontakt.
Jeg har truffet mennesker som er så redd for å ikke fremstå som smarte nok at de må ha med seg papirene sine i et jobbintervju, som om de er så usikre på sin egen kompetanse at de må klamre seg til papirene sine og håpe at de snakker for seg selv.
Det gjør de ikke.
Det er mulig det er en stor hemmelighet.
Det er derfor jeg sier det.
Det blir det samme i salgsmøter hvor jeg har truffet mennesker som sitter og peker på brosjyrer med bilder fra bildebaser, det er da jeg pleier å strekke meg over bordet og legge materialet til side.
– «Sånn», sier jeg og lar hånden gå frem og tilbake foran ansiktet mitt for å vise at jeg er et menneske som ønsker å høre fra et annet menneske.
– «Nå kan du snakke til meg … fortell meg hvorfor jeg skal handle av deg».
Det er da det blir moro.
Det er kanskje feil å bruke begrepet «moro» siden det kan gi indikasjoner på at jeg er en fyr som morer meg på andres bekostning, men faen heller, det dreier seg om relasjonsbygging, det er du og jeg som skal gjøre noe sammen og da blåser jeg i bilder og historier som ikke handler om oss.

Jeg snakket med et rekrutteringsselskap i forrige uke som ønsker et samarbeid, jenta på den andre siden av bordet la ut om virksomhetens lange historie og hva de hadde fått til og høflig som jeg er så lot jeg henne snakke ferdig før jeg spurte henne om dette var noe som hun og hennes eksisterende kollegaer hadde vært med på og da ble det stille.
– «Gammel moro», smilte jeg.
– «Kan du ikke heller snakke om det som er morsomt med deg og dine?»
Hun skjønte ikke hvor jeg ville.
Hun skjønte ikke at det handler om det eneste som betyr noe når et menneske skal fortelle noe til et annet menneske, det som går ut på at du skal vite hva du skal si og hvorfor du sier det du sier.

Jeg er sikker på at du har vært på foredrag hvor den som snakker er mer opptatt av å kjøre gjennom x antall sider i presentasjonsmateriellet sitt og mumle mumle mumle og bli fort ferdig i stedet for å forstå seg på viktigheten av hva som faktisk når fram til publikum.
Det handler om å gi gode opplevelser.
Det handler om å by på seg selv.
Jeg finner det faktisk ganske lett å trekke paralleller mellom et foredrag og et salgsmøte eller jobbintervju hvor forskjellen på en foredragsholder og en god foredragsholder er en som klarer å gi publikum opplevelsen av å få det som de forventer og gjerne litt ekstra. Bare sånn for orden skyld, så minner jeg om at du kan bytte ut begrepet «foredragsholder» med selger eller jobbsøker.
Eller noe annet.
Det går ut på det samme.
Det er mange som forbereder manus eller hjelpemidler, og det har faktisk en tendens til å bli helt feil.
Det er lett å miste publikum.
Det beste er at du bruker deg selv for alt du er verdt og det betyr egne ord og ingen overdrivelser med fakter eller overdreven gestikulering selv om du godt kan kline til med litt «snert» og «gags».
Kjør standup.
Hvis du får til dette på et jobbintervju, uoppfordret, så er det liten tvil om at du kommer til å få jobben.

Hans Geelmuyden:
– «Den som behersker arena, rolle og historie styrer kommunikasjonen …»

Husk at tilfeldigheter og detaljer kan være avgjørende for presentasjonen din, tenk at du kan dra fordel av alt som kan dukke opp, litt sånn som Askeladden. Du skal skape en «greie» mellom deg selv og publikum, og selv om det er umulig å beskrive hva denne greia er så er det din jobb å finne ut av det. Det er som regel snakk om en eller annen form for improvisasjon, noe som du kan snappe opp og som er aktuelt her og nå og som du skjønner vil funke bra i den settingen som du befinner deg i her og nå.
By på deg selv.
By på fine bilder.
Da tenker jeg selvfølgelig på bildene som du skaper fra presentasjonen din.

Når du kommer til et jobbintervju, så skal du selge deg selv
Jeg er sikker på at du har lest dette eller noe som ligner fra en eller annen som kaller seg «ekspert» eller «veileder» eller «instruktør» eller «coach». Jeg nevner en rekke andre steder på disse sidene at dette ikke er noe annet enn en frase, men det er en dum frase som blir en forsterker for denne konkurransetankegangen som ikke hører hjemme i rekrutteringsprosjekter.

Slik kan du vinne intervjuet!
Jeg er sikker på at du har lest noe av det også, og mitt råd er å bla deg videre til noen andre sider. Ja, så er kanskje dette også bare en frase, men det er en frase som er så dum at det ikke gjør annet enn å underbygge egen frykt for at det som du i utgangspunktet hadde tenkt å presentere blir umyndiggjort. De som skriver noe av dette er antageligvis de samme som har lange og tåpelige formaninger rundt det som handler om hvordan du skal skille deg ut …
Tull og tøys, med andre ord.

Når du først har kommet deg inn i et intervju, så handler det om noe helt annet.
Nå skal du bevise og bekrefte.
Husk at det er du som skal eie initiativet.
Husk at du skal glemme alt som handler om tips og forberedelser på hva som er «riktig» eller «galt».
Husk at det handler om deg.
Noen oppfatter det som et skuespill.
Noen strekker den litt lenger og oppfatter det som en flørt.
Du kan oppfatte det som hva du vil, men husk at dette er mennesker og miljø som du skal tilbringe mesteparten av tiden din sammen med. Det er derfor jeg er veldig opptatt av at alt skal være «riktig» og da er det din oppgave å være klar over hva du legger i dette begrepet med å være riktig.
Noen oppfatter det som en dans.
Den sammenligningen liker jeg godt.
Hvis det er du som byr opp, så bør du helst være kjent med rytmene …

Jeg må for øvrig si at jeg opplever det som litt paradoksalt at det finnes «eksperter» og «rådgivere» som legger opp til at man skal pugge seg til noe som man egentlig ikke vet hva er. Man kan selvfølgelig snakke om bevisstgjøring og sånne ting, men jeg er sikker på at de fleste mennesker innerst inne vet hva de kan gjøre og hva de vil gjøre. Det er dette som er grunnlaget i historien din og dette som ligger innerst inne eller et annet sted som kan gjøre deg annerledes enn de andre og som gjør deg til en «vinner» eller en som «skiller seg ut».

Peptalk til deg selv:
Jeg kan ikke klage på omgivelsene og omstendighetene.
Nå er jeg her og det er nå det gjelder.

God kontroll handler om hvor godt jeg står i egen rolle.
God kontroll handler om å eie initiativet og vinne det tilbake hvis jeg mister det.

Samspillet mellom en god historieforteller og sosial innlevelse skaper åpninger.
Det handler om å sette sjansene.
Det skal jeg få til.

Du får JAD & THE LADYBOY med «What Sound»

Hva gjør du om fem år?

Det finnes mange tåpelige spørsmål som kan dukke opp på et jobbintervju, og et av dem er spørsmålet om hva du gjør om fem år. Det finnes noen som mener at dette er et spørsmål som skal sjekke om du har en viss evne til å kommunisere karriereplanene dine, men selv så mener jeg at det bare handler om å skape en form for refleksjon. Hvis man på død og liv må stille dette spørsmålet, så bør man i hvert fall legge til en faktor som handler om hvor man står i karrieren sin, om man er i startfasen eller om man er i ferd med å nærme seg siste etappen på den lange reisen.
Et ganske viktig poeng, spør du meg.
Dette spørsmålet ligner for øvrig på noen av de som står på listen over tjue spørsmål som er printet ut på et intervjuskjema, forsvart med en påstand om at det underbygger struktur men hvor mennesker som ikke vet bedre og som kanskje burde jobbet med noe annet ikke får anledning til å tenke selv og legge opp til en samtale mellom to likeverdige parter …

Jeg er også av den oppfatning at dette er et spørsmål som handler mer om de som sitter på den andre siden av bordet enn hva det gjør om deg som er jobbsøker. Spørsmålet kan være legitimt for å sjekke at de ikke ansetter en som ikke har tenkt å bli værende i rollen over en viss tid og da handler det egentlig ikke om så lenge som fem år, det er ikke noe annet enn et forsøk på en sånn avskrekkende «finger i været-definisjon». Spørsmålet handler med andre ord mer om et ønske om kontinuitet enn om deg selv og dine karriereplaner.
Tenk over den.

Fem år er lang tid. Hvis det i det hele tatt skal være et svar på dette spørsmålet, og helst et godt svar, så vil jeg si noe som ligner at det kommer an på om jeg får denne jobben eller ikke. Det kan også være lurt å korte ned tidsrammen i spørsmålet, noe som gjør det litt lettere å gi et svar som kan oppfattes som fornuftig.

Det finnes noen som mener at man alltid bør være forberedt på å kunne svare på hvilke planer man har for fremtiden, de oppfatter dette som et dyptgående spørsmål som henger sammen med viljen til å planlegge og strukturere en slags karrierevisjon og til og med som en beskrivelse for en gjennomføringsevne. Jeg syns som nevnt at det er et tåpelig spørsmål, og noen av de jeg vet om som mener det motsatte er mennesker som på et tidlig stadium staket ut karrieren sin og trodde at de var på rett vei før det gikk opp for dem at de faktisk var i ferd med å bli en feilansettelse.

Man må aldri glemme at det finnes noe som heter omstendigheter og til og med tilfeldigheter. Sannsynligheten er stor for at det kan dukke opp mange momenter som vil påvirke en så lang tidsperiode som fem år, men det betyr likevel ikke at man ikke fremstår som lite målrettet eller lite ambisiøs hvis man ikke kan vise fram en konkret fremtidsplan.

Fem år.
Seriøst, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i helgen som kommer en gang …

Og du, – hvis du likte denne teksten, så er den å finne i jobbsøkerboken min sammen med en rekke andre tips som er utformet på en måte som «eksperter» og «veiledere» bare kan drømme om.
Det handler om å snakke så folk skjønner det, ikke sant?

Her får du klassiske toner fra CULTURE CLUB med «Time – Clock of the Heart»
Ønsker deg og dine en fin fredag og en god helg!

Mirror Man

Jeg traff en jente her om dagen som lurte på hvordan jeg følte det når jeg sitter på den andre siden av bordet i en intervjusituasjon, når det er jeg som sitter i kandidatstolen, hun lurte på om jeg satt og vurderte vedkommende som intervjuet meg, hvordan jeg reagerte på tåpelige spørsmål og sånne ting.
Nei, svarte jeg kort.
Jeg gjør ikke det, men jeg valgte å legge til at jeg syns spørsmål om dårlige sider er ganske tåpelig, det er ikke sånne ting man bør gå rundt og gruble på. Jeg oppfatter riktignok dette spørsmålet som en refleksjonsindikator, men det hender at jeg treffer de som er veldig opptatt av å få svar på alle de tjue forhåndsdefinerte spørsmålene som står på intervjuspørreskjemaet sitt, de som har mer fokus på å stille egne spørsmål enn å lytte til svar. Det er heller ikke så lett å vite hva som er forventet når noen spør «hvem er du» eller «fortell om deg selv», men jeg pleier å kjøre den varianten som jeg formidler på disse sidene, på foredrag og ikke minst i jobbsøkerboken min, den som forteller en kort historie som er forankret i personlighet og motivasjon. Men, for det er alltid et «men», jeg innrømmer at jeg ikke har så mye til overs for de som signaliserer at de er mer opptatt av «prosessen» enn resultatet, de som egentlig ikke vet hva som skal til for at mennesker skal funke med andre mennesker og som gjør mye rart og gjerne litt ekstra for å dekke over at de ikke skjønner noe av dette. Jeg pleier egentlig ikke å tenke så mye på situasjonen som jeg befinner meg i, den er som regel valgt av meg selv og det handler stort sett om å være seg selv og si det man mener og så får det bli som det blir.

Det er ikke så lenge siden jeg hadde et skikkelig dårlig intervju i rollen som kandidat.
Det var helt rævva, for å si det mildt.
Det værste er at det var min egen feil, noen syns det kan være vanskelig å innrømme akkurat det, men dette var definitivt min feil. Jeg var ikke forberedt, eller det blir en litt feil måte å si det på, men jeg hadde satt meg i en situasjon som resulterte i at jeg ikke sto i rollen som den beste meg. Uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det ditt eget ansvar som seriøs jobbsøker å stå i denne rollen.

Vi kan ikke klage på omgivelsene og omstendighetene.
Nå er vi her og det er nå det gjelder.

God kontroll handler om hvor godt vi står i egen rolle.
God kontroll handler om å eie initiativet og vinne det tilbake hvis det mistes.

Samspillet mellom en god historieforteller og sosial innlevelse skaper åpninger.
Det handler om å sette sjansene.

Jeg hadde blitt kontaktet til en stilling som virkelig traff en del av nervene mine. Det skulle bli et telefonmøte med en dame fra UK, vi hadde først avtalt en fredag ettermiddag men fire dager tidligere dukket det opp en tekstmelding hvor hun spurte om det var mulig å fremskynde møtet.
Helt greit.
Dette var som nevnt en stilling og et selskap som traff en del av nervene mine, jeg gledet meg skikkelig og var kanskje litt høy på meg selv og da er det ikke måte på hva man kan få til, jeg sendte OK tilbake og så gikk det ikke lang tid før hun ringte, det ble litt sånn fram og tilbake som det ofte gjør og før jeg visste ordet av det så var vi i gang.
Why not, liksom.
Big mistake.
Jeg gikk ned i kjelleren, ikke sånn mentalt, i hvert fall ikke før en stund etterpå, men jeg gikk ned i kjelleren hvor jeg kunne snakke uforstyrret siden det var litt liv i huset med venner av barna på besøk, satt meg i sofaen og merket ganske raskt at kroppen ikke var som den skulle, jeg hadde hanglet en stund og bare ventet på at ett eller annet skulle slippe taket, rive seg løs og løpe fritt.
Det var det som skjedde.

Vi snakket en evighet.
Vi gjorde ikke det, men det føltes sånn.
Vi snakket sammen i litt over tretti minutter, men jeg var klar for å legge meg ned å dø av utmattelse.
Vi snakket om mye, men jeg visste ikke om hva, jeg tror ikke en gang at jeg visste hvorfor jeg sa det jeg trodde jeg hadde sagt, visste ikke om jeg hadde sagt noe fornuftig som lignet på ord og setninger som pleier å komme av seg selv når jeg er meg selv. Hodet var stort og tungt, nesa rant og halsen var tett, det knøyt seg i maven og alt som hadde vært så riktig ble plutselig helt feil. Det er selvfølgelig en veldig feil måte å si det på, men feil kan noen ganger føles riktig.
Dama var blid, takket for tiden og sa at det var en god prat.
Selv takk.
Litt senere kom tankene, de hadde antageligvis vært der hele tiden gjennom samtalen, ligget som en seig tåke som gjorde det vanskelig å finne de riktige ordene og setningene, tankene og planene og hvordan jeg hadde tenk å bidra til at sjappa skulle bli enda bedre.

Jeg treffer en del mennesker som tror det er viktig å henge seg så tett på jobbsøkerprosessen at det bikker helt over, sånne som ikke klarer å leve uten regelmessige statusoppdateringer og kontinuerlige tilbakemeldinger, noen av dem får seg til og med til å spørre mot slutten av selve intervjuet hvordan det gikk, som om rollespillet er over og nå kan de slippe ut luften som gjør dem så oppblåste.
Det er fint å spørre, er det noen som sier.
Det vitner om interesse og engasjement.
Nei, sier jeg.
Det er ikke i denne fasen de bestemmer seg.
Det er ikke i denne fasen de lar seg påvirke til å forandre på det som er gjort. Det finnes sikkert noen som gjør det, men det sier seg selv at det er mennesker som kanskje burde gjøre noe annet.
Spist er spist.
Spydd er spydd.
Det hender at jeg leser «karrieretips» fra noen som mener at du skal ringe tilbake, du har vært i det dype svarte hullet og tenkt og grublet og lagd mange tvangstanker og vrangforestillinger om hva som gikk galt i stedet for å innse at det ikke er opp til deg å vurdere hva de oppfatter som riktig. Jeg har lest om bransjekollegaer som sier at du skal si fra hvis du mener at det ikke gikk så bra som du hadde håpet på, finne på noe, kanskje til og med si noe som du vet innerst inne ikke er sant eller at du egentlig hadde forberedt noe annet.
Er det mulig, liksom.
Ja, alt er mulig når man snakker om ting man ikke har peiling på.
Det handler jo om å «vinne» intervjuet» og «konkurransen» om drømmejobben og da er alt tillatt.
Grøss.

Jeg gikk i dvale.
Jeg burde ha gjort det for lenge siden, men nå var det ikke annet å gjøre.
Det har gått to uker, og jeg har fått dommen. Jeg fikk den riktignok ikke fra henne, men som en samlemail til likesinnede, noe som påvirker det gode inntrykket jeg hadde av henne.

The quality of candidates for this positions were particularly high and we regret to inform you, we will not be progressing your application any further for this particular role as there were others whose skills and experience matched our requirements more closely.

Det sto noe foran og bak også, men det betyr ikke så mye for denne teksten.
Det ble ikke meg.
Det betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke er bra nok, men det kan bety at de mener at det finnes noen som er bedre enn meg til å utføre de oppgavene som ligger i denne konkrete stillingen, de var i hvert fall bedre enn meg til å formidle det og det er faktisk det eneste som betyr noe.
Jeg klarte ikke stå i rollen som meg selv.
Jeg kan ikke skylde på noe annet.

De som trykker boken min har for øvrig en kampanje som tilbyr fri frakt.
Les mer her
.